9 av 10 var rusavhengige, men ved hjelp av massenes kraft var rusavhengigheten iløpet av få år borte. Hvordan skjedde det?

Målet om å gjøre slutt på rusavhengighet virker umulig. Reaksjonære verden over påstår at de “bekjemper narkotika”, med politi, religion og all mulig slags former for terapier og nytteløse “Si nei til narkotika”-kampanjer. På tross av alt dette, forsvinner ikke narkotikaproblemet verden opplever. Hvorfor ikke? Svaret er enkelt; fordi reaksjonære krefter i systemet profiterer på narkotikahandel, og en slik handel er en naturlig konsekvens av kapitalismen.

Den utrolige forandringen

Produksjon, transport og salg av narkotika er en industri verdt vanvittig mange milliarder kroner. Storkapitalister som har bånd med den Amerikanske regjeringen, CIA og politiet er på fronten av narkotikahandelen i verden. Samtidig som reaksjonære skylder på fattige folk for narkotikaproblemet.

Det kan se mørkt ut, som om ingen ting kan løse denne krisa. Men kommunister under den Kinesiske revolusjonen mente at alle former for undertrykking, alle former for lenker som holder folket nede, inkludert rusavhengighet, kan bli avskaffet.

Da den revolusjonære folkehæren seiret over de reaksjonære kreftene som styrte samfunnet i Kina tok det kun tre år før det ikke lenger fantes rusavhengighet, dop, langere, opiumplantasjer eller narkotikasmugling. På bare tre korte år gikk altså Kina fra å ha 70 millioner rusavhengige til å ha ingen.

En historisk skildring

Før revolusjonen i 1949 levde folket i desperat fattigdom og ble undertrykt av en håndfull rike landeiere, krigsherrer, utenlandske kapitalister og andre reaksjonære. På grunn av den desperate fattigdommen, de elendige levekårene, samt konstant krig i flere perioder, tok folk til opiater som en form for virkelighetsflukt. Her var det bl.a. snakk om opium, heroin og morfin, men i størst grad opium.

Opium har en lang historie i Kina. Før revolusjonen hadde Kina verdens største rusproblem. Det startet for fullt på 1770 tallet, da England koloniserte India og Burma. Storbritannia trengte store mengder med penger for å kolonisere de store landområdene. Løsningen ble opium. Skatter pålagt opium brakte den store fortjenesten Storbritannia trengte og de bestemte seg for å begynne salget på det «mest praktiske markedet": Kina. Fra 1700-tallet til 1858 økte forsyningen av opium som oversvømte Kina fra 220 kister til 70,000.

Ettersom rusavhengigheten etterhvert brøt ut i kriselignende tilstander, innså keiseren Dao Guang at det begynte å bli et betydelig problem. Han forbød all import av opium til landet, men ved hjelp av lokale smuglere trosset britiske kapteiner forbudet og fortsatte å importere store mengder opium til Kina.

Opium ble så utbredt at i 1838 rapporterte embetsmenn i provinsene Guandong og Fujian at ni av ti var opium-avhengige. Keiseren tok som følger av dette handling ved å forfremme en mann ved navn Lin Zexu til høykommissær, hvorav han ble gitt strenge ordre om å bli kvitt opium i hele landet for godt. Han startet med å konfiskere og ødelegge alle opiumforsyninger og piper solgt av Kinesiske handelsmenn. Lin la så press på smuglerskipene til å levere opiumen til han. Dette ledet til spenninger mellom Kina og Storbritannia, som til slutt brøt ut i Opiumskrigene som varte fra 1839 til 1842 og fra 1856 til 1858. Grunnet Storbritannias overlegne våpenmakt, kapitulerte Kina, og ble derfor tvunget til å fjerne forbudet.

Den Amerikanske revolusjonære Malcolm X skrev som følger om opiumskrigen: “Tenk deg! Å erklære krig på noen som motstår å bli narkotikafisert!”

Storbritannia som bakgrunn for krigene oppga Storbrittania at de skulle lære Kineserne en lærdom i “frihandel”. Hva som mentes med dette var tydelig ikke lenge etter, da skip med opium igjen begynte å strømme til Kina. På grunn av den enorme tilstrømningen av opium, og for igjen å få et sterkt grep i markedet, solgte britene opiumen veldig billig.

Fra 1880 importerte Kina 6500 tonn med opium hvert år og dyrking av opium lokalt hadde også begynt. På tidlig 1900-tallet hadde mengden opium økt til 22 000 tonn hvert år, som førte til at Kina ble verdens største opiumprodusent. Noen av de mange reaksjonære som utnyttet denne situasjonen var et syndikat ved navnet Den Grønne Gjengen som forente alle gjengene til et eneste svært narkotikasyndikat.

Presidenten av Kina på den tiden; Chiang Kai-shek, skalv av frykt ved tanken på kommunistisk revolusjon og allierte seg derfor med Den grønne gjengen i kampen mot revolusjonære. På vegne av Chiang Kai-shek og den nasjonalistiske regjeringa slaktet Den grønne gjengen ned tusenvis av kommunister, fagforeningsfolk og uskyldige proletære. Som takk ble flere medlemmer av Den grønne gjengen, blant annet lederen Du Yuesheng, utnevnt til rådgivere i den nasjonalistiske regjeringen.

Situasjonen var så desperat at sultende arbeidere misbrukte opium for å flykte fra smerten av sulten og håpløsheten. I noen områder, var alle, inkludert barn, avhengige av opium. Små flasker med opium ble solgt på gatehjørner som iskrem og mange fattigfolk brukte de få pengene de hadde på piper istedenfor på mat. Avhengige forlot ofte barna sine, og verre; solgte sine barn for å finansiere sin egen avhengighet.

Opiumsavhengige kvinner ble ofte indirekte tvunget til å bli prostituerte og mange døde av sykdommer. Denne elendigheten ble påtvunget Kina av rike kolonialister i Europa og Amerika, av storkapitalister som tjente store summer på salg av narkotika, samt på grunn av behovet for penger til å fortsette å kolonisere og overta Kina. Alt ved hjelp av korrupte Kinesiske regjerings- og embetsmenn.

På samme måte forsetter USAs herskerklasse å utvide narkotikahandelen på alle nivåer. Stadig vekk organiserer de den, finansierer den og forsvarer den. På 60-tallet oversvømte CIA fattige nabolag i USA med heroin for å finansiere USAs deltakelse i borgerkrigen i Laos og slå ned på opprør. På 80-tallet under Reagan utvida CIA kokainhandelen for å finansiere krigen mot Nicaragua. Reaksjonære i USA og verden over profiterer på narkotikahandel.

Et sosialistisk Kina – et Kina uten rusavhengighet

Når den Kinesiske revolusjonen seiret i 1949, ble det en fullstendig omveltning av makten i samfunnet. For første gang var det en regjering som tjente folket ved makta – vanlige folk, proletære og bønder. Det var mange problemer som var igjen fra det gamle samfunnet, og et av de største var opiumavhengigheten. Dette var Formann Mao kjapt ute med å utslette. I aviser og radio ble narkotika fremstilt som et ødeleggende element fra det gamle samfunnet, et hinder i veien for fremgang og et redskap for reaksjonære til å tvinge folket ned i kne. Og dermed begynte den massive folkelige mobiliseringen og den revolusjonære kampen mot narkotikaen som hadde ridd landet som en mare.

På dette tidspunktet var det mange titalls millioner rusavhengige i landet. Den nye regjeringen bega seg ut for å takle dette enorme problemet, hvorav flere tiltak ble gjennomført. Allerede de første månedene begynte de revolusjonære å ta i bruk masselinja for å bekjempe rusavhengighet. Kommunistene var avhengige av massenes egen mobilisering og organisering for å seire over de lenkene som holdt folket nede, noe som innbefattet den sosialistiske kampen mot opium.

Folkeopplysning

Bønder som dyrket opium ble oppfordret og overtalt til å ploge opiumsåkrene sine for å plante hvete eller ris istedenfor. Nabolag ble mobilisert til et enormt folkeopplysningsprogram som opplyste folk om farene med narkotika. Komiteer i hvert nabolag som ledet disse kampanjene holdt studiesirkler om emnet. I det nye samfunnet som var på vei til å bli bygget ble rusavhengige overasket over å ikke bli skyldt på og skamgjort for avhengigheten sin. Tvert imot ble de oppfordret til å søke hjelp og fikk ros for all fremgang. Sammen med hjelpen de fikk, ble de trent og fikk betalte jobber. Mange ble ansatt av regjeringen til å jobbe med andre rusavhengige.

Kommunistene organiserte folk til å ødelegge bedriftsnettverk som forgiftet folket med narkotika. Kampen mot narkotika hadde blitt en massebevegelse på stor skala. På grunn av at det var hovedsakelig de fattige som var rusavhengige og pga. dette klasseskillet ble ikke rusmisbrukere arrestert når de gikk ute i offentligheten. De ble kontinuerlig gitt ros når de tok del i den revolusjonære kampen. De var ikke lenger redde for å søke hjelp, ettersom det var folket som var ved makten.

Rehabiliterende rusavhengige fikk tidsfrister på flere måneder på å bli rusfri. I løpt av denne perioden fikk de også små doser med injeksjoner for å lindre muskelkrampene som kom som følger av den reduserte rusbruken. Press ble lagt på langerne. De som overga seg ble akseptert og ønsket velkommen av samfunnet, ble trent til meningsfullt arbeid og gitt jobber. De små langerne ble gitt én sjanse; de fikk slippe hvis de hjalp å gjøre en slutt på narkotikahandelen. Den Kinesiske regjeringen kjøpte også opp all opiumen langerne hadde i bytte mot at de stoppet dyrkingen av opium for godt. Storlangere som tjente seg rike av å ruinere folks liv ble tatt inn i folkelige rettsaker hvor offer for opiumavhengighet vitnet mot dem. Ulikt den gamle regjeringen, som var tvers gjennom korrupt, var den nye regjeringen (styrt av kommunistpartiet) basert på klassebevissthet og disiplin. Dette gjorde det umulig for storlangere å bestikke embetsmenn.

En sosialistisk økonomi bekjemper sosial nød

Utviklingen av en sosialistisk økonomi gjorde det mulig å tilby jobber til alle, og å utrydde fattigdommen som hadde tvunget folk til å begynne med narkotikahandel til å begynne med. Fra 1951 av hadde Folkerepublikken Kina praktisk talt fullstendig eliminert rusproblemet sitt i den nordlige delen av Kina (som ble frigjort først), erklærte Nye Kina Nyhetsbyrå. Det tok omtrent litt under et år før de sørlige områdene i Kina også ble helt fullstendig kvitt rusproblemet. Det var vanskelig å bli kvit krisa, rusavhengigheten og rusproblemet; men de klarte det gjennom masselinja og massiv revolusjonær folkelig mobilisering.

Dagens situasjon

Å gjøre slutt på rusproblemet var en del av klassekampen mot det gamle samfunnet. Storlangere ble sett på som folkets fiender som forgiftet massene, mens rusavhengige ble sett på som ofre for systemet. Dette er den motsatte tilnærmingen enn snutesvin og religiøse predikanter som påstår at systemet er helt i orden og som behandler avhengige som menneskelig søppel og kriminelle. Fattige rusavhengige ble i Kina gitt en sjanse og en vei ut av narkotikahandelen. De ble tildelt jobber og ble oppfordret til å delta i kampen for et nytt og bedre samfunn. Tidligere storlangere som flyktet til Taiwan ble senere sendt som spioner for CIA inn i Kina for å undersøke mellom 1962 til 1967. De konkluderte og rapporterte til CIA at legitime jordbruksvekster ble dyrket på steder der det tidligere hadde blitt dyrket opium. De fant ikke et eneste spor av opiumsdyrking.

Dagens Kina er ikke Maos Kina

Kina forble rusfritt i over tjue år, helt til det revisjonistiske kuppet i 1976 der Deng Xiaoping kom til makten og gjeninnførte kapitalismen. I 2003 ble det utregnet at det var fire millioner rusavhengige i Kina, og ifølge The Diplomat er dette tallet i kraftig vekst. Det utbrer seg en ny narkotikaepidemi i Kina.

Ifølge statistikk utgitt av Kinesisk høyesterett i 2012, har narkotikakriminalitet mer enn fordoblet seg mellom perioden 2006-2011, med antallet tilfeller økt fra 31,350 til 69,751. Fra 2007 til 2011 har narkotika-relatert kriminalitet økt på et gjennomsnitt på 15 prosent hvert år. I 2015 fortalte Lie Yuejin, visedirektøren for Kinas Nasjonale Narkotikakontroll Kommisjon til Xinhua at det er antatt at over 14 millioner Kinesere nå er rusavhengige. Slik det ser ut nå er dette et tall som kommer til å øke. På bittert vis viser dette oss hvordan folket ikke kan frigjøres fra lenkene narkotika er, uten å avskaffe kapitalismen først.

USAs “War on drugs” er en “War on the poor”

Erfaringene fra USAs “War on drugs” og erfaringene fra Kina viser oss at det nåværende systemet aldri kan løse problemet med rusavhengighet. Systemet forårsaker lidelse og isolasjon som får folk til å ville flykte fra virkeligheten ved hjelp av narkotika. Kapitalismen bruker rusavhengighet for å svekke og slavebinde folk. Alle slags storkapitalister tjener store pengesummer på narkotika. For å summere det hele; systemet forårsaker narkotikaavhengighet og tjener på det. Den Kinesiske revolusjonen avviste den borgerlige tilnærmingen til rusproblemet. Sosialisme handler ikke om å gi noen mer penger fra statskassa til rehabiliteringsprogram, slik kapitalistiske regjeringer gjør. Det handler ikke om å fylle fengsler med rusavhengige, mens storkapitalister som tjener seg enda rikere på narkotikahandler går fri. Det handler om å virkelig hjelpe rusavhengige og gi dem en mening i livet; å bygge et nytt og bedre samfunn.

Virkelig forandring krever avskaffelse av kapitalismen

Dagens samfunnsdebatt om å bli kvitt rusavhengighet uten proletær revolusjon er bare en ønskedrøm. Det handler om å stoppe slaveriet som medfører narkotika, og stoppe den storkapitalistiske narkotikahandelen som profiterer av folks lidelse. De revolusjonære massene i Kina ble kvitt rusavhengighet, prostitusjon, salg av barn, desperat fattigdom, analfabetisme, kvinnemishandling, politibrutalitet m.m. Revolusjonen forandret livene og tenkemåten til millioner av millioner av folk fullstendig. Den ledet folk til noe som var utenkelig bare noen få år tidligere: å bli kvitt rusavhengigheten ved å avskaffe det kapitalistiske systemet.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!