Hva har vi lært?

Denne måneden er det 6 år siden bombingen av Libya startet. Det var første gang Norge bomba et afrikansk land. Det var 100 år siden de første bombene i historien ble sluppet, også da over Libya, av kolonimakta Italia i 1911. I 2011 slapp Italia igjen bomber over Libya, men da i samarbeid med blant annet Storbritannia, Frankrike, USA, Norge, Danmark og Qatar.

Hva har skjedd i Libya?

I juli 2012 var det første valget i Libya etter Gaddafis fall. Det førte til dannelse av en nasjonalkongress. Flere voldshandlinger varslet at situasjonen ikke ville stabilisere seg. Den amerikanske ambassaden ble angrepet, ambassadøren drept. [1] Attentater og militser som nektet å gi fra seg våpnene, eller underlegge seg myndighetene gjorde situasjonen spent. De lokale og regionale forskjellene hadde stor betydning, og opprørere på bakken ville ikke underlegge seg regjeringen. I 2014 var det nytt valg for et nytt parlament. Volden økte og deltakelsen var lav. Væpnede tilhengere av Nasjonalkongressen okkuperte Tripoli, og tvang det nyvalgte parlamentet til å flykte til Tobruk i øst. FN støttet å opprette enda en ny regjering i 2015. Det er altså i praksis tre regjeringer i tillegg til en rekke militser, som kontrollerer hver sine områder, og som særlig kjemper om de stedene med oljeproduksjon. Flere militser forsvarer sine lokale områder og vil ikke underlegge seg sentralmakt. Også IS var aktive og tok makta over noen byer, men er nå drevet tilbake. Konflikten påvirka også Mali, der franske styrker intervenerte. I Libya i dag eksisterer ikke en statsmakt og situasjonen er utrygg og ustabil. Nyhetsbildet er prega av manglende informasjon, blant annet fordi å oppholde seg i Libya, og å reise fra sted til sted og stille spørsmål er farlig.

Konsekvensene for Europa er blant annet økt immigrasjon. Libya fikk betalt av vestlige land for å begrense innvandringen fra Afrika til Europa. Vi ser at noen på «venstresiden» bruker det som et slags argument mot krigen, at nå som Gaddafi er borte så blir det synd for Europa at de får all denne innvandringen. Det er ikke progressivt å hindre immigranter å dra over landegrensene. Det var ikke progressivt av Gaddafis regime å hindre det og det er ikke progressivt å bruke det som årsak til at samarbeidet med Gaddafi var bra.

Bilde uten navn h2. Stopp SViket

Vi har lært at SV i regjering ikke på noen måte hjelper mot krig. Aldri før har Norge gått så offensivt til angrep på et annet land. Siden andre verdenskrig er ca. 7 bomber sluppet fra norske bombefly, alle i Afghanistan. I Libya ble 569 bomber sluppet. [2] Den rødgrønne regjeringa var altså den mest aggressive krigsregjeringa i norsk historie. I SV er det svært mange som ikke lenger har noen forståelse av imperialisme. SV vil ha en «FN-styrt verden». En verden styrt av de største imperialistmaktene: Storbritannia, USA, Frankrike, med Kina og Russland på si. Ledelsen i partiet tror på at imperialistmaktene går til krig for å redde et par hundre libyere, mens atter hundrevis av libyere drukner i havet like utenfor de militære skipene. Ingen ble reddet. SV har byttet ut forståelsen av at imperialistmaktene intervenerer i andre land på grunn av kamp om kontroll, makt, ressurser og innflytelse, mot en teori om at de vestlige statene bare er interessert i menneskerettigheter og demokrati. Det er ingen unnskyldning for å ha en så dårlig forståelse av verden når du sitter i regjeringa og autoriserer bombing. I debattene om Libya på Stortinget så vi at SV fortsatte med sin dårlige analyse selv etter avsløringer om at norske bombefly bomba Gaddafis kontor, og etter at huset til sønnen og barnebarna hans ble bombet. Selv om ledere fra de ledende statene i angrepet sa offentlig at regimeskiftet var nødvendig så nektet SV og regjeringen for det. SV har helt ukritisk i Stortinget, og kritikken enkelte fra partiet kom med offentlig og i media ble ikke på noen måte brukt for å påvirke hendelsene i de politiske organene. SV brukte ikke sin innflytelse til å hindre vestlig imperialisme og bombing. Da SV ville trekke styrkene ut var oppdraget allerede fullført fra norsk side. SV er ikke lenger et antiimperialistisk parti.

Bilde uten navn

FN

Hvis du ikke visste det før, så veit du det nå: FN er ikke et organ som representerer verdens folk, men et organ der de mektigste imperialiststatene i verden bestemmer reglene. Alle de mektige imperialiststatene i verden var i praksis for krigen. FN fungerer som et organ som legitimerer stormaktsinteresser og imperialistiske kriger.

Norsk «fredsmekling»

Det er all grunn til å være skeptisk til den norske fredsmeklinga. Med bomber i bakhånd meklet norske politikere om Libyas skjebne. Tidligere har de samme folkene lurt PLO trill rundt og tjent Israels interesser i det som ble Oslo-avtalen. I følge Hillary Clintons offentliggjorte eposter var norske myndigheters krav hele tiden at Gaddafi måtte gå. Dette var samtidig som norske bomber ble sluppet over Libya og norske myndigheter beroliget offentligheten med at målet ikke var regimeskifte. Det er en ganske opplagt løgn. Dersom en stat bomber et land og samtidig krever at myndighetene skal trekke seg så er målet regimeskifte. Den norske regjeringa latet hele tiden som om den ikke skjønte dette. Hverken norske myndigheter eller de ledende imperialistmaktene bak krigen, Frankrike, Storbritannia og USA, viste interesse for reelle fredsforhandlinger. Norske myndigheter rapporterte antakeligvis all viktig informasjon videre til blant annet USA, for slik å få en viktigere rolle selv, som dermed kan utnyttes i Norges interesse i framtiden. Norsk fredsmekling har ingen fin historie. Norske politikere bruker fredsmeklingen for å få informasjon som kommer den norske stat til gode. Informasjonen meklerne får tilgang til i fredsprosessene brukes til å få innpass i viktige internasjonale beslutningsprosesser, til å få avtaler om olje eller fisk, eller andre næringer som er viktige for Norge. Det kyniske med dette er at informasjonen Norge tilegner seg fra partene brukes til å kjøre over partene Norge liksom skulle hjelpe. Det er kjent fra den kjente Osloavtalen, der norske utsendinger fikk informasjon fra palestinske utsendinger, bare for å gi det videre til israelerne slik at de kunne presse palestinerne enda hardere. Resultatet ble en fryktelig dårlig avtale for palestinerne, feiret som en seier for Norge.

Også politikerne får fordeler av å delta i krigføringa. Jens Stoltenberg ble i 2013 utnevnt til generalsekretær for NATO. Dette henger utvilsomt sammen med den norske interessen for å spille en større rolle i internasjonal krigføring, vist ved deltakelsen i Libya. Det var USA som drev «valgkampen» i NATO for å fremme kandidaturet. Dette var både en premie for innsatsen i Libya og omleggingen av forsvaret til et intervensjonsforsvar, med kampfly som raskt kan settes inn i internasjonal krigføring.

Bilde uten navn

Geopolitisk

Frankrikes interesser ble avslørt blant annet i Hillary Clintons eposter. Frankrikes innflytelse og ønske om kontroll og makt i Afrika kolliderte med Gaddafis ambisjoner om det samme. Andre årsaker som ble trukket fram var ønske om økt andel av oljeproduksjonen, forbedring av interne forhold og øving for det franske militæret. [3] Også Kina var negativ til myndighetene i Libya. Libya hadde blant annet nektet å delta på konferanser om kinesisk-afrikansk samarbeid og anklagde også Kina for å okkupere Afrika. Bakgrunnen for det er at Kina har ekspandert som den største imperialisten i Afrika de siste ti årene. Også USA ønsket innflytelse i Afrika. De siste 10 årene hadde det amerikanske arbeidet for økt innflytelse i Afrika økt, særlig på grunn av den kinesiske konkurrenten. Africom ble oppretta i 2007, under det amerikanske forsvarsdepartementet. Africom skulle fungerer som en militærving for å forsvare USAs interesser i Afrika. USA begrunnet selv dette med Afrikas økte betydning i verden. I tillegg til dette driver amerikanerne en rekke prosjekter der sivile organisasjoner læres opp i amerikanske prinsipper og markedsliberalisme. Prosjekter som støtter amerikanske interesser støttes, og både grupper og enkeltindivider finansieres. Både africom og slike sivile prosjekter var aktive i Libya. Det var altså mange imperialistiske makter som ønsket kontroll over Libya. Frankrike var den fremste blant disse og den staten som hadde ledelse og tok initiativ til hele intervensjonen. Det er ikke unormalt at de vestlige statene likevel samarbeider om imperialistisk krig. Normalt sett er det likevel strid mellom noen imperialiststater om militære intervensjoner. Russland og Kina har ofte motstridende interesser enn vestlige imperialistmakter. Denne gangen var det ikke uenighet. Hvorfor ikke? Antakeligvis fordi såpass mange stater så for seg at de kunne få mer ut av både Afrika og Libya uten Gaddafi. Gaddafi hadde få venner, mange fiender og han kjempet om innflytelse over et rikt kontinent der mange ville ha en del av kaka. De fleste imperialistiske makter så for seg bedre betingelser uten Gaddafi enn med han.

Granskning

I Storbritannia har de hatt en granskning av krigen mot Libya. [4] På den ene siden var dette positivt. Rapporten pekte på mange kritikkverdige forhold, blant annet trakk den fram Frankrikes motivasjoner som ble diskutert i de offentliggjorte e-postene til Hillary Clinton. Her kom det fram at Frankrikes mål var kontroll over «fransk» Afrika, større andel av olja og lignende. I norsk sammenheng er det oppsiktsvekkende. I den norske offentligheten legges virkelige årsaker til krigføring lokk på, og kun ideelle hensikter som menneskerettigheter og beskyttelse av sivile trekkes fram som årsaker. Samtidig la den britiske rapporten ansvaret på Frankrike, og hevdet at Storbritannia bare slang seg på og stolte på dem. I «god tro». Frankrike var uten tvil hovedinitiativtaker, men Storbritannia arbeidet nært med Frankrike. Det er lite trolig at dette foregikk uten noen seriøs vurdering fra britisk side, og også lite trolig at ikke britiske myndigheter forstod Frankrikes interesser av krigen. Frankrikes interesser i regionen er velkjent, og begge statene er store imperialistiske makter som er kjent med hvordan vurdere interesser og innflytelse ved intervensjon i andre land. Det er lite trolig at en norsk granskning ville vært banebrytende på noe vis. Allikevel ville det vært positivt å få en debatt basert på mer seriøse kilder enn kun vurdering av «beskyttelse av sivile» og «menneskerettigheter», som åpenbart ikke er de eneste årsakene til krigen. Alt som kan gjøre norske politikere litt mer forsiktig med å gå til krig, eller avsløre noe av overgrepene er bra. Samtidig veit vi, basert på fortiden, at slike granskninger dessverre ikke hindrer hverken krig eller andre overgrep. Derfor må den største delen av arbeidet vårt legges ned i å organisere folk antiimperialistisk, ikke påvirke parlamentariske organer.

  1. ^http://edition.cnn.com/2012/09/12/world/africa/libya-consulate-attack-scene/
  2. ^"Forsvaret, Operation Unified Protector.
  3. ^http://tjen-folket.no/start/view/12048
  4. ^https://www.parliament.uk/business/committees/committees-a-z/commons-select/foreign-affairs-committee/inquiries1/parliament-2015/libya-policy/

Podcast om situasjonen i Libya her: Nytt podcast-avsnitt om Norges bombing av Libya

Les mer om Libya her:
Stans bombinga av Libya
Frankrike til krig mot Libya for makt og penger?
Hvor ble det av fredsinitiativet?
Oversatt intervju om Libya
Sør-Afrika lurt med på Libyakrig
Nato-bomber – til støtte for sivilbefolkninga?

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!