Er ønsket om likhet et godt nok utgangspunkt for å forebygge ulikhet? Hvordan påvirker strukturelle forhold, og hva kan være de djupere konsekvensene av ulikhet i et samfunn?

(Denne teksten er skrevet av en aktivist i Tjen folket.)

Om man overfokuserer på fattigdom og enkeltgrupper i befolkningen, står man i fare for å ende opp med å tenke at problemene ligger hos de fattige selv. Man overser hvordan fattigdommen hos svært mange henger nøye sammen med rikdommen til noen få andre.

Skifte av fokus for mer omfattende resultater

I en viss grad kan fattigdomsgrensene hjelpe oss å forstå omfanget og karakteren av fattigdommen, men disse grensene er oftest satt nokså tilfeldig. Ifølge FN er man fattig dersom man tjener under 12kr dagen, noe som tilsvarer 2 dollar. Man regnes som ekstremt fattig dersom man tjener under 6kr dagen, tilsvarende én dollar. Fattigdom måles også i forhold til prisen på et utvalg varer man trenger for å kunne overleve. Hvilke varer som regnes med her, avgjør om man kan betegnes som fattig eller ikke. Fattigdomsgrensene gir imidlertid ingen forståelse for hva som skjer dersom man befinner seg rett over denne fattigdomsgrensen. Om man kun tjener 14kr dagen, vil man garantert fortsatt oppleve seg selv som fattig – ihvertfall hvis naboen din i tillegg er søkkrik!

Et ensidig fokus på fattigdom og kunstig satte fattigdomsgrenser går ikke til rota av de økonomiske skillene mellom folk. Om vi heller retter søkelys på ulikhet, så omfatter dette den totale omfordelingen av ressursene i hele befolkningen. Derfor kan det argumenteres for at økt fokus på (og problematisering) av ulikhet vil gi et langt bedre grunnlag for å fremme utvikling for alle, fremfor fokus på fattigdom i snever forstand.

Strukturelle problemer oppfattes som individuelle problemer

Noen hevder at fordelingen av ressurser i samfunnet er rettferdig så lenge folk ikke blir diskriminert og har like muligheter og rettigheter til skole og helse. Deretter vil den enkeltes talent og anstrengelser avgjøre hvordan ressursene fordeles. Ut fra en slik argumentasjon kan ulikhet ses på som noe positivt, fordi den stimulerer folk til å anstrenge seg mer. Denne måten å tenke på tar dog ikke hensyn til at sosial ulikhet gjerne er noe som arves gjennom generasjoner.

Like muligheter til utdanning og helsetjenester er bra, men dette er ikke nok i seg selv. Man må kunne nyttegjøre seg av utdanningen gjennom arbeid, og med en inntekt som er til å leve av. Tilgang til arbeid og levelig inntekt handler om atskillig mer enn kun den enkeltes egne anstrengelser!

Mange av ungdommene som har protestert mot styresmaktene i Egypt og Tunis de siste årene, har hatt muligheter til utdanning, men fant allikevel ikke arbeid, og hadde liten, eller ingen, grad av innflytelse på samfunnet.

I praksis har ikke folk like muligheter i land der ulikhetene er store. Det er viktig å forstå hvordan strukturelle forhold som ressursfordeling, arbeids- og familieforhold lager forutsetninger for menneskets handlinger. Vi må forstå de strukturene som skaper ulikheter i samfunnet for å kunne endre dem.

Ulikhetens effekter

Stor ulikhet i et samfunn har mange negative effekter. Selv borgerlige økonomer kan dokumentere at store inntektsforskjeller reduserer økonomisk vekst, og øker fattigdom, arbeidsløshet og konflikter i samfunnet (se eks.: Norsk Folkehjelps rapport Inequality Watch – Mind the Gap).

Høy grad av økonomisk ulikhet gir seg også utslag i ulik politisk innflytelse. Situasjonen legger til rette for herskernes totalkontroll over statsapparatet, og gir dem mulighet til å føre en politikk basert på rene egeninteresser.

Stor ulikhet i fordelingen av makt og økonomiske ressurser undergraver likeverd og rettigheter. Ulikhet innebærer undertrykkelse av store deler av befolkningen. Det er dypt urettferdig at noen samler enorme rikdommer på andres bekostning. Folk med lite makt og ressurser har liten eller ingen innflytelse på politiske beslutninger. Mindre ulikhet vil derfor bidra til å fremme både rettferdighet og demokrati, og bør derfor være det uttalte målet for ethvert samfunn.

Å endre systemet

Det kapitalistiske samfunnet vi lever i er imidlertid basert på klasseforskjeller og ulikhet. Det er innebygd i systemet at noen få selskaper, stater og mennesker blir rikere og rikere på bekostning av andre. Noen “må” være arbeidere i de rikes fabrikker og bedrifter, og noen land “må” være fattige for at det skal være mest mulig lønnsomt for bedriftene å produsere varer der. En rekke institusjoner forsterker forskjellene aktivt og med vilje. Det gjelder selskaper, stater og internasjonale institusjoner.

I et samfunn med klasser vil det alltid være ulikhet. Kapitalisten som eier bedriftene vil alltid ha både mer penger, frihet og politisk makt enn arbeideren. Hele systemet er lagd for kapitalistenes og borgerskapets interesser og krav om økt profitt og makt. For å fjerne ulikheten må vi avskaffe hele klassesystemet, som er basert på at noen kan tjene penger på andres arbeid.

Hva er vel et samfunn med mindre sosial ulikhet enn nettopp det kommunistiske, klasseløse samfunnet? Et samfunn er altså ikke kommunistisk fordi det er mindre sosial ulikhet, det er kommunistisk fordi det ikke lengre eksisterer noen klasser, hvorpå noen gjør seg rike på andres fattigdom.

Bli med og riv ned systemet som fører til ulikheten! Bli med og kjemp for et klasseløst samfunn!

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!