Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, men ledelsen for Kommunistpartiet gikk ikke inn for motstand før årsskiftet 1941/1942.

Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Kommunister mest aktive mot Tyskland

Under okkupasjonen av Norge sto kommunister i spissen for den mest konsekvente og effektive motstanden. Osvaldgruppa, under ledelse av kommunisten Asbjørn Sunde (dekknavn Osvald), var den mest aktive sabotasjeorganisasjonen mot den fascistiske okkupasjonen. Men Sunde jobba ikke under ledelse Norges Kommunistiske Parti. Hans organisasjon sprang ut av Wollweber-organisasjonen, et illegalt internasjonalt antifascistisk nettverk som var oppretta av Sovjetunionens sikkerhetstjeneste NKVD. Denne ble oppretta allerede i 1935 for å angripe nazi-Tysklands skipsfart.

I løpet av krigen ble kommunistene kjerna i den aktive motstanden i Norge. Mens den norske regjeringen hadde reist til London, og oppfordra folk til å unngå væpna motstand, bygget kommunister opp illegale grupper som angrep tyske interesser og norske forrædere.

Men NKP-ledelsen gikk ikke i spissen

Men ledelsen i Norges Kommunistiske Parti gikk ikke inn for krig mot den tyske okkupanten. Derimot forsøkte de å manøvrere innenfor rammene av okkupasjonen. De var mot Quisling og NS, og skreiv i partiavisa:

“Derfor så det Quislings utnytting av situasjonen til sjøl å proklamere seg som regjering som en provokasjon. Og det hadde ikke vært mulig å få noenlunde ordnede forhold i de besatte områder med ham i spissen.“

Men alternativet deres var ikke aktiv motstand, men en “Folkets regjering” for ro og orden – under tysk okkupasjon. De skreiv:

“En regjering som med autoritet kan vareta folkets interesser i dag må støtte seg på folkets brede lag. (...) Bare en slik regjering kan skaffe fred og arbeid i landet, og bare en slik regjering vil bli mottatt med tillit i det norske folk.”

Gjennom en rekke artikler og ledere i partiets aviser, og gjennom møter med andre i fagbevegelsen, var NKP-ledelsen først og fremst opptatt av å etablere en ny regjering på tyske bajonetter. Tilsynelatende håpet de at ved å opprette en regjering med utgangspunkt i LO, kunne man oppnå fred uten at arbeiderklassens levekår ble dårligere. En rekke NKP-medlemmer jobba i “Fagopposisjonen av 1940” sammen med landsforræderen Håkon Meyer, som også hadde møter med det tyske Gestapo (Sikkerhetspolitiet). De dreiv forhandlinger, taktisk spill og agiterte i pressa – for å manøvrere innenfor rammene av den tyske okkupasjonen. Seinere har det blitt hevdet at dette blant annet hadde til hensikt å forberede illegalt arbeid og bygge opp anti-Tysk organisering i LO og bekjempe okkupasjonen innenfra også.

Ville holde Norge utenfor for enhver pris

Først etter at Hitler-Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941 (over ett år etter invasjonen av Norge), ble omsider NKPs linje endra til aktiv motstand. Fram til dette rådet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjet – og den lå til grunn for at det norske kommunistpartiet gikk inn for fred med de tyske okkupantene. Pakten var en dyd av nødvendighet for Sovjet, for å utsette krigen og ikke ende opp alene i krig mot Tyskland, men NKPs passivitet overfor okkupasjonen var langt fra nødvendig.

NKP så på krigen mellom Tyskland/Italia og England/Frankrike som en krig mellom imperialistmakter, og mente Norge burde holdes utenfor så godt det lot seg gjøre. Selve analysen bygget blant annet på at England var verdens største imperialist og dreiv brutal og despotisk undertrykking av store deler av verden gjennom sitt kolonivelde. Men den evnet ikke å se den særegne trusselen fra fascistiske Tyskland.

NKP evnet heller ikke å se at når Tyskland hadde invadert Norge, skifta krigen karakter for det norske folket. Og på den måten gjorde ledelsen partiet til et de facto kollobratørparti for den tyske okkupasjonen det første året. De gikk inn for fred med okkupanten, en forrædersk handling. Etter krigen vurderte man å ta ut tiltale mot NKPs hovedorgan, avisen ‘Arbeideren’, men saken ble henlagt dels fordi den ansvarlige redaktøren døde i en tysk konsentrasjonsleir.

Et uforberedt parti som ofret mye

NKP hadde ikke et illegalt apparat på plass før okkupasjonen. Partiet dreiv sin virksomhet først og fremst som et vanlig borgerlig eller sosialdemokratisk parti. De stilte til valg, dreiv valgkamp og søkte posisjoner innenfor fagbevegelsen (LO). De hadde en offentlig sentralkomité og de hadde medlemslister som tyskerne kunne hente på deres offisielle kontor. De hadde ikke noe militært forberedelsesarbeid, og var svært sårbare når tyskerne angrep partiet.

NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen. Og NKP var også det eneste partiet som bygde opp et illegalt apparat. Og fra 1941 til 1944 var den kommunistiske motstanden (først og fremst Osvaldgruppa og Pellegruppa) de eneste som dreiv aktiv sabotasje mot tyskerne fra baser inne i Norge. NKP ga ut illegale aviser og organiserte flukt til Sverige for folk som tyskerne jakta på. NKP var dermed også det partiet som mista flest folk i forhold til størrelsen – og minst 150 folk døde på grunn av tilknytning til NKP.

Vi må hedre de som ofra livet og være svært stolte av at kommunistene sto i spissen for den mest militante motstanden under krigen. Men partiets ledelse gjorde alvorlige feil, og hadde ikke en korrekt linje i utgangspunktet.

Hva kan være årsaker til feilene?

Det kan være 4 viktige årsaker til NKPs mest alvorlige feil under okkupasjonen:

1. NKP har sjøl oppsummert den ene feilen, og skreiv i sin Hvitbok fra 1975 (da partiet for lengst var blitt et tvers gjennom revisjonistisk parti): “For det norske folk var det en nasjonal frihetskrig landet gikk inn i fra 9. april 1940. (...) Partiets linje på dette feltet må derfor plasseres blant de mange feilholdninger som på alle kanter kom til uttrykk i de første månedene etter det tyske overfallet.” NKP klarte ikke å omstille seg 9. april, da krigen objektivt skifta karakter for den norske nasjonen. Hva som til enhver tid er hovedmotsigelsen i en prosess, vil endre seg. Det skjedde en kvalitativ endring da tyske styrker invaderte Norge, og besatte landet. Da skulle NKP umiddelbart ha innleda en nasjonal frigjøringskrig i form av folkekrig mot okkupanten.

2. NKPs feil var ikke NKPs aleine. Selv om partiledelsen må bære hovedansvaret, var NKP en del av Komintern – den kommunistiske verdensbevegelsen. NKPs politikk ble utforma i samråd med Komintern, som ble leda av Sovjetunionens Kommunistparti. Disse oppfordra NKP til politisk motstand mot Tyskland og fascismen: “da de sovjetiske arkivene ble åpnet i 1991, viste dokumenter der at kommunistene ble instruert om å drive politisk motstand både mot NS og mot tyskerne allerede fra sommeren 1940”. Men ingenting tyder på at Komintern ba NKP gå i illegalitet og utvikle nasjonal frigjøringskrig.

3. De vestlige kommunistpartiene i mellomkrigstida, deriblant i Norge, jobba i hovedsak legalistisk. Deres arbeid var konsentrert rundt to legale aktiviteter: parlamentarisme og fagforeningsarbeid. Og arbeidet for militære strukturer var nedprioritert totalt eller ikke-eksisterende. Komintern krevde fra 1921 at alle partier skulle forberede seg på revolusjonær krig og sette opp parallelle organisasjonstrukturer for illegalt arbeid, men de formulerte dette som et sikkerhetstiltak i tilfelle forbud – ikke som en linje for væpna kamp til kommunismen. NKP var ikke spesielt i denne konteksten, da de lå alt for åpne for angrep fra den tyske okkupanten og var alt for dårlig utrusta til å utvikle nasjonal frigjøringskrig. Dette er uttrykk for den generelle linja til de vestlige kommunistpartiene, som ikke forberedte eller utvikla folkekrig. I ord hadde Komintern og bolsjevikene fått gjennomslag blant de vestlige partiene for å bygge sovjetmakt (arbeiderråd for en ny stat) og illegale strukturer for å gripe makta med væpna kamp. Men denne linja var ikke velutvikla, partiene var ikke konsolidert rundt den og i praksis begrensa de seg til legalt arbeid med mest fokus på å vinne innflytelse i fagbevegelse og parlament.

4. Kommunistpartiet hadde en innstilling til allianser, samarbeid og taktikk, som tyder på for stor tillit til borgerlige krefter og institusjoner. De hadde illusjoner om å kunne bevare en rekke politiske friheter under okkupasjon. De hadde få, om noen, skrupler med å ha indirekte forbindelser med den tyske okkupanten og dets sikkerhetspoliti. Om partiledelsen hadde motforestillinger, var ikke det dypt forankra i medlemsmassen og de tillot at medlemmer inngikk former for samarbeid med okkupanten. De ønsket en klasseallianse med arbeiderklassen i spissen, men på okkupanten og ledende fagforeningsfolk sine premisser. De søkte i begynnelsen fred og samarbeid, framfor motstand og kamp.

Hedre de som kjempet men lær også av feil

Det er all grunn til å være stolte kommunister når man løfter fram krigsinnsatsen og ofrene til en rekke kommunister. Akkurat som krigen ble vunnet i hovedsak av det sosialistiske Sovjetunionen, var kommunistene de som gjorde de største ofrene i kampen mot fascismen i det meste av Europa – og også i Kina. Men en del av det å virkelig hedre deres ofre, er å lære mest mulig av dem, på godt og ondt.

Stoltheten må ikke føre til at en politisk vurdering reduseres til en enkel og mekanisk for eller mot kommunistenes linjer og taktiske valg i mellomkrigstida. Vår ideologi har utvikla seg i store sprang siden mellomkrigstida. I dag kan vi bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM) til å gjøre en analyse på et høyere nivå. NKPs feil var ikke bare at de ikke klarte å bruke dialektikken til å se at hovedmotsigelsen endra seg ved invasjonen av Norge, men også at de var “fanget” og begrenset av sin tid og kommunistenes politisk-ideologiske nivå på denne tida.

Vi trenger ikke å være fanget av den samme rammen i dag – vi kan vurdere den ut fra erfaringene og lærdommene til Kinas Kommunistparti, Mao Zedong og de som seinere har formulert MLM og brukt den til å utvikle folkekrig i sine land. Å lære er ikke først og fremst å være etterpåklok, men å unngå liknende feil i framtida.

Les mer:

Wikipedia om Wollweber-grupppen

NKPs “Hvitboka om 1940”

Kommunistenes sabotasje mot tyskerne

John Atle Krogstad om Om Thingstad- og Wærdahlgruppa

Wikipedia om Moskvatesene og kravene til medlemskap i Komintern:

Moskvatesene og Twenty one conditions

Om Fagopposisjonen av 1940 og Håkon Meyer

Om NKPs avis ‘Arbeideren’

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!