Hva mener vi når vi sier vi vil knuse kapitaliststaten, bygge en ny arbeiderstat og så at denne staten skal visne vekk?

Kommunister skiller seg fra både anarkister og reformister i synet på staten. Anarkister mener veien til frigjøring går gjennom først å umiddelbart avskaffe enhver statsmakt. Reformister mener veien til arbeiderklassens maktovertagelse går gjennom at arbeiderne ved valg overtar regjeringsmakt i dagens stat, og forvandler denne til en stat for hele folket.

Vi har et annet syn enn begge disse – fordi vi mener de er blindspor, uansett hvor velment de for enkelte kan være.

Lenin skriver: «Utan ein valdeleg revolusjon er det uråd å setja proletarstaten i staden for borgarstaten. Å avskaffa proletarstaten, dvs staten allment, er uråd utan ved bortvisningsprosessen.» Lenin, Staten og revolusjonen

Lenins bok «Staten og revolusjonen» er det fremste marxistiske verket om staten. Her forsvarer Lenin marxismen mot opportunistene. For det første viser han at Marx og Engels, grunnleggerne av marxismen, sto for væpna revolusjon for å knuse den borgerlige staten. For det andre viser han at Marx og Engels mente at den nye staten – proletariatets stat – ville utspille sin rolle og visne vekk når det klasseløse samfunnet kommunismen vokser fram. For det tredje brukte Lenin denne teorien på konkrete eksempler, på Pariskommunen og erfaringer fra Russland. Han angrep både opportunister til høyre (sosialdemokrater) og til «venstre» (anarkister) og han ga oss dermed en dypere forståelse av problemet med staten.

Lenin siterer Engels slik: «Staten har såleis ikkje vore til i all æve. Det har vore samfunn som har greidd seg utan, og som ikkje hadde nokon tanke om staten og statsmakta. På eit visst steg i den økonomiske utviklinga, som var nøydd til å hengja nær saman med at samfunnet vart kløyvt i klassar, vart staten naudsynt på grunn av denne kløyvinga. No nærmar vi oss raskt eit steg i produksjonsutviklinga der det ikkje berre er slik at klassane ikkje lenger er naudsynte, men der dei vil verta eit røynleg hinder for produksjonen. Dei vil falla like uunngåeleg som dei oppsto på eit tidlegare steg. Saman med dei er staten nøydd til å falla. Det samfunnet som då kjem til å omorganisera produksjonen på grunnlag av ei fri og lik samanslutning mellom produsentane, kjem til å setja heile statsmaskinen der han då vil høyra heime: i oldsaksamlinga, ved sida av rokken og bronseøksa.» Engels, sitert av Lenin samme sted

Med andre ord mente Engels at den historiske utviklinga vil gjøre staten overflødig. Lenin siterer også Engels på at allerede gjennom at proletariatet griper makta og etablerer sin egen politiske makt, vil den nye staten være en annen type stat enn den borgerlige. Det vil være en slags «halvstat» ifølge Lenin, for staten vil ikke lenger være et redskap for en liten parasittisk herskerklasse, men et redskap for proletariatet og folket.

Prosessen med at proletariatet overtar produksjonen og samfunnet, og dermed opphever seg selv (og alle andre klasser) som klasse, vil ifølge Engels også oppheve staten som stat. Men både Lenin, Stalin og seinere Mao, legger vekt på at denne prosessen må ta tid.

Mao skriver følgende, og åpner med et tenkt spørsmål til kommunistene: «“Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt. Oppgava vår nå er å styrke statsapparatet til folket – i hovedsak folkehæren, folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere forsvaret av landet og verne interessene til folket. På det vilkåret kan Kina, under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, utvikle seg med sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og fra et nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn, avskaffe klassene og gjøre Den store harmonien til virkelighet.» Mao, Om folkets demokratiske diktatur

Den marxist-leninist-maoistiske linjen i spørsmålet om staten kan oppsummeres sånn:

1. Den borgerlige staten må knuses, og det kan bare skje gjennom væpna revolusjon og etableringa av proletariatets politiske makt.

2. Så lenge det finnes imperialisme, reaksjon og klasser, må det finnes en proletarisk statsmakt for å forsvare folkets interesser.

3. Først ved den endelige seieren over klassedelinga, og den fullstendige sosialiseringa av produksjonen, vil staten visne vekk.

Hva ligger i at staten visner vekk? I dagligtale, og i borgerlig ideologi av forskjellig slag, er stat i dag mer eller mindre synonymt med «offentlige organer». Sosialtjeneste, trygder, skoler, sykehus og så videre – alt dette rotes sammen i det svære begrepet «staten». Mener kommunistene at alt offentlig skal «visne vekk»? Det høres temmelig meningsløst ut. Og det er også meningsløst.

Også i kommunismen vil samfunnet være organisert – ja, mye mer organisert enn i dag. Også i kommunismen vil oppgaver og administrasjon ikke bare løses lokalt, men også på høyere nivå – og også internasjonalt. Planlegging og sentralisering av enkelte oppgaver er en naturlig del av også et klasseløst kommunistisk samfunn.

Det som vil visne vekk, er staten som en særegen klasseorganisasjon. Et fenomen som først oppsto med klassedelinga av samfunnet, og menneskets utvikling ut av stamme- og ættesamfunna. Marxismen påviser at denne spesielle formen for organisasjon først oppsto da makta over produksjonen og privateiendommen, ble samla på hendene til en liten klasse av herskere. Og denne særegne organisasjonen kjennetegnes ifølge Lenin og Engels først og fremst av;

1. at den (med makt) deler undersåttene etter territorium

2. at den etablerer seg som en offentlig makt, adskilt fra undersåttene, og organiserer seg som en væpna styrke

3. at denne makta er sammensatt av væpna mennesker og har hjelpemidler, tukthus (fengsler) og andre sanksjoner som tidligere var ukjent for mennesker

4. at staten er et redskap i klassekampen, men også er vokst ut av den og delvis har stilt seg «over» og «utenfor» den

At staten visner vekk innebærer da altså at denne særskilte væpna organisasjonen ikke lenger finnes, at det ikke lenger finnes en våpenmakt utenfor massene og at enhver organisering av produksjon, velferd og samfunn utgår direkte fra massene – som ikke lenger er delt i klasser.

Kan det finnes våpen i kommunismen? Ja, men de vil i så fall ikke være monopolisert av en makt som dels er utenfor massene sjøl. Kan det finnes tvang i kommunismen? Ja, men igjen, bare som en del av massenes egenorganisering, ikke som en makt «utenfra» og «over» dem.

På denne måten gjøres politisk undertrykking og økonomisk utbytting til en umulighet. Bare gjennom den særskilte klasseorganiseringa av borgerskapet, og den voldelige undertrykkinga av motstand, kan borgerskapet fortsette sine kriger, utpininga av miljøet, plyndringa av ressurser og utsultinga av verdens fattigste. Denne undertrykkinga er skjult i en tett tåke av borgerlig ideologi. Og spesielt i de rike landa, er den daglige undertrykkinga mest økonomisk, kulturell og ideologisk. Deres hegemoni baserer seg ikke bare på naken vold, men på forkledt systemisk og indirekte undertrykking. Men kjerna i staten er den væpna klasseorganiseringen; politiet, fengslene og militæret. Når det trengs for å opprette kapitalistisk ro og orden, så settes voldsapparatet brutalt inn mot de som truer denne. Derfor er kommunisme bare mulig om man knuser dette apparatet – og erstatter det med proletariatets eget.

Kommunismen innebærer på dette grunnlaget muligheten for en totalt bærekraftig, rettferdig og fornuftig organisering og arbeidsdeling på alle nivå, fra den lokale bygd og bydel til de globale spørsmålene som angår hele kloden.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!