Veien til revolusjon for koloniene og halvkoloniene

Kapittel 25 – Maos kamp mot høyre- og “venstrelinjer” – og den kinesiske revolusjonens seier

Kapittel 26 fra grunnkurs i MLM

Rett etter opprettinga av Folkerepublikken Kina anerkjente den internasjonale kommunistiske bevegelsen åpent betydninga Kinas vei til revolusjon hadde for koloniene og halvkoloniene. I utgaven fra 27. januar 1950 av “For varig fred, for folkedemokrati” organet til Kominform, sto det: “veien det kinesiske folket har tatt … er veien folket i mange koloniale og avhengige land bør ta i kampen for nasjonal uavhengighet og folkedemokrati."

“Erfaringa fra den seirende nasjonale frigjøringskampen til det kinesiske folket lærer oss at arbeiderklassen må forene seg med alle klasser, partier, grupper og organisasjoner som er villige til å bekjempe imperialistene og leiesoldatene deres – og danne en bred, landsomfattende samla front – under ledelse av arbeiderklassen og fortroppen dens – kommunistpartiet …” “Et avgjørende forhold for at den nasjonale frigjøringskampen skal seire er dannelsen, når de nødvendige forholdene tillater det, av folkets frigjøringshær under kommunistpartiets ledelse.”

Dermed var den universelle anvendbarheten av Marxist-Leninistisk teori utvikla av Mao — m.a.o Mao Tse-tungs tenkning — anerkjent og begynte å bli retningslinja for ekte revolusjonære verden over, spesielt i koloniene og halvkoloniene.

Mao sin utforming av den kinesiske veien til revolusjon hadde blitt utvikla i de mange skriftene han skrev under revolusjonens framgang. Lenin hadde allerede påpekt at i epoken med imperialisme og proletær revolusjon, var det proletariatet, og ikke borgerskapet som ville lede den borgerligdemokratiske revolusjonen. I verket “Om nydemokrati”, der denne forståelsen legges fram, pekte Mao videre på at enhver revolusjon i en koloni eller halvkoloni som retter seg mot imperialismen i denne epoken, ikke lenger kommer inn under den gamle kategorien “den borgerlig-demokratiske verdensrevolusjonen», men under en ny kategori; den er ikke lenger del av den gamle borgerlige, eller kapitalistiske, verdensrevolusjonen, men en del av den nye verdensrevolusjonen, den proletære sosialistiske verdensrevolusjonen. Slike revolusjonære kolonier og halvkolonier kan ikke lenger ses på som allierte med verdenskapitalismens kontrarevolusjonære front; de har blitt allierte med verdenssosialismens revolusjonære front. For å skille dette fra den gamle borgerlig-demokratiske revolusjonen, kalte han revolusjonen i koloniene og halvkoloniene nydemokratisk revolusjon. På dette grunnlaget la han kunstferdig ut om politikken, økonomien og kulturen til nydemokratiet.

Mao videreutvikla også forståelsen av enhetsfronten som Lenin og Stalin hadde gitt. Han viste at borgerskapet i koloniene og halvkoloniene var delt i to deler – kompradorborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Kompradorborgerskapet, som avhenger av imperialismen for å eksistere og vokse, var alltid en fiende av revolusjonen. Det nasjonale borgerskapet var en vaklende alliert som noen ganger ville hjelpe revolusjonen og noen ganger slutte seg til fiendene. Dermed ville enhetsfronten ledet av proletariatet bestå av en fire-klasseallianse; av proletariatet, fattigbøndene, det urbane småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Revolusjonens fiender var imperialismen, kompradorborgerskapet og godseierne.

I følge Mao ville ikke revolusjonen i koloniene og halvkoloniene følge mønsteret med opprør slik som under Den russiske revolusjonen der de viktigste byene ble tatt først før de tok kontroll over landsbygda. Han viste til den kinesiske veien med langvarig folkekrig som gikk ut på å ta kontroll over landsbygda bit for bit, bygging av geriljasoner og baseområder for til slutt å omringe og overta byene. For å oppnå dette la Mao fram de militære prinsippene for revolusjonær krig. Han gikk inn for å bygge opp en rød hær, som et helt nødvendig våpen for revolusjonen. I Kina hadde de startet fra geriljakrigføring og gått videre til mobil krigføring og til slutt stillingskrig. Mao viste hvordan en liten styrke kan stole på de brede massene for å bygge opp den nødvendige krafta som trengs for å bekjempe en formidabel fiende.

Til sist, ved å støtte seg på den marxist-leninistiske forståelsen av staten og proletariatets diktatur, kom Mao med teorien angående statsformen under revolusjonene i de koloniale landene. På grunnlag av teorien om nydemokrati, formulerte han forståelsen av den nydemokratiske republikken.

Han hevdet denne nydemokratiske republikken ville skille seg fra den gamle europeisk-amerikanske formen for kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiformen og allerede utdatert. På den andre sida ville den også skille seg fra den sosialistiske republikken av Sovjet-typen under arbeiderklassens diktatur. I en bestemt historisk periode, var ikke denne formen passende for revolusjoner i de koloniale og halvkoloniale landa. Derfor måtte en danne en tredje statsform for revolusjonen i alle koloniale og halvkoloniale land, nemlig den nydemokratiske republikken av flere antiimperialistiske klasser. Siden denne formen passer en bestemt historisk periode, er det en overgangsfase. Likevel er den nødvendig ifølge Mao, og kan ikke hoppes over.

Denne staten ble opprettet etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret i form av folkets demokratiske diktatur. Mao forklarte kjerna i folkets demokratiske diktatur som kombinasjonen av to aspekter – demokrati for folket og diktatur over de reaksjonære. Folket er arbeiderklassen, fattigbøndene, det urbane småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Disse klassene, leddet av arbeiderklassen og kommunistpartiet, går sammen for å danne sin egen stat og velge sin egen regjering; de tvinger diktaturet sitt på imperialismens hunder — godseigerklassen og byråkrat-borgerskapet samt representantene for disse klassene.

Mao sa videre at kommunistpartiet måtte lede omformingsprosessen fra folkets demokratiske diktatur over til en sosialistisk stat. Folkets demokratiske diktatur, ledet av proletariatet og bygd på arbeider og bondealliansen, krevde at kommunistpartiet matte samle hele arbeiderklassen, alle fattigbøndene og de brede massene av revolusjonære intellektuelle; disse er diktaturets ledende og viktigste krefter. Uten denne enheten kan ikke diktaturet konsolideres. Det er også en forutsetning at partiet forener seg med så mange som mulig av småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet som er klare til å samarbeide, og med de intellektuelle- og politiske gruppene deres. Dette var nødvendig for å isolere de kontrarevolusjonære kreftene. Hvis dette ble gjort, ville det bli mulig, etter revolusjonens seier, raskt å gjenopprette og utvikle produksjonen, takle utenlandsk imperialisme, stødig omforme en tilbakeliggende halvkolonialt landbruksøkonomi til et industrielt land og bygge opp en sosialistisk stat.

Kapittel 27 – Mao om Filosofi

Klassiske tekster og referansetekster til kapittel 26:

Mao – Om nydemokratiet

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!