Med revisjonismens og reformismens inntog i arbeiderbevegelsen fikk sosialdemokratiet sitt janusansikt.

Reformismen utgir seg for å være en “fredelig vei” til sosialismen. Denne “fredelige veien” domineres av valgkamp for å ta plass i borgerlige parlamentene og av kortsiktig fagforeningsarbeid. Spesielt byråkratene i bevegelsen, fikk fort sansen for reformismen. Den ga dem risikofritt muligheten til å gjøre karriere - på ryggen til arbeiderklassen.

Revisjonisme er ideologi som under dekke av marxistiske fraser har fjerna den proletariske revolusjonen og proletariatets diktatur fra marxismen. Revisjonisme og reformisme har dominert det meste av europeisk og norsk arbeiderbevegelse i mer enn hundre år. Dette gjør at dette vesenet framstår som guden Janus i romersk mytologi; med to fjes.

Med det ene fjeset, preker sosialdemokratene pasifismen. De hevder sosialisme og arbeidermakt er mulig gjennom “den fredelige veien”. De avviser kommunistenes væpna revolusjon, de avviser den langvarige folkekrigen, og avviser all krig og all vold. De fremmer pasifisme og antimilitarisme. Dette er ideologisk avvæpning som hindrer væpning av proletariatet til forsvar mot fascismen, og kamp mot stat og kapital. Historiske eksempler har vi fra da Arbeiderpartiet sa “ned med våpnene” og da Arbeiderpartiregjeringa hindret unge arbeidere å dra til Spania for å bekjempe Franco-fascismen på 1930-tallet.

Pasifismen kan enten komme åpent, og tilsynelatende avvise all vold på prinsipp-grunnlag. Dette er som regel falskt, siden de samme “pasifistene” verken angriper fengsler, politi eller andre former for systemisk vold. Eller så kan pasifismen ta en mer fordekt form, som legalisme eller som kritikk av militant kamp, opptøyer eller bråk. Funksjonen er den samme; der den vinner fram vil den avvæpne folk og fungere som støtte til borgerstatens voldsmonopol.

Med det andre fjeset, spyr de ut sosialsjåvinismen. Pasifismen og freden må vike når deres eget borgerskap går til krig. Blant sosialdemokratene finner vi i dagens Norge de fremste krigshisserne - som NATO-generalsekretær Stoltenberg og AP-leder Gahr Støre. De viderefører den mørke tradisjonen fra da lederne i sosialdemokratiet svikta arbeiderklassen og hjalp til med å føre millioner av arbeidere til slaktebenken i 1. verdenskrig. Den samme tradisjonen var “fredspartiet” Sosialistisk Venstreparti en del av da de stemte for å bombe Libya i 2011.

Å støtte Russland og Putin i dagens situasjon er ikke et alternativ til sosialdemokratiet. Det er en videreføring av de to fjesene. Tidligere og nåværende RV/Rødt-folk som Hans Olav Brendberg, Pål Steigan, Kari Fjørtoft med flere, gir forskjellig grad av støtte til Putin i Syria og i rivaliseringa med USA og vestlig imperialisme. Denne tendenser er også utbredt i andre land. Det er et janusansikt når man under dekke av å være antiimperialist, støtter én imperialisme - den russiske - mot dens konkurrenter. Med en kjeft angriper man imperialisme fra vest, med den andre forsvarer man imperialisme fra øst.

Det ligger i sosialdemokratiets vesen å forbinde sjåvinisme til én kant, med pasifisme til en annen. Å kreve ikkevold fra de undertrykte, og støtte vold fra undertrykkere. Helst vil de selv ta plass blant undertrykkerne, men kanskje mildne undertrykkinga med å gi den et mer humant fjes. Dét er i det hele tatt den eneste funksjonen sosialdemokratiet har: å være et fjes, eller heller en tom maske, som kan smile omsorgsfullt og hviske betryggende ord, mens imperialismens brutale herjinger fortsetter.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!