For revolusjon og ny arbeiderstat

Innledning til Rødt Forum 1. mai 2017

1. Krig er eldre enn kapitalismen, men kapitalismens krav om vekst skaper nye kriger.

Med ELDRE mener vi for eksempel i slavetida, antikkens Romerriket og Hellas, Egypt og føydaltida, med konger og store jordeiere. Der var det også kriger.

Men det nye med kapitalismen er at hele produksjonen kretser rundt å gjøre kapitalen større. Få vil investere i produksjon i kapitalismen, uten å få fortjeneste. Da kan de heller sette pengene i banken. For å være lønnsom må investeringer gi avkastning. Altså må man ved å investere kapital, få MER igjen, så man sitter igjen med en kapital som har vokst. Dette er kjerna i kapitalistisk produksjon. Sånn var det ikke før kapitalismen.

Kapitalakkumulasjon - å samle mer kapital - skjer ved å selge varer på et marked. Konkurransen på markedet skaper tapere og vinnere. Vinnerne kan få enorm innflytelse i deler av, eller hele, markedet og skape seg monopoler. De kan fjerne den frie konkurransen innad i et nasjonalt marked. Når de har fylt opp det indre markedet må de vokse ut over landets grenser. Monopolene vil etablere seg i andre land.

Monopolene har i 100 år hatt makta over statene i de viktigste kapitalistiske landa. Og de bruker statsmakta til å rydde seg rom i andre land. Først gjennom kolonirikene, deretter gjennom nykolonialismen. Kampen om kolonier, ressurser, innflytelse og markeder, tvinger fram kriger mellom kapitaliststatene. Det var hovedårsaken til 1. verdenskrig, 2. verdenskrig - og til krigene vi ser i dag, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

2. Kapitalismens høyeste stadium er imperialismen som må innebære krig.

Lenin viste at med monopolenes overtakelse av statene og markedene, skifta kapitalismen karakter fra sitt barnestadium til sitt voksne stadium. Han kalte dette for imperialismen. Hans tese var at imperialismen er kapitalismens høyeste stadium - kapitalismens siste og råtnende fase.

Imperialisme må innebære krig. Først og fremst krig for å oppnå to saker:

For det første: Kapitaleksport - altså investeringer av kapital fra de rike imperialistiske landa, i råvarer, industrivarer og arbeidskraft fra de fattige tredjeverdenlanda. Gjennom å investere kapital i slike varer der - og arbeidskraft er den viktigste varen - kan de akkumulere mer kapital når de selger varene dyrt her. Slik får de stor fortjeneste, ved å kjøpe billig og selge dyrt. Uten kapitaleksport vil kapitalen “råtne”. Kapital som står stille surner og ødelegges. For å leve og vokse, for å være kapital i sin egentlige betydning, må kapitalen reinvesteres hele tida. Tas pengene ut av sirkulasjon er de ikke lenger kapital, og kapitalen krymper - mens konkurrentenes kapital vokser. Kapitalistene er altså DESPERATE for å få eksportert kapital, de er helt avhengig av det for å overleve konkurransen.

For det andre: Politisk makt - altså imperialistiske stater sin politiske makt og innflytelse i den tredje verden - er en forutsetning for imperialistisk kapitaleksport. Hvis statene i den tredje verden frigjør seg og etablerer egen industri, hvis de ikke selger sine arbeidere billig til vestlige selskaper - så vil veksten stagnere og kanskje stoppe helt opp for de vestlige selskapene. Med politisk makt kan imperialistene sikre sine selskaper tilgang til arbeidskraft og råvarer. De kan sikre seg fast tilgang til olje og gass. De kan stenge sine konkurrenter ute, eller kreve høyere priser av dem. De kan hindre at deres “egne” halvkolonier inspireres til å rive seg fri. De kan stoppe sosiale tiltak for de fattigste, de kan stoppe nasjonal frigjøring og avkolonialisering, og de kan med alle brutale midler bekjempe den revolusjonære kampen for nydemokrati og sosialisme.

Vi finner eksempler på dette over hele verden, fra Chile i Sør-Amerika, til Angola i Afrika, til de interne koloniene i Nord-Amerika av indianere, latinoer og svarte folk, til Indonesia, India, Kina, Korea og så videre og så videre.

Vi finner eksempler på denne imperialismen på Filippinene da USA med krig overtok landet som koloni fra Spania i 1902 - etter å ha drept 200.000 filippinere. Vi finner det da USA drepte 2 millioner vietnamesere på 60- og 70-tallet for å hindre landet i å bryte med vestlig imperialisme. Vi finner det i 2017, der USA og NATO har bidratt til å holde liv i en krig i Syria, som har kostet over en halv million mennesker livet.

Alle fantasier om at imperialismen skulle føre til en fredelig homogen verdenskapitalisme er lagt i grus av 1900-tallet - og Irak, Afghanistan, Syria, Libya, Somalia, Yemen, Sudan og så videre, viser at vårt nye årtusen ikke blir annerledes, så lenge den kapitalistiske imperialismen består.

3. Vi er mot kapitalistenes kriger, men vi er FOR rettferdig krig!

Det finnes ikke bare urettferdige kriger for kapital og politisk makt. Det finnes også rettferdige kriger. Det finnes rettferdige kriger for nasjonal og sosial frigjøring. Det finnes rettferdige kriger mot fascistiske militærjuntaer, mot kolonimakter og mot kapitalismen.

Mao Zedong sa det slik:

“Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at det ikke lenger skal finnes geværer – han må gripe til geværet.”

Ikke bare er vi kommunister for at krigen skal avskaffes - vi tror at dette er fullstendig mulig og realistisk. I et kommunistisk samfunn, der makta er i hendene på massene i stedet for stat og kapital, så har makthaverne ingen interesse i krig. Når massene sjøl har makta, er det sånn. Massene av verdens folk har alt å tjene på fred - så lenge vi er fri.

Men så lenge verdens masser lever i ufrihet; så lenge barn jobber i fabrikker for å sy klær til luksusforbruk i vesten; så lenge barn sulter selv om det finnes nok mat til alle; så lenge miljøet seigpines og utarmes; så lenge syke og fattige fornedres og trakasseres av staten, snuten og storkapitalen; så lenge proletariatets arbeid røves av en ørliten klasse parasitter - så lenge er vi FOR den rettferdige, langvarige folkekrigen mot dette barbariske, umenneskelige, ulogiske systemet.

Ikke bare er vi for det - kommunister må vie seg til å realisere dette. For hvis ikke vi, hvem da? Er dette noe vi skal overlate helt og holdent til de som har plukket opp geværet i desperat sjølforsvar i verdens fattigste land?

Hvem andre enn revolusjonære her i dette landet skal ellers etablere sosialismen her? Den norske staten fremstiller seg som en fredsdue, men er egentlig en rovfugl som herjer blant verdens fattigste. På lag med USA-imperialismen plyndrer og dreper norsk stat og kapital i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Er det noen andre som skal stoppe dette? Hvem da?

Sosialismen vokser ikke fram av seg sjøl. Den faller ikke ned fra himmelen som manna fra Gud. Den kan bare skapes om proletariatet etablerer rød makt og en ny arbeiderstat. Bare med en slik makt i sine hender kan vår klasse rive produksjonen helt ut av hendene på borgerskapet, etablere folkekommuner - og begynne den lange marsjen mot et klasseløst verdensfellesskap i den moderne kommunismen.

En forutsetning for å lykkes i dette er en svært sterk kamporganisasjon; et kjempende kommunistisk parti. Og dette er Tjen Folkets fremste formål; å etablere dette partiet av en ny type.

Takk for oppmerksomheten. God første mai! Rød Front, kamerater!

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!