Den 9. juni 2017 er det hundre år siden den engelske historikeren Eric Hobsbawm ble født.

Hobsbawm skulle bli en av de viktigste historikerne i det 20. århundre, og lot marxistisk tenkning – som han tidlig kom i kontakt med – gjennomsyre sitt arbeid og være retningsgivende for sin forskning. Han brukte også sine enorme historiekunnskaper ikke bare til å forklare verden, men også å formidle hvorfor det var nødvendig å endre den.

Han ble født i Alexandria i Egypt, hvor faren arbeidet. Hans mor var fra Østerrike, slik at han tidlig kom i kontakt med andre kulturer og språk. Familien slo seg etter hvert ned i Wien, hvor Hobsbawm vokste opp. Etter at foreldrene døde i henholdsvis 1929 og 1931, flyttet han sammen med sin søster Nancy til sin onkel i Berlin. I et Tyskland hvor de politiske skillelinjene var voldsomme begynte han å lese Marx og definerte seg raskt som kommunist. Han var også med i sosialistiske ungdomsorganisasjoner etter at Hitler kom til makten i 1933.

I 1934 tok onkelen ham og søsteren med tilbake til England, hvor Hobsbawm endelig lærte seg å snakke skikkelig engelsk. Han begynte å studere ved Cambridge i 1936 og vakte raskt oppmerksomhet som en usedvanlig talentfull akademiker. Etter utbruddet av andre verdenskrig meldte han seg til tjeneste for britisk etterretning siden han snakket flytende tysk. Her ble han imidlertid avvist på grunn av sine politiske holdninger.

Etter krigen fortsatte han sine studier og fikk i 1947 jobb som foreleser ved Birkbeck College i London. Som medlem av det britiske kommunistpartiet var han en drivkraft i det som ble kjent som Communist Party Historians Group sammen med flere andre av de ledende historikerne i Storbritannia den gangen. Forbildet for denne grupperingen av The Fabian Society, som var tema for Hobsbawms egen doktorgradsavhandling.

I 1956 la han ned sin aktivitet i kommunistpartiet som følge av partiets offentlige standpunkt etter den sovjetiske intervensjonen i Ungarn. Han forlot imidlertid ikke partiet før i 1991 og aldri sitt politiske grunnsyn. Dette preger også hans forfatterskap og forskning. Særlig ble han kjent for sin Age of-serie (The Age of Revolution: 1789-1848 (utgitt i 1962), The Age of Capital: 1848-1875 (utgitt i 1975), The Age of Empire: 1875-1914 (utgitt i 1987) og til sist The Age of Extremes: 1914-91 (utgitt i 1994)). Det var også Hobsbawm som introduserte begrepet «det lange 1800-tallet», som etter hans mening startet med Den franske revolusjon i 1789 og ble avsluttet med utbruddet av første verdenskrig i 1914.

I tillegg til sin forskning skrev han også en mengde artikler til ulike tidsskrifter, under pseudonymet Francis Newton fungerte han også som musikkanmelder, blant annet i tidsskriftet New Statesman. Også her var hans marxistiske grunnsyn fremtredende, pseudonymet var lånt av Billie Holidays kommunistiske trompetist Frankie Newton. Gjennom sine bøker og artikler var han også viktig i å bringe historieforskningen ut av de akademiske elfenbenstårnene og ut til folket, som den britiske Labour-lederen Ed Milliband sa.

Hans sosiale engasjement gjennomsyret hans livsverk, og han advarte kraftig mot markedsliberalismens herjinger, blant annet i sitt eget hjemland. Intellektuelt beholdt han sin kraft til han var i høy alder, og da han var 93 år overtok han som president i organisasjonskomiteen for en lokal litteraturfestival. Imidlertid skulle alderen til slutt kreve sitt, og da han fikk en lungebetennelse høsten 2012 var han også såpass redusert av begynnende leukemi at han 1. oktober døde, 95 år gammel.

Noen av Hobsbawms bøker er oversatt til norsk:

Revolusjon i Europa 1789-1848 (Pax forlag 1972)

Kapitalismens tidsalder 1848-1875 (Pax forlag 1978):

Bind 1

Bind 2

Ekstremismens tidsalder : det tjuende århundres historie 1914-1991

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!