Mao om Filosofi, kapittel 27 fra grunnkurs i MLM.

Kapittel 26 – Veien til revolusjon for koloniene og halvkoloniene

Maos skrifter om filosofi har som formål å utdanne partikadre og massene i marxisme-leninisme for slik å endre tenkemåte og praksis. Mao studerte selv filosofi ivrig. Når han fikk tak i bøker om filosofi slukte han dem gjennom intens konsentrert lesing. På grunn av den tidligere invirkningen fra dogmatikere som hadde vent tilbake etter studier i Russland og ikke kunne relatere kunnskap til virkeligheten, var Mao hele tiden ivrig etter å knytte partiets studier og lære til praksis. Han ville gjøre marxistisk filosofi og særlig den marxistiske dialektiske metoden anvendelig for alle partikadre, aktivister og for de breie massene.

Kunnskapsteorien: Maos lære om kunnskapsteori var av største viktighet. Et viktig verk var teksten Om praksis – om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling. Selv om det bare var en to timers forelesning, sa Mao at det hadde tatt uker å skrive teksten. Hovedpunktet, slik Mao forklarer det, er at kunnskap ikke faller ned fra himmelen, den kommer fra sosial praksis og fra den alene. Sann kunnskap, eller riktige tanker, kommer fra tre typer sosial praksis – kampen om produksjonen, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter.

Teori avhenger av praksis. Det er utenkelig, sa Mao, at den ikke skulle måles og undersøkes i praksis. I sin tur, forandrer teori praksis, den forandrer metoden for arbeid og tenking. Fra dette kommer endring og tilegning av mer kunnskap. Ingen er født kloke, eller født dumme. Kunnskap kan ikke komme før virkelig erfaring; ingen kan bli ekspert før de har gjort en ting i praksis.

Mao forklarte prosessen med å skaffe seg kunnskap. Det starter med fornemmelseskunnskap, stadiet med sanselig fornemmelse og inntrykk, hvor mennesket først bare ser de forskjellige detaljene, tingenes eksterne forhold. Etter som den sosiale praksisen fortsetter, gjentar tingene som danner grunnlaget for menneskets sanseoppfatning og inntrykk seg mange ganger etter som praksisen går sin gang; så skjer det en brå forandring (sprang) i hjernen i prosessen med å forstå, og begreper danner seg. Begrepene er ikke lenger fenomenene, de ulike aspektene og tingenes ytre sammenhenger; de griper essensen, helheten og tingenes indre forhold. Mellom begreper og sanseoppfatning er det ikke bare et kvantitativt – men også en kvalitativ forskjell. Konseptuell, logisk eller rasjonell kunnskap er et høyere nivå enn fornemmelseskunnskap.

Det er to viktige aspekter ved dette. Det ene er at rasjonell kunnskap avhenger av perseptuell kunnskap (sansekunnskap, red.anm.). Det er tåpelig å tro at rasjonell kunnskap kan utvikles uten at en først erfarer og oppnår perseptuell kunnskap. Det andre viktige aspektet er at perseptuell kunnskap gjenstår å bli utvikla til rasjonell kunnskap. Dette betyr at perseptuell kunnskap bør utdypes og utviklet til det rasjonelle kunnskapsstadiet.

Å skaffe seg rasjonell kunnskap er likevel ikke et mål i seg selv. Som marxismen alltid har sagt, hovedpoenget med kunnskap er å sette den ut i livet. Mao sier det slik: “Oppdag sannheten gjennom praksis, og på nytt – gjennom praksis – bekreft og utvikle sannheten. Start fra perseptuell kunnskap og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap; start deretter fra rasjonell kunnskap og veiled aktivt revolusjonær praksis for å endre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, igjen praksis, og igjen kunnskap. Dette skjemaet gjentar seg i endeløse sykluser, og for hver syklus stiger innholdet i praksis og kunnskap til et høyere nivå. Slik er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien i sin helhet, og slik er den dialektisk-materialistiske teorien om enhet mellom kunnskap og handling.”

Om motsigelsen: Mao sitt andre viktige bidrag til Marxistisk filosofi kom innen dialektikk og særlig i sammenheng med forståelsen og bruken av motsigelser. Forståelsen og bruken av motsigelser dukker opp ved ulike tidspunkt og gjennom nesten alle Maos analyser og skrifter. Hovedverket hans er Om motsigelsen, som er en tekst om filosfi skrevet i august 1937 av Mao etter han skrev teksten “Om praksis” og med samme mål om å overvinne de alvorlige feilene som følge av dogmatisk tenkning som fantes i partiet på den tida. Opprinnelig ble denne teksten presentert som to forelesninger ved Den anti-japanske militære og politiske høgskolen i Yenan.

Maos arbeid var på et vis fortsettelsen på arbeid av Lenin som særlig gjorde et grundig stadium av motsigelser. Lenin kalte motsigelsen: ‘dialektikkens salt’ og slo fast at ‘delinga av det ene og kunnskapen om dets motsigende deler er kjerna i dialektikken.’ Videre i sin Filosofiske notater slo Lenin videre fast at: “oppsumert kan dialektikk defineres som doktrinen om motsetningenes enhet. Dette konkretiserer kjerna i dialektikken, men det krever forklaring og videreutvikling.”

Denne ‘forklaringa og videreutviklinga’ ble gjort noen og tjue år senere av Mao. Mao sitt arbeid var et sprang i forståelsen av motsigelsene. Han undersøkte også spørsmålet om motsigelser utførlig og klargjorde dem på en slik måte for å gjøre dem let forståelige og lett å bruke for hvem som helst.

Først slo han fast at loven om motsettningenes enhet er den grunnleggende natur- og samfunnsloven, og derfor også den grunnleggende tankeloven.

Som følge av dette forklarte han prinsippet om motsigelsens allmenngyldighet og absolutthet. I følge dette prinsippet er motsigelse til stede i alle prosesser i alle ting og all tenkning, og finnes i alle disse prosessene fra start til slutt.

Etterpå gjør han greie for prinsipppet om motsigelsens særegenhet og relativitet. Dette prinsippet går ut på at hver motsigelse hver av aspektene dens har sine respektive særtrekk. Et veldig viktig konsept som Mao redegjorde for i denne sammenhengen handler om enheten og kampen mellom motsetningene i en motsigelse. Mao peker på at enheten eller identiteten til motsetninga er betinga; Derfor er den alltid midlertidig relative På den andre sida har motsetningenes kamp ingen ende; den er allmenngyldig og absolutt.

Et annet viktig prinsipp som Mao ga og bruker veldig ofte i analysen hans var forståelsen av hovedmotsigelsen og hovedsidaav en motsigelse. I følge dette prinsippet er det mange motsigelser i utviklingsprosessen til komplekse ting, og en av dem er nødvendigvis hovedmotsigelsen, eksistensen og utviklingen av denne avgjør eller påvirker eksistensen og utviklinga til de andre motsigelsene. Derfor, hvis det er flere motsigelser i en prosess, må en av dem være hovedmotsigelsen som spiller den ledende og avgjørende rollen, mens resten har en sekundær og underordna stilling. så, i studiet av enhver kompleks prosess der det er to eller flere motsigelser, må vi gjøre alle anstrengelser for å finne hovedmotsigelsen. Når en har fått grep om denne hovedmotsigelsen, kan alle problemer løses uten store vanskeligheter.

På samme vis er utviklinga av motsetningene i enhver motsigelse ujevn. Noen ganger ser de ut til å være like, noe som likevel bare er midlertidig og relativt, mens ujevnhet er det grunnleggende. Av de to motsetningene må en være primær og den andre sekundær. Det primære aspektet er det som spiller den ledende rolla i motsigelsen. Noes vesen bestemmes hovedsaklig av den viktigste sida i en motsigelse, sida som har fått den dominerende stillinga.

Mao la alltid størst vekt på å forstå hovedmotsigelsen i analysene sine. Derfor analyserte han alltid hovedmotsigelsen i analysene av det kinesiske samfunnet. Dette var et fortrinn i forhold til tidligere marxist-leninistiske analyser, som ikke ikke gikk særlig inn på en analyse av hovedmotsigelsen i et spesielt land eller revolusjon. Men Mao fastslo at med mindre vi undersøker to aspekter – hovedmotsigelsen og det som ikke er hovedmotsigelsen i en prosess, og de overordna og de underordna aspektene av en motsigelsene – blir vi stående fast i abstraksjoner, ute av stand til å forstå motsigelsen riktig og, som følge av dette, ute av stand til å finne riktig metode for å løse den. Grunnen til at det var viktig å forstå hovedmotsigelsen og hovedsida av en motsigelse var fordi de representerte ujevnheta til kreftene som er i motsigelsen. Ingenting i denne verden utvikler seg helt jevnt, og derfor er det nødvendig å forstå stillingsendringene til hovedmotsigelsen og de underordna motsigelsene og de overordna og underordna sidene av en motsigelse. Det er bare ved å forstå de ulike stadiene av ujevnhet i motsigelsene og endringsprosessen i disse motsigelsene at et revolusjonært parti kan ta avgjørelser om strategi og taktikk, bade i politiske og militære spørsmål.

Til slutt klargjorde Mao angående spørsmålet om antagonisme i en motsigelse. I følge Mao er antagonisme en form, men ikke den eneste forma, for kamp mellom motsigelser; formelen for antagonisme kan derfor ikke brukes vilkårlig over alt. Noen motsigelser kjennetegnes av tydelig antagonisme, andre ikke. I samsvar med tingenes konkrete utviklinga utvikler noen motsigelser, som i utgangspunktet ikke var antagonistiske, seg til å bli antagonistiske. Mens andre, som egentlig var antagonistiske, utvikler seg til å bli ikke-antagonistiske. Former for kamp er forskjellige i samsvar med forskjellene i motsigelsenes natur. Ikke-antagonistiske motsigelser kan løses med vennlige og fredelige midler. Antagonistiske motsigelser krever ikke-fredelige midler.

Mao kom tilbake til spørsmålet om antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser under perioden med sosialistisk oppbygging og under kulturrevolusjonen. Han vektla at tilt ross for revolusjonens seier, var det feil å tro at det ikke lenger fantes motsigelser i det kinesiske samfunnet. Han viste at det fortsatt fantes to ulike typer motsigelser – motsigelsene med fienden og motsigelsene mellom folket. Motsigelsene med fienden var antagonistiske og matte håndteres med undertrykkelse. På den andre sida fantes motsigelsene mellom folket. Disse var ikke-antagoniske, og matte behandles på en måte slik at de ikke ble antagonistiske. Mao la alltid vekt på behovet for direkte håndtering av motsigelser. Han pekte på at hvis motsigelser ikke ble forstått og riktig håndtert var det alltid fare for gjeninnføring av kapitalismen.

Kapittel 28 – Mao om partiet

Klassiske tekster nevnt i kapittel 27:

Om praksis

Om motsigelsen

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!