Fra tidsskriftet Røde Fane nummer 1-1971 bringer vi en tekst skrevet av Line Dedichen. Dedichen var medlem av NKP, men brøt ut av partiet da en venstreopposisjon ble rensket ut på tidlig 1970-tall.

Teksten tar for seg Friedrich Engels, hans liv og virke. Vi har gjengitt teksten akkurat slik den ble trykt i Røde Fane, slik at det finnes enkelte trykkfeil. Det endrer imidlertid ikke på innholdet.

Friedrich Engels

Fra Røde Fane nr. 1-1971 – skrevet av Line Dedichen

Den 28. november 1970 var det 150 år siden Friedrich Engels ble født, og den 5. august, 75 år siden han døde. Hele Engels’ liv og virke var viet arbeiderklassen og dens framtidige frigjøring som han skulle legge grunnen til sammen med Karl Marx bl.a. først og fremst i “Det kommunistiske manifest” som kom ut i 1848. Deres livslange vennskap og samarbeid begynte i Paris der de møttes i 1844 og dit Marx var blitt fordrevet fra Køln, der han hadde vært redaktør for “Rheinische Zeitung” siden 1842 og der for øvrig Engels hadde vært oppom ham og seinere hadde sendt ham noen artikler. De to årene hadde Engels tilbrakt i Manchester og arbeidd i et handelshus som hans far var medeier i (allerede et eksempel på internasjonal “fusjon”!), og der han hadde studert den engelske arbeiderklassens livs- og arbeidsforhold som da var forferdelige, og som han skildret i en bok som utkom i 1845. Boka vakte stor oppmerksomhet, både på grunn av sin krasse realisme men mest fordi han der bryter med det gjengse syn på proletariatet, også blant sosialister, som en kreftbyll på samfunnskroppen som det gjaldt å bekjempe og overvinne. I stedet ser Engels i proletariatet - allerede i 1842-44 – ansatsen til arbeiderklassens frigjøring ved egen hjelp. Derfor kan man si at Engels’ bok “Arbeiderklassens stilling i England” er den vitenskapelige sosialismens første bok. Den ble da også beslaglagt i Tyskland.

Fra 1845 til 47 levde Engels dels i Paris, dels i Brussel dit Marx hadde måttet flykte videre etter de tyske myndigheters forlangende. De to vennene skrev i denne tiden to verker: “Den Hellige Familie” eller “Kritikk av den kritiske kritikk”, der de brøt med unghegelianerne (som vi skal komme tilbake til), og “Filosofiens Elendighet”, et oppgjør med Proudhon og hans “Elendighetens Filosofi”. I Brussel kom de i kontakt med den hemmelige tyske kommunistiske liga som de begge ble medlemmer av da det ikke lenger skulle være hemmelig, og som de gjorde til en forløper for Internasjonalen. I året 1847 holdt de to kongresser i London og på den siste ble Marx og Engels anmodet om å utarbeide et program for som det nå het: “Det Kommunistiske Forbund”. Det ble det berømte Kommunistiske Manifest som kom i 1848. Februar-revolusjonen i 1848 brakte Marx og Engels tilbake til Rhinprovinsen der de overtok den “nye Rhinposten” (Neue Rheinische Zeitung) som kom ut i Køln. De gikk med liv og sjel opp i den revolusjonære bevegelsen, men reaksjonen seiret, og Marx - som hadde tapt sitt tyske borgerskap - ble igjen utvist. Engels deltok i væpnet opprør og var med i tre trefninger, men måtte så flykte og dro via Sveits til London. Hit kom også Marx etter forgjeves å ha forsøkt å bosette seg i Frankrike, d.v.s. Paris. Men da han ble forvist til provinsen oppga han Frankrike for godt. Engels tok nå opp igjen sitt arbeid i Manchester, og nå får vi Marx’ og Engels’ felles storverk: deres korrespondanse. De vekslet brev nesten daglig fra 1844, men især fra 1850, til 1883 da Marx døde. Da brevene ble utgitt i 1913 av Bernstein(!), hva Lenin dypt beklaget, konstaterer han likevel at de er av “enorm interesse” - selvfølgelig. Både vitenskapelig og politisk. Dessuten er de i høy grad underholdende, fulle av vidd og satire, men først og fremst av “den høyeste form for tenkning”, dialektikken.

“Skulle man prøve å definere med ett begrep hva som er brennpunktet, så og si, i hele korrespondansen, det sentrale punkt der alle ideer og tanker - og begivenheter, som blir diskutert – løper sammen, måtte det bli begrepet dialektikk. Det som interesserte Marx og Engels mest av alt, det de har bidradd til som det mest essensielle og nye, det som utgjør det mesterlige framstøt de har gjort i den revolusjonære tankens historie, er anvendelsen av den materialistiske dialektikken i en gjenskaping av hele den politiske økonomi fra grunnen av og opp - på historien, naturvitenskapen, filosofien og på arbeiderklassens politikk og taktikk”, skrev Lenin.

Lenin skriver også ved samme anledning: “Jo mer vi har anledning til å konstatere hvordan arbeiderbevegelsen i forskjellige land lider av opportunisme … dessto verdifullere blir det veld av materiale som korrespondansen inneholder; et materiale som legger for dagen en dyp forståelse for de grunnleggende foranderlige mål for proletariatet og som gir en uvanlig fleksibel definisjon av de til enhver tid gitte taktiske oppgaver ut fra disse revolusjonære måls synspunkt - uten å gi den fjerneste innrømmelse til opportunisme eller revolusjonært frasemakeri.”

Med andre ord: anvendt materialistisk dialektikk.

Det er virkelig både synd og skam at ikke i hvert fall det utvalget som ble utgitt i Moskva i 1953 og i London (Lawrence and Wishart) i 1956 er oversatt til norsk - eller at et utvalg av de viktigste avsnitt fra et prinsippielt synspunkt er gjort tilgjengelig for arbeiderklassen for “en billig penge” som også Lenin sier. Det ville være et utmerket våpen i kampen mot revisjonismen, som må føres dialektisk.

Dialektikken ja. Vi skulle tilbake til “unghegelianerne” og dermed til Engels’( og Marx’) ungdom. De var begge fra Rhinprovinsen, Engels fra Barmen (i dag Wuppertal) og Marx fra Trier. A Rhinprovinsen var et resultat av revolusjobskrigene etter den d store franske revolusjon, og hadde altså vært to tiår under dens Innflytelse før den ble innlemmet i Preussen i 1815, som en følge’ av Den Hellige Allianse . Enda i Engels’ ( og Marx’) ungdom var det sterke etterdønninger etter den franske revolusjons ideer og idealer i Barmen. Rhinprovinsen var dessuten en av de høyest utviklede provinser i Tyskland, politisk og industrielt - og med et forholdsvis klassebevisst proletariat, ifølge Kautsky. Engels selv gir et noe annet bilde. Hans far var en “kremmer” som Engels foraktelig uttrykker det. “Kremmeryrket er redselsfullt, Barmen er redselsfull … Jeg holder det ikke ut,” skriver han til Marx. Men hans humoristiske sans fornekter seg ikke: “Det hender mirakler her i Elberfeld (Barmen). I går holdt vi vårt tredje kommunistmøte i den største salen og den beste restauranten i byen. Minst 200 var til stede … Hele Eberfeld og Barmen, fra det pengesterkeste aristokrati til småhandlerne… alle, unntatt proletariatet.” Er det noe det minner oss om? Lenin kommenterer: “… på den tiden var alle tyskere kommunister for kommunismen var en form for protest ( mot Den Hellige Allianse), især borgerskapets…” Er det fremdeles noe det minner oss om?

Da Engels forlot gymnaset 16 år gammel og gikk inn i handelslære “på grunn av familieforhold og tidlig politisk-opposisjonell innstilling”, har det sikkert vært for å slippe bort fra en despotisk far som stadig var forarget over at han “rendte rundt på politiske møter”.

At han kom i handelslære og seinere var ett år frivillig i det militære, hindret ikke Engels i å fortsette sin utdannelse, og ved universitetet ble han, som tidligere Marx, tilhenger av Hegel, d.v.s. venstregruppa, “unghegelianerne”. “Hegels største fortjeneste”, sa Engels, “er at han har vendt tilbake til dialektikken, den høyeste form for tenkning.” Grekerne var dialektikere av natur, sier Engels. En av de første, Heraklit, erklærte som kjent at “allting flyter”. “Du kan ikke gå to ganger ned i den samme elv”, sier han. En elev tilføyer: “Ikke engang første gang”. Likefullt hevdet Hegel at “alt som er virkelig er fornuftig og alt som er fornuftig er virkelig”. Og denne fornuftige virkeligheten fant han først og fremst representert i den eneveldige preussiske stat, som jo var hans arbeidsgiver, som Lenin litt ondskapsfullt bemerker. Men når han nå hadde funnet sitt Arkimedes’ faste punkt (som det ikke falt ham inn kunne forandres), bygget han opp sitt dialektiske tankesystem. “Hegels dialektikk er satt på hodet” skriver Engels, “fordi den forutsettes å være en slags tankens selvutfoldelse’ som tingenes dialektikk bare er en refleks av, mens virkelighetens dialektikk i våre hoder bare er en refleks av den utvikling som virkelig foregår i naturens og historiens verden, som følger dialektikkens lover.”

Når Marx og Engels i “Den Hellige Familie” brøt med “ung-” eller “venstrehegelianerne”, betød det bare at de satte Hegels’ dialektikk “ned på benene” og konstaterte at det ikke var menneskets bevissthet som bestemte dens tilværelse, men omvendt, deres tilværelse som bestemte deres bevissthet. De forlot Hegels idealisme og ble materialister, men dialektiske materialister. For såvidt fulgte de Hegel tilbake til de greske dialektikere og til “den høyeste form for tenkning”.

Etter februar-revolusjonens nederlag i Tyskland opphørte for en tid Engels’ og Marx’ politiske virksomhet. Marx trakk seg tilbake til British Museum og til sitt arbeid med “Kapitalen” og Engels til handelshuset i Manchester, der han etter en stund ble partner. Her kan vi trygt si at “en dårlig ting er blitt til en god ting” for uten den relative velstand Engels på den måten oppnådde, ville han ikke kunnet redde Marx og hans familie fra å gå under i nød og fattigdom. Forbindelsene med arbeiderbevegelsen i de forskjellige land var selvfølgelig ikke avbrutt og tingene utviklet seg. 11864 ble det forberedende møte til den første Internasjonale holdt i London og Marx skulle komme til å lede den i ti år, hele tiden i nært samarbeid med Engels. Og hele tiden i kamp mot opportunister og revisjonister. Det var især sosialdemokratene i Tyskland de hadde besvær med. Bernstein karakteriserte partiets teoretiske nivå slik: “Vi godtok marxismens alminnerlige konklusjoner, men uten tilstrekkelig å ha tilegnet oss deres grunnlag …uten å være på det rene med den grunnleggende forskjell det var mellom Marx’og Engels’ oppfatning og Lassalles…For oss var det nærmest et praktisk spørsmål.” Selv Liebknecht må stadig kalles til orden… Tendensen til klassesamarbeid og borgfred ble sterkere etterhvert som velstanden steg med den industrielle framgang for ikke å snakke om da milliardene etter seieren over Frankrike strømmet inn i landet. Bismarck leflet med sosialdemokratene som leflet igjen, arbeiderklassen hadde fått stemmerett og sosialdemokratene satt for første gang i riksdagen. Det var på denne bakgrunn at en viss herr Dühring, privatdosent ved universitetet, opptrådte på arenaen og fisket i de rørte vann. Partiet følte seg meget beæret da han meldte seg inn. Slik blir han karakterisert i registeret til utvalget av Marx-Engels’ korrespondanse: “Tysk vulgær-materialist og positivist. Representant for småborgerlig ‘likhetssosialisme’.” Han fikk en uhyggelig sterk innflytelse bl.a. fordi han var lettere å forstå enn Marx (!). Sosialdemokratene hadde nå slått seg sammen og var blitt et stort parti. Lasalleanernes innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende i partiprogrammet, det såkalte Gothaprogram, som Marx og Engels kritiserte på det skarpeste, og lyktes å få rettet opp. Det var mye om å gjøre å åpne øynene på sosialdemokratene for Dührings forførende, men helt uvitenskapelige argumenter mot Marx, som han angrep fra “venstre”. Og Engels lot seg - motstrebende - overtale til å ta seg av ham. Han holdt nettopp på å studere naturvitenskap som forberedelse til et verk om “Naturens dialektikk” som han ikke fikk ferdig, men han innså at en “Anti-Dfihring” var mer påkrevet, absolutt på- krevet i øyeblikket. Og boka ble hans mesterverk, ved siden av og på høyde med “Kapitalen” av Marx, det viktigste vi har. Dessverre er bare tre kapitler som Engels sendte til Marx’ svigersønn i Paris, Paul Lafarque, som oversatte dem til fransk, det eneste som er oversatt til norsk under tittelen “Fra Utopi til Vitenskap” Lenin betegner boka “Anti-Dfihring” som “en vidunderlig rik og instruktiv bok”. Engels selv var tilfreds og glad og overrasket da det ble nødvendig med en ny utgave. Det som først og fremst gledet ham var at han der hadde fått anledning til å framstille det marxistiske livssyn overfor et småborgerlig sådant, og at boka faktisk ble populær.

Som Marx’ trofaste venn og medarbeider i over førti år bygget Engels sammen med ham grunnmuren til framtidens sosialistiske samfunn, den historisk dialektiske materialismen- At denne læren med rette bærer Marx’ navn var Engels den første til å innrømme, uten at han av den grunn stilte sitt eget lys under en skjeppe. Om sitt eget samarbeid med Marx skriver han:

«"At jeg før og under mitt førti-årige samarbeid med Marx hadde en viss selvstendig andel i såvel grunnleggelsen som især utarbeidelsen av teorien, vil jeg ikke benekte. Men størstedelen av de 'ledende grunntanker, særlig på det økonomiske historiske området , og spesielt- dens endelige, klare utforming, tilhører Marx… Marx var et geni, vi andre aller høyst talenter. Uten ham ville ikke teorien vært hva den er. Den bærer med full rette hans navn.

Engels’ bok “Arbeiderklassens stilling i England” var skrevet før han møtte Marx i Paris i 1844, selv om den utkom året etter. Hans Anti-Dühring hadde Marx lest igjennom og skrevet et kapitel i. De arbeidet stadig sammen, inspirerte og kontrollerte hverandre. I innledningen til sin bok om opprinnelsen til familien, privateiendommen og staten, skriver Engels’ «unnskyldende»:

«Det var ingen ringere enn Karl Marx som hadde forbeholdt seg å framstille resultatene av Morgans forskning i sammenheng med resultatene av hans – jeg kan til en viss grad si vår – materialistiske historieforskning og derigjennom klargjøre hele dens betydning… Mitt arbeid kan bare framby en ringe erstatning for det som min avdøde venn ikke var forunt å gjøre, men heldigvis har jeg hans anmerkninger og utdrag å støtte meg til…»

Når en så tenker på at Engels tilrettela og utga annet og tredje bind av «Kapitalen» som nærmest bare forelå i utkast, eller «klass» - et kolossalt arbeidd, især med tredje bind, fordi Engels’ syn da var svekket, er det klart at når han konsekvent betegner sin innsats som forsvinnende liten ved siden av Marx’, så må Engels ved siden av alle sine øvrige gode egenskaper ha eidd en beskjedenhet som man bare finner hos de helt store.

Til slutt bare et godt råd: Les ham.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!