Et par uker etter at tyskerne hadde kapitulert, 24.mai 1945, holdt Hans Vogt et foredrag i NRK radio om Stalin.

Vogt var språkforsker og hadde før krigen vært medlem av Mot Dag. Etter tyskernes okkupasjon måtte han gå i dekning inntil krigen var over. På 1960-tallet ble han rektor ved Universitetet i Oslo. Han forsket på språk i Kaukasus og var på studieopphold i Georgia i 1932-33. I tillegg snakket han russisk, og hadde slikt et svært godt utgangspunkt for å vurdere de politiske forholdene under Stalin. Vi gjengir her foredraget, som ble utgitt i hefteform av Norsk-Sovjetrussisk Samband på Tiden Norsk Forlag i 1946. Vår gjengivelse er i original språkdrakt:

Da den russiske revolusjon brøt ut i 1917, var det ikke mange i Vesteuropa som kjente Lenins navn, og man kan vel trygt si at der ikke fantes noen som kjente Stalins, ja knapt nok i Russland var det mange som visste noe om denne mann. Det skyldtes de forhold Stalin hadde arbeidet under – 20 års arbeid i illegalitet gir ikke stor blest om ens navn, men det varte ikke mange år etter revolusjonen før Stalin var kjent som en av Lenins nærmeste medarbeidere, og etter en 10-12 års forløp var han ubetinget den sentrale skikkelse i Sovjet-Samveldet. Da han i 1929 feiret sin 50-årsdag, kunne hans gamle venn og landsmann, georgieren Ordsjonikidze, en av skaperne av den første femårsplan, med noen rett si om ham: «Over hele verden kjenner alle Stalin, og alle skriver om ham,» og enda større rett hadde han da han tilføyde: «også i framtiden vil man komme til å skrive om ham.»

Det underlige er at den mann som i dag mer enn noen annen symboliserer de egenskapene som vi i de siste år har lært å beundre hos russerne, selv ikke er russer. Han tilhører et av de mange små folk som i dag er en del av det store Sovjet-Samveldet, nemlig det georgiske. Georgierne er et folk på tre millioner mennesker som bor syd for Kaukasusfjellene i landet omkring hovedstaden Tiflis. For over 100 år siden ble landet innlemmet i det russiske rike, det er i dag en egen sovjet-republikk med regjering i Tiflis. Det var her Stalin ble født, i byen Gori, n.v. for Tiflis, i året 1879.

Som Lenin og så mange andre kommunistiske ledere er han ikke blitt kjent under sitt borgerlige navn, men som Stalin, et av de mange dekknavn han brukte i sitt illegale arbeid for revolusjonen. Hans borgerlige navn er Josef Visarionovitsj Dsjughasjvili. Etter russisk skikk har han det annet navn Visarionovitsj etter faren – det betyr sønn av Visarion. Djsughasjvili er familienavnet. Faren var som sine forfedre i mange slektledd en bondehåndverker, skomaker av fag. Han døde tidlig, men moren levde lenge nok til å se sin sønn på maktens tinder. Hun levde i alle fall i 1944, da jeg selv så henne i Tiflis, en liten vever bondekone med georgierinnenes tradisjonelle skaut over det hvite hår. Hun bodde da i en beskjeden leilighet på toppen av den tidligere russiske visekongens palass. Her levde hun svært anonymt, dog ikke så skjult at ikke en amerikansk journalist fikk oppsporet henne og fravristet henne noen ord. Den gamle dame lot til å være svært uanfektet av sin sønns stilling, hun roste ham som en bra og flittig gutt som alltid hadde vært glad i å lese og i å lære. Hun hadde aldri behøvd å straffe ham, sa hun. Det var pene ord fra en gammel mor, men dermed er det jo ikke sagt at hennes karakteristikk av sønnen er helt uttømmende.

Stalin vokste opp i et rent georgisk miljø, hans morsmål er således ikke russisk, men georgisk, et kaukasisk språk som ikke en gang er beslektet med russisk. Fra guttedagene snakket han også ossetisk, for det var mange osseter i hans fødeby Gori. Stalins annen kone, Nadja Allelujevna, var også ossetisk. Jeg har levd noen tid blant georgiere og etter de bilder jeg har sett av Stalin og de beskrivelser jeg har lest av ham, an jeg ikke si han virker særlig georgisk på meg – men deri kan jeg godt ta feil. Georgierne er ofte slanke og fintbygde – Stalin er liten og tettbygd, med kraftige, grovskårne trekk, georgierne er livlige, upresise, lettlivede – egenskaper som ikke stemmer med det bilde man gjerne får av Stalin, som skildres som utholdende og seig, fåmælt og punktlig. Jeg kan godt tenke meg at det blant Stalins forfedre finnes osseter. Osseterne er et lite, hardført fjellfolk som bor i Kaukasusdalene nord for Georgia, i områder som delvis ble besatt av tyskerne under krigen. De er etterkommere av de gamle alaner, som folkevandringene i sin tid førte fra de sydrussiske stepper helt til Frankrike, Spania og Nordafrika. De taler et indoeuropeisk språk, nær beslektet med persisk, og dermed langt ute også med vårt eget språk, norsk. Selve familienavnet Dsjughasjvili kunne peke i den retning. På georgisk ville dette navnet bety sønn av Dsjugha, og dsjugha er et ossetisk ord som betyr «gjeter».

Nå, slike detaljer er jo mer pussige enn egentlig viktige – det var som georgier at Stalin i en alder av 14 år, i 1893, ble sendt til presteseminaret i Gori, og senere til seminaret i Tiflis. Kanskje var det morens mening å gjøre ham til prest, men det behøvde ikke å være grunnen. Presteseminarene i det gamle Russland ga foruten rent teologisk undervisning også undervisning i de fleste fag som var alminnelige i de russiske middelskoler, og de var nesten den eneste mulighet for utdannelse som lå åpen for begavet landsungdom i de dager. Disse presteseminarer med sine fattige georgiske elever og sine russiske lærere spilte i de dager en viss rolle i det georgiske folks rent nasjonale kamp mot det russiske maktvelde. Det var ofte i 70-80 årene kommet til uroligheter på skolen – i 1886 ble således skolens russiske rektor drept av en 19 år gammel seminarist.

Det rent nasjonale element i georgisk politisk liv trådte imidlertid mer i bakgrunnen fra 90-årene av, idet hovedvekten mer og mer ble forskjøvet i retning av de sosiale spørsmål. Tiflis så en moderne industri vokse opp, og byen ble et viktig jernbaneknutepunkt.

I dette mylder av nasjonaliteter, georgiere, armeniere, russer, tyrker, perser og kurder, begynte de første tegn til en moderne arbeiderbevegelse å vise seg. Vi vet fra samtidige beretninger at ekkoet fra disse kamper, om organisasjonsrett og lønnsspørsmål også trengte gjennom presteseminarets tykke murer – og sannsynligvis var det gjennom innsmuglete småskrifter at den unge seminaristen Stalin for første gang stiftet bekjentskap med den europeiske sosialisme. Vi skal legge merke til at den revolusjonære innstilling som i disse årene festnet seg hos Stalin, har en dobbelt bakgrunn, en rent nasjonal og en rent sosial. Stalin fikk fra sine tidligste år den overbevisning at den nasjonale frigjørelse av hans eget folk og av alle de andre undertrykte nasjonale minoriteter i tsarens Russland var uløselig forbundet med arbeiderklassens kamp for bedre livskår og med dens oppgjør mot de herskende feudalt-kapitalistiske samfunnsforhold. Lenin var alltid oppmerksom på viktigheten av det nasjonale spørsmål i Russland, og det var vel kanskje nettopp derfor at han meget tidlig kom til å interessere seg for denne georgiske sosialist hvis første artikler i den politiske presse nettopp behandlet disse spørsmål.

I 1898 forlot han presteseminaret etter fem års elevtid. Han var da 19 år gammel. Hans kamerater har senere fortalt at han ble utvist, fordi han hadde organisert illegale studiesirkler innenfor seminarets murer, hvor man leste og diskuterte sosialismen og revolusjonen, og det er all grunn til å tro at dette er riktig, skjønt vi har vanskelig for å tro at denne utvisningen har vært Stalin selv meget imot. Det er mer rørende enn overbevisende når hans gamle mor bestemt har tatt avstand fra denne framstilling. Hun påstår det var hun selv som tok ham ut, fordi hun var redd for at all denne lesning skulle gå utover sin eneste sønns helse. Men intet tyder på at Stalin i de år som fulgte, har vært hemmet av dårlig helbred; det kan jo være at den gamle mor i grunnen den dag i dag er lei for at sønnen ikke endte som prest i en liten georgisk landsby!

Etter endt skolegang sluttet Stalin seg med en gang til de små sosialistiske grupper som på den tid oppstod i Tiflis og overalt ellers i Russland, blant arbeiderne og blant de intellektuelle. Sin ilddåp i praktisk organisasjonsarbeid fikk han blant arbeiderne ved Tiflis jernbanedepot – blant de samme arbeidere som bare noen få år i forvegen hadde sett i sin midte to vandrende russere som senere er blitt kjent verden over, den ene var forfatteren Maksim Gorkij, den andre er Sovjet-Samveldets president, Kalinin. Stalin har ofte senere besøkt disse arbeiderne, og det er ennå noen av dem, nå hvithårete veteraner, som husker ham fra den tiden, og ennå kaller ham ved det første dekknavn han brukte, Koba. Det er det georgiske fornavn som hans gamle venner fremdeles bruker i samvær med ham. Allerede to år etter, i 1900, ble Stalin valgt inn i ledelsen av det sosialdemokratiske parti i Tiflis. Fra nå begynner den lange arbeidsdag i det underjordiske arbeid, som først endte med revolusjonen i 1917, da Stalin så å si for første gang kunne tre fram for offentligheten.

I nesten 20 år er Stalin oppslukt av dette underjordiske arbeid – inntil 1910 for det meste i Transkaukasia, fra 1910 til 1913 i Russland selv. I alle disse år hadde han en permanent arrestordre hengende over sitt hode. Ven rekke ganger fikk politiet tak i ham, og han ble forvist til Nordrussland eller til Sibir, men hver gang hadde han greid å flykte fra fangeleirene etter forholdsvis kort tid. I 1913 ble han arrestert for siste gang og forvist til Turuchansk i Sibir, hvor han ble helt til 1917, da revolusjonen befridde alle de politiske fanger. Den samme hardhet som han hadde vist i sitt arbeid, viste han også i fengslene. En av hans medfanger forteller at en gang skulle alle de politiske fanger straffes av et kompani soldater – de skulle marsjere mellom to rekker soldater som lot det hagle med slag fra geværkolbene over fangenes hoder. «Stalin,» forteller han, «gikk mellom rekkene, uten å bøye hodet med en bok i hånden.»

Den russiske arbeiderbevegelse og i det hele tatt den radikale opposisjon i Russland arbeidet i disse år under helt andre forhold enn i Vesteuropa – forhold som vi nå etter 5 års tysk okkupasjon har bedre betingelser for å forstå enn før.

De ledende intellektuelle, med Lenin i spissen, oppholdt seg i Vesteuropa i tvungen emigrasjon, fjernt fra det daglige organisasjonsarbeid. Stalin hørte til den skare som i alle disse årene arbeidet i arbeiderbevegelsens hjemmefront, for å bruke uttrykk fra vår egen tid, først i rekkene, til slutt i dens ledelse. Hva dette arbeid bestod i, forstår vi godt – det var det daglige slit med hemmelige trykkerier, distribuering av illegale flyveskrifter og opprop, organisering av partigrupper, av streiker og sabotasjeakter, arbeidet med å opprettholde forbindelsen mellom e forskjellige isolerte partigrupper på den ene side, og med ledelsen i utlandet på den andre – jaget fra sted til sted av politiet, med den stadige frykt for politispioner og provokatører hengende over seg. Det gir et inntrykk av atmosfæren omkring disse folk, når man får høre at et av medlemmene i partiets centralledelse, en mann som lenge nød Lenins absolutte tillit, og som var lederen av bolsjevikenes gruppe i den russiske riksdag, dumaen, Malinovskij, senere ble avslørt som en mann i politiets tjeneste. Stalin arbeidet under de forskjelligste dekknavn, Koba er ett av dem; når han begynte å bruke det russiske dekknavn Stalin, vet jeg ikke, men under et politisk skrift fra hans hånd står det visstnok for første gang i 1913. Da han i 1917 begynte å skrive fritt, undertegnet han alle sine avisartikler K. Stalin, og det er således under dette navn han ble kjent for den politiske almenhet.

Et slikt 19-års liv og arbeid i illegalitet var en hard skole, som måtte sette sitt preg på alle dem som stod midt oppe i det, også på Stalin. Stalin lærte aldri Vesteuropa å kjenne. Han har deltatt i kortvarige partikongresser utenfor landets grenser, i Tammerfors i Finnland i 1905 – det var her han for første gang lærte Lenin å kjenne – i Stockholm, i London og i Wien. Han fikk aldri anledning til å lære noe vesteuropeiske språk, og fikk aldri, som mange av emigrantene, tid til å drive teoretiske studier for studienes egen skyld. Karakteristisk for hele hans teoretiske forfattervirksomhet er hans faste forankring i de rent praktiske oppgaver som man til enhver tid sto overfor – heri skiller han seg nærmest fordelaktig ut fra mange av de intellektuelle kommunister av hans egen generasjon. Men om han på denne måte aldri fikk en førstehånds kjennskap til Vesteuropa og vesteuropeiske politiske forhold, så ble til gjengjeld heller aldri hans kraft ødet i de endeløse indre stridigheter mellom fraksjoner og grupper som så ofte forpestet tilværelsen blant de russiske emigranter. Det er klart at en slik skole i politisk virksomhet – og noen annen skole fantes det ikke for russiske sosialister – ikke kunne framelske de egenskaper som vi ofte setter høyt blant politiske ledere i våre samfunn med deres rolige, organiske utvikling. Den utviklet egenskaper hos Stalin som ga ham en lederstilling både under og etter revolusjonen: seighet og utholdenhet, mot og uforferdethet, trofasthet mot målet, hensynsløshet i valg av midler. Det navn han har valgt, Stalin, betyr av stål. Men hele dette arbeidet i hjemlandet selv blant de russiske arbeidere, betydde for Stalin at han etter Lenins død mer enn noen annen av de ledende partifolk kom til å stå som russeren overfor internasjonalistene. Det er ingen tilfeldighet at han ble den som i anledning av oppbyggingsarbeidet i Sovjet-Samveldet skapte slagordet: Sosialismen i ett land, uavhengig av utviklingen i Vesteuropa for øvrig, mens mange av hans motstandere, som ble skjøvet til side, hevdet at noen sosialistisk oppbygging i Russland ikke var mulig så lenge revolusjonen ikke hadde funnet sted i de andre store industriland.

Da Stalin i 1917 kom fra Sibir til Leningrad, eller Petrograd som det da ennå het, kom han straks med i de ledende kretser blant kommunistene, eller bolsjevikene som de pleide å kalle seg. Han ble en av hovedredaktørene i partiets sentralorgan Pravda, og kom med i den øverste partiledelse i de skjebnesvangre måneder før bolsjevikrevolusjonen. Etter denne var han en kort tid medlem av selve regjeringsapparatet, idet Lenin satte ham i spissen for det nyopprettede Folkekommisariat for Nasjonalitetsspørsmål, et verv han skulle ha særlige betingelser for å fylle. Man har grunn til å tro at den nasjonalitetspolitikk som har vært satt i verk overfor de forskjellige nasjonale minoriteter i Sovjet-Samveldet, for en stor del er Stalins verk – det er kanskje den side ved oppbyggingen av Sovjet-Samveldet som har hatt lettest for å vinne forståelse og anerkjennelse utenfor Russland, også i kretser som ellers står kommunismen fjernt. Jeg tenker ikke her så meget på den formelle uavhengighet som de enkelte sovjet-republikker har – på grunn av det kommunistiske partis helt enhetlige ledelse i hele Samveldet, gir denne uavhengighet seg ikke praktiske utslag, – men mer på det selvstyre som alle folkeslag innen det store rike nyter på det kulturelle område – en politikk som har tilført Sovjet-Samveldet et vell av nye krefter fra folk og folkegrupper som før intet betydde og intet kunne yte.

Stalin var på dette tidspunkt lite kjent av de brede masser i partiet, og av de utenlandske journalister og diplomater som i disse opprørte år oppnådde kontakt med de russiske kommunister, var det få eller ingen som la merke til den fåmælte georgier. Ikke desto mindre spilte han en stor rolle under borgerkrigen. En av de meste kjente episoder i borgerkrigen var forsvaret av byen Tsaritsyn ved Volga høsten 1918. Her ledet Stalin, sammen med Vorosjilov, den senere folkekommisær, forsvaret og partisangruppenes kamp mot general Krasnovs hvite arméer. På grunn av splid i den øverste hærledelse, ble Stalin kalt tilbake til Moskva fra sin post. Tsaritsyn falt i de hvites hender. Han ble imidlertid kort etter sendt tilbake. Tsaritsyn ble gjenerobret av de røde, og Krasnovs arméer ble drevet tilbake til Svartehavets kyst og tilintetgjort. Tsaritsyn ble senere omdøpt, og det var med full rett den fikk det navn som senere har fløyet over verden – Stalingrad, Stalins by. Også på nordfronten, i kampene mot Judenitsj, spilte Stalin en stor rolle, ikke som øverstkommanderende, men som rådgiveren i bakgrunnen. Men at hans innsats allerede da ble høyt skattet, vises av det faktum at han var en av de meget få som etter borgerkrigene fikk seg tildelt Sovjet-Samveldets høyeste militære utmerkelse, Den Røde Fanes orden.

I 1922 ble Stalin valgt til generalsekretær for det kommunistiske parti, dermed ble han lederen av det såkalte politiske byrå, det utvalg som leder partiets daglige virksomhet. Det er på denne stilling at hans makt senere har hvilt, og ikke på noen stilling i selve regjeringen. Først under krigen ble han formann i folkekommissærenes råd (nærmest regjeringssjef).

Etter Lenins død fulgte urolige tider i Russland; ledelsen lå i en del år hos Lenins gamle medarbeidere i emigrasjonen. I løpet av noen år er imidlertid Stalin blitt den sentrale skikkelse, og fra 1928 kan vi si at han står fram som Lenins ubestridte arvtager. Ganske visst hadde ikke Stalin i årene før revolusjonen i samme grad som emigrantene kunnet arbeide personlig sammen med Lenin, men under sin virksomhet i Russland selv, hadde Stalin med sikkert politisk instinkt alltid støttet Lenins politiske retningslinjer, selv på det tidspunkt da Lenin nesten stod helt alene i partiledelsen. Med en sterk forenkling kan man si at Stalins seier i partiet betyr de nasjonale elementers seier over emigrantene, og fra det tidspunkt er det de rent nasjonale oppgaver, det økonomiske nyrydningsarbeid i selve Sovjet-Samveldet, som blir den sentrale oppgave. Oppløsningen av den kommunistiske internasjonale under krigen er den logiske konsekvens av den politikk som ble innledet i disse år.

Å skrive Stalins historie fra nå av, blir å skrive Sovjet-Samveldets historie, først og fremst under den veldige sosiale nybygging som under de første femårsplaner omskapte et tilbakeliggende bondesamfunn til en av verdens første industrimakter, under kollektiviseringen av jordbruket som tillot bruken av moderne driftsmetoder i en hittil uanet grad, og sist, men ikke minst den seierrike forsvarskrig mot Hitlers mekaniserte arméer, som vakte hele verdens beundring, og som til slutt under offensivene førte de røde arméer til Berlin.

Den sosialistiske oppbygging i Russland, dens mål og dens midler, har vært ytterst forskjellig bedømt alt etter den enkeltes politiske innstilling. En har kostet offer og savn som man har vanskelig for å forestille seg i Vesteuropa, men man kan i dag med rette reise det spørsmål om Sovjet-Samveldet hadde maktet sin store oppgave i krigen mot Tyskland, hvis ikke tungindustriens utvikling var drevet fram på kort tid, koste hva det koste ville, og hvis ikke jordbrukets kollektivisering hadde muliggjort fullstendig kontroll med produksjonen av landbruksvarer i denne tid. – Vi vil nevne en tredje episode av Sovjet-Samveldets liv før krigen som i like høy gra er knyttet direkte til Stalins navn, de såkalte Moskvaprosesser som i årene 1937-38 førte til blodige utrenskninger innen partiets og hærens øverste ledelse. Det er i dag helt klart, hva på den tid ikke kunne sies med rene ord, alt det her først og fremst dreide seg om en ytterst radikal likvidering av alle kretser som kunne tenkes i tilfelle av en krig med Tyskland og Japan, å danne grunnlaget for en nazistisk femte kolonne i en eller annen forkledning i Sovjet-Samveldet. At denne likvidering var helt effektiv, og at den ikke, som man da trodde, svekket slagkraften innen den russiske hærledelse, har begivenhetene vist.

Fra 1941 og de siste dager har vi i det mørklagte Norge ikke hatt stor anledning til å følge Stalin. Vi vet at han i de dystre dager, da de tyske arméer stod foran Moskva og kunne skimte Kremls gylne tårn i horisonten, ikke forlot byen, men ble i Kreml,selv da regjeringen ble forflyttet til Kújbysjev ved Volga. Vi vet at han som feltmarskalk overtok den øverste ledelse av krigsoperasjonene, og det er ingen grunn til å tro at denne utnevnelse var en tom paradeforanstaltning. Jeg kan godt tenke meg at Stalins deltagelse i borgerkrigen hadde gitt ham innsikt i meget av det som trenges i en krig som ikke bare var generalenes krig, men i ordets aller egentligste forstand var en folkekrig.

Som politiker har Stalins mål vært makt, men maktens ytre attributter, æresbevisninger, folkehyllest, journalistreklame, har han aldri søkt, selv om han ofte har fått det. Han har sikkert vært de utenlandske journalisters fortvilelse, for hvor mange av disse ville ikke gitt år av sitt liv for å komme med sensasjonelle avsløringer fra Stalins private liv, med enerett for Europa og USA! Men ingen har fått tak i noe slikt, av den meget enkle grunn at det ikke er noe å avsløre. Hans privatliv har vært overordentlig enkelt, for ikke å si ytterst borgerlig, uten interessante hobbier, og uten spennende laster. At han i femtiårsalderen på egen hånd, uten lærer, satte seg til å lære engelsk, og drev det så langt at han kunne greie en engelsk avis, vitner om en stedlig energi, men noe sensasjonelt avisstoff var det ikke i de dager. Veltalende i ordets vanlige forstand er han ikke, men likevel virker hans taler meget sterkt når man leser dem. Uten ethvert forsøk på litterær utsmykning viser de mannens sjeldne evne til å skjære tvers igjennom detaljene og gå rett på sakens kjerne. De framtrendende europeere og amerikanere som har truffet ham – jeg nevner i farten de to engelske forfattere Bernard Shaw og H. G. Wells, amerikanerne Davies og Wilkie, tyskeren Emil Ludwig – har alle vært slått av hans naturlige enkelhet og likeframhet, hans sunne dømmekraft og også av hans humor. Mangelen på sensasjonelt avisstoff om Stalin har av og til ført til legender som har gått over verdenspressen – man kan trygt slå en strek over dem alle sammen. Stalin pleier selv å sitere en av sine yndlingsforfattere, den gamle russiske litteraturkritiker Pisarev, som et sted sier: «Legender forgår, gjerninger består».

Da freden kom, fikk jeg anledning til å bli kjent med en del russiske krigsfanger i en fangeleir i Solør. På anmodning fra leirlederen, skaffet jeg dem et lite bilde av Stalin, som jeg klipte ut av den lokale avisens første frie nummer. De skulle bruke det til å tegne etter, for å lage en stor Stalin-plakat. Da jeg kom for å gi bildet til leirlederen, fant jeg ham ikke, men kom i snakk med en gruppe på en ti-tyve fanger, etter alt å dømme mest arbeidere og bønder, som alle hadde gjennomgått meget i over tre års tysk fangenskap. Jeg lot det lille bilde av Stalin gå rundt i kretsen, og jeg var i grunnen spent på hvordan disse herjede folk ville ta det, eller om de overhodet ville vise noe tegn til reaksjon. De handterte bildet i taushet, med en varsomhet som om det var et dyrebart arvestykke de holdt i sine magre hender. En bonde fra Ural brøt stillheten da han fikk bildet: «Nasj otets i drug, nasj otets i drug» – vår far og venn, vår far og venn. Det var for meg ikke mulig å tvile på at det som ga seg uttrykk i denne anonyme krigsfanges ord, var umiddelbar og inderlig hengivenhet.

For 60 år siden lekte den lille gutten Soso Dsjughasjvili ved muren til den gamle middelalderborgen i Gori. Det var en lang veg som har ført fra guttedagene, gjennom illegalitet og fengsler, til stillingen som Sovjet-Samveldets leder. Historien vil gi sin endelige vurdering av den rolle han har spilt og av det verk som vil bestå etter ham, men allerede i dag vet vi at han vil få sin plass i historien som en av vår tids store statsmenn – han har allerede fått sin plass i det russiske folks hjerte. Få av hans samtidige fra denne krig er i den grad i farens stund blitt ett med sitt folk, blitt symbolet på dets seighet og styrke som han er blitt det. De offer Sovjet-Samveldets mange folk brakte og de seire de vant under hans ledelse, vil ikke bli glemt av de folk som i årrekker har levd under tysk åk og som nå har gjenvunnet friheten.

(Biografi om Hans Vogt i Norsk biografisk leksikon: https://nbl.snl.no/Hans_Vogt)

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!