Den store polemikken – Maos kamp mot Khrusjtsjovs moderne revisjonisme

Kapittel 29 – Den kinesiske erfaringen med sosialistisk oppbygging

Kapittel 30 fra grunnkurs i MLM

I 1953, etter Stalins død, gjennomførte en revisjonistisk klikk ledet av Khrusjtsjov, et kupp der de overtok kontrollen over Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP). Dette var da mest ledende partiet for hele det internasjonale proletariatet. De kastet ut eller drepte de revolusjonære i partiet, begynte gjeninnføring av kapitalisme i verdens første sosialistiske land og de utviklet bedre forbindelser med den imperialistiske leiren, særlig den amerikanske imperialismen. Innen 1956, etter å ha sikret et fast grep om SUKP, begynte de på partiets 20. kongress, å spre sin revisjonistiske gift blant kommunistiske partier i andre land. De angrep samtidig den såkalte personkulten rundt Stalin og introduserte sin revisjonistiske teori om de “De tre fredelige” – fredelig overgang, fredelig sameksistens og fredelig konkurranse.

Fredelig overgang betydde fredelig overgang til sosialisme gjennom den parlamentariske veien. Khrusjtsjov sa at det i nå var mulig å oppnå sosialisme fredelig gjennom å vinne flertall i parlamentet og etablere sosialisme gjennom reformer. Han gikk dermed mot nødvendigheten av revolusjon. Denne teorien var dermed en gjentagelse av Bernstein og andre sosialdemokrater sin revisjonisme.

Fredelig sameksistens mellom stater som har forskjellige samfunnssystemer ble foreslått av Khrusjtsjov som generallinje for den sosialistiske statens utenrikspolitikk. Han forvrengte dermed Lenins politikk for fredelig sameksistens med kapitalistiske stater, som bare var ett aspekt av den sosialistiske statens proletarisk-internasjonalistiske utenrikspolitikk. Khrusjtsjov satte alt annet til side for å opprette en fredelig sameksistens med imperialismen. Han gjorde kravet til fredelig sameksistens med de imperialistiske kreftene til en forutsetning for relasjoner til og hjelp til andre sosialistiske land og for hjelp til de undertrykte nasjoners kamp. Dette var således ingenting annet enn en politikk for samarbeid med imperialismen.

Fredelig konkurranse var teorien om at motsigelsen mellom imperialisme og sosialisme ville bli løst gjennom økonomisk konkurranse mellom de kapitalistiske og sosialistiske systemene. Denne teorien fornektet dermed imperialismens reaksjonære og krigerske karakter. Det bidro til å skape en illusjon om at motsigelsen mellom den sosialistiske og imperialistiske leiren var en ikke-antagonistisk motsigelse, som kunne løses med fredelige kampformer.

Khrusjtsjovs teori om de tre fredelige var dermed en fullverdig revisjonistisk teori, som han ønsket å tvinge på den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Funksjonen til teorien var å bygge opp et nært forhold til imperialismen. For å gjennomføre sine mål og få aksept fra de imperialistiske kreftene, satte Khrusjtsjov samtidig i gang et ondsinna angrep på Stalin utforma som et angrep på personkulten. For å ødelegge de revolusjonære prinsippene som Stalin hadde stått for og kjempet for, var det først nødvendig å ødelegge respekten for Stalin blant de revolusjonære og massene over hele verden. Dette ble gjort gjennom en kampanje av løgner og nedrig propaganda.

Mange av lederne av de kommunistiske partiene i verden støttet den revisjonistiske Khrusjtsjov-linjen. Mange fremtredende ledere og partier hadde allerede begynt å gå den revisjonistiske veien i sine egne land. Browder i USA hadde allerede lagt fram teorier om samarbeid mellom sosialisme og kapitalisme og hadde gått ut av den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Franskmannen Thorez, den tidligere lederen av Den tredje internasjonalen, utviklet nær kontakt med borgerskapet etter perioden i den antifascistiske fronten. Han tok i etterkrigsårene en nasjonalsjåvinistisk stilling mot folkene i de franske koloniene og ble en tjener for det franske imperialistiske borgerskapet. Togliatti fra Italia, en annen framstående leder for Den tredje internasjonale, ønsket å reformere og “omstrukturere” kapitalismen til sosialisme gjennom “strukturreformer” vedtatt i det borgerlige parlamentet. Ledelsen for Indias Kommunistiske Parti hadde allerede endret sin taktiske linje til fordel for den fredelige veien. Disse revisjonistiske kreftene, som ikke hadde blitt tilstrekkelig kritisert og bekjempa i den foregående perioden, var svært villige til å samarbeide med Khrusjtsjov.

Men der slike partier forsøkte på et noenlunde seriøst vis å gjennomføre «fredelig overgang» gjennom valgsystemet, og hvor slike anstrengelser faktisk truet den sosiale orden, ble de eliminert gjennom militærkupp og brutal undertrykking, som i Brasil (1964), Indonesia (1965) og Chile (1973).

Blant de nylig oppretta folkedemokratiene, hadde Kommunistforbundet i Jugoslavia, ledet av Tito, allerede fra 1948 begynt å gå den revisjonistiske veien og brutt av fra sosialistiske leiren. Khrusjtsjov gikk imidlertid inn for vennskap med Tito. De fleste av de andre lederne tok samme stilling som Khrusjtsjov. Innenfor den sosialistiske leiren var det bare Kinas Kommunistiske Parti og Arbeidets Parti i Albania som identifiserte og avslørte Khrusjtsjovs revisjonisme, og gikk til tappert og bestemt forsvar for marxismen-leninismen.

KKP, under Maos veiledning, sto i spissen for denne kampen. Innen to måneder etter den 20. SUKP-kongressen ga KKP ut en artikkel om de historiske erfaringene med proletariatets diktatur, som videreførte vurderingen av Stalin som en stor marxist-leninist. Dette ble etterfulgt av en annen artikkel i desember 1956 “Mer om den historiske erfaringen med proletariatets diktatur”, som insisterte på at den sosialistiske leiren klart skulle skille mellom hvem som er venner og hvem som er fiender. Dette ble fulgt av et syv år langt forsøk på kamp med Khrusjtsjovs revisjonistiske linje som de forsøkte å nedkjempe innenfor den kommunistiske bevegelsen, spesielt på møtene av 60 søsterpartier i 1957 og 81 søsterpartier i 1960, og på møter mellom ledelsene i KKP og SUKP.

Etter hvert som kampen ble skjerpa, trakk de sovjetiske revisjonistene i juni 1959 ut teknisk bistand til Kinas forsvar. I juli 1960 trakk de plutselig alle sovjetiske tekniske eksperter tilbake fra Kina. Det samme ble gjort mot Albania. I april 1960 publiserte KKP “Lenge leve leninismen!” og to andre artikler som opprettholder de grunnleggende prinsippene om leninisme, imperialisme, krig og fred, proletarisk revolusjon og proletariatets diktatur. Disse artiklene gikk mot de revisjonistiske standpunktene til SUKP, men uten å nevne partiet ved navn.

Revisjonistene fortsatte imidlertid med sine forsøk på å ytterligere systematisere sine revisjonistiske standpunkt. På den 22. kongressen i SUKP i 1961, ble det vedtatt et program der de reviderte kjerna i marxismen-leninismen, nemlig læren om den proletariske revolusjonen, proletariatets diktatur og proletariatets parti. Programmet erklærte at proletariatets diktatur ikke lenger var nødvendig i Sovjetunionen, og at SUKPs karakter som fortropp for proletariatet var endret. Kongressen satte fram absurde teorier om en “hele folkets stat” og et “hele folkets parti”. På kongressen gikk Khrusjtsjov til et åpent og offentlig angrep på det albanske partiet og tok til og med til orde for å styrte den albanske partilederen Enver Hoxha. KKP-delegasjonen ledet av Chou En-lai, gikk mot dette.

Khrusjtsjov begynte også å oppmuntre andre kommunistiske partier til å gå til offentlige angrep på KKP. Gjennom mange artikler i Sovjet gikk de også til angrep på den kinesiske ledelsen. KKP begynte til slutt å svare på noen av angrepene fra Togliatti fra det italienske partiet, Thorez fra det franske partiet, Gus Hall i Kommunistpartiet i USA og andre, i en serie av syv artikler som kom ut i slutten av 1962 og begynnelsen av 1963.

En oppsummering av KKPs viktigste standpunkter ble formulert i det berømte brevet av 14. juni 1963, som ble kalt “Forslag til generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen”. Dette ble besvart med et åpent brev til KKP fra SUKP. Siden hele spørsmålet nå var åpent, bestemte KKP seg for å føre debatten i den åpne pressen. De ga ut ni kommentarer til SUKPs åpne brev og skapte klarhet i alle problemer overfor massene.

Denne kampen, som ble en åpen kamp i 1963 og fortsatte gjennom 1964, ble kjent som “Den store polemikken”. Denne var av enorm historisk betydning. Det var en prinsipiell og omfattende kamp mot moderne revisjonismen. Den skapte et samlingspunkt for alle proletariske revolusjonære styrker over hele verden. Den var også en vitenskapelig utvikling av marxismen-leninismen, som ga den internasjonale kommunistiske bevegelsen sin revolusjonære generallinje for denne perioden. Mao var drivkraften i kampen. Det var gjennom “Den store polemikken” at Mao videreutviklet marxismen-leninismens vitenskap ved å gi svar på de viktigste spørsmålene for det internasjonale proletariatet – de grunnleggende motsigelsene i verden, hvem er venner og hvem er fiender, bevegelsens mål og veien til seier for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Disse standpunktene var hovedsakelig å finne 14. juni-brevet. De ni kommentarene skisserte og utdypet den revolusjonære stillingen til ulike viktige problemstillinger for den internasjonale kommunistiske bevegelsen etter Den andre verdenskrig; nykolonialismen, krig og fred, fredelig sameksistens, Jugoslavia, Khrusjtsjovs revisionisme og de historiske lærdommene som må trekkes fra alle disse. Det var gjennom den store debatten at Mao Zedongs tenkning fikk ytterligere aksept som den ledende ideologien til de revolusjonære delene av det internasjonale proletariatet.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 30:

On the historical experience of the dictatorship of the proletariat

More on the historical experience of the dictatorship of the proletariat

Long Live Leninism!

A Proposal Concerning the General Line of the International Communist Movement

Referansetekster til kapittel 30:

The Great Debate Between Revolutionary China and the Revisionist, then State-Capitalist, Soviet Union

Documents of the Sino-Soviet Split

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!