Vladimir Lenin, en forelesning holdt ved Sverdlovuniversitetet 11. juli 1919.

Kodet for Marxist Internet Archive av Mathias Bismo, jan. 1999.

Kamerater. Ifølge den planen dere har vedtatt og som jeg har fått, er emnet for samtalen i dag staten. Jeg vet ikke hvor mye kjennskap dere alt har til dette spørsmålet. Hvis jeg ikke tar feil, er kursene deres nettopp begynt, og dette er første gangen dere tar systematisk fatt på dette spørsmålet. Hvis det er så, kan det meget vel hende at jeg i den første forelesningen om dette vanskelige spørsmålet ikke klarer å gjøre min framstilling tilstrekkelig klar og forståelig for mange av tilhørerne. Og hvis det skulle vise seg å være tilfelle, vil jeg be dere ikke la dere forvirre av det, for spørsmålet om staten er et overmåte innviklet og vanskelig spørsmål, som borgerlige lærde, forfattere og filosofer har rotet- til kanskje mer enn noe annet. En kan derfor ikke vente å kunne skaffe seg full klarhet over dette spørsmålet av en kort samtale, på en gang. Etter den første samtalen om dette spørsmålet bør en notere ned de punktene som en ikke har forstått eller ikke har fått klarhet i, og komme tilbake til dem en annen, en tredje og fjerde gang, slik at det en ikke har forstått, kan bli supplert og klarlagt etterpå, både gjennom lesning og enkelte forelesninger og samtaler. Jeg håper at det skal lykkes oss å komme sammen en gang til, og at vi da skal kunne utveksle meninger om alle ytterligere spørsmål og undersøke det som fortsatt er mest uklart. Jeg håper også at dere foruten samtaler og forelesninger vil ofre en viss tid på å lese iallfall noen av de viktigste verker av Marx og Engels. Disse viktigste verkene kan dere uten tvil finne i litteraturkatalogene og i håndbøkene i biblioteket deres som står til rådighet for elevene ved sovjet-og partiskolene; og, jeg gjentar det, selv om noen av dere i førstningen kan bli skremt av vanskene i framstillingen, må jeg igjen gjøre dere oppmerksom på at en ikke må la seg forvirre av dette, og at det som er uklart første gangen en leser det, vil bli klart neste gang, eller når dere seinere tar fatt på spørsmålet fra en noe forskjellig synsvinkel. For jeg gjentar enda en gang at spørsmålet er så innviklet og er blitt gjort så floket av borgerlige lærde skribenter at den som ønsker å studere dette spørsmålet alvorlig og tilegne seg det selvstendig, må ta fatt på det flere ganger, vende tilbake til det gang på gang og undersøke det under forskjellige synsvinkler for å nå fram til en klar og bestemt forståelse av det. Og det vil bli desto lettere å komme tilbake til dette spørsmålet fordi det er et så avgjørende, et så grunnleggende spørsmål i all politikk, og fordi dere ikke bare i en slik stormfull og revolusjonær tid som denne, men også i fredelige tider vil støte på dette spørsmålet hver dag i hvilken som helst avis i samband med ethvert økonomisk og politisk spørsmål. Hver dag, i den ene eller andre sammenheng, vil dere støte på dette spørsmålet: hva er staten, hva er dens natur, hva er dens betydning, og hvilken stilling tar vårt parti, det partiet som kjemper for å styrte kapitalismen det kommunistiske parti hvilken stilling tar det til staten? Og hovedsaken er at som resultat av deres lesning, som resultat av de samtalene og forelesningene dere får høre om staten, må dere tilegne dere evnen til å behandle spørsmålet selvstendig, fordi dere kommer til å møte dette spørsmålet ved de forskjelligste anledninger, i de mest ubetydelige spørsmål, i de mest uventede kombinasjoner og i diskusjoner og debatter med motstandere. Bare når dere lærer å orientere dere selvstendig i dette spørsmålet, kan dere anse dere for å være tilstrekkelig faste i deres overbevisninger og i stand til å forsvare dem med tilstrekkelig framgang mot hvem som helst og når som helst.

Etter disse korte bemerkninger vil jeg gå over til selve spørsmålet hva er staten, hvordan er den oppstått og hvilken stilling må arbeiderklassens parti i store drag ta til staten, partiet til den klassen som kjemper for å styrte kapitalismen fullstendig det kommunistiske parti?

Jeg har alt sagt at dere neppe vil finne noe annet spørsmål hvor det er blitt laget så mye rot, bevisst og ubevisst, av representanter for den borgerlige vitenskap, filosofi, rettslære, politisk økonomi og journalistikk som når det gjelder spørsmålet om staten. Til dags dato blir dette spørsmålet meget ofte blandet sammen med religiøse spørsmål; ikke bare representanter for religiøse lærer (det er helt naturlig å vente det av dem), men også folk som mener seg å være fri for religiøse fordommer, blander meget ofte sammen det spesielle spørsmålet om staten med spørsmål om religionen og prøver å bygge opp en lære svært ofte en innviklet en, med en ideologisk behandlingsmåte og argumentasjon som hevder at staten er noe guddommelig, noe overnaturlig, at den er en slags kraft som menneskeheten har levd på og som tildeler menneskene eller kan tildele dem, bringer med seg noe som ikke er av mennesket, men er gitt det utenfra dvs. en kraft av guddommelig opphav. Og det må sies at denne læren er så intimt knyttet til utbytterklassenes godseiernes og kapitalistenes interesser, den tjener deres interesser slik, den er så dypt inngrodd i alle vanene, synsmåtene og vitenskapen til de herrer som representerer borgerskapet, at en møter rester av den overalt, tilmed i synet på staten hos mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som indignert viser tilbake den tanken at de lar seg beherske av religiøse fordommer, og er overbevist om at de har et nøkternt syn på staten. Spørsmålet er blitt så innfløkt og komplisert fordi det berører de herskende klassers interesser mer enn noe annet (i så måte står det bare tilbake for grunnlaget for den økonomiske vitenskap). Læren om staten tjener som rettferdiggjøring for de sosiale privilegier, rettferdiggjøring for utbyttingens eksistens, rettferdiggjøring for kapitalismens eksistens og derfor ville det være den største feil å vente upartiskhet i dette spørsmål, å ta fatt på dette spørsmålet i den tro at folk som pretenderer å være vitenskapelige, kan gi en et rent vitenskapelig syn på spørsmålet. I spørsmålet om staten, i læren om staten, i teorien om staten, vil dere, når dere har fått kjennskap til spørsmålet og satt dere tilstrekkelig inn i det, alltid få øye på den innbyrdes kampen mellom de forskjellige klasser, en kamp som avspeiler seg eller kommer til uttrykk i en konflikt mellom ulike syn på staten, i vurderingen av statens rolle og betydning.

For å gripe dette spørsmålet an så vitenskapelig som mulig, må vi i det minste kaste et flyktig blikk tilbake på historien om statens oppkomst og utvikling. Det påliteligste i et spørsmål om samfunnsvitenskap og det som er mest nødvendig for virkelig å tilegne seg vanen og gripe dette spørsmålet an på rette måten og ikke gå seg vill i en masse detaljer eller i den veldige mangfoldighet av stridende oppfatninger det viktigste for å gripe dette spørsmålet an på en vitenskapelig måte er å holde fast ved den grunnleggende historiske sammenheng, å undersøke hvert spørsmål under synsvinkelen: hvordan den gitte foreteelse er oppstått i historien, hvilke hovedetapper den har gjennomgått i sin utvikling, og sett ut fra denne utviklingen, hva denne gitte foreteelse er blitt til i dag.

Jeg håper at dere i samband med spørsmålet om staten vil sette dere inn i Engels' bok "Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse". Dette er et av hovedverkene i den moderne sosialisme, hvor en kan stole på hver setning, stole på at den ikke er sagt på måfå, men skrevet på grunnlag av et veldig historisk og politisk materiale. Det er utvilsomt så at ikke alle deler av dette verket er framstilt på en like populær og lettforståelig måte; noe av det forutsetter en leser som alt har en viss kunnskap i historie og økonomi. Men jeg gjentar på nytt at en ikke må la seg forvirre om en ikke straks har forstått dette verket når en har lest det. Det hender nesten aldri med noen. Men når dere kommer tilbake til det seinere, når deres interesse er vakt, vil dere klare å forstå størsteparten av det, om ikke det hele. Jeg nevner denne boka fordi den gir den rette måten å behandle spørsmålet på i den mening jeg har nevnt. Den begynner med en historisk skisse av statens oppståen.

For å gripe dette spørsmålet an på rette måten, liksom ethvert annet spørsmål f. eks. spørsmålet om kapitalismens opphav, det ene menneskes utbytning av det andre, sosialismen, hvordan sosialismen oppsto, hvilke forhold det var som frambrakte den hvert slikt spørsmål kan bare behandles grundig og sikkert om en kaster et blikk tilbake på dets historie i sin helhet. I dette spørsmålet må en først og fremst være oppmerksom på at staten ikke har eksistert bestandig. Det var en tid da det ikke fantes noen stat. Den oppstår hvor og når samfunnet blir delt i klasser, når det oppstår utbyttere og utbyttede.

Før den første form for menneskers utbytning av mennesker oppsto, den første form for klassedeling slaveeiere og slaver eksisterte den patriarkalske familien, eller, som den stundom kalles, klan-familien. (Klan generasjon, ætt, den gangen menneskene levde sammen i ætter, generasjoner). Temmelig tydelige rester etter disse primitive tider har holdt seg hos mange primitive folk. Og hvis dere tar for dere hvilket som helst verk om primitiv kultur, vil dere alltid komme over mer eller mindre bestemte skildringer, antydninger og minner om den kjensgjerning ,at det har vært en tid, mer eller mindre lik den primitive kommunismen, da delingen av samfunnet i slaveeiere og slaver ikke eksisterte. Og i de tidene var det ingen stat, intet spesielt apparat for systematisk bruk av vold og undertrykkelse av folket med vold. Det er et slikt apparat som kalles stat.

I det primitive samfunn, da menneskene levde i små familiegrupper og ennå sto på det laveste utviklingstrinn, i en tilstand som nærmer seg den ville tilstand i en epoke som det moderne, siviliserte menneskesamfunn er skilt fra med flere tusen år var det ennå ingen tegn til at det eksisterte' en stat. Vi finner et herredømme for sedvaner, autoritet, respekt, makten til ættens eldste, vi ser at kvinner stundom hadde slik makt kvinnenes stilling den gang liknet ikke på deres rettsløse, undertrykte stilling i dag men ingen steder finner vi en spesiell gruppe mennesker som er skilt ut for å styre de andre og som for å utøve dette styret systematisk og permanent rår over et bestemt tvangsapparat, et voldsapparat, slik en i våre dager, som dere alle forstår, har i væpnede hæravdelinger, fengsler og andre midler til å kue andres vilje med vold alt det som utgjør statens vesen.

Hvis vi ser bort fra de såkalte religiøse lærer, subtiliteter, filosofiske konstruksjoner og forskjellige meninger som de borgerlige lærde setter fram, og prøver å finne sakens virkelige kjerne, vil vi se at staten nettopp viser seg å være et slikt styreorgan som er skilt ut fra det menneskelige samfunn. Når det dukker opp en slik gruppe mennesker som er sysselsatt med å styre og ikke noe annet, og som for å styre trenger et spesielt apparat til å tvinge og kue andres vilje med vold med fengsler, særskilte avdelinger av menn, en hær osv. da oppstår staten.

Men det var en tid da det ikke fantes noen stat, da samfunnsbåndene, samfunnet selv, disiplinen, arbeidsordningen ble holdt ved like av vanens og tradisjonens makt eller autoriteten til og respekten for de eldste i klanen eller kvinnene, som i de tider ikke bare ofte var likeberettiget med mennene, men ikke sjelden til og med inntok en høyere stilling og da det ikke fantes noen særskilt gruppe, noen spesialister i det å styre. Historien viser at staten som et særskilt apparat til å tvinge menneskene, bare oppsto der og når det oppsto en deling av samfunnet i klasser dvs. en deling i grupper av mennesker hvorav noen permanent er i stand til å tilegne seg andres arbeid, hvor noen mennesker utbytter andre.

Og denne delingen av samfunnet i klasser må vi alltid ha for øye som en grunnleggende kjensgjerning i historien. Utviklingen av alle menneskesamfunn gjennom årtusener, i alle land uten unntak, viser oss -en alminnelig lovmessighet, en regelmessighet og følgeriktighet i denne utviklingen slik at vi først hadde et samfunn uten klasser det opprinnelige patriarkalske, primitive samfunn, hvor det ikke fantes aristokrater; deretter hadde vi et samfunn bygd på slaveri et slaveeiersamfunn. Hele det moderne siviliserte Europa har gjennomgått dette stadium slaveriet dominerte fullstendig for to tusen år siden. Det overveldende flertall av folkene i de andre verdensdelene har også gjennomgått dette stadiet. Blant de minst utviklede folkene er det rester igjen av slaveriet den dag i dag, f. eks. i Afrika finner vi slaveriinstitusjonen også i våre dager. Slaveeiere og slaver var den første viktige klassedeling. Den førstnevnte gruppe eide ikke bare alle produksjonsmidler jord og redskaper, hvor primitive de enn var den gang, men den eide også mennesker. Denne gruppen ble kalt slaveeiere, og de som arbeidet og forsynte andre med arbeid, ble kalt slaver.

Denne formen ble i historien fulgt av en annen form - føydalismen. I de aller fleste land forvandlet slaveriet seg i sin utvikling til livegenskap. Hovedskillet i samfunnet var nå mellom føydale jord-drotter og livegne bønder. Formen for forholdet mellom menneskene forandret seg. Slaveeierne hadde betraktet slavene som sin eiendom, loven hadde stadfestet dette synet og betraktet slavene som ting som slaveeierne hadde full eiendomsrett til. Når det gjaldt den livegne bonden, fortsatte klasseundertrykkelsen, avhengigheten, men en mente ikke at den føydale jord-drotten eide bøndene som ting, men at han bare hadde rett til deres arbeid og til å tvinge dem til å utføre visse pliktytelser. I praksis var det, som dere vet, slik at livegenskapen, især i Russland, hvor det holdt seg lengst og tok de mest brutale former, ikke på noen måte skilte seg fra slaveriet.

Videre. Etter hvert som handelen utviklet seg og det oppsto et verdensmarked og pengesirkulasjonen utviklet seg, oppsto det en ny klasse innenfor det føydale samfunn kapitalistklassen. Av varen, varebyttet og oppkomsten av pengenes makt oppsto kapitalens makt. I løpet av det 18. århundre eller rettere sagt fra slutten av det 18. århundre og gjennom det 19. århundre fant det sted revolusjoner over hele verden. Føydalismen ble avskaffet i alle land i Vest-Europa. Sist foregikk dette i Russland. I 1861 kom det også en fundamental omveltning i Russland, en omveltning som hadde til følge at en samfunnsform ble erstattet med en annen føydalismen ble avløst av kapitalismen, hvor klassedelingen så vel som forskjellige spor og rester av livegenskapen fortsatte å bestå, men hvor klassedelingen i sitt grunnlag antok en ny form.

Kapitaleierne, de som eier jorden, fabrikkene og verkstedene i alle kapitalistiske land utgjorde og utgjør fremdeles et forsvinnende lite mindretall av befolkningen som har fullstendig rådevelde over hele folkets arbeid og følgelig rår over, undertrykker og utbytter hele den arbeidende masse, hvorav flertallet er proletarer, lønnsarbeidere, som skaffer seg sitt livsopphold i produksjonsprosessen utelukkende ved å selge sine henders arbeid, sin arbeidskraft. Ved overgangen til kapitalismen ble bøndene, som var splittet og kuet allerede under føydalismen, delvis forvandlet til proletarer (flertallet), og delvis til rike bønder (mindretallet), som selv leide lønnsarbeidere og dannet et bondebursjoasi.

Denne grunnleggende kjensgjerning samfunnets overgang fra primitive former med slaveri til livegenskap og endelig til kapitalisme må dere alltid ha for øye, for bare om en husker denne grunnleggende kjensgjerning, bare ved å sette alle politiske lærer inn i denne hovedramme, vil dere være i stand til å bedømme disse lærene riktig og forstå hva de gjelder, for hver av disse store periodene i menneskehetens historie slaveeierperioden, den føydale og den kapitalistiske omfatter titalls århundrer og representerer en slik mengde av politiske former, forskjellige politiske lærer, meninger og revolusjoner at en bare kan orientere seg i denne enestående brokethet og veldige mangfoldighet særlig i samband med de politiske, filosofiske og andre lærene til de borgerlige lærde og politikere om en holder fast på denne deling av samfunnet i klasser, denne forandringen i formene for klasseherredømmet som en ledetråd, og ut fra dette synspunkt undersøker alle samfunnsspørsmål økonomiske, politiske, åndelige, religiøse osv.

Hvis dere undersøker staten ut fra denne grunnleggende deling, vil dere se at før delingen av samfunnet i klasser eksisterte det, som jeg alt har sagt, ikke noen stat. Men etter hvert som den samfunnsmessige deling i klasser oppstår og fester rot, etter hvert som klassesamfunnet oppstår, oppstår også staten og fester rot. Menneskehetens historie kjenner dusinvis og hundrevis av land som har gjennomgått eller fremdeles gjennomgår slaveriet, føydalismen og kapitalismen. I hvert av disse landene trass i de veldige historiske forandringene som har funnet sted, trass i alle politiske omskifte og alle de revolusjoner som henger sammen med denne utviklingen av menneskeheten, med overgangen fra slaveriet gjennom føydalismen til kapitalismen og den nåværende verdensomfattende kampen mot kapitalismen, vil dere alltid finne at det oppstår en stat. Det har alltid vært et visst apparat som skilte seg ut fra samfunnet og som besto av en gruppe mennesker som utelukkende, nesten utelukkende eller hovedsakelig er sysselsatt med å styre. Menneskene er delt i de som blir styrt og de som er spesialister i det å styre, de som hever seg over samfunnet og blir kalt styrere, statens representanter. Dette apparatet, denne gruppen av mennesker som styrer andre, tar alltid i besittelse et visst tvangsapparat, et apparat for fysisk vold, uansett om denne vold mot mennesker kommer til uttrykk i den primitive klubba eller, i slaveriets tid, i mer fullkommengjorte våpentyper, i de ildvåpen som dukker opp i middelalderen, eller til slutt de moderne våpen, som i det 20. århundre er tekniske underverk og helt ut bygger på den moderne teknikks siste resultater. Voldsmetodene forandret seg, men alltid når det fantes en stat, var det i hvert samfunn en gruppe mennesker som styrte, som kommanderte, som hersket og som til å opprettholde sin makt hadde et fysisk tvangsapparat, et voldsapparat med de våpen som svarte til det tekniske nivå i vedkommende epoke. Og når vi undersøker disse generelle foreteelser, når vi spør oss selv hvorfor det ikke fantes utbyttere og utbyttede, og hvorfor den oppsto når klassene oppsto bare på denne måten finner vi et bestemt svar på spørsmålet om statens vesen og dens betydning.

Staten er en maskin til å opprettholde en klasses herredømme over en annen. Den gang det ikke fantes noen klasser i samfunnet, før slaveriets tid, da menneskene arbeidet under primitive forhold med større likhet, under forhold hvor arbeidsproduktiviteten ennå sto på det laveste trinn, og da det primitive menneske knapt kunne skaffe seg det tarveligste og mest primitive livsopphold, var det ennå ikke oppstått noen gruppe mennesker som var utskilt spesielt for å styre og herske over resten av samfunnet, og den kunne ikke ha oppstått. Først da den første form for samfunnets deling i klasser oppsto, da slaveriet oppsto, da en viss klasse mennesker ved å konsentrere seg om de groveste former for jordbruksarbeid kunne produsere et visst overskudd, da dette overskuddet ikke var absolutt nødvendig for slavens elendigste eksistens og gikk over i hendene på slaveeieren, da eksistensen av denne slaveeierklasse på denne måten ble grunnfestet for godt først da ble det nødvendig at en stat oppsto for at denne klassen kunne konsolidere seg.

Og den oppsto slaveeierstaten et apparat som ga slaveeierne makt og satte dem i stand til å herske over slavene. Både samfunnet og staten var den gang mye mindre enn de er nå, de rådde over et uten sammenlikning mindre kommunikasjonsapparat de moderne kommunikasjonsmidlene eksisterte ikke på den tid. Fjell, elver og hav var uendelig mye større hindringer enn de er nå, og statsdannelsen måtte holde seg innenfor langt trangere geografiske grenser. Et teknisk svakt statsapparat tjente en stat med relativt trange grenser og et trangt virkefelt. Likevel fantes det et apparat som tvang slavene til å bli værende i slaveri, som holdt en del av samfunnet underordnet under og undertrykt av en annen del. Det er umulig å tvinge størsteparten av samfunnet til å arbeide systematisk for en annen del uten et permanent tvangsapparat. Så lenge det ikke fantes noen klasser, eksisterte det ikke noe slikt apparat. Da klassene oppsto, overalt og alltid hvor denne delingen vokste og ble fastere utformet, oppsto det også en særskilt institusjon staten. Statsformene er ytterst forskjellige. Allerede i slaveriets tid finner vi forskjellige statsformer i de landene som etter tidens forhold var de mest fremskredne, kultiverte og siviliserte den gang f. eks. i det gamle Hellas og Roma, som helt ut bygde på slaveriet. Allerede på den tid oppsto forskjellen mellom monarki og republikk, mellom aristokrati og demokrati. Et monarki er herredømmet til en enkeltperson; en republikk betyr at det ikke fins noen myndighet som ikke er valgt; et aristokrati er herredømmet til et relativt mindretall; et demokrati er folkets herredømme (demokrati betyr på gresk bokstavelig: folkeherredømme). Alle disse forskjellene oppsto i slaveriets epoke. Trass i disse forskjellene var staten i slaveriepoken en slaveeierstat, uansett om den var et monarki eller en republikk, aristokratisk eller demokratisk.

I hvilket som helst kurs i oldtidens historie, når dere hører en forelesning om dette emne, vil dere få høre om den kampen som ble utkjempet mellom de monarkisk og de republikanske statene. Men det avgjørende var at slavene ikke ble betraktet som mennesker ikke bare det at de ikke ble betraktet som medborgere, de ble ikke engang betraktet som mennesker. Den romerske loven betraktet dem som løsøre. Loven om mord, for ikke å snakke om de andre lovene til vern om den personlige sikkerhet, gjaldt ikke for slavene. Den forsvarte bare slaveeierne, de eneste som ble betraktet som medborgere med fulle rettigheter. Men hva enten det ble opprettet et monarki eller en republikk, så var det et slaveeiermonarki eller en slaveeierrepublikk. Slaveeierne hadde alle rettigheter i dem, mens slavene etter loven var gjenstander, og ikke bare kunne en bruke all slags vold mot dem, men heller ikke mord på en slave ble regnet for en forbrytelse. Slaveeierrepublikkene skilte seg fra hverandre i sin indre organisasjon: det fantes aristokratiske republikker og demokratiske republikker. I en aristokratisk republikk tok noen få privilegerte del i valgene, i en demokratisk republikk deltok alle men også her bare slaveeierne, alle unntatt slavene. Denne grunnleggende kjensgjerning må en være oppmerksom på, for mer enn noen annen kaster den lys over spørsmålet om staten og viser klart statens karakter.

Staten er en maskin for den ene klasses undertrykkelse av den andre, en maskin til å holde andre, underordnede klasser i lydighet under en enkelt klasse. Det fins forskjellige former for denne maskinen. I slaveeierstaten hadde vi et monarki, en aristokratisk republikk eller til og med en demokratisk republikk. I virkeligheten var styreformene ytterst forskjellige, men deres vesen var alltid det samme: slavene hadde ingen rettigheter og utgjorde en undertrykt klasse, de ble ikke betraktet som mennesker. Det samme går igjen i føydalstaten.

Endringen i formen for utbytningen forvandlet slaveeierstaten til en føydalstat. Dette hadde veldig stor betydning. I slaveeierstaten var slaven helt rettsløs og ble ikke betraktet som et menneske; i det føydale samfunn var bonden bundet til jorda. Hovedkjennetegnet på livegenskapen var at bøndene (og på den tid utgjorde bøndene flertallet, bybefolkningen var ytterst svakt utviklet) ble betraktet som bundet til jorda derav selve begrepet livegenskap. Bonden kunne arbeide et bestemt antall dager for seg selv på det jordstykket som herremannen hadde tildelt ham, de andre dagene arbeidet den livegne bonden for sin herre. I sitt vesen var klassesamfunnet som før: samfunnet bygde på klasse-utbytning. Bare godseierne kunne ha fulle rettigheter, bøndene ble regnet for å være rettsløse. I praksis var deres stilling meget lite forskjellig fra slavenes stilling i slaveeierstaten. Likevel var det åpnet en bredere vei for deres frigjøring, for bøndenes frigjøring, da den livegne bonden ikke ble betraktet som godseierens direkte eiendom. Han kunne arbeide en del av tiden på sitt eget jordstykke, kunne så å si i en viss utstrekning tilhøre seg selv, og med de større mulighetene for utvikling av varebyttet og handelssamkvemmet gikk føydalsystemet mer og mer i oppløsning og bøndenes frigjøring fikk større omfang. Det føydale samfunnet var alltid mer komplisert enn slavesamfunnet. Der var et større element av utvikling av handel og industri, noe som alt på den tid førte til kapitalisme. I middelalderen dominerte føydalismen. Også her var statsformene forskjellige, også her har vi både monarki og republikk, selv om den sistnevnte var mye svakere uttrykt. Men alltid ble bare de føydale godseierne betraktet som herskere. De livegne bøndene var fullstendig utelukket fra alle politiske rettigheter.

Verken under slaveriet eller føydalismen kunne et lite mindretall herske over det overveldende flertall uten tvang. Historien er fylt av stadige forsøk fra de undertrykte klassers side på å fri seg fra undertrykkelsen. Slaveriets historie forteller om kriger for frigjøring fra slaveriet som varte i årtier. Navnet "spartakister", f. eks. som nå er overtatt av de tyske kommunistene det eneste tyske partiet som virkelig kjemper mot kapitalismens åk tok de fordi Spartakus var en av de mest fremragende helter i et av de største slaveopprørene som fant sted for om lag to tusen år siden. I mange år var det tilsynelatende allmektige Romerriket, som helt og holdent bygde på slaveriet, utsatt for rystelser og slag fra et veldig opprør av slaver som væpnet og samlet seg for å danne en veldig hær under ledelse av Spartakus. Til slutt ble de knust, fanget og torturert av slaveeierne. Hele klassesamfunnets historie er fylt av slike borgerkriger. Også hele føydaltiden er fylt av stadige bondeopprør. F. eks. i Tyskland i middelalderen fikk kampen mellom de to klassene godseierne og de livegne stort omfang og ble en bøndenes borgerkrig mot godseierne. Dere kjenner alle liknende eksempler på gjentatte bondeopprør mot de føydale godseierne i Russland.

For å opprettholde sitt herredømme og bevare sin makt måtte godseierne ha et apparat som kunne gjøre det mulig for dem å samle under sitt herredømme et uhyre stort antall mennesker og få dem til å bøye seg for bestemte lover og regler, og alle disse lovene gikk i hovedsaken ut på en ting å opprettholde godseiernes herredømme over de livegne bøndene. Dette var føydalstaten, som f. eks. i Russland eller i svært tilbakeliggende land i Asia, hvor føydalismen rår den dag i dag formen var forskjellig enten var republikansk eller monarkisk. Når staten var et monarki, ble en enkeltpersons herredømme anerkjent, når den var en republikk, ble deltakelse av valgte representanter for godseiersamfunnet anerkjent på den ene eller andre måten dette i et føydalt samfunn. Føydalsamfunnet representerte en klassedeling hvor det overveldende flertall de livegne bøndene var fullstendig avhengige av et forsvinnende lite mindretall godseierne som eide jorda.

Utviklingen av handelen, utviklingen av varebyttet førte til at det skilte seg ut en ny klasse kapitalistene. Kapitalen oppsto i slutten av middelalderen, da verdenshandelen etter Amerikas oppdagelse utviklet seg enormt, da mengden av edle metaller økte, da gull og sølv ble byttemidler, da pengesirkulasjonen gjorde det mulig for enkeltpersoner å holde veldige rikdommer på en hånd. Sølv og gull ble anerkjent som rikdom over hele verden. Godseierklassens økonomiske makt gikk tilbake, og makten til en nye klasse representantene for kapitalen utviklet seg. Omformingen av samfunnet foregikk på en slik måte at alle borgere tilsynelatende ble like, at den gamle delingen i slaver og slaveeiere forsvant; alle ble betraktet som like for loven uansett hvor stor kapital den enkelte eide, uansett om han eide land som privat eiendom eller var en fattig stakkar som ikke eide noe annet enn sin arbeidskraft alle var like for loven. Loven beskytter alle likt, den beskytter eiendommen til dem som har den, mot angrep fra massene som ikke har noen eiendom, som ikke eier noe annet enn sin arbeidskraft og blir stadig fattigere, ruineres og forvandles til proletarer. Slik er det kapitalistiske samfunn.

Jeg kan ikke gå nærmere inn på dette. Dere kommer tilbake til dette spørsmålet når dere skal diskutere partiets program da vil dere få høre en karakteristikk av det kapitalistiske samfunn. Dette samfunnet opptrådte mot livegenskaper mot det gamle føydale systemet, under parolen om frihet. Men det var frihet for dem som hadde eiendom. Og da livegenskapen ble tilintetgjort, hvilket skjedde i slutten av det 18. århundre og i begynnelsen av det 19. århundre i Russland skjedde det seinere enn i andre land, i 1861 da ble føydalstaten avløst av den kapitalistiske stat, som proklamerer frihet for hele folket som sin parole, som erklærer at den gir uttrykk for hele folkets vilje og benekter at den er en klassestat. Og her utvikler det seg en kamp mellom sosialistene, som kjemper for frihet for hele folket, og den kapitalistiske stat en kamp som nå har ført til opprettelsen av den sosialistiske sovjetrepublikken og som omfatter hele verden.

For å forstå denne kampen som er satt i gang mot verdenskapitalen, for å forstå den kapitalistiske stats vesen må vi huske på at den gang den kapitalistiske stat gikk til angrep på føydalstaten, gjorde den det under parolen om frihet. Avskaffelsen av føydalismen betydde frihet for den kapitalistiske stats representanter og tjente dem for så vidt som livegenskapen brøt sammen og bøndene fikk mulighet for å eie som full eiendom den jorda de hadde kjøpt mot erstatning eller delvis med bygselavgift det brydde staten seg ikke om: den beskyttet eiendommen uansett hvordan den var oppstått, fordi staten bygde på privateiendommen. Bøndene ble private eiendomsbesittere i alle de moderne siviliserte stater. Staten beskyttet privateiendommen også der hvor godseieren hadde overlatt en del av sin Jord til bøndene, og ga godseieren erstatning i form av utløsning, salg for, penger. Staten liksom erklærte at den ville bevare den fulle private eiendomsrett, og den støttet og vernet om den på alle måter. Staten anerkjente eiendomsretten for enhver kjøpmann, industridrivende og fabrikant. Og dette samfunnet, som bygger på privateiendommen, på kapitalens makt, på den fullstendige underkuing av de eiendomsløse arbeiderne og de arbeidende bondemassene, forkynte at dens herredømme bygde på frihet. Da en kjempet mot føydalismen, forkynte den eiendommens frihet og var særlig stolt over at staten angivelig hadde opphørt å være klassestat. Imidlertid vedble staten som før å være en maskin som hjelper kapitalistene til å holde de fattige bøndene og arbeiderne i age. Men å se til var den fri. Den forkynte alminnelig stemmerett og erklærte gjennom sine forkjempere, predikanter, vitenskapsmenn og filosofer, at den ikke var en klassestat. Til og med nå, da de sosialistiske sovjetrepublikkene har begynt å kjempe mot den, beskylder de oss for å krenke friheten, å bygge en stat som hviler på tvang, på at noen undertrykker andre, mens de selv representerer en folkelig, demokratisk stat. Og nå da den sosialistiske revolusjonen er begynt i hele verden, og nettopp mens revolusjonen har hatt framgang i noen land, da kampen mot verdenskapitalen er blitt særlig skjerpet, har dette spørsmålet om staten fått den største betydning og er blitt, kan en si, det mest brennende spørsmålet, brennpunktet for alle politiske spørsmål og alle politiske stridigheter i vår tid.

Hvilket parti vi enn tar for oss i Russland eller i hvilket som helst mer sivilisert land, så finner vi at nesten alle politiske diskusjoner, uoverensstemmelser og oppfatninger kretser om begrepet staten. Er staten i et kapitalistisk land, i en demokratisk republikk spesielt i en slik som Sveits eller Amerika i de frieste demokratiske republikker, et uttrykk for folkeviljen, summen av hele folkets beslutning, uttrykket for nasjonens vilje osv., eller er staten en maskin som gjør det mulig for kapitalistene i et gitt land å opprettholde sitt herredømme over arbeiderklassen og bøndene? Dette er det grunnleggende spørsmål som alle politiske diskusjoner kretser om i hele verden i dag. Hva sier de om bolsjevismen? Den borgerlige pressen skjeller ut bolsjevikene. Dere vil ikke finne en eneste avis som ikke gjentar den forslitte beskyldningen at bolsjevikene krenker folkestyret. Hvis våre mensjeviker og sosial-revolusjonære i sin troskyldighet (kan hende det ikke er troskyldighet, eller kan hende det er den slags troskyldighet som ordtaket sier er verre enn ran) tror at de har oppdaget og oppfunnet beskyldningen om at bolsjevikene har krenket friheten og folkestyret, så tar de latterlig feil. I dag er det ikke en eneste av de rike avisene i de rikeste landene, som bruker titalls millioner på sin utbredelse og sprer borgerlige løgner og imperialistisk politikk i titalls millioner eksemplarer det er ikke en eneste av disse avisene som ikke gjentar at Amerika, England og Sveits er fremskredne stater som bygger på folkestyre, mens bolsjevikene har krenket folkestyrets idé og gått så langt som til å oppløse Den konstituerende forsamling. Disse fasle beskyldningene mot bolsjevikene blir gjentatt over hele verden. Disse beskyldningene fører oss kloss inn på spørsmålet: hva er staten? For å forstå disse beskyldningene, for å undersøke dem og ta en helt bevisst holdning til dem og ikke behandle dem på grunnlag av rykter, men ha sin egen bestemte mening, må vi ha klart for oss hva staten er. Her har vi kapitalistiske stater av alle slag og alle de teorier til forsvar for dem som ble laget før krigen. For å gi en riktig løsning av spørsmålet må vi foreta en kritisk gransking av alle disse teoriene og synsmåtene.

Jeg har alt anbefalt dere å bruke som hjelpemiddel Engels' bok "Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse". Denne boka sier at enhver stat hvor jorda og produksjonsmidlene er i privat eie, hvor kapitalen rår; at denne staten, hvor demokratisk den enn kan være, er en kapitalistisk stat, en maskin som kapitalistene bruker til å holde arbeiderklassen og de fattige bøndene i age. Og alminnelig stemmerett, konstituerende forsamling, parlament er bare en form, en slags veksel, som ikke forandrer sakens kjerne.

Formene for statens herredømme kan skifte, kapitalen viser sin makt på en måte der den ene formen foreligger, og på en annen måte der en annen form foreligger men i realiteten ligger makten i hendene på kapitalen, hva enten stemmeretten er begrenset eller ikke, enten republikken er demokratisk eller ikke Ja, Jo mer demokratisk republikken er, dess krassere og mer kynisk er kapitalismens herredømme. En av de mest demokratiske republikker i verden er Sambandsstatene i Amerika, men ingen steds i verden (de som har vært der etter 1905, har antakelig en idé om det) er kapitalens makt, en håndfull milliardærers makt over hele samfunnet så krass og så åpent korrupt som i Amerika. Når kapitalen først eksisterer, behersker den hele samfunnet, og ingen demokratisk republikk, ingen form for stemmerett kan forandre sakens kjerne.

Den demokratiske republikk og den alminnelige stemmerett var et veldig framskritt sammenliknet med føydalismen: de har gjort det mulig for proletariatet å oppnå sin nåværende enighet og solidaritet, å formere disse faste og disiplinerte rekker som fører en systematisk kamp mot kapitalen. Det fantes ingenting som liknet på dette blant de livegne bøndene, for ikke å snakke om slavene. Slavene gjorde, som vi vet, opprør, laget mytterier og satte i gang borgerkriger, men de kunne aldri skape et klassebevisst .flertall og partier til å lede kampen, de kunne ikke danne seg et klart begrep om hvilket mål de strevde mot, og selv i de mest revolusjonære øyeblikk i historien var de alltid brikker i hendene på de herskende klasser. Den borgerlige republikk, parlamentet, den alminnelige stemmerett alt dette er et veldig framskritt sett ut fra samfunnsutviklingen i verdensmålestokk. Menneskeheten beveget seg i retning av kapitalismen, og det var kapitalismen alene som takket være bykulturen gjorde det mulig for den undertrykte proletariske klassen å bli klar over seg selv og å skape den verdensomfattende arbeiderbevegelse, de millioner arbeidere som er organisert i partier over hele verden de sosialistiske partiene som bevisst leder massenes kamp. Uten parlamentarismen, uten et valgsystem ville denne utviklingen av proletariatet vært umulig. Derfor har ali dette fått så stor betydning i massenes egne øyne. Derfor syns en radikal endring å være så vanskelig. Det er ikke bare de bevisste hyklerne, vitenskapsmennene og prestene som støtter og forsvarer den borgerlige løgnen at staten er fri og har til oppgave å forsvare alles interesser; det samme gjør også en masse mennesker som oppriktig henger ved de gamle fordommene og ikke kan forstå overgangen fra det gamle kapitalistiske samfunn til sosialismen. Ikke bare folk som er direkte avhengige av borgerskapet, ikke bare de som er knuget av kapitalens åk eller som er blitt bestukket av kapitalen (en mengde av alle slags vitenskapsmenn, kunstnere og prester osv. står i kapitalens tjeneste), men også folk som simpelthen står under innflytelse av fordommene om den borgerlige frihet, har dratt til felts mot bolsjevismen over hele verden fordi sovjetrepublikken da den ble grunnlagt, forkastet disse borgerlige løgnene og åpent sa fra: dere sier at deres stat er fri, men så lenge det fins privateiendom, er deres stat, selv om den er en demokratisk republikk, intet annet enn en maskin som kapitalistene bruker til å undertrykke arbeiderne, og jo friere staten er, dess klarere kommer dette til uttrykk. Eksempler på det er Sveits i Europa og USA i Amerika. Ingen steder hersker kapitalen så kynisk og hensynsløst, og ingen steder er dette så klart og tydelig som i disse landene, selv om de er demokratiske republikker, hvor vakkert de enn er malt og trass i alt prat om arbeiderdemokrati og likhet for alle borgere. I virkeligheten er det kapitalen som rår i Sveits og Amerika, og alle arbeidernes forsøk på å oppnå den minste virkelige bedring i sin stilling blir øyeblikkelig møtt med borgerkrig. Det er mindre soldater, en mindre stående hær i disse landene Sveits har en milits, og hver sveitser har et gevær hjemme, og i Amerika har det inntil ganske nylig ikke vært noen stående hær og derfor er det slik at når det bryter ut en streik, så væpner borgerskapet seg, leier soldater og slår streiken ned, og ingen steder blir denne undertrykkelsen av arbeiderbevegelsen gjennomført med slik ubarmhjertig streng het som i Sveits og Amerika, ingen steder gjør kapitalens innflytelse seg så sterkt gjeldende i parlamentet som nettopp der. Kapitalens makt er alt, børsen er alt, mens parlamentene og valgene er marionetter, nikkedokker . .. Men arbeiderne får mer og mer øynene opp for dette, og tanken om sovjetmakten brer seg mer og mer, særlig etter det blodige slakteriet som vi nettopp har gjennomgått. Nødvendigheten av en skånselløs kamp mot kapitalistene blir mer og mer klar for arbeiderklassen.

Likegyldig hvilke former en republikk, om den er aldri så demokratisk, dekker seg bak, hvis den er en borgerlig republikk, hvis den har bevart den private eiendomsrett til jorda, fabrikkene og vekstedene, og hvis privatkapitalen holder hele samfunnet i lønnsslaveri, dvs. hvis den ikke gjennomfører det som er kunngjort i vårt partiprogram og i sovjetforfatningen, så er denne staten en maskin for noen menneskers undertrykkelse av andre. Og denne maskinen vil vi legge i hendene på den klassen som skal styrte kapitalens makt. Vi vil kaste fra oss alle de gamle fordommene om at staten betyr alminnelig likhet for det er et bedrag: så lenge det fins utbytning, kan det ikke være likhet. Godseieren kan ikke være likemann med arbeideren, eller den sultende likemann med den mette. Proletariatet kaster fra seg den maskinen som ble kalt staten og som menneskene har bøyd seg for i overtroisk ærefrykt fordi de trodde på de gamle eventyrene om at den betyr folkestyre proletariatet kaster fra seg denne maskinen og sier: den er en borgerlig løgn. Vi har tatt fra kapitalistene denne maskinen og overtatt den. Med denne maskinen eller klubba skal vi gjøre ende på all utbytning. Og når muligheten for utbytning ikke lenger eksisterer noe steds i verden, når det ikke lenger fins jordeiere og fabrikkeiere, og når det ikke lenger er slik at noen foreter seg, mens andre sulter først når muligheten for dette ikke lenger består, vil vi kaste denne maskinen på skraphaugen. Da vil det ikke finnes noen stat og ikke noen utbytning. Dette er vårt kommunistiske partis standpunkt. Jeg håper at vi kan komme tilbake til dette emnet i følgende forelesninger og komme tilbake til det gang på gang.

Lenin holdt en ny forelesning på Sverdlovuniversitetet den 29. august 1919, men denne forelesningen er gått tapt.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!