Etter Maos død

Du kan finne resten av kurset her

Kapittel 32 fra grunnkurs i MLM

Det seine 1960-tallet – perioden med kulturrevolusjonen og etableringen av maoismen som et nytt stadium av marxismen-leninismen – var ei tid med revolusjonær storm i mange deler av verden. Den revolusjonære krigen i Indokina (området som dekker Vietnam, Kampuchea og Laos) ga den enorme militærmakta til USA-imperialistene noen kraftige slag. Samtidig brøt mange revolusjonære grepet til de moderne revisjonistene og startet væpna kamp veiledet av maoismen i flere deler av den tredje verden – de pågående væpna kampene på Filippinene og i India har holdt på siden da. Nasjonale frigjøringskamper med geriljakrig raste også i flere deler av verden, så vel som væpna kamper under guevaristisk ideologi (ideologi etter teorien og praksisen til Che Guevara, som spilte en ledende rolle i de revolusjonære kampene på Cuba og i Bolivia) i deler av Latin-America.

Krigen i Indokina, de tilspissa kampene i den tredje verden og kulturrevolusjonen var blant de viktige forutsetningene for det store utbruddet av student- og antikrigsbevegelser i den kapitalistiske verden på slutten av 60-tallet. Studentopprøret i Paris i mai 1968 var det viktigste, men bare ett i en bølge av studentopprør som raste fra USA til Italia og til og med Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Det hadde også virkning på studentbevegelser i ulike deler av den tredje verden. Samtidig begynte protestene mot Vietnamkrigen å ta seg opp i USA og andre deler av verden med store fredsbevegelser mot krig og atomvåpenkappløpet i viktige europeiske byer. USA-imperialistene ble effektivt isolert da ikke en eneste av dens allierte gikk med på å sende styrker for å kjempe i Vietnam. I kjølvannet av studentbevegelsen var det også en viktig vekst i kampen til industriarbeiderklassen i de vesteuropeiske landene, særlig Italia og Frankrike, men for det meste gjaldt denne økonomiske krav. Store streikebølger med høye lønnskrav rammet ofte hele økonomien til imperialistlandene.

På midten av 70-tallet så man endelig fallet til de siste koloniregimene etter lange geriljakriger, og USA og marionettene deres ble kasta ut av Vietnam, Kampuchea og Laos i 1975. I Afrika ble republikkene Mosambik, Angola, Etiopia, Kongo, og Benin dannet i denne perioden. Men de fleste av disse landene ble overtatt av marionetter eller lakeier for den nye imperialismen – sovjetisk sosialimperialisme. Et viktig unntak var Kampuchea, der ærlige revolusjonære kommunister – Røde Khmer – forble uavhengige inntil de ble invadert i 1978 av Vietnam på ordre fra sovjetimperialistene.

I den påfølgende perioden har det fortsatt å være en utmerka revolusjonær situasjon med skjerping av de grunnleggende motsigelsene og videre svekking av imperialismen. Særlig koloniene og halvkoloniene har fortsatt å være stormsentra for verdensrevolusjonen. I starten av perioden fortsatte geriljakamper i Zimbabwe, Nicaragua, Eritrea og andre land. Folkekrigen i Peru starta i 1980 leda av revolusjonære kommunister. Shahen av Iran ble styrta og en antiamerikansk islamsk republikk ble oppretta. Nasjonal frigjøringskrig brøt ut i Afghanistan etter innsettelsen av et marionettregime for Sovjet i 1978 og okkupasjon av den sosialimperialistiske sovjethæren i 1979. Den heroiske kampen til det afghanske folket ga Sovjetregimet et dødelig slag og viste seg å være en viktig faktor for den endelige kollapsen til Sovjetunionen.

Den historiske betydningen av kampen til folkene i koloniene og halvkoloniene har vært at den for alltid har endra karakteren til forholdet mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene. Både krigene i Vietnam og Afghanistan viste at selv en supermakt ikke en gang kunne okkupere et lite og svakt land. Denne sannheten kom enda tydeligere fram på 1990-tallet de mange stedene FN sine fredsbevarende styrker prøvde å gripe inn. Somaliland, som i flere år hadde blitt kontrollert av britiske og italienske kolonister uten store vansker, ble på 90-tallet det Somalia hvor tusenvis av amerikanske og andre tropper ble tvunget til retrett i skam da folket angrep dem. Den storstilte og vedvarende bombinga av Irak og Jugoslavia uten bakkestyrker, er en anerkjennelse fra imperialistene av at ingen land, nasjoner eller folk i denne perioden ville godta en okkupasjonshær.

Helt siden de byråkratiske regimene i Øst-Europa og de tidligere Sovjetrepublikkene kollapset, har det vært en vedvarende revolusjonær krise også der. Selv i de vestlige imperialistlandene har forverringa av krisa ført til intensivering av motsigelsen mellom arbeid og kapital og gjentatte streikekamper fra industriarbeiderklassen. Men de revolusjonære kreftene har ikke vært organisatorisk sterke nok til å utnytte den utmerka situasjonen for revolusjon verden over, til å føre den sosialistiske verdensrevolusjonen framover.

Etter at Mao døde i 1976, gjorde kapitalistvandrerne som fortsatt var i partiet kupp under ledelse av erkerevisjonisten Deng Xiaoping og overtok partikontrollen under den formelle ledelsen av Hua Guofeng, en såkalt sentrist. Som Mao ofte advarte mot, forsvant det sosialistiske grunnlaget med at den politiske kontrollen gikk fra hendene på arbeiderklassen over til revisjonistene. På samme tid gikk ledelsen i Arbeidets parti i Albania over til ei opportunistisk linje og angrep maoismen og framstilte Mao som en småborgerlig revolusjonær. Selv om Røde Khmer beholdt makta i Kampuchea førte de stadig kamp mot indre og ytre fiender av revolusjonen og matte komme ut av de økonomiske tilbakeslaga etter krig og konsolidere styret sitt da de ble bekjempet av den sovjetstøtta vietnamesiske hæren. Dermed var det ikke noe land i verden der arbeiderklassen hadde fast grep om statsmakta og kunne spille rollen som sosialistisk fyrtårn for den internasjonale arbeiderklassen.

I årene rett etter Mao døde var det stor grad av ideologisk forvirring i den internasjonale kommunistiske bevegelsen på grunn av Deng-revisjonistene i Kina. Hua Guofeng, prøvde å framstille dem som maoister. Et eksempel er at de solgte inn den feilaktige revisjonistiske tre-verden-teorien som Mao sin hovedlinje for den internasjonale arbeiderklassen. Mange revolusjonære organisasjoner godtok disse standpunktene og det var bare etter den svært åpent revisjonistiske historieresolusjonen til KKP i 1981 og den 20. kongressen i 1982 at de fleste av de revolusjonære kreftene verden over begynte å gå åpent ut mot Deng-revisjonismen. Likevel fortsatte noen å følge den revisjonistiske linja til dengistene og gikk bort fra den revolusjonære læra til Mao. Visse andre deler allierte seg med det opportunistiske angrepet fra Arbeidets parti i Albania mot maoismen. Men disse partiene oppløste seg senere eller avslørte åpent sin opportunistiske karakter.

Men de som resolutt gikk mot Deng-revisjonismen og holdt fast på maoismen i praksis kunne gjøre betydelige framskritt. I dag utgjør disse kreftene kjernen i den internasjonale revolusjonære arbeiderklassen. De leder væpna kamper i Peru, Filipinene, Tyrkia, Nepal og India. Selv om disse kreftene fortsatt er svært svake organisatorisk fortsetter de å vokse i styrke.

Hovedkilden til veksten i deres styrke er riktigheten ved marxismen-leninismen-maoismen. De viktigste historiske hendelsene i de siste 20 årene har bekrefta de fleste vurderingene til Mao. Særlig kollapsen i Sovjetunionen og at den mistet statusen som supermakt satt opp mot folkelig kamp og den alvorlige svekkelsen av den amerikanske supermakta stilt ovenfor kampen til verdens undertrykte folk, har bekrefte vurderinga Mao gjorde av at disse imperialistene bare var papirtigre som ville få lære leksa si av folket.

Samtidig har maoismen blitt det beste verktøyet for den internasjonale arbeiderklassen og undertrykte folk til å formulere og iverksette programmet for revolusjon i sine egne land. Den har også hatt stor innflytelse på den væpna kampen for nasjonal frigjøring i flere av verdens hjørner. Selv om det ikke har vært noen betydelige utviklinger i marxistisk vitenskap eller teori i denne perioden, er MLM fortsatt anvendelig i de skiftende forholdene i verden. Den er fortsatt den eneste vitenskapelige og riktige teorien for den internasjonale arbeiderklassen.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennomgår prosessen med seier-nederlag-seier på veien mot fullstendig seier i en sosialistiske verdensrevolusjonen. For de som mister motet på grunn av svingningene i denne prosessen vil det hjelpe å huske det Mao sa under den store polemikken og kulturrevolusjonen: “Også de borgerlige revolusjonene, som erstatta ei undertrykkende klasse med en annen, måtte gjennomgå gjentatte tilbakeslag og se mange kamper som førte til revolusjoner etterfulgt av gjeninnføring (av føydalismen red.anm.) før til slutt avskaffing av føydalismen. Det tok mange europeiske land hundrevis av år å fullføre sine borgerlige revolusjoner fra starten av de ideologiske forberedelsene til den endelige erobringa av statsmakta. Siden arbeiderrevolusjonen er en revolusjon med mål om å gjøre slutt på alle utbyttende systemer, er det enda mer naivt å innbille seg at utbytterklassene vil godta at arbeiderklassen tar fra dem privilegiene uten å forsøke å gjeninnføre styret sitt.”

Midlertidige nederlag er derfor bare å forvente på den lange og harde veien mot den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den 150 år lange historien med utviklinga av marxismen-leninismen-maoismen har likevel bevist at det bare er denne læren som kan gi veiledning til og lede den internasjonale arbeiderklassen til endelig seier.

Videre lesning til hele grunnkurset:

CPI – Marxism-Leninism-Maoism Study Notes (India)

Referansetekster til kapittel 32:

PKP – Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy av Perus Kommunistiske Parti, 1988. (Peru)

PKP – The General Political Line (Peru)

PKP – Interview with chairman Gonzalo (Peru)

Hold High the Bright Red Banner of Marxism-Leninism-Maoism (India)

Ajith CPI (ML) Naxalbari – Marxism-Leninism-Maoism and Marxism-Leninism Mao Tse-Tung Thought are not the same (India)

Ajith CPI (ML) Naxalbari – The Maoist Party-Ajith (India)

CPI – Our work in urban areas (India)

Azad CPI – On the present developments in Nepal (India)

Amado Guerrero – Philippine Society and Revolution (Filippinene)

TKP/ML – Peoples War is Strategy of the Proletariat (Tyrkia)

TKP/ML – One cannot be a communist without defending Maoism (Tyrkia)

RIM – Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen (RIM)

RIM – For a Century of People’s Wars! (RIM)

RCP-PCR – Protracted people’s war is the only way to make revolution (Canada)

RCP-PCR – More on the question of waging revolutionary war in the imperialist countries (Canada)

(new)Italian Communist Party Gramsci and the Protracted Revolutionary People’s War (Italia)

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!