Grunnkurs i MLM lagd til bruk i det indiske maoistpartiet. Oversatt fra engelsk til norsk av aktivister i Tjen Folket. Vær oppmerksom på at det kan forekomme feil. Ta gjerne kontakt med oss om dere oppdager feil, slik at vi kan korrigere dem.

Kurset er oversatt fra denne engelske utgaven: Marxism-Leninism-Maoism Basic Course

Vi har lagt til bilder selv til alle kapitler – først og fremst malerier som er direkte relevante til innholdet i kapittelet. Vi har også forsøkt å legge til lenker til norsk eller engelsk utgave av alle klassiske tekster som nevnes i kurset, samt referansetekster til hvert kapittel som er relevante og gir anledning til videre studier.

Vi tror at med klassiske tekster og referansetekster, er dette et springbrett til et enormt teoretisk arbeid – den vitenskaplige sosialismen, teorien for sosialistisk revolusjon, makt til proletariatet og seier til verdenskommunismen.

Grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme

Kapittel 1 – Innledning

Bilde uten navn

De fleste av oss revolusjonære aktivister er “praktiske” folk. Vi tenker, "Hvorfor bry seg om ideologi, og teori, og andre slike ting, … det er for de lærde og “intellektuelle”, … det viktigste er å komme i gang med jobben". Aktivister og medlemmer på grunnplanet føler at det er tilstrekkelig at sentralkomiteen og andre høyere komiteer studerer og gir veiledning; og ofte, føler mange medlemmer i de høyere komiteer også at annet arbeid er for presserende til at man kan sette av mye tid til teori.

På den andre sida, er det noen som føler at det er nødvendig å kjenne hvert eneste verk av de store lærerne for å jobbe “ordentlig”. De tilbringer en stor mengde tid på å prøve å lese alt. De har også en tendens til å behandle alt de leser som dogme.

Det er nødvendig å unngå begge disse holdningene i våre studier. Alle kamerater bør sette av tilstrekkelig tid og oppmerksomhet til å studere for å forstå kjerna i vår ideologi – marxismen-leninismen-maoismen (MLM). Snarere enn å kunne et stort antall bøker utenat, er det nødvendig å forstå de essensielle og grunnleggende aspekter av vår ledende ideologi. Hvis vi gjør dette, og lærer å bruke den i vårt daglige arbeid så kan vi forbedre vår praksis, både som enkeltaktivister, og partiet som helhet. Svært ofte vil vi forstå og analysere verden rundt oss kun i henhold til våre egne begrensede erfaringer og derfor komme til feil konklusjoner. En riktig forståelse av MLM kan hjelpe oss å overvinne slike feil. Andre ganger kan en overfladisk forståelse føre til at man følger partiets vedtak bokstavtro, men ikke forstår essensen og ånden i dem. Slike feil kan også unngås ved en dypere forståelse av MLM. Gjennom våre studier av MLM, lærer vi av de positive og negative erfaringene fra Verdensrevolusjonen; vi lærer å føre videre det gode fra denne, og vi lærer å skille mellom det gode og det dårlige i vår egen praksis. Vi lærer å gjenkjenne, kritisere og bekjempe alle typer opportunisme. Kort sagt, MLM er nødvendig for å forme vår praksis i lys av teori.

Dette grunnkurset i MLM er ment å gi aktivister en forståelse av de viktigste sidene av vår ideologi. Vår ideologi er først og fremst en “praktisk” teori, lagd for å settes ut i praksis. Teorien selv oppsto i løpet av mange klassekamper. Det er derfor viktig å forstå de konkrete materielle forhold og den sosiale praksisen der de store lærerne til proletariatet – Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao – oppdaget og formulerte sine grunnleggende prinsipper. Dermed har denne boken blitt lagd slik at den viser den historiske prosessen med vekst og utvikling av MLM. De grunnleggende konseptene legges kortfatta fram etter å, der det er mulig, knytte disse til sosioøkonomiske forhold, viktigste politiske hendelser og klassekampen som fødte dem. For å forstå en hvilken som helst teori i detalj, er det nødvendig med et grundigere studium. Men dette grunnkurset er ment å gi et viktig grunnlag for å forstå den dynamiske prosessen med utviklingen av vår ideologi og i hvilke historiske forhold og omstendigheter visse standpunkter og teorier ble til.

Kom; la oss begynne våre studier.

Kapittel 2 – Hva er MLM?

Bilde uten navn

Partiet som leder revolusjonen er det kommunistiske partiet; og ideologien som gir veiledning til kommunistpartiets tenkning og praksis er marxismen-leninismen-maoismen. Dette er kjent for oss alle. Men mange av oss er ikke så sikre på hva som menes med kommunistisk ideologi eller MLM og hva som utgjør dens ulike deler eller sider. Ganske mange forstår det rett og slett som ideene til Marx, Lenin og Mao. En slik forståelse er ufullstendig, mangelfull og overfladisk. Det som trengs er å gå dypere inn i saken og forstå den indre kjerna. La oss først derfor prøve å forstå denne kjerna i MLM.

På den tida da Marx og Engels først utviklet og propaganderte for teorien om kommunismen, utarbeidet Engels i 1847 et hefte som heter “Kommunismens grunnsetninger”. I denne definerte han hva kommunisme er på følgende svært enkel måte, “Kommunismen er læren om forutsetningene for frigjøring av proletariatet.” Dermed har Engels, i denne svært korte definisjonen forklart at kjerna i den kommunistiske ideologien er å skape teorien for hva som er nødvendig for å oppnå den endelige frigjøringa av arbeiderklassen (proletariatet). Denne frigjøringa vil endelig oppnås gjennom å etablere et kommunistisk samfunn.

Stalin forklarte det samme på følgende måte: “Marxismen er vitenskapen om de lovene som styrer utviklingen av natur og samfunn, vitenskapen om revolusjonen til de undertrykte og utbyttede massene, vitenskapen om seier for sosialismen i alle land, vitenskapen om å bygge et kommunistisk samfunn.” Her forklarer Stalin det store omfanget av marxismen. For det første er det en vitenskap, som gir svar på de spørsmål om ikke bare samfunnet, men også hele naturen. Dermed er marxismen en altomfattende vitenskap. For det andre er det en vitenskap om revolusjon; ikke en revolusjon utført av de rike (som i tidligere borgerlige revolusjoner utført av kapitalistklassen), men av de fattige og arbeidende masser. Og for det tredje er det vitenskapen om å bygge sosialistisk og kommunistisk samfunn.

Denne vitenskapen er i dag gitt navnet marxismen-leninismen-maoismen etter de tre lærerne som spilte størst rolle i å etablere og utvikle den – Karl Marx, Vladimir Lenin og Mao Zedong. Foruten disse tre, erkjenner vi to andre viktige lærere som spilte en stor rolle – Friedrich Engels og Josef Stalin. Engels var kamerat av Marx og de samarbeidet tett for å legge grunnlaget for marxismen, og han fremmet den iherdig etter Marx ’død. Stalin forsvarte og utviklet marxismen-leninismen etter Lenins død.

Marxismen ble først utarbeidet av Marx, med hjelp av Engels, for mer enn 150 år siden. De viktigste delene av marxismen er:

  • filosofien dialektisk materialisme og oppdagelsen av den materialistiske historieoppfatning (historisk materialisme);
  • Marxistisk politisk økonomi som oppdaget utviklingslovene til kapitalismen og dens motsigelser og læren om merverdien som avdekket utbyttinga;
  • og teorien om vitenskapelig sosialisme grunnlagt på læren om klassekampen og skissering av prinsippene for proletariatets taktikk i klassekampen.

Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjonens æra. Den ble først utviklet av Lenin rundt århundreskiftet i løpet av den russiske revolusjonen, mens han bekjempet opportunismen i Den andre internasjonalen, og den ble fremmet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennom Den tredje internasjonalen (Komintern). Leninismen, samtidig som den forsvarer og utvikler marxismen, har gjort følgende betydelige bidrag:

  • Oppdagelsen av bevegelseslovene av kapitalismen under imperialismen og hvordan disse uunngåelig fører de imperialistiske maktene til krig;
  • den kvalitative utviklingen av teori og praksis for proletarisk revolusjon i både den borgerlige demokratiske revolusjonen og den sosialistiske revolusjonen;
  • en klar forståelse av proletariatets diktatur, samt de første prinsippene for sosialistisk oppbygging;
  • teori og retning for nasjonale bevegelser og bevegelsene i koloniene og for å knytte de nasjonale frigjøringsbevegelsene til den sosialistiske verdensrevolusjonen;
  • utviklingen av de organisatoriske prinsippene i det leninistiske partiet – partiet av en ny type.

Stalin har, samtidig som han forsvarer og utvikler leninismen, særlig bidratt til prinsipper og lover for perioden med sosialistisk oppbygging.

Maoismen er en utvidelse og utvikling av marxismen-leninismen for vår tidsepoke. Den ble utviklet av Mao i løpet av den kinesiske revolusjonen, i den sosialistiske oppbygginga, i kampen mot moderne revisjonisme og spesielt under Den store proletariske kulturrevolusjonen. Maoismens bidrag inkluderer:

  • teorien om motsigelsen, utvikling av kunnskapsteori og utformingen av masselinja "fra massene, til massene”;
  • teorien om nydemokrati, utforming av revolusjonær strategi for koloniene og halvkoloniene, og formuleringen om de tre magiske våpen for revolusjonen – partiet, folkehæren og enhetsfronten;
  • teorien om langvarig folkekrig og utviklingen av prinsippene for militær krigføring;
  • utviklingen av de organisatoriske prinsipper for arbeiderklassens parti gjennom forståelsen av tolinjekampen, korrigeringskampanjer og kritikk-sjølkritikk;
  • utviklingen av den sosialistiske politiske økonomien på grunnlag av sovjetiske og kinesiske erfaringer og den dialektiske forståelsen av prosessen med sosialistisk oppbygging som riktig håndtering av motsigelser i prosessen med overgang til sosialismen;
  • og til slutt og viktigst, teori og praksis av å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur for konsolidere sosialismen, bekjempe den moderne revisjonismen og hindre gjeninnføring av kapitalismen, og teoriens konkrete praktiske uttrykk i Den store proletariske kulturrevolusjonen.

Marxismen, leninismen, og maoismen er ikke adskilte ideologier, men representerer sammenhengende vekst og utvikling av én og samme ideologi. Vi skal på de følgende sidene prøve å følge historien til denne prosessen i sin utvikling. Mens vi gjør dette, skal vi også prøve å forstå kjerna i dens forskjellige stadier og sider som er nevnt ovenfor. Listen kan synes å være lang og vanskelig, men det trenger ikke være slik. Hvis vi konsentrerer oss og prøve å forstå den grunnleggende kjerna i hver del i sin historiske sammenheng, så vil vi kunne forstå svært mye.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 2:

Engels – Kommunismens grunnsetninger

Referansetekster til kapittel 1 og 2:

PKP – Om marxismen-leninismen-maoismen

Stalin – Om leninismens grunnlag

Lenin – Marxismens tre kilder og tre bestanddeler

Kapittel 3 – Sosioøkonomiske forutsetninger for marxismens fødsel

Som vi skal se senere, lærer marxismen oss at ideer eller teorier alltid er et produkt av materielle forhold. Når nye materielle forhold blir til, er nye ideer og teorier dømt til å dukke opp. Dette gjelder også for marxismen selv. For å forstå marxismen bedre bør vi derfor prøve å bli bedre kjent med de materielle forhold, det vil si de sosioøkonomiske forholdene, der Marx og Engels fødte marxismen.

Marxismen ble etablert for over 150 år siden, i 1840-årene. Den ble etablert først i Europa, som på denne tiden dominerte hele verden økonomisk, politisk og militært. Dette verdensherredømmet var slik at nesten alle tidligere høyt utvikla sivilisasjoner som India, Kina og Persia hadde blitt underordnet Europa. Marx og Engels ble født og bodde i noen av de mest økonomisk utvikla delene av Europa, og det var her at de utviklet marxismen. De observerte, deltok i og var påvirket av alle de store politiske hendelsene i tiden. For å forstå hvordan marxismen ble født, vil vi derfor først ta en titt på Europa på den tiden og se de viktigste faktorene i den sosioøkonomiske situasjonen da.

1) Den viktigste faktoren var den industrielle revolusjonen, som varte fra cirka 1760 til cirka 1830, og selv om senteret for den var i England, så ble hele verden påvirket. Den industrielle revolusjonen fikk sitt navn fordi det var i løpet av disse 70 årene at verden først så et eksplosivt og revolusjonært oppsving i industriutviklingen. Det var på denne tiden at store moderne fabrikker først ble satt opp og vokste i et svært raskt tempo, spesielt i England. Sammen med dette skjedde en enorm utvidelse av verdensmarkedet, som sendte engelsk industrivarer til alle deler av verden. Selv om andre land som Frankrike, Nederland og deler av Tyskland og USA også bygde store fabrikker, ble denne perioden dominert av England. Dominansen var slik at England ble kalt ”verdens verksted" som leverte industrivarer til alle land.

Den industrielle revolusjonen forvandlet kapitalistklassen. Denne klassen var tidligere økonomisk svak og var en middelklasse (det ble kalt borgerskapet fordi borgerlig på fransk betyr middelklasse). Men med den industrielle revolusjonen ble denne middelklassen forvandlet til en klasse av industrimillionærer – det moderne industriborgerskapet. De enorme rikdommene til denne nye klassen ga den styrke til å utfordre de føydale klassene, som fortsatt var herskerklassene, med mer kraft.

Ved siden av det moderne industriborgerskapet fødte den industrielle revolusjonen også en annen klasse – den moderne industriarbeiderklassen, proletariatet. Denne klassen av arbeidere som arbeidet sammen i tusenvis i store fabrikker var også svært forskjellig fra de tidligere arbeiderne som jobber i små grupper i små verksteder. De moderne proletarene eide ingenting annet enn deres arbeidskraft og hadde en styrke og selvtillit ukjent for tidligere generasjoner av arbeidere og slitere. Denne styrken kom fra deres kontakt med moderne industri, disiplin de lærte av organiseringa i fabrikken, og den overlegne organisasjonen deres på grunnlag av deres store antall ført sammen i enkeltfabrikker under ett tak. Deres posisjon i samfunnet har gjort dem til den potensielt mest revolusjonerende kraft i historien.

2) Den andre viktige faktoren var det som dominerte den politiske situasjonen i Europa på denne tiden. Det var en flodbølge av borgerlige demokratiske revolusjoner ledet av den stigende kapitalistklassen, hvorav den viktigste var den franske revolusjonen i 1789. Den franske revolusjonen førte ikke bare til svært radikale endringer i Frankrike. Den førte også til Napoleonskrigene hvor hærene til det franske borgerskapet erobret nesten hele Europa og introduserte borgerlige reformer for å avskaffe føydalismen overalt hvor de gikk. De ga dermed dødsstøtet til konger og gamle føydale klasser. Selv om de franske hærene endte med å bli beseiret, kunne de gamle herskende klassene aldri gjenopprette sin gamle privilegerte stilling. Det moderne borgerskapet fortsatte sin revolusjonære bølge med en rekke andre borgerlige revolusjoner, som resulterte i de avgjørende nederlagene for de føydale klassene og seieren til kapitalismen som et verdenssystem.

Dermed ble marxismen født i en periode med store framskritt og seiere for kapitalistklassen både innafor økonomi og politikk når det etablerte og konsoliderte sitt herredømme i de mest utvikla og dominerende landene i verden.

3) Selv om dette var den perioden med de største fremskrittene for borgerskapet, var den viktigste faktoren for marxismens fødsel i denne perioden fremveksten av arbeiderklassens bevissthet og proletariske organisasjoner og bevegelser som viste fremveksten av proletariatet som en selvstendig og selvbevisst kraft.

Denne framveksten av et klassebevisst proletariat fant først sted i England og Frankrike. Dette var først og fremst på grunn av den tidlige utviklinga av moderne industri i disse to landene. Utviklinga av moderne industri, som brakte stor rikdom til borgerskapet, betydde samtidig de mest umenneskelige arbeidsforhold og levekår for arbeiderklassen. Nesten tre fjerdedeler av arbeidsstyrken besto av kvinner og barn, fordi de ga billigere og lettere kontrollerbare arbeidere for kapitalistene. Barn fra seks år og oppover ble tvunget til å arbeide fjorten og seksten timer i spinnerier. Mens borgerskapet samlet større og større rikdom falt arbeiderne ned i større og større elendighet. Mens eierne av veveriene mangedoblet sin kapital, ble vevernes lønn redusert til en åttendedel av hva de tidligere hadde fått.

Dermed var betingelsene for proletariatet slik at opprøret ikke bare var mulig, men nesten livsnødvendig. De første slike utbrudd var spontane, uten klar retning. Et eksempel var maskinstorminga omkring 1810-1811 i England, hvor grupper av vevere ville angripe tekstilfabrikker og knuse alle maskiner de kunne få tak i. Dette var deres metode å protestere mot den moderne industrien som ødela deres levebrød på. Slike protester uten noen klar retning, ble hardt undertrykt, døde raskt ut.

Det som fulgte var utbredelsen og veksten i fagbevegelsen og arbeidernes organisasjoner som ga svar og retning til proletariatets kamper. Tidlige fagforeninger, som hadde blitt begrenset til fagarbeidere, begynte fra 1818 å forene alle arbeidende menn sammen uten så strenge faglige skiller. Samtidig som disse fagforeningene i England vokste, oppsto en bevegelse for å forene fagforeninger på nasjonalt nivå. En slik ble dannet, og ved 1833-1834 nådde den et medlemskap på 500 000. Sammen med fagforeningene, begynte arbeidstakere også å organisere seg i kooperativer og gjensidige samfunn. I andre land der fagforeningene i stor grad ble forbudt, var disse de viktigste formene for organisasjoner av arbeiderklassen som også vokste i antall og styrke.

Da arbeiderorganisasjonene begynte å vokse, lanserte arbeiderne i Storbritannia Chartistbevegelsen i 1837 som krevde stemmerett for arbeidere. Dette var den første brede, politiske, organiserte, proletarisk, revolusjonære massebevegelse. Den brukte metoden for masseopprop til parlamentet, noe som ligner på underskriftskampanjer i dag. Disse oppropene samlet opptil 5 millioner underskrifter. Noen chartistdemonstrasjoner hadde 350000 deltakere som viser den organiserte styrken til arbeiderklassen. Men da bevegelsen vokste i styrke og kampvillighet møtte den alvorlig undertrykking og ble fullstendig undertrykt innen 1850. I løpet av det tidlige 1840-tallet mens Engels bodde i Manchester (i England) var han i nær kontakt med revolusjonære chartistledere så vel som deres ukeavis The Northern Star og ble påvirket av Chartistbevegelsen.

Den voksende militansen i arbeiderbevegelsen førte ofte i denne perioden til de første arbeideropprørene som ble brutalt undertrykt. Eksempler på disse var opprørene i London i 1816 og Manchester i 1819, opprøret til silkearbeiderne i Lyon (Frankrike) i 1831 og 1834, og opprøret til linstoffveverne i Schlesien i Prøysen-Tyskland (i dag en del av Polen) i 1844. Den sistnevnte kampen hadde en sterk påvirkning på Tyskland så vel som på den unge Marx.

Innen 1840-tallet hadde altså den proletariske bevegelsen vokst raskt i styrke og intensitet i mange industriland. Men den var fortsatt veldig svak og ikke i posisjon ennå til utgjøre en trussel mot verken det dominerende borgerskapet eller de gamle føydale herskerklassene. Likevel var fremveksten av proletariatet som en selvstendig klassekraft en hendelse av verdenshistorisk betydning. Proletariatets materielle dannelse betydde også samtidig fødselen av ideene som representerer denne nye revolusjonære klassen. Mange ideer og teorier som hevdet å representere arbeidsklasseinteresser ble skapt. Marxismen, da den først ble formulert på 1840-tallet var bare én blant disse. Men selv om mange teorier hadde dukket opp fra de samme økonomiske vilkår, hadde marxismen alene gitt verktøy til å forstå disse forholdene riktig, og også for å endre dem. Derfor var det marxismen alene som i årene framover skulle vise seg å være den sanne proletariske ideologien.

Kapittel 4 – Marx og Engels unge år før de ble marxister

Ingen blir født som marxist – selv ikke Marx. Det må skje gjennom en prosess der ideer og synspunkter blir utviklet og formulert og ta en grunnleggende form som kan kalles ideologi. Marx og Engels måtte også gå gjennom en slik prosess før de oppdaget og selv kunne gripe de grunnleggende sannhetene i det som vi i dag kjenner som marxisme. Denne tankeprosessen ble i stor grad bestemt av de konkrete erfaringene som de begge gikk gjennom. For å forstå dette litt mer i dybden så la oss kort se på de tidlige livserfaringene til disse to store lærerne.

Karl Marx ble født 5. mai i 1818 i byen Trier, i det som da het Rhinske Prøysen, og i dag er en del av Tyskland. Hans far, Heinrich Marx, var en av de beste advokatene i byen. Familien var velstående og kultivert, men ikke revolusjonære. Begge Marx sine foreldre kom fra en lang linje av jødiske geistlige. Dermed møtte de, selv om de var økonomisk velstående, sosial diskriminering i den antijødiske atmosfæren av Preussen. I 1816 ble faren til Marx tvunget til å konvertere til kristendommen fordi jøder fra da av ikke fikk lov å praktisere juss. I 1824 vedtok Prøysen en lov for å hindre ikkekristne fra å studere ved offentlige skoler. For å omgå dette måtte Heinrich Marx døpe sin sønn Karl, sammen med alle hans brødre og søstre. Selv om han ikke var en troende som deltok i organisert religion, ble far til Marx tvunget til å konvertere for å utøve yrket sitt og gi sine barn en god utdannelse.

Marx hjemby Trier, er den eldste byen i Tyskland, og har i mange århundrer vært bolig for romerske keisere og senere sete for katolske biskoper, med en religiøs administrasjon for byen og området rundt. I august 1794 ble inntok de franske hærene byen, og etablerte en sivil administrasjon som førte frem ideer og institusjoner fra den franske revolusjonen. Byen gikk tilbake til den prøyssiske kongens hender etter franske Napoleons nederlag i 1815. Dermed bar stedet på den tiden Marx ble født og vokste opp, fremdeles preg av tjueen år med innflytelse fra franske revolusjonære ideer.

Trier var en liten by med en befolkning på rundt 12.000. Den var først og fremst et marked for det omkringliggende området, som i århundrer har vært berømt for sin vindyrking. Befolkningen var sammensatt av yrker typiske for en "tjenesteby” – embetsmenn, prester, små kjøpmenn, håndverkere osv. Den var uberørt av den industrielle revolusjon, og var dermed økonomisk relativt tilbakeliggende. I Marx ungdom var det relativt mye fattigdom. Offisiell statistikk i 1830 ga en arbeidsledighet på en av fire, men det reelle tallet må ha vært mye høyere. Tiggere og prostituerte var vanlig, og tallene for småkriminalitet som tjuveri var ekstremt høye. Dermed var Marx fra en veldig ung alder vitne til elendigheten til de fattige arbeidende klasser.

Etter å ha gått grunnskole, kom Marx inn på Friedrich Wilhelm Gymnasium (videregående skole) i 1831, hvor han gikk ut i 1835. I løpet av tre uker ble han sendt for å studere videre ved Det juridiske fakultet ved universitetet over 60 mil vekk fra Trier, i byen Bonn (et viktig senter som var hovedstad i Vest-Tyskland). Marx, med et ønske om å lære så mye som mulig, skrev seg umiddelbart opp i ni kurs som foruten juss inkluderte poesi, litteratur, kunst osv. I starten gikk han på de fleste forelesninger, men mistet gradvis interessen, spesielt i jussforelesninger, som han fant tørre og utilfredsstillende. Han reduserte antallet kurs til seks og deretter til fire.

Han bestemte seg for å studere på egen hånd, og ble snart involvert i det stormfulle livet til studentene som han snart ble en leder for. Som dypt interessert i å skrive dikt sluttet han seg snart til Poetforbundet, en gruppe av unge forfattere grunnlagt av revolusjonære studenter. I den pågående kampen mellom sønner av føydaladelen og borgerskapet, ble han snart en leder for den borgerlige gruppen. Han var ofte involvert i nevekamper og noen ganger i dueller med sverd. Han bar en stilettkniv, som han en gang ble arrestert for og fikk en politisak reist mot seg. Han ble også dømt til en dag i universitetets studentfengsel etter anklager om “nattlige opprørende forstyrrelser av roen og for drukkenskap”. Marx ble i en duell med sverd selv skadet i sitt høyre øyenbryn. Dette førte til at hans far hentet ham tilbake til Trier i august 1836.

Mens han var i Trier ble han hemmelig forlovet med Jenny von Westphalen, datter av Baron von Westphalen – en adelsmann og eldre prøyssisk embetsmann. Jenny, som var fire år eldre enn ham, og Marx, var barndomskjærester som bestemte seg for å gifte seg mens Marx fortsatt gikk på skolen. De ble nå forlovet med godkjenning av Marx foreldre, men uten Jennys foreldre sin godkjenning, som først kom i 1837.

I oktober 1836 flyttet Marx til Universitetet i Berlin, som var hovedstaden i Prøyssen. Universitetet var mye større enn i Bonn og var kjent som et viktig senter for utdanning. Etter å ha registrert seg for sine hans universitetsstudier, hoppet Marx umiddelbart inn i en storm av arbeid. Han holdt seg oppe natt etter natt, spiste uregelmessig, røykte mye, leste tunge bøker og fylte opp notatbøker. I stedet for formelle klasser drev Marx sine studier på egen hånd. I et forrykende arbeidstemp gikk han fra juss til filosofi til poesi til kunst og deretter til å skrive skuespill og historier og deretter tilbake til filosofi og poesi. Hans overarbeid var svært dårlig for hans helse, spesielt hans tuberkuløse lunger, og noen ganger ble han tvunget til å ta pauser. Men han var alltid tilbake til sine overdrevne arbeidsvaner, leste alt, fra antikke verker til de nyeste tekster av forskere og filosofer. Hans innretting var mot filosofi, på leting etter universell mening; alltid å lete etter det absolutte i prinsipper, definisjoner og begreper.

Under sitt andre år ved universitetet ble han med i en gruppe av filosofistudenter og lærere kalt unghegelianere. De var tilhengere av den berømte tyske filosofen, Fredrik Hegel, som hadde undervist ved Berlin-universitetet og døde i 1830. De prøvde å lage en radikal tolkning av Hegels filosofi og for dette ble noen ganger kalt venstrehegelianere. En av Marx venner i denne gruppen, gruppens intellektuelle leder, var professor Bruno Bauer – en militant ateist som stadig angrep kirkens lære. Slike angrep, sammen med de radikale politiske synspunkter til unghegelianerne, gjort dem til et mål for de prøyssiske myndigheter. Når Marx fullførte sin doktoravhandling kunne han ikke få sin doktorgrad fra Berlin Universitet, som ble dominert av reaksjonære funksjonærer utnevnt av den prøyssiske regjeringen. Etter å ha fullført sine studier i Berlin sendte han sin avhandling til det liberale universitetet i Jena som var utenfor prøyssisk kontroll, og fikk sin doktorgrad fra dem i 1841.

Etter å ha fått sin doktorgrad hadde han håpet å bli foreleser ved Bonn Universitet hvor Bruno Bauer hadde flyttet i 1839. Men Bauer var selv i trøbbel på grunn av studentforstyrrelsene som hans antireligiøse forelesninger forårsaker. Kongen selv beordret omsider å fjerne Bauer fra Bonn Universitet. Dette betydde slutten for å Bauers undervisningskarriere samt noe håp om en lærerjobb for Marx.

Marx viet seg så fullt og helt til journalistikk, som han hadde drevet med siden han forlot universitetet. Dette hjalp ham også til å delta grundigere i den raskt voksende radikale demokratiske opposisjonsbevegelsen som utvikler seg i hjemprovinsen Rheinland og naboprovinsen Westfalen. Disse provinsene, som hadde opplevd den befriende innflytelsen av de franske antiføydale reformene var sentrene i opposisjonen til den prøyssiske kongen. Industrialisering hadde også ført til et styrket borgerskap, særlig i Köln, den rikeste byen i Rheinland. Dette betydde støtte til denne radikale opposisjonsbevegelsen fra industrialister, som var lei av den overdrevne kontrollen til de føydale klassene.

Marx begynte først å skrive for, og deretter, i oktober 1842 ble han sjefsredaktør for Rheinische Zeitung, en dagsavis støttet av slike industrifolk. I Marx hender ble avisen snart en spydspiss for radikale demokratiske rettigheter. Dette brakte imidlertid Marx i konstant konflikt med den prøyssiske sensuren som var svært undertrykkende. Til slutt, når de publiserte en kritikk av det russiske tsardespotiet, pressen tsaren selv den prøyssiske kongen til å ta affære. Avisen ble forbudt og ble nedlagt mars 1843. Marx begynte deretter å involvere seg i en plan for å bringe ut en ny journal De Tysk-Franske Årbøker. I løpet av denne perioden, 1841-1843, var Marx dypt involvert i det stormfulle politiske livet. Men han var i utgangspunktet en radikal demokrat og hadde ikke kommunistiske synspunkter. Hans filosofiske tanker gikk gjennom store forandringer i løpet av denne perioden etter at han i 1841 leste boken Kristendommens Vesen av Ludwig Feuerbach, som presenterte en kritikk av religion fra et materialistisk standpunkt. Denne boken spilte en viktig rolle i å endre Marx ideer fra idealismen til den unghegelianske gruppen til materialismen. Et annen filosofisk verk fra 1841 som påvirket Marx var boka Det europeiske triarki av hans venn Moses Hess, som forsøkte å utvikle en kommunistisk filosofi ved å kombinere franske sosialistiske ideer og de venstrehegelske tanker.

Uansett, på denne tiden hadde Marx bare begrenset kunnskap om ideene til sosialistene og kommunistene. Hans første kontakt med dem var i 1842 da han med interesse leste verkene til mange av de ledende franske sosialistiske teoretikerne. Han ble imidlertid ikke overbevist om kommunismen eller sosialismen av denne lesingen. Denne overbevisningen kom først gjennom kontakt med kommunistiske arbeiderklassegrupper og studiet av politisk økonomi, som begge fant sted etter at han flyttet til Paris i slutten av 1843.

Syv år etter forlovelsen, ble Marx og Jenny gift i juni 1843. De dro på en kort bryllupsreise i Sveits, der Marx skrev et hefte med sin første kritikk av Hegel. Etter bryllupet startet studiene og forberedelsene for å flytte til Paris, der de tidligere nevnte tysk-franske årbøkene ble utgitt. Flyttingen til Paris skjedde for å unngå den prøyssiske sensuren. Men selv om tidsskriftet skulle komme ut månedlig, kollapset det etter bare ett nummer som kom ut i februar 1844.

Marx tid i Paris ble imidlertid preget av nye meget viktige erfaringer. Av størst betydning var direkte kontakt med ulike sosialistiske og kommunistiske grupper som Paris var et hett sentrum for. Foruten å møte et stort antall teoretikere, hadde Marx stor nytte av jevnlig kontakt med de mange revolusjonære arbeiderne i Paris. Samtidig startet Marx sitt studium av politisk økonomi der han leste de fleste av verkene til de berømte engelske økonomene. De revolusjonære kontaktene og videre studier hadde sin innvirkning. Dette ble reflektert i det Marx skrev.

Det eneste nummeret av årbøkene var av avgjørende betydning fordi det inneholdt Marx første brede generalisering av en marxistisk materialistisk forståelse av historien, gjennom en artikkel som kritiserte Hegels filosofi. Det var i denne artikkelen at Marx formulerte den viktige tesen om den historiske rollen til proletariatet. Her skrev han også sin berømte formulering om at religion er folkets opium. Det samme nummeret inneholdt også en artikkel av Engels om politisk økonomi, som også ga en materialistisk forståelse for utviklingen av den moderne kapitalismen.

Det var Marx sin interesse for Engels sine skrifter som førte til deres møte i Paris mellom 28. august og 6. september i 1844. Dette viste seg å være et historisk møte som hjalp de to store tenkerne med å gjøre ideene deres klarere og legge det første grunnlaget for marxismen. Selv om de begge på selvstendig vis hadde kommet til lignende konklusjoner før, hjalp dette møtet dem til å oppnå teoretisk enighet. Det var på dette møtet at de kom til en klar forståelse av den materialistiske historieoppfatningen, som var hjørnesteinen i marxistisk teori.

Friedrich Engels ble født 28. november i 1820 i tekstilbyen Barmen i Prøyssens Rhinprovinsen. Hans far var den velstående eieren av et bomullspinneri og var en sterkt religiøs protestantisk kristen med reaksjonære politiske synspunkter.

Barmen, på samme vis som Marx sitt Trier, tilhørte den delen av Prøyssen som i tjue år var under fransk innflytelse. Også Barmen var derfor påvirket av progressiv utvikling. Men viktigst, Barmen var et av de største industrisentre i Rhinområdet. Dermed så Engels fra veldig ung alder alvorlig fattigdom og utbytting av arbeiderklassen. For å overleve konkurransen mot fabrikken måtte håndverkere jobbe fra morgen til kveld. Ofte prøvde de å drukne sine sorger i alkohol. Barnearbeid og arbeidsrelaterte lungesykdommer var utbredt.

Engels gikk på Barmens byskole til han var 14. Deretter ble han sendt til gymnas i nabobyen Elberfeld (i dag er Barmen og Elberfeld slått sammen til én by). Dette gymnaset (videregående skole) hadde rykte for å være et av de beste i Prøyssen. Han var en intelligent student som tidlig viste anlegg for å lære språk. Han var også en del av en poesigruppe blant studentene og skrev sine egne dikt og noveller. Han hadde planer om å studere økonomi og juss, men hans far var mer interessert i at hans eldste sønn skulle gå i lære i familiebedriften. I en alder av 17 ble han dratt plutselig ut av skolen og ble gjort til lærling ved farens kontor.

Selv om dette var slutten på Engels sin formelle skolegang, fortsatte han å bruke fritida på å studere historie, filosofi, litteratur og lingvistikk og å skrive poesi, som han ble tiltrukket av. Neste år, i juli 1838, ble Engels sendt for å arbeide som kontorist i et stort handelsfirma i havnebyen Bremen. Storbyens atmosfære brakte Engels i kontakt med utenlandsk litteratur og presse. På fritida begynte han å lese skjønnlitteratur og politiske bøker. Han fortsatte å lære nye språk og foruten tysk lærte han litt latin, gresk, italiensk, spansk, portugisisk, fransk, engelsk, nederlandsk osv. Denne evnen til å lære språk fortsatte gjennom Engels liv, og i løpet av livet behersket han ganske flytende 20 språk, inkludert persisk og arabisk. I Bremen ble Engels også en god rytter, svømmer, fekter og skøyteløper.

I skolen hadde Engels kjempet mot byråkratiet. Nå som voksen ungdom ble han tiltrukket av de radikale demokratiske ideene til den borgerlige demokratiske revolusjonen som tok form i Tyskland. Den første gruppen han ble tiltrukket mot var den litterære gruppa Unge Tyskland som sto for radikale politiske synspunkter. Han begynte snart å skrive for et tidsskrift som ble gitt ut av dem i havnebyen Hamburg, ikke langt fra Bremen. Han skrev to artikler om situasjonen i hjemdistriktet. Han avslørte alvorlig utnyttelse av arbeiderne i Barmen og Elberfeld, sykdommer påført dem, og det faktum at halvparten av barna i byen ikke gikk skole og ble tvunget til å arbeide i fabrikkene. Han angrep spesielt dobbeltmoralen i religiøsiteten til de parasittiske industriherrene (som hans egen far var en del av).

Mot slutten av 1839 begynte han å studere Hegel, hvis filosofi han forsøkte å knytte sammen med sin egen radikale demokratiske overbevisning. Men han gjorde først ytterligere fremskritt i dette da han avsluttet jobben i Bremen i 1841, og etter et par måneders opphold, flyttet til Berlin for ett års verneplikt.

Mens han avtjente militærtjeneste begynte han ved Berlins universitet som ekstern student og tok et kurs i filosofi. Han ble nært knyttet til den unghegelianske gruppen som Marx hadde vært en del av. Han, som Marx, ble også sterkt påvirket av materialismen i Feurbachs bok som kom ut det året. Engels skrifter begynte nå å ha noen materialistiske sider. I sine tekster understreket han hele tiden viktigheten av politisk handling. Dette fikk han til å bryte med den ungtyske gruppen i 1842, som han følte begrenset seg bare til tom litteraturdebatt. Han fortsatte imidlertid å være nært knyttet til unghegelianerne, spesielt Bruno Bauer og hans bror.

Det var denne nærheten mellom Engels og Bauerbrødrene som forhindret vennskap med Marx, da de møttes for første gang i november 1842. Engels hadde da avsluttet sin militærtjeneste og var på vei fra hjembyen for å bli kontorist i farens virksomhet i Manchester i England. På veien besøkte han Marx i aviskontoret i Köln der Marx var sjefsredaktør. Marx hadde imidlertid begynt å kritisere unghegelianere, og spesielt Bauerbrødrene, for å konsentrere sin propaganda for om religion i stedet for politikk. Derfor kunne ikke Marx og Engels, på grunn av ulike politiske overbevisninger, ikke komme så nær hverandre i dette første møtet.

Det var Engels sine opplevelser i England som gjorde ham til kommunist. Han utviklet svært nære forbindelser med arbeiderne i Manchester, samt lederne av den revolusjonære arbeiderbevegelsen til chartistene. Manchester var det viktigste sentrum for verdens moderne tekstilindustri og snart foretok Engels en grundig studie av arbeids- og levekår blant sine arbeidere. Han besøkte jevnlig arbeiderklassens områder for å få direkte kunnskap. I denne prosessen vokste kjærligheten mellom ham og Mary Burns, en ung irsk fabrikkarbeider, som senere skulle bli hans følgesvenn og kone. Foruten å samle inn materiale for sin fremtidige bok om forholdene til arbeiderklassen i England, kom Engels til å forstå det revolusjonære potensialet til proletariatet. Engels regelmessige deltagelse i arbeiderbevegelsen beviste for ham at arbeiderklassen ikke bare var en lidende klasse, men en ledende klasse – en kjempende klasse som med sine revolusjonære handlinger ville bygge framtida.

Ved siden av kontakten med arbeiderklassen, gjorde Engels også en dybdestudie av de ulike sosialistiske og kommunistiske teoriene og møtte selv mange av de franske og tyske lederne og forfatterne som hadde formulert disse teoriene. Selv om han ikke sluttet seg til noen av disse teoriene, gjorde han en analyse av deres positive og negative sider. Samtidig startet han en grundig studie av borgerlig politisk økonomi. Dette var for å hjelpe ham å analysere de økonomiske forholdene i samfunnet, som han hadde fått følelsen av at var grunnlaget for all sosial endring. De første resultatene av hans studie la han fram i artikkelen som ble publisert av Marx i årboka han ga ut fra Paris. Som vi har nevnt tidligere, førte dette til korrespondansen mellom Marx og Engels og til deres historiske møte i 1844.

Engels var da på vei tilbake fra Manchester til sin hjemby Barmen, der han stoppet på veien for å møte Marx som da bodde i Paris. Deres diskusjoner hjalp Marx til bedre å formulere den materialistiske historieforståelse som de begge hadde sluttet seg til. De hadde også, på dette møtet, startet arbeidet med sin første felles bok, som var et angrep på Bruno Bauer og den unghegelianske gruppen, som de hadde begge tidligere tilhørte.

Engels tilbrakte de neste åtte månedene med å gjøre intensivt kommunistisk propaganda- og organisasjonsarbeid i Tyskland. I denne perioden var han konstant i opprør mot sin far som motsatte seg hans kommunistiske arbeid og prøvde å få ham til å arbeide i hans fabrikk. Etter bare to uker på farens kontor forkastet Engels det helt og forlot Barmen for å bli med Marx. Marx hadde innen den tid igjen blitt et mål for de føydale myndighetene. Den prøyssiske kongen hadde lagt press på den franske kongen, som utviste Marx fra Paris. Marx ble tvunget til å flytte til Brüssel i Belgia sammen med sin kone og sitt åtte måneder gamle barn. Dit kom Engels og ble naboen til Marx.

Marx hadde i mellomtiden gjort mye arbeid og hadde utviklet hovedtrekkene i den nye verdensanskuelsen, som de hadde diskutert på sitt tidligere møte. I Brüssel startet både Marx og Engels et intensivt felles arbeid. Dette var, som Engels sa, for å utvikle nye utsikter i alle mulige retninger. Resultatet ble den historiske boka ”Den tyske ideologi”, som imidlertid først ble publisert nesten hundre år senere. Hovedformålet som denne boken tjente på den tiden var å avklare disse store tenkernes gamle forståelser og sette opp bærebjelkene i det nye verdensbildet, som senere skulle bli kjent som marxismen. Marx og Engels var blitt marxister!

Klassiske tekster nevnt i kapittel 4:

Marx doktorgradavhandling

Marx – Kritikk av Hegels rettsfilosofi

Marx og Engels – Tysk-franske årbøker

Engels – Forholdene til arbeiderklassen i England

Marx – Den tyske ideologien

Kapittel 5 – Marxismens tre kilder

Som vi allerede har sett i beskrivelsene av ungdommen til Marx og Engels, er det klart at de begge var svært spesielle og briljante menn. Men det er også helt klart at marxismen ikke var noen oppfinnelse som plutselig dukket opp fra tankene til disse store hjernene. De sosioøkonomiske endringer på den tiden la grunnlaget for framveksten av den sanne proletariske ideologien. Det faktiske innholdet og formen til denne ideologien, var imidlertid et produkt av kampene som ble utkjempet i de viktigste teoretiske feltene på denne tiden. Marx og Engels var svært intellektuelle og hadde en brei og dyp forståelse av de nyeste teoriene i de mest framskredne landene i perioden. De kunne dermed stå på skuldrene til de største tenkerne før dem, ta med seg alt som var bra, og avvise det som var dårlig. Og det var slik de bygde strukturen og innholdet i marxismen.

La oss se på hvilke teoretiske felt som var viktigst av dem som de baserte sine ideer på. Slik kan vi forstå de viktigste kildene til marxismen.

1) Den første kilden til marxistisk tenkning var tysk klassisk filosofi. Enhver ideologi må ha sin forankring i en filosofi og både Marx og Engels, som vi har sett, hadde en sterk forankring i klassisk tysk filosofi.

Tysk filosofi hadde, i perioden 1760 til 1830, vokst til å bli den mest innflytelsesrike skolen i europeisk filosofi. Den hadde sin basis i den tyske middelklassen. Denne klassen var intellektuelt svært framskreden, men hadde ikke utviklet den politiske styrken til å gjøre revolusjon, eller de økonomiske ressurser til å gjennomføre en industriell revolusjon. Dette var sannsynligvis det som gjorde dem tilbøyelig til forseggjorte tankesystemer.

Men denne klassen, med sine mange offentlige funksjonærer, hadde mange motsigelser og motsetninger. Noen ganger lente de seg til industriborgerskapet og proletariatet på den ene siden og noen ganger til de føydale klassene på den andre siden. Dette ble reflektert i tysk filosofi som både fikk en progressiv og en reaksjonær side. Dette kunne man spesielt se i Hegels filosofi som Marx og Engels i stor grad baserte seg på. De avviste de reaksjonære sidene av teorien som bidro til å opprettholde det eksisterende føydale samfunnet, og utviklet videre de progressive og revolusjonære sidene og legge grunnlaget for marxistisk filosofi.

2) Engelsk politisk økonomi var den nest viktigste kilden til marxismen. England var sentrum for den industrielle revolusjonen og det var derfor naturlig at studiet av økonomien og dens lover skulle nå sitt høydepunkt i dette landet. Det var et nytt teoretisk felt, som i utgangspunktet startet med framveksten av den moderne kapitalismen. Den hadde sin faste basis i det moderne industriborgerskapet og spilte rollen med å rettferdiggjøre og glorifisere kapitalismen. Den ga også de intellektuelle argumentene for det voksende borgerskapet i deres kamper mot føydalismen.

I England startet den politiske økonomiens periode med utgivelsen i 1776 av den verdensberømte boken The Wealth of Nations av Adam Smith. Han hevdet i utgangspunktet at dersom kapitalismen fikk full frihet til å vokse så ville det føre til stor framgang for menneskeheten. Han ga dermed argumenter for å fjerne reguleringene som de føydale overklassene la på kapitalistklassen. David Ricardo var en annen berømt klassisk økonom som spilte en avgjørende rolle i kampene borgerskapet førte mot jordeierne. Han var den som viste at når kapitalismen utvikler seg vil den gjennomsnittlige profittraten til kapitalistene falle. Hans meget betydelige oppdagelse var utviklingen av arbeidsverditeori, som viste at alle økonomiske verdier skapes av menneskelig arbeidskraft. Andre økonomer analyserte seinere årsakene til økonomiske kriser under kapitalismen.

Engelsk politisk økonomi tjente i utgangspunktet interessene til industriborgerskapet. Den spilte derfor en revolusjonær rolle mot føydalklassene. Men svært ofte kunne ikke økonomene sin analyse utvikle seg utover det punktet hvor den begynte å skade de borgerlige klasseinteressene. Derfor kunne for eksempel Ricardo, selv om han utviklet en arbeidsverditeori, ikke avsløre kapitalistklassens utbytting av arbeidskrafta til arbeiderklassen. Dette ble først gjort av Marx. Han brakte arbeidet til de engelske økonomene utover grensene satt av kapitalistklassen og trakk de logiske revolusjonære konklusjonene. Det var slik Marx utviklet prinsippene for marxistisk politisk økonomi.

3) Den tredje kilden til marxismen var de ulike sosialistiske teoriene, som i hovedsak stammet fra Frankrike. Disse teoriene representerte håpene og målene til den nye arbeiderklassen – proletariatet. De var både en refleksjon av, så vel som en protest mot, kapitalistisk utbytting og undertrykking av arbeiderklassen. Frankrike på denne tiden var det viktigste senteret for revolusjonære grupper og revolusjonær teorier, og de inspirerte hele Europa. Det var derfor naturlig at sosialistiske teorier kom hovedsakelig fra Frankrike.

De fleste av disse teoriene hadde store mangler, siden de ikke var basert på en skikkelig vitenskapelig analyse av samfunnet. Likevel representerte de et brudd med individualismen, egoismen og konkurransen i de borgerlige revolusjonære teoriene. De pekte også veien videre for proletariatet fra det kapitalistiske samfunnet. Marx gjorde en studie av disse teorier om sosialisme og kommunisme før han formulerte de marxistiske prinsippene for vitenskapelig sosialisme. Mens han bodde i Paris, tilbrakte han mye tid med ledere og medlemmer av de mange franske revolusjonære og sosialistiske grupper. Marx tok det som var best i sosialismen og skapte det vitenskapelige grunnlaget for læren om klassekamp. Han utviklet derfor prinsippene for marxistisk vitenskapelige sosialismen.

Dette er historien om hvordan marxismen dukket opp fra de tre store teoretiske feltene i de mest avanserte landene i verden. De tre kildene til marxismen – tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme – samsvarer med de tre viktigste komponentene av den nye ideologien – den marxistiske filosofien; dialektisk materialisme, marxistisk politisk økonomi og marxistisk vitenskapelig sosialisme. I de følgende sidene vil vi prøve å forstå kjerna i hver av disse delene.

Kapittel 6 – Kjerna i marxistisk filosofi: Dialektisk og historiske materialisme

Som vi har sett tidligere insisterte Marx og Engels på at all filosofi bør være praktisk og knyttet til den virkelige verden. Dette ble uttrykt tydeligst av Marx i sin berømte tese “Filosofene har alltid tolket verden på forskjellige måter; poenget, derimot, er å forandre den.” Gjennom dette sa Marx at han ikke ønsket å bli en filosof som våre indiske vismenn som sitter på et eller annet fjell og meditere om overnaturlige ting. Han så ikke noe stort poeng ved å tenke og spekulere med mindre det var knyttet til den praktiske verden. Hans grunnleggende undersøkelse var å prøve å forstå hvordan verden endret og utviklet seg, og dermed ville han delta i praksis og endre dagens verden og dagens samfunn. Han var derfor interessert i en filosofi som kunne brukes i sosial praksis.

For å gjøre dette måtte Marx ta standpunkt til en grunnleggende inndeling i all filosofi – skillet mellom idealisme og materialisme. Denne delinga skjer ut fra hva man ser som det primære – ånd eller natur. De som mener ånden er primær tilhører idealismen, mens de som tar det standpunkt at naturen er det primære tilhører materialismen. Idealisme er alltid koblet på en eller annen måte til religion. Som praktiske menn, som sto helt i motsetning til religiøs tro, var det naturlig at Marx og Engels etablerte marxistisk filosofi i materialismen.

Marx og Engels ble helt klart påvirket og hjulpet av skriftene til Feuerbach og andre materialistiske filosofer på denne tiden. Men disse filosofene var mekaniske materialister som forstod natur og samfunn som en maskin der tannhjulene gikk rundt og rundt uten noen utvikling eller virkelig endring. Marx avviste mekanisk materialisme fordi den ikke ga noen forståelse av historisk endring og utvikling.

For å oppnå en slik forståelse måtte Marx gå til dialektikken, som er vitenskapen for å forstå grunnleggende lover for bevegelse. Kjerna i dialektikken er at den forstår ting i deres sammenhenger og motsetninger. Dialektikk var dermed i stand til å gi Marx en vitenskap om utvikling som han visste var nødvendig å forandre verden.

På denne tiden var Hegels filosofi og dialektiske lover (som Marx hadde studert i dybden) de mest avanserte i Europa. Men Hegel hadde utviklet sine filosofiske lover på en idealistisk måte ved å bare gjøre dem gjeldende for tenkning og teori. Han tilhørte idealismen og nektet å anerkjenne at naturen og materiell sosial tilværelse er det primære, og at ånd og ideer er sekundært. Dermed kunne han ikke akseptere at hans system av tenkning selv var produkt av utviklingen til menneskesamfunnet. Han ville ikke forstå at hans påvisning av lover for tenkninga var refleksjoner av lovene for natur og samfunn. Marx sa at Hegels dialektikk, ved å være idealistisk, sto på hodet – altså var den absurd og ulogisk. Marx snudde Hegels dialektikk og satte den på beina – det betyr at han gjorde den rasjonell – ved å gjøre den materialistisk. Marx tok Hegels dialektiske lover og beriket dem med materialistisk filosofi. Han gjorde dermed Hegels lover for tenkninga også til lover for natur og samfunn. Dermed skapte han dialektisk materialisme, som er kjerna i marxistisk filosofi.

Ved å gi dialektikken et rasjonelt og materialistisk grunnlag, endret Marx den til en filosofi for revolusjon. Marx og Engels brukte dialektisk materialisme i studiet av historie og samfunn, og dermed oppdaget de den materialistiske forståelsen av historien. Den historiske materialismen var en ny og revolusjonerende måte å forstå samfunnet og sosial endring på. Den forklarte grunnlaget for samfunnsendringer og politiske revolusjoner ikke som noen store menns hjerner, men som produkt av prosessene i samfunnet. Det viste alle revolusjonære at veien til sosial endring lå i å forstå samfunnet og formulere ideene for endring i tråd med dette.

Utgangspunktet for den materialistiske historieoppfatningen er utviklingsnivået til de materielle produktivkreftene – det vil si verktøy, maskiner, ferdigheter og så videre. Marx sier at i henhold til bestemte trinn i utviklingen av produktivkreftene, får vi bestemte produksjonsforhold – det vil si forholdene av eierskap og kontroll over produksjonsmidlene. For eksempel vil tilbakeliggende produktivkrefter som treplog, og møller drevet av vind, håndmakt og dyr, gi oss føydale produksjonsforhold; mens når moderne produktivkrefter som traktorer, skurtreskere og så videre, er utbredt, vil de gi opphav til kapitalistiske produksjonsforhold. Disse produksjonsforholdene utgjør samfunnets økonomiske struktur, eller den økonomiske basisen i samfunnet.

På toppen av basisen i samfunnet, dannes en juridisk og politisk overbygning med bestemte former for sosial bevissthet. Videre sier Marx at det er produksjonsmåten (produktivkreftene og produksjonsforhold sammen) som legger grunnlaget for det sosiale, politiske og intellektuelle livet generelt. Derfor vil for eksempel den føydale produksjonsmåten gi opphav til svært alvorlig undertrykking av kvinner og lavkaster og et svært udemokratisk politisk system; mens den kapitalistiske produksjonsmåten derimot reduserer sosial undertrykking og legger grunnlaget for noen borgerlige demokratiske rettigheter.

På et visst stadium i utviklingen av produktivkreftene kommer de i konflikt med de eksisterende produksjonsforholdene. De gamle produksjonsforholdene begynner å hindre den videre utviklingen av produktivkreftene. Med mindre disse produksjonsforholdene endres, kan ikke produktivkreftene utvikle seg videre. Denne perioden når produksjonsforholdene begynner å opptre som lenker på utviklingen av produktivkreftene, er begynnelsen på en epoke med sosial revolusjon. Revolusjon er nødvendig for å endre produksjonsforholdene, altså forholdet mellom de ulike klassene i samfunnet. Når dette skjer og produksjonsforholdene – eller eiendomsforholdene – er brutt, altså når det økonomiske grunnlaget er endret, så følger ganske raskt endringer i hele overbygningen.

Denne materialistiske historieoppfatningen var den første store oppdagelsen til Marx, og ble gjort i 1844-1845. Det var grunnlaget som de andre søylene i marxistisk teori ble bygget på.

Seinere videreutviklet Marx og Engels, og de andre marxistiske lærerne, den marxistiske filosofien. Men kjerna i den forble de grunnleggende prinsippene for dialektisk og historisk materialisme som er lagt fram her.

Referansetekster til kapittel 6:

Marx – Teser om Feuerbach

Engels – Sosialismens utvikling

Stalin – Om den historiske og dialektiske materialisme

Kapittel 7 – Kampen mot utopisk sosialisme og utviklingen av en vitenskaplig sosialisme

Utopisk sosialisme er en beskrivelse av de viktigste retningene av førmarxistisk sosialisme, som oppsto og ble sterke i første halvdel av det nittende århundre. Begrepene ”utopister” (avledet fra ideen om Utopia, en tilstand hvor alt er perfekt) og" sosialister" ble populære først på 1830-tallet. De ble brukt til å beskrive tenkere som utviklet teorier for å forandre samfunnet i mer egalitær retning ved å fjerne individualisme, egoisme og konkurranseinstinkt fra menneskelig natur. Mange av disse tenkerne og deres etterfølgere forsøkte å gjennomføre sine teorier ved å opprette ideelle samfunn der alle medlemmene jobbet, levde og delte fruktene av sitt arbeid på grunnlag av samvirke og fellesskap. De mente at slike ideelle samfunn ville danne eksempler som ville bli forbilder for resten av samfunnet. De bygget derfor ikke på de faktiske prosessene i samfunnet i arbeidet for å bygge sine sosialistiske samfunn. De trodde at fornuften i deres planer og ideer var nok til å overbevise folk og endre samfunnet.

Utopisk sosialisme var først og fremst en reaksjon på undertrykking og utbytting av arbeiderklassen i kapitalismen. Det arbeidende folket hadde kjempet bittert for å styrte føydalismen. Men borgerskapets slagord om frihet, likhet og brorskap betydde bare frihet for kapitalistklassen og økt utbytting av arbeiderne. De ulike sosialistiske teoriene oppsto som et resultat av den nye klassemotsigelsen mellom kapitalister og arbeidere, og som en protest mot utbytting. De forsøkte å bygge et system som ville gi rettferd for sliterne.

Anarkiet i den kapitalistiske produksjonen var en annen årsak til de nye sosialistiske teorier. De utopiske sosialistene forsøkte å lage rasjonelle systemer som ville dekke behovene til menneskeheten på en ryddig og harmonisk måte. Noen av dem prøvde å overbevise kapitalister og funksjonærer om at deres sosialistiske systemer var mye mer rasjonelle, planmessige, og derfor ønskelige enn det eksisterende kapitalistiske systemet. Dermed forsøkte de å få midler fra de rike til å finansiere sine prosjekter.

Den viktigste feilen i de før-marxistiske sosialistiske doktrinene var at de ikke tok utgangspunkt i klassemotsigelsene og klassekampen i samfunnet. Selv om deres ideer var et produkt av disse, forsto ikke de utopiske sosialistene at det var helt nødvendig å føre klassekamp for å oppnå sosialisme. Selv om deres ideer i virkeligheten var en refleksjon av den historiske oppgaven til det nyfødte proletariatet, oppdaget ikke de utopiske sosialistene den grunnleggende betydningen av proletariatets revolusjonære rolle i å skape sosialismen.

Når Marx og Engels kom i kontakt med de sosialistiske og kommunistiske gruppene, begynte de å arbeide for å overbevise tilhengerne av de utopiske sosialistiske teorier om feilene i deres ideer. De deltok intenst i debattene i de ulike revolusjonære og arbeidergrupper hvor disse teoriene og ideene ble diskutert. Deres hovedmål var å gi et vitenskapelig grunnlag for en sosialistisk teori. For dette måtte de avsløre feil og mangler hos de tidligere sosialister og gi sosialismen fast grunnlag i form av den marxistiske teorien om klassekamp.

Som Marx selv påpekte var ikke teorien om klassekamp en nyvinning gjort av ham. Faktisk var de tidligere sosialister, og selv borgerlige forfattere, ganske bevisst på klassene og skrev om klassekamp. Men den avgjørende nyvinningen i marxistisk teori om klassekamp, er at den viste hvordan klassekampen uunngåelig førte til sosialisme og kommunisme.

Marx viste først av alt at klasser ikke er noe som alltid har eksistert i menneskelige samfunn. Han viste at det var en lang periode i menneskehetens historie da det ikke var noen klasser i det hele tatt (det vil si under den primitive kommunismen – urkommunismen). Det ville også være en periode i fremtiden der det igjen ikke ville være noen klasser. Dernest analyserte Marx spesielt klassekampen mellom borgerskapet og proletariatet og viste hvordan denne klassekampen uunngåelig ville føre til arbeiderrevolusjoner og opprettelsen av proletariatets diktatur, altså sosialisme. For det tredje, Marx viste at dette proletariatets diktatur i seg selv var en overgangsfase til et nytt samfunn. Proletariatet kan bare utvikle seg ved å avskaffe seg selv som klasse, ved å avskaffe alle klasser og etablere et klasseløst samfunn, altså kommunismen.

Det er denne teorien om klassekamp som Marx og Engels utviklet, spredte og førte i praksis resten av sine liv. Det er denne marxistiske teorien om klassekamp som omformer sosialismen til en vitenskap, som la grunnlaget for den vitenskapelige sosialismen. Med dette sluttet sosialisme å bli sett på som et produkt av noen strålende hjerner, og ble det nødvendige utfallet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser – proletariatet og borgerskapet. På grunn av den vitenskapelige sosialismen ble ikke oppgaven til sosialistene å utvikle det mest perfekte, harmoniske og fornuftige samfunnssystemet som de utopiske sosialistene hadde prøvd å gjøre. I vitenskapelig sosialisme ble oppgaven å analysere samfunnet, å analysere historien og det økonomiske grunnlaget for klassemotsigelsene i samfunnet, og fra dette økonomiske grunnlaget å finne metoden for å gjøre slutt på alle klassekonflikter og skape sosialisme og kommunisme.

Den vitenskapelige klarheten i marxistisk sosialistisk teori var så stor at de fleste ærlige elementer i de ulike sosialistiske og kommunistiske organisasjoner på 1840-tallet snart avviste før-marxistiske og ikke-proletære varianter av sosialismen. Marx og Engels ble snart ideologiske ledere i den sosialistiske bevegelsen. Når en ny internasjonal organisasjon ble dannet i 1847 for å forene arbeidere, intellektuelle og revolusjonære sosialistiske grupper fra ulike land, ble de samtidig dens ledere. De foreslo navnet, Kommunistenes Forbund, og det var de som ble valgt til å utarbeide forbundets program. Dette programmet er verdenshistoriske ”Det kommunistiske manifest”.

”Det kommunistiske manifestet” var ikke bare det første programmet og generallinja for det internasjonale proletariatet. Det legger også ned grunnprinsippene i den vitenskapelige sosialismen og tilnærmingen til andre typer sosialisme. Med rask oversettelse til en rekke språk, spredde snart manifestet de grunnleggende ideene i den marxistiske vitenskapelige sosialismen til hele Europa og deretter hele verden. De grunnleggende prinsippene i dette dokumentet har i hovedsak holdt seg i mer enn 150 år, opp til den dag i dag.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 7:

Marx og Engels – Det kommunistiske manifest

Kapittel 8 – Marxistisk politisk økonomi

Som vi har sett tidligere utviklet Marx sine prinsipper om politisk økonomi både som fortsettelse av og brudd med den borgerlige politiske økonomien til de engelske økonomene. De fleste av Marx sine tidlige økonomiske skrifter fra 1844 til 1859 tok form som kritikk av borgerlig politisk økonomi. Han imøtegikk påstander fra de borgerlige politiske økonomene som så kapitalismen som et permanent og universelt system. Han viste at kapitalismen bare kunne eksistere i en begrenset periode, og måtte bli styrtet og erstattet av en ny og høyere form for sosialt system. I senere økonomisk analyse, spesielt de ulike bøkene i hans hovedverk Kapitalen, konsentrerte han seg om å oppdage de økonomiske lovene for kapitalismen. Den dyptgående analysen av produksjonsforholdene i det kapitalistiske samfunnet, i sin opprinnelse, utvikling og nedgang, utgjør fundamentet i Marx ’politiske økonomi.

Borgerlige politiske økonomer har alltid begrenset seg til å analysere forhold mellom ting, av bytte av en vare mot en annen. Marx viste imidlertid at økonomi ikke handler om ting, men om relasjoner mellom mennesker, og i siste instans mellom klasser.

Siden det under kapitalismen er produksjon av varer som dominerer økonomien, begynte Marx sitt hovedverk med en analyse av varen. Han pekte på at varebyttet ikke bare var et bytte av ting, men faktisk et uttrykk for forholdet mellom produsenter i samfunnet som har blitt knyttet sammen av markedet. Selv om varebytte har eksistert i tusenvis av år, er det bare med utviklingen av penger og kapitalismens fødsel at den når sitt høydepunkt når det knytter sammen det økonomiske livet til millioner av enkeltprodusenter og hele samfunnet til ett sammenhengende system. Kapitalismen omdanner til og med arbeiderens arbeidskraft til en vare som kjøpes og selges fritt på markedet.

Lønnsarbeideren selger sin arbeidskraft til eieren av produksjonsmidlene; kapitalisten. Arbeideren tilbringer en del av sin arbeidsdag med produsere verdier som tilsvarer lønna, det vil si å produsere det som er nødvendig for å dekke kostnadene ved å opprettholde seg selv og sin familie. Den andre delen av arbeidsdagen brukes til å produsere for kapitalisten. Arbeideren får absolutt ingen betaling å produsere for kapitalisten. Denne ekstra verdien som arbeideren produserer, utover verdien som er nødvendig for å tjene sin lønn og opprettholde seg selv, kaller Marx for merverdi. Den er kilden til kapitalistens profitt og kilden til kapitalistklassens rikdom.

Oppdagelsen av merverdien avslørte utbyttinga av arbeiderklassen. Den avslørte også kilden til den fiendtlige motsigelsen mellom proletariat og borgerskap. Denne klassemotsigelsen var det viktigste uttrykket for den grunnleggende motsigelsen i det kapitalistiske systemet: motsigelsen mellom produksjonens sosiale karakter (samfunnsmessig produksjon) og eiendomsforholdets private karakter (privat tilegnelse). Oppdagelsen av merverdien ble av Engels kalt den nest viktigste oppdagelsen til Marx (ved siden av oppdagelsen av historisk materialisme). Lenin kalte læren om merverdien for hjørnesteinen i Marx sin økonomiske teori.

Marx analyserte i detalj de periodiske økonomiske krisene som igjen og igjen ryster kapitalismen. Han forklarte også de kapitalistiske krisene som et uttrykk for den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen. Han avslørte dermed løgnene som de borgerlige økonomene i samtida spredte om at kapitalismen ikke kunne gå inn i krise, fordi markedet ville løse alle problemer. Deres teori var at uansett hva kapitalistene produserte ville det automatisk bli solgt på markedet.

Marx avslørte at kapitalismens vesen uunngåelig førte til kriser. Han viste hvordan kapitalister i sin desperate trang til å tjene mer og mer profitt blindt kjempet for å øke produksjonen. Men samtidig ville hver kapitalist prøve å få høyere vekstrate i fortjenesten ved å kutte lønna til sine arbeidere og kaste dem inn i fattigdom. Arbeiderklassen utgjør den største gruppa i samfunnet og fattigdom i arbeiderklassen betyr at de kan kjøpe færre varer. Dermed vil kapitalistklassen på den ene sida øke produksjonen av varer som leveres til markedet, men på den andre sida redusere kjøpekrafta til en stor del av kundene i det samme markedet. Dette fører naturligvis til en betydelig motsigelse mellom voksende produksjon på den ene sida og krympende marked på den andre sida. Resultatet er overproduksjonskriser hvor markedet oversvømmes med usolgte varer. Mange kapitalister blir kastet inn i konkurs. Hundretusenvis av arbeidere kastes ut av jobbene sine og tvinges inn i sult samtidig som butikkene er fylt med varer som forble ubrukte fordi ingen kunne kjøpe dem.

Marx konkluderte videre med at anarkiet med disse krisene i kapitalismen bare kan løses ved å løse den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen mellom samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse. Dette kan bare gjøres ved å styrte det kapitalistiske systemet og etablere sosialisme og kommunisme, og dermed gjøre også tilegnelsen samfunnsmessig – sosialisere eierskapet til produksjonsmidlene. Marx viste at den sosiale krafta som kunne gjennomføre denne revolusjonen hadde blitt skapt av kapitalismen sjøl; det var proletariatet. Bare proletariatet hadde ingen interesse av å fortsette dagens orden av utbytting og privat eierskap. Det alene hadde både interesse av og evne til å etablere sosialismen.

Marx analyserte hvordan hver krise forsterket motsigelsene i det kapitalistiske systemet. Han beskrev prosessen hvor hver krise førte med seg sentralisering av kapital i hendene på en mindre og mindre håndfull kapitalister. Dette fortsatte sammen med den enorme veksten i elendighet og misnøye blant massene av arbeidere. Mens kapitalismens motsigelser skjerpes, vokser de revolusjonære proletære omveltningene i styrke, før de endelig ender i revolusjon, konfiskering av kapitalistenes kapital og oppbygging av et sosialistisk samfunn med samfunnsmessig eierskap som harmonerer med den samfunnsmessige produksjon.

På denne måten kunne Marx, med utgangspunkt i økonomiens mest grunnleggende enhet – varen – grave fram de grunnleggende økonomiske lovene som styrer kapitalismen. Han avslører dermed det vitenskapelige økonomiske grunnlaget for den sosialistiske revolusjonen og veien til kommunismen.

Referansetekster til kapittel 8:

Engels – En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk

Marx – Lønarbejde og kapital

Marx – Indledning til bidrag til kritik af den politiske økonomi

Marx – Value, Price and Profit

Kapittel 9 – Marxismen forenes med arbeiderklassen

Marx og Engels var svært aktive i 1840-årenes revolusjonære kommunistiske grupper. De ble her ledere for Kommunistenes Forbund som var en internasjonal forening av revolusjonære fra mange land i Europa. De utarbeidet forbundets program – Det kommunistiske manifest – som fikk verdenshistorisk betydning. Men på denne tiden – i 1848 – hadde marxismen ennå ingen påvirkningskraft på de breie massene av arbeidere. Påvirkningen fra Kommunistenes Forbund var begrenset og de besto hovedsaklig av arbeidere og intellektuelle som var drevet inn i eksil. Faktisk var marxismen på denne tiden bare en av mange sosialistiske retninger.

1848-revolusjonen, som spredte opprøret over hele det europeiske kontinentet, var den første store historiske hendelsen hvor marxismen fikk vist seg i praksis. Marx og Engels var i Brüssel når revolusjonen brøt ut i Frankrike. Den belgiske regjeringen fryktet at revolusjonen skulle spre seg og Marx ble umiddelbart utvist fra Brüssel. Han ble tvunget til å dra til Paris, der han snart fikk selskap av Engels. Men da den revolusjonære bølgen kom til Tyskland, bestemte begge to seg for å flytte hjem og delta direkte i de revolusjonære hendelsene.

I Tyskland prøvde de å forene arbeidet til Kommunistenes Forbund og arbeidernes organisasjoner. De ga ut dagsavisen ”Neue Rheinische Zeitung”, som ble et organ for å spre av den revolusjonære linja. Avisens standpunkt var at å støtte det radikale borgerlige demokratiet for å fullføre den borgerlige demokratiske revolusjonen, var den viktigste oppgaven i Tyskland. Men avisen tjente samtidig dannelsen av et parti for det voksende revolusjonære proletariatet i Tyskland. Marx og Engels prøvde selv å bygge et masseparti av arbeidere ved å forene arbeiderforeningene i ulike tyske provinser. Avisen varte i ett år. Med revolusjonens sammenbrudd i Tyskland og andre deler av Europa, og den påfølgende reaksjonen, ble avisen nedlagt og Marx ble landsforvist av den prøyssiske kongen. Marx trakk seg tilbake til Paris, men måtte snart forlate Paris også på grunn av forfølgelse fra franske myndigheter. Engels fortsatte å kjempe som soldat i tyske revolusjonære styrkene til siste slutt. Etter revolusjonens militære nederlag rømte han, og mot slutten av 1849 sluttet han seg til Marx, som hadde da slått seg ned i London. England fortsatte å være deres base resten av deres liv.

Nederlaget i 1848-revolusjonen hadde sådd forvirring blant de revolusjonære og proletariske aktivistene i hele Europa. De fleste av de tidligere dominerende sosialistiske retningene kunne ikke gi noen skikkelig forståelse for årsakene til utviklinga av revolusjonen. Det var i denne sammenhengen at Marx tok på seg oppgaven å forklare de sosiale kreftene bak den innledende seieren og det seinere nederlaget for revolusjonen. Siden Frankrike var sentrum og utgangspunkt for både oppsvinget og tilbakegangen for revolusjonen, konsentrerte Marx sin analyse om de franske hendelser. Dette gjorde han gjennom sine briljante verker, ”Klassekampen i Frankrike 1848 til 1850” og ”Louis Bonaparte og den attende Brumaire”. De var Marx første forsøk på å forklare samtidas historiske hendelser ved hjelp av den materialistiske historieoppfatningen. Han analyserte med fullstendig klarhet klassekreftene bak hver av de store svingninger og vendinger i revolusjonen. Han ga med dette et klassegrunnlag for revolusjonær proletarisk taktikk. Ved å avsløre rollen til ulike klasser på ulike stadier, viste han hvem som var revolusjonens venner og hvem som var dens fiender og dermed hvordan proletariatet burde forholde seg til hver av de andre klassene.

I perioden som fulgte, fortsatte Marx å skrive om alle de store politiske begivenhetene i hele verden. I alle disse tekstene presenterte han et tydelig perspektiv fra et proletarisk synspunkt. Dette skilte disse tekstene fra alle andre varianter av sosialisme, som viste seg ute av stand til å gi svar på den stadig skiftende verdenssituasjonen. Dette etablerte marxismens overlegenhet i forhold til andre sosialistiske retninger, som et praktisk verktøy for å forstå og forandre verden.

Samtidig arbeidet Marx og Engels energisk for å forene arbeiderklassens svake og splitta organisasjoner. Kommunistenes Forbund, som var sterkest i Tyskland, møtte grov undertrykking fra det prøyssiske politiet. Mange av medlemmene i Tyskland ble kastet i fengsel og organisasjonen selv ble til slutt oppløst i november 1852. I løpet av den lange perioden med reaksjon etter nederlaget til 1848-revolusjonen, gjorde Marx og Engels stadige forsøk på å reorganisere og gjenopplive arbeiderbevegelsen. Foruten å skrive og publisere sine arbeider i stor utstrekning, opprettholdt de konstant kontakt med arbeiderklassens organisasjoner i ulike land, spesielt England, Frankrike og Tyskland. Deres gjentatte forsøk hadde som mål å danne en internasjonal organisering av arbeiderklassen og opprette egne arbeiderpartier i de industrielt utvikla landa.

Marx gjorde det viktigste arbeidet i denne fasen. Han jobbet i hele perioden under svært vanskelige forhold. Etter å ha blitt forfulgt av regjeringene i ulike land, var han også i London under konstant overvåkning fra sikkerhetspoliti, spesielt det prøyssiske politiske politiet. Foruten den politiske undertrykkinga, var hans økonomiske situasjon alltid veldig dårlig. På grunn av den revolusjonære arbeiderbevegelsens uorganiserte og svake tilstand på den tida var den ikke i stand til å støtte ham som heltids revolusjonær. Dermed var hans eneste kilde til penger det lille honoraret han fikk per artikkel han skrev for den store amerikanske avisen ”The New York Tribune”. Dette var selvfølgelig helt utilstrekkelig for den store Marx-familien. Dermed levde de stadig med fattigdom, gjeld og til og med i sult. Mang en gang måtte de pantsette eiendeler for å ha penger til mat. Marx hadde seks barn, men bare tre overlevde barndommen. Når datteren døde måtte begravelsen utsettes flere dager før de klarte å skaffe penger til å betale for den. Marx selv fikk en rekke alvorlige sykdommer, som han måtte kjempe mot for å fullføre sitt arbeid.

Gjennom alle disse økonomiske vanskelighetene var Engels den viktigste støtten for Marx-familien. Etter 1848-revolusjonens nederlag ble Engels tvunget til å gå tilbake til jobben i farens Manchester-firma. Han jobbet der i tjue år, først som funksjonær og de siste fem årene fram til 1869 som partner i firmaet. I denne perioden hadde han en betydelig inntekt, som også kom Marx til gode.

Engels hjelp var imidlertid ikke bare økonomisk. Selv om han ikke hadde mye tid til overs på grunn av jobben, anstrengte han seg likevel for å fortsette studiet og hjelpe Marx. De sendte hverandre brev svært regelmessig og utvekslet helt tida ideer. Marx konsulterte alltid Engels i store spørsmål, spesielt beslutninger som angikk den internasjonale arbeiderbevegelsen.

Deres innsats bar endelig frukter i 1864 med dannelsen av Den Internasjonale Arbeidsmannsforeningen – Den første internasjonalen. Marx ble raskt foreningens leder og var hovedansvarlig for å utarbeide internasjonalens første program og vedtekter. Internasjonalens program inneholdt imidlertid ikke de sterke ordene fra Det kommunistiske manifest. Den Første Internasjonalen, var i motsetning til Kommunistenes Forbund, ikke en organisasjon av små revolusjonære grupper. Mange av avdelingene i Internationalen, spesielt i England og Frankrike, var organisasjoner med masseoppslutning fra arbeidere. Men de fleste av disse organisasjonene hadde ikke en klar og korrekt forståelse av verden. Selv om de besto hovedsakelig av arbeidere så var nivået på bevisstheten stort sett lavere enn for de utvalgte revolusjonære i Kommunistenes Forbund. Programmet og vedtektene måtte dermed formuleres med tanke på dette. Den riktige linjen måtte presenteres på en måte som var akseptabel for medlemsorganisasjonene i Internasjonalen. Marx, med sin store ideologiske dybde og praktiske organisasjonserfaring var på denne tiden den eneste personen som kunne utforme disse dokumentene, og ble derfor gitt denne oppgaven. I de påfølgende årene var det han som utarbeidet alle de viktigste dokumentene i Den første internasjonalen.

Det var altså bare marxismen som kunne gi det ideologiske, politiske og organisatoriske perspektivet for Den første internasjonale. Å innarbeide dette perspektivet betydde konstant kamp mot de forskjellige anarkistiske og opportunistiske retningene som oppsto innenfor bevegelsen. Anarkistene var mot en sterk organisasjon, mens opportunistene var mot besluttsom kamp. I kamp mot begge disse avvikene, arbeidet Marx og Engels for å gjøre Internasjonalen til en kjempende masseorganisasjon som kunne forene arbeiderne i både Europa og Amerika. Dette lyktes de i stor grad med, samtidig som de ledet dannelsen av uavhengige arbeiderpartier i flere av de industrialiserte landene i verden.

Ved opprettelsen av den historiske Pariserkommunen i 1871, hadde marxismen utvikla seg svært langt fra sin posisjon i 1848-revolusjonen. Marxismen var ikke lenger bare én av de sosialistiske retningene. De tidligere varianter av utopisk sosialisme hadde blitt feid bort av historien, og det var marxismen alene som beholdt stor praktisk betydning. Marxismen var heller ikke lenger begrenset til små grupper, men hadde blitt et massefenomen. Dens innflytelse ble utvidet i arbeiderbevegelsene i en rekke industrialiserte land. Den ga ideologisk ledelse til sjølstendige proletariske partier. Den ledet en massiv proletarisk bevegelse som hadde begynt å utfordre borgerskapet. Marxismen hadde blitt forent med de breie arbeidermassene.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 9:

Marx – Klassekampen i Frankrike 1848 til 1850

Marx – Louis Bonaparte og den attende Brumaire

Referansetekster til kapittel 9:

Dokumenter om og fra The International Workingmen’s Association

Kapittel 10 – Lærdommene fra Pariserkommunen

Pariserkommunen var den første gangen i historia arbeiderklassen tok makta og forsøkte å få på plass sitt eget styre og ble knust i løpet av 72 dager. Likevel var erfaringene derfra av verdenshistorisk betydning. Gjennom sin korte eksistens hadde den bidratt med et glimt av det nye samfunnet. Gjennom gode eksempel så vel som feil skaffet den umiddelbart anvendelige lærdommer for arbeiderklassen i verden. Marx, som leder av den 1. Internasjonalen, oppsummerte lærdommene fra denne store hendelsen for den internasjonale arbeiderklassen.

Den fransk-tyske krigen fra 1870-71 var bakgrunnen for Pariserkommunen. Den startet i juli 1870 da den reaksjonære franske keiseren Napoleon III beordret et angrep på Preussen (som sammen med andre mindre provinser ble Tyskland i januar 1871) fordi han feilaktig trodde prøysserne var svake. Arméene hans ble raskt slått og Napoleon III overga seg og ble tatt til fange av prøysserne i september 1870. Overgivelsen til Napoleon III ble etterfulgt av dannelsen av en republikk ledet av politikeren Thiers. Thiers signerte en fredsavtale med tyskerne i marsj 1871.

Men Paris, som hadde vært omringet av prøysserne siden september 1870, overga seg ikke til Thiers. Byen var kontrollert av Heimevernet i Paris som hovedsaklig besto av arbeidere. 18. mars 1871 sendte Thiers hæren sin for å avvæpne Heimevernet. Folk gjorde opprør og to generaler i den franske hæren ble skutt og drept og hæren ble tvunget til retrett. Makta hadde gått over i hendene på Heimevernet, som i løpet av ei uke, holdt valg og satte ned et råd bestående av 92 medlemmer. Rådet, som hadde et stort antall arbeidere, ble den nye øverste myndigheten i byen. Det introduserte flere progressive tiltak for omorganiseringa av det sosiale livet og byadministrasjonen og hadde derfor støtte fra hele det arbeidende folket. Likevel var Pariserkommunen en regjering under konstante angrep. I frykt for styrken til arbeiderklassen, slo de tyske og franske undertrykkerne seg sammen for å knuse kommunen. Tyskland hjalp til og med Thiers regjering direkte ved å løslate en stor del av den franske hæren som hadde overgitt seg og blitt tatt til fange i 1870. Thiersregjeringen styrket seg med forsterkninger og satte i gang en fullskalakampanje for å erobre Paris.

Arbeiderne kjempet tappert men var ikke noe hinder for den velutstyrte yrkeshæren. Etter mange dagers heroisk kamp, som endte med tusener av martyrer, ble kommunen knust 28. mai 1871. Selv etter overtakelsen ble mer enn 30,000 Kommunarder slaktet ned med kaldt blod. Over 45,000 ble stilt for krigsrett, mange av disse ble henrettet og andre sendt i fengsel eller eksil. Det var som om borgerskapet hadde bestemt seg for å gi arbeiderne en lærepenge de aldri ville glemme, i tilfelle de noen gang skulle drømme om å ta makta igjen.

Den første internasjonalen var på høyden av folkelig oppslutning under den fransk-prøyssiske krigen og Pariserkommunen. Den hadde en stor kjempende organisering blant arbeiderne og ga jevnlig råd i politiske spørsmål. Da den fransk-prøyssiske krigen brøt ut ga Marx straks ut et dokument på vegne av det øverste rådet til den første internasjonale. Dette dokumentet er et av de første om marxismens taktiske prinsipper om krig. Han agiterte for internasjonal solidaritet blant arbeiderne mens han ga herskerne i både Frankrike og Preussen skylda for krigen. På grunn av propagandaen fra internasjonalen fantes det en sterk internasjonalistisk ånd blant bade tyske og franske arbeidere. Bebel og Liebknecht, to parlamentsmedlemmer og ledere av arbeiderpartiet i Tyskland, og marxistiske medlemmer av internasjonalen, ble faktisk fengsla av den prøyssiske regjeringa for å stemme mot krigsbevilgninger i parlamentet.

I begynnelsen av krigen karakteriserte Marx den som en forsvarskrig på vegne av Tyskland på grunn av den reaksjonære karakteren til det aggressive regimet til Napoleon III. Han forutså likevel at denne reaksjonære herskeren ville falle. Da dette skjedde ga Marx med det samme ut et dokument som oppfordra de tyske arbeiderne til å gå mot det som nå hadde blitt en tysk erobringskrig. Han ba om fred med Frankrike og anerkjennelse av den nylig grunnlagte republikken. Han karakteriserte republikken som ledet av finansaristokratiet og storborgerskapet. Likevel mente han det ville være for tidlig å forsøke å kaste republikken og danne en arbeiderregjering. Faktisk gikk Marx til slutt imot et hvert opprørsforsøk i Paris. Dette fordi den tyske fienden alt hadde omringet Paris og det var få sjanser for at et opprør ville vare under slike omstendigheter.

På tross av rådene fra Marx forsøkte aktivister fra ulike anarkistiske og konspiratoriske strømninger, som hadde noe støtte i Paris, flere ganger å organisere et opprør. Da opprøret faktisk skjedde erklærte Marx full militant støtte til kommunen, til tross for at han opprinnelig var mot å gjøre opprør i denne situasjonen. Han anerkjente straks den historiske betydningen den hadde og sendte hundrevis av brev verden over for å prøve å bygge støtte. Gjennom budbringere holdt han kontakt med kommunardene og sendte råd til medlemmer av internasjonalen i kommunen. Etter å ha rådspurt seg med Engels, som var ekspert på militære spørsmål, sendte han også råd om det militære forsvaret av kommunen. Til tross for at kommunen ble ledet av medlemmer av andre grupper og strømninger, prøvde marxistene i kommunen alt de kunne for å styrke aktiviteten og forsvaret. Etter kommunen sitt nederlag, var internasjonalen den fremste organisasjonen som skaffet beskyttelse og hjalp til å skaffe arbeid til kommunardene som matte flykte fra de brutale represaliene til det franske borgerskapet.

Marx, som med det same hyllet kommunen som en hendelse med svært historisk betydning, gjorde en grundig analyse der han prøvde å trekke lærdommer fra erfaringene. Dette arbeidet, ”Borgerkrigen i Frankrike”, ble skrevet mens kommunen eksisterte men kunne ikke utgis før to dager etter den hadde falt. Det tjente til å propagandere for det den hadde oppnådd og utvikle den riktige tilnærminga til kommunen blant revolusjonære og arbeidere verden over.

Marx satte først fokus på de store positive og revolusjonære tiltaka kommunen hadde tatt, som han presenterte som utviklinga av det nye samfunnet. Han utpekte de store politiske beslutningene som delinga av kirke og stat, avviklinga av subsidier til kirka, erstatninga av den stående hæren med en folkemilits, valg og kontroll av alle dommere og magistratet, lønnstak for alle embetsmenn og å gjøre dem strengt ansvarlig ovenfor velgerne, osv. De fremste sosioøkonomiske tiltaka var gratis allmennutdanning, fjerning av nattarbeidet i bakeriene, annullering av bøter pålagt av arbeidskjøpere ved verksteder, stenging av panthandlere, overtakelse av nedlagte verksteder som skulle drives av arbeiderkooperativer for å støtte de arbeidsløse, fungerende hus og bistand til gjeldsslaver. Alle tiltaka nevnt over viser at det ikke var noen klar ledelse av kommunen, alle bestemmelsene var merka av at det var handlingene til arbeiderklassen. Til tross for at den hele tiden kjempet desperate for å overleve, ga kommunen det første glimtet av hva slags samfunn den kommende arbeiderrevolusjonen ville bringe. Den ga den første erfaringa med statsmakt i hendene på arbeiderne – det Marx and Engels kalte proletariatets diktatur.

Kommunen bidro også med de mest verdifulle lærdommene for den framtidige kampen til arbeiderklassen gjennom svakhetene sine. Marx pekte på disse. En alvorlig svakhet med kommunen var mangelen på klar og sentralisert ledelse fra ett arbeiderparti. Ut i fra dette konkluderte Marx med at ledelse fra et sterkt, klarsynt og disiplinert arbeiderparti var helt nødvendig for at revolusjonen skulle seire. Det andre poenget Marx vektla gjentatte ganger var nødvendigheta av å knuse det gamle statsapparatet. For å bygge den nye arbeiderstaten var det ikke mulig å basere seg på det gamle statsapparatet til borgerskapet med embetsmenn som var fast bestemt på å bevare den gamle sosiale ordenen. For å bygge arbeiderstaten matte en først knuse det gamle statsapparatet og avsette de høyere embetsmennene som fulgte med det.

I tida med reaksjon og undertrykking i kjølvannet av kommunen, var det stor forvirring blant de revolusjonære kreftene om hvordan erfaringene skulle brukes og hvordan trekke de riktige slutningene. Anarkistene, som i store antall hadde deltatt i kommunen, var særlig på defensiven. Marx sine analyser ga en entydig stilling som ryddet opp i forvirringen. Marx hjalp også til med propaganda for den riktige forståelsen av Kommunen verden over. I etterkant fremstilte borgerskapet Marx som den reelle lederen av kommunen og han ble derfor til og med intervjuet av verdenspressa. Gjennom disse intervjuene kunne han legge fram det riktige standpunktet i flere land. Marxismen ga igjen de riktige svarene.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 10:

Marx – Borgerkrigen i Frankrike

Kapittel 11 – Marxismen sprer seg og opportunismen vokser fram

Perioden etter Pariserkommunen var prega av reaksjonær offensiv mot arbeiderbevegelsen fra borgerskapet. Dette hadde innvirkning på den første internasjonalen. Den franske seksjonen ble hardest ramma siden de fleste medlemmene ble flyktninger i andre land og det brøt ut harde fraksjonskamper blant dem. Arbeiderbevegelsen i Tyskland fikk også et tilbakeslag med arrestasjonene av de fremste marxistlederne, Bebel og Liebknecht, som hadde vært mot krigen og med at deler av Frankrike ble annektert. Dette betydde at to av de viktigste seksjonene av internasjonalen ble skadelidende. Samtidig var de en splittelse i den engelske seksjonen, der noen av lederne forlot internasjonalen i protest mot det militante standpunktet Marx tok i støtten til Pariserkommunen. Sammen med manipulering fra anarkistene svekket dette internasjonalen. Marx og Engels besluttet å flytte hovedkvarteret til internasjonalen fra London til New York. Denne avgjørelsen ble tatt på kongressen i 1872. Den svekka internasjonalen klarte likevel ikke reise seg og ble til slutt oppløst i 1876.

Oppløsinga av den første internasjonalen stanset likevel ikke frammarsjen til Marxismen og dannelsen av nye arbeiderpartier. Etter at Pariserkommunen falt, fulgte nesten 35 år uten store kriger mellom de viktigste kapitalistlandene i Europa. I denne perioden vokste arbeiderbevegelsen i de fleste industrialiserte land raskt. Sosialistiske partier, som hovedsakelig besto av arbeidere, bygde store og omfattende strukturer. Under deres ledelse vokste det fram dagsaviser, arbeiderkooperativer, fagforeninger som ble større og så videre. Ofte jobbet de innenfor loven og deltok med ganske stort hell i valgene til de borgerlige parlamentene. Mange av disse partiene gikk sammen og stiftet den 2. internasjonale i 1889. Dette oppmuntra videre veksten av nye sosialistiske arbeiderpartier i ulike deler av verden.

Marx og Engels fortsatte å spille rollen som ideologiske ledere og praktiske organisatorer av den voksende arbeiderbevegelsen fram til sin død. De ga hele tiden teoretiske innspill for å styrke grunnlaget til den voksende bevegelsen. Marx konsentrerte seg om videre studier av politisk økonomi og mer inngående undersøkelser av kapitalismen. Første bind av ”Kapitalen” kom ut i 1867. Etter det fortsatte Marx kampen mot svært sviktende helse for å prøve å fullføre de neste bindene av verket. Likevel var han ikke ferdig da han døde 14. mars 1883. Men Engels fullførte den enorme oppgaven med å samle Marx’ notater, redigere dem og til slutt utgi det 2. og 3. bindet av ”Kapitalen”. Engels gjorde også betydelig teoretisk arbeid etter han ble heltids revolusjonær i 1869. Både sammen med Marx og alene, utga han ulike verker om filosofi, sosialistisk teori, evolusjon, opprinnelsen til sosiale og politiske institusjoner og så videre. Etter at Marx døde spilte han den sentrale rollen i rådgivinga og oppbygginga av bevegelsen i forskjellige land. Gjennom regelmessig korrespondanse fungerte han som et senter, som ellers var ikke-eksisterende gjennom denne perioden. Dette gjorde han til han døde 5. august 1895.

Marx og Engels la ned mye arbeid i å slåss mot opportunistiske strømninger som styrket seg etter hvert som bevegelsen vokste. Ei viktig strømning var lassalleismen som først vokste fram i den første internasjonalen men fortsatte etter nedleggelsen av denne. Opphavsmannen Ferdinand Lassalle var grunnlegger av det første sosialistpartiet med arbeiderklassegrunnlag, starta i Tyskland i 1863. De fremste opportunistiske trekka ved lassalleismen var feighet i kampen for høyere lønn for arbeidere og å be staten om hjelp til å danne arbeiderkooperativ som Lassalle så som hovedmiddel for å reformere samfunnet og gradvis innføre sosialisme. For å bekjempe vrangforestillinger om lønnskamp skrev Marx ”Lønn, pris og profitt” og la det fram for det øverste rådet til første internasjonalen i 1865. Kampen mot Lassalleismen fortsatte i 1875 da Marx skrev ”Kritikk av Gothaprogrammet”. Gotha-programmet var programutkastet som ble lagt fram til sammenslåinga av de lassalleistiske og marxistiske arbeiderpartiene i Tyskland til ett parti. På den tida var marxistene så ivrige etter sammenslåing at de inngikk mange kompromisser med den opportunistiske politikken til lassalleismen. Her la Marx fram en omfattende kritikk av de punktene der opportunismen kom til uttrykk. Men kritikken ble bare gitt til en håndfull ledende marxistiske medlemmer av det tyske partiet. Den sirkulerte ikke og veldig få forslag ble satt ut i livet. Men i utkastet til nytt partiprogram i 1891 insisterte Engels på å publisere kritikken, til tross protestene fra noen ledende partimedlemmer. Denne gangen ble ikke de lassalleistiske delene med i det nye programmet.

Andre opportunistiske retninger som kom til uttrykk ble på samme måte resolutt avvist av Marx og Engels så lenge de levde. Etter at Engels døde kom et av de alvorligste angrepene på marxismen innenfra arbeiderbevegelsen selv. Siden direkte opposisjon mot marxismen var blitt veldig vanskelig hadde dette angrepet form av et forsøk på å ”revidere” marxismen. Denne strømninga, som senere kom til å bli kalt revisjonisme, ble først prøvd av Bernstein, et ledende partimedlem i Tyskland og også av den andre internasjonale. Han la frem synspunktene sine første gang i 1898-99 innenfor det tyske partiet. Bernstein mente at det på grunn av endra forhold var nødvendig å endre alle de grunnleggende teoriene til Marx. Han mente det ikke var nødvendig med voldelig revolusjon for å innføre sosialismen og at reformering av kapitalistiske institusjoner gradvis ville bringe fram sosialisme. Etter som opportunismen vokste i arbeiderbevegelsen fikk revisjonismen til Bernstein snart tilhengere i forskjellige partier. Likevel samla mange ekte revolusjonære seg til støtte for marxismen. Debatten ble reist foran kongressen til den andre internasjonale i 1904. Kongressen fordømte skarpt revisjonismen med 25 mot 5 stemmer og 12 avholdende. Det var også en annen kompromissresolusjon, som ikke fordømte revisjonismen like sterkt, som ikke gikk gjennom fordi det ble uavgjort med 21 mot 21 stemmer. Men i behandlinga av begge resolusjonene var det en stor andel som støttet revisjonismen, eller ikke ville ta sterk stilling mot den. Selv om Kongressen til slutt fordømte revisjonismen var det ganske klart alt i 1904 at opportunisme og revisjonisme hadde skaffet seg en base blant toppene i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Opposisjonen mot opportunismen var likevel også sterk i mange land. Det var et særlig sterkt senter i Russland, der bolsjevikene under ledelse av Lenin allerede hadde startet store kamper mot russiske varianter av opportunisme.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 11:

Marx – Kritikk av Gotha-programmet

Marx – Kapitalen bind 1

Marx – Kapitalen bind 2

Marx – Kapitalen bind 3

Referansetekster til kapittel 11:

Lenin – Marxisme og revisjonisme

Kapittel 12 – Marxisme i Russland – Lenins tidlige liv

Russland var et av landene der marxisme og marxistisk litteratur spredde seg tidlig. Den første oversettelsen av hovedverket til Marx ”Kapitalen” eller ”Das Kapital” var på russisk. En utgave utgitt i 1872 (bare fem år etter den tyske originalutgaven), var en umiddelbar suksess som solgte godt og fikk talløse gode anmeldelser i prestisjetunge tidsskrifter. Innflytelsen var så stor at sitater begynte å dukke opp i agitasjonen fra radikale studenter i store russiske byer i løpet av 1873-74. oversettelsen av andre marxistiske verker til russisk ble påbegynt ganske tidlig av russiske revolusjonære som fant marxismen appellerende.

En av dem var Vera Zasulich, ei revolusjonær kvinne kjent for attentatforsøket på guvernøren i St. Petersburg. Hun startet en korrespondanse med Marx i 1881, som hun senere fortsatte med Engels etter at Marx døde. I 1883 ble hun med i den første Marxistiske organisasjonen i Russland – gruppa Arbeidets frigjøring leda av Georgij Plekhanov. Plekhanov deltok på den første kongressen til den 2. Internasjonale i 1889 etter å ha møtt Engels for første gang. Etter dette møtet holdt Plekhanov nære bånd til og ble veileda av Engels.

Plekhanov var hovedmannen i etableringa av marxismen i Russland. Han oversatte og gjorde mange av Marx og Engels sine verker populære. Samtidig som han kjempet mot de anarkistiske, bondesosialistiske synspunktene til narodnikene. Han ga også mange teoretiske bidrag til marxismen. Russland var på denne tiden underlagt det tyranniske styret til Tsaren som mange revolusjonære og revolusjonære grupper motarbeidet. Men mange av disse gruppene helte mot anarkisme og terrorisme. Plekhanov og gruppa Arbeidets frigjøring var avgjørende i å overbevise mange om Marxismen. Lenin, som ble med i denne gruppa senere, var likevel den som videreførte marxismen og arbeiderbevegelsen.

Lenin var partinavnet til Vladimir Ilyich Ulyanov, født 22. april 1870 i byen Simbirsk, som var hovedstad i Simbirskprovinsen. Den ligger ved Volga, den største elva i Russland. Til tross for at det var en provinshovedstad var kommunikasjonen med omverdenen begrensa mens Lenin var ung. Det var ingen jernbane og transporten gikk hovedsakelig med dampskipene som gikk opp og ned Volga. Om den lange vinteren frøs elva og en måtte reise til hest.

Faren til Lenin var velutdanna og hadde gjennom hardt arbeid gått fra å være fattig landarbeider til å bli lærer, skoleinspektør og til slutt rektor for grunnskolene i Simbirskprovinsen. Han fikk også æresgraden Sivil rådgiver i 1874. Han døde i 1886. Moren til Lenin var datter av en lege på landsbygda. Selv om hun ikke gikk på skole fikk hun undervisning hjemme og lærte til og med flere fremmedspråk, som hun senere lærte barna sine. Hun døde i 1916. De fikk åtte barn der to døde i tidlig barndom og ei døde i tenårene. Lenin var det fjerde barnet. Alle søsknene hans som vokste opp ble revolusjonære.

Lenin var likevel den som ble mest påvirka av den eldste broren, Alexander. Alexander var en utmerka student med gullmedalje fra Universitetet i St. Petersburg (på den tida hovedstad i Russland). Han var med i hemmelige studiesirkler holdt blant revolusjonære ungdommer i St. Petersburg og drev politisk propaganda blant arbeiderne. Ideologisk sto Han mellom narodnikene og marxismen. I 1887 ble Alexander arrestert sammen med den eldste søstera Anna og andre kamerater for å ha prøvd å drepe Tsaren. Anna ble senere løslatt og forvist fra St. Petersburg. Men Alexander som var leder for gruppa ble hengt 8. marsj 1887, sammen med fire av kameratene. Lenin som da bare var 17 år sverget å hevne broren.

Lenin var fra tidlig av en mønsterelev med svært systematiske arbeidsmetoder. I motsetning til andre, leverte han aldri oppgavene i siste liten. Han lagde tidlig en disposisjon og kladd, gjorde hele tida merknader, tillegg og endringer før han fullførte siste utkast. Han hadde svært høy konsentrasjon og snakka ikke med noen som forstyrret han mens han jobbet. Han beundret den elder broren veldig og prøvde som ung å imitere Alexander i alt han gjorde. En måned etter at broren ble hengt måtte Lenin avlegge avsluttende eksamen selv om han var svært anspent og sorgtynget. Han fikk gullmedalje som skolens beste elev.

Til tross for gullmedaljen, kunne ikke Lenin komme inn ved universitetene i hverken St. Petersburg eller Moskva siden han var bror til en kjent revolusjonær. Han kom til slutt inn ved det mindre universitetet i Kazan. Men Han ble forvist fra Kazan i løpet av tre måneder for å ha deltatt i en demonstrasjon mot nye reguleringer som begrenset sjølstendigheta til universitetene og frihetene til studenter. Politibetjenten som eskorterte han til bygrensa prøvde å overbevise den unge Lenin om at han var pressa opp mot veggen. Men Lenin svarte at veggen var råtten og ville rase sammen med et spark. Året etter, i 1888 fikk Lenin dra tilbake til Kazan men fikk ikke begynne ved universitetet. Det er her han begynner å delta i en av de hemmelige marxistiske studiesirklene.

I denne perioden og senere da familien flyttet til en annen en annen provins, Samara, brukte Lenin mye tid på lesing og studier. Foruten å lese verker av russiske revolusjonære, begynte Lenin som 18-åring å lese mange av verkene til Marx og Plekhanov. Han begynte å propagandere kunnskapen sin om Marxisme, først til sin eldste søster Anna, og etterpå ved å organisere små diskusjonsgrupper blant vennene sine. Han begynte også med skøyter, svømming, fjellklatring og jakt.

I mellomtiden forsøkte moren hans flere ganger å få han gjenopptatt ved universitetet. Han ble på nytt nekta i Kazan. Han ble også nekta pass for å kunne studere utenlands. Etter mange søknader, ble Lenin, endelig tatt inn som ekstern jusstudent ved universitetet i St. Petersburg i 1890. Han kunne gå opp til eksamener men ikke gå på forelesinger. Lenin var fast bestemt på å fullføre samtidig som de tidligere medstudentene sine i Kazan. Derfor studerte han på egenhånd og fullførte fireårsløpet på et år. Ved eksaminasjonene i 1891, fikk han høyeste utmerkelse i alle emner og fikk en førsteklasses grad. I januar 1892 fikk han advokattittel og åpnet praksis ved Distriktsretten i Samara.

Lenin var likevel lite interessert i advokatpraksisen. Mens han studerte i St. Petersburg hadde han knyttet kontakt med marxister der og blitt forsynt med marxistisk litteratur. I Samara tilbragte Lenin mye av tiden sin med å undervise i ulovlige studiesirkler med arbiedere og andre. Han startet også den første marxistiske studiesirkelen i Samara. Samara var et senter for narodnikene og Lenin konsentrerte kreftene om å kjempe mot narodnikideologien som bevegde seg i retning liberalisme. Samtidig hadde han stor respekt for de modige uselviske revolusjonære narodnikene fra 1870årene. Mange av disse holdt til i Samara etter at de trakk seg tilbake fra politikken. Lenin var alltid ivrig etter å lære fra dem om det revolusjonære arbeidet deres, om teknikker for hemmelighold og om hvordan revolusjonære oppførte seg under forhør og rettssaker. Det var i Samara Lenin begynte å skrive. Dette ble utdelt på studiesirklene. Han oversatte også Det kommunistiske manifestet til russisk. Aktivitetene og innflytelsen til Lenin spredte seg utover Samara til andre provinser i Volga- regionen.

Etter grundig å ha utforma sine synspunkter ville Lenin utvide omfanget av det revolusjonære arbeidet sitt. Med dette som mål flytta han i august 1893 til St. Petersburg, et viktig industrisentrum med mange arbeidere. Som dekke tok han arbeid som assistent for en skrankeadvokat i byen. Men han gjorde veldig lite med dette og konsentrerte seg fullt og helt om revolusjonær aktivitet. Lenin ble snart en lederskikkelse som blåste nytt liv i de tallrike hemmelige studiesirklene i St. Petersburg. Han fikk også innflytelse på sirklene i Moskva. I tillegg til å undervise i sirklene var han alltid interessert i å lære seg om arbeiderne sine liv ned til minste detalj. I sirklene overbeviste han mange revolusjonære om å gå fra selektiv propaganda i små sirkler til masseagitasjon blant breie lag av arbeidere (propaganda var på den tida det vi i dag (i India red anm.) kaller politiske utdanningsgrupper).

Det var i denne perioden han møtte sin framtidige kone Krupskaya, som alt hadde kommet i kontakt med Marxismen og underviste på en kveldsskole for arbeidere. Mange av de studerende arbeiderne var del av en studiesirkel Lenin holdt. Lenin var alltid ivrig etter å lære av hennes dype kunnskap om arbeidernes liv og arbeidsforhold i St. Petersburg. Da Lenin ble syk brukte hun å besøke han og vennskapet utviklet seg gradvis til kjærlighet.

Samtidig som Lenin fortsatte å utvide kontaktnettverket sitt i flere russiske byer bestemte et møte i februar 1895 der forskjellige av disse gruppene var representert å sende Lenin og en annen delegat fra Moskva utenlands for å knytte kontakt med gruppa Arbeidets frigjøring. Lenin sitt første besøk til Europa varte fra april til september 1895. I denne perioden møtte han Plekhanov og Axelrod fra Arbeidets frigjøring, og andre ledere for tyske og franske arbeiderklasseorganisasjoner. Han var svært ivrig etter å møte Engels men det gikk ikke siden Engels lå for døden.

Da han returnerte til Russland samla han alle de marxistiske sirklene i St. Petersburg til en politisk organisasjon kalt Kampforbundet for arbeiderklassens frigjøring. Forbundet begynte straks å agitere og å organisere streiker ved store fabrikker i byen. Det la også planer for utgivelsen av et ulovlig arbeiderblad, men bladet kunne ikke utgis. Det hemmelige politiet som hadde holdt nøye oppsyn med Lenin, klarte til slutt å skaffe bevis nok til å arrestere han med med hjelp av en informant. Han ble tatt i desember 1895 med manuskriptet til det første nummeret av det ulovlige bladet og ble fengsla.

Selv fra fengsel klarte Lenin å holde nær kontakt med kameratene på utsida. Han fikk mange bøker av mora og søstera Anna og han sendte brev i bøkene gjennom et kodespråk han hadde lært søstera. Han sendte også brev skrevet med melk som fungerte som usynlig blekk som ble synlig ved oppvarming senere. Han brukte svart brød som blekkbeger slik at han kunne svelge dem så snart ei vakt kom nærme. Slik kunne Lenin selv fra fengsel skrive hefter og veilede streiker, som gjennom 1896 vokste og økte i omfang over hele Russland. Han ble kjent som den reelle lederen for forbundet. På denne tiden begynte han også de inngående studiene og undersøkelsene til sitt første store teoretiske verk ”Kapitalismens utvikling i Russland”. Samtidig som han studerte hardt fra morgen til kveld holdt Lenin seg i form ved daglige øvelser før han la seg.

Etter over ett år i fengsel ble Lenin løslatt men ble straks dømt til tre års eksil i Sibir hvor han ankom i mai 1897. Krupskaya hadde også blitt arrestert i mellomtida. Lenin fridde til henne fra Sibir. Hun svarte ganske enkelt: “Hvis jeg skal bli kone, så får det bli slik”. Hun fikk slå seg sammen med han i Sibir dit hun kom i mai 1898. Lenin tilbragte det meste av tida i Sibir med teoretisk arbeid. Med hjelp fra Krupskaya oversatte han den engelske boka ”Industrielt demokrati” til russisk. Han fullførte også verket om kapitalismens utvikling i Russland, som ble lovlig utgitt i1899. Han tok også opp kampen mot økonomistene – en opportunistisk trend med bånd til Bernstein sin revisjonisme nevnt i forrige kapittel. Han skrev også på det som skulle bli programmet og om de umiddelbare oppgavene til den russiske revolusjonen. Da han slapp fri fra eksilet tidlig i 1900 begynte han straks arbeidet med disse oppgavene.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 12:

Lenin – Kapitalismens utvikling i Russland

Referansetekster til kapittel 12:

Marx-Zasulich Correspondence

Plekhanov – Marxists’ Internet Archive Georgi Plekhanov

Lenin – Et utkast til program

Kapittel 13 – Lenin og det proletariske partiet av en ny type

Den oppgaven som hastet mest når Lenin kom ut av eksil var å bygge det revolusjonære proletariske partiet. Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDAP) hadde blitt stiftet på en kongress i 1898 der det deltok ni delegater. Men sentralkomiteen som ble valgt på kongressen ble raskt arrestert. Selv om kongressen heiste fana for partiet hadde faktisk ikke kongressen lyktes i å forene alle gruppene og bygge opp én enkelt organisasjonsstruktur for partiet. Dermed gjensto fortsatt denne oppgaven som uløst i 1900.

Planen for å bygge opp partiet hadde blitt utarbeidet i detalj mens han var i eksil. Nøkkelen, mente Lenin, var opprettelsen av en allrussisk politisk avis. Lenin hevdet at den eneste måten å forene de spredte marxistiske studiesirkler, grupper og organisasjoner politisk og organisatorisk, var gjennom en politisk avis. Avisen ville være i stand til å knytte sammen alle de forskjellige cellene i hele Russland politisk ved å presentere den riktige linja og umiddelbart bekjempe alle opportunistiske avvik. Samtidig ville den vanskeligste oppgaven med å distribuere en ulovlig avis være å skape en underjordisk organisasjon opplært i å stå imot det undertrykkende russiske hemmelige politiet. Lenin ønsket å gjennomføre denne planen før innkallingen til en partikongress fordi det var nødvendig å beseire de opportunistiske og revisjonistiske retningene som hadde stukket fram hodet innen bevegelsen i de foregående årene.

Lenins plan ble først diskutert med og godkjent av kampforbund i ulike russiske byer og på en konferanse av sosialdemokrater, som han arrangerte for å diskutere denne planen. Hans viktigste tilknytta allierte i denne planen var Martov og Potresov. De var medlemmer av sentralgruppa i St. Petersburg som hadde blitt arrestert og sendt til Sibir på samme tid som ham. Planen var å gi ut avisa fra utlandet siden det var for farlig å gi den ut i Russland. For å lykkes med dette planla Lenin å forene seg med Plekhanov sin gruppe ”Frigjøring av arbeidet”, som allerede eksisterte i utlandet. Redaksjonsrådet skulle bestå av seks medlemmer – tre fra Frigjøring-gruppa i utlandet og tre fra Russland; Lenin, Martov og Potresov. Etter alle forberedelsene kom den første utgaven av avisen ut i desember 1900.

Avisa ble kalt Iskra som betyr Gnist. Forsida bar ordene til de første russiske borgerlige revolusjonære i 1825 – ”Gnisten vil tenne en flamme”. Iskra ble trykt i ulike land på ulike tidspunkt – Tyskland, England og Sveits. Avisene ble aldri sendt direkte til Russland, men gikk gjennom ekstremt omstendelige ruter til de nådde de hemmelige Iskrakomiteene i Russland. Distributørene hadde en svært vanskelig oppgave i å unngå det hemmelige politiet, og hvis Iskrasmuglere ble fanget ville de straks bli forvist til Sibir. Iskra var et viktig verktøy for å utdanne arbeiderklassen med forelesninger i studiesirkler som ofte besto i å lese opp artikler fra avisen. Iskrafolk brukte enhver anledning til å distribuere avisen samt ulovlige Iskraløpesedler. Disse ble delt ut ikke bare i fabrikkene, men også på gata, på kino, i soldatkasernene, og gjennom posten. I store byer ble de spredt på gatene eller fra balkongene i teatrene. I arbeidernabolag ble de distribuert sent på natten eller tidlig om morgenen ved å oppbevare dem i fabrikkenes gårdsrom og nær vannpumper hvor de ville bli sett om morgenen. Etter hver slik operasjon, som ble kalt såing, ble det satt opp et spesielt merke på en nærliggende vegg slik at en fullstendig rapport kunne lages om morgenen om virkningen av nattens arbeid. I små byer og landsbyer, ville Iskrapamfletter fraktes i bøndenes vogner på markedsdager og limes opp på veggene. Alt dette var farlig arbeid som kunne bety umiddelbar arrestasjon og mulighet for å forvises til Sibir. Kameratene som var involvert i dette arbeidet begynte sakte å bygge opp grupper av profesjonelle revolusjonære, og på grunnlag av disse planla Lenin å bygge det proletariske partiet.

Når det gjelder struktur og sammensetning av partiet selv, mente Lenin at det bør bestå av to deler: a) en tett sirkel av kadere av ledende partiarbeidere, hovedsakelig profesjonelle revolusjonære, det vil si partiarbeidere fri fra alt arbeid unntatt partiarbeid og med det nødvendige minimum av teoretisk kunnskap, politisk erfaring, organisatorisk praksis og kunsten å møte og bekjempe tsarpolitiet; og b) et bredt nettverk av lokale partiorganisasjonene og et stort antall partimedlemmer med sympati og støtte fra hundretusener av arbeidsfolk. Når prosessen med å bygge et slikt parti gikk framover med hjelp av Iskra, ga Lenin retning til denne prosessen gjennom sine artikler og bøker. Av særlig betydning var ”Hvor skal vi begynne?”, ”Hva må gjøres?” og ”Brev til en kamerat om organisatoriske spørsmål”. I disse arbeidene formulerte han det ideologiske og organisatoriske grunnlaget for proletarisk parti.

Foruten de organisatoriske spørsmål førte Lenin en viktig kamp mot økonomistene, som ønsket å begrense det sosialdemokratiske partiet bare til å jobbe med arbeidernes økonomiske kamp. De hadde vokst i styrke i Russland under Lenins periode i eksil og Lenin innså at økonomistene måtte bli ideologisk beseira før de kalte inn til partikongressen. Han gikk i gang med et direkte angrep på dem, særlig gjennom sin bok ”Hva må gjøres?” Lenin avslørte hvordan økonomistenes syn betydde knefall for spontanismen i arbeiderbevegelsen og undervurdering av betydningen av bevissthet og partiets ledende rolle. Han viste hvordan dette ville føre til at arbeiderklassen ble slavebundet til kapitalismen. Mens de i ord støttet marxismen, ønsket økonomistene å forvandle det revolusjonære partiet til et parti for sosial reform. Lenin viste hvordan økonomistene faktisk var russiske representanter for den opportunistiske trenden til Bernsteins revisjonisme. Lenins bok, som ble utbredt i Russland, lyktes i å beseire økonomismen ideologisk. Dermed la han grunnlaget for prinsippene som senere ble det ideologiske fundamentet til bolsjevikpartiet.

Selve fødselen av den bolsjevismen innafor det sosialdemokratiske partiet (RSDAP) fant sted på den andre partikongressen i juli-august 1903. Den viktigste debatten på kongressen var om hva som bør være partiets natur og dermed hvem som bør gis medlemskap. Lenin, som ønsket en stram, effektiv partiorganisasjon basert på profesjonelle revolusjonære, foreslo at alle partimedlemmer skal delta i en av partiets avdelinger og organisasjoner. Martov, på den andre sida, hadde som sin modell de løst fungerende legalistiske partier, som var blitt vanlig i Den andre internasjonalen på denne tida. Han ønska løse kriterier for medlemskap, som ville tillate alle som godtok partiprogrammet og støttet partiet økonomisk, til å være kvalifisert for partimedlemskap. Han var dermed klar til å gi partimedlemskap til enhver partisympatisør. I avstemningen på dette punktet støtta de fleste Martov. Men senere, når noen opportunistiske fraksjoner gikk ut av kongressen, havnet flertallet på Lenins side. Dette viste seg i valgene til sentralkomiteen og redaksjonen til Iskra, som ble Lenin foreslo. Kampen mellom de to gruppene fortsatte selv etter at kongressen. Fra denne tiden ble Lenins tilhengere, som fikk flertallet av stemmene i valgene på kongressen, kalt bolsjevikene (som betyr flertall på russisk). Lenins motstandere, som fikk mindretallet av stemmene, har blitt kalt mensjevikene (som betyr minoritet).

Umiddelbart etter kongressen begynte mensjevikenes manipulasjon og splittelsesmakeri. Dette skapte mye forvirring. For å fjerne forvirringa, ga Lenin i mai 1904 ut sin berømte bok ”Ett skritt frem, to skritt tilbake”. Den ga en detaljert analyse av den politiske kampen både under og etter kongressen, og på dette grunnlaget formulerte han det proletariske partiets viktigste organisatoriske prinsipper som senere kom til å danne den organisatoriske linja for bolsjevikpartiet. Spredning av denne boka brakte de fleste av partiets lokale avdelinger og organisasjoner til bolsjevikenes side. Men de sentrale organene, partiavisa og sentralkomiteen gikk over i hendene på mensjevikene som var fast bestemt på å sette vedtaka fra kongressen til side. Bolsjevikene ble dermed tvunget til å danne sin egen komité og starte sin egen avis på nytt. Begge gruppene begynte også å gjøre hver sine forberedelser for å organisere egne kongresser og konferanser. Disse ble holdt i 1905. Splittelsen i partiet var fullført. Grunnlaget hadde med dette blitt lagt for å bygge det virkelige revolusjonære partiet – proletariatets parti av en ny type.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 13:

Lenin – Hvor skal vi begynne?

Lenin – Hva må gjøres?

Lenin – Brev til en kamerat om organisatoriske spørsmål

Lenin – Ett skritt frem, to skritt tilbake

Kapittel 14 – Den borgerlige revolusjonen i Russland 1905: Utvikling av proletarisk taktikk

Splittelsen i det russiske sosialdemokratiske partiet skjedde i begynnelsen av en periode med store endringer i verdenssituasjonen. Den 35 år lange freden i Europa mellom de viktigste kapitalistiske landene ble brutt av en rekke kriger. Imperialismens tidsalder vokste fram og de nye imperialistiske maktene begynte å slåss for å ta eller utvide markeder. De startet en rekke regionale kriger. En viktig krig blant disse var den russisk-japanske krigen i 1904-1905. Disse regionale krigene var bare en måte for imperialistmaktene å forberede seg for den ødeleggende verdenskrigen fra 1914 til 1918 for ny oppdeling av verden.

Den samme perioden var også en periode med et nytt oppsving av revolusjoner. Det viktigste utgangspunktet for disse revolusjonene var imidlertid ikke Europa, men Asia. Den første av disse revolusjonene var den russiske borgerlige revolusjonen i 1905, som ble fulgt av borgerlige revolusjoner i Tyrkia, Persia (Iran) og Kina. Den viktigste av disse revolusjonene, fra proletariatets standpunkt og utvikling av marxistisk revolusjonær taktikk, var den russiske revolusjonen. Utgangspunktet for denne var den russisk-japanske krig.

Den russisk-japanske krigen, som startet 8. februar 1904 endte i nederlag for tsaren og en ydmykende fredsavtale 23. august i 1905. Bolsjevikene vedtok et klart revolusjonært standpunkt til krigen, mot sin egen regjering og mot falske forestillinger om nasjonalisme eller patriotisme. Deres tilnærming var at nederlaget til tsaren ville være nyttig, fordi det ville svekke tsardømmet og styrke revolusjonen. Dette var faktisk det som skjedde. Den økonomiske krisen i 1900-1903 hadde allerede forverret vanskelighetene til de arbeidende massene. Krigen forsterket ytterligere denne lidelsen. Da krigen fortsatte, og de russiske væpnede styrkene møtte nederlag etter nederlag, vokste folkets hat mot tsaren. De reagerte med den store revolusjonen i 1905.

Den historiske bevegelsen startet med en stor bolsjevikleda streik blant oljearbeiderne i Baku i desember 1904. Dette var «startskuddet» for en bølge av streiker og revolusjonære handlinger i hele Russland. Spesielt brøyt den revolusjonære stormen ut med den vilkårlige skytinga mot og massakren på en demonstrasjon av ubevæpnede arbeidere 22. januar 1905 i St. Petersburg. Tsarens forsøk på å drukne arbeiderne i blod førte bare til en enda mer voldsom respons fra massene. Hele 1905 var prega av en stigende bølge av militante politiske arbeiderstreiker, bønder som tok land og korn fra godseiere, og til og med opprør i den russiske marinens sjømenn på skipet Potemkin. To ganger forsøkte tsaren å avlede kampen, ved først å tilby en “rådgivende” og deretter en “lovgivende” Duma (Duma er det russiske parlamentet). Bolsjevikene avvist begge Dumaer mens mensjevikene bestemte seg for å delta. Høydepunktet i revolusjonen var mellom oktober og desember i 1905. I løpet av denne perioden, satte proletariatet for første gang i verdenshistorien opp sovjeter av arbeiderutsendinger – forsamlinger av delegater fra alle fabrikkene. Disse var kimen til en revolusjonær makt, og ble modell for den sovjetiske makten etter den sosialistiske revolusjonen i 1917. Fra og med en allrussisk politisk streik i oktober, økte de revolusjonære kampene inntil det bolsjevikleda væpna opprøret i desember, i Moskva og diverse andre byer og nasjonaliteter over hele landet. Disse ble brutalt slått ned og etter dette dabbet revolusjonsbølgen av. Revolusjonen ble imidlertid ennå ikke knust og arbeiderne og de revolusjonære bøndene trakk seg sakte og kjempende tilbake. Over en million arbeidere deltok i streik i 1906 og 740 000 i 1907. Bondebevegelsen omfavnet omtrent halvparten av distriktene i Tsar-Russland i første halvdel av 1906, og om lag en femtedel i andre halvdel av året. Toppen av revolusjonen var imidlertid over. 3. juni 1907 gjennomførte tsaren et kupp, oppløste Dumaen han hadde skapt, og trakk tilbake de begrensede rettighetene han hadde blitt tvunget til å gi folk under revolusjonen. Dette innleda en periode med intens undertrykking under tsarens statsminister Stolypin, kalt Stolypinreaksjonen. Det skulle vare til neste bølge av streiker og politiske kamper i 1912.

Selv om 1905-revolusjonen ble beseiret rystet den selve grunnlaget for tsarmakta. Og i løpet av tre korte år, fikk arbeiderklassen og bøndene en rik politisk skolering. Det var også denne perioden bolsjevikene viste i praksis at deres revolusjonære forståelse for proletarisk strategi og taktikk var rett. Det var i løpet av denne revolusjonen at den bolsjevikiske forståelsen av venner og fiender av revolusjonen, og for forskjellige kamp- og organisasjonsformer, ble etablert.

Bolsjevikene og mensjevikene hadde en motsatt forståelse på alle spørsmålene ovenfor. Mensjevikenes forståelse var den reformistiske og lovlydige forståelsen som hadde blitt vanlig i mange partier i Den andre internasjonalen. De hadde en forståelse som sa at den russiske revolusjonen, siden den var en borgerlig revolusjon, måtte ledes av det liberale borgerskapet, og derfor måtte ikke proletariatet ta noen skritt som ville skremme borgerskapet og dytte dem i armene til tsaren. Den bolsjevikiske forståelsen på den annen side, var den revolusjonerende innsikten at proletariatet ikke kunne stole på at borgerskapet ville lede revolusjonen og at de selv måtte ta ledelsen i revolusjonen. Det var på dette revolusjonære grunnlaget at bolsjevikene utviklet sin forståelse av alle de andre viktige strategiske og taktiske spørsmål for revolusjonen.

Dermed gikk bolsjevikene inn for å trappe opp revolusjonen og å styrte tsaren gjennom væpna opprør, mens mensjevikene prøvde å kontrollere revolusjon og holde den innafor en fredelig ramme og forsøkte å reformere og forbedre tsarstaten. Bolsjevikene kjempa for at arbeiderklassen skulle ta ledelsen, isolere det liberale borgerskapet og inngå en fast allianse med bøndene; mensjevikene aksepterte allianse med og ledelse av det liberale borgerskapet og tok ikke hensyn til bøndene som en revolusjonær klasse og alliert av arbeiderklassen. Bolsjevikene var klare for deltakelse i en provisorisk revolusjonær regjering på grunnlag av et vellykket folkelig opprør og oppfordret til boikott av tsarens Duma; mensjevikene var klar for deltakelse i Dumaen og foreslo å gjøre dette til hovedprioritet for de “revolusjonære kreftene” i landet.

Mensjevikenes forståelse var ikke et isolert eksempel på en reformistisk retning. Faktisk var mensjevikenes forståelse representativ for forståelsen av de viktigste ledende partiene i Den andre internasjonalen på denne tiden. Standpunktet var i utgangspunktet støttet av lederne av denne internasjonalen. Dermed kjempet ikke Lenin og bolsjevikene bare mot reformismen til mensjevikene, men også den reformistiske retningen som dominerte de såkalte marxistiske partiene i internasjonalen. Lenins linje var imidlertid en videreføring og utvikling av den revolusjonære linja til Marx og Engels. Det var en videreutvikling av den marxistiske revolusjonære taktikken brukt på nye forhold forårsaket av kapitalismens overgang til en ny fase – imperialismen. Lenin la fram disse taktikkene i sine forskjellige skrifter i løpet av revolusjonen og spesielt i sin bok, ”To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjonen”. Denne boken er skrevet i juli 1905, etter at bolsjevikene og mensjevikene holdt adskilt kongresser, og la fram de grunnleggende forskjellene i strategi og taktikk foreslått av de to gruppene.

De grunnleggende taktiske prinsippene som Lenin la fram i dette og andre verk var:

1) Det viktigste taktiske prinsippet gjennom alle Lenins skrifter er at proletariatet kan og må være leder for den borgerlige demokratiske revolusjonen. For å kunne gjøre dette måtte to forhold være til stede. For det første var det nødvendig for proletariatet å ha en alliert som var interessert i en avgjørende seier over tsardømmet og som kunne godta proletariatets ledelse. Lenin mente at bøndene var en slik alliert. Dernest var det nødvendig at den klassen som konkurrerte med proletariatet om ledelsen av revolusjonen og sjøl ville lede den, måtte tvinges vekk fra ledelsen og isoleres. Lenin mente at det liberale borgerskapet var en slik klasse. Dermed var essensen av Lenins viktigste taktiske prinsippet for proletariatets ledende rolle politikken for allianse med bøndene og politikken for å isolere det liberale borgerskapet.

2) Når det gjelder kampformer og organisasjonsformer, anser Lenin at det mest effektive middel for å styrte tsarmakta og oppnå en demokratisk republikk var et seierrikt væpna folkelig opprør. For å få dette til tok Lenin initiativ til mange politiske streiker og bevæpning av arbeiderne. Han kjempet også for at arbeiderklassen skulle tvinge gjennom 8 timers arbeidsdag og andre umiddelbare krav, gjennom revolusjonær kamp tvers i gjennom lov og myndigheter. Han tok til orde for å danne revolusjonære bonde komiteer for å få til endringer som revolusjonær beslagleggelse godseierjord. Denne taktikken ignorerte myndighetene og lammet tsarens statsmaskineri med utgangspunkt i initiativ fra massene. Det førte til dannelsen av revolusjonære streikekomiteer i byene og revolusjonære bondekomiteer på landsbygda, som senere utviklet seg til sovjetene av arbeiderutsendinger og sovjetene av bondeutsendinger.

3) Lenin mente videre at revolusjonen ikke bør stoppe etter seieren i den borgerlige revolusjon og oppnåelse av en demokratisk republikk. Han mente at det var en plikt for det revolusjonære partiet å gjøre alt for at den borgerlig-demokratiske revolusjon utvikla seg videre inn i den sosialistiske revolusjonen. Han ga dermed konkret form til Marx sitt konsept om uavbrutt revolusjon.

Disse taktiske prinsipper ble grunnlaget for den bolsjevikiske praksis i løpet av perioden som fulgte. De leda til proletariatets seier i Oktoberrevolusjonen i 1917 og etableringa av verdens første arbeiderstat.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 14:

Lenin – To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjonen

Kapittel 15 – Første verdenskrig: Opportunisme mot revolusjonær taktikk

Imperialismen som grydde fram ved århundreskiftet førte med seg imperialistmaktenes kriger om kolonier. Et eksempel var den russisk-japanske krigen nevnt i forrige kapittel. Denne krigen fant sted fordi både Russland og Japan ønsket kontroll over Mandsjuria i Nord-Kina og Korea. Lignende kriger for å overta eller gjenerobre kolonier brøyt nå ut i ulike deler av verden. Dermed ble det av avgjørende betydning for den internasjonale arbeiderbevegelsen å innta riktig revolusjonær posisjon i spørsmålet om kolonialisme og krig. Derfor kom dette opp foran kongressen til Den andre internasjonalen.

Opportunismen hadde imidlertid spredd seg i mange av partiene i denne Internasjonalen. Mange ledende partier fra de imperialistiske landene hadde faktisk begynt å ta standpunkt for borgerskapet i mange viktige politiske spørsmål. Dette så man veldig tydelig på 1907-kongressen til Den andre internasjonalen der spørsmålene om kolonialisme og krig først ble tatt opp.

I spørsmålet om kolonialisme, la kongressens ledelse – Kongresskommisjonen – fram et forslag til en resolusjon om kolonipolitikk som de ville at kongressen skulle vedta. Selv om resolusjonsforslaget for syns skyld kritiserte borgerskapets kolonipolitikk, så avviste den ikke prinsipielt det å ta kolonier. De hevdet faktisk at også under et sosialistisk regime kan det være i “sivilisasjonens interesse” å ta kolonier. Et slikt åpent imperialistisk standpunkt fra disse såkalte ”marxister” ble hardt imøtegått av de revolusjonære på kongressen og forslaget ble til slutt nedstemt, men bare med en liten margin på 127 stemmer mot 108.

Lignende opportunisme fra ledelsen så man også i spørsmålet om krigen. Tyske Bebel, en kjent leder og en nær medarbeider av Marx og Engels forberedte uttalelsen. Den ble imidlertid vag og uten noen bestemt retning eller plan for handling fra medlemspartiene i tilfelle krig. Dette ble også motarbeidet på det sterkeste av de revolusjonære – spesielt Rosa Luxemburg fra Tyskland og Lenin. De foreslo en endring som ga en entydig retning til medlemmene av Internasjonalen som forpliktet dem til å kjempe for å forhindre krig, å kjempe for å få slutt på krigen raskt i tilfelle det begynte, og for å bruke den økonomiske og politiske krisen i krigen fullt ut til å vekke folk og gjøre revolusjon. Dette var en videreføring av det revolusjonære proletariske standpunktet til krig som Marx allerede hadde utforma. Siden opportunistene ikke kunne motarbeide denne forståelsen åpent, ble dette vedtatt på kongressen. Da krigsfaren vokste, diskuterte og vedtok kongressene i 1910 og 1912 også resolusjoner om krig. De bestemte at alle sosialister skulle stemme mot krigsbevilgninger i parlamentene. De gjentok også ordlyden i endringene som ble foreslått i 1907 av Luxembourg og Lenin.

Men opportunistenes grep om Andre internasjonalen var så sterkt at de fleste av lederne som godtok disse resolusjonene, hadde absolutt ingen intensjon om å følge dem. Dette så man når verdenskrigen faktisk brøyt ut i juli-august 1914. Det tyske sosialdemokratiske partiet, som var det soleklart mest ledende partiet i Den andre internasjonalen, ledet an. I stedet for å prøve å mobilisere arbeiderne mot krigen og for revolusjonen, inngikk fagforeningsbyråkratene umiddelbart en streikefredsavtale med arbeidsgiverne. I partiets parlamentsfraksjonsmøte, som ble holdt før den parlamentariske behandlinga av krigsbevilgningene, stemte et stort flertall for å støtte krigen. Bare en håndfull av revolusjonære, ledet av Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, gikk mot dette. Kautsky, som på den tiden var den viktigste ideologiske lederen av Den andre internasjonalen, mente at sosialdemokratene bare skulle la være å stemme. Dermed gikk det slik at den 4. august 1914 kastet det tyske sosialdemokratiske partiet til side alle tidligere kongressresolusjoner og stemte enstemmig i Riksdagen (parlamentet) for å støtte den imperialistiske krigen. For det revolusjonære proletariatet, var den andre internasjonalen død fra samme dato. Det tyske partiet ble umiddelbart fulgt av de fleste sosialister i Frankrike, Storbritannia, Belgia og andre land. Den andre internasjonalen ble brutt opp i separate sosialsjåvinistiske parter i kamp mot hverandre.

Bolsjevikene var omtrent eneste parti som holdt fast ved de antikrigsresolusjonene. Med andre internasjonalens ledere som henfalt helt til opportunismen, ble det overlatt til Lenin og bolsjevikene å opprettholde og iverksette riktig marxistiske standpunkt i verdenskrigen. Lenin ga umiddelbart ut tekster som presenterte en riktig forståelse. Sentralkomiteen i RSDAP tok til orde for å “gjøre den imperialistiske krigen til en borgerkrig” og å bygge en ny Tredje internasjonale for å erstatte Den andre internasjonalen. Lenin startet prosessen med å bygge Den tredje internasjonalen ved å forene alle de venstreorienterte antikrigskreftene. Selv om disse kreftene begynte å samles til konferanser fra 1915 og utover, var det fortsatt mye forvirring. Lenin måtte begynne på oppgaven med å rydde opp i denne forvirringen og etablere en riktig revolusjonær posisjon blant disse kreftene, basert på sosialismens prinsipper i forhold til krig og oppgavene til de revolusjonære sosialdemokratene internasjonalt og i Russland. Lenin gjorde dette gjennom sine ulike tekster som ble propagandert i Russland, så vel som internasjonalt.

Prinsippene og oppgavene Lenin skisserte kan presenteres på følgende måte:

For det første; sosialister er ikke pasifister som er motstandere av all krig. Sosialistene tar sikte på å etablere sosialisme og kommunisme, som ved å eliminere all utnytting også vil eliminere selve muligheten for krig. Men i kampen for å oppnå det sosialistiske systemet vil det alltid være mulighet for kriger som er nødvendige og er av revolusjonær betydning.

For det andre; når man avgjør holdningen til en bestemt krig, er dette de viktigste spørsmålene for sosialister: hva føres krigen for, og hvilke klasser starta og styrer den. Dermed pekte Lenin på at i løpet av den borgerlige demokratiske revolusjonen, hadde Marx støttet krigene som ble ført av borgerskapet, som var mot føydalismen og de reaksjonære kongene. Disse krigene var rettet mot å avskaffe føydalismen og etablere eller styrke kapitalismen, og var derfor progressive eller rettferdige kriger. Lenin innførte et tilsvarende kriterium da han hevdet at i epoken med imperialisme og proletarisk revolusjon ville sosialister støtte alle kriger som tar fremmer den sosialistiske verdensrevolusjonen. Med en slik forståelse til grunn ga Lenin eksempler på typer kriger som kan kalles rettferdige eller progressive kriger: 1) nasjonale kriger ført av kolonier eller halvkolonier mot sin imperialistiske utbytter, 2) borgerkriger ført av proletariatet og andre undertrykte klasser mot sine føydale eller kapitalistiske herskende klasser, 3) sosialistiske kriger for forsvaret av det sosialistiske fedrelandet.

For det tredje; Lenin påpekte at på grunnlag av ovennevnte forståelse var det ingenting rettferdig eller progressivt ved første verdenskrig. Han sammenlignet den imperialistiske krigen med en krig mellom en slaveeier som eier 100 slaver og en slaveeier som eier 200 slaver for en mer “rettferdig” fordeling av slaver. Det virkelige formålet med verdenskrigen var omfordeling av kolonienes slavebundne folk. Dermed var det ikke noen progressiv eller defensiv eller rettferdig krig. Det var en urettferdig, reaksjonær krig. Den eneste standpunkt mot den måtte være å forvandle den imperialistiske krigen til borgerkrig. Den eneste fornuftige i en slik krig var å dra nytte av den til å gjøre revolusjon. For å gjøre dette, pekte Lenin på at det var en fordel at ens eget land blir beseiret i krigen. Nederlag ville svekke den herskende klassen og legge til rette for seierrik revolusjon. Dermed måtte sosialistiske revolusjonære arbeide for nederlaget for sin egen regjering i krigen.

Til slutt pekte Lenin på at det var en plikt for sosialister å delta i bevegelse for fred. Likevel når de deltar i bevegelsen for fred, er det deres plikt å påpeke at ingen reell og varig fred er mulig uten en revolusjonær bevegelse. Faktisk må den som ønsker en rettferdig og demokratisk fred ta standpunkt for borgerkrig mot regjeringene og borgerskapet.

Selv om disse prinsippene og taktikken ble propagandert blant alle partiene i Den andre internasjonalen, var det bare bolsjevikene som satte dem ut i praksis. Det var denne tilnærmingen til krigen som hjalp dem til å gjøre bruk av den revolusjonære krisa skapt av krigen og i løpet av tre år å oppnå seieren i den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917.

Referansetekster til kapittel 15:

Lenin – Sosialisme og krig

Lenin – Krig og revolusjon

Kapittel 16 – Lenins analyse av imperialismen, kapitalismens høyeste stadium

Marx’ analyse av kapitalismens lovmessige utvikling ble gjort da kapitalismen var på stadiet med fri konkurranse da et mange kapitalistiske produsenter konkurrerte på markedet. Han analyserte til en viss grad prosessen med kapitalkonsentrasjon, men levde ikke lenge nok til å oppleve kapitalismens neste stadium — imperialismens stadium. Dette skjedde på begynnelsen av det 20. århundret og det ble Lenin som måtte analysere denne prosessen. I 1897-98 gjorde Lenin noen innledende analyser av utviklingen av det kapitalistiske verdensmarkedet, men analyserte ikke temaet imperialisme i full dybde. Men på begynnelsen av 1. verdenskrig, som var en krig forårsaket av imperialismen, ble det nødvendig med en fullstendig analyse av imperialismen for å forstå krigens økonomiske grunnlag og de politiske konsekvensene for arbeiderklassen.

Dette spørsmålet ble enda viktigere i 1915 da den opportunistiske og revisjonistiske lederen av den 2. internasjonale, Karl Kautsky, skrev en bok om imperialismen hvor han hevdet at det økonomiske verdenssystemet gikk mot “ultraimperialisme” hvor det ville være stabilitet og ingen risiko for krig. Argumentet ligner det noen bruker når de analyserer globalisering i dag. De hevder at siden multinasjonale selskaper og grupper vokser, og at kapitalen spres til alle land, vil disse selskapene være mot krig. Derfor er det ingen fare for verdenskrig. Denne teorien lagt fram under 1. Verdenskrig ga et falskt bilde av imperialismen. Fordi denne falske teorien ble framlagt av Kautsky som på den tida var regnet som den fremste marxistiske teoretikeren, var det absolutt nødvendig å gå mot teorien og legge fram den rette forståelsen. Det måtte ryddes opp i forvirringen 2. Internasjonalistene hadde skapt, gi den riktige analysen komme med den riktige taktikken for den internasjonale arbeiderbevegelsen. For å kunne gjøre det gjorde Lenin omfattende undersøkelser og produserte det berømte verket Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium i 1916. I tillegg til dette hovedverket skrev han også mange andre artikler som knyttet denne grunnleggende økonomiske analysen til arbeiderklassens taktikk.

For det første prøvde Lenin å rydde opp I forvirringa skapt av Kautsky og andre opportunister om hva er imperialisme? for å svare på dette viste han at imperialismen er et spesifikt historisk stadium av kapitalismen. Den har tre kjennetegn: (1) monopolkapitalisme; (2) parasittisk, eller råtnende kapitalisme; (3) døende kapitalisme eller kapitalisme på dødsleiet. At frikonkurransen erstattes av monopol er det grunnleggende økonomiske kjennetegnet, kjernen av imperialismen.

Monopolkapitalismen manifesterer seg i fem prinsipielle former: (1) Karteller, syndikater og truster* — Produksjonen er blitt så konsentrert at den fører til monopolistiske forbindelser mellom kapitalister som slår seg sammen for å knuse andre konkurrenter. De avtaler priser, fordeler produksjonen seg imellom og lager andre foranstaltninger og avtaler for å hindre andre frå å komme inn på og lykkes på markedet. De spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet. (2) Storbankenes monopolistiske stilling og opprettelsen av finanskapital gjennom integreringen av monopolistisk industrikapital og bankkapital – På Lenins tid hadde dette nådd et nivå hvor tre, fire eller fem store banker manipulerte hele økonomien i de fremste industrialiserte landene. (3) Kapitaleksporten blir særlig viktig – dette kjennetegnet som er annerledes fra vareeksporten under ikke-monopolistisk kapitalisme er tett knyttet til den økonomiske og politiske oppdelinga av verden. (4) De internasjonale kartellenes økonomiske av verden – På Lenins tid var det allerede over hundre slike internasjonale karteller, som styrte hele verdensmarkedet og delte det mellom seg på ‘vennlig’ vis. Denne ‘vennligheten’ var selvsagt bare midlertidig og endte da det brøt ut krig om omfordeling av markedene. (5) Den geografiske (politiske) oppdelinga av verden (kolonier) de største kapitalistkreftene seg imellom –Denne koloniseringsprosessen av alle de tilbakeliggende landene i verden var i hovedsak fullført på den tiden imperialismen oppstod. Fler kolonier kunne bare skaffes gjennom ny-oppdeling av verden, gjennom krig.

På bakgrunn av kjennetegna ovenfor, Definerer Lenin imperialismen slik: “Imperialisme er kapitalismen på det stadiet der monopolenes og finanskapitalen har etablert seg; der kapitaleksporten har fått uttalt viktighet; der trustenes oppdeling av verden seg imellom har begynt; der de største kapitalkreftenes oppdeling av alle jordens områder er fullført.”

Faktumet at imperialismen er parasittisk eller råtnende kapitalisme kommer først og fremst til uttrykk i tendensen til nedbryting, som er karakteristisk for alle monopol under systemet med privat eierskap over produksjonsmidlene. Sammenliknet med den raske ekspensjonen under fri konkurranse, er det en tendens til at produksjonen som helhet synker med monopol. Teknologisk framskritt forhindres og nye oppfinnelser og oppdagelser hindres med hensikt. For det andre kommer kapitalismens forråtnelse til uttrykk i dannelsen av et enormt lag av rentenister, kapitalister som lever uten å arbeide men utelukkende av rentene eller utbyttet de tjener på investeringene sine. For det tredje er kapitaleksport parasittisme på høygir etter som det betyr åpen utbytting av arbeidskrafta i de tilbakeliggende landa. For det fjerde streber finanskapitalen etter dominans, ikke frihet. Gjennomgripende politisk reaksjon er et karakteristisk trekk ved imperialismen. Korrupsjon, bestikkelser i stor skala og all slags svindel blir vanlig. For det femte, utbyttinga av undertrykte nasjoner og spesielt kolonier av en håndfull stormakter, omformer i økende grad den imperialistiske verden til en parasitt på kroppen til flere hundre millioner i de tilbakeliggende landa. Den når stadiet hvor et privilegert øvre sjikt av arbeiderklassen i imperialistlandene også delvis lever på bekostning av flere hundre millioner i koloniene.

Imperialisme er kapitalisme på dødsleiet, fordi det er kapitalisme i overgang til sosialisme. Monopol, som vokser fram av kapitalisme, er allerede døende kapitalisme, starten på omforminga til sosialisme. Imperialismens enorme sosialisering av arbeid skaper samme resultat. Kapitalismens grunnleggende motsigelse mellom produksjonens sosiale karakter og eierskapets private karakter blir stadig skjerpet under imperialismen. Derfor sier Lenin, “Imperialismen er siste stadium før arbeiderklassens sosiale revolusjon.”

Klassiske tekster nevnt i kapittel 16:

Lenin – Imperialismen

Referansetekster til kapittel 16:

Lenin – Om parolen om et Europas Forente Stater

Kapittel 17 Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen

Som nevnt tidligere, i kapittel 14, var perioden etter nederlaget i 1905-revolusjonen preget av ekstrem undertrykking og reaksjon under ledelse av tsarens statsminister; Stolypin. Arbeiderklassen var det fremste målet for angrepet. Lønna ble redusert med ti til femten prosent. Arbeidsdagen ble utvida til mellom ti og tolv timer. Arbeideraktivister ble svartelista slik at de ikke fikk jobb. Bøteleggingssystemer mot arbeidere ble innført. Ethvert forsøk på å organisere seg ble møtt med brutale angrep fra politiet eller bøller organisert av tsarens agenter. I en slik situasjon begynte mange intellektuelle og småborgerlige elementer å vakle og noen sluttet seg til fiendens leir.

For å møte denne nye situasjonen, endret bolsjevikene fra offensiv taktikk (som generalstreik og væpnet opprør i 1905-revolusjonen) til defensiv taktikk. Defensiv taktikk betydde taktikk for å samle krefter, sende kadere under jorda og drive partiarbeidet fra undergrunnen, taktikk for å kombinere illegalt arbeid med arbeid i legale arbeiderorganisasjoner. Åpen revolusjonær kamp mot tsarmakta ble erstattet av indirekte kampmetoder.

De overlevende legale organisasjonene fungerte som et dekke for de illegale partiorganisasjonene og som et middel til å opprettholde forbindelser med massene. For å bevare sine forbindelser med massene, brukte bolsjevikene fagforeninger og andre folkelige organisasjoner som ikke var forbudt. Eksempler på slike var forsikringskasser mot sykdom, samvirkelag av arbeidere, klubber, pedagogforeninger og til og med parlamentet. Bolsjevikene brukte Statsdumaen som en plattform der de kunne avsløre politikken til Tsarregjeringa, avsløre de liberale partiene, og vinne støtte til proletariatet fra bøndene. Men videreføringa av den skjulte og illegale partiorganisasjonen gjorde det mulig for partiet å jobbe for en riktig linje og å samle kreftene i forberedelser til en ny bølge framover i revolusjonen.

Ved gjennomføringen av disse taktikkene måtte bolsjevikene føre kamp mot to avvik innenfor bevegelsen – likvidatorene og otzovistene (”tilbakekallerne”). Likvidatorene (som var mensjeviker) ønsket å legge ned den ulovlige partistrukturen og opprette et legalt arbeiderparti med regjeringens velsignelse. Tilbakekallerne (som var bolsjeviker) ønsket å trekke tilbake alle bolsjevikmedlemmene fra Dumaen, samt trekke seg ut fra fagforeningene og alle andre legale organisasjonsformer. De ønsket bare å arbeide med illegale organisasjonsformer. Resultatet av begge disse typene taktikk ville vært å hindre partiet fra å samle kreftene for en ny bølge av revolusjon. Ved å avvise begge avvik kunne bolsjevikene bruke den riktige taktikken med å kombinere både legale og illegale metoder. De var i stand til å bygge en sterk tilstedeværelse i mange arbeiderorganisasjoner og også vinne flere mensjevikiske fagforeninger til seg. Dette styrket partiet og forberedte det for neste oppsving i den revolusjonære bevegelsen i 1912.

Bolsjevikene holdt en egen partikonferanse i januar 1912 og konstituerte seg selv som et eget parti; Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene), RSDAP(B). På denne konferansen vurderte de veksten i den revolusjonære bevegelsen som de kunne se av det økende antallet streikende arbeidere i 1911. På denne konferansen, og på seinere møter i sentralkomiteen, ble nye taktikker vedtatt i henhold til den nye situasjonen. Dette innebar å utvide og styrke arbeidernes kamper.

En viktig del av taktikken i denne perioden var oppstarten av dagsavisa Pravda (Sannhet), noe som bidro til å styrke de bolsjevikiske organisasjonene og deres innflytelse blant massene. Tidligere hadde bolsjevikene en ukeavis som var lagd for framskredne arbeidere. Pravda var imidlertid en daglig politisk avis for massene, med mål om å nå ut til de breieste lag av arbeidere. Den kom først ut 5. mai 1912 og i to og et halvt år fra da av. I løpet av denne perioden møtte de mange problemer og fikk store bøter fra regjeringssensuren. Den ble forbudt åtte ganger, men dukket opp igjen på nytt hver gang under et litt annerledes navn. Den hadde et gjennomsnittlig opplag på 40 000 eksemplarer. Pravda ble støttet av et stort antall framskredne arbeidere – 5600 arbeiderorganisasjoner samlet inn penger for bolsjevikpressen. Gjennom Pravda kunne bolsjevikisk innflytelse spre seg ikke bare blant arbeiderne, men også blant bøndene. I løpet av fremveksten av den revolusjonære bevegelsen (1912-1914) ble det lagt et solid grunnlag for et bolsjevikisk masseparti. Stalin sa at “Pravda av 1912 la hjørnesteinen for seieren til bolsjevismen i 1917”.

Med krigsutbruddet i 1914 modnet den revolusjonære situasjonen ytterligere. Bolsjevikene gjennomførte omfattende propagandaarbeid blant arbeiderne mot krigen og for å styrte tsarismen. Enheter og celler ble også dannet i hæren og marinen, både ved fronten og i leirene og basene. Brosjyrer som ble distribuert kalte til kamp mot krigen. Ved fronten, etter partiets intensive agitasjon for vennskap og brorskap mellom de stridende hærers soldater, nektet flere og flere tropper å delta i offensivene i 1915 og 1916. Borgerskapet og jordeierne tjente formuer på krigen, men arbeiderne og bøndene led stadig større nød. Millioner døde direkte av skader eller på grunn av epidemier som følge av krigsforholdene. I januar og februar 1917 ble situasjonen spesielt akutt. Hat og sinne mot tsarregjeringen spredte seg.

Selv det russiske imperialistiske borgerskapet var skeptisk til tsaren, hvis rådgivere jobbet for en separatfred med Tyskland. De planla med støtte fra de britiske og franske myndigheter å fjerne tsaren gjennom et palasskupp. Men folket handlet først.

Fra januar 1917 starta en sterk revolusjonær streikebevegelse i Moskva, Petrograd, Baku og andre industrisentre. Bolsjevikene organisert store demonstrasjoner for generalstreik. Da streikebevegelsen hadde fått momentum, ble de arbeidende kvinnene i Petrograd ble kalt ut av bolsjevikene for å demonstrere mot sult, krig og tsarisme på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Arbeiderne støttet de arbeiderkvinnene med streiker, og etter 11. mars ble streikene og demonstrasjonene til et væpnet opprør. Sentralkomiteens arbeidsutvalg utstedte den 11. mars en uttalelse for å videreføre dette væpna opprøret for å styrte tsaren og etablere en provisorisk revolusjonær regjering. Den 12. mars kom 60 000 soldater over til revolusjonenens side, bekjempet politiet og hjalp arbeiderne å styrte tsaren. Da nyheten spredte seg, begynte arbeidere og soldater overalt å avsette de tsaristiske tjenestemennene. Den borgerlig-demokratiske februarrevolusjon hadde vunnet. (Det kalles februarrevolusjonen fordi den russiske kalenderen på den tiden var 13 dager bak kalenderen i andre deler av verden, og datoen for seieren i revolusjonen var 27. februar ifølge den russiske kalender.)

Så snart tsarismen ble styrtet, oppsto sovjeter av arbeider- og soldatutsendingerpå initiativ fra bolsjevikene. Men mens bolsjevikene ledet massenes kamp i gatene, klarte de kompromissvillige partiene, mensjevikene og de sosialrevolusjonære (et småborgerlig parti som var en fortsettelse av narodnikene) å vinne mange seter i sovjetene og bygge opp et flertall der. Dermed leda disse sovjetene i Petrograd, Moskva og en rekke andre byer. De liberale borgerlige medlemmene av Dumaen inngikk en avtale med mensjevikene og de sosialrevolusjonære på bakrommet, og de dannet en provisorisk regjering sammen. Resultatet var dannelsen av to forskjellige organer som representerte to forskjellige diktaturer: borgerskapets diktatur, representert ved den provisoriske regjeringen, og proletariatets og bøndenes diktatur, representert ved sovjetene av arbeider- og soldatutsendinger. Lenin kalte dette for en situasjon med dobbelmakt.

Umiddelbart etter den borgerlige revolusjonen, mens Lenin fortsatt var i Sveits, skrev han sine berømte ”Brev fra avstand”, der han analyserte denne dobbelmakta. Han viste hvordan sovjetene var embryoet av en arbeiderregjering, som måtte gå videre og vinne seier i den neste fasen av revolusjonen – sosialistisk revolusjon. Deres allierte måtte være de breie halvproletariske massene, massene av småbønder og proletariatet i alle andre land.

16. april 1917 kom Lenin til Petrograd etter en lang periode med eksil, og allerede neste dag presenterte han de berømte ”Apriltesene” på et møte hos bolsjevikene. Han ville at de skulle gå mot den provisoriske regjeringen, arbeide for et bolsjevikflertall i sovjetene og overføre statsmakten til sovjetene. Han presenterte et program for fred, jord og brød. Videre gikk han inn for en ny partikongress og et nytt partinavn; Kommunistpartiet, og for å bygge en ny internasjonale; Den tredje internasjonalen. Mensjevikene angrep umiddelbart Lenins teser og advarte om at “revolusjonen er i fare”. Men i løpet av tre uker, godkjente den første åpne allrussiske bolsjevikiske partikonferansen (Den sjuende konferansen) Lenins forslag basert på hans teser. De satte fram slagordet "All makt til sovjetene!”. Det ble også gjort et svært viktig vedtak, foreslått av Stalin, som erklærte alle nasjoners rett til selvbestemmelse og løsrivelse.

I de følgende månedene, jobbet bolsjevikene energisk for konferansens linje, for å overbevise massene av arbeidere, soldater og bønder om riktigheten av sin posisjon. Den sjette partikongressen ble holdt i august 1917, den første kongressen på ti år. På grunn av faren for angrep fra den provisoriske regjeringen, ble kongressen holdt i all hemmelighet i Petrograd, uten at Lenin var til stede. Stalin presenterte de viktigste politiske forslagene, som innebar forberedelser til væpna opprør. Kongressen vedtok også nye vedtekter for partiet som forutsatte at alle partiorganisasjoner skulle bygge på prinsippene for demokratiske sentralisme. Kongressen vedtok også at gruppen til Trotskij kunne bli med i partiet.

Like etter kongressen organiserte general Kornilov, den øverstkommanderende for den russiske hæren, et opprør for å knuse bolsjevikene og sovjetene. Men soldatene i mange divisjoner ble overbevist av bolsjevikene om ikke å adlyde ordre og Kornilov-opprøret mislyktes. Etter at dette innså massene at bolsjevikene og sovjetene var den eneste garantien for å oppnå fred, jord og brød, som var deres presserende behov. En rask bolsjevisering av sovjetene fant sted, revolusjonens tidevann var stigende, og partiet begynte å forberede væpnet opprør.

I denne perioden var Lenin av sikkerhetsmessige grunner tvunget til å bo i Finland, borte fra de viktigste arenaene for kampen. I denne perioden fullførte han sin bok ”Staten og revolusjonen”, som forsvarte og utviklet læren til Marx og Engels i spørsmålet om staten. Da den avslørte forvrengninger av dette spørsmålet utført av opportunister som Kautsky, hadde Lenins arbeid enorm teoretisk og praktisk betydning på internasjonalt nivå. Dette fordi, som Lenin så klart på denne tiden, den russiske borgerlige februarrevolusjonen var et ledd i en bølge av proletariske sosialistiske revolusjoner i kjølvannet av første verdenskrig. Spørsmålet om forholdet mellom den proletariske revolusjonen og staten var ikke bare et teoretisk spørsmål nå. På grunn av den revolusjonære situasjonen skapt av krigen var det nå et spørsmål av umiddelbar praktisk betydning, og det var nødvendig for den internasjonale arbeiderbevegelsen og massene å bli utdannet til å korrigere sin forståelse av dette.

Da det revolusjonære tidevannet steg havnet Lenin igjen i Petrograd den 20. oktober 1917. I løpet av tre dager etter sin ankomst, vedtok et historisk møte i sentralkomiteen å starte det væpna opprøret i løpet av få dager. Umiddelbart ble representanter sendt ut til alle deler av landet, og spesielt til hæravdelingene. Da de ble kjent med planen om opprør gikk den provisoriske regjeringen til angrep på bolsjevikene, 6. november 1917 like før avholdelsen av Den andre allrussiske sovjetkongress. Rødegardistene og revolusjonære enheter i hæren slo tilbake og etter 7. november 1917, hadde statsmakten gått over til sovjetenes hender.

Umiddelbart neste dag vedtok sovjetkongressen en uttalelse om fred og en uttalelse om land. Det dannet den første sovjetiske regjeringen, Rådet av folkekommissærer og Lenin ble valgt til formann for dette. Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen hadde etablert proletariatets diktatur.

Det ble imidlertid en lang kamp før arbeidernes makt ble konsolidert. For det første måtte krigen med Tyskland bli avsluttet. Dette ble endelig fullført ved å signere Brest-Litovsk-traktaten i februar 1918. Men heller ikke dette kunne gi en varig fred. Så snart verdenskrigen tok slutt, innledet de seirende imperialistiske maktene Storbritannia, Frankrike, Japan og USA direkte og indirekte intervensjon og hjalp de gamle herskerklassene i Russland til å føre en borgerkrig mot sovjetstaten. Denne borgerkrigen varte til slutten av 1920. Den sovjetiske staten gikk av med seieren, men borgerkrigen la økonomien i ruiner.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 17:

Lenin – Brev fra avstand

Lenin – Arbeiderklassens oppgaver i den pågående revolusjonen

Lenin – Staten og revolusjonen

Kapittel 18 – Dannelsen av Den tredje internasjonale

Slutten på første verdenskrig var en tid med revolusjonære oppsving gjennom verden. At Oktoberrevolusjonen lyktes fikk innvirkning på mange land. Også hvor marxismen hadde lite eller ingen innvirkning. Europa som hadde vært den viktigste slagmarka, var i sin dypeste revolusjonære krise. Krigen hadde ført til at fire keisere ble styrta og oppløsinga av imperiene deres: det russiske, tyske, Østerrike-Ungarn (det Habsburgske), og det tyrkiske (ottomanske).

Statsstrukturene var rystet og massene var i opprørsstemning. Masseprotestene begynte til og med før krigen var over. I januar 1918 feide en bølge av politisk massestreik og demonstrasjoner mot krig gjennom Mellom-Europa. Dette ble fulgt av opprør i de væpna styrkene i flere land. Det var også et nasjonalt opprør som førte til at mange nye stater ble danna etter de gamle imperienes sammenbrudd.

I Tyskland og Ungarn førte krisene til revolusjon. I november 1918 gjorde tyske sjøfolk mytteri, og dette spredte umiddelbart en bølge av opprør gjennom Tyskland som endte med at keiseren ble styrtet og en republikk under ledelse av sosialdemokratene ble dannet. Sovjeter, Arbeiderråd (vår anmerkning) ble med det same satt opp i Berlin og andre byer. Disse ble knust i januar 1919 etter to uker med gatekamper mot de reaksjonære militærstyrkene som hadde blitt anerkjent av den Sosialdemokratiske regjeringa. Senere ble en Sovjetrepublikk dannet i Bayern (en tysk delstat) i april 1919. Men denne ble også knust.

I Ungarn ledet kommunistene en koalisjon med Sosialdemokratene og tok kontroll over regjeringa i marsj 1919. De ble kasta ut i løpet av fem måneder etter militært press fra allierte myndigheter. Arbeiderne fortsatte å kjempe I minst fire år til, men begge disse revolusjonene endte til slutt med nederlag.

Likevel hadde den revolusjonære bølgen og seieren for den Russiske revolusjonen hadde ført til dannelsen av kommunistpartier i mange land. Nå fantes det også et virkelig grunnlag for et forbund av kommunistpartier, for å kunne denne den 3. kommunistiske Internasjonale. Som nevnt tidligere hadde Lenin og bolsjevikene alt i 1914 oppfordret til danning av den 3. internasjonalen. Nå tok de initiativet til faktisk å stable den på beina.

I januar 1919 skrev Lenin et åpent brev til arbeiderne i Europa og Amerika der han ba dem grunnlegge den Tredje Internasjonale. Kort tid etter ble det sendt ut invitasjoner til en internasjonal kongress. I Marsj 1919 ble den tredje internasjonalen dannet på den første kongressen for kommunistpartier fra ulike land. Kongressen satte ned et styre for den tredje kommunistiske Internasjonale.

Bare en måned etter den første kongressen kongressen forklarte Lenin den historiske viktigheten av den tredje internasjonalen slik: “Den 1. internasjonalen la grunnlaget for den proletariske, internasjonale kampen for sosialismen. Den 2. internasjonalen markerte en periode der grunnen var beredt for bevegelsene masseutbredelse i mange land. Den 3. internasjonalen har samla fruktene av arbeidet til den 2. internasjonalen, Avvist dens opportunistiske, sosial-sjåvinistiske, borgerlige og småborgerlige slagg, og har begynt å iverksette arbeiderklassens diktatur.” Slik viste han ut det viktigste aspektet ved den tredje internasjonale var at den nå representerte arbeiderklassen som hadde lyktes i å ta statsmakta og nå hadde begynt å etablere sosialisme.

Etter intenst forberedende arbeid, ble den andre kongressen til den kommunistiske internasjonalen holdt i juli 1920 en stor suksess med bred representasjon fra 41 land. Lenin gjorde store bidrag til Marxistisk teori i forbindelse med denne kongressen. Han forberedte det han ville skulle være en håndbok for kommunistpartiets strategi og taktikk som ble distribuert blant kongressdelegatene. Den ble kalt “Venstrekommunismen, en barnesykdom”, og konsentrerte seg om å korrigere ‘venstrefeil’ som på den tiden var dominerende i mange partier som hadde blitt med i internasjonalen. Lenin forberedte også Tesene om “Det nasjonale og koloniale spørsmålet” kongressen hadde sluttet seg til. Dokumentet ble et landmerke som la det marxist-leninistiske teoretiske grunnlaget for forståelse og ledelse av de nasjonale frigjøringskampene som skjøt fart i alle kolonier og halvkolonier. Lenin la dessuten fram Kommunistinternasjonalens grunnleggende oppgaver og tesene om landbruks-spørsmålet kongressen sluttet seg til. Kongressen gikk også inn for tesene om kommunistpartiets rolle i den proletariske revolusjonen, om fagforeninngsbevegelsen, om kommunistpartiet og parlamentet, og statuttene og betingelsene for medlemskap i Kommunistinternasjonalen. I statuttene sine erklærte Komintern (Kommunistinternasjonalen) klart at den “en gang for alle bryter med tradisjonene til den 2. internasjonale, som bare trodde at hvite mennesker eksisterte”.

Foruten teoretiske formuleringer begynte Internasjonalen, gjennom styret, å spille en en avgjørende rolle i å veilede partiene og bevegelsene i de ulike medlemslandene. Den prøvde særlig å få mest mulig ut av revolusjonære situasjoner i kapitalistland i kjølvannet av krigen. Disse varte fram til 1923. Men hovedsakelig grunnet sviket fra sosialdemokratene i den 2. internasjonale, i tillegg til de ideologiske og organisatoriske svakhetene til kommunistpartiene i disse landene, kunne ikke revolusjonen seire i noen andre kapitalistland.

Komintern spilte likevel en viktig rolle i å etablere, utvikle og rettlede de nylig dannede kommunist- partiene i koloniene og halvkoloniene. Gjennom 1920-årene, der de nasjonale frigjøringsbevegelsene i disse koloniene raskt gikk fram, prøvde Komintern å gi trening og veiledning til kommunistpartier i hvordan lede disse bevegelsene. For første gang bygde marxismen et grunnlag blant folket i de tilbakeliggende landene i verden.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 18:

Lenin – «Radikalismen» – Kommunismens barnesykdom

Lenin – Utkast til teser om det nasjonale og koloniale spørsmålet

Lenin – Om det nasjonale og koloniale spørsmålet

“Lenin – Betingelser for opptak i Den kommunistiske internasjonale (”Moskvatesene")":https://www.marxists.org/norsk/lenin/1920/07/teser.html

Referansetekster til kapittel 18:

Lenin – Brev til Europas og Amerikas arbeidere

Lenin – Den tredje, kommunistiske internasjonalen

Lenin – Den tredje internasjonalen og dens plass i historien

Lenin – Den tredje internasjonalens oppgaver

Kapittel 19 – Det nasjonale og koloniale spørsmålet

De første nasjonale bevegelsene oppsto i Vest-Europa. Disse bevegelsene ble i hovedsak ledet av borgerskapet i kamp mot føydalismen. Deres hovedoppgave var å forene et store områder som var delt på mange føydalherrer i én nasjon og én stat. Dette var nødvendig for at borgerskapet skille få et stort samla marked og unngå trakassering og undertrykking fra de ulike føydalherrer. Dermed gikk den borgerlige revolusjonen mot føydalisme ofte sammen med den nasjonale bevegelsen for å etablere en enkelt nasjonalstat, til én bevegelse. Dermed var den nasjonale bevegelsen normalt ikke en kamp for uavhengighet fra undertrykkelse fra en annen nasjon. I hele Vest-Europa, var Irlands kamp for å frigjøre seg fra Storbritannia det eneste stedet hvor det ble utvikla en nasjonal bevegelse for uavhengighet.

Marx og Engels levde i denne perioden, da de de nasjonale frigjøringskampene for uavhengighet enda ikke hadde brutt ut i stor skala. De viet dermed ikke mye oppmerksomhet til utvikling av marxistisk teori om det nasjonale spørsmålet. Marx formulerte likevel et grunnlag å stå på, da han ba det engelske proletariat om å støtte den nasjonale kampen for det irske folket og bekjempe nasjonal undertrykking.

Den neste bølgen av nasjonale bevegelser kom i Øst-Europa, med spredninga av kapitalismen og svekkelsen av de keiserdømmene Østerrike-Ungarn og Russland. Nasjonale bevegelser og organisasjoner vokste fram i hele Øst-Europa, inkludert innafor det russiske imperiet. Det var nødvendig for den internasjonale proletariske bevegelsen og Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (RSDAP) å ha en riktig linje i spørsmålet. Det var i denne perioden at Stalin i 1913 gjorde den første marxistiske systematiske behandlingen av det nasjonale spørsmålet. Stalin selv var georgier, et medlem av en undertrykt nasjonalitet i Russland, hvor en nasjonal bevegelse var i rask utvikling. I Georgia var det derfor dobbelt nødvendig å legge fram en riktig marxistisk forståelse og ta riktige politiske standpunkt. Dette er hva Stalin forsøkte i sitt banebrytende arbeid ”Marxismen og det nasjonale spørsmålet”.

I sitt arbeid definerte Stalin først hva en nasjon er. Han definerte en nasjon som «et historisk utviklet stabil fellesskap av mennesker, basert på at de sammen har fire grunnleggende egenskaper, nemlig: et felles språk, et felles territorium, et felles økonomisk liv, og en felles psykologiske egenart som viser seg i særegenhetene i en nasjonal kultur.” Stalin avviste begrepet nasjon basert bare på religion eller kultur, som jødene. Han insisterte på at et samfunn må ha alle de ovennevnte egenskaper for å bli kalt en nasjon. Stalin mente at alle slike nasjoner bør ha sjølråderett. Denne retten kunne ikke være begrenset til et visst sjølstyre, eller å delta i en føderasjon, som andre partier på denne tiden foreslo. Retten til sjølstyre måtte innebære retten til å rive seg løs, altså å gå ut av en stat og etablere en selvstendig stat. Men Stalin mente at hvordan denne retten burde brukes var avhengig av de konkrete historiske omstendigheter på et bestemt tidspunkt. Det var opp til de revolusjonære å prøve og påvirke nasjonens veivalg i forskjellige situasjoner. Om det revolusjonære partiet ville gå inn for autonomi, føderasjon eller full løsrivelse – eller en annen kurs – må bestemmes av interessene til de arbeidende massene, først og fremst proletariatet.

Selv om Stalins verk avklarte mange spørsmål, var den fortsatt ufullstendig fordi den ikke knyttet det nasjonale spørsmål til imperialismen og spørsmålet om kolonier. Dette ble først gjort etter Lenins analyse av imperialismen i 1916. På bakgrunn av analysen av imperialismen, knyttet Lenin spørsmålet om nasjonenes sjølråderett til nasjonal frigjøringskamp i koloniland. Dermed kom den til å dekke det store flertallet av verdens folkeslag. Det sluttet å være et internt spørsmål for noen få land som hadde undertrykte nasjonaliteter innenfor sine grenser. Det nasjonale spørsmålet ble et viktig spørsmål for hele verden, et spørsmål om frigjøring av de undertrykte folkene i alle avhengige land og kolonier fra imperialistisk undertrykking.

Når Lenin i 1916 presenterte sin tekst ”Teser om den sosialistiske revolusjonen og nasjonenes rett til selvbestemmelse”, inkluderte han dermed alle landene i verden i sin analyse. Han delte verdens land inn i tre hovedtyper:

For det første de utvikla kapitalistiske land i Vest-Europa og USA. Dette er undertrykkernasjoner som holder nede andre nasjoner i koloniene og i sitt eget land. Oppgaven for proletariatet i disse herskende nasjoner er å gå mot nasjonal undertrykking og støtte den nasjonale kampen til folkene som undertrykkes av imperialismen.

For det andre Øst-Europa og særlig Russland. Oppgaven til proletariatet i disse landene er å forsvare nasjonenes rett til selvbestemmelse. I denne forbindelse er den vanskeligste men viktigste oppgaven å smelte sammen klassekampen av arbeiderne i de undertrykkende nasjoner med klassekampen til arbeiderne i de undertrykte nasjonene.

For det tredje de delvis koloniale landa, som Kina, Persia, Tyrkia, og alle koloniene, som da hadde en samlet befolkning på en milliard. Med hensyn til disse kolonilanda, mente Lenin at sosialister ikke bare må kreve ubetinget og umiddelbar frigjøring av koloniene uten kompensasjon, men også gi fast og bestemt støtte til bevegelsen for nasjonal frigjøring i disse landene og hjelpe opprør og revolusjonære krig mot imperialistmaktene som undertrykker dem.

Dette var første gang innen den internasjonale sosialistiske bevegelsen at et slikt klart standpunkt hadde blitt tatt innen det nasjonale og koloniale spørsmålet. Det ble naturlig nok en del debatt og forvirring. Et motargument var at støtte til selvbestemmelse og nasjonal frigjøring gikk mot den proletariske internasjonalismen. Det ble hevdet at sosialismen sto for sammenslåingen av alle nasjoner. Lenin var enig i at et mål med sosialismen er å avskaffe delingen av menneskeheten i små stater, å bringe nasjoner tettere sammen, og til og med slå dem sammen. Men han mente at det ville være umulig å oppnå dette med tvungen sammenslåing av nasjoner. Sammenslåing av nasjoner kan bare oppnås ved å passere gjennom overgangsperioden av fullstendig frigjøring for alle undertrykte nasjoner, det vil si deres frihet til å løsrive seg. Da han presenterte partiprogrammet i 1917 sa Lenin: ”Vi ønsker fri samling, og det er derfor vi må anerkjenne retten til løsrivelse. Uten frihet til å løsrive seg, kan samlingen ikke kalles fri." Dette var proletariatets demokratiske tilnærming til det nasjonale spørsmålet, som sto i motsetning til borgerskapets politikk for nasjonal undertrykking og okkupasjon.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 19:

Stalin – Marxismen og det nasjonale spørsmålet

Lenin – Teser om den sosialistiske revolusjonen og nasjonenes rett til selvbestemmelse

Referansetekster til kapittel 19:

Marx og Engels – tekster om Irland og det irske spørsmålet

Kapittel 20 – Stalins tidlige liv og revolusjonære bidrag fram til revolusjonen i 1917

I de første årene etter oktoberrevolusjonen ble alle anliggendene til staten og partiet ledet direkte av Lenin. I august 1918 ble han forsøkt drept av et kvinnelig medlem av det sosialrevolusjonære partiet som skjøt han to ganger. Selv om Lenin ble svekka av dette fortsatte han med den strenge arbeidsplanen som bare ga han tre til fire timer søvn. Dette overarbeidet fikk snart alvorlige konsekvenser for helsa, særlig hjernen. Fra slutten av 1921 begynte han å få kraftig hodepine og anfall av vertigo (en sykdom som skaper følelse av svimmelhet). Dette fikk konsekvenser for arbeidet. I mai 1922 fikk han et lammende slag som påvirka høyre arm og bein samt evnen til å snakke. Fra da og til han døde kunne han ikke spille en aktiv rolle til tross for mange forsøk på å bli frisk nok til å ta opp igjen arbeidet. Stalin ble utnevnt til generalsekretær I april 1922, like før Lenin fikk slag. Derfor tok Stalin over ledelsen av partiet mens Lenin ble syk og fortsatte etter at Lenin døde 21. januar 1924.

Stalin (som betyr mann av stål), var den mest populære av mange partinavn Joseph Vissarionovich Dzhugashvili hadde. Han var født 21. desember 1879 i Gori, en liten by i Georgia. På denne tida var Georgia en undertrykt nasjon i det Russiske imperiet (i dag er det et uavhengig land). Foreldrene hans var fattige og analfabete etterkommere av tjenere. Faren, som noen år tidligere hadde blitt frigitt fra slaveri hos godseieren sin, kom flyttende fra en landsby nær Tiflis, hovedstaden i Kaukasus (da en tilbakeliggende region i det Russiske imperiet, der Georgia og flere andre undertrykte minoriteter bodde). Faren startet opp en liten skomakerforretning i Gori. Han klarte ikke å tjene nok og dro til en skofabrikk i Tiflis der han døde I 1890. Kone og barn ble værende I Gori.

Siden faren ikke bidrog særlig til husholdet, ble moren Jekaterina den som oppdro og tok seg av Stalin. Hun hadde lange arbeidsdager som vaskekone og det var hennes inntekter som betalte for alle utgiftene. Hun hadde tre barn før Stalin som alle døde ved fødselen. Hun gjorde alt hun kunne for å gi Stalin, den eneste overlevende sønnen, en skikkelig utdannelse. Til tross for fattigdommen, sendte hun ikke sønnen til å arbeide slik det var vanlig. I stedet ble Stalin som niåring sendt til den lokale menighetsskolen. Selv la hun ned mye arbeid i å lære seg å lese og skrive da hun ble gammel. Slik var Jekaterina et bemerkelsesverdig eksempel på bestemthet og styrke hos det arbeidende folket.

Stalin opplevde fattigdom fra tidlig barndom. Huset besto av to ekstremt små rom som bade var butikk verksted og hjem. Selv om Stalin var sterk og hardfør fikk han kopper da han var seks-sju år. Derfor hadde han merker i ansiktet resten av livet. Han fikk også en blodinfeksjon som nesten tok livet av han og gjorde han varig handikappet i venstrearmen.

Gjennom sine fem år på skole i Gori ble Stalin lagt merke til for intelligensen sin og uvanlig god hukommelse. Det var her Stalin først kom i kontakt med sekulære ideer og gikk mot religion. Han begynte å skrive dikt og ble inspirert av Georgisk litteratur og poesi, som var svært nasjonalistisk. Det var i disse årene at Stalin ble fylt av sterk trang til å slåss mot sosial urettferdighet og undertrykkinga av folket sitt.

På grunn av fattigdommen ville det vært umulig å ta høyere utdanning for Stalin. Likevel fikk han stipend etter at han ble anbefalt som “beste elev” av skolemesteren og presten. Derfor kunne han fortsette med studiene ved Topmost institutt for høyere utdanning i Kaukasus fra oktober 1894. Dette var det Teologiske fakultetet (en skole som utdannet prester) i Tiflis. De fem årene ved fakultetet I Tiflis var avgjørende for at Stalin ble marxist.

Georgia var prega av konstant uro da Stalin var ung. En av kildene til uroen var de opprørske landarbeiderne. Dette kom av at disse fortsatt var leilendinger etter at dette ble oppheva i Russland. Den andre kilden til opprør var den stadige strømmen av revolusjonære ideer fra Russland. Strømmen kom fordi Tsar-regjeringa hadde lang tradisjon for å sende mange opprørere og borgerlig-revolusjonære til Kaukasus. Senere var det også Marxistiske arbeiderrevolusjonære blant de deporterte, slik som Kalinin, den framtidige Sovjetiske presidenten og Alliluyev, bolsjevikorganisator og senere svigerfar til Stalin.

Tiflisfakultetet et slikt urosenter. Det var den fremste yngleplassen for den lokale intelligentsiaen og hovedsenteret for opposisjon mot Tsaren. I 1893, bare et år før Stalin begynte på fakultetet, var det streik som førte til at 87 studenter ble utvist. Streikelederne ble senere fremtredende Marxister og revolusjonære. En av lederne, Ketskhoveli, var fra Goriskolen slik som Stalin. Selv om han bare var tre år eldre ble han den første politiske mentoren for Stalin.

Stalin begynte å lese all slags radikal litteratur det første året. Dette matte han gjøre I hemmelighet fordi de fleste ikke-religiøse og politiske bøker var strengt forbudte ved fakultetet. Diktene hans, av radikal og politisk art, ble utgitt for første gang i et ledende Georgisk blad under et annet navn. Dette var også første gang Stalin, som da var femten, kom i kontakt med hemmelige Marxistiske studiesirkler. Snart kom Stalin I søkelyset til fakultetsmyndighetene og ble til og med sendt til straffecella for å ha lest forbudt litteratur. Det var omtrent på denne tida han ble med i ei hemmelig debattgruppe ved fakultetet. Dette økte aktiviteten hans ytterligere og kom oftere i konflikt med fakultetsmyndighetene.

I august 1898 ble han, som attenåring, med i Messame Dassy (Den Tredje Gruppa). Den første sosialistiske gruppa i Georgia, der lederne senere ble framtredende Mensjeviker. Senere skulle Stalin si: “Jeg ble marxist på grunn av min sosiale stilling (far min var arbeider på en skofabrikk og mor mi var også ei arbeidende kvinne), men også … på grunn av den knallharde intoleransen og disiplinære justisen ved fakultetet som knuste meg så nådeløst … atmosfæren jeg levde i var fylt av hat mot Tsaren si undertrykking.” Utenfor fakultetet, i Tiflis, var arbeiderne på denne tida I bevegelse. Disse årene så de første streikene i Kaukasus. Så snart Stalin ble med i Messame Dassy fikk han i oppgave å lede noen studiesirkler for arbeidere. Dette gjorde han ved å holde hemmelige møter i den korte fritida han fikk fra fakultetet. Samtidig lette fakultetsledelsen etter en mulighet for å kvitte seg med ham. Til slutt ble han utvist fra fakultetet i mai 1899 på grunnlag av ikke å ha møtt til eksamen.

Utvisninga fra fakultetet hadde lite å si for Stalin sin revolusjonære aktivitet. Etter et kort opphold hos moren i Gori var han tilbake i Tiflis hvor han organiserte og utdannet mens han var hos arbeiderne. I desember 1899, tok han jobb på kontoret til Tiflis geofysiske observatorium. Jobben var dårlig betalt men tok veldig lite tid og var et ideelt dekke fra det hemmelige politiet til Tsaren.

Stalin fortsatte å utvide aktiviteten sin under dette dekket. Året etter, i 1900, organiserte han og talte under markeringa av 1. mai i Kaukasus. På grunn av undertrykkinga fra Tsar-regime måtte dette 500 mannsterke møtet holdes I fjellene over Tiflis, og ikke inne i byen. Møtet ble en inspirerende hendelse som ledet til streiker i fabrikkene og jernbanen de neste månedene. Stalin var en av de fremste organisatorene. Neste år ble det vedtatt å holde 1. mai-demonstrasjonen åpent midt i Tiflis, men de fremste lederne ble arrestert i mars 1901. Også Stalin sitt rom ble ransaka men han klarte å slippe unna. Fra den dagen og fram til revolusjonen seira i 1917, levde Stalin som profesjonell revolusjonær i det skjulte. Den første oppgaven hans var å ta over organisasjonsledelsen og fortsette å organisere 1.mai-arrangementene til tross for tapet av de fremste lederne. Dette lyktes, og tross arrestasjoner og angrep fra politiet, ble det avholdt en historisk demonstrasjon med 2000 mann.

De første åra til Stalin i den sosialistiske organisasjonen var prega av intens debatt om økonomisme og andre tema. Stalin gikk alltid mot opportunistene og stod med venstrefløya i den georgiske organisasjonen. Gruppa til Stalin var de første til å bli entusiastiske tilhengere av Iskra og distribuerte denne i Tiflis. I September 1901 startet de en ulovlig avis på Georgisk kalt They Brdzola (Kampen). Stalin var en av de fremste skribentene, med mange artikler som hovedsakelig holdt fast på Iskra-linja. Særlig viktig var den omfattende artikkelen “Det russiske sosialdemokratiske parti og dets umiddelbare oppgaver” som kom ut i desember 1901.

I november 1901, ble Stalin valgt inn i den sosialdemokratiske komiteen i Tiflis, som fungerte som ledende organ for hele Kaukasus. Han ble straks sendt til Batum, en liten by 25,000 innbyggere, som var et nytt senter for oljeindustrien med oljerørforbindelse til den større og eldre oljebyen Baku. Her dannet han snart en by-komité under dekke av en nyttårsfest. I hemmelighet satte han også opp ei hemmelig trykkpresse i enerommet der han bodde. Mange hefter som snart skulle føre til arbeiderkamp kom ut. En slik kamp førte til at politiet skjøt og drepte femten arbeidere. All denne aktiviteten skjedde til tross for motstand fra de lokale sosialistene som senere ble mensjeviker. Til slutt, etter bare fire og en halv måned i Batum, ble Stalin arrestert i april 1902 på et hemmelig møte i Batum-komitéen. Den hemmelige trykkpressa ble likevel ikke oppdaga. Det var under perioden i Batum at Stalin tok ett av sine mange partinavn, som han fortsatte å være berømt under de mange årene han arbeidet I Kaukasus. Han ble kalt Koba, som betydde “Den uslåelige” (vår oversettelse fra engelsk overs.anm.) på tyrkisk, og var navnet på folkehelten i diktene til Stalins favorittforfattere i ungdomstida.

Stalin tilbragte ett og et halvt år i ulike fengsler. I fengsel beholdt han en streng disiplin, sto opp tidlig, arbeidet hardt, leste mye og var en av de ivrigste til å delta i diskusjoner. Han var også kjent for å være en tålmodig, forståelsesfull og hjelpsom kamerat. Etter fengselsoppholdet ble han forvist til Sibir I 1903, selv om ingen av anklagene mot han kunne bevises. Selv om han satt inne ble han valgt som leder for den nylig dannede All-Kaukasiske føderasjonen av sosialdemokratiske grupper i marsj 1903. Siden det er veldig sjelden at en innsatt kamerat blir valgt inn en komité, dette gir en idé om hvor viktig Stalin var i den Kaukasiske organisasjonen. Forvisninga av Stalin til Sibir falt sammen med oppbygginga mot den Russisk-Japanske krigen. Stalin og kameratene hans utnyttet forvirringa til å flykte nesten med det same etter ankomsten til Sibir. I januar 1904 var han tilbake i Tiflis.

Så snart han var tilbake ble han bedt om å ta stilling i sakene som hadde ført til splittelsen mellom bolsjevikene og mensjevikene. De fleste sosialistene i Kaukasus var mensjeviker og til og med mange av bolsjevikene var for kompromiss. Til tross for det store mensjevikflertallet, Tok Stalin raskt parti med Lenin og bolsjevikene. Han støttet ivrig bolsjeviklinja i den Georgiske partipressa. I sin første artikkel skrev han at partiet er “den militante ledergruppa” og “må være en konsolidert organisasjon”. Den sterke politiske stilling førte han i konflikt med Lenin som, fra utlandet, ba om kopier av artiklene til Stalin. Samtidig som de ideologiske kampene mot mensjevikene, var Stalin på denne tida, tungt involvert i de revolusjonære kampene som bygde seg opp i landet som del av 1905-revolusjonen. Stalins senter var Kaukasus.

I tillegg til å delta i organiseringa av streikene til arbeiderne, begynte Stalin straks de praktiske implementeringene av bolsjevikene sin oppfordring om forberedelser til væpna opprør. Han ble den fremste organisatoren, inspiratoren og veileder for den militære organisasjonen i Kaukasus. Ett effektivt og hemmelig sprengstofflaboratorium ble også bygd. I løpet av kampene ble det etablert flere kampgrupper. De deltok i de talløse opptøyene, i angrep på de innleide gjengene til herskerklassen, og holdt kontakt med landarbeidergeriljaen. I den senere perioden med motgang for revolusjonen, da partiet stod ovenfor en alvorlig pengemangel, ble noen av de beste kampgruppene brukt store og dristige aksjoner for å skaffe penger. Stalin spilte en avgjørende rolle i oppbygginga og ledelsen av den svært hemmelige tekniske partiavdelinga. I denne perioden skrev han også artikler som forklarte den marxistiske tilnærminga til opprør.

I desember 1905, deltok Stalin på sin første all-russiske bolsjevik-konferanse, hvor det ble vedtatt å bygge enhet med mensjevikene. Det var her han møtte Lenin for første gang. Han var også på samlingskongressen i april 1906 hvor han var den eneste bolsjeviken av de 11 delegatene fra Kaukasus. Resten var mensjeviker. Han var også den eneste bolsjeviken fra Kaukasus på kongressen i 1907. På begge kongressene var et av hovedpunktene resolusjoner fra mensjevikene og Trotsky, som krevde forbud mot væpna aksjoner og ran. Likevel fortsatte Kaukasus å være hovedsenter for slike aksjoner med anslagsvis 1150 slike aksjoner mellom 1905 og 1908.

Mot slutten av 1907 ble Stalin valgt inn i Baku-komiteen. Denne oljebyen med 50,000 arbeidere hadde arbeidere med ulike nasjonaliteter og religion som ble grovt utnyttet. Stalin forrente snart arbeiderne og utviklet det eneste kampsentrumet i den mørke perioden med Stolypin-reaksjonen. Med ny identitet startet han motstand og et hemmelig trykkeri i den muslimske delen av byen. Det var i denne perioden Stalin begynte å skrive på russisk for første gang. I 1908 ble Stalin arrestert, men fortsatte å skrive artikler og veileda partiaktivitet inne fra fengselet. I 1909 ble han bortvist på nytt, men klarte å rømme etter noen måneder også denne gangen.

Stalin kom tilbake via St. Petersburg og oppdaget at partihovedkvarteret i hovedstaden var dårlig organisert. Tilbake i Baku skrev han kritisk om tingenes tilstand og krevde at en all-russisk avis skulle sendes ut fra Russland. Senere krevde han også at den praktiske ledelsen måtte overføres til Russland. Etter mange måneder med intensivt arbeid i Baku og artikler for partiorganet utenlands, ble Stalin på nytt arrestert i mars 1910. Etter noen måneder i fengsel ble han igjen forvist og ble borte til juni 1911. Denne gangen fikk han forbud mot å komme tilbake til Kaukasus eller noen annen storby. Han slo seg ned i en by i nærheten av St. Petersburg og Moskva. Likevel ble han nok en gang arrestert i løpet av to måneder. Etter noen måneder i fengsel ble han løslatt men matte bo utenfor de store byene.

Det var i denne perioden at den første sentralkomiteen til bolsjevikene, valgt på konferansen i januar 1912, valgte Stalin inn i komiteen på sitt første møte. En av de første oppgavene for Stalin etter å ha blitt komitémedlem var å utgi det første nummeret av Pravda, dagsavisen til bolsjevikene. Han ble arrestert igjen nesten umiddelbart. Etter tre måneder i fengsel og to måneder i Sibir flyktet han igjen. Han kom til St. Petersburg i tide til å lede valgkampanjen for Dumavalget. Selv om bolsjevikene bare vant seks seter, fikk de 80 prosent av stemmene blant industriarbeiderne.

Ved utgangen av 1912 og begynnelsen av 1913, var Stalin utenlands noen uker der han hadde grundige diskusjoner med Lenin og andre kamerater. Det var på denne tida han skrev den berømte teoretiske boka «Om det nasjonale spørsmålet». Han dro tilbake til St. Petersburg i februar 1913, men ble forrådt den første uka av Malinovsky, ett annet sentralkomitémedlem, som var agent for det hemmelige politiet til Tsaren. Denne agenten forrådte også ett annet sentalkomitemedlem, Sverdlov. Både Stalin og Sverdlov ble forvist til de mest avsidesliggende av Sibir, der det var vanskeligst å flykte fra. Lenin la nøye planer for hvordan de kunne rømme i denne perioden, men planene ble lagt gjennom den samme agenten som hadde fått dem arrestert. I stedet for å arrangere flukt, sørget agenten for strengere bevoktning av komitémedlemmene. Slik ble Stalin tvunget til å bli værende I eksil I fire lange år fram til den borgerlige februarrevolusjonen i 1917 endte med at Tsarregimet ble styrtet. Det var da han fikk komme tilbake til St. Petersburg, hvor han ankom 12. marsj 1917. Fra da og til Lenin kom i april ledet han partihovedkvarteret.

Når en ser tilbake på det politiske livet til Stalin i de ca 20 årene før revolusjonen, star det fram som et bilde på mot, selvoppofrelse, dedikasjon og vielse til revolusjonen. For utenom de lange årene i fengsel og forvisning, levde Stalin nesten fullstendig i undergrunnen, nært og i levende kontakt med massene. Med et slikt vanskelig liv med fullstendig dedikasjon var det knapt tid til noe særlig «privatliv». Det første ekteskapet hans var med Jekaterina Svanidze i ungdomsårene, søster til en av sosialistkameratene ved Tiflisfakultetet. De fikk en sønn, som etter at Jekaterina døde under revolusjonen i 1905, ble oppfostret av hennes foreldre. Stalin sitt andre ekteskap var med Nadezhda Alliluyeva, datter til en av de nære arbeidskameratene til Stalin. Han hadde hatt nære bånd til familien og det var alltid de som sendte pakker med mat, klær og bøker mens han var forvist. Dette ekteskapet varte bare mens begge var i Tsaritsyn (senere Stalingrad) under borgerkrigen. Dette var etter Oktoberrevolusjonen.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 20:

Det russiske sosialdemokratiske parti og dets umiddelbare oppgaver

Kapittel 21 – Oppbygginga av sosialismen – erfaringa fra Russland

Da oktoberrevolusjonen skjedde var det to falske såkalt marxistiske syn på oppbygginga av sosialismen.

Det ene var synet til mensjevikene og andre som dem. Disse var mot revolusjonen og ville at makta skulle forbli hos borgerskapet. Argumentet deres var at siden kapitalismen ikke hadde utvikla seg nok og konsentrert produksjonsmidlene, særlig i jordbruket, var ikke tida moden for at arbeiderklassen skulle ta makta. De mente arbeiderklassen skulle vente til kapitalismen hadde fått utvikle seg under borgerskapet. Dette ville gjøre det mulig å nasjonalisere alle produksjonsmidlene og bygge sosialismen. Derfor var mensjevikene helt imot at arbeiderklassen tok makta og iverksatte oppbygginga av sosialismen.

Det andre synet ble uttrykt av en gruppe innen bolsjevikpartiet som kalte seg «Venstrekommunistene». De mente at all makt matte gripes og alle produksjonsmidler nasjonalisert med en gang selv om det betydde å konfiskere eiendommen til små og mellomstore bønder og andre produsenter.

«Venstrekommunistene ville derfor ta et antagonistisk standpunkt mot bøndene og slik støte bort revolusjonens fremste allierte.

I kampen mot disse retningene pekte Lenin ut den riktige veien til sosialistisk oppbygging. Omrisset av denne kan legges fram slik: a) Arbeiderklassen må ikke miste muligheten, men utnytte de gunstige forholda for maktovertagelse. Å vente vil bare føre til at kapitalismen ruinerer millioner av små og mellomstore produsenter. b) Produksjonsmidlene i industrien bør konfiskeres og gjøres til offentlig eiendom. c) Små og mellomstore enkeltprodusenter bør gradvis samles i prodkuksjonskooperativer, dvs. i store landbruksforetak, kollektivbruk. d) Industrien må utvikles fullt ut og kollektivbrukene bør basere seg på moderne teknikk og drive storskalaproduksjon. Jorda til kollektivbrukene skal ikke konfiskeres, tvert imot må brukene få generøse forsyninger av førsteklasses traktorer og andre maskiner; e) Utveksling gjennom kjøp og salg, dvs. vareproduksjon bør fortsette ei viss tid fordi bøndene ikke vil gå med på noen annen form for økonomisk bånd mellom by og land. Handel må likevel bare skje gjennom Sovjet-handel. Mellom stat, samvirke og kollektivbruk. Dette må utvikles fullt ut og alle slags kapitalister må utkonkurreres fra handelen.

Av disse fem punktene ble de første stega, maktovertagelse og nasjonalisering av storindustrien, fullført I løpet av de første få månedene. De neste stega i prosessen for sosialistisk oppbygging kunne ikke tas umiddelbart på grunn av de ekstremt vanskelige forholdene som kom av at arbeiderstaten ble angrepet fra alle kanter. Som følge av borgerkrigen var det usikkert om staten ville overleve. For å stå mot angriperne de var omringet av, matte partiet mobilisere hele landet til å slåss mot fienden. En rekke krisetiltak kalt “Krigskommunisme” ble introdusert.

Under krigskommunismen tok Sovjetregjeringa kontroll over mellom- og småindustri, tillegg til storindustrien. Den introduserte statsmonopol på kornhandel og privat handel med korn ble forbudt. Den etablerte overskuddsbevilgningssystemet der alt overskuddet av det bøndene produserte måtte overleveres staten til fastsatte priser. Til slutt innførte de allmenn arbeidstjeneste for alle klasser, som gjorde fysisk arbeid obligatorisk for borgerskapet. Dette frigjorde arbeidere som trengtes til viktigere oppgaver ved fronten. «Krigskommunismepolitikken» var et midlertidig tiltak for å dekke behovene under krigen. Den hjalp til å mobilisere hele folket til krigen og resulterte slik i nedkjempelsen av alle fremmede invasjonsmakter og innenriks reaksjonære ved utgangen av 1920 og bevarte uavhengigheten og friheten til den nye Sovjetrepublikken.

Fra 1921 snudde situasjonen i Russland. Etter seieren i borgerkrigen ble oppgaven fredelig gjenoppbygging av økonomien. Derfor ble krigskommunismen bytta ut med Ny Økonomisk Politikk (NEP). I samsvar med dette ble pålagt overskuddsbevilgning til bøndene avviklet, privathandel ble gjenopptatt og private produsenter fikk lov å starte småskalavirksomhet. Dette var nødvendig fordi tiltaka under krigskommunismen hadde gått for langt og møtte motstand blant deler av massen som partiet var avhengige av – særlig bøndene. Til tross for dette gikk trotskistene sterkt mot NEP og så på det som en retrett. På den 10. partikongressen i mars 1921 gikk Lenin mot trotskistene og overbeviste kongressen om å endre politikk og fikk gjennomslag. Videre ga han ei teoretisk utgreiing om riktigheten av NEP i sin Rapport om det Russiske kommunistpartis taktikk presentert for Kommunistinternasjonalens (Komintern vår anmerkning) tredje kongress i juli 1921. NEP fortsatte til slutten av 1925 da den 14. partikongressen vedtok å gå videre til neste fase av sosialistisk oppbygging; fasen med sosialistisk industrialisering.

Sosialistisk industrialisering: Sovjetunionen var fortsatt et relativt tilbakeliggende jordbruksland på denne tida der to tredjedeler av all produksjon kom fra jordbruket og bare en tredjedel fra industrien. Siden landet var den første sosialiststaten var spørsmålet om økonomisk uavhengighet fra imperialismen særdeles viktig. Derfor matte oppbygginga av sosialismen i første omgang konsentrere seg om sosialistisk industrialisering. Som Stalin sa, “å omforme landet vårt fra et jordbruks- til et industriland i stand til å produsere maskineriet det trenger på egen hånd – det er essensen, grunnlaget for hovedlinja vår”. Derfor var hovedfokuset på tungindustri som ville produsere maskiner for annen industri og jordbruket.

Denne politikken lyktes i å bygge en sterk industribase uavhengig av imperialismen. Den gjorde det også mulig å forsvare den sosialistiske basen under 2. verdenskrig. Industrien utviklet seg dessuten mange ganger raskere enn i de mest avanserte imperialistlandene, og beviste dermed den enorme overlegenheten til det sosialistiske systemet. Hovedfaktoren bak dette var den fulle deltakelsen fra arbeiderklassen i produksjonsøkningen. På ei tid da hele den kapitalistiske verden vaklet under en veldig alvorlig økonomisk krise gikk den sosialistiske industrien fram uten problemer.

Samtidig, på grunn av det veldige fokuset på utviklinga av tungindustrien, ble jordbruket oversett i planene. Dermed økte ikke kornproduksjonen en gang med en femtedel til tross for at industriproduksjonen ble mer enn nidoblet. Dette viste at veksten i jordbruket var svært lav sammenlignet med industrien. Dette var også tilfellet innad i industrien der veksten i tungindustrien var mye raskere enn i lettindustri. Mao kritiserte denne vektlegginga og foreslo istedet oppbygging av industri og jordbruk som gikk hånd i hånd i sin “Kritikk av Sovjetøkonomien”. Innen industrien krevde han utvikling av både lett og tung industri samtidig.

Kollektivisering av jordbruket: det første steget i denne prosessen ble tatt i NEP – perioden med dannelsen av de første kooperativene blant små og mellomstore bønder. På grunn av motstand fra kulakene (rike bønder) var det lite fremgang. Videre hadde kulakkene startet aktiv motstand og sabotasje av den sosialistiske oppbygginga. De nekta å selge kornoverskuddet til Sovjetstaten. De brukte terror mot kollektivbøndene, partiarbeidere og embetsfolk på landet, og brente ned kollektivbruk og statlige kornlager. I 1927 var markedsandelen av innhøstinga bare 37% av det den var før krigen. Derfor tok partiet det året beslutningen om å starte en offensiv for å slå ned motstanden blant kulakkene. Ved å samle seg om fattigbøndene og å alliere seg med de mellomstore bøndene, klarte partiet å lykkes med korninnkjøp og å ta kollektiviseringsprosessen videre. Likevel kom den store framgangen først fra slutten av 1929.

Før 1929 hadde Sovjetregjeringa fulgt en politikk med å begrense kulakkene. Denne politikken gikk ut på å hemme veksten i kulakk-klassen. Deler av denne klassen, som ikke stod mot presset som kom av disse begrensningene, ble presset ut av virksomheten og ruinert. Men denne politikken ødela ikke det økonomiske grunnlaget til kulakkene som klasse, og ikke fjernet det klassen heller. Denne politikken var avgjørende fram til et visst tidspunkt, dvs, så lenge kollektiv- og statsbrukene fortsatt var svake og ute av stand til å erstatte kulakkene i kornproduksjonen.

Mot slutten av 1929, med veksten i kollektiv – og statsbruk snudde Sovjetregjeringa raskt fra denne politikken og over til politikken med å fjerne kulakkene som klasse. De trakk tilbake lovene som tillot utleie av land og hyring av arbeidskraft og tok slik bade land og innleide arbeidere. Den fjerna forbudet mot konfiskering av eiendommen til kulakkene. Den tillot bøndene å konfiskere buskap, maskiner og andre former for eiendom fra kulakkene til fordel for kollektivbrukene. Dermed mistet kulakkene alle produksjonsmidlene. De ble ekspropriert akkurat slik som kapitalistene hadde blitt ekspropriert fra industrien i 1918. Forskjellen var likevel at produksjonsmidlene til kulakene ikke gikk til staten men til bøndene som hadde gått sammen om kollektivbruk.

Denne politikken ble iverksatt gjennom en steg-for-steg-plan. Ulike satser for kollektivisering ble nedsatt og hvilket år kollektiviseringa skulle være fullført ble fastsatt avhengig av forholdene I di ulike regionene. Produksjonen av traktorer, treskere og andre landbruksmaskiner ble mangedoblet. Statslån til kollektivbruk ble doblet de første årene. 25,000 klassebevisste industriarbeidere ble plukket ut og sendt til landsbygda for å iverksette planen.

Kollektiviseringsprosessen gikk raskt mot suksess til tross for noen feil. Innen 1934 var sosialistisk jordbruk innført for 90 prosent av den dyrkbare marka i landet. Det vil si stats- og kollektivbruk.

Helle prosessen med landbrukskollektivisering var intet mindre enn en revolusjon der arbeiderklassen hadde alliert seg med fattige og mellomstore bønder for å bryte grepet til kulakkene.

Denne revolusjonen, løste tre grunnleggende problemer i oppbygginga av sosialismen med et grep: a) Den utsletta den mest tallrike utbytterklassen i landet, kulakkene, bærebjelken for kapitalistisk gjenoppbygging; b) Den førte den største av de arbeidende klassene, bondeklassen, fra individuelt jordbruk, som avler kapitalisme over i kooperativ, kollektivt, sosialistisk jordbruk; c) Den forsynte Sovjet-regimet med et sosialistisk landbruksgrunnlag – den mest omfattende og mest nødvendige, men minst utvikla, delen av nasjonal økonomi. Med kollektiviseringsbevegelsens seier proklamerte partiet sosialismens seier i januar 1933, Stalin annonserte at “Sosialismens seier i alle deler av den nasjonale økonomien hadde avskaffa menneska si utbytting av andre menneske.” I januar 1934, erklærte rapporten fra den 17. partikongressen att, “den sosialistiske forma for sosial og økonomisk struktur — nå er enerådende og den eneste makta i hele den nasjonale økonomien.” Fraværet av antagonistiske klasser ble senere vektlagt gjentatte ganger under presentasjonen av grunnloven i 1936 og i politiske rapporter senere.

Feil fra den russiske erfaringa: Den russiske erfaringa fra oppbygginga av sosialismen var svært viktig for den internasjonale arbeiderklassen og særlig for alle land der arbeiderklassen tok makta. I verket “Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen” prøvde Stalin å teoretisere rundt prosessen med oppbygging av sosialismen og sosialismen sine økonomiske lover. Men han gjorde ikke en selvkritisk analyse av den russiske erfaringen. Senere lagde Mao en analyse av den russiske erfaringa og pekte på vise feil i så vel praksisen som formuleringene til Stalin.

Mao pekte på følgende grunnleggende feil fra den russiske erfaringa: 1) Ikke nok vekt på motsigelsen mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene. Dette viste seg i den forlengede eksistensen av to former for eierskap – eierskap av hele folket på den ene sida, representert ved den nasjonaliserte industrien og statlige brukene, og på den andre sida eierskap gjennom kollektivene. Mao mente at forlenga sameksistens av eierskap av hele folket med eierskap av kollektivene med nødvendighet ville bli stadig vanskeligere å tilpasse til utviklinga av produktivkreftene. Til slutt måten en finne en måte for å klare overgangen fra kollektivt til offentlig eierskap. 2) Ikke å vektlegge masselinja under oppbygginga av sosialismen. Mao pekte på at masselinja ble tatt i bruk i den første tida, men etterpå stolte Sovjetpartiet mindre på massene. Det som ble vektlagt var teknologi og tekniske kadre snarere enn politikk og massene. 3) Klassekampen ble oversett. Etter at kollektiviseringa lyktes ble ikke lagt vekt på å fortsette klassekampen. 4) Ubalanse i forholdet mellom tungindustri på den ene sida og lettindustri og jordbruk på den andre. 5) Mistillit til bøndene. Mao kritiserte den russiske politikken for ikke å legge nok vekt på bøndene.

I tillegg til å trekke disse lærdommene fra Stalin og den russiske erfaringen, lærte Mao av erfaringa fra Kina. Derfor forsøkte han å utvikle den marxistiske teorien om oppbygging av sosialismen.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 21:

Stalin – Economic Problems of Socialism in the USSR

Mao – A Critique of Soviet Economics

Et kollektiv av Sovjet-økonomer – Lærebok i politisk økonomi

Mao – Reading Notes On The Soviet Text Political Economy

Referansetekster til kapittel 21:

Lenin – Economics And Politics In The Era Of The Dictatorship Of The Proletariat

Lenin – Once Again On The Trade Unions, The Current Situation and the Mistakes of Trotsky and Buhkarin

Lenin – Forbundet mellom arbeiderne og de arbeidende og utbyttede bønder

Lenin – To the Tenth Congress of the R.C.P (B.)

Lenin – The Tax in Kind

Lenin – Role and Functions of the Trade Unions Under The New Economic Policy

Stalin – to The Fourteenth Congress of the C.P.S.U.(B.)

Stalin – Concerning Questions of Agrarian Policy in the U.S.S.R.

Stalin – The Right Deviation in the C.P.S.U.(B.)

Stalin – Industrialisation of the country and the Right Deviation in the C.P.S.U.(B.)

Stalin og en redaksjonsgruppe – SUKP(b)s historie

Kapittel 22 av grunnkurs i MLM – Kamp mot Trotskisme og andre opportunistiske trender

Bilde uten navn

I tida under den Russiske revolusjonen og også etter maktovertagelsen måtte bolsjevikene kjempe mot ulike opportunistiske retninger. En av de viktigste antimarxistiske retningene var trotskismen, oppkalt etter opphavsmannen, Leon Trotskij. Trotskij var medlem av RSDAP, som da bolsjevikene og mensjevikene ble splittet, fulgte mensjevikene. Senere prøvde han å danne ei blokk uavhengig av bade bolsjevikene og mensjevikene, og presenterte seg til og med som “sentristen” som skulle forene de to gruppene. Etter februarrevolusjonen tok han selvkritikk for feilene sine og ble tatt opp i bolsjevikpartiet og tatt inn i sentralkomitéen. Etter oktoberrevolusjonen ble han utenrikskommisær (1917-1918) og forsvars- og innenrikskommisær (1918-1924) men ble fjerna fra stillinga på grunn av opportunisme og fraksjonsvirksomhet.

Særlig i perioden med oppbygginga av sosialismen spilte trotskismen ei veldig splittende og fraksjonistisk rolle. Stalin ledet partiet i en hard kamp mot trotskistisk opportunisme. Stalin la fram tre spesifikke trekk ved trotskismen i talen “Trotskisme eller Leninisme”. Disse er:

1) Teorien om permanent revolusjon: – I samsvar med denne teorien, foreslo Trotskij at arbeiderklassen raskt skulle gå fra det borgerlig-demokratiske stadiet til det sosialistiske stadiet av revolusjonen uten hjelp fra bøndene. Derfor var han mot alt snakk om arbeiderklassen og bøndenes diktatur. Han avviste dermed rollen til bøndene, den sterkeste allierte til arbeiderklassen. Denne teorien som ser veldig ‘venstre’ ut, ville faktisk være å svikte revolusjonen fordi det ikke var håp om å lykkes for arbeiderklassen uten bøndene, og revolusjonen ville være dømt til å mislykkes. Et annet aspekt av denne teorien var at revolusjon i de utvikla kapitalistiske landa var nødvendig for å bygge sosialismen. Teorien om permanent revolusjon var en teori om verdensrevolusjon, som sa at selv om revolusjonen ville starte på nasjonalt plan, måtte de revolusjonære straks jobbe for å spre den til andre land. Igjen ser dette ut som veldig ‘venstre’ men var faktisk ei svært defaitistisk forståelse som avviste muligheten for å bygge sosialisme i ett land.

Lenin gikk mot denne antimarxistiske teorien så snart den dukka opp i tida rett etter 1905-revolusjonen, da Trotskij ikke tilhørte bolsjevikene. Likevel kom den til uttrykk på ulike vis og matte bekjempes på flere tidspunkt etter oktoberrevolusjonen da Trotskij hadde blitt med i bolsjevikpartiet og ble et ledende medlem.

Første gang dette skjedde var rett etter revolusjonen, under fredsforhandlingene med Tyskland. På grunnlag av denne teorien ville Trotskij at krigen skulle fortsette siden han mente det ville hjelpe den revolusjonære situasjonen i Tyskland og revolusjonens seier der. Et utvikla kapitalistisk land var viktigere enn konsolideringa av den russiske revolusjonen. Lenin og Stalin opponerte kraftig mot dette argumentet, men det matte avholdes en ekstraordinær sjuende kongress for å diskutere og overvinne denne forståelsen.

Et annet eksempel på denne teorien var motstanden fra Trotskij-opposisjonen mot innføringa av NEP. Siden han var mot alliansen med bøndene, mente han at NEP bare var en retrett. Han godtok ikke behovet for å ta vare på denne alliansen og å berede grunnen for oppbygginga av sosialismen. Denne forståelsen måtte kjempes mot og overvinnes på nytt på den tiende partikongressen.

Et tredje eksempel var under omlegginga fra NEP til “sosialistisk industrialisering”. Trotskij gikk sammen med andre elementer å hevdet at det var umulig å bygge sosialisme i ett land. Dette utsagnet basert på Trotskij sin forståelse av ‘permanent revolusjon’ og ‘verdensrevolusjonen’ ville betydd ei defaitistisk og opportunistisk tilnærming til sosialistisk oppbygging som antakelig ville gjort seier for sosialismen i Russland avhengig av at revolusjonen seira i de utvikla kapitalistiske landa. Stalin samla partiet mot denne forståelsen på den 14. partikongressen i 1925.

2) Det andre trekket ved trotskismen er motstanden mot de leninistiske prinsippene. Trotskijs motstand mot demokratisk sentralisme og den leninistiske partimodellen var tydelig fra starten i hans støtte til mensjevikene under deres splittelse fra bolsjevikene. Senere, i 1912, forente han alle de opportunistiske retningene, som likvidatorene og de som ville at partiet ikke skulle ta del i legal aktivitet, i en felles fraksjon som ble kalt Augustblokka. Mens han framstilte seg som en ‘sentrist’ som skulle samle bolsjevikene og mensjevikene, støttet Trotskij faktisk fullt ut mensjevikene og jobbet med dem. Lenin derimot, kjempet mot denne opportunistiske blokka med støtte fra Stalin og andre.

I 1923, da Lenin var alvorlig syk, utnyttet Trotskij mangelen på lederskap og krevde at den demokratiske sentralismen i partiet skulle settes helt til side. Han samla alle de opposisjonelle elementene for å sette fram “Erklæringa til de 46 opposisjonelle”, som krevde fraksjonsfrihet og frihet til å danne grupper innad i kommunistpartiet. Dette fraksjonskravet ble også avvist.

Men kravet til Trotskij om ‘frihet’ og ‘demokrati’ var rent opportunistisk og var avhengig av om han var i posisjon når beslutninger ble tatt eller ikke. Når han sto i spissen for avgjørelser i 1920, foreslo Trotskij ‘militarisering’ av fagforeningene og at de skulle underlegges disiplinen som var i hæren. Han var mot å utvide demokratiet til å gjelde fagforeningene og mot at fagforeningsorganer skulle velges. Lenin, Stalin og andre kamerater ledet an i kampen mot denne forståelsen og sørga for at fagforeningene skulle basere aktiviteten sin på metoden med diskusjon og overtalelse.

3) Det tredje trekket ved trotskismen var den gjentatte falske propagandaen mot bolsjevikledelsen. I den første perioden konsentrerte Trotskij alle angrepene sine mot Lenin. I den siste perioden var Stalin målet for alle slags ærekrenkelser.

Etter at Trotskij ikke klarte å vinne partiet over til sin side i åpen debatt, satte han i gang hemmelig manipulering. I 1926 startet han en hemmelig fraksjon med ulovlig presse og hemmelig propaganda. Dette ble oppdaga og til slutt ble han utvist fra partiet. Han dro utenlands men fortsatte å ha forbindelser med andre fraksjonister i partiet. I 1929 ble en annen gruppe (Høyreopposisjonen), dannet under ledelse av Bukharin, ett politbyråmedlem som var mot kampen mot kulakkene og prosessen med kollektivisering av landbruket. Denne linja ble også nedkjempet.

Likevel fortsatte trotskismen å være en politisk retning i arbeiderklassen i trettiåra. Den ga opp forsøka på åpen propagandering for den antimarxistiske linja si, men gikk over til hemmelig planlegging og manøvrering. Trotskij og de fremste trotskistene i Sovjetunionen utvikla forbindelser med utenlandske etterretningstjenester og begynte å planlegge attentat mot ledere i partiet og for å overta partiledelsen. Det var som del av denne planen at kamerat Kirov, på denne tida nummer to etter Stalin i partiledelsen, ble myrdet i 1934. Under etterforskinga som fulgte ble hovedkonspiratørene, mange av dem medlemmer i sentralkomiteen, oppdaga. Det ble holdt åpne rettssaker der de tilsto forbrytelsene. Mange ble dømt til døden og henrettet.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 22:

Stalin – Trotskisme eller Leninisme?

Referansetekster til kapittel 22:

Stalin – Our Disagreements

Stalin – The October Revolution and the Tactics of the Russian Communists

Opposisjon i SUKP(b) – The Platform of the 46

Stalin – The Discussion, Rafail, the Articles by Preobrazhensky and Sapronov, and Trotsy’s Letter

Stalin – Thirteenth Conference of the R.C.P.(B)

Stalin – The Social-Democratic Deviation in our Party

Stalin – Revolution in China and Tasks of the Comintern

Kapittel 23 – Taktikken under 2. verdenskrig

Bilde uten navn

Gjennom det meste av mellomkrigstida var verdenskapitalismen på randen av kollaps. Verdens industriproduksjon vokste veldig langsomt og verdenshandelen stagnerte. Den totale verdenshandelen var faktisk på samme nivå i 1948 (tre år etter 2. verdenskrig) som i 1913 (året før 1. verdenskrig startet). Den verste fasen var den som ble kalt “Den store depresjonen” fra 1929 til 1933. Kapitalismen hadde egentlig ikke kommet seg skikkelig over denne, da 2. verdenskrig brøt ut i 1939. Det var ei krise som praktisk talt påvirket hele verden, fra de mest industrialiserte til de mest tilbakeliggende landene. Industriproduksjonen falt og arbeidsledigheten nådde sitt høyeste nivå noen sinne. I Tyskland ble nesten halve arbeiderklassen arbeidsløs. Priskrakk påvirket økonomien til nesten alle land.

Etter som de økonomiske vanskelighetene økte ble motsigelsene skjerpet og sosial og politisk uro var utbredt i mange land. I Latin-Amerika var det forsøk på å styrte regjeringen i nesten alle land og mange lyktes. Uavhengighetsbevegelsen hadde også oppsving i mange land, inkludert India. Slik var det kamper og et skifte mot venstre gjennom koloniene og halvkoloniene. I de imperialistiske landene prøvde herskerklassene desperate å håndtere de sosiale følgene av krisa deres. Noen introduserte velferdsordninger for å få massene til å slutte å kjempe, men de fleste herskerklassene brukte undertrykkende metoder for å holde folket nede. I mange land ble det etablert høyreorienterte og fascistiske regimer. Italia var først til å vende seg til fascismen. Japan skiftet fra en liberal til et nasjonalistisk og militaristisk regime i 1930-31. I Tyskland kom nazistene til makta i 1933. I mange andre imperialistland var også høyrepartier på frammarsj mens reformpartier gikk tilbake.

Komintern analyserte fascismens frammarsj. De beskrev hvordan tre faktorer påvirka de imperialistiske klassene i situasjonen etter 1. verdenskrig og førte til fascismens framvekst. For det første hadde den vellykka Oktoberrevolusjonen og sosialismens seier gjort borgerskapet redde for arbeiderklassens framskritt og faren for vellykka revolusjoner i deres egne land. For det andre stod de ovenfor den alvorligste økonomiske krisa i kapitalismens historie. For det tredje førte de to første faktorene de arbeidende massene verden over i revolusjonær retning. Som svar på disse tre faktorene brakte de herskende imperialistklassene fascistene til makta.

På Kominterns sjuende kongress, som ble holdt i 1935 ble fascismen og faren for krig grundig analysert. Fascismen ble definert som det åpne terroristiske diktaturet til de mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og de mest imperialistiske elementene av finanskapitalen. Det ble forklart hvordan imperialistene planla å drastisk øke byrden på skuldrene til de arbeidende massene. De forberedte en ny imperialistisk verdenskrig og å angripe Sovjetunionen og dele Kina mellom imperialistmaktene, for å stoppe revolusjonens framgang. Samtidig som viktige imperialistland fikk fascistiske regjeringer, startet de aggressivt lokale kriger i forberedelsen til en ny verdenskrig for ny oppdeling av verden. Mens Tyskland og Japan begynte å angripe og invadere nye områder, var politikken til de andre imperialistmaktene som Storbritannia, Frankrike og USA å inngå kompromisser og avstå områder til de aggressive fascistene og forsøke å bruke dem til å knuse Sovjet. Det var i denne konteksten, med en slik farlig taktikk fra imperialistene, at den internasjonale arbeiderklassen måtte finne og sette sin taktikk ut i livet.

Arbeiderklassens taktikk sto i direkte motsetning til imperialistenes taktikk. Målet til den internasjonale arbeiderklassen var å forsvare Sovjetunionen, bekjempe fascismen og krigshisserne, seire i de nasjonale frigjøringskampene og etablere sovjetmakt i så mange land som mulig.

For å nå disse målene tok Den 3. Internasjonalen (Komintern) i bruk marxistisk krigstaktikk. Som under 1. verdenskrig oppfordra Internasjonalen alle kommunister til å forsøke å hindre krigsutbruddet, og hvis det faktisk skulle bli krig var instruksjonen at alle kommunister skulle arbeide for å gjøre den urettferdige imperialistiske krigen om til borgerkrig og slik fullføre revolusjonen. Men hovedforskjellen fra 1. verdenskrig var at det nå fantes en sosialistisk base; Sovjetunionen. Enhver kommunist matte forsvare denne basen. Slik at om Sovjets røde hær ble tvunget til å gå inn i krigen for å forsvare landet, så ville krigen endre karakter. Det ville da bli en rettferdig krig til forsvar for sosialismen og det ville bli enhver kommunist sin oppgave å mobilisere de arbeidende massene i alle land for at Den røde armé skulle seire over imperialismen. Dermed ble den kommunistiske tilnærminga til krigen og verdens kommunistpartiers oppgaver tydeliggjort i 1935. Fire år før krigsutbruddet.

Den 3. internasjonalen trakk videre opp en detaljert enhetsfrontstaktikk for å bekjempe fascismen og sette forståelsen nevnt ovenfor ut i livet. I de kapitalistiske landene skulle det dannes to typer fronter. Den ene var den antifascistiske arbeiderfronten, som skulle dannes med de sosialdemokratiske partiene. Den andre var de antifascistiske folkefrontene som skulle dannes sammen med andre antifascistiske partier i tillegg til de sosialdemokratiske. I koloniene og halvkoloniene var oppgaven å danne antiimperialistiske folkefronter som inkluderte det nasjonale borgerskapet. Det endelige målet for kommunistene med å delta i alle disse frontene var å oppnå seier for revolusjonen i sine egne land og den verdensomspennende seieren over kapitalismen.

I årene fram mot krigen forsøkte de fleste kommunistpartiene å iverksette taktikken ovenfor. Enhetsfronter ble skapt og bevegelser vokste fram i mange land. Men på grunn av de mange vendingene situasjonen tok, og de ulike endringene i de konkrete forholda i forskjellige land, var det noen partier som ikke klarte å implementere taktikken.

Sovjetregjeringa, som sto ovenfor den farligste situasjonen, klarte under Stalin å iverksette denne bestemte taktikken i 2. verdenskrig. I åra før krigen ble det gjort alt for å bygge en enhetsfront med alle ikkefascistiske regjeringer mot de aggressive fascistlanda. Men det ble snart klart at disse landa ikke var interessert i en enhetsfront men gjorde sitt beste for å bruke Tyskland til å knuse Sovjetunionen. For å bekjempe denne taktikken inngikk Stalin en ikkeangrepsavtale med Tyskland i august 1939, og tvang dermed den første delen av krigen til å bli en krig kun mellom imperialistmaktene. Kommunistpartiene i verden jobbet i samsvar med taktikken med å “gjøre krigen om til borgerkrig” i de første krigsåra. Sovjetunionen brukte tida til å forberede forsvaret så godt som mulig, i tilfelle noen av imperialistlandene skulle angripe.

Dette skjedde i juni 1941, da Tyskland angrep den sosialistiske basen. Angrepet tvang den røde hær til å svare og krigens karakter endret seg til å bli en antifascistisk folkekrig og taktikken som Den 3. Internasjonalen hadde sett for seg kunne brukes. Noen av partiene, som tok i bruk riktig taktikk og dro fordel av mulighetene for revolusjon krisa skapte, kunne skape revolusjon. Dette gjaldt særlig Sovjetunionens Kommunistiske Parti som ledet Den røde armé og det sovjetiske folket til en heroisk seier i krigen. Den røde armé bekjempet den mektige tyske hæren og gikk hånd i hånd med Kommunistpartiene og partisanene i de østeuropeiske landene for å frigjøre dem fra tysk okkupasjon. Ved å bruke denne taktikken lyktes ikke den internasjonale arbeiderklassen bare med å beskytte den sosialistiske basen, men kunne innen 1949 bryte den imperialistiske kjeden flere steder, komme ut av det imperialistiske verdenssystemet og bygge en sosialistisk leir som omfatta en tredjedel av menneskeheten. Dermed viste 2. verdenskrig i praksis at strategien og taktikken til Den 3. Internasjonalen var riktig i all hovedsak.

Til tross for dette gikk mye også svært galt. Hovedsakelig på grunn av manglende skolering i hvordan sette taktikken ut i livet hos ledelsen i 3. internasjonalen, i tillegg prega tankegodset fra den reformistiske 2. internasjonalen mange europeiske parti og parti danna rett ut av disse – som Indias Kommunistiske Parti (IKP). Partier som IKP og Storbritannias Kommunistiske Parti brukte det meste av tida i perioden med folkekrig på å forsøke å øke produksjonen. Mange slike partier gjorde mye streikebryteri og ble fremmedgjort fra arbeiderklassen. Andre, som det franske kommunistpartiet som ble med i enhetsfronter sammen med partier fra herskerklassen, prøvde ikke en gang å holde på forskjellene mellom kommunister og reaksjonære i enhetsfronten. Dette gjorde disse partiene til vedheng for herskerklassen i frontene de deltok i. Det førte også til at høyretendenser utvikla seg, noe som i tida framover førte til at ledelsen i nesten alle disse partia slo inn på en revisjonistisk vei.

Foruten å være ute av stand til å kjempe mot disse revisjonistiske tendensene hadde Den 3. Internasjonalen også mista evnen til å veilede under de svært ulike forholda de ulike medlemspartia sto ovenfor. Bortsett fra de faste utgivelsene av tidsskrift, hadde aktiviteten i Komintern dalt drastisk fra 1940 og til og med de tradisjonelle uttalelsene i forbindelse med markeringa av 1. Mai og Oktoberrevolusjon uteble mellom mai 1940 og mai 1942. Til slutt ble det vedtatt å oppløse Komintern. Siden krigen gjorde det umulig å avholde kongress sendte presidentskapet i eksekutivkomitéen ut en resolusjon som anbefalte oppløsning av internasjonalen til alle ledd. Etter å ha fått godkjenning fra de fleste delene, ble Komintern oppløst 10. juni 1943.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 23:

Dimitrov – Enhetsfrontens og folkefrontens problemer (Tale til Komintern 1935.)

Referansetekster til kapittel 23:

Stalin – Radio-tale om invasjonen av Sovjetunionen

Mao – On the International United Front Against Fascism

Mao – The Turning Point in World War II

Stalin – Origin and Character of the Second World War

Kapittel 24 – Maos tidlige liv

Bilde uten navn

Mao Tse-tung ble født 26. desember 1893, i landsbyen Shaoshan Chung i den fruktbare dalen Shaoshan i Hunanprovinsen i Kina. Distriktet der Mao ble født var et rikt landbruksområde. Det var også et viktig strategisk område der alle viktige vei- og elveruter i Hunanprovinsen gikk gjennom. Siden de befant seg i et handelssentrum, ble folket i Hunan kjent for handelsbøndene. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble Hunan også et intellektuelt sentrum for dissidens og opprør som avla mange av Kinas fremste akademikere. Det frambragte både generalene som hjalp de kinesiske keiserne, så vel som de revolusjonære som styrtet veldet deres.Den var også et viktig senter for 1800-tallets største bondeopprør – Det store bondeopprøret i Taiping. Opprøret varte i 14 år (1850-1864). Størstedelen av støtten til bondeopprøret kom på grunn av stor fattigdom hos bondestanden som følge av godseiernes utbytting og omfattende skattelegging. Selv om opprøret ble brutalt knust, levde minnet om det sterkt i landsbyene i området der Mao vokste opp.

Maos far, Mao Jen-shen, var født som fattig bonde og ble tvunget til å være soldat i sju år for å betale faren sin gjeld. Senere, gjennom hardt arbeid og nøysom sparing, klarte han å kjøpe jorda tilbake. Han vokste til å bli en mellomstor bonde og småkjøpmann. Levestandarden til familien forble likevel svært lav. Da han var 16, spiste Mao bare ett egg i måneden og kjøtt omtrent en eller to ganger i måneden. Maos far satte barna i arbeid så fort som mulig. Derfor begynte Mao å arbeide på åkeren som seksåring. Maos mor, Wen Chi-mei, var fra Xiangxiangdistriktet omtrent 25 kilometer fra Shaoshan. Mao var den eldste sønnen. Han hadde to yngre brødre og en adoptert søster. Alle tre var blant medlemmene av den første bondeavdelinga av kommunistpartiet som Mao dannet. Alle ble martyrer i revolusjonen.

Mao var en rebell fra veldig tidlig alder. Han kalte faren for “makta”. Han slo seg ofte sammen med moren, broren og arbeiderne mot farens autoritet. Dette var “opposisjonen”. Også på skolen opponerte han mot de gamle skikkene. I protest mot læreren stakk han som sjuåring en gang av i tre dager og holdt seg i fjellene som omga byen. Etter denne protesten – som Mao kalte sin første vellykkede streik, ble han ikke slått på skolen. Maos første skole var grunnskolen i landsbyen, der han begynte som sjuåring. Så snart han lærte å lese godt nok utviklet han en lidenskap for lesing. Han foretrakk romantiserende bøker om opprør og eventyr. Svært ofte leste han hele natta under lyset fra en oljelampe. Maos far, som hadde veldig lite skolegang selv, ville ikke at Mao skulle fortsette utdanninga si for lenge. Han trengte noen til å jobbe på åkrene og til å føre regnskap. Så i 1906 tok han Mao ut fra landsbyskolen.

Mao fortsatte likevel å interessere seg for lesing og forlangte konstant å bli sendt for å fortsette skolegangen. Faren kunne ikke forstå denne interessen hos sønnen og mente løsninga lå i ekteskap. Som 14-åring ble Mao gift med ei jente fra samme område, men nekta å fullbyrde ekteskapet.

Imens økte den revolusjonære atmosfæren raskt i de omkringliggende områdene. Det pågikk to opprør i denne perioden som gjorde varig inntrykk på Mao. Det ene var opprøret i Hunan i 1906, ledet av de revolusjonære i partiet til nasjonalisten Sun Yat-sen. Det andre var et opprør mot en godseier ledet av ei gruppe bønder fra Shaoshan, byen der Mao bodde. Begge ble knust og lederne halshugget. Mao ble veldig påvirka av uretten og lengtet etter å gjøre noe radikalt for landet og folket. Han lengta også etter å få fortsette utdanninga. Endelig, i 1910, ble han sendt til en høyere grunnskole i Xiangxiang, morens hjemdistrikt.

Studentene ved denne skolen hadde alle bakgrunn fra godseierfamilier og rike, og så ned på Mao til å begynne med. Men Mao overgikk raskt alle de andre studentene med sitt overlegne intellekt og ved å arbeide og studere hardt. Han satt igjen i klasserommet og leste i timevis etter at alle andre hadde dratt. Lærerne var svært imponerte over evnene hans. I løpet av noen måneder var han likevel ivrig etter å gå videre til et høyere nivå. Etter et år bestod han lett eksamenen som ga adgang til mellomskolen som lå i Changsha, provinshovedstaden i Hunan. I september 1911, gikk Mao de drøyt 64 kilometerne til Changsha. Mao, som var nesten 18 år, så en by for første gang.

Changsha, en studentby, var ekstremt urolig på tidspunktet Mao ankom. Revolusjonære foreninger med ulike navn hadde blitt opprettet av lærere og studenter. Undergrunnslitteratur sirkulerte og det var ventet at det ville eksplodere når som helst. Mao, som alt hadde utvikla noe radikal tenking, ivret etter å delta i disse hendelsene. I løpet av en måned etter at Mao kom i 1911 brøt den borgerlige revolusjonen under ledelse av Sun Yat-sen ut. Mao bestemte seg umiddelbart for å bli med i den revolusjonære hæren. Men revolusjonen ble snart forrådt og endte i hendene på kontrarevolusjonære. Mao trakk seg ut av hæren etter fem måneder og dro tilbake til Changsha.

Etter tilbakekomsten lette Mao etter livsretning og noe å gjøre. Etter å ha lett i avisannonser, meldte han seg på en rekke kurs ved ulike skoler. Alt fra kurs ved en politiskole og kurs ved en skole der de lærte å lage såpe, til kurs i jus og ved en handelsskole. Til slutt bestemte han seg for å ta opptakseksamen til den første provinsmellomskolen i Changsha og fikk beste resultat. Etter seks måneder forlot han likevel skolen og lagde en egen undervisningsplan selv som bestod av lesing på egenhånd ved provinsbiblioteket i Hunan. I seks måneder satt han der fra morgen til kveld hver dag med bare en liten lunsj bestående av to riskaker. Denne tiden med intensiv lesing dekket et svært vidt spekter av samfunnsrelaterte- og vitenskapelige tema skrevet av så vel vestlige som kinesiske forfattere. Det la grunnlaget for Maos utdanning. Etter å ha studert på denne måten i seks måneder var Mao helt blakk. Faren, som ikke kunne forstå sønnens begjær etter å fortsette selvstudiene nektet å gi han mer støtte med mindre han begynte på en skikkelig skole.

Derfor begynte Mao på Hunan første nasjonale høgskole, som var ei lærerhøgskole, i 1913. Han ble der til 1918. Sammenbruddet til den kinesiske sentralregjeringa og utbruddet av 1. Verdenskrig hadde skapt ekstrem uro i Kina og verden. I Kina ble kriger mellom hærene til regionale krigsherregeneraler en vanlig hendelse. Det var også perioden da Japan, ved å utnytte andre imperialistmakters innblanding i krig, prøvde å oppnå total dominans over Kina. Dette førte til kraftig motstand fra kinesiske intellektuelle og revolusjonære seksjoner.

Det var under disse årene at Maos politiske ideer tok form. I 1915 ble han sekretær i Studentersamfunnet ved den allmenne høgskolen, og danna Forbundet for studentsjølstyre. Organisasjonen agiterte flere ganger mot fakultetsledelsen, for studentkrav. Mao leda også denne organisasjonen i gatedemonstrasjoner mot japansk dominans og de kinesiske marionettene deres. Denne organisasjonen skulle senere danne kjerna for framtidig studentorganisasjoner i Hunanprovinsen.

Etter som angrepa mot krigsherregeneralene økte, danna studenter sjølforsvarsgrupper mange steder. I 1917 ble Mao leder for bataljonen ved høgskolen sin. Han skaffa noen våpen fra det lokale politiet og ledet studentene i geriljaangrep mot krigsherrenes grupper for å samle flere våpen. Ved å bruke kunnskapen sin om geriljataktikk brukt av kjempende Hunanesere tidligere, så vel som studiet av militærteori, bygde Mao opp høgskolebataljonen til å bli en effektiv kampstyrke. Mao interesserte seg også veldig for alle de pågående militære felttogene i 1. verdenskrig. Han foreleste og skrev artikler om strategi og taktikk.

Mao involverte seg også i forskjellige andre aktiviteter. Han kjempet mot sosiale onder som opiumsforbruk og prostitusjon. Han kjempet mot kvinneundertrykking og prøvde å sikre maksimal kvinnedeltakelse i studentbevegelsen. Han skrev og oppfordra studenter og ungdom til å drive med svømming, idrett og intensiv fysisk trening. Selv holdt han seg i ekstremt god fysisk form – tok blant anna kalde bad året gjennom, svømte i kaldt vann, gikk lange turer, barføtt og i bar overkropp, i åsene. I 1917 starta han kveldsskole der han sammen med andre studenter og lærere underviste fabrikkarbeidere i Changsha gratis.

I 1918, åpna Mao det nye Folkets Studieforbund som han hadde planlagt i omtrent ett år. Det var en av mange slike studiesirkler men ble til noe anna, kjerna i et politisk parti. Fra starten insisterte den på både handling og debatt. Den ville ikke bare snakke om revolusjon, men praktisere, først og fremst revolusjonere sine egne medlemmer, gjøre dem til «nye mennesker». Den hadde kvinnelige medlemmer og tok blant anna opp kvinneundertrykking i det tradisjonelle ekteskapssystemet. Aktivitetene fulgte et program med diskusjon, studier og aktivisme. Aktivismen omfatta kveldsskoler for arbeidere, fabrikkbesøk, demonstrasjoner mot Japansk imperialisme, artikkelskriving, kamp for nye ideer og bruk av det lokale språket. Senere skulle alle de tretten originalmedlemmene fra forbundet bli med i Kinas Kommunistiske Parti (KKP), grunnlagt i 1921. I 1919 var det åtti medlemmer, hvorav over førti skulle bli med i partiet.

På den tida Mao ble uteksaminert fra den Nasjonale Høgskolen i 1918 kom moren hans til Changsha for behandling. Men hun kunne ikke helbredes og døde i oktober 1918. Etter hun døde flytta Mao til Peking, hovedstaden i Kina, hvor han tok en veldig lavtlønna jobb som assistentbibliotekar ved Peking Universitet i et halvt år. Denne jobben fikk han gjennom Li Ta-Chao, universitetsbibliotekaren som var den første kinesiske intellektuelle til å rose den russiske revolusjonen og en av de første som introduserte marxistisk tenkning i Kina. Under Li Ta-Chao, gikk Mao raskt i marxistisk retning. Han begynte å lese de verkene av Lenin som hadde blitt oversatt til kinesisk. Mot slutten av 1918 ble han med i den marxistiske studiesirkelen startet av Li. Han møtte også mange intellektuelle marxister. En som hadde innflytelse på han var Chen Tu-Hsiu som senere ble den første generalsekretæren i KKP. Chen var på den tida redaktør for det radikale magasinet Ny Ungdom, som Mao alt hadde skrevet for, og som hadde påvirket han.

Mao tilbragte bare seks måneder i Peking. I denne perioden forelska han seg i Yang Kai-Hui, datter til en av foreleserne ved høgskolen i Changsha, som nå var professor ved Peking Universitet. Hun var student og tok et kurs i journalistikk ved universitetet. Det var første kjærlighet for begge. Forholdet var av typen som ble kalt “ny” kjærlighet, der paret var sammen etter eget ønske, i stedet for det tradisjonelle systemet med arrangerte ekteskap. Forholdet var en stund hemmelig. De var ikke sikre på om det var tida for et forhold nå som landet trengte dem så mye. De bestemte seg for å vente med å ta en endelig avgjørelse.

I april 1919 dro Mao tilbake til Changsha like før den historiske 4. Maibevegelsen av 1919 oppsto. Denne demokratiske anti-imperialistiske bevegelsen rystet hele Kina. Selv om den ble startet av studenter, omfattet den snart en stor del av arbeidere, handelsmenn, kjøpmenn, kunstnere og andre. Mao involverte seg straks helhjerta i politisk agitasjon. Ved ankomsten hadde han med det samme tatt en lavtlønnsjobb som grunnskolelærer. All fritida gikk med til å organisere agitasjon og å spre marxismen. Han oppfordra til studie av marxisme i Det Nye Folkets Studieforbund og andre studentorganisasjoner han var i kontakt med. På den tiden bygde han opp Hunans Forente Studentforbund som også omfatta skoleelever og kvinnelige studenter i stort omfang. Ved å samle alle disse organiserte Mao en bevegelse for konfiskering og brenning av japanske varer. Han ga ut ukemagasinet Xiangelvnytt, som raskt fikk stor innflytelse på studentbevegelsen i Sør-Kina. Da ukemagasinet ble forbudt i oktober 1919, fortsatte Mao å skrive i andre aviser. Snart fikk han jobb som journalist for diverse Hunan-aviser og dro til storbyene Wuhan, Peking og Shanghai for å skaffe støtte til Hunanbevegelsen.

Da han ankom Peking i februar 1920 ble han fort med i planene om å bygge Kinas Kommunistiske Parti. Han diskuterte med universitetsbibliotekaren Li Ta-Chao og andre intellektuelle. Han besøkte fabrikkene og lokstallene og diskuterte Marxisme med arbeiderne. Han studerte videre på verkene til Marx og Engels samt andre sosialister. Han møtte også Yang Kai-Hui, som hadde studert marxisme. De snakket om hengivenheten sin til hverandre og til revolusjonen. De forlovet seg.

Etter Peking, tilbragte Mao fire måneder i Shanghai, Kinas største by og største industri- og handelssentrum. Her diskuterte han med Chen Tu-Hsiu og andre marxister i Shanghai. For å forsørge seg tok han jobb som arbeider ved et vaskeri, med 12 til 14 timers arbeidsdag. Det var i denne perioden, mai 1920, at Kinas første kommunistiske gruppe ble danna i Shanghai.

Da Mao flytta tilbake til Hunan i juli 1920, begynte han å jobbe for å starte en lignende kommunistgruppe der. Faren hans hadde dødd på starten av året og Mao etablerte seg straks i Shaoshan. De to brødrene hans og adoptivsøstera var blandt de første han rekrutterte. Han flytta deretter tilbake til Changsha hvor han fortsatte å rekruttere. Der tok han seg jobb som grunnskolerektor og underviste ei klasse ved allmennhøgskolen, noe som for første gang ga han ei bra lønn.

Mot slutten av 1920 gifta Mao seg Yang Kai-hui og de bodde sammen det i ett og et halvt år da Mao var i Changsha som grunnskolerektor. De ble sett på som et ideelt par siden Yang også var involvert i partiarbeidet. Hun ble partimedlem i 1922. De fikk to sønner, hvorav den ene døde som frivillig i Koreakrigen mot amerikansk imperialisme i 1950. Den andre ble regnskapsfører. Yang, som gjorde hemmelig arbeid for partiet ble arrestert i 1930 og henretta.

Til tross for at Mao deltok i forskjellig agitasjon i denne perioden var hovedaktiviteten dannelsen og oppbygginga av KKP. Etter opprettelsen av en kommunistisk gruppe i Hunan dro Mao til Shanghai for å være med på den første nasjonale kongressen til KKP, som i hemmelighet ble avholdt i juli 1921. Han var en av 12 delegater som på den tida bare representerte 57 partimedlemmer.

Etter kongressen ble Mao partisekretær for Hunan Provinsen. Helt fra starten var han særlig opptatt av å bygge partiet i Hunan på bakgrunn av leninistiske prinsipper. Han rekrutterte ungdom fra de allerede eksisterende revolusjonære organisasjonene og framskredne arbeidere som ble vunnet over ved å utvide arbeiderbevegelsen. Han startet to månedlige tidsskrifter for å løfte det ideologiske og politiske nivået til partimedlemmene og medlemmene av ungdomsforbundet, og for å hjelpe dem med å drive kommunistisk skolering blant massene.

Det var i denne perioden, fram til 1923 at Mao konsentrerte seg mye om organiseringa av arbeidere i Anyuan kullgruveverk i Changsha (i naboprovinsen til Kiangsi), og i blygruva i Shuikoush. Innen august 1921 hadde han grunnlagt den første kommunistiske fagforeninga. I 1922 danna han Hunan-avdelinga av den All-kinesiske Arrbeiderføderasjonen, som han ble formann for. Bevegelsen ved Anyuan kullgruveverk var et utmerka eksempel på kommunistisk organisering. I starten drev partiet fritidsskoler for arbeiderne ved verket for å drive marxistisk skolering. Etter det organiserte den et fagforbund. Samtidig ble en avdeling av det sosialistiske ungdomsforbundet danna blant arbeiderne, De beste blant disse medlemmene ble senere tatt opp i kommunistpartiet. Kullgruveverket i Anyuan så store streiker bli slått ned på over hele landet. Den hadde en sterk organisasjon som også klarte seg gjennom periodene med undertrykking. Arbeiderne ga den verdifull støtte og deltok på ulike stadium i revolusjonskrigen. Anyuan var sentrum for det første kommunistiske baseområdet i Chingkangfjellene.

Mao ble forhindret fra å delta på den andre landskongressen til KKP holdt i juli 1922. Han deltok på KKPs tredje landskongress i juni 1923 hvor han ble valgt inn i Sentralkomiteen. Kongressen bestemte seg for å føre en anti-imperialistisk, anti-føydal, nasjonal front i samarbeid med Kuomintangpartiet ledet av Sun Yat-sen. Den ba medlemmer av kommunistpartiet om individuelt å bli med i Kuomintangpartiet. Mao gjorde det og ble valgt som varamedlem til Kuomintangs arbeidsutvalg på dets første og andre landskongress avholdt i 1924 og 1926. Han arbeidet som leder for Kuomintangs sentrale propagandaavdeling, redigerte Politisk Ukeavis og ledet sjetteklassen ved Bondebevegelsens Institutt.

Referansetekster til kapittel 24:

Mao – A Study of Physical Education

Mao – Communism and Dictatorship

Kapittel 25 – Maos kamp mot høyre- og “venstrelinjer” – og den kinesiske revolusjonens seier

Bilde uten navn

Den første revolusjonære borgerkrigen: Fra 1924 til begynnelsen av 1926 gjorde den kinesiske Revolusjonen store framskritt etter som arbeiderklassen og fattigbøndene ble flere. I 1925 ble protestene mot britisk politis massakrering av demonstranter i Shanghai den 30. mai til en anti-imperialistisk folkebevegelse som involverte alle delene av massene landet over. Landet sto på terskelen til et avgjørende slag mellom revolusjon og kontrarevolusjon.

Samtidig var KKP herjet av to avvik. Den ledende høyreopportunistiske klikken ble ledet av Chen Tu-hsiu, som på den tida var partisekretær. Han mente den borgerlig-demokratiske revolusjonen måtte ledes av borgerskapet og at målet med revolusjonen skulle være dannelsen av en borgerlig republikk. Ifølge denne linja var borgerskapet den eneste demokratiske krafta arbeiderklassen skulle gå sammen med. Han så ingen mulighet for å bygge allianse med fattigbøndene. På den andre sida var “venstre’opportunistene representert ved Chang Kuo-tao, leder for den All-Kinesiske Arbeiderføderasjonen. Han så bare arbeiderbevegelsen. Han hevda at arbeiderklassen var sterk nok til å gjøre revolusjon alene. Dermed ignorerte også klikken hans fattigbøndene.

Mens han kjempet mot disse avvika, kom Mao med sitt første store bidrag til utviklinga av Marxistisk teori. I mars 1926 utga han den berømte: Analyse av klassene i Kina, og i mars 1927 la han fram: Rapport om undersøkelsen av bondebevegelsen i Hunan. I disse verka forsøkte han å besvare de mest grunnleggende spørsmåla for den kinesiske revolusjonen. Hvem var revolusjonens venner og fiender? Hvem er den ledende krafta, ag hvem er de pålitelige og vaklende allierte? Han argumenterte for at det er proletariatet, og ikke borgerskapet, som måtte lede revolusjonen. Men proletariatet ville ikke klare å vinne ved å kjempe alene. Han vektla rolla til fattigbøndene, som var arbeiderklassens nærmeste og mest tallrike allierte. Han viste også til at det nasjonale borgerskapet var en vaklende alliert, der høyresida kunne bli en fiende og venstresida forbli venn av revolusjonen. Mao presenterte også ideene sine om hvordan massene skulle mobiliseres, en revolusjonær regjering etableres og de væpna bondestyrkene organiseres. Dette var Maos klare perspektiv på hvilken retning de revolusjonære kreftene skulle ta.

Dette var på Nordekspedisjonens tid, som var en avgjørende del av den første fasen av den kinesiske revolusjonen – den første revolusjonære borgerkrigen. Det var marsjen Revolusjonshæren gikk under ledelse av den revolusjonære nasjonale enhetsfronten (den samla fronten av Kuomintang og KKP). Med start i juli 1926 fra Kwantung i det sørlige Kina, hadde den som mål å knuse den reaksjonære regjeringa til de imperialiststøtta krigsherrene i nord gjennom en revolusjonær krig, og oppnå et uavhengig og samla Kina. Nordekspedisjonen var i til å begynne med en stor suksess der hele Sør-Kina og mange krigsherrer i sør ble bekjempa. Som følge av Nordekspedisjonen var det et oppsving blant bøndene. Arbeiderklassen isenesatte mange væpna opprør i byer som falt sammen med Revolusjonshærens frammarsj. Til og med Shanghai, den største industri- og handelsbyen i Kina ble frigjort i marsj 1927 etter tre forsøk på væpna arbeideroppstand.

Til tross for at store seiere ble oppnådd, oppløste den borgerlige klikken til Chiang Kai-shek (den fremste Kuomintanglederen etter at Sun Yat-sen døde i 1925) fellesfronten. I april 1927 ble det satt i gang massakrer, støtta av imperialister, mot kommunistkadre i flere deler av landet. Høyreopportunistene under ledelse av Chen Tu-hsiu underkastet seg de reaksjonære i Kuomintang, i stedet for å mobilisere arbeiderne og bøndene mot dem. I juli 1927 satte en annen Kuomintangklikk i gang massakrer mot Kommunistene. Dette førte til oppløsningen av fellesfronten og nederlag for den første Revolusjonskrigen.

Høyrelinja til Chen Tu-hsiu, som var dominerende gjennom den første revolusjonære borgerkrigen, var en viktig grunn til at revolusjonen feilet i denne perioden. Selv om Mao kjempa mot denne høyrelinja, kunne han ikke vinne støtte hos flertallet i partiet. Faktisk lyktes Chen med å fjerne Mao fra sentralkomiteen på den femte landskongressen, holdt i april 1927.

Den andre revolusjonskrigsperioden: I august 1927, på starten av den neste perioden — den 2. revolusjonskrigsperioden, ble Chen Tu-hsiu fjerna fra vervet som Generalsekretær etter grundig kritikk av høyreopportunismen hans. Mao kom inn igjen i Sentralkomiteen og gjort til varamedlem av det provisoriske Politbyrået som ble danna. Selv om kritikken mot høyrelinja var riktig, bana den i novemnber 1927, veg for “venstrelinjas” dominans i Sentralkomiteen under ledelse av Chu Chiu-pai, en intellektuell kamerat hjemvendt etter opplæring i Russland. Han antok feilaktig at den kinesiske revolusjonen var i “varig oppsving”, og oppfordra derfor til væpna opprør i mange byer. Ledelsen kritiserte Mao for å forfekte og lede et bondeopprør, og å være mot opprør i storbyene. Han ble igjen fjerna fra plassen i Sentralkomiteen. Han mista også medlemskapet i Hunans Provinskomité. “Venstrelinja” førte til tunge tap, og denne linja ble forlatt innen april 1928.

KKPs sjette kongress ble holdt i Moskva i juni 1928 og korrigerte denne “venstrelinja”, forkasta både høyre og «venstreposisjonene», og inntok en i hovedsak riktig posisjon. Selv om Mao ikke var på kongressen, gikk den hovedsakelig inn for standpunktene hans i mange saker. I sitt fravær ble han på nytt valgt inn i Sentralkomiteen. Det var under implementeringa av denne forståelsen, og samtidig oppbygginga av Den røde hæren etter den mislykka Nordekspedisjonen og by-opprøra, at Mao kom med videre bidrag til utviklinga av marxist-leninistisk teori. Han skrev “Hvordan kan rød politisk makt finnes i Kina?” i Oktober 1928, og “Kampen i Chingkangfjella” i november 1928. Disse historiske verka framskaffa det teoretiske grunnlaget for den historiske prosessen med opp-bygginga og utviklinga av Den røde her som var i gang. Mao, som hadde starta med ei lita gruppe av arbeider- og bondekrigere hadde, etter det misslykka bondeopprøret i 1927, etablert det første baseområdet i Chingkangfjella i oktober same år. Gjennom denne perioden, fra 1927 til starten av 1930, ble det stadig flere revolusjonære baseområder på landsbygda med væpna bondeopprør. Mange kampgrupper under kommunistisk ledelse slo seg sammen med Maos styrker. Den røde hær vokste til 60 000-, og litt senere til 100 000 soldater.

Likevel begynte «venstreideer» på nytt å få oppslutning, og fra 1930 tok tilhengerne av disse over partiledelsen. To “venstrelinjer” fronta av Li Li-san i 1930 og Wang Ming i 1931-34 dominerte partiet og forårsaka uberegnelig stor skade. Li Li-san tegna opp en plan for organisering av væpna opprør i de store byene over hele landet, og for å samle hele rødehæren til angrep på disse byene i juni 1930. Forsøket på å sette planen ut i livet mellom juni og september 1930 førte til alvorlige tap og krav fra kadre om korrigering. I denne perioden leda Mao et angrep på Changsha, men slo retrett for å hinder store tap mot imperialist- og Kuomintangstyrker. Etter tilbaketrekkinga var det brutal undertrykking i Changsha der Yang Kai-hui, Maos kone som drev undergrunnsarbeid der, ble henretta. Li Li-san tok sjølkritikk på et møte i september 1930 og trakk seg fra ledende posisjoner. Mao og Chu Teh (kommandør for Den røde hær) ble tatt opp i det nystifta politbyrået.

Dette politbyrået ble omgått av et møte sammenkalt i januar 1931 av Wang Ming, medlem av ei gruppe på 28 såkalte «bolsjeviker», som vendte tilbake fra trening i Russland. De kalte ikke inn Mao og Chu Teh til møtet, men fjerna dem fra Sentralkomiteen. I august 1932 ble Mao fjerna fra postene som sekretær for Frontkomiteen og politisk kommisær i Den røde hær. Med full kontroll over partiet og rødehæren begikk Wang Ming og klikken hans haugevis med feil som forårsaka alvorlige tap. De angrep hovedsakelig linja til Mao, som ifølge dem sto for høyreopportunisme, og utgjorde hovedfaren innad i partiet. Maos riktige linje ble kalt “storbondelinja”. Sekterisme og fraksjonsvirksomhet ble brukt av “venstreledelsen” for å angripe ikke bare Mao, men også lederne for de tidligere «venstrelinjene», Li Li-san og Chu Chiu-pai. Mens Wang Mingkretsen ødela partiet, organiserte Chiang Kai-shek gjentatte felttog for å omringe og undertrykke de røde baseområdene. De første fire felttoga ble slått ned fordi Maos lederskap, og påvirkninga de strategiske prinsippene hans hadde før «Venstreledelsen», fremdeles hadde full kontroll over partiet og Den røde hær i baseområdene. Men da «Venstreledelsen» faktisk inntok baseområdet, førte det til alvorlige feil og nederlag for Kommuniststyrkene under det femte felttoget til Kuomintang. For å trenge gjennom Chiang Kai-sheks omringing og vinnne nye seire, ble det bestemt at Den røde hær skulle gå over til strategien som rystet verden fra oktober 1934, kjent som Den lange marsjen. Mao fikk følge av sin neste kone, Ho Tzu-chen, en partikader fra en lokal bondefamilie i baseområdet Kiangsi. De hadde gifta seg i 1931, etter at Maos tidligere kone Yang Kai-hui døde. De hadde to barn som ble etterlatt hos bønder i baseområdet Kiangsi da Den lange marsjen starta.

Det var under Den lange marsjen, på KKP sin konferanse i Tsunyi i januar 1935, at Mao og politikken hans ble ledende for partiet. Dette var et vendepunkt for Den lange marsjen så vel som for den Kinesiske revolusjonen. Det ble da bestemt å fortsette Den lange marsjen nordover for å kunne bli bedre i stand til å koordinere den landsomfattende anti-japanske bevegelsen, som hadde vokst hele tida siden Japanerne gikk til angrep og okkuperte det nordøstlige Kina i 1931.

Under Den lange marsjen måtte partiet, for utenom de gjentatte angrepene fra Kuomintangtropper, også kjempe mot linja med flukt og krigsherrevirksomhet fronta av Chang Kuo-tao. To Sentralkomitekonferanser holdt under Den lange marsjen beseira Chang Kuo-taos forslag om å trekke seg tilbake til de nasjonale minoritetsområda Sinkiang og Tibet. Chang nekta å følge partivedtaket og prøvde å danne et nytt Partisenter. Han leda en del av Den røde hær i en annen retning. Under denne manøveren ble de angrepet og utsletta av Kuomintangstyrkene. Chang selv ble forræder og tilslutta seg Kuomintang. Hovedstyrken til Den røde hær nådde målet i Shensiprovinsen nord i Kina i oktober 1935, et år etter de starta Den lange marsjen. Armeen på omtrent 300 000 like før starten på den femte omringingskampanjen, var nå redusert til så vidt over 20 000. Det var denne kjerna som etablerte baseområdet i Shensi-Kansu-Ninghshia (i grenseområda til disse tre nordkinesiske provinsene). Området ble berømt under navnet Yenan, navnet på hovedstaden. Dette var basen Mao leda partiet og Rødehæren fra til seier i krigen mot Japan i 1945.

Mao og Ho Tzu-chen skilte seg i 1938. I april 1939 gifta han seg med Chiang Ching. Chiang Ching var partinavnet til Lan Ping, en teater- og filmskuespiller, som hadde blitt med i partiet i 1933 og flytta til Yenan i 1937 for å undervise i drama ved kunstakademiet der og delta i propagandagruppene som arbeidet blant bøndene. Mao som var ivrig interessert i kunst og litteratur møtte henne mens hun drev dette arbeidet, og de forelska seg og bestemte seg for å gifte seg.

Perioden med motstandskrig mot Japan: Rett etter at Den lange marsjen var overstått, konsentrerte Mao seg om å ta opp og implementere en ny taktikk for å få slutt på borgerkrigen og forene så mange krefter som mulig i en motstandskrig mot Japan. Hans Presentasjon Om taktikken mot den japanske imperialismen representerer en viktig utvikling av Marxist-Leninistisk fellesfrontstaktikk. Dette ble senere videreutvikla i rapporten hans fra mai 1937: Rolla til det kinesiske kommunistpartiet i den nasjonale krigen, Som gir ei fremragende oversikt over stega i utviklinga av Kinas indre og ytre motsigelser. Mao forklarte hvordan Japans aggresjon førte til et skifte i hovedmotsigelsen, og at det derfor var nødvendig å endre fellesfrontstaktikken for å håndtere den nye situasjonen. Han oppfordra til en fellesfront med Kuomintang for å drive ut de japanske angriperne. Chiang Kai-shek gikk ikke med på å bli med i en felles front før han ble tvunget til det etter press fra propagandaen til KKP og visse fraksjoner i eget parti. Han gikk til slutt med på det da han ble arrestert i desember 1936 av to av sine egne generaler som krevde at det skulle bygges en felles front med KKP. Den anti-japanske fellesfronten ble grunnlagt i august 1937.

I perioden med motstandskrig måtte Mao på nytt kjempe mot uriktige tendenser, men disse vokste ikke nok til å ta ledelsen over partiet og kampen. Den ene var en pessimistisk strømning for nasjonal underkastelse hos noen Kuomintangdeler av Fellesfronten. Etter å ha lidd noen nederlag mot japanerne mente disse folka at kineserne var dømt til å bli undertrykt av japanerne og andre imperialister. En fraksjon forberedte til og med kapitulasjon. På den andre sida mente deler av KKP at det ville komme en rask seier mot japanerne etter som det var danna en fellesfront. Disse kameratene overvurderte styrkene til fellesfronten, og så ikke den reaksjonære siden til klikken rundt Chiang Kai-shek. For å rette disse feilaktige teoriene og peke ut riktig kurs for krigen, Utga Mao boka; “Om den langvarige krigen” i mai 1938 som pekte på at krigen til slutt ville ende med seier, men seieren ville ikke bli rask. I denne og andre skrifter, framla han krigens militære prinsipper.

Mao skrev også diverse filosofiske verk for å bidra til skoleringa av partikadre og fjerne de skadelige effektene av de tidligere høyre og “venstrelinjene”. Basert på disse skriftene, ble det gjennomført en langvarig korrigeringskampanje mellom 1941 og 1944 for å bekjempe de største feila i partiet. Dette ble kombinert med omfattende diskusjoner for å oppsumere partiet sin historie. Chou En-lai, som hadde vært en ledende kamerat gjennom perioden, tok særlig del i prosessen. Til slutt førte dette til en åpen og fullstendig forkastelse av de gale linjene fra tidligere. Denne forståelsen ble tatt opp i: “Resolusjon om visse spørsmål i historia til partiet vårt” på kongressen til KKP avholdt i april 1945.

Utrusta med korrekt linje og taktikk leda KKP det kinesiske folket til seier, først i motstandskrigen mot Japan, og etterpå mot de reaksjonære leda av Chiang Kai-shek. Fra en kampstyrke på bare litt over tjue tusen ved slutten av Den lange marsjen, vokste Den røde hær til en styrke på en million mot slutten av krigen mot Japan i 1945. Da Mao la fram en detaljert oppsummering av krigen mot Japan og en analyse av situasjonen internasjonalt og innenriks i: Rapport om koalisjonsregjering, på KKPs sjuende partikongress i april 1945, kom han med et konkret program for dannelsen av en samarbeidsregjering med Kuomintang etter seieren over de japanske styrkene.

Den tredje revolusjonære borgerkrigsperioden: Etter seieren over japanerne ble Chiang Kai-shek støttespiller for amerikansk imperialisme, og et overveldende flertall av de militære styrkene hans nekta å bli med å danne ei koalisjonsregjering på et rimelig grunnlag. På den tida ville til og med Stalin at KKP skulle komme til enighet og sa at de ikke skulle ha borgerkrig, og måtte samarbeide med Chiang Kai-shek. Ellers ville det bli slutten for den kinesiske nasjonen. Til tross for dette gikk KKP under Mao fram og utkjempet det som skulle bli kjent som Den tredje revolusjonære borgerkrigen. Ved å stole på full støtte fra massene og særlig fattigbøndene, klarte Den røde hær å endre styrkeforholdet, og i juli 1947 gikk de fra strategisk defensiv til strategisk offensiv. Innen oktober 1949 hadde KKP, i løpet av en fireårsperiode, seiret over det USAstøtta Kuomintang over hele landet.

Da Kina seiret, ble Marxist-Leninister og proletariatet verden over fylt med glede og stolthet ved dannelsen av en tilsynelatende uovervinnelig sosialistisk leir som omfatta en tredjedel av verden. Mao uttrykte likevel en idé om utfordringene som lå foran og farene i den kommende tida. I 1949, i anledning tjueåtteårsmarkeringa for stiftinga av KKP. I talen, “Om folkets demokratiske diktatur” sa han:

“28 år for partiet vårt er en lang periode, der vi har oppnådd bare en ting — Vi har vunnet grunnleggende seier i den revolusjonære krigen. Dette må feires, fordi det er folkets seier, fordi det er en seier i et land så stort som Kina. Men vi har fortsatt mye arbeid å gjøre; for å bruke reiseanalogi, vårt tidligere arbeid er bare det første steget på en lang marsj på ti tusen li.”

Klassiske tekster og referansetekster til kapittel 25:

Mao – Analysis of the Classes in Chinese Society

Mao – Report on an Investigation of the Peasant Movement In Hunan

Mao – Why is it that Red Political Power can Exist in China?

Mao – The Struggle in the Chingkang Mountains

Mao – Oppose Book Worship

Mao – Be Concerned With the Well-Being of the Masses, Pay Attention to Methods of Work

Mao – On Guerilla Warfare

Mao – On Protracted War

Mao – Mot liberalismen

Mao – Om å rette på feilaktige ideer i partiet

Mao – Om folkets demokratiske diktatur

Mao – Forbedre våre studier

Mao – Om folkekrigen

Kapittel 26 – Veien til revolusjon for koloniene og halvkoloniene

Bilde uten navn

Rett etter opprettinga av Folkerepublikken Kina anerkjente den internasjonale kommunistiske bevegelsen åpent betydninga Kinas vei til revolusjon hadde for koloniene og halvkoloniene. I utgaven fra 27. januar 1950 av “For varig fred, for folkedemokrati” organet til Kominform, sto det: “veien det kinesiske folket har tatt … er veien folket i mange koloniale og avhengige land bør ta i kampen for nasjonal uavhengighet og folkedemokrati."

“Erfaringa fra den seirende nasjonale frigjøringskampen til det kinesiske folket lærer oss at arbeiderklassen må forene seg med alle klasser, partier, grupper og organisasjoner som er villige til å bekjempe imperialistene og leiesoldatene deres – og danne en bred, landsomfattende samla front – under ledelse av arbeiderklassen og fortroppen dens – kommunistpartiet …” “Et avgjørende forhold for at den nasjonale frigjøringskampen skal seire er dannelsen, når de nødvendige forholdene tillater det, av folkets frigjøringshær under kommunistpartiets ledelse.”

Dermed var den universelle anvendbarheten av Marxist-Leninistisk teori utvikla av Mao — m.a.o Mao Tse-tungs tenkning — anerkjent og begynte å bli retningslinja for ekte revolusjonære verden over, spesielt i koloniene og halvkoloniene.

Mao sin utforming av den kinesiske veien til revolusjon hadde blitt utvikla i de mange skriftene han skrev under revolusjonens framgang. Lenin hadde allerede påpekt at i epoken med imperialisme og proletær revolusjon, var det proletariatet, og ikke borgerskapet som ville lede den borgerligdemokratiske revolusjonen. I verket “Om nydemokrati”, der denne forståelsen legges fram, pekte Mao videre på at enhver revolusjon i en koloni eller halvkoloni som retter seg mot imperialismen i denne epoken, ikke lenger kommer inn under den gamle kategorien “den borgerlig-demokratiske verdensrevolusjonen», men under en ny kategori; den er ikke lenger del av den gamle borgerlige, eller kapitalistiske, verdensrevolusjonen, men en del av den nye verdensrevolusjonen, den proletære sosialistiske verdensrevolusjonen. Slike revolusjonære kolonier og halvkolonier kan ikke lenger ses på som allierte med verdenskapitalismens kontrarevolusjonære front; de har blitt allierte med verdenssosialismens revolusjonære front. For å skille dette fra den gamle borgerlig-demokratiske revolusjonen, kalte han revolusjonen i koloniene og halvkoloniene nydemokratisk revolusjon. På dette grunnlaget la han kunstferdig ut om politikken, økonomien og kulturen til nydemokratiet.

Mao videreutvikla også forståelsen av enhetsfronten som Lenin og Stalin hadde gitt. Han viste at borgerskapet i koloniene og halvkoloniene var delt i to deler – kompradorborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Kompradorborgerskapet, som avhenger av imperialismen for å eksistere og vokse, var alltid en fiende av revolusjonen. Det nasjonale borgerskapet var en vaklende alliert som noen ganger ville hjelpe revolusjonen og noen ganger slutte seg til fiendene. Dermed ville enhetsfronten ledet av proletariatet bestå av en fire-klasseallianse; av proletariatet, fattigbøndene, det urbane småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Revolusjonens fiender var imperialismen, kompradorborgerskapet og godseierne.

I følge Mao ville ikke revolusjonen i koloniene og halvkoloniene følge mønsteret med opprør slik som under Den russiske revolusjonen der de viktigste byene ble tatt først før de tok kontroll over landsbygda. Han viste til den kinesiske veien med langvarig folkekrig som gikk ut på å ta kontroll over landsbygda bit for bit, bygging av geriljasoner og baseområder for til slutt å omringe og overta byene. For å oppnå dette la Mao fram de militære prinsippene for revolusjonær krig. Han gikk inn for å bygge opp en rød hær, som et helt nødvendig våpen for revolusjonen. I Kina hadde de startet fra geriljakrigføring og gått videre til mobil krigføring og til slutt stillingskrig. Mao viste hvordan en liten styrke kan stole på de brede massene for å bygge opp den nødvendige krafta som trengs for å bekjempe en formidabel fiende.

Til sist, ved å støtte seg på den marxist-leninistiske forståelsen av staten og proletariatets diktatur, kom Mao med teorien angående statsformen under revolusjonene i de koloniale landene. På grunnlag av teorien om nydemokrati, formulerte han forståelsen av den nydemokratiske republikken.

Han hevdet denne nydemokratiske republikken ville skille seg fra den gamle europeisk-amerikanske formen for kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiformen og allerede utdatert. På den andre sida ville den også skille seg fra den sosialistiske republikken av Sovjet-typen under arbeiderklassens diktatur. I en bestemt historisk periode, var ikke denne formen passende for revolusjoner i de koloniale og halvkoloniale landa. Derfor måtte en danne en tredje statsform for revolusjonen i alle koloniale og halvkoloniale land, nemlig den nydemokratiske republikken av flere antiimperialistiske klasser. Siden denne formen passer en bestemt historisk periode, er det en overgangsfase. Likevel er den nødvendig ifølge Mao, og kan ikke hoppes over.

Denne staten ble opprettet etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret i form av folkets demokratiske diktatur. Mao forklarte kjerna i folkets demokratiske diktatur som kombinasjonen av to aspekter – demokrati for folket og diktatur over de reaksjonære. Folket er arbeiderklassen, fattigbøndene, det urbane småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Disse klassene, leddet av arbeiderklassen og kommunistpartiet, går sammen for å danne sin egen stat og velge sin egen regjering; de tvinger diktaturet sitt på imperialismens hunder — godseigerklassen og byråkrat-borgerskapet samt representantene for disse klassene.

Mao sa videre at kommunistpartiet måtte lede omformingsprosessen fra folkets demokratiske diktatur over til en sosialistisk stat. Folkets demokratiske diktatur, ledet av proletariatet og bygd på arbeider og bondealliansen, krevde at kommunistpartiet matte samle hele arbeiderklassen, alle fattigbøndene og de brede massene av revolusjonære intellektuelle; disse er diktaturets ledende og viktigste krefter. Uten denne enheten kan ikke diktaturet konsolideres. Det er også en forutsetning at partiet forener seg med så mange som mulig av småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet som er klare til å samarbeide, og med de intellektuelle- og politiske gruppene deres. Dette var nødvendig for å isolere de kontrarevolusjonære kreftene. Hvis dette ble gjort, ville det bli mulig, etter revolusjonens seier, raskt å gjenopprette og utvikle produksjonen, takle utenlandsk imperialisme, stødig omforme en tilbakeliggende halvkolonialt landbruksøkonomi til et industrielt land og bygge opp en sosialistisk stat.

Klassiske tekster og referansetekster til kapittel 26:

Mao – Om nydemokratiet

Kapittel 27 – Mao om Filosofi

Bilde uten navn

Maos skrifter om filosofi har som formål å utdanne partikadre og massene i marxisme-leninisme for slik å endre tenkemåte og praksis. Mao studerte selv filosofi ivrig. Når han fikk tak i bøker om filosofi slukte han dem gjennom intens konsentrert lesing. På grunn av den tidligere invirkningen fra dogmatikere som hadde vent tilbake etter studier i Russland og ikke kunne relatere kunnskap til virkeligheten, var Mao hele tiden ivrig etter å knytte partiets studier og lære til praksis. Han ville gjøre marxistisk filosofi og særlig den marxistiske dialektiske metoden anvendelig for alle partikadre, aktivister og for de breie massene.

Kunnskapsteorien: Maos lære om kunnskapsteori var av største viktighet. Et viktig verk var teksten “Om praksis” – om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling. Selv om det bare var en to timers forelesning, sa Mao at det hadde tatt uker å skrive teksten. Hovedpunktet, slik Mao forklarer det, er at kunnskap ikke faller ned fra himmelen, den kommer fra sosial praksis og fra den alene. Sann kunnskap, eller riktige tanker, kommer fra tre typer sosial praksis – kampen om produksjonen, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter.

Teori avhenger av praksis. Det er utenkelig, sa Mao, at den ikke skulle måles og undersøkes i praksis. I sin tur, forandrer teori praksis, den forandrer metoden for arbeid og tenking. Fra dette kommer endring og tilegning av mer kunnskap. Ingen er født kloke, eller født dumme. Kunnskap kan ikke komme før virkelig erfaring; ingen kan bli ekspert før de har gjort en ting i praksis.

Mao forklarte prosessen med å skaffe seg kunnskap. Det starter med fornemmelseskunnskap, stadiet med sanselig fornemmelse og inntrykk, hvor mennesket først bare ser de forskjellige detaljene, tingenes eksterne forhold. Etter som den sosiale praksisen fortsetter, gjentar tingene som danner grunnlaget for menneskets sanseoppfatning og inntrykk seg mange ganger etter som praksisen går sin gang; så skjer det en brå forandring (sprang) i hjernen i prosessen med å forstå, og begreper danner seg. Begrepene er ikke lenger fenomenene, de ulike aspektene og tingenes ytre sammenhenger; de griper essensen, helheten og tingenes indre forhold. Mellom begreper og sanseoppfatning er det ikke bare et kvantitativt – men også en kvalitativ forskjell. Konseptuell, logisk eller rasjonell kunnskap er et høyere nivå enn fornemmelseskunnskap.

Det er to viktige aspekter ved dette. Det ene er at rasjonell kunnskap avhenger av perseptuell kunnskap (sansekunnskap, red.anm.). Det er tåpelig å tro at rasjonell kunnskap kan utvikles uten at en først erfarer og oppnår perseptuell kunnskap. Det andre viktige aspektet er at perseptuell kunnskap gjenstår å bli utvikla til rasjonell kunnskap. Dette betyr at perseptuell kunnskap bør utdypes og utviklet til det rasjonelle kunnskapsstadiet.

Å skaffe seg rasjonell kunnskap er likevel ikke et mål i seg selv. Som marxismen alltid har sagt, hovedpoenget med kunnskap er å sette den ut i livet. Mao sier det slik: “Oppdag sannheten gjennom praksis, og på nytt – gjennom praksis – bekreft og utvikle sannheten. Start fra perseptuell kunnskap og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap; start deretter fra rasjonell kunnskap og veiled aktivt revolusjonær praksis for å endre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, igjen praksis, og igjen kunnskap. Dette skjemaet gjentar seg i endeløse sykluser, og for hver syklus stiger innholdet i praksis og kunnskap til et høyere nivå. Slik er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien i sin helhet, og slik er den dialektisk-materialistiske teorien om enhet mellom kunnskap og handling.”

Om motsigelsen: Mao sitt andre viktige bidrag til Marxistisk filosofi kom innen dialektikk og særlig i sammenheng med forståelsen og bruken av motsigelser. Forståelsen og bruken av motsigelser dukker opp ved ulike tidspunkt og gjennom nesten alle Maos analyser og skrifter. Hovedverket hans er Om motsigelsen, som er en tekst om filosfi skrevet i august 1937 av Mao etter han skrev teksten “Om praksis” og med samme mål om å overvinne de alvorlige feilene som følge av dogmatisk tenkning som fantes i partiet på den tida. Opprinnelig ble denne teksten presentert som to forelesninger ved Den anti-japanske militære og politiske høgskolen i Yenan.

Maos arbeid var på et vis fortsettelsen på arbeid av Lenin som særlig gjorde et grundig stadium av motsigelser. Lenin kalte motsigelsen: ‘dialektikkens salt’ og slo fast at ‘delinga av det ene og kunnskapen om dets motsigende deler er kjerna i dialektikken.’ Videre i sin Filosofiske notater slo Lenin videre fast at: “oppsumert kan dialektikk defineres som doktrinen om motsetningenes enhet. Dette konkretiserer kjerna i dialektikken, men det krever forklaring og videreutvikling.”

Denne ‘forklaringa og videreutviklinga’ ble gjort noen og tjue år senere av Mao. Mao sitt arbeid var et sprang i forståelsen av motsigelsene. Han undersøkte også spørsmålet om motsigelser utførlig og klargjorde dem på en slik måte for å gjøre dem let forståelige og lett å bruke for hvem som helst.

Først slo han fast at loven om motsettningenes enhet er den grunnleggende natur- og samfunnsloven, og derfor også den grunnleggende tankeloven.

Som følge av dette forklarte han prinsippet om motsigelsens allmenngyldighet og absolutthet. I følge dette prinsippet er motsigelse til stede i alle prosesser i alle ting og all tenkning, og finnes i alle disse prosessene fra start til slutt.

Etterpå gjør han greie for prinsipppet om motsigelsens særegenhet og relativitet. Dette prinsippet går ut på at hver motsigelse hver av aspektene dens har sine respektive særtrekk. Et veldig viktig konsept som Mao redegjorde for i denne sammenhengen handler om enheten og kampen mellom motsetningene i en motsigelse. Mao peker på at enheten eller identiteten til motsetninga er betinga; Derfor er den alltid midlertidig relative På den andre sida har motsetningenes kamp ingen ende; den er allmenngyldig og absolutt.

Et annet viktig prinsipp som Mao ga og bruker veldig ofte i analysen hans var forståelsen av hovedmotsigelsen og hovedsidaav en motsigelse. I følge dette prinsippet er det mange motsigelser i utviklingsprosessen til komplekse ting, og en av dem er nødvendigvis hovedmotsigelsen, eksistensen og utviklingen av denne avgjør eller påvirker eksistensen og utviklinga til de andre motsigelsene. Derfor, hvis det er flere motsigelser i en prosess, må en av dem være hovedmotsigelsen som spiller den ledende og avgjørende rollen, mens resten har en sekundær og underordna stilling. så, i studiet av enhver kompleks prosess der det er to eller flere motsigelser, må vi gjøre alle anstrengelser for å finne hovedmotsigelsen. Når en har fått grep om denne hovedmotsigelsen, kan alle problemer løses uten store vanskeligheter.

På samme vis er utviklinga av motsetningene i enhver motsigelse ujevn. Noen ganger ser de ut til å være like, noe som likevel bare er midlertidig og relativt, mens ujevnhet er det grunnleggende. Av de to motsetningene må en være primær og den andre sekundær. Det primære aspektet er det som spiller den ledende rolla i motsigelsen. Noes vesen bestemmes hovedsaklig av den viktigste sida i en motsigelse, sida som har fått den dominerende stillinga.

Mao la alltid størst vekt på å forstå hovedmotsigelsen i analysene sine. Derfor analyserte han alltid hovedmotsigelsen i analysene av det kinesiske samfunnet. Dette var et fortrinn i forhold til tidligere marxist-leninistiske analyser, som ikke ikke gikk særlig inn på en analyse av hovedmotsigelsen i et spesielt land eller revolusjon. Men Mao fastslo at med mindre vi undersøker to aspekter – hovedmotsigelsen og det som ikke er hovedmotsigelsen i en prosess, og de overordna og de underordna aspektene av en motsigelsene – blir vi stående fast i abstraksjoner, ute av stand til å forstå motsigelsen riktig og, som følge av dette, ute av stand til å finne riktig metode for å løse den. Grunnen til at det var viktig å forstå hovedmotsigelsen og hovedsida av en motsigelse var fordi de representerte ujevnheta til kreftene som er i motsigelsen. Ingenting i denne verden utvikler seg helt jevnt, og derfor er det nødvendig å forstå stillingsendringene til hovedmotsigelsen og de underordna motsigelsene og de overordna og underordna sidene av en motsigelse. Det er bare ved å forstå de ulike stadiene av ujevnhet i motsigelsene og endringsprosessen i disse motsigelsene at et revolusjonært parti kan ta avgjørelser om strategi og taktikk, bade i politiske og militære spørsmål.

Til slutt klargjorde Mao angående spørsmålet om antagonisme i en motsigelse. I følge Mao er antagonisme en form, men ikke den eneste forma, for kamp mellom motsigelser; formelen for antagonisme kan derfor ikke brukes vilkårlig over alt. Noen motsigelser kjennetegnes av tydelig antagonisme, andre ikke. I samsvar med tingenes konkrete utviklinga utvikler noen motsigelser, som i utgangspunktet ikke var antagonistiske, seg til å bli antagonistiske. Mens andre, som egentlig var antagonistiske, utvikler seg til å bli ikke-antagonistiske. Former for kamp er forskjellige i samsvar med forskjellene i motsigelsenes natur. Ikke-antagonistiske motsigelser kan løses med vennlige og fredelige midler. Antagonistiske motsigelser krever ikke-fredelige midler.

Mao kom tilbake til spørsmålet om antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser under perioden med sosialistisk oppbygging og under kulturrevolusjonen. Han vektla at tilt ross for revolusjonens seier, var det feil å tro at det ikke lenger fantes motsigelser i det kinesiske samfunnet. Han viste at det fortsatt fantes to ulike typer motsigelser – motsigelsene med fienden og motsigelsene mellom folket. Motsigelsene med fienden var antagonistiske og matte håndteres med undertrykkelse. På den andre sida fantes motsigelsene mellom folket. Disse var ikke-antagoniske, og matte behandles på en måte slik at de ikke ble antagonistiske. Mao la alltid vekt på behovet for direkte håndtering av motsigelser. Han pekte på at hvis motsigelser ikke ble forstått og riktig håndtert var det alltid fare for gjeninnføring av kapitalismen.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 27:

Om praksis

Om motsigelsen

Referansetekster til kapittel 27:

Hvor kommer de riktige tanker fra?

Kapittel 28 – Mao om partiet

Bilde uten navn

Fra Mao tok over ledelsen av KKP gjorde han alt for å utvikle partiet etter sanne leninistiske linjer. På grunn av dominansen til tidligere feilaktige linjer, særlig Wang Ming sitt ”tredje venstre”, var det mange avvik i måten partiet fungerte på. Som følge av sekterismen var det ingen skikkelige normer for hvordan den demokratiske sentralismen skulle fungere og fullstendig feil tilnærming til tolinjekampen. Avgjørelser ble tatt uten konsultasjon, uten å involvere partikadre og ved å manipulere avholdelser av plenum og andre møter. Tolinjekamp ble ikke ført åpent og representanter med andre synspunkter ble trakassert og straffet. Dogmatisme var også en årsak til at masselinja ikke ble satt ut i livet. Mao gjorde alt for å rette disse avvikene så vel som å bygge opp reelle forum og organer. I denne prosessen klarla og utviklet Mao også mange organisatoriske konsepter. Han prøvde også å korrigere vise feiloppfatninger som hadde vokst fram i den internasjonale kommunistbevegelsen og i SUKP under ledelse av Stalin.

Demokratisk sentralisme: Mao sitt forsøk på korrigering av sekteriske og byråkratiske avvik kommer til uttrykk i hvordan han forklarer demokratisk sentralisme. Mao sin forståelse er klart ‘først demokrati, så sentralisme’. Han forklarte dette på mange måter – ‘uten demokrati, ingen sentralisme’, ‘sentralisme er sentralisme bygd på grunnlag av demokrati. Proletarisk sentralisme med et bredt demokratisk grunnlag’.

Synet Mao hadde var basert på forståelsen hans av at sentralisme først og fremst betydde sentralisering av korrekte ideer. For at dette skulle bli noe av var det nødvendig at alle kameratene uttrykte synspunktene og meningene sine og ikke brant inne med dem. Dette kunne bare være mulig dersom demokratiet var så fullstendig som mulig der kamerater følte de kunne si det de ville og til og med gi utløp for sinne. Derfor ville det være umulig å oppsummere erfaringer korrekt uten demokrati. Uten demokrati, uten idéer fra massene, er det umulig å formulere gode linjer, prinsipper, politikk eller metoder. Men med proletarisk demokrati var det mulig å oppnå enhet i forståelse av politikk, plan, ledelse og handling på grunnlag av at korrekte idéer ble samla. Dette er enhet gjennom sentralisme.

Mao begrensa ikke forståelsen av demokratisk sentralisme bare til partifunksjonen. Han utvida forståelsen til spørsmålet om hvordan drive arbeiderstaten og oppbygginga av den sosialistiske økonomien. Mao mente arbeiderklassens diktatur ikke kunne konsolideres uten demokratisk sentralisme. Uten et bredt demokrati for folket var det umulig å konsolidere arbeiderklassens diktatur eller for politisk kraft å være stabil. Uten demokrati, uten å oppildne massene og uten overvåking fra massene, ville det være umulig å utøve effektivt diktatur over de reaksjonære og dårlige elementer, eller å effektivt omskolere disse. Mao gjorde disse observasjonene etter at han så at moderne revisjonisme hadde oppstått i Sovjetunionen og at massene ikke hadde blitt mobilisert til å utøve arbeiderklassens diktatur. Han så også at revisjonistiske tendenser på de høyeste nivåene i KKP og anerkjente at det eneste vernet mot slike trender var initiativet og årvåkenteten til kadre på lavere nivå og massene.

Derfor sa Mao i en tale i januar 1962, “Hvis ikke vi fult ut fremmer folkedemokratiet og det demokrati internt i partiet med mindre vi fult ut implementerer proletarisk demokrati, blir det umulig for Kina å ha ekte proletarisk sentralisme. Uten en høy grad av demokrati er det umulig å ha en høy grad av sentralisme og uten en høy grad av sentralisme er det umulig å etablere en sosialistisk økonomi. Og hva vil hende landet vårt hvis vi mislykkes med å etablere en sosialistisk økonomi? Det blir en revisjoniststat, helt klart en borgerlig stat, og arbeiderklassens diktatur blir til borgerskapets diktatur av reaksjonær fascistisk type. Dette spørsmålet krever svært mye årvåkenhet fra oss, og jeg håper kameratene våre vil tenke grundig på det.”

Tolinjekampen er et annet aspekt av prinsippene for partiorganisering der Mao utviklet den marxistiske forståinga og teorien. Tilnærminga til Mao, basert på dialektisk materialisme, var å se feilaktige meninger innafor kommunistpartiet som gjenspeilinger av andre klasser. Derfor ville klassekampen i samfunnet nødvendigvis gjenspeiles i den ideologiske kampen i partiet så lenge denne pågikk. Tilnærmingen hans til disse motsigelsene var også annerledes. Han så dem som ikke-antagonistiske motsigelser som raskt burde forsøkes korrigert gjennom ‘alvorlig kamp’. Vi burde gi rikelig anledning til å korrigere seg og bare hvis feilene vedvarte til tross for korrigering eller ble forverret, kunne motsigelsene bli antagonistiske.

Dette var en korrigering av forståelsen til Stalin, som han hadde lagt fram i ”Om leninismens grunnlag”. Stalin var mot å korrigere feilaktige retninger gjennom intern kamp i partiet. Han kalte slike forsøk for en “teori om å ”bekjempe” opportunistiske elementer gjennom ideologisk kamp innad i partiet”, som etter hans mening var en “råtten og farlig teori, som truer med å dømme partiet til lammelse og varig svakhet”. Dette synet nektet å godta muligheten for en ikke-antagonistisk motsigelse og behandlet kampen mot opportunisme som en antagonistisk motsigelse fra begynnelsen.

Ved å trekke lærdommer fra samme historiske erfaringer presenterte Mao metodene for intern partikamp slik: “Alle ledende partimedlemmer må fremme det indre partidemokratiet og la folk snakke ut. Hva er begrensingene? En begrensning er at partidisiplinen må følges, mindretallet underordner seg flertallet og alle medlemmer underordner seg sentralkomitéen. En annen begrensing er det ikke organiseres hemmelige fraksjoner. Vi frykter ikke åpen opposisjon, bare skjulte motstandere. Slike folk sier ikke sannheten til deg, de farer bare med løgner og svik. De uttrykker ikke de virkelige intensjonene sine. Så lenge en person ikke bryter disiplinen og ikke deltar i hemmelige fraksjonsaktiviteter, skal vi la han snake ut og bør ikke straffe han om han sier gale ting. Om folk sier noe galt kan de kritiseres, men vi bør overbevise dem med fornuft. Hva om de fortsatt ikke er overbevist? Så lenge de følger resolusjonene og avgjørelsene tatt av flertallet, kan mindretallet holde på meningene sine.”

Mao sin forståelse var grunnlagt på at så lenge klassekamp finnes i samfunnet vil det nødvendigvis være klassekamp i partiet — det vil si tolinjekamp. Derfor var det eneste rette at denne kampen måtte føres åpent i samsvar med prinsippene for demokratisk sentralisme. Slikt forsøkte Mao å få til en korrekt dialektisk tilnærming til klasser, klassekamp og intern partikamp gjennom sin forståelse og bruk av konseptet med tolinjekamp.

Massselinja: et annet område der Mao videreutvikla marxismen var med masselinja. Med utgangspunkt i den grunnleggende marxist-leninistiske forståelsen av at partiet må opprettholde så tette bånd som mulig med massene, utvikla Mao konseptet masselinja til et kvalitativt nytt nivå. På det filosofiske planet viste han hvordan den var en avgjørende del av den marxistiske kunnskapsteorien. På politisk og organisatorisk nivå viste han hvordan den var grunnlaget for en korrekt politisk linje og også hvordan det var den viktigste organisatoriske linja for forhold innad i partiet.

Mao forklarer at i det praktiske partiarbeidet er all riktig ledelse nødvendigvis ”fra massene, til massene”. Dette betyr: ta massene sine idéer (spredte og usystematiske idéer) og samle dem (gjennom studie å gjøre dem til samla og systematiske idéer), så gå tilbake til massene og propagander for og forklar disse idéene til massene omfavner dem som sine egne, holder fast på dem og omsetter dem til handling, og tester riktigheten av disse idéene i slik handling. Så igjen samle idéer fra massene og på nytt gå til massene slik at idéene bevares og gjennomført. Og så videre, igjen og igjen i en evig spiral der idéene blir riktigere, viktigere og rikere for hver gang. Dette er, ifølge Mao, den marxistiske kunnskapsteorien.

For å sette prinsippet ‘fra massene, til massene’ ut i livet, forklarer Mao at det er nødvendig å ha riktig forhold mellom ledergruppa og massene i en organisasjon eller i en kamp. Partiet må knytte aktivistene til en lederkjerne og knytte disse lederkjernene tett til massene. Hvis dette ikke gjøres blir partiledelsen byråkratisk og skilt fra massene. Ledelsen må ikke nøye seg med bare å gi allmenne oppfordringer. Allmenne oppfordringer må følges av særegen og konkret veiledning om de skal bli riktig iverksatt. “Ta idéene til massene og samle dem, så gå tilbake til massene, utbre idéene og gjennomfør dem, for slik å forme riktige ideer om ledelse — slik er den grunnleggende metoden for ledelse.” Slik forklarer Mao masselinja som den grunnleggende metoden for partiet sin ledelse av massene.

Til slutt sier Mao at masselinja ikke bare må ses i forbindelse med partiets ledelse av massene. Mao legger vekt på at masselinja også brukes når det gjelder indre partiforhold. Slik så han det også som en organisatorisk linje. Mao peker på at det ikke er nok med tette bånd mellom partiet og massene utenfor partiet (mellom klassen og folket) men også mellom de ledende partiorganene og massene innafor partiet (mellom kadrene og de menige), for å sikre at linja virkelig kommer fra massene og særlig at den går tilbake til massene. Derfor viste Mao at det var avgjørende at nære bånd mellom høyere og lavere partinivå ble opprettholdt. Et hvert brudd i bånd innad i partiet ville føre til avstand i forholdet mellom partiledelsen og massene. Det ville gå mot iverksettelsen av masselinja.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 30:

Speech At The Tenth Plenum Of The Eighth Central Committee

Sitater av Mao Zedong

Referansetekster til kapittel 30:

Om å rette på feilaktige ideer i partiet

Korriger arbeidsstilen i partiet

Mao – Mot liberalismen

Mao – Om folkets demokratiske diktatur

Kapittel 29 – Den kinesiske erfaringen med sosialistisk oppbygging

Bilde uten navn

Gjennomføringen av det økonomiske programmet for nydemokratiet startet før revolusjonen hadde seiret i hele landet. Kort tid etter at den røde hæren og den kinesiske revolusjonen gikk inn i folkekrigens strategisk offensiv i 1947, annonserte Mao det som ble kalt De tre store økonomiske politikkene i den nye demokratiske revolusjonen. Disse var 1) konfiskering av landjorda til den føydale overklassens land og fordeling av den til bøndene, 2) konfiskering av kompradorborgerskapets kapital og 3) beskyttelse av det nasjonale borgerskapets industri og handel. Disse retningslinjene ble umiddelbart tatt i bruk i de store områdene i Nord-Kina som var under revolusjonær kontroll, og jordreformen ble fullført der innen midten av 1950. Programmet for jordbruksreform ble fullført i resten av landet etter dette.

Generallinje og kollektivisering skritt for skritt: I 1951 vedtok partiet generallinjen for sosialistisk oppbygging i prosessen med overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det grunnleggende målet var å industrialisere Kina sammen med den sosialistiske omdanninga av jordbruk, håndverk og kapitalistisk industri og handel. Målsetningen var å fullføre denne prosessen i løpet av omtrent atten år. Dette ble delt inn i først tre år rehabilitering for å komme seg fra skadene og ødeleggelsene i borgerkrigen, og så femten år av tre femårsplaner for planlagt utvikling av økonomien.

I samsvar med denne generallinja ble det utarbeidet en trinnvis plan for sosialistisk omdanning av landbruket. Det første trinnet var å oppfordre bøndene til å organisere landbruksprodusentenes foreninger for gjensidig hjelp, som besto av bare noen få til et dusin husholdninger i hver. Disse foreningene hadde bare noen få grunnleggende elementer av sosialisme, som hjelp og samarbeid mellom gruppens medlemmer. Det andre trinnet var å oppfordre bøndene til å organisere kooperativer av små landbruksprodusenter på grunnlag av foreningene for gjensidig hjelp. Disse kooperativene var hadde en delvis sosialistisk karakter, og var kjennetegnet av sammenslåing og felles drift og ledelse av land. Deretter var det tredje trinnet å oppfordre bøndene til å forene seg enda mer på grunnlag av disse små halvsosialistiske kooperativene og organisere store helt sosialistiske jordbrukskooperativer. De grunnleggende prinsippene som lå til grunn for denne trinnvise planen var frivillig deltakelse og gjensidig nytte. Bøndene skulle bli overbevist om å delta frivillig i denne kollektiviseringsprosessen.

Det første trinnet i gjensidige hjelpeforeninger hadde startet i de røde baseområdene, før revolusjonens seier i hele landet. Det andre trinnet mot enkle kooperativer skjedde i årene 1953 til 1955. Det tredje trinnet for overgang til avanserte kooperativer skjedde i 1956. Dette betydde en stor framgang for sosialistisk omdanning på landsbygda. Samtidig, i begynnelsen av 1956, begynte en beslekta bevegelse og fullførte raskt prosessen med nasjonalisering av bedrifter. Kinas industri og handel ble dermed overført fra privat eierskap til å eies av hele folket langt foran planen.

Maos dialektiske tilnærming til prosessen med sosialistisk konstruksjon: Generallinjen tok utgangspunkt i den sovjetiske modellen for sosialistisk oppbygging. Fokus på industri og særlig på tungindustri, var kjerna i den første femårsplanen for perioden 1953 til 1957. Videre var det en tendens til å ukritisk innarbeide sovjetiske politikk i Kina. Da den moderne revisjonismen i Sovjetunionen vokste fram, og spesielt etter den revisjonistiske 20. partikongressen i SUKP i februar 1956, ble også de revisjonistiske tendensene i KKP styrket. I 1956 ble det satt i gang en kampanje i partiet for å “gå mot for raske framskritt” – det vil si å bremse prosessen for sosialisering. Samtidig fikk den revisjonistiske produktivkraft-teorien større oppslutning i partiet, og den viktigste representanten for denne var partiets generalsekretær Liu Shiao-chi. Representanter for denne tendensen løftet fram Khrustsjovismen, ignorerte klassekampen og konsentrerte oppmerksomheten om å få bygd moderne produktivkrefter, først og fremst innen tungindustrien. Deres argument var at produktivkreftene er den viktigste motoren for forandring, og at det var de tilbakeliggende produktivkreftene i Kina som var det viktigste hinderet for utvikling av landet. De mente at endringer i produksjonsforhold burde vente til etter at produktivkreftene var utviklet lengre. Kooperativt landbruk burde vente til produktiviteten var høy nok til at man kunne mekanisere jordbruket. Alle disse standpunktene undervurderte eller så vekk fra betydningen av produksjonsforhold og av klassekampen. Det ville med nødvendighet føre til styrka revisjonistiske og byråkratiske tendenser, og til framveksten av en ny utbytterklasse.

Da han så hva som skjedde i Sovjet og ble klar over den revisjonistiske faren, satte Mao umiddelbart i gang en kamp for å beseire disse tendensene som nå dominerte partiet. Hans første skritt i denne kampen var en tale i april 1956, om “De ti viktigste forholda”. I denne talen formulerte Mao for første gang en tydelig kritikk av den sovjetiske linja for sosialistisk økonomisk konstruksjon. Med henvisning til forholdet mellom tungindustri på den ene sida, og den lette industrien og landbruket på den andre, mente Mao at “vi har gjort det bedre enn Sovjetunionen og en rekke østeuropeiske land. … Deres ensidige satsing på tungindustri har ført til forsømmelse av jordbruk og lett industri og det resulterer i mangel på varer på markedet og en ustabil valuta.” På samme måte kritiserte han sovjetpolitikken for å “presse bøndene for hardt”. Han angrep også dogmatikerne i KKP som “kopierer alt ukritisk og overfører mekanisk” når de lærer fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land sine erfaringer. Han kritiserte også de som fulgte Khrusjtsjovs eksempel med ensidige kritikk av Stalin. Han opprettholdt vurderingen av Stalin som en stor marxist som var 70% bra. Gjennom denne omfattende kritikken av de sovjetiske revisjonistene og feilene i sovjetisk sosialistisk konstruksjon, ledet Mao kampen mot den revisjonistiske linjen om produktivkreftene som var dominerende i KKP på denne tiden.

Men det største bidraget fra Maos tale var det store fremskrittet i forståelsen av prosessen med sosialistisk konstruksjon og sosialistisk planlegging. Ved å legge fram problemene med sosialistisk konstruksjon som ti store forhold, satte Mao dialektikk og motsigelser i sentrum for prosessen med å bygge et sosialistisk samfunn. Han viste hvordan sosialistisk konstruksjon ikke bare handler mekanisk iverksettelse av mål for produksjon og distribusjon, men en dialektisk forståelse av hovedmotsigelsene i prosessen og mobiliseringen av alle de positive kreftene for å nå sosialismen. Han skriver: “Det er for å fokusere på en grunnleggende politikk at vi reiser spørsmålet om disse ti forholda, den grunnleggende politikken for å mobilisere alle gode krefter, indre og ytre, for å tjene sosialismens sak … Disse ti forholda er alle sammen motsigelser. Verden består av motsigelser. Uten motsigelser ville verden slutte å eksistere. Vår oppgave er å håndtere disse motsigelsene riktig.”

Mao fulgte opp neste år med sitt verk “Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket”. I denne teksten fortsatte han utviklingen av en dialektisk forståelse av prosessen med sosialistisk konstruksjon. Først og fremst så han klassekampen som selve kjerna i prosessen. Han hevdet at “klassekampen på ingen måte er over … spørsmålet om hva som vil vinne, sosialisme eller kapitalisme, er egentlig ikke avgjort enda.” Med dette begynte han kampen mot revisjonistene i partiet som hevdet at klassekampen var over i sosialismen. Det markerte begynnelsen på en landsomfattende korrigeringsbevegelse, anti-høyre-bevegelsen. I løpet av denne perioden måtte mange ledende kadere ta selvkritikk foran massene. Millioner av studenter tok manuelt arbeid for å smelte sammen med arbeidere og bønder. Alle partikadre i fabrikkene og landbrukssamvirkene måtte delta i manuelt arbeid. Arbeidstakere begynte å delta i beslutningsprosesser i fabrikkene. En sosialistisk utdanningskampanje ble startet blant bønder. Gjennom denne prosessen kom partiet nærmere folket og høyretendensene som hadde vokst fram, både innenfor og utenfor partiet, ble holdt i sjakk.

Det store spranget og folkekommunenes fødsel: Med korrigeringsbevegelsens framgang kom partiets høyreside på defensiven. Dette førte i 1958 til en korrigering av den feilaktige produktivkraft-teorien som hadde dominert den åttende partikongressen i 1956. Den fremste eksponenten for denne teorien, Liu Shiao-chi, ble tvunget til å innrømme overfor den andre sesjonen av den åttende partikongressen i mai 1958, at i hele perioden før oppbyggingen av sosialismen er fullført, står hovedmotsigelsen mellom proletariat og borgerskap, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske veien. Hans rapport nevnte også Det store spranget, som nylig hadde begynt. Det var gjort store fremskritt på alle fronter av sosialistisk konstruksjon. Innen industri, landbruk og alle andre områder var det registrert større og raskere vekst.

I tillegg til rask vekst betydde Det store spranget en omfattende endring fra prioriteringene i tidligere planer og generallinja. Generallinja i Det store spranget ble formulert på et møte i sentralkomitéen i slutten av november 1957. Det innebar en endring av vekten man la på tungindustrien og la opp til en parallell utvikling av både landbruk, tung og lett industri. Den hadde som mål å redusere gapet mellom by og land, mellom arbeidere og bønder, og mellom arbeidere og bønder på den ene sida og de intellektuelle og lederne på den andre sida. Den la opp ikke bare til en økonomisk revolusjon, men en teknologisk, politisk, sosial og kulturell revolusjon for å forvandle byen og landsbygda.

I 1958 begynte oppbygginga av folkekommuner. Prosessen startet først spontant når bondeforeninger i et område rammet av tørke, la en plan for å slå sammen sin arbeidskraft og sine andre ressurser for å gjennomføre et vanningsprosjekt. Dette fellesskapet ble gitt navnet kommune av Mao. Mao oppmuntret til slike sammenslåinger, og det førte umiddelbart til en rask spredning av kommuner over hele landet. De ble dannet ved sammenslåing av kooperativer som var naboer, for å kunne gjennomføre større prosjekter som flomkontroll, vannkonservering, skogplanting, fiskeri og transport. I tillegg etablerte mange kommuner sine egne fabrikker for å lage traktorer, kjemisk gjødsel og andre produksjonsmidler. Bevegelsen for å sette opp folkekommuner vokste veldig raskt. Sentralkomieen i KKP kunngjorde i sin berømte Wuhan-resolusjon fra desember 1958 at “I løpet av noen få måneder fra sommeren 1958, har alle de over 740.000 landbrukskooperativer i landet, som svar på de entusiastiske kravene fra bondemassene, omorganisert seg til over 26.000 folkekommuner. Over 120 millioner husholdninger, mer enn 99 prosent av alle Kinas bondehusstander av forskjellige nasjonaliteter, har sluttet seg til folkekommuner.” I en oppsummering av den politiske kjerna, fortsatte Sentralkomitéen med å si:

“Folkekommunene er den grunnenheten i vår sosialistiske samfunnsstruktur, som kombinerer industri, landbruk, handel, utdanning og militærspørsmål. Samtidig er de den grunnleggende organisasjonen av den sosialistiske statsmakta. Marxist-leninistisk teori og våre første erfaringer med folkekommuner i landet vårt, gjør det mulig for oss å slå fast at folkekommunene vil øke tempoet i den sosialistiske oppbygginga og de utgjør den beste måten å realisere de følgende to overgangene.”

“For det første, overgangen fra kollektiveiendom til hele folkets eiendom på landsbygda. Og, for det andre, overgangen fra sosialistisk til kommunistisk samfunn. Det kan også forutses at i det kommende kommunistiske samfunnet vil folkekommunen fortsatt være den grunnleggende enheten i vår sosiale struktur.”

Dermed representerte kommunebevegelsen et enormt framskritt som stort sett fullførte prosessen med kollektivisering av landbruket. Men forventningen om at folkekommunene skulle bety overgang til fullstendig offentlig eierskap og kommunisme kunne ikke oppfylles fullstendig. Og forsøkene på å bygge folkekommuner i byene kunne ikke konsolideres.

I den første perioden av bevegelsen for kommuner under Det store spranget var det visse “venstre”-feil. I en tale i februar 1959 kalte Mao det for en “kommunistisk vind”. Disse “venstre”-feilene, som Mao avdekket, var først og fremst av tre typer. Den første var utjamninga av de fattigste og rikeste brigadene innad i folkekommunen ved å gjøre hele kommunen til én eneste regnskapsenhet. Dette medførte at andelene som bondemedlemmer i rikere brigader (de tidligere avanserte kooperativene) fikk, ble mindre kort tid etter at kommunen ble dannet. De ville dermed bli misfornøyd med dannelsen av kommunen og de ville ikke delta frivillig. Den andre feilen var at kommunens oppbygging av kapital var for stor og kommunens krav til arbeid uten kompensasjon var for stor. Når større mengder legges av til kapitalakkumulering, blir bondens andel lavere. På samme måte kan mer arbeid uten kompensasjon bare gjøres der bevisstheten er høy nok. Den tredje feilen var “kommunisering” av all slags eiendom. I noen områder ble det gjort forsøk på å til og med gjøre bondens småeiendom, som høner og griser, til kommuneeiendom. Dette møtte også motstand.

Disse feilene ble snart korrigert. Produksjonsbrigaden (tidligere avanserte kooperativer) ble beholdt som den grunnleggende regnskapsenheten, og i 1962 ble denne oppgaven delegert til et enda lavere nivå, nemlig produksjonsgruppen. Men selv om perspektivet alltid var å løfte eierskap og regnskap til høyere nivå, som et ledd i prosessen for mer sosialisering og overgang til kommunisme, klarte man ikke det. Den grunnleggende regnskaps- og eierskapsenheten fortsatte fram til 1976 å være på det laveste nivået: produksjonslaget.

Kamp mot kapitalistvandrere: Selv om de “venstre” feilene ble korrigert, hadde kapitalistvandrerne ledet av Liu Shiao-chi, fortsatt et sterkt grep om partiets øverste organer. Tolinjekampen ble ført både direkte og indirekte. I juli 1959 lanserte forsvarsministeren Peng Dehuai et direkte angrep på Det store spranget, og kritiserte det han kalte “småborgerlig fanatisme” og ønsket om “å gå inn i kommunismen i ett trinn”. Mao gikk mot disse angrepene og forsvarte politikken til Det store spranget. Men selv om Peng ble beseiret, fortsatte de andre kapitalistvandrere angrepene sine på mer fordekt vis.

En metode var gjennom tilslørte forsvar av Peng og angrep på Mao i media. Det skjedde gjennom artikler og også gjennom skuespill og kultur som skulle vise hvordan Peng var en god kamerat som ble forfulgt. Den andre metoden var å stoppe eller avlede iverksettelsen av sentrale retningslinjer som ble bestemt fra høyeste hold. Et viktig eksempel er sabotasjen av programmet for sosialistisk utdanning og beslutningen om å starte en kulturrevolusjon, tatt av sentralkomitéens tiende plenum i 1962. Selv om dette ble formelt vedtatt med stemmene til kapitalistvandrerne i toppen, sikret de gjennom sin kontroll over resten av partistrukturen at det ikke ble noen mobilisering av massene. De prøvde å snu kulturrevolusjonen i retning akademisk og ideologisk debatt i stedet for klassekamp.

Gjennom hele denne perioden (1959-1965), tok Mao kampen på ulike nivå. Han skjønte på grunnlag av erfaringen fra Sovjetunionen at det var en virkelig stor fare for gjeninnføring av kapitalismen. På grunnlag av en stor studie av Khrusjtsjov-revisjonismens politikk og økonomi trakk han de teoretiske slutningene fra denne erfaringen og satte i bruk i utdanninga av det kinesiske og det internasjonale proletariatet. Gjennom kampen i Den store polemikken mot Khrusjtsjovs moderne revisjonisme, forsøkte Mao å samle de revolusjonære rundt om i verden og i Kina. Gjennom verker som “Kritikk av sovjetisk økonomi” og KKPs analyse “Khrusjtsjovs falske kommunisme og dens historiske lærdommer for verden”, forsøkte Mao å gi partiets kadere et teoretisk grunnlag for kamp mot revisjonisme og gjeninnføring av kapitalismen.

Men først og fremst forsøkte Mao å trekke massene inn i kampen for å forsvare og utvikle sosialismen og forhindre gjeninnføring av kapitalismen. Unntatt hans tidligere nevnte program for sosialistisk utdanning satte han fram slagord for sosialistisk etterfølgelse av modelleksemplene Tachai og Tach’ing sine erfaringer med å bygge sosialisme. Men etter at alle forsøk på å mobilisere massene ble forhindret av partiets byråkrati, lyktes Mao til slutt etter enorm innsats å frigjøre massene krefter i Den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette var det praktiske høydepunktet i Maos utvikling av marxismens prinsipper for sosialistisk konstruksjon.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 29:

Mao – De ti viktigste forholda (engelsk)

Mao – Den riktige behandlinga av motsigelser i folket (engelsk)

Mao – Kritikk av sovjetisk økonomi (engelsk)

Folkets Dagblad – Khrusjtsjovs falske kommunisme og dens historiske lærdommer for verden (engelsk)

Kapittel 30 – Den store polemikken – Maos kamp mot Khrusjtsjovs moderne revisjonisme

Bilde uten navn

I 1953, etter Stalins død, gjennomførte en revisjonistisk klikk ledet av Khrusjtsjov, et kupp der de overtok kontrollen over Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP). Dette var da mest ledende partiet for hele det internasjonale proletariatet. De kastet ut eller drepte de revolusjonære i partiet, begynte gjeninnføring av kapitalisme i verdens første sosialistiske land og de utviklet bedre forbindelser med den imperialistiske leiren, særlig den amerikanske imperialismen. Innen 1956, etter å ha sikret et fast grep om SUKP, begynte de på partiets 20. kongress, å spre sin revisjonistiske gift blant kommunistiske partier i andre land. De angrep samtidig den såkalte personkulten rundt Stalin og introduserte sin revisjonistiske teori om de “De tre fredelige” – fredelig overgang, fredelig sameksistens og fredelig konkurranse.

Fredelig overgang betydde fredelig overgang til sosialisme gjennom den parlamentariske veien. Khrusjtsjov sa at det i nå var mulig å oppnå sosialisme fredelig gjennom å vinne flertall i parlamentet og etablere sosialisme gjennom reformer. Han gikk dermed mot nødvendigheten av revolusjon. Denne teorien var dermed en gjentagelse av Bernstein og andre sosialdemokrater sin revisjonisme.

Fredelig sameksistens mellom stater som har forskjellige samfunnssystemer ble foreslått av Khrusjtsjov som generallinje for den sosialistiske statens utenrikspolitikk. Han forvrengte dermed Lenins politikk for fredelig sameksistens med kapitalistiske stater, som bare var ett aspekt av den sosialistiske statens proletarisk-internasjonalistiske utenrikspolitikk. Khrusjtsjov satte alt annet til side for å opprette en fredelig sameksistens med imperialismen. Han gjorde kravet til fredelig sameksistens med de imperialistiske kreftene til en forutsetning for relasjoner til og hjelp til andre sosialistiske land og for hjelp til de undertrykte nasjoners kamp. Dette var således ingenting annet enn en politikk for samarbeid med imperialismen.

Fredelig konkurranse var teorien om at motsigelsen mellom imperialisme og sosialisme ville bli løst gjennom økonomisk konkurranse mellom de kapitalistiske og sosialistiske systemene. Denne teorien fornektet dermed imperialismens reaksjonære og krigerske karakter. Det bidro til å skape en illusjon om at motsigelsen mellom den sosialistiske og imperialistiske leiren var en ikke-antagonistisk motsigelse, som kunne løses med fredelige kampformer.

Khrusjtsjovs teori om de tre fredelige var dermed en fullverdig revisjonistisk teori, som han ønsket å tvinge på den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Funksjonen til teorien var å bygge opp et nært forhold til imperialismen. For å gjennomføre sine mål og få aksept fra de imperialistiske kreftene, satte Khrusjtsjov samtidig i gang et ondsinna angrep på Stalin utforma som et angrep på personkulten. For å ødelegge de revolusjonære prinsippene som Stalin hadde stått for og kjempet for, var det først nødvendig å ødelegge respekten for Stalin blant de revolusjonære og massene over hele verden. Dette ble gjort gjennom en kampanje av løgner og nedrig propaganda.

Mange av lederne av de kommunistiske partiene i verden støttet den revisjonistiske Khrusjtsjov-linjen. Mange fremtredende ledere og partier hadde allerede begynt å gå den revisjonistiske veien i sine egne land. Browder i USA hadde allerede lagt fram teorier om samarbeid mellom sosialisme og kapitalisme og hadde gått ut av den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Franskmannen Thorez, den tidligere lederen av Den tredje internasjonalen, utviklet nær kontakt med borgerskapet etter perioden i den antifascistiske fronten. Han tok i etterkrigsårene en nasjonalsjåvinistisk stilling mot folkene i de franske koloniene og ble en tjener for det franske imperialistiske borgerskapet. Togliatti fra Italia, en annen framstående leder for Den tredje internasjonale, ønsket å reformere og “omstrukturere” kapitalismen til sosialisme gjennom “strukturreformer” vedtatt i det borgerlige parlamentet. Ledelsen for Indias Kommunistiske Parti hadde allerede endret sin taktiske linje til fordel for den fredelige veien. Disse revisjonistiske kreftene, som ikke hadde blitt tilstrekkelig kritisert og bekjempa i den foregående perioden, var svært villige til å samarbeide med Khrusjtsjov.

Men der slike partier forsøkte på et noenlunde seriøst vis å gjennomføre «fredelig overgang» gjennom valgsystemet, og hvor slike anstrengelser faktisk truet den sosiale orden, ble de eliminert gjennom militærkupp og brutal undertrykking, som i Brasil (1964), Indonesia (1965) og Chile (1973).

Blant de nylig oppretta folkedemokratiene, hadde Kommunistforbundet i Jugoslavia, ledet av Tito, allerede fra 1948 begynt å gå den revisjonistiske veien og brutt av fra sosialistiske leiren. Khrusjtsjov gikk imidlertid inn for vennskap med Tito. De fleste av de andre lederne tok samme stilling som Khrusjtsjov. Innenfor den sosialistiske leiren var det bare Kinas Kommunistiske Parti og Arbeidets Parti i Albania som identifiserte og avslørte Khrusjtsjovs revisjonisme, og gikk til tappert og bestemt forsvar for marxismen-leninismen.

KKP, under Maos veiledning, sto i spissen for denne kampen. Innen to måneder etter den 20. SUKP-kongressen ga KKP ut en artikkel om de historiske erfaringene med proletariatets diktatur, som videreførte vurderingen av Stalin som en stor marxist-leninist. Dette ble etterfulgt av en annen artikkel i desember 1956 “Mer om den historiske erfaringen med proletariatets diktatur”, som insisterte på at den sosialistiske leiren klart skulle skille mellom hvem som er venner og hvem som er fiender. Dette ble fulgt av et syv år langt forsøk på kamp med Khrusjtsjovs revisjonistiske linje som de forsøkte å nedkjempe innenfor den kommunistiske bevegelsen, spesielt på møtene av 60 søsterpartier i 1957 og 81 søsterpartier i 1960, og på møter mellom ledelsene i KKP og SUKP.

Etter hvert som kampen ble skjerpa, trakk de sovjetiske revisjonistene i juni 1959 ut teknisk bistand til Kinas forsvar. I juli 1960 trakk de plutselig alle sovjetiske tekniske eksperter tilbake fra Kina. Det samme ble gjort mot Albania. I april 1960 publiserte KKP “Lenge leve leninismen!” og to andre artikler som opprettholder de grunnleggende prinsippene om leninisme, imperialisme, krig og fred, proletarisk revolusjon og proletariatets diktatur. Disse artiklene gikk mot de revisjonistiske standpunktene til SUKP, men uten å nevne partiet ved navn.

Revisjonistene fortsatte imidlertid med sine forsøk på å ytterligere systematisere sine revisjonistiske standpunkt. På den 22. kongressen i SUKP i 1961, ble det vedtatt et program der de reviderte kjerna i marxismen-leninismen, nemlig læren om den proletariske revolusjonen, proletariatets diktatur og proletariatets parti. Programmet erklærte at proletariatets diktatur ikke lenger var nødvendig i Sovjetunionen, og at SUKPs karakter som fortropp for proletariatet var endret. Kongressen satte fram absurde teorier om en “hele folkets stat” og et “hele folkets parti”. På kongressen gikk Khrusjtsjov til et åpent og offentlig angrep på det albanske partiet og tok til og med til orde for å styrte den albanske partilederen Enver Hoxha. KKP-delegasjonen ledet av Chou En-lai, gikk mot dette.

Khrusjtsjov begynte også å oppmuntre andre kommunistiske partier til å gå til offentlige angrep på KKP. Gjennom mange artikler i Sovjet gikk de også til angrep på den kinesiske ledelsen. KKP begynte til slutt å svare på noen av angrepene fra Togliatti fra det italienske partiet, Thorez fra det franske partiet, Gus Hall i Kommunistpartiet i USA og andre, i en serie av syv artikler som kom ut i slutten av 1962 og begynnelsen av 1963.

En oppsummering av KKPs viktigste standpunkter ble formulert i det berømte brevet av 14. juni 1963, som ble kalt “Forslag til generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen”. Dette ble besvart med et åpent brev til KKP fra SUKP. Siden hele spørsmålet nå var åpent, bestemte KKP seg for å føre debatten i den åpne pressen. De ga ut ni kommentarer til SUKPs åpne brev og skapte klarhet i alle problemer overfor massene.

Denne kampen, som ble en åpen kamp i 1963 og fortsatte gjennom 1964, ble kjent som “Den store polemikken”. Denne var av enorm historisk betydning. Det var en prinsipiell og omfattende kamp mot moderne revisjonismen. Den skapte et samlingspunkt for alle proletariske revolusjonære styrker over hele verden. Den var også en vitenskapelig utvikling av marxismen-leninismen, som ga den internasjonale kommunistiske bevegelsen sin revolusjonære generallinje for denne perioden. Mao var drivkraften i kampen. Det var gjennom “Den store polemikken” at Mao videreutviklet marxismen-leninismens vitenskap ved å gi svar på de viktigste spørsmålene for det internasjonale proletariatet – de grunnleggende motsigelsene i verden, hvem er venner og hvem er fiender, bevegelsens mål og veien til seier for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Disse standpunktene var hovedsakelig å finne 14. juni-brevet. De ni kommentarene skisserte og utdypet den revolusjonære stillingen til ulike viktige problemstillinger for den internasjonale kommunistiske bevegelsen etter Den andre verdenskrig; nykolonialismen, krig og fred, fredelig sameksistens, Jugoslavia, Khrusjtsjovs revisionisme og de historiske lærdommene som må trekkes fra alle disse. Det var gjennom den store debatten at Mao Zedongs tenkning fikk ytterligere aksept som den ledende ideologien til de revolusjonære delene av det internasjonale proletariatet.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 30:

On the historical experience of the dictatorship of the proletariat

More on the historical experience of the dictatorship of the proletariat

Long Live Leninism!

A Proposal Concerning the General Line of the International Communist Movement

Referansetekster til kapittel 30:

The Great Debate Between Revolutionary China and the Revisionist, then State-Capitalist, Soviet Union

Documents of the Sino-Soviet Split

Kapittel 31 – Den store proletariske kulturrevolusjonen

Bilde uten navn

Den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) var marxismens svar på hindringene for og sabotasjen av prosessen med sosialistisk konstruksjon som khrusjtsjovistene og kapitalistvandrerne. Spesielt etter at revisjonismen vokste fram i Sovjetunionen, innså Mao at en av de største farene for gjeninnføring av kapitalismen kom fra innsida av selve kommunistpartiet. Gjennom Den store polemikken i kamp mot sovjetrevisjonistene, forsøkte Mao å finne svaret på spørsmålet om hvordan man kan hindre gjeninnføring av kapitalismen. Han var samtidig dypt involvert i kampen mot de kinesiske khrusjtsjovistene, som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. Da han avsluttet den store polemikken bidro han til det siste dokumentet fra KKP, som ble kalt ”Om Khrusjtsjovs falske kommunisme og de historiske lærdommene for verden”, trakk Mao opp omrisset til svar på spørsmålet om å hindre gjeninnføring av kapitalismen.

Mao understreket først erkjennelsen av at klassekampen må fortsette i hele perioden med sosialistisk samfunn, helt til slutten. Han forklarte at endring av hvem som eier produksjonsmidlene, det vil si sosialistisk revolusjon innafor økonomien, ikke er nok i seg selv. Han insisterte på at vi må ha en dyptgående sosialistisk revolusjon også politisk og ideologisk for å konsolidere revolusjonen. Og denne revolusjonen må videreføres under proletariatets diktatur.

Et annet punkt som Mao gjentatte ganger understreket var at for å kunne gjennomføre denne revolusjonen var det nødvendig å holde seg til masselinja, og frimodig vekke massene og å utfolde massebevegelser i stor skala. For å få til dette måtte partiet arbeide for å stole på, vinne over og forene seg med massene av folket, som utgjør 95 prosent av befolkningen, i en felles kamp mot fiender av sosialismen. Mao understreket også behovet “for å gjennomføre omfattende sosialistiske utdanningsbevegelser gjentatte ganger i byene og på landet”. I disse kontinuerlige bevegelsene for å utdanne folk understreket Mao igjen behovet for å organisere de revolusjonære klassekreftene, og “å føre en skarp kamp mot antisosialistiske, kapitalistiske og føydale krefter skritt for skritt”. Dermed så Mao tydelig at den omfattende deltakelse av massene var en viktig forutsetning for å hindre gjeninnføring av kapitalismen. Dette var utleda fra Maos opplevelse av hvordan revisjonistene fra partiledelsen selv var de fremste lederne for gjeninnføring av kapitalismen.

Men innenfor KKP var det sterk motstand fra høyeste hold, ledet av Liu Shaoqi, mot gjennomføringen av disse teoriene og det konkrete programmet som ble foreslått av Mao. Selv om “den sosialistiske kulturrevolusjonen” ble vedtatt på det tiende plenumsmøtet i av den åttende sentralkomiteen i 1962, var gjennomføringen halvhjerta og i en retning i direkte motstrid til Maos linje. Faktisk begynte partiapparatet under Lius kontroll å kritisere Mao for det han prøvde å gjøre og bekjempet tiltakene mot kapitalistvandrere som Peng Dehuai. Denne kritikken ble lagt fram i artikler i pressen, i skuespill og andre kulturelle fora som de hadde full kontroll over. Kontrollen var så sterk at Mao ikke engang kunne få en forsvarsartikkel trykt i avisene i Beijing. En slik artikkel til forsvar av Mao og hans politikk ble først utgitt i november 1965 av avisene i Shanghai, som var et mer radikalt senter enn Beijing. Dette var det Mao senere kalte “signalet” for SPKR som startet en flom av kritikk av partibyråkratiet og en støtte til Maos linje for kampen i media og kultursektoren. Det ble også satt fram krav om selvkritikk fra de største synderne. Men partibyråkratiet gjorde alt de kunne for å hindre at denne bevegelsen fikk massekarakter. Kulturrevolusjonensgruppa, som var danna for å sette i gang og lede revolusjonen, prøvde faktisk å kontrollere uenighet og kanalisere inn i akademiske former.

Omsider vedtok sentralkomiteen under ledelse av Mao, et rundskriv 16. mai 1966, oppløste "Gruppa av fem”, som hadde sabotert kulturrevolusjonen, og sette opp en ny kulturrevolusjonsgruppe under direkte ledelse av Politbyråets dagligledelse. Dette rundskrivet av 16. mai tok til orde for å kritisere og bryte ned motstanden fra kapitalistvandrere, spesielt de i partiet. Disse vedtaka førte til Den store proletariske kulturrevolusjonen, og gjort den til et massefenomen som involverte millioner av mennesker.

25. mai ble den første store veggavisen satt opp på Beijinguniversitetet og den kritiserte universitetets visekansler og hele utdanningssystemet. Dette var bare den første av tusenvis av slike svære aviser satt opp av studenter og av massene i hele landet, der de uttrykte sin mening og kritiserte det de mente var galt i samfunnet. Demonstrasjoner og massekritikk ble holdt for å kritisere professorer, partibyråkrater og andre for deres feilaktige politikk. Snart var det et krav fra en del av elevene om å avskaffe opptaksprøver. Sentralkomiteen utstedte i juni en ordre om å stoppe nye opptak til høyskoler og universiteter i seks måneder, slik at studenter og ungdom kunne delta for fullt i SPKR. Men perioden viste seg å være for kort og universitetene åpnet først igjen etter fire år.

Mao begynte å delta personlig i SPKR. 17. juli deltok han sammen med ti tusen andre svømmere i en ett mil lang svømmetur over elva Yangtze. Dette var en symbolsk handling som viste at han deltok i den strømmen av kulturrevolusjon. 5. august under det 11. plenumsmøtet i KKP, ga Mao et mye mer tydelig signal. Han satte opp sin egen store plakat. Hans sentrale slagord var “Bombardér hovedkvarteret!” Dette var en entydig oppfordring om å angripe det kapitalistiske hovedkvarteret til kapitalistvandrerne i partiet ledet av Liu Shaoqi. Maos oppfordring la mer press for handlinger og militans i bevegelsen.

18. august var Mao til stede på den første demonstrasjonen av rødegardister i Beijing – den talte en million deltagere. Rødegardistene var medlemmer av de tusenvis av masseorganisasjonene som hadde sprunget fram over hele landet for å delta i SPKR. De første masseorganisasjonene besto hovedsakelig av studenter og ungdom, men da bevegelsen vokste ble slike organisasjoner også danna blant arbeiderne, bøndene og funksjonærer. Demonstrasjonen den 18. august var den første av mange slike demonstrasjoner. Noen ganger var det over to millioner rødegardister fra hele landet samlet i hovedstaden.

Det 11. plenumet definert SPKR som ”en ny fase i utviklingen av den sosialistiske revolusjonen i landet vårt, et dypere og mer omfattende stadium". Mao sa i sin avsluttende tale til plenumet at "Den store proletære kulturrevolusjonen er i sitt vesen en stor politisk revolusjonen under sosialistiske forhold av proletariatet mot borgerskapet og alle andre utbyttende klasser. Det er en videreføring av den lange kampen mot de Kuomintangreaksjonære ført av KKP og de brede revolusjonære massene under KKP sin ledelse. Det er fortsettelsen av kampen mellom proletariatet og borgerskapet. "

Det 11. plenumet vedtok det som kom til å bli kjent som ”De seksten punkter for Kulturrevolusjonen”. De gjentok hva som hadde blitt skrevet i rundskrivet av 16. mai om at denne revolusjon er å berøre folks sjeler, for å endre mennesket. Gamle ideer, kultur, skikker og vaner fra de utbyttende klasser fortsatte å forme opinionen, og gir grobunn for å gjeninnføre fortiden. Det mentale verdenssynet må omdannes og nye verdier skapes.

Det identifiserte hovedfienden som “de i partiet som har myndighet og velger den kapitalistiske veien”. Det identifiserte de viktigste kreftene i revolusjonen som “massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre”.

Målet med revolusjonen var "å kjempe mot og knuse de myndighetspersoner som tar den kapitalistiske veien, for å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske myndigheter og ideologi fra borgerskapet og alle andre utbyttende klasser og å omdanne utdanning, kunst og litteratur, og alle andre deler av overbygninga som ikke samsvarer med den sosialistiske økonomiske basisen, slik som å legge til rette for konsolidering og utvikling av det sosialistiske systemet”. Den form revolusjonen tok var å vekke massene i hundrevis av millioner til lufte sine synspunkter fritt, skrive veggaviser og plakater, og holde store debatter, slik at kapitalistvandrere med makt ville bli avslørt og deres planer om å gjenopprette kapitalismen kunne knuses.

Det viktige aspektet ved Kulturrevolusjonen var å fremme og praktisk gjennomføre Maos masselinje. Den ble målretta ikke bare for å eliminere elementene som var fiendtlige til sosialismen, men for å gjøre det mulig for arbeiderklassen å "utøve ledelse i alt ”, for å ”sette politikken i kommandoen av administrasjonen”, og for å sikre at alle som gjør tjeneste som byråkrat bør ”forbli en av massene”. For å oppnå disse måla det var nødvendig å lansere en allsidig offensiv mot borgerlig ideologi på en slik måte at massene ville være aktivt involvert.

På dette grunnlaget var instruksen fra det 11. plenumet at:

_"I den store proletære kulturrevolusjonen, er den eneste metoden at massene frigjør seg selv, og enhver metode med å gjøre ting på deres vegne må ikke brukes.”

“Stol på massene, len dere på dem og respekter deres initiativ. Kast all frykt over bord. Ikke vær redd for kaos. (...) La massene utdanne seg sjøl i denne store revolusjonen og lære seg å skille rett fra galt og mellom riktige og gale måter å gjøre ting.”_

Da massene kom inn med full styrke i revolusjonen opprettet de en ny organisasjonsform; revolusjonskomiteene. De var basert på “tre-i-ett”-kombinasjonen: det vil si dens medlemmer, som ble valgt og kunne trekkes tilbake direkte av folket, ble satt sammen av medlemmer av partiet, Folkets frigjøringshær og av masseorganisasjoner (rødegardistene som oppnådde tretti millioner medlemmer). Komiteene dukket opp på alle nivåer, fra fabrikken eller kommunen til provinsielle og regionale myndigheter, og deres funksjon var å skape forbindelsen der massene kunne delta direkte i styringa av landet.

Dette ”tre-i-ett”-maktorganet gjorde det mulig for proletarisk politisk makt å skyte dype røtter blant massene. Direkte deltakelse av de revolusjonære massene i driften av landet og håndhevelse av revolusjonært tilsyn nedenfra over organene for politisk makt på ulike nivåer, spilte en svært viktig rolle i å sikre at ledende grupper på alle nivåer levde opp til masselinja. Derfor var denne styrkinga av proletariatets diktatur, også den mest omfattende og dypeste utøvelsen av proletarisk demokrati ennå oppnådd i noe sted i verden.

Under det innledende slaget i kulturrevolusjonen i årene 1966 og 1967, ble de borgerlige hovedkvarterene innafor partiet effektivt knust, og de fleste av de ledende kapitalistvandrerne, som Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og deres støttespillere, ble fratatt sine partiverv og tvunget til å gjøre selvkritikk overfor massene. Det var en stor seier, som ikke bare inspirerte de kinesiske massene, men skapte også en bølge av revolusjonær entusiasme blant kommunistiske revolusjonære over hele verden.

Under Den store polemikken hadde mange revolusjonære krefter samlet seg rundt den revolusjonære linjen til KKP under ledelse av Mao, men det var hovedsakelig under Kulturrevolusjonen at disse kreftene i hele verden kom til å akseptere at det var Mao Zedongs tenkning som kunne gi svar på problemene til den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den store proletariske kulturrevolusjonen hadde vist at marxismen hadde et svar på fiendens gjeninnføring av kapitalismen. Denne videreutviklingen av marxismen, førte til konsolidering av mange revolusjonære grupper og partier over hele verden på grunnlag av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, og revolusjonære kamper under deres ledelse.

Men Mao advarte: "Den nåværende store proletariske kulturrevolusjonen er bare den første; Det vil uunngåelig bli mange flere i fremtiden. Spørsmålet om hvem som vil vinne i revolusjonen kan kun gjøres opp over en lang historisk periode. Hvis ting ikke blir riktig håndtert, er det mulig å gjeninnføre kapitalismen når som helst i fremtiden. "

Han ga en ytterligere påminning til den niende partikongressen i 1969; “Vi har vunnet en stor seier. Men den beseira klassen vil fortsette å kjempe. Disse folka er her fortsatt, og disse klassene finnes fortsatt, derfor kan vi ikke snakke om den endelige seieren, ikke på mange tiår. Vi må ikke miste vår årvåkenhet. Fra et leninistisk synspunkt, krever den endelige seieren i ett sosialistisk land ikke bare innsatsen til proletariatet og de brede massene hjemme, men er også avhengig av seier for verdensrevolusjonen og avskaffelse av systemet der mennesker utbytter mennesker på denne jorda, slik at alle mennesker blir frigjort. Derfor er det feil å snakke lettvint om den endelige seieren for revolusjonen i landet vårt; det strider mot leninismen og blir ikke bekrefta av fakta”.

Maos ord ble bevist sanne i løpet av kort tid. Først i 1971 da Lin Biao, nestleder av partiet og valgt av den niende kongressen til KKP som etterfølger for Mao, konspirerte for å gripe makten gjennom å drepe Mao og iscenesette et militærkupp. Dette ble hindret gjennom årvåkenhet av de revolusjonære i partiet.

Etter dette ble imidlertid erkerevisjonister som Deng rehabilitert tilbake til høye posisjoner i partiet og statsapparatet. I den siste perioden av Kulturrevolusjonen, var det igjen en kamp mot disse kapitalistvandrere og Deng ble igjen kritisert og fjernet fra alle oppgaver noen måneder før Maos død 9. september 1976. Han hadde imidlertid mange venner i maktposisjoner. Det var disse overløperne som iverksatte kuppet for å ta over partiet og føre det på veien til kapitalistisk restaurering ganske snart etter at Mao døde. Det var de som saboterte kulturrevolusjonen og deretter formelt avslutta den i 1976.

Dette kuppet og gjeninnføringa av kapitalismen kan imidlertid ikke forkaste gyldigheten av Kulturrevolusjonen. Heller må det sees som en bekreftelse av Maos lære om naturen til det sosialistiske samfunnet og behovet for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur. Kulturrevolusjonen er et vitenskapelig verktøy utviklet i kampen mot kapitalistisk gjeninnføring og i den teoretiske kampen for å utvikle marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Sin vitenskapelige gyldighet har den etablert i praksis i den kinesiske revolusjonen. Dens effektivitet som våpen for å mobilisere de store massene i kampen mot faren for kapitalistiske restaurering i et sosialistisk land har også blitt bevist. Men som Mao selv påpekte, kan ingen våpen gi en garanti for endelig seier. Dermed kan ikke det faktumet at kapitalistvandrere har oppnådd en midlertidig seier på noen måte bestride den objektive sannheten om nødvendigheten og effektiviteten av dette våpenet i kampen for sosialistisk konstruksjon og forsvaret av sosialismen.

Den store proletariske kulturrevolusjonen er et av de fremste bidraga til marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning til arsenalet til det internasjonale proletariatet. Den representerer gjennomføringen i praksis av Maos største bidrag til marxismen – teorien om å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur, å konsolidere sosialisme, bekjempe den moderne revisjonismen og hindre restaurering av kapitalismen. Dens betydning for det internasjonale proletariatet er grenseløs i dagens verden hvor alle de sosialistiske basene har gått tapt på grunn av manipulerende konspirasjonene fra borgerskapet i det kommunistiske partiet selv. Derfor er tiden kommet til å revidere Lenins definisjon av en marxist.

Da Lenin definerte en marxist sa han at det ikke var nok å akseptere klassekampen for å bli kalt en marxist. Han sa det at bare de som anerkjenner både klassekampen og proletariatets diktatur kan kalles marxister. I dag er det ikke nok bare å erkjenne klassekampen og proletariatets diktatur for å være en marxist. En marxist må akseptere grunnleggende forståelse av Kulturrevolusjonen. Dermed er en marxist en som strekker anerkjennelse av klassekampen og proletariatets diktatur til anerkjennelse av den fortsatte revolusjonen i overbygninga med sikte på føre verdensrevolusjonen til ende og bygge et kommunistisk samfunn så tidlig som mulig.

Klassiske tekster nevnt i kapittel 31:

Vedtak av sentralkomiteen i KKP om den store proletariske kulturrevolusjon

Referansetekster til kapittel 31:

Mao – Direktiver om Kulturrevolusjonen

Mao – Bombardér hovedkvarteret

Mao – Tale på møte i Kulturrevolusjonsgruppa

Mao – Taler på tre møter med Chang Ch’un-ch’iao og Yao Wen-yuan

Mao – Tjue former for byråkrati

Zhang Chunqiao – Om å utøve diktatur over borgerskapet over alt

Kapittel 32 – Etter Maos død

Bilde uten navn

Det seine 1960-tallet – perioden med kulturrevolusjonen og etableringen av maoismen som et nytt stadium av marxismen-leninismen – var ei tid med revolusjonær storm i mange deler av verden. Den revolusjonære krigen i Indokina (området som dekker Vietnam, Kampuchea og Laos) ga den enorme militærmakta til USA-imperialistene noen kraftige slag. Samtidig brøt mange revolusjonære grepet til de moderne revisjonistene og startet væpna kamp veiledet av maoismen i flere deler av den tredje verden – de pågående væpna kampene på Filippinene og i India har holdt på siden da. Nasjonale frigjøringskamper med geriljakrig raste også i flere deler av verden, så vel som væpna kamper under guevaristisk ideologi (ideologi etter teorien og praksisen til Che Guevara, som spilte en ledende rolle i de revolusjonære kampene på Cuba og i Bolivia) i deler av Latin-America.

Krigen i Indokina, de tilspissa kampene i den tredje verden og kulturrevolusjonen var blant de viktige forutsetningene for det store utbruddet av student- og antikrigsbevegelser i den kapitalistiske verden på slutten av 60-tallet. Studentopprøret i Paris i mai 1968 var det viktigste, men bare ett i en bølge av studentopprør som raste fra USA til Italia og til og med Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Det hadde også virkning på studentbevegelser i ulike deler av den tredje verden. Samtidig begynte protestene mot Vietnamkrigen å ta seg opp i USA og andre deler av verden med store fredsbevegelser mot krig og atomvåpenkappløpet i viktige europeiske byer. USA-imperialistene ble effektivt isolert da ikke en eneste av dens allierte gikk med på å sende styrker for å kjempe i Vietnam. I kjølvannet av studentbevegelsen var det også en viktig vekst i kampen til industriarbeiderklassen i de vesteuropeiske landene, særlig Italia og Frankrike, men for det meste gjaldt denne økonomiske krav. Store streikebølger med høye lønnskrav rammet ofte hele økonomien til imperialistlandene.

På midten av 70-tallet så man endelig fallet til de siste koloniregimene etter lange geriljakriger, og USA og marionettene deres ble kasta ut av Vietnam, Kampuchea og Laos i 1975. I Afrika ble republikkene Mosambik, Angola, Etiopia, Kongo, og Benin dannet i denne perioden. Men de fleste av disse landene ble overtatt av marionetter eller lakeier for den nye imperialismen – sovjetisk sosialimperialisme. Et viktig unntak var Kampuchea, der ærlige revolusjonære kommunister – Røde Khmer – forble uavhengige inntil de ble invadert i 1978 av Vietnam på ordre fra sovjetimperialistene.

I den påfølgende perioden har det fortsatt å være en utmerka revolusjonær situasjon med skjerping av de grunnleggende motsigelsene og videre svekking av imperialismen. Særlig koloniene og halvkoloniene har fortsatt å være stormsentra for verdensrevolusjonen. I starten av perioden fortsatte geriljakamper i Zimbabwe, Nicaragua, Eritrea og andre land. Folkekrigen i Peru starta i 1980 leda av revolusjonære kommunister. Shahen av Iran ble styrta og en antiamerikansk islamsk republikk ble oppretta. Nasjonal frigjøringskrig brøt ut i Afghanistan etter innsettelsen av et marionettregime for Sovjet i 1978 og okkupasjon av den sosialimperialistiske sovjethæren i 1979. Den heroiske kampen til det afghanske folket ga Sovjetregimet et dødelig slag og viste seg å være en viktig faktor for den endelige kollapsen til Sovjetunionen.

Den historiske betydningen av kampen til folkene i koloniene og halvkoloniene har vært at den for alltid har endra karakteren til forholdet mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene. Både krigene i Vietnam og Afghanistan viste at selv en supermakt ikke en gang kunne okkupere et lite og svakt land. Denne sannheten kom enda tydeligere fram på 1990-tallet de mange stedene FN sine fredsbevarende styrker prøvde å gripe inn. Somaliland, som i flere år hadde blitt kontrollert av britiske og italienske kolonister uten store vansker, ble på 90-tallet det Somalia hvor tusenvis av amerikanske og andre tropper ble tvunget til retrett i skam da folket angrep dem. Den storstilte og vedvarende bombinga av Irak og Jugoslavia uten bakkestyrker, er en anerkjennelse fra imperialistene av at ingen land, nasjoner eller folk i denne perioden ville godta en okkupasjonshær.

Helt siden de byråkratiske regimene i Øst-Europa og de tidligere Sovjetrepublikkene kollapset, har det vært en vedvarende revolusjonær krise også der. Selv i de vestlige imperialistlandene har forverringa av krisa ført til intensivering av motsigelsen mellom arbeid og kapital og gjentatte streikekamper fra industriarbeiderklassen. Men de revolusjonære kreftene har ikke vært organisatorisk sterke nok til å utnytte den utmerka situasjonen for revolusjon verden over, til å føre den sosialistiske verdensrevolusjonen framover.

Etter at Mao døde i 1976, gjorde kapitalistvandrerne som fortsatt var i partiet kupp under ledelse av erkerevisjonisten Deng Xiaoping og overtok partikontrollen under den formelle ledelsen av Hua Guofeng, en såkalt sentrist. Som Mao ofte advarte mot, forsvant det sosialistiske grunnlaget med at den politiske kontrollen gikk fra hendene på arbeiderklassen over til revisjonistene. På samme tid gikk ledelsen i Arbeidets parti i Albania over til ei opportunistisk linje og angrep maoismen og framstilte Mao som en småborgerlig revolusjonær. Selv om Røde Khmer beholdt makta i Kampuchea førte de stadig kamp mot indre og ytre fiender av revolusjonen og matte komme ut av de økonomiske tilbakeslaga etter krig og konsolidere styret sitt da de ble bekjempet av den sovjetstøtta vietnamesiske hæren. Dermed var det ikke noe land i verden der arbeiderklassen hadde fast grep om statsmakta og kunne spille rollen som sosialistisk fyrtårn for den internasjonale arbeiderklassen.

I årene rett etter Mao døde var det stor grad av ideologisk forvirring i den internasjonale kommunistiske bevegelsen på grunn av Deng-revisjonistene i Kina. Hua Guofeng, prøvde å framstille dem som maoister. Et eksempel er at de solgte inn den feilaktige revisjonistiske tre-verden-teorien som Mao sin hovedlinje for den internasjonale arbeiderklassen. Mange revolusjonære organisasjoner godtok disse standpunktene og det var bare etter den svært åpent revisjonistiske historieresolusjonen til KKP i 1981 og den 20. kongressen i 1982 at de fleste av de revolusjonære kreftene verden over begynte å gå åpent ut mot Deng-revisjonismen. Likevel fortsatte noen å følge den revisjonistiske linja til dengistene og gikk bort fra den revolusjonære læra til Mao. Visse andre deler allierte seg med det opportunistiske angrepet fra Arbeidets parti i Albania mot maoismen. Men disse partiene oppløste seg senere eller avslørte åpent sin opportunistiske karakter.

Men de som resolutt gikk mot Deng-revisjonismen og holdt fast på maoismen i praksis kunne gjøre betydelige framskritt. I dag utgjør disse kreftene kjernen i den internasjonale revolusjonære arbeiderklassen. De leder væpna kamper i Peru, Filipinene, Tyrkia, Nepal og India. Selv om disse kreftene fortsatt er svært svake organisatorisk fortsetter de å vokse i styrke.

Hovedkilden til veksten i deres styrke er riktigheten ved marxismen-leninismen-maoismen. De viktigste historiske hendelsene i de siste 20 årene har bekrefta de fleste vurderingene til Mao. Særlig kollapsen i Sovjetunionen og at den mistet statusen som supermakt satt opp mot folkelig kamp og den alvorlige svekkelsen av den amerikanske supermakta stilt ovenfor kampen til verdens undertrykte folk, har bekrefte vurderinga Mao gjorde av at disse imperialistene bare var papirtigre som ville få lære leksa si av folket.

Samtidig har maoismen blitt det beste verktøyet for den internasjonale arbeiderklassen og undertrykte folk til å formulere og iverksette programmet for revolusjon i sine egne land. Den har også hatt stor innflytelse på den væpna kampen for nasjonal frigjøring i flere av verdens hjørner. Selv om det ikke har vært noen betydelige utviklinger i marxistisk vitenskap eller teori i denne perioden, er MLM fortsatt anvendelig i de skiftende forholdene i verden. Den er fortsatt den eneste vitenskapelige og riktige teorien for den internasjonale arbeiderklassen.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennomgår prosessen med seier-nederlag-seier på veien mot fullstendig seier i en sosialistiske verdensrevolusjonen. For de som mister motet på grunn av svingningene i denne prosessen vil det hjelpe å huske det Mao sa under den store polemikken og kulturrevolusjonen: “Også de borgerlige revolusjonene, som erstatta ei undertrykkende klasse med en annen, måtte gjennomgå gjentatte tilbakeslag og se mange kamper som førte til revolusjoner etterfulgt av gjeninnføring (av føydalismen red.anm.) før til slutt avskaffing av føydalismen. Det tok mange europeiske land hundrevis av år å fullføre sine borgerlige revolusjoner fra starten av de ideologiske forberedelsene til den endelige erobringa av statsmakta. Siden arbeiderrevolusjonen er en revolusjon med mål om å gjøre slutt på alle utbyttende systemer, er det enda mer naivt å innbille seg at utbytterklassene vil godta at arbeiderklassen tar fra dem privilegiene uten å forsøke å gjeninnføre styret sitt.”

Midlertidige nederlag er derfor bare å forvente på den lange og harde veien mot den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den 150 år lange historien med utviklinga av marxismen-leninismen-maoismen har likevel bevist at det bare er denne læren som kan gi veiledning til og lede den internasjonale arbeiderklassen til endelig seier.

Videre lesning til hele grunnkurset:

CPI – Marxism-Leninism-Maoism Study Notes (India)

Referansetekster til kapittel 32:

PKP – Om marxismen-leninismen-maoismen av Perus Kommunistiske Parti, 1988. (Peru)

PKP – Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy av Perus Kommunistiske Parti, 1988. (Peru)

PKP – The General Political Line (Peru)

PKP – Interview with chairman Gonzalo (Peru)

Hold High the Bright Red Banner of Marxism-Leninism-Maoism (India)

Ajith CPI (ML) Naxalbari – Marxism-Leninism-Maoism and Marxism-Leninism Mao Tse-Tung Thought are not the same (India)

Ajith CPI (ML) Naxalbari – The Maoist Party-Ajith (India)

CPI – Our work in urban areas (India)

Azad CPI – On the present developments in Nepal (India)

Amado Guerrero – Philippine Society and Revolution (Filippinene)

TKP/ML – Peoples War is Strategy of the Proletariat (Tyrkia)

TKP/ML – One cannot be a communist without defending Maoism (Tyrkia)

RIM – Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen (RIM)

RIM – For a Century of People’s Wars! (RIM)

RCP-PCR – Protracted people’s war is the only way to make revolution (Canada)

RCP-PCR – More on the question of waging revolutionary war in the imperialist countries (Canada)

(new)Italian Communist Party Gramsci and the Protracted Revolutionary People’s War (Italia)

Bilde uten navn Vi kommunister har aldri lagt skjul på våre politiske synspunkter. Vårt framtidsprogram eller maksimumsprogram har til mål å bringe Kina fram til sosialismen og kommunismen. Den saken er helt på det rene og kan ikke betviles. Vårt partis navn og vår marxistiske verdensanskuelse er en tydelig pekepinn fram mot vårt framtidsideal, vårt høyeste ideal – uendelig vakkert og lyst. - Mao Zedong

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!