Av kommentator for Tjen Folket Media.

I anledning årets kongress i Kinas statsbærende parti KKP, har landets politiske ledelse fått en del oppmerksomhet i media.

VG skriver at Kinas leder Xi Jinping nå beskrives som “den mektigste kinesiske lederen siden Mao Zedong”.

Dagens Næringsliv skrev foran kongressen at “verden venter på signalene fra Kina”.

ABC Nyheter lar en kinaekspert forklare hva partikongressen er og hva som “skal skje de neste dagene”.

Kinas ambassadør til Norge har skrevet en kronikk om hvordan kongressen åpner “nye muligheter for samarbeid mellom Kina og Norge”.

Her skryter han blant annet av den sterke veksten i kinesisk økonomi, og hvordan økonomien skal åpnes enda mer overfor resten av verden. Et avsnitt av kronikken er omtrent avskrift av generalprogrammet til det kinesiske statspartiet. Det handler om “sosialisme med kinesiske særtrekk” og er et avsnitt helt uten begrepet “klasse”. Det handler utelukkende om å forbedre økonomien, heve levestandarden og skape et “harmonisk og vakkert” (!) samfunn.

Metoden for å bygge denne såkalt særegent kinesiske sosialismen er åpnere grenser for kapital og å “føre en liberaliseringspolitikk som gjør det enklere å drive handel og investere”. Den politikken som i vesten ville vært forbeholdt den liberalistiske høyresida, framstilles her som kinesisk sosialisme… Og ellers er kronikken en typisk politisk tale, som like gjerne kunne vært holdt av Obama eller Erna Solberg. Det er fine ord om internasjonalt samarbeid og grønn politikk - noe de fleste kan se er langt fra virkeligheten.

Tjen Folket vet at Kina er et gjennomkapitalistisk samfunn i dag. I 1976 gjennomførte høyrefløyen i KKP et regulært kupp. Maos nærmeste politiske venner i partiet ble arrestert. Tusenvis av kadere ble avsatt. Hele partiledelsen i Shanghai ble fjernet. I flere provinser brøyt det ut væpna kamper mellom høyreside og venstreside. Og i en av de største provinsene var det rett og slett borgerkrig.

Høyresida tok makta først gjennom sentristen Hua Guofeng, som sikret at partiets sentrum aksepterte maktskiftet. Han framstilte seg som en viderefører av Mao Zedongs tenkning, samtidig som han fjernet Maos kulturrevolusjonære fløy fra partiet. Da denne jobben var gjort, ble Hua den nye målskiven for høyrefløyen. I 1978 ble han tvunget til tidlig pensjon, og høyrefløyen greip makta direkte under ledelse av Deng Xiaping. De kinesiske lederne i dag, er en videreføring av denne høyrefløyen.

Marxismen lærer oss at politiske linjer, fløyer, fraksjoner og partier, representerer klasser. De er uttrykk for klassekamp. De er organisering og systematisering av interessene til klasser, grupper av klasser, eller sjikt innenfor klasser. Mao utviklet denne teorien videre, og viste at også innad i kommunistpartier pågår politisk kamp (tolinjekamp), der sidene grupperer seg i borgerlige linjer mot proletære linjer. Og han sa at når den borgerlige linja vinner makta i partiet og staten, så er det borgerskapet som tar makta.

Høyresida i KKP var en representant for det kinesiske borgerskapet - både restene av det gamle borgerskapet, og det nye byråkratborgerskapet som vokste fram innenfor stat og parti.

Konkret har dette vist seg både i teori og praksis. I teorien ved at høyresida sto for en annen politisk-ideologisk linje enn Mao og hans allierte. Høyresida sto for teorien om at produktivkreftene var den viktigste drivkraften for å utvikle sosialismen, mens Mao sto for at det var klassekampen som var nøkkelleddet - også i sosialismen. Høyresidas linje er i dag nedfelt formelt i det kinesiske partiets lover. Der står det i dag at hovedmotsigelsen i Kina er mellom folkets store behov og det lave nivået på produktivkreftene, og at klassekampen ikke er hovedmotsigelsen lenger. Deres generallinje er gjennomsyret av dette fokuset - å utvikle økonomien, uten å legge vekt på klassekamp eller økonomiens klassekarakter.

I praksis har det vist seg på alle områder av det kinesiske samfunnet. Kort tid etter Maos død og høyrefløyens seier, ble systemet med folkekommuner smadret. Folkekommunene var en sosial, politisk og økonomisk organisering av samfunnet, som Mao mente pekte fram mot kommunismen. Høyrefløyen rev i stykker dette systemet, med fatale konsekvenser for folket - spesielt på landsbygda. Det førte direkte til at en rekke folk sto uten sosialt sikkerhetsnett. Dette la grunnlaget for millioner av migrantarbeidere i Kina - arbeidsfolk som er tvunget til å være økonomiske flyktninger i eget land. De må forlate familien og bo i kummerlige forhold i storbyene, der de jobber for sultelønn i fabrikkene som produserer for Nike, Apple og andre vestlige storselskaper.

Kina har i dag noen av verdens rikeste enkeltpersoner, som lever i luksus på samme måte som de vestlige kapitalistene. Og de kinesiske selskapene utbytter ikke bare sin egen arbeiderklasse og sin egen landsbygd, også i Afrika slår kinesiske selskaper seg fram som storkapitalister og utbyttere.

Kina er et kapitalistisk land. De er statskapitalistiske, siden staten spiller en svært sentral rolle i økonomien. Men statsdriften utgjør under en fjerdedel av brutto nasjonalprodukt (BNP), noe som er mye mindre enn i Norge og mange andre vestlige land.

Kina opptrer som en imperialist i Afrika, der verdens fattigste mennesker gjør livsfarlig arbeid i gruver og byggeprosjekter eid av kinesiske selskaper. Og den kinesiske staten bruker fascistisk undertrykking mot folk som gjør opprør eller motstand i eget land. De slår brutalt ned på streiker og demonstrasjoner, de forbyr fri fagorganisering og politisk aktivitet. Denne undertrykkinga rammer blant annet dagens kinesiske maoister.

USA er verdens største imperialist, og den fremste fienden av verdens folk, men konkurrenter som Kina og Russland er ikke folkets venner. De er ikke en alliert, noe mer enn de tyske, østerrikske og ottomanske rikene under 1. verdenskrig, selv om de slåss mot kolonimaktene England og Frankrike.

Lenin og bolsjevikene avviste samarbeid og støtte til imperialister og røvere. De oppfordret til en sjølstendig proletarisk posisjon mot alle imperialister. Dette er en korrekt hovedregel, også i dag. Den kinesiske staten må ikke gis en kritisk støtte, men må avsløres som den kapitalisten og imperialisten den er, og vi må se fram til en ny kinesisk sosialistisk revolusjon mot dette regimet.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!