Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Gruvedriften på Svalbard – en historie om tidlig klassekamp

Isolert fra omverdenen og preget av det ekstreme klimaet har Svalbard alltid vært et ekstremt samfunn. Dette gjelder også klasseskillene blant folk bosatt der. Tidlig i forrige århundre var den arktiske øygruppa åsted for mange streiker blant gruvearbeidere. Selv om streiker ikke var noe uvanlig fenomen på denne tida, var det i forhold til folketallet på Svalbard svært mange streiker der i perioden 1905 til 1925. Det var så mange arbeidskonflikter i Arktis på denne tiden at historikere har sett på om det var spesifikke årsaker for dette.

De første streikene

Allerede i 1907 kom det til storstreik i bosetningen Advent City. Det britiske selskapet som skulle drive gruvene i denne bosetningen, The Spitzbergen Coal & Trading Company, hadde hentet inn en veteran fra boerkrigen for å lede arbeidet, den tidligere kapteinen Percival Muschamp. Men hans militære metoder falt ikke i god jord hos arbeiderne, og det kom raskt til stor konflikt rundt de elendige arbeidsforholdene. Arbeidsdagene i gruva var på ti til tolv timer, lønna var dårlig og boligene ikke tilpasset det arktiske klimaet. En stor del av lønningene som ble betalt ut, fikk Muschamp tilbake i egen lomme siden han hadde enerett på alkoholsalget i det lille samfunnet.

Den andre vinteren med drift i anlegget, vinteren 1906-07, kom det til åpen konflikt mellom sjefen og arbeiderne. Det ble så spent mellom partene at Muschamp måtte barrikadere seg i huset sitt siden sinte arbeidere hadde sperret ham ute i vinterkulda i tre timer etter at han hadde halvert matrasjonene. Gruveselskapet stevnet da arbeiderne for retten, som selvsagt dømte i gruveselskapets favør.

Arbeiderne mistet sin rett til lønn og ble også dømt til å betale for kost og losji for overvintringa. Etter dette klarte det britiske gruveselskapet knapt å rekruttere arbeidere til Advent City, og måtte legge ned driften i 1908. Det hører med til historien at de to vaktmennene selskapet ansatte for å passe på eiendelene brukt til gruvedriften, heller ikke fikk lønn, slik at de pakket med seg så mye de kunne på to lasteskip. Løsøre og maskineri ble så fraktet til Tromsø, hvor det så ble solgt på auksjon i løpet av 1909. Selve bosetningen Advent City ble oppgitt i 1917, og i dag kan man kun se grunnmurene av husene som en gang lå her.

Spitsbergenkonflikten 1911

Det amerikanske selskapet Arctic Coal Company drev rovdrift på sine arbeidere i gruvene på Spitsbergen. I 1911 fant arbeiderne seg ikke lenger i forholdene der oppe. En veteran fra konflikten, Aasmund Selfors, fortalte i 1974 følgende om forholdene han hadde opplevd som gruvearbeider på Svalbard i 1911:
«Det var køyer i tre høgder over hverandre, og to mann i kver køy. Det fantes ikke vaskerom, ikke noe vaskeri, det var lus og faenskap og maten var gamle hermetikksaker fra 1906 og 1907 så kokken mer enn en gang kom og sa at vi ikke måtte ete i oss av maten, men heller ta kavring og sirup. Både losji og befal der oppe var av siste sort. Det var ikke noe forhold, ikke noen samtale, bare ordre og kjeft. Jeg vil karakterisere det som en slaveleir hele bedriften der oppe.»

Selfors forteller også at da gruvearbeiderne etter et massemøte la frem krav for direktøren, svarte denne med å trekke revolveren sin mot arbeiderrepresentantene. Et nytt massemøte vedtok å innstille alt arbeid straks. Dampskipet Locksley fraktet arbeiderne tilbake til Tromsø, hvor byens fagforeninger på en eller annen måte hadde fått greie på hva som hadde skjedd oppe i isødet. Da Locksley ankom byen, ble arbeiderne møtt med faner og musikk. Det var nok litt av et syn å se de aksjonerende gruverarbeiderne komme i land, for de hadde måttet oppholde seg i lasterommet sammen med kullet. Oppgjøret for sine mange måneder hardt arbeid fikk arbeiderne aldri, og driften av gruvene gikk videre med streikebrytere.

Syndikaliststreiken 1917

Sommeren 1917 fant den såkalte syndikaliststreiken sted på Svalbard – som fortsatt ikke var å regne som norsk territorium. Resultatet var at den norske staten sendte soldater ut av landet for å slå ned streikende arbeidere. Bakgrunnen for streiken var at arbeiderne krevde lønnsøkning til åtte kroner dagen, dekning av lønn under sykdom og at arbeidsgiver også bekostet tilbakereise til fastlandet. Ved streikens utbrudd hadde arbeiderne en lønn på fem kroner dagen, ingen sykepengeerstatning og måtte selv betale for reisen tilbake til fastlandet når arbeidet var over for sesongen.

Vinteren 1916 var det dannet en syndikalistisk fagforening under innflytelse av svenske gruvearbeidere i Longyearbyen. Sommeren 1917 stod den i spissen for arbeidernes krav, ikke bare om bedre lønn, men også bedre sanitærforhold siden mangelen på rengjøring og vedlikehold gjorde mange syke. Da arbeidsgiveren – Store Norske Kulkompani – nektet de misfornøyde arbeiderne å bruke telegrafen for å rapportere tilbake til fastlandet, kom det til åpen konflikt mellom partene.

Militante arbeidere overtok kontrollen over stedets kraftverk og slukket for strømmen. Men ledelsen ved selskapet klarte å telegrafere til fastlandet og rapporterte at arbeiderne var bevæpnet med dynamitt. Store Norske Kulkompani gav beskjed videre til den norske regjeringen, som vedtok å sende marinefartøyet Farm til Svalbard. Med på fartøyet var byfogden i Tromsø, som skulle fungere som en «meglingsmann» mellom ledelsen og de streikende arbeiderne. 15. juli ankom Farm Longyearbyen, og etter tre dager med forhandlinger var det klart at det ikke var mulig å komme til enighet.

Farms kaptein Beutlich kommanderte deretter ved hjelp av sine soldater alle arbeiderne om bord på skipet, og satte kursen mot Tromsø. De cirka nitti arbeiderne ble holdt om bord etter at de ankom fastlandet, men siden det var fare for ny konflikt, ble nordmennene sluppet i land, mens svenskene ble ført videre til Narvik, hvor de ble sendt med Ofotbanen over til Sverige.

Ingen stabil fagorganisering

Etter syndikaliststreiken er det flere forsøk på å danne fagforeninger på Svalbard. Ingen av disse lyktes i særlig grad, og først med dannelsen av Longyearbyen Arbeiderforening i 1925 fikk man en varig fagforening for gruverarbeiderne på Svalbard. Longyearbyen Arbeiderforening knyttet seg samme år til Norsk Arbeidsmandsforbund, og sommeren 1926 ble det inngått tariffavtale mellom Store Norske Kulkompani og Norsk Arbeidsmandsforbund.

Forholdene for arbeidsfolk på Svalbard forble likevel svært dårlige i mange år. Årsakene til dette er nok mange. For det første var det stor gjennomtrekk av arbeidsfolk på Svalbard, og mange var der på halv- eller helårskontrakter. Etter at kontrakten gikk ut, returnerte mange til fastlandet, og mer stabile bosetninger på Svalbard får man først etter andre verdenskrig. Det var også vanskelig å stå frem som sterke fagorganiserte i et lite samfunn, hvor det var fysisk liten avstand mellom overklasse og arbeiderklasse. Bedriftsledelsen ved Store Norske Kulkompani hadde i det store og hele svært stor makt i dette spesielle samfunnet. Dette gjorde det også vanskelig å velge tillitsfolk i fagforeningene, og mange av gruvearbeiderne på Svalbard kom fra deler av Norge hvor fagbevegelsen generelt stod svakt.

Fra klassekamp til klassefred på sosialdemokratiets grunn

Etter kraftig klassekamp i den tidlige gruvedriften på Svalbard, blir klassesamarbeidet også rådende i fagbevegelsen på Svalbard etter hvert som sosialdemokratiet vokser seg sterkere på fastlandet. Korte streiker i protest mot maten som serveres i messene foregår helt frem til slutten av 1960-tallet, men disse foregår stort sett utenfor fagforeningene. Etter krigen blir også Svalbard mer likt samfunnet på fastlandet, da stadig flere får mulighet til å ta med seg familiene sine til isødet. Skoler blir startet, forsamlingshus bygget og velferdstiltak satt i gang. Ikke en gang de mange dødsulykkene i gruvene i tidlig etterkrigstid mobiliserte fagforeningene til omfattende aksjoner.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!