For oss revolusjonære er vurderingen av Stalins rolle i og for oktoberrevolusjonen fortsatt av stor viktighet.

Siden han hadde blitt forvist til eksil i Sibir i 1913, hadde ikke Stalin mulighet til å ta del i vanlig partiarbeid. Først etter den borgerligdemokratiske februarrevolusjonen i 1917 fikk han igjen sin frihet til å reise hvor han ville. Han skrev selv i 1926:

“Til slutt vil jeg minnes året 1917, når jeg – etter partiets vilje – etter årevis med vandringer fra det ene fengselet eller eksilet til det andre – ble overført til Leningrad. Der, i samkvem med russiske arbeidere og i direkte kontakt med kamerat Lenin, den store læremester for proletarer i alle land, i stormens øye mellom det kjempende proletariatet og borgerskapet, under betingelsene av den imperialistiske krigen, lærte jeg for første gang hva det betyr å være en av lederne i arbeiderklassens store parti […]. Der, i Russland, under Lenins veiledning, fikk jeg mitt mesterbrev innen revolusjonens kunst.” (Stalin, Works, Vol. 8, s. 184, vår oversettelse).

Stalin begynte å arbeide revolusjonært i 1898. Ved siden av rollen som organisator, deltok han og var ledende i den ideologiske debatten på to felt som ble avgjørende for oktoberrevolusjonens suksess.

Bondespørsmålet

Det ene feltet er spørsmålet om revolusjonær strategi og taktikk i tsar-Russland. Et sentralt problem her var løsningen på bondespørsmålet. Med Lenin – hvis første teoretiske arbeider handler om de økonomiske forholdene på den russiske landsbygda – som forbilde tok Stalin tidlig opp dette spørsmålet. Han gikk mot de sosialrevolusjonæres illusoriske ideer om å utvikle en «sosialisme» fra landsbygda gjennom fordeling av jord uten å ta hensyn til den kapitalistiske produksjonsmetoden.

Stalin gikk også mot mensjevikenes idé om å la borgerskapet være ledende i kampen mot tsarveldet. Han understreket tvert i mot viktigheten av å ha bøndene som sine allierte. Uten å tilfredsstille bøndenes krav om land gjennom ekspropriasjon av de store godseiendommene kunne ikke oktoberrevolusjonen ha blitt gjennomført. Det var åpenbart at dannelsen av millioner av småbruk ikke var det samme som en sosialistisk produksjonsmodell, men landbruket måtte være under proletariatets politiske kontroll, under arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur.

I 1906 skrev Stalin:

“Hvert spørsmål må fremstilles på en dialektisk måte, altså må vi aldri glemme at alt endrer seg, at alt har sin tid og sted og til slutt må vi også stille spørsmål som samsvarer med de konkrete omstendighetene. Det er den første betingelsen for å løse bondespørsmålet.” (Stalin, Works, Vol. 1, s. 235, vår oversettelse)

Mot dette satte Trotskij opp følgende ensidige parole i 1917: «Ned med tsaren, for en arbeiderregjering». Han mente at proletariatets diktatur skulle rette seg mot bøndene. Dette ble forkastet av Lenin og Stalin.

Det nasjonale spørsmålet

Det andre feltet for å gjennomføre oktoberrevolusjonen var å løse det nasjonale spørsmålet. I 1913 skrev Stalin boka Marxismen og det nasjonale spørsmålet. Her presenterer han sitt syn på nasjoner og nasjonal frigjøring. Han tok til orde for at nasjoner er historiske fellesskap av folk med felles språk, økonomi og kultur. Nasjoner er virkelige, ikke abstrakte, og det er mot marxismen å late som de ikke finnes.

Etter oktoberrevolusjonen ble Stalin folkekommisær for nasjonalitetsspørsmål. Stalin – med sin bakgrunn fra det nasjonale lappeteppet i Kaukasus – hadde gode forutsetninger for selv å forstå hva nasjonal undertrykking og diskriminering hadde å si. Han ledet an i alfabetisering av minoritetsspråk, sørget for at folk fikk lære å lese og skrive på sitt eget språk og at folk fikk undervisning også i andre emner på et språk de kunne forstå og uttrykke seg på.

Som leder og organisator

Stalin var også operativ leder i bolsjevikpartiet fra juli til oktober 1917. Etter at Lenin igjen måtte reise i eksil i utlandet og Trotskij ble arrestert etter de mislykkede julidagene, var det Stalin som tok over. Stanislav Pestkovskij, som deltok i regjeringen etter oktoberrevolusjonen, skrev følgende i sine memoarer fra disse dagene:

“Jeg møtte stadig på Stalin i Smolnyj-instituttet […] Her så jeg at hoveddelen av forberedelsenene for oktoberrevolusjonen ble utført av tre medlemmer av sentralkomiteen: Stalin, Sverdlov og Dzerzjinskij. Petrograd-komiteen og den militære delen av organisasjonen arbeidet under deres veiledning. Det var Stalin som alene hadde ansvaret for den politiske delen av forberedelsene. Han var også redaktør for partiorganet […] Men ikke et eneste partimøte ble holdt uten at Stalin kom og talte til møtet. De aktive partimedlemmene kjente på grunn av dette godt til ham.”

Men Stalin var mindre kjent i offentligheten. For eksempel kommer dette tydelig frem i John Reeds Ti dager som rystet verden. Her blir ikke Stalins rolle anerkjent, mens Trotskijs rolle blir vektlagt. På partiets sjette kongress ble Trotskij valgt inn i sentralkomiteen etter forslag fra Stalin. Dette skjedde til tross for at Stalin var ledende i argumentasjonen mot Trotskijs forslag til uttalelse om at partiet ikke skulle gripe etter makten før det var klart at revolusjoner hadde skjedd i Vest-Europa.

Som svar på Trotskijs forsøk på å fremstille seg selv som oktoberrevolusjonens faktiske leder, svarer Stalin:

“La oss nå gå over til legenden om Trotskijs spesielle rolle i oktoberoppstanden. Trotskistene sprer energisk ryktene om at Trotskij inspirerte og var den faktiske lederen i oktoberoppstanden […] Jeg ønsker langt i fra å benekte at Trotskij uten tvil spilte en viktig rolle i oppstanden. Imidlertid må jeg si at Trotskij ikke spilte noen spesiell rolle i oktoberoppstanden. Det kunne han heller ikke; som formann for Petrograd-sovjetet utførte han rett og slett bare vedtakene fra de bestemmende partiorganene, som dirigerte hvert eneste skritt Trotskij tok.” (Stalin, Works, Vol. 6, s. 341, vår oversettelse)

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!