MLM mot anarkisme

Skrevet av en aktivist. Første gang utgitt som Kommunist 7 i 2012. Noter følger helt til slutt.

Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) er en rettesnor for handling. Den er en vitenskap for å forstå og forandre verden. MLM innebærer en strategi for arbeiderklassens revolusjon og opphevelsen av alle klasser, for menneskehetens fullstendige frigjøring. Anarkismen har ingen slike redskaper å tilby folk i kamp, og må derfor forkastes av alle som vil gjøre alvor av ideen om å frigjøre arbeiderklassen, folket og hele menneskeheten fra kapitalismens plyndring og undertrykking.

Innledning

En marxistisk oppslagsbok kaller anarkismen en ideologi for småborgerskapet og filleproletariatet[1]. I disse delene av folket står individualismen sterkere enn i arbeiderklassen, som ble samlet i store arbeiderkollektiver i fabrikker sammen med hundrevis og tusenvis av andre arbeidere. Den innbitte skepsisen til autoriteter og kollektiver hos småborgere og filleproletarer kommer av deres stilling i samfunnet. De er splitta, ofte isolerte og mange av dem opplever press og ubehag fra staten og andre autoriteter. De forbinder sjelden noe positivt med autoriteter eller kollektiver.

Anarkismen har aldri vært en samlet og helhetlig teori. Anarkistene har delt seg i utallige retninger, og de har også dyrket denne uklarheten for å framstille seg som ”udogmatiske” og fri. Men hos alle anarkister finner vi individualismen[2] og på dette grunnlaget en teoretisk motstand mot alle former for autoritet.

Anarkismen framstilles som en sosialistisk ideologi – enkelte anarkister kaller seg til og med kommunistiske anarkister. I tillegg har anarkistenes visjoner om en framtid uten klasser og stat mange likhetstrekk med kommunistenes mål. Likevel er det slik at på samme måte som sosialdemokratiet opptrer som borgerskapets forlenga arm inn i arbeiderbevegelsen, tjener ikke anarkismen folket. Anarkismen splitter arbeiderbevegelsen, isolerer radikal ungdom fra massene, saboterer folkets kamp på de mest avgjørende vendepunkt i historien og sprer aktivt desorganisasjon, negativitet og antikommunisme.

Stalin sier følgende om skillet mellom vitenskapelig kommunisme og anarkisme: ”Grunnsteinen i anarkismen er det enkelte individ hvis frigjøring – etter dens mening – er hovedforutsetningen for frigjøringa av massen, kollektivet. (…) Grunnsteinen i marxismen er massen hvis frigjøring – etter dens mening – er hovedforutsetninga for frigjøring av den enkelte. (…) Det er klart at vi her har å gjøre med to prinsipper som gjensidig benekter hverandre – og ikke bare en taktisk meningsforskjell.”[3]

Vi finner mange ærlige mennesker blant anarkistene. Folk som har sterke ønsker om et annet samfunn på kapitalismens ruiner. Mange som aktivt leter etter en vei vekk fra dagens undertrykkende system vil finne anarkismen og bli inspirert av dens frihetlige tanker eller av anarkistenes aktivisme. I enkelte tilfeller kan kommunister og anarkister stå sammen mot felles fiender, og i historien til anarkismen er ikke bare historien om svik men også om heltemodige ofre.

Kommunismens klassikere, Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao behandler likevel anarkismen som et avvik fra arbeiderbevegelsen, et blindspor som leder folk vekk fra den veien som kan føre massene til seier mot kapitalismen. Anarkismen har vist i teori og praksis at den har en slik funksjon. Derfor er det avgjørende for folkets frigjøringskamp at vi bekjemper anarkistisk innflytelse.

1. Hva er anarkisme?

Anarkismen deler seg i mange retninger. Det vil ofte være vanskelig å definere anarkismen ut fra deres egne teorier og ideer. Bortsett fra noen få kapitalismevennlige anarkister, vil de fleste anarkister definere seg som antikapitalister – mange av disse kan også kalle seg anarkistiske sosialister eller kommunister. Fellestrekk ved alle anarkister er at de sier de vil ha mest mulig frie individer og en flat organisering av samfunnet. De er – i alle fall i teorien – mot organisasjonsformer med ledere og mot all makt ovenfra.

En tidlig anarkist er Max Stirner (Caspar Scmidt) som levde fra 1806 til 1856. Han er opphavsmann til det som av enkelte kalles anarkoindividualisme og han skrev ”for meg finnes ingenting høyere enn meg selv (…) Jeg erklærer krig mot enhver stat, til og med den mest demokratiske”[4]. Stirner var en aggressiv antikommunist. Stirner krevde individets hele og fulle frihet fra fellesskapet.

Pierre Joseph Proudhon (1809-1865) forsøkte å gi anarkismen innpass i den franske arbeiderbevegelsen. Han kalte seg etter hvert føderalist heller enn anarkist. Føderalismens prinsipp er at alle deltar i samfunnet frivillig og når som helst kan trekke seg ut. Det gjelder både individer, bedrifter, kommuner og regioner.

Proudhon blir også kalt mutualismens opphavsmann. Mutualismen skiller seg fra sosialistisk eller ”kommunistisk” anarkisme ved at den åpner for kjøp og salg av varer på et marked, men med forutsetning om at varene skal byttes rettferdig. Alle kan eie sine egne redskaper, sine egne produksjonsmidler, og handle på det frie markedet – men ingen skal utbyttes eller utnyttes. Proudhon stiftet i denne ånden en kortlivet ”folkets bank” med minimal rente på lån.

Mikhail Bakunin (1814-1876) er blitt kalt anarkismens far og regnes som opphavsmann til den kollektivistiske anarkismen. Bakunin var involvert i en rekke opprør i forskjellige europeiske land. Fra 1868 til 1872 arbeidet han i Arbeiderinternasjonalen der også Marx og Engels deltok. Bakunin ble kastet ut på grunn av anklager om å organisere en hemmelig gruppe innad i organisasjonen etter at han ikke fikk flertall for å boikotte all deltagelse i valg.

Bakunin mente at frihet var den mest grunnleggende moralske dyd for menneskeheten og at alle bare skal begrenses av sin egen moral og fornuft[5]. I sin Revolusjonær katekisme sier Bakunin at han står for en absolutt avvisning av enhver autoritet. På den andre siden mener Bakunin at samfunnet skal garantere at alle får skole, mat, klær og et sted å bo og at individer som snylter kan fratas alle sine politiske rettigheter i samfunnet.

En retning av anarkismen kalles anarkosyndikalisme. Syndikat er det latinske ordet for ”fagforening” og anarkosyndikalismen tar til orde for en anarkisme der samfunnet organiseres gjennom en form for fagforeninger. I stedet for staten vil produsentene organisere samfunnet direkte gjennom slike foreninger, men i motsetning til vanlige fagforeninger vil disse inkludere folk som ikke arbeider og samle folk fra forskjellige fag. I Sverige er SAC en slik anarkosyndikalistisk fagforening.

Anarkosyndikalismen bygger på anarkismens ”direkte aksjon” og på arbeiderselvstyre. De avviser all politisk kamp til fordel for arbeidernes direkte økonomiske kamp. Målet deres er å bekjempe kapitalismen gjennom generalstreiken som vokser over i at arbeiderne overtar produksjonen gjennom sine egne arbeiderorganisasjoner.

Peter Kropotkin (1842-1921) var en russisk adelsmann som ble anarkist og ledende innenfor retningen som kalles anarkokommunisme. Kropotkin tok til orde for fellesskap og samarbeid som grunnleggende for menneskesamfunnet. Han brukte darwinismen og studier av flokkdyr som argumenter mot egoistisk konkurranse og for samarbeid. Kropotkin mente at Bakunins teorier om å bytte varer bare var et forkledd lønnssystem. Han ville avskaffe penger og marked fullt og helt og var dermed en tilhenger av en kommunistisk form for organisering av samfunnet. Krapotkin støttet den russiske revolusjonen i oktober 1917 og de røde i borgerkrigen som fulgte.

Mange anarkokommunister eller såkalt frihetlige kommunister ser på denne retningen som en måte å forene kollektivisme og individualisme. De vil ha et kommunistisk samfunn, men avviser partier, politisk revolusjon og arbeiderstaten som veien dit.

Ut av disse fem klassiske retningene innenfor anarkismen, har det vokst fram en vilter underskog av anarkistisk inspirerte retninger, grupper og enkeltpersoner. Anarkister er som hovedregel mot kamp om statsmakta, mot politisk kamp, for direkte aksjon og direkte demokrati, mot alle autoriteter, ledere og hierarkiske strukturer, mot kapitalisme, mot kommunisme, for husokkupasjoner, miljøvern, feminisme, dyrevern og antirasisme.

Forskjellene på anarkismens utallige retninger og på marxismen-leninismen-maoismen (MLM) er størst i synet på og praktiseringen av organisering, disiplin, politisk makt, ledelse og strategi, men som Stalin skriver ligger det et prinsipielt forskjellig syn på forholdet mellom individ og kollektiv til grunn for dette.

Det er også viktig for kommunister at man ikke bare ser på anarkismen som en håndfast bevegelse utenfor den kommunistiske bevegelsen, men også å se på de anarkistiske ideene og metodene som oppstår blant kommunistene selv. Individualisme og spontanisme er anarkistiske avvik som med nødvendighet finnes i alle kommunistiske organisasjoner. Og de importeres gjerne fra nye aktivister og da gjerne om de har småborgerlig (eller filleproletær) klassebakgrunn.

2. Anarkismen i praksis saboterer folkets kamp

Anarkistene har ved noen av historiens vendepunkt spilt rollen som sabotører av folkets kamp. Selv ser de på disse historiske eksemplene som de beste eksemplene på anarkisme i praksis. Anarkistene skryter av å slåss mot kommunistene på tidspunkt der kommunistene sto i dødskamp med fascister og imperialister. De klandrer kommunistene, og framstiller kommunistiske ledere som monstre, når de beskriver hvordan anarkistenes helter ble bekjempet.

2.1 Kronstadt-opprøret

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 der arbeiderrådene og kommunistene tok makta fra det russiske borgerskapet, fulgte en borgerkrig som varte helt til 1922. I denne borgerkrigen sto den røde hær, under kommunistenes ledelse, mot en lang rekke fiender: * De store godseierne, deres leiesoldater og deres partier.
* De kapitalismevennlige, liberaldemokratiske partiene og deres tilhengere.
* De sosialdemokratiske og sosialistiske, men antikommunistiske, partiene og avisene.
* Generaler og soldater fra den gamle Tsar-hæren.
* De ekstremt reaksjonære, sjåvinistiske og konservative partiene. Alle disse kreftene kjempet med våpen i hånd mot den sosialistiske revolusjonen.

I tillegg sendte et tosifret antall land soldater og våpen til krigen mot de røde, blant annet Storbritannia, USA, Frankrike, Japan, Tsjekkoslovakia og Tyskland. Det ble kalt intervensjonskrigen, som begynte etter at første verdenskrig var avslutta.

Under borgerkrigen gikk alle de borgerlige og småborgerlige partiene mot kommunistene. Også partier som kalte seg sosialister, kjempet etterhvert innbitt på borgerskapets side mot de røde. Som følge av dette ble avisene til disse partiene stengt av den revolusjonære regjeringa. Det var umulig å føre en seierrik krig om fienden fikk organisere seg fritt og spre løgner om den røde hæren innenfor dens egne rekker. Partiene som kjempet mot de røde tok i denne situasjonen parti for folkets fiender. En del anarkister så dette, og støttet kommunistene. En rekke anarkister ble kommunister og sluttet seg til bolsjevikpartiet i denne perioden, og venstrefløyen av det sosialrevolusjonære partiet deltok i den første revolusjonære regjeringen sammen med bolsjevikene. Titusenvis av folk forlot de forræderiske partiene for å støtte kommunistene.

Borgerkrigen var svært hard for hele landet og spesielt for arbeiderklassen og fattigbøndene. Fra 1914 til 1917 var Russland en del av den første verdenskrigen, og millioner av russere deltok i denne krigen som soldater. Hele landet ble rammet av mangel på ressurser. Etter dette fulgte borgerkrigen som gjorde forholdene enda mer kritiske. Dette var den vanskelige situasjonen som verdens første arbeiderstat ble født ut av. Alt dette er sammenhengen man må legge til grunn når man ser på Kronstadt-opprøret.

Opprøret på Kronstadt blir hyllet av anarkistene, selv om de russiske anarkistene egentlig ikke var involvert. Kronstadt var en by med en svær marinebase like utenfor Petrograd (St. Petersburg). Under revolusjonen hadde matrosene på Kronstadt vært blant de mest revolusjonære og deltok svært aktivt i revolusjonen. Mange av dem falt, og nye matroser ble rekruttert hovedsakelig fra bønder på landsbygda. Disse startet et opprør med en demonstrasjon i februar 1921.

Fra 1918 til 1921 rådet den såkalte krigskommunismen i Russland. For å styrke den røde hæren og vinne krigen ble all industri nasjonalisert, mat ble samla inn og delt ut i rasjoner, privatkapitalisme ble forbudt og en rekke andre tiltak gjennomført for å vinne den væpna kampen. Dette var lite populært blant mange av bøndene, som ikke lenger kunne produsere varer til salg i byene slik de hadde gjort før. I 1921 var store deler av økonomien dårlig og produksjonen lav sammenliknet med nivået før første verdenskrig. Sulten truet store deler av befolkninga. Dette var den sosiale bakgrunnen for Kronstadt-opprøret.

Mannskapene på to slagskip som lå til havn i Kronstadt samlet seg i februar og vedtok femten krav til regjeringen. Blant kravene var fri presse for alle anarkister og venstresosialister, frigivelse av alle fanger med bakgrunn i arbeiderklassen og bøndene, nye valg til en grunnlovsforsamling, opphevelse av kommunistenes politiske ledelse av hæren og krav om bøndenes rett til å gjøre hva de ville på sin jord og rett til å eie eget buskap. Dette var krav som ble satt fram i en uhyre vanskelig situasjon, og de ble satt fram av en del av hæren – som nå nektet å slåss for den revolusjonære regjeringen før kravene ble gjennomført.

Dette mytteriet tjente selvsagt de kontrarevolusjonære. Under dekke av å være ”venstre” og å støtte sosialismen, angrep matrosene ledelsen av revolusjonen. De ønsket å gi revolusjonens fiender fritt spillerom så lenge de kom fra arbeiderklassen eller kalte seg sosialister og de insisterte på bøndenes selvstyre – midt i en krig. Om dette opprøret hadde spredt seg, og fått med seg flere soldater og bønder, ville det ha betydd seier for de hvite i krigen. Lenin sa til amerikanske aviser at utfallet av borgerkrigen enten måtte bli at Tsarveldet kom tilbake, eller at bolsjevikene seiret. Han mente det ikke fantes noe annet regjeringsalternativ. De borgerlige liberale og sosialdemokratene hadde vist sin udugelighet og hadde ikke tillit fra noen etter 1917.[6]

Bolsjevikregjeringen så ingen andre alternativer enn å gå til militær aksjon i mars, etter først å ha fått informasjon om at fransk etterretning var involvert i opprøret på Kronstadt. Kronstadt-basen lå i byen Kronstadt på en øy i bukta inn til Petrograd, Russlands nest største by. Når isen smeltet ville den ikke være mulig å innta fra land og derfor hastet det for den røde hær å angripe om de skulle ha muligheten til dette. Tusenvis døde på begge sider i slaget om Kronstadt, men den røde hær seiret og slo ned opprøret.

Anarkistene som hyller Kronstadt-opprøret og fordømmer kommunistenes undertrykkelse av dette opprøret, har ikke øyne for helheten i situasjonen. For dem er det likegyldig om revolusjonen ville seire eller ikke. For mange av dem er det som for den gamle anarkisten Proudhon slik at imperialisme, keiserdømme og kommunisme bare er synonymer. For dem er det heltemodig å dolke arbeiderklassen i ryggen midt i en kamp på liv og død, mellom all verdens reaksjon på en side og arbeiderklassen og bøndenes første stat på den andre.

Den revolusjonære kommunismen er et redskap for å gjøre revolusjon. En revolusjon er aldri enkel og kan aldri skje uten offer. Men ofrene i den russiske revolusjonen var ikke forgjeves. De gjorde sosialismen mulig med enorme framskritt for folket i Sovjetunionen og hele menneskeheten.

2.2 Makhno i Ukraina

I Ukrainas jordbruksområder møtte også den røde hær en fiende fra ”venstre”. Anarkisten Nestor Makhno ble anarkistgeneralen for den svarte opprørshæren som på et tidspunkt etter revolusjonen dominerte i et landområde med omtrent 7 millioner innbyggere i Ukraina.[7] Den svarte hæren byttet allierte flere ganger under borgerkrigens løp. Noen ganger var de alliert med de røde, andre ganger allierte de seg med de rødes fiender. Makhno klatret til topps i dette området gjennom propaganda mot krigskommunismen og for bøndenes selvstyre.[8]

Selv den anarkistiske historikeren Woodcock innrømmer at Makhnos styrker ikke var spesielt effektive, og mener dette skyldtes Makhnos individualistiske stil og at han ikke vant tillit hos soldatene sine. Bolsjevikene mente at Makhno slett ikke frigjorde bønder slik han hevdet, men opprettet sitt eget politiske regime i disse områdene. Selvstyret til bøndene var mest på papiret, mens den svarte hæren egentlig hadde kontrollen. Bolsjevikene anklaget også Makhno for å tvangsinnrullere bønder som soldater i den svarte hæren.

I 1921 ble den svarte hæren til Makhno nedkjempet av den røde hæren, som var langt bedre både organisert og utrusta. Dette skjedde etter at Makhno nektet å bistå den røde hæren i kampen mot hvite styrker og etter at Makhnos svarte hær hadde innledet en geriljakrig mot de røde i Ukraina. Da de røde bekjempet Makhnos hær fikk de mange steder hjelp og støtte fra bønder som ønsket Makhnos svarte hær vekk.[9]

2.3 Den spanske borgerkrigen

I 1935 vedtok Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) at kommunistene skulle arbeide for folkefronter mot den voksende fascismen. Fascismen hadde overtatt i Italia og Tyskland, og kommunistene så fascismen ved makta som ”det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer”.[10]

Et av kommunistiske verktøy for å bekjempe fascismen var folkefronter som forente alle antifascister, fra alle klasser – både kommunister, sosialdemokrater og radikale borgerlige. I Spania ble en slik folkefront opprettet til valget i 1936 og kunne feire valgseier i mai. Folkefronten løslot øyeblikkelig en rekke politiske fanger og sørget for at folk som hadde mistet arbeidet på grunn av politisk overbevisning fikk jobbene sine tilbake.

Allerede i juli startet en gruppe offiserer et opprør mot folkefrontregjeringa. Dette opprøret skjedde på vegne av Spanias herskerklasse av godseiere og kapitalister, og fikk støtte fra de konservative partiene og fascistene i Falangistpartiet. De fascistiske statene Tyskland og Italia støttet denne siden i borgerkrigen som kom til å vare i tre år.

Anarkistenes holdning til folkefronten var delt fra starten av. Den syndikalistiske (anarkistiske) fagforeningen CNT støttet i starten folkefronten, men anarkistene oppfordret ikke til å stemme ved valget. Anarkistene utviklet også en annen politisk linje enn folkefronten. Folkefronten, der kommunistene deltok, satte kampen mot de fascistiske opprørerne som hovedprioritet. Deres linje var å utvikle sine områder som en parlamentarisk-demokratisk republikk, utvikle økonomien og oppløse de reaksjonære og fascistiske partiene.[11] Anarkistene og ”venstre”-kommunistene (trotskistene) bekjempet denne linja. De satte fram en linje for umiddelbar sosial revolusjon – ikke ulikt Bakunins ”fullstendige frigjøring” som ”øyeblikkelig og direkte mål”.

Anarkistene begynte å jobbe for denne linja i områdene der de sto sterkt og der reaksjonen sto svakt, først og fremst i regionen Katalonia og den katalanske hovedstaden Barcelona. Anarkistiske organisasjoner overtok produksjonsmidlene fra både små og store kapitalister, uavhengig av om de støttet fascistene eller republikken. På landsbygda oppretta de jordbrukskollektiver etter anarkistiske prinsipper. Dette løftes fram som et glansbilde av anarkistene. I praksis betydde dette å åpne en andre front mot folkefronten. Ikke bare måtte folkefrontregjeringa kjempe mot fascistene, men de måtte også forholde seg til anarkistenes ”sosiale revolusjon” bak sine egne linjer.

Folkefronten var en allianse mellom forskjellige klasseinteresser. Kommunistene og de revolusjonære utgjorde et mindretall innenfor fronten. Sosialdemokratene var det største partiet, men de radikale borgerlige partiene var også en sterk faktor. Kommunistenes linje var å være limet i denne fronten. Anarkistenes linje var å splitte den. De liberale og radikale delene av borgerskapet ønsket ingen sosial revolusjon. Deres klasseinteresse var å beholde sin eiendom, og beskytte sine klassefrender mot ekspropriasjon. Disse elementene deltok i folkefronten, men de var upålitelige og vaklende elementer. Anarkistenes linje var i praksis å skyve disse over til fascistene, eller i alle fall ut i passivitet.

Spanske marxist-leninister har i ettertid oppsummert at kommunistpartiet på sin side hadde store feil og alvorlige høyreavvik. I en kritisk analyse utgitt i 1975 av Spanias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) PCE(ml) legger disse fram sin kritikk i noen hovedpunkter[12]: 1. Kommunistene klamret seg til den republikanske loven og utvikla ikke massenes nye maktorganer. 2. Kommunistene tapte selvstendigheten sin og ville gjøre alt gjennom fronten. 3. Kommunistene ville på opportunistisk vis skape samlingsparti med sosialdemokratene. 4. Kommunistene arbeida ikke for nyvalg og dermed fortsatte parlamentet med samme sammensetning som før borgerkrigen starta. 5. Kommunistene hang for mye på slep etter småborgerskapet. 6. Kommunistene hadde ikke kontroll over folkehær og våpen. 7. Kommunistene hadde ikke forberedt undergrunnsarbeid, de hadde ikke bygd strukturer for illegalitet. 8. Kommunistene var redde for de vestlige stormaktene og søkte forsoning med dem.

På tross av denne kritikken mot kommunistpartiet opprettholder de spanske marxist-leninistene den knallharde fordømmelsen av anarkistenes og trotskistenes splittelsesmakeri i Spania. Marxist-leninistene skriver at ”uten en jernhard og folkelig enhet rundt folkefronten (…) var det umulig å fortsette krigen og gjøre motstand mot den mektige fienden”[13] og forteller at ”selv anarkistlederen Durutti, en konsekvent antifascistisk stridsmann, måtte forsvare seg med pistol mot anarkister som rømte fra kampsonen”[14]. De beskriver hvordan anarkister i praksis hjalp fascistene og saboterte motstanden.

Marxismen-leninismen-maoismen legger vekt på det å finne hovedmotsigelsen i en situasjon. I den russiske revolusjonen kunne arbeiderklassen angripe kapitalismen offensivt. Den gamle staten var i oppløsning, godseierne og Tsaren kunne ikke styre lenger og de borgerlige demokratene mislyktes i å holde på makta etter at de grep den i februarrevolusjonen i 1917. I Spania var situasjonen en annen enn i Russland. Godseierne og deres allierte gikk til offensivt angrep på folkefrontregjeringa. De hadde et sjølstendig maktgrunnlag, en sterk hær og de var ikke på vikende front. Samtidig var borgerskapet delt i synet på denne reaksjonen. Hovedmotsigelsen i Spania gikk mellom de reaksjonære godseierne, kirka og fascistene på den ene sida, og det liberale borgerskapet, småborgerlige intellektuelle, arbeiderklassen og flertallet av bøndene på den andre.[15]

Å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i en slik situasjon er å jage de delene av borgerskapet og småborgerskapet som er villige til å bekjempe fascismen, over i hendene på reaksjonen. Dette er en typisk trotskistisk og ”venstre”-kommunistisk linje. Alle kamper må i følge dem føres på et sosialistisk grunnlag. Også i dag er det mange av dem som mener kampen mot fascismen må føres som en sosialistisk kamp. MLM-linja står i direkte motstrid til dette. I kampen mot fascismen vil kommunistene forene alle som kan forenes, slik Mao oppfordrer til. Kampen mot fascismen kan og må føres på et bredt demokratisk grunnlag, ikke bare med utgangspunkt i et revolusjonært eller radikalt program.

På den andre siden må kommunistene heller ikke oppløse seg selv i fronten, men bevare sin selvstendighet og utvikle den kommunistiske organisasjonen og arbeiderklassens egenorganisering. Maoister arbeider for folkefront, men vil aldri underlegge seg borgerskapets ledelse. Maoister arbeider for arbeiderklasseorganisering og folkelig organisering som ikke er underlagt småborgerlig eller borgerlig ledelse – også i den antifascistiske kampen. Om kommunistene i Spania kan kritiseres for ikke å ha ført en slik linje, så var hovedsida ved deres innsats likevel at de var de mest konsekvente antifascistene. Deres innsats holdt folkefronten samla og ytte fascistene sterk motstand i tre år.

Også den internasjonale kommunismen var avgjørende for den spanske antifascismen. Sovjetunionen trosset de kapitalistiske statenes forsøk på å hindre våpenimport til den spanske republikken. Sovjet sendte flere hundre fly, flere hundre tanks og tusenvis av militære rådgivere og frivillige soldater. Kommunistpartiene i alle land organiserte internasjonal solidaritet med republikken. Fra en rekke land reiste unge kommunister og demokrater for å danne internasjonale brigader i folkefrontens hær. Også denne hjelpen blir svartmalt av anarkistene. Blant annet klager enkelte anarkister over at Sovjetunionen favoriserte kommunistene og republikkens hær, og ikke ga våpen til anarkistene.

I Spania var anarkistenes feil nok en gang at de undervurderte fienden. Anarkistenes linje var eventyrpolitikk, i tråd med anarkismens grunnleggende prinsipper. Anarkistenes rolle som sabotører av folkets kamp er ikke tilfeldige hendelser. Det skjer med lovmessighet på grunn av anarkismens vesen, som en småborgerlig, individualistisk, antiautoritær og spontanistisk bevegelse. Det skjer på grunn av deres klassekarakter og materielle grunnlag og den ideologien som dyrkes fram fra dette grunnlaget.

3. Det materielle grunnlaget for anarkismen

Anarkisme oppstår ikke fra løse lufta. De forholdene som gjør at enkelte omfavner anarkismen er objektive materielle forhold i samfunnet. Akkurat som det revisjonistiske sosialdemokratiet blir anarkismen avlet fram av den ujevne og sprangvise utviklinga i det kapitalistiske samfunnet. Lenin skriver om dette blant annet i en artikkel fra 1910:

”disse avvikene (kan) ikke forklares som tilfeldigheter, eller som feil gjort av individer eller mindre grupper og heller ikke på grunn av innflytelsen fra nasjonale særegenheter eller tradisjoner og så videre. Det må være dyptliggende årsaker i det økonomiske systemet og i utviklingas karakter innenfor de kapitalistiske landene som kontinuerlig forårsaker oppkomsten av disse avvikene.”[16]

Lenin skriver videre i den samme artikkelen at de viktigste årsakene er som følger:

1) Veksten i arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen gjør at det hele tiden kommer nye folk og nye grupper inn i bevegelsen som fører til kamp om teori og taktikk, samt gjentagelse av gamle feil og gamle metoder.

2) Utviklinga av kapitalismen varierer mellom forskjellige land og landsdeler. Lenin hevder at det er der storindustrien er mest utvikla at folk lettest og mest fullstendig tilegner seg marxismen, mens folk som kommer til arbeiderbevegelsen i mindre utvikla områder bare tilegner seg visse deler av marxismen og de sosialistiske kravene, men ellers ikke klarer å bryte med borgerskapets verdenssyn.

3) Samfunnsutviklinga har en dialektisk natur. Den utvikler seg med motsigelser og gjennom motsigelser – kapitalismen skaper både framskritt og tilbakegang. Den skaper mange nye produktivkrefter, men hemmer også utviklingen på flere områder. Den graver sin egen grav samtidig som den skaper grunnlaget for et nytt samfunn.

4) Massene lærer av erfaringer først og fremst, og ikke av bøker. Marxismen gir en helhetlig forståelse av motsigelsene den levende verden, mens folks direkte erfaringer er begrensa og subjektive. Derfor vil individer og grupper stadig vekk stå fram med ensidige teorier og ensidig taktikk, som bare framhever deler av kapitalismen og hopper uten stans fra det ene til det andre.

Lenin utdyper dette punktet: ”Anarkistene forkaster ”arbeid i det små”, især å utnytte parlamentarisk arbeid. I praksis er denne taktikken ikke annet enn å vente på ”de store dager” samtidig som den gjør det umulig å bygge opp de kreftene som skal skape disse store begivenheter.”[17]

5) De metodene borgerskapet bruker mot folket virker inn på hvilke avvik som styrker seg i arbeiderbevegelsen. Borgerskapet i vesten må gi folket visse politiske rettigheter for å stabilisere kapitalismen. For å effektivisere den bygger de opp sitt parlamentariske system og folket kan ta del i kultur og vitenskap som er en forutsetning for en høyt utviklet kapitalisme. I perioder der folket får utvidet sine rettigheter og borgerskapet er liberale, styrker revisjonismen fra høyre seg. Sosialdemokratene vinner fram med sine teorier om at sosialismen kan vinnes gjennom reformer. I perioder der borgerskapet bruker hard undertrykking, der rettighetene til folket blir begrenset, da vokser anarkismen i følge Lenin. Slike tider skaper grobunn for desperasjon, frustrasjon og anarkismens direkte aksjon.

Lenin oppsummerer og konkluderer slik: ”Alle disse årsakene forårsaker taktiske motsigelser innenfor arbeiderbevegelsen og blant proletariatets rekker. (…) Det er klart at tilsiget av individer, grupper av småborgerskapet til arbeiderklassen må føre til taktiske motsigelser. Arbeiderklassens erfaringer fra forskjellige land setter oss i stand til å forstå den marxistiske taktikk; de hjelper de yngre land til å avsløre klasseinnholdet i avvika fra marxismen og gjør det lettere for dem å bekjempe disse avvikene på vellykka vis”[18]

I boka Ett skritt fram og to tilbake skriver Lenin følgende om hvordan den antiautoritære, anarkistiske posisjonen er typisk for småborgerskapet og spesielt intelligentsiaen av forfattere, journalister og andre kulturarbeidere og utdanna folk:

”Ingen vil forsøke å nekte for at intelligentsiaen, som et spesielt sjikt av det moderne kapitalistiske samfunnet, kjennetegnes særlig ved individualisme og manglende evne til disiplin og organisering (…). Dette er et særtrekk som uheldigvis skiller dette sjiktet fra arbeiderklassen; det er en av årsakene til at arbeiderklassen ofte føler at den intellektuelle er utflytende og ustabil, og dette er tett forbundet med de intellektuelles måte å leve på, deres måte å tjene til livets opphold på som er den småborgerlige tilværelsen (arbeid i isolasjon eller i svært små grupper osv.)…”[19]

Anarkismen har bare unntaksvis og relativt kortvarig kunnet bli en massebevegelse. Først og fremst i de latinske landene i Sør-Europa, der kapitalismen ble innført senest og småproduksjonen og føydalismen holdt seg lengst. Årsaken er sannsynligvis å finne nettopp i anarkismens småborgerlige karakter, i dens individualisme og avvisning av disiplin og enhver autoritet.

4. Anarkismen er mot alt som kommer ”ovenfra” eller ”utenfra” – mot all autoritet

Med utviklinga av storindustrien endret stillingen til småborgerskapet seg dramatisk. Små kjøpmenn og handelsfolk hadde i århundrer og årtusener levd som relativt stabil klasse i de europeiske byene – på siden av de svære klassekampene mellom slaveeiere og slaver, mellom godseiere og leilendinger.

Fredrich Engels beskriver hvordan kapitalismen og storindustrien endret småborgernes verden fullstending.[20] Engels skriver at småborgerskapet på 1800-tallet besto av restene av middelalderens håndverkere, av borgere som ble slått ut av borgerskapet gjennom konkurser og liknende og av folk som hadde kommet seg opp fra stillingen som eiendomsløse bønder og løsarbeidere. Men utvidelsen av storindustrien forsvant alle rester av stabilitet for dette småborgerskapet og skifter av yrker og konkurser ble regelen sier han.

Ut av denne nye situasjonen for småborgerskapet vokste en småborgerlig revolusjonær bevegelse.[21] Den russiske anarkisten Bakunin slo fast at anarkistene ønsket en organisasjon basert på fri tilslutning, organisert nedenfra og opp og fra periferien inn til sentrum.[22]

I tråd med 1800-tallets store anarkister beskriver den russiske anarkisten Voline hvilke organisasjonsprinsipper anarkistene slutter seg til:

”denne nye organisasjon (…) må bli til på fritt grunnlag, sosialt, og framfor alt fra grunnen av. Organisasjonsprinsippet må utgå, ikke fra et sentrum (…) men – og det er akkurat det motsatte – må utgå fra alle sider, for å komme fram til koordineringsknuter, naturlige sentra som kan tjene alle sider.”[23]

Motstanden mot alle autoriteter gjennomsyrer anarkismen, og gir seg konkret utslag disse teoriene fra Bakunin og Voline. De er mot alle krefter som virker ovenfra, utenfra eller fra et senter. Denne motstanden i anarkismen har sine røtter i den klassen anarkismen springer ut av. Småborgerskapet vil i sitt daglige virke oppleve krefter som kommer utenfra og ovenfra. Disse kreftene er de store kapitalistene, bankene og staten og småborgeren er aldri fri overfor disse, men alltid prisgitt deres makt.[24]

Utviklinga av kapitalismen presser småborgerskapet. De gamle tradisjonelle småborgerne, håndverkeren, kjøpmannen og den selveiende bonden og fiskeren, raderes vekk av storindustrien. Denne utviklinga gir småborgerskapet bare to valg; enten kapitulere for borgerskapet, eller slutte seg sammen med arbeiderklassen, på arbeiderklassens premisser og på grunnlag av arbeiderklassens organisasjonsformer.[25]

Men mange småborgere kjemper innbitt mot denne innsikten, mot dette valget. I stedet tegner de et mørkt og mystisk bilde av kapitalismen. I stedet for vitenskaplig analyse av lovene for utvikling i det kapitalistiske systemet, merverdiloven som viser utbyttinga av arbeiderklassen, loven om maksimal profitt, loven om at konkurranse avler konkurser og monopolisering, lovmessigheten i klassekampen, i stedet for all denne marxistiske innsikten foretrekker de mystiske forklaringer om onde krefter som virker ”utenfra” eller ”ovenfra” – for eksempel konspirasjonsteoretikernes NWO (New World Order) eller nazistenes ZOG (Zionist Occupation Government). De vil ikke se lovmessigheten i systemet, men heller mystiske sentre som styrer det hele – for eksempel frimurere og jøder. Slike tanker korresponderer med småborgerens motvilje mot å følge arbeiderklassen og dens parti, men heller slåss for sin egen uavhengighet, sin egen frie handel. Småborgeren ønsker en bevegelse på sitt grunnlag, med sine metoder.[26]

Arbeiderklassens organisering er fremmed for denne forakten for sentralisering og disiplin. Lenin beskriver i boka Hva må gjøres hvordan politisk klassebevissthet bare kan komme til arbeiderklassen fra et annet sted enn den økonomiske kampen, fra utenfor produksjonen.[27] Den vitenskaplige sosialismen ble utviklet av folk som hadde tid og mulighet til å studere kapitalismen og avdekke lovene for dens utvikling. Den sosialistiske bevisstheten kom ”utenfra” til arbeiderne. Det samme gjorde de første organisatorene av fagbevegelsen.

Den første arbeiderbevegelsen i Norge ble grunnlagt av Marcus Thrane. Han var en direktørsønn, som etter farens konkurs falt ut av borgerskapet. Men fortsatt var Marcus Thrane i en privilegert stilling som grunnlegger og bestyrer av en privatskole. Hans bidrag til arbeiderklassen kom ”utenfra”, men få arbeidere ville drømme om å se på Thrane som en fiende. Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, kommunismens klassikere som viet sine liv til klassekamp og arbeiderklassens revolusjon, kom alle sammen ”utenfra”. Verdt å nevne er også at ingen av ”de store” anarkistene, Stirner, Proudhon, Bakunin, Krapotkin eller Malatesta, kom fra arbeiderklassen. I de samfunnene som alle disse menneskene ble født inn i og levde sine liv, var det utenkelig for en fattigbonde eller industriarbeider å lære fremmede språk, studere filosofi, historie og økonomi, reise til andre land eller fra by til by for å agitere og spre sine tanker eller bruke uker, måneder og år på undersøkelser og skriverier. De forutsetningene som trengtes for å utvikle en sosialistisk vitenskap, en sosialistisk politikk og en sosialistisk bevissthet for arbeiderklassen, kunne ikke oppstå av seg selv i en arbeiderklasse som arbeidet hardt hele dagen for sultelønn.

Historien har vist arbeiderklassen at organisering og styrke kan komme utenfra. Og arbeiderklassen kjenner nødvendigheten av sterke organisasjoner med disiplin og sentralisme. Streiker står og faller på at alle arbeiderne i streik følger flertallets vilje. Og streikene er også avhengige av at andre arbeidere, i andre byer, arbeidere som kommer ”utenfra”, ikke lar seg bruke som streikebrytere men står solidarisk med bevegelsen. Anarkistenes prinsipp om ”fri tilslutning” og mot sentralisering og disiplin, står i skarp motsetning til arbeiderklassens behov i klassekampen. Denne ”frie tilslutningen” er i sin ytterste konsekvens et filosofisk forsvar for at arbeidere kan opptre som streikebrytere når de vil og underby hverandre overfor kapitalistene.

I boka Ett skritt fram og to tilbake slår Lenin fast følgende:

”I sin kamp for makt har arbeiderklassen ingen andre våpen enn organisering. (…) arbeiderklassen kan, og vil til slutt bli, en uovervinnelig kraft bare gjennom ideologisk forening på marxismens grunnlag som blir forsterket av organiseringen, som sveiser millioner av slitere sammen til en hær av arbeiderklassen.”[28]

I dette perspektivet ser ikke arbeiderklassen på småborgere som kaster seg inn i kampen som en fiende eller en fremmed, men som en alliert og en kamerat, uansett om han kommer ”utenfra”, ”ovenfra” eller fra et ”senter”.

Arbeidernes organisering krever demokratisk sentralisme, der lederne velges nedenfra, men også kan gi direktiver og bestemmelser ovenfra. En organisering der mindretallet underordner seg flertallet, og der man er forpliktet til å følge vedtak. En slik organisering, som mange småborgere forakter eller frykter, er hverdagen i enhver fabrikk. Selve arbeidets form krever disiplin og følger ”dampens autoritet” som Engels sa det, da han beskrev hvordan arbeiderne i et bomullsspinneri må følge arbeidstiden og underordne seg maskineriets autoritet.[29]

Engels poeng er at arbeiderklassen kan styre denne dampen, disse maskinene, og oppnå en større frihet enn småborgerskapet fordi maskinenes og kollektivets krefter er enorme. Men dette er bare mulig om de står sammen som én klasse, det er bare mulig om de slår som en knytta neve mot kapitalismen. Engels viser også hvordan autoritet og autonomi er relative begreper. Han klarer ikke se for seg en fabrikk, en jernbane eller et skip i storm, der ingen har autoriteten til å gi andre en befaling – og han klarer ikke se for seg et samfunn der ingen mister noe selvstendighet:

”hvordan selv et samfunn bestående av bare to mennesker er mulig uten at begge gir fra seg noe av sin autonomi, det er noe Bakunin holder for seg selv.”[30]

I praksis vil enhver som har vært i nærkontakt med anarkistiske miljøer, ungdomshus eller aksjonsgrupper, kunne skrive under på at også der har noen mer autoritet enn andre. Den eldste, den mest aktive, den kjekkeste, den som er flinkest til å prate, den som roper høyest, hvite folk, mennene – slike autoriteter trives like godt, om ikke bedre, i en ”flat struktur” som i en organisasjon med valgte ledelser. På allmøter og steder uten formell ledelse, vil den uformelle makten florere og få fritt spillerom. I tillegg står anarkisten alltid fri til å nekte å bøye seg for flertallet, og slik kan enkeltpersoner lamme gruppen eller miljøet.

De store anarkistenes praksis er også full av slike motsetninger. Bakunin selv inngikk i hemmelige selskaper og konspirasjoner, og han ledet i en periode en elitistisk anarkistgruppe som skulle virke i hemmelighet ikke bare før revolusjonen men også i framtidssamfunnet. I praksis klarer ikke anarkisten å fjerne autoriteten, men omdøper den og skjuler den, og gjør det dermed vanskeligere for massene å ha kontroll med autoriteten. Paradokset i anarkismen er nettopp at den stikker kjepper i egne hjul og står i veien for å oppnå sine egne mål. I dette tilfellet blir forbudet mot autoritet noe som legger til rette for mer og sterkere autoritet for enkelte.

Anarkistenes avvisning av all autoritet er en illusjon. I alle forhold mennesker går inn i, vil man miste noe selvstendighet og overlate noe til en autoritet ”utenfor” seg selv. Når de likevel insisterer på å fordømme all autoritet, alt som kommer ”utenfra”, ”ovenfra” eller fra ”sentrum”, passer dette kun med småborgerskapets individualisme og saboterer arbeidet for sterke masseorganisasjoner og disiplinert, målrettet klassekamp. Dette skader til syvende og sist slett ikke bare arbeiderklassen, men hele folket – også det småborgerskapet som vil tjene på å stå sammen med arbeiderklassen for et annet samfunn.

5. Anarkismen setter individet foran fellesskapet

Max Stirner var en tidlig anarkist og inspirerer fortsatt anarkister. Han var tidlig ute både med ekstrem individualisme og antikommunisme. Stirner mente at det var rett å bekjempe de individuelle kapitalistenes undertrykking av ham, men at kommunistenes alternativ som ville legge makten i hendene på helheten, ville være enda verre.[31]

Stirner hevder at kommunisten ikke tenker på menneskets frihet og vil ikke la ham nyte livet som individ når han er ferdig med å være produsent.[32] Hans individualisme ligger ikke tilbake for den egoismen som kapitalismen dyrker fram, spesielt i dagens liberale kapitalistiske samfunn:

”Du har rett til å være det du har kraft til å være”[33] sier Stirner, og ”vi søker ikke mot livet i fellesskap, men mot livet hver for oss” og ”folkets lykke er min ulykke”[34].

Stirner hører til de mest tydelige individualistiske blant anarkistene, men hos dem alle finner vi lovsanger til det frie individet. Bakunin, som skrev sine tekster etter Stirner, slår fast at anarkismen skal forsvare individets frihet og at alle voksne skal ha rett til å forlate samfunnet når som helst. Bakunin mener samfunnet skal ha flere plikter enn rettigheter overfor individet og at individet skal stå helt fritt til å inngå frie forbund, også hvis disse forbundene har som mål å ødelegge det frie samfunnet. Bakunin mener det anarkistiske samfunnet bare skal beskytte friheten med frihet.[35]

Bakunin går enda lenger. Han mener også at i det anarkistiske samfunnet skal individet være fri til å velge frivillige trelldom, frivillig slaveri, men i så fall vil dette individet også miste sine politiske rettigheter så lenge denne frivillige trelldommen varer![36]

Bakunin fordømmer også andre sosialister for å snakke om arbeiderne som en klasse og ikke som ”masser”.[37] For Bakunin er bare det å snakke om arbeiderklassen å legge til rette for partidiktatur og autoritet. Arbeiderklassen er en ”abstraksjon” og bare individene er konkrete. Dette passer som hånd i hanske med småborgerens verdensbilde. Om man analyserer utviklinga i kapitalismen som en klassekamp, vil man måtte innrømme at noen klasser er underordna andre og at klassene har historiske oppgaver. Da ser man for eksempel at småborgeren har en privilegert stilling sammenliknet med arbeideren og fattigbonden, og man ser at småborgerne ofte er overordna disse. Ser man samfunnet som klassekamp, får også deler av arbeiderklassen en spesiell rolle og oppgave, i kraft av sin spesielle stilling. Den småborgerlige revolusjonære foretrekker å skjule sin karakter i en ”masse” der arbeidere og småborgere står på like fot.

Den norske anarkistgruppen Motmakt snakker i dag om klasser og klassekamp. Men motmakt sier at menneskeheten bare er delt i to klasser: overklassen og arbeiderklassen. Alle som ikke er kapitalister eller topp-politikere tilhører arbeiderklassen i følge deres politiske plattform.[38] Motmakt løser altså ”problemet” ved å omdøpe Bakunins ”masse” til en arbeiderklasse som omfatter alt fra uteliggere til overleger – og igjen er småborgerskapet forsvunnet i ”massen”.

Stalin påpeker at anarkismens prinsipp om å sette individet først er direkte motsatt av marxismens grunnprinsipp.[39] Kommunistene setter kollektivet først, og sier at frigjøring av kollektivet er en forutsetning for å frigjøre individet. Bare i et samfunn der arbeiderklassen er frigjort som helhet, vil den enkelte person blir fri. Og veien dit går hele tiden gjennom kollektiv kamp. De som tjener på kapitalismen, kapitalistene og deres politikere, har enorm makt i dagens samfunn. Denne makta kan utfordres og overvinnes, men bare om folk står sammen. Å stå sammen betyr å sette kollektivet foran individet.

I verdenshistorien har millioner av individer ofret livet i kamp for fellesskapets interesser. De har satt kollektivets beste foran seg selv. Dette er helt nødvendig om kampen skal føre fram. Men også i en vanlig arbeidskonflikt, en streik, er det nødvendig at alle står samlet. Å sette kollektivet først betyr også å kunne sette til side uenigheter man har, og jobbe etter de vedtakene som flertallet har bestemt. Innenfor anarkismen står ”konsensusdemokratiet” sterkt, der alle må være enige for at et vedtak skal kunne fattes. Å diskutere seg fram til enighet er en svært god metode, men det lar seg slett ikke gjøre til enhver tid. I mange kamper har man verken tid eller mulighet til å diskutere alle spørsmål med alle før en beslutning må tas. Individualismen der ett enkelt individ settes foran hele kollektivet, saboterer effektiv organisering og gjør det umulig å samle arbeiderklassen og folket mot fienden.

Individualismen til Bakunin og Stirner er også fremmed for et virkelig kommunistisk samfunn. Maoister reiser parolen om å tjene folket. I dette ligger det å tjene noe større enn seg selv – nemlig helheten; folket. En god kommunist vil ikke akseptere at andre lever i slaveri og uten politiske rettigheter, selv om de har gått frivillig inn i dette. Bakunins visjon om et samfunn der folk fritt kan ødelegge for samfunnet, uten å møtes med andre sanksjoner enn ”mer frihet” og der enkeltpersoner kan velge trelldommen, er ikke et samfunn kommunister kan akseptere. Kommunister aksepterer ikke undertrykking, selv om folk har valgt det ”frivillig”.

Individualismen er naturstridig for mennesket. Vi er ganske riktig unike individer med alle våre spesielle særtrekk, men ingen av oss kan eksistere uten kollektivet. Mennesket fødes inn i kollektivet, og vi har godt av å være sammen med andre, arbeide sammen og leve sammen. Folkets lykke er i sannhet den enkeltes lykke også, og ikke dens ulykke slik Stirner hevder.

6. Anarkismen undervurderer fiendens styrke og behovet for ledelse

Anarkismen gjør en svært alvorlig feil når den undervurderer fienden både økonomisk, politisk, ideologisk og militært. I det kapitalistiske klassesamfunnet er det borgerskapet som hersker. De kontrollerer statsapparatet, de kontrollerer hele økonomien, de sprer sin ideologi gjennom alt fra skoler til Hollywood-filmer og de har en militærmakt som er sterkere enn noen gang før i menneskehetens historie.

All historie viser at herskerne ikke vil gi fra seg makten frivillig og at de vil bruke alle mulige midler for å hindre noen i å true deres makt. Det er denne innsikten som gjør at Mao Zedong slår fast at folket må være utrusta med en folkehær, en enhetsfront som forener alle som er mot fienden og et sterkt kommunistparti som veiledes av den vitenskaplige kommunismen. Disse tre redskapene er en forutsetning for en vellykka revolusjon i følge MLM.

Anarkismen har ingen slike svar på hvordan massene skal kunne ta makta fra borgerskapet. Anarkismen har ingen strategi for makterobring. Proudhon hevder at revolusjonen ikke kan framskyndes, men dukker spontant opp:

”Revolusjonene anerkjenner ikke foregangsmenn; de kommer når skjebnens signal kaller på dem; de stanser når den mystiske kraft som får dem til å bryte ut er uttørret.”[40]

Der marxismen-leninismen-maoismen understreker behovet for ledelse, tror anarkistene på ”massenes spontanitet”. Proudhon slår fast:

”Revolusjonen må ledes nedenfra og ikke ovenfra.”[41]

Dette bryter med alle praktiske erfaringer med revolusjoner. Den franske revolusjonen hadde sin ledelse, Pariserkommunen hadde sine ledere og oktoberrevolusjonen og den kinesiske folkekrigen hadde sine kommunistpartier. Hvor er den revolusjonen som har seiret uten noen ledelse? Anarkistene kan ikke finne den. Selv relativt små prosesser som involverer flere mennesker som skal arbeide i fellesskap, vil raskt skrike etter ledelse.

Også anarkistene selv måtte støte på problemer med sin egen teori, og Proudhon innrømmet at de ideene som kunne bevege massene, først ble ”klekket ut i noen tenkeres hjerner”.[42] Bakunin bygger videre også på dette og sier at anarkistene må være som usynlige loser, midt i folkestormen. Bakunin vil at anarkistene ikke skal lede gjennom demonstrativ makt, men gjennom et ”diktatur uten skulderklaffer, uten tittel, uten offisiell rett, og nettopp så meget mer mektig som det ikke bærer noen av maktens kjennetegn.”[43] Med andre ord skal makten skjules i stedet for å virke ”ovenfra”. Nok en gang avkler anarkistene seg selv. De får ikke sin teori til å henge sammen uten å skjule en form for autoritet som noe annet, og ved å skjule ledelsen under et annet navn.

Dette står i skarp motsetning til kommunistenes metode. De kommunistiske klassikerne hadde hele tiden som mål å avdekke virkeligheten, å rive vekk alle borgerlige og småborgerlige ideologiske slør og forsøke å beskrive verden slik den er. Kommunistene har aldri forsøkt å skjule at vi ønsker en ledende rolle. Kommunistene har aldri glorifisert dette og hyllet arbeiderstaten og partiet som noe godt i seg selv, men som nødvendige redskaper for å frigjøre menneskeheten fra kapitalismen.

Lenin skriver: ”dette pratet om ”ovenfra” eller ”nedenfra”, og om lederdiktatur eller diktaturet til massene etc. er tåpelig og barnslig vrøvl, noe i likhet med å diskutere om det venstre beinet eller den høyre armen til en mann er mest nyttig for ham.”[44]

Kommunistene mener at en revolusjon er utenkelig uten at massene er aktive og kjemper, men også utenkelig uten en sterk ledelse. Disse to sidene utelukker ikke hverandre, men utfyller hverandre og er avhengig av hverandre. En revolusjon der massene reiser seg mot sine undertrykkere kan ikke føres til ende uten en dyktig ledelse som har dype røtter i folket. En revolusjonær ledelse uten aktive masser, blir på sin side fullstendig ubehjelpelig – som en fisk på land.

Den russiske anarkisten Voline, som var aktiv de første tiårene av 1900-tallet, skrev følgende: ”Anarkismens herskende idé er enkel: ikke noe parti, ingen politisk eller ideologisk gruppering, som plasserer seg over eller utenfor de arbeidende masser for å ”styre” dem eller ”lede” dem vil noen gang lykkes i å frigjøre dem, selv om de ønsker det oppriktig. Den effektive frigjøring kan bare realiseres gjennom en direkte aktivitet (…) fra de interessertes side, fra arbeiderne selv, ikke gruppert under banneret til et politisk parti eller en ideologisk formasjon, men gruppert i sine egne klasseorganisasjoner (produksjons-syndikater, fabrikk-komiteer, kooperativer etc.)”[45]

Ingen kommunist har noensinne hevdet at et parti kan frigjøre massene for dem. Fra Marx’ ”arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk” til Maos ”massene er de virkelige heltene” går det en ubrytelig rød tråd som nettopp vektlegger massenes egen aktivitet og arbeiderklassens ledende rolle. Men som enhver klasse behøver også arbeiderne sine særegne redskaper for makt. Fagforeninger, fabrikkomiteer og kooperativer holder ikke. Dette er økonomiske redskaper som er nyttige og nødvendige for arbeiderklassen både før og etter revolusjonen. Fagforeningene forener alle arbeidere innenfor et fag til å stå sammen for sine økonomiske og sosiale interesser. Fabrikkomiteer dannes når arbeiderne overtar fabrikkene fra kapitalistene og kooperativene er arbeidernes måte å kjøpe og selge varer på, uten at kapitalistiske kjøpmenn kan tjene seg rike på denne handelen.

Men selv om de er nyttige, kan ingen av disse organisasjonene kan erstatte et parti som vier seg til den politiske kampen om makta. Et parti som virker som en generalstab for revolusjonen og knytter kampene sammen til en helhetlig kamp om samfunnsmakta, kan ikke erstattes av hundre fagforeninger. Tusen kooperativer kan ikke erstatte en folkehær, når borgerskapets militær, politi eller fascistiske terrorbander, angriper folkets organisasjoner for å kvele sosialismen i fødselen.

Kommunister avviser ikke fagforeningene eller fabrikkomiteene, og kommunistene omfavner arbeiderrådene og andre organer for klassemakt ”nedenfra”, men i kampen mot en fiende som sitter på alle kommandoposisjonene i dagens samfunn, har ikke arbeiderklassen den luksusen å kunne velge bort enkelte redskaper. Et kommunistisk parti har helt andre oppgaver enn de økonomiske organisasjonene til arbeiderklassen. For de revolusjonære, for de som alvorlig vil kjempe for et annet samfunn, er partiet den viktigste organisasjonen. Et ekte kommunistparti er arbeiderklassens høyeste form for organisering, og det viktigste redskapet for å kunne slå seg fri.

Anarkistene selv ”løser” dette problemet ved ikke å snakke om et parti men om revolusjonens ”usynlige loser” eller om grupper, kollektiver og forbund som er organisert for å spre ”noen tenkeres” tanker til massene. For kommunistene er dette å velge uklarhet framfor klarhet, og svake organisasjoner framfor sterke. Men valget vi står overfor er ikke revolusjon med eller uten ledelse, men revolusjon med ledelse eller ingen revolusjon.

Også i den daglige klassekampen under kapitalismen trenger folket kommunistiske organisasjoner, og dyktig ledelse, for å kunne gjøre framskritt eller hindre tilbakeslag. Heller ikke i førrevolusjonære forhold kan partiets oppgaver overtas av fagforeninger eller kooperativer. Partiets oppgave som en ledelse som knytter folkets kamper sammen under arbeiderklassens ledelse, kan ikke effektivt løses av andre typer organisasjoner – eller av ”usynlige loser”.

7. Anarkismens direkte aksjon betyr spontanisme

Sentralt i anarkismens tenkning er ”direkte aksjon”. Som kommunistene ønsker anarkistene at folk skal gjøre noe selv, ikke passivt vente på at andre skal handle for dem. Men i motsetning til kommunister som lykkes i å holde på en revolusjonær kommunistisk linje, havner anarkistene i spontanismen. Spontanisme vil si å dyrke den planløse aksjonen og alle handlinger som oppstår spontant uten ledelse. I praksis ender mange anarkister opp med enten å gå til høyre og økonomismen, den spontane økonomiske kampen, eller til terrorisme og militarisme, som er ”venstre”-former for spontanisme.

Bakunin og anarkistene rundt ham forkastet den politiske revolusjonen som kommer før den sosiale revolusjonen og tok avstand fra bevegelser som ikke hadde arbeidernes ”fullstendige frigjøring” som ”øyeblikkelige og direkte mål”.[46] En politisk revolusjon innebærer å knuse den politiske makta i samfunnet (borgerskapets stat) og sette en revolusjonær makt i stedet – eller i anarkistenes teori, ingen makt i det hele tatt. Sosial revolusjon er omveltningen av klasseforhold og andre sosiale forhold mellom mennesker. Bakunin mener altså at hele omveltningen skal skje i ett slag – ingen politisk revolusjon uten sosial revolusjon, ingen bevegelse som ikke har direkte og fullstendig frigjøring som mål.

Bakunin mener klassekampen først og fremst hører hjemme på det økonomiske plan.[47] Dette er i sin reneste form ført videre av anarkosyndikalismen. Syndikalisme kommer av det latinske ordet syndikat – som betyr fagforening. Denne ”fagforeningsismen” er en avart av anarkismen, som spesielt ble sterk i Spania, men også gjorde noe ut av seg i Frankrike og Italia. Den syndikalistiske fagforeningen i Sverige (SAC) hadde i 2009 fortsatt over 5000 medlemmer. I sitt prinsipprogram slår SAC fast hvilke prinsipper de bygger på. Her hevder de at syndikalismen ikke er en ideologi men en bevegelse. De skriver:

”Gjennom å bygge opp industrielle arbeiderorganisasjoner, med arbeidsplassen som utgangspunkt, kan vi minske effekten av kapitalens utbytting og statens tvang, for til slutt å overvinne dette umenneskelige økonomiske og politiske systemet som gir livets goder til utbytterne.”[48]

Syndikalismens idé er at en form for sosialisme vokser direkte ut av den økonomiske kampen til arbeiderne. Syndikalismen avviser behovet for partiet, fordi de syndikalistiske fagforeningene er tilstrekkelig. Denne typen fagforeninger er åpne for alle, for studenter, pensjonister og småborgere av alle slag. Disse fagforeningene skal fylle alle behov – de skal organisere arbeiderklassens kamp under kapitalismen og de skal organisere hele samfunnet når kapitalismen ”til slutt” er overvunnet.

Kommunistene avviser dette synet om at sosialismen kan vokse ut av økonomisk kamp. For at revolusjon er mulig trengs en politisk krise. For at arbeiderklassen skal overvinne dette umenneskelige systemet, er det først nødvendig at store deler av klassen blir bevisst på nødvendigheten av og muligheten til å avskaffe kapitalismen og skape sosialisme. Lenin skriver følgende:

”Den politiske klassebevissthet kan bare tilføres arbeideren utenfra, dvs., fra et område utenfor den økonomiske kamp, utenfor den sfære som består av arbeidernes forhold til arbeidsgiverne.” og ” idealet for en sosialdemokrat ikke bør være en fagforeningssekretær, men en folketribun, som er i stand til å reagere på alle former for vilkårlighet og undertrykking, hvor de enn måtte forekomme, hvilket lag eller hvilken klasse de enn rammer, som er i stand til å samle alle disse foreteelser i et eneste bilde av politivold og kapitalistisk undertrykking, som er i stand til å utnytte enhver småting til å legge fram sin sosialistiske overbevisning og sine demokratiske krav for alle , til å forklare alle og enhver den verdenshistoriske betydning av proletariatets frigjøringskamp.”[49]

Store deler av Lenins bok Hva må gjøres? er et lynende oppgjør med spontanismen – først og fremst den økonomistiske høyrevarianten. I denne boka hevder Lenin at ingen spontant kommer til sosialistisk bevissthet, han sier at denne bevisstheten ikke vokser opp av fabrikkgulvet. Ut av den spontane økonomiske kampen kan arbeiderklassen i høyden oppnå fagforeningsbevissthet, en bevissthet om nødvendigheten av å stå sammen mot kapitaleieren og kjempe for en større del av kaka. Bevisstheten om sin egen oppgave, sin egen klasses historiske rolle, kan bare oppnås gjennom politisk kamp og tilføring av bevissthet ”utenfra”.

Syndikalismen er en form for spontanisme, en form for økonomisme, som tror at sosialismen vokser ut av den økonomiske kampen. Slik legger de til rette for den rene reformismen, der det revolusjonære perspektivet forsvinner i dagskampen – den daglige kampen for kortsiktige økonomiske og sosiale interesser. Syndikalistene snakker om at ”den frihetlige” sosialismen ”til slutt” vokser ut av denne kampen, men har ingen tanker om hvordan denne overgangen skal gå for seg. Dette nøkkelspørsmålet, forberedelsene til en overgang fra kapitalisme til sosialisme, besvares ikke av syndikalismen.

Lenin skriver i Hva må gjøres? om likheten mellom økonomisme og terrorisme: ”dette er ikke noe paradoks. økonomister og terrorister faller på kne for forskjellige poler av den spontane strømningen: økonomistene for spontaniteten i den «rene» arbeiderbevegelse, terroristene for spontaniteten i den flammende harme hos intellektuelle som ikke evner eller ikke har mulighet for å knytte det revolusjonære arbeidet sammen med arbeiderbevegelsen til et samlet hele. Den som har mistet troen på eller aldri har trodd på denne muligheten, har faktisk vanskelig for å finne noe annet utløp for sin harmfulle følelse og sin revolusjonære energi enn terroren.”[50]

Den franske anarkisten Emile Henry ble i 1894 dratt for retten anklaget for et terroranslag som drepte fem mennesker på en kafé i Paris. Han sa følgende til retten i sin forsvarstale:

”Det er ikke min oppgave å forklare den anarkistiske teorien her. Jeg vil bare legge vekt på dens revolusjonære side, motstandens og ødeleggelsens aspekt som jeg taler for her. I øyeblikket der kampen mot borgerskapet og dets venner nærmer seg, er jeg nærmest fristet til å slutte meg til Souvarine fra Germinal (en bok av Zola) som sier, ”Alle tanker om framtiden er kriminelle for de hindrer enkel og ren ødeleggelse og hemmer revolusjonen.” Så fort en idé er modnet, så snart den er formulert, må man umiddelbart søke å virkeliggjøre den.”[51]

Henry målbærer her en ren idé om direkte aksjon. Prinsippet om direkte aksjon går igjen hos de fleste avarter av anarkismen. Å gå til direkte aksjon er på ingen måte uforenelig med kommunismen, men kommunistene står for planlagte aksjoner som fører bevegelsen nærmere sine mål. Kommunister har langsiktige mål, og arbeider for at dagens aksjoner skal tjene disse. Kommunistene sverger ikke til bare økonomisk kamp, eller bare direkte aksjoner mot symboler for kapitalismen, men til en rekke varierte aksjoner. Mao snakker om at kommunistene må lære seg å spille piano med alle fingrene.

Spontanistene spiller ikke piano. De slår bare på enkelte av tangentene – i dag på den ene siden av pianoet, i morgen på den andre. En dag bare på svarte tangenter, i morgen bare på hvite. Som en rekke småborgerlige ideologier fanges anarkismen lett opp av ensidige fokus, av enkelte deler framfor helheten. Spontanisme kan i sitt vesen ikke lede til noe sosialistisk samfunn. Spontanisme kan i beste fall lede til blind motstand mot enkelte sider ved kapitalismen, men aldri til et totalt oppgjør med den.

8. Anarkistene er mot arbeiderstaten

Alle anarkister preker en sterk avsky mot enhver statsmakt. Stirner sier det slik: ”Enhver stat er et tyranni, hva enten det er en enkelts eller fleres tyranni.”[52]

Både kommunister og anarkister har mål om et samfunn uten stat, men kommunistene mener at dette bare kan oppnås etter en sosialistisk overgangsperiode mellom kapitalismen og det klasseløse kommunistiske samfunnet. Kommunistene arbeider for at arbeiderklassen skal knuse borgerskapets diktatur til fordel for arbeiderklassens revolusjonære diktatur. I stedet for den borgerlige staten vil kommunistene opprette arbeiderklassens stat. Dette er en politisk revolusjon. Kommunistene mener den politiske revolusjonen er en forutsetning for den sosiale revolusjonen. Kommunistene mener arbeiderklassen trenger den politiske makta for å bryte i stykker de gamle sosiale forholdene og skape nye sosialistiske og kommunistiske sosiale forhold. Kommunistene mener den sosiale omveltningen er umulig uten at arbeiderklassen har statsmakta.

I Staten og revolusjonen skriver Lenin følgende om marxismens syn på staten: ”I fylgje Marx er staten eit organ for klasseherredøme, eit organ for ein klasse til å undertrykkja ein annan med. Han er å skapa «ordning» som gjer denne undertrykkinga lovleg og varig ved å mildna samanstøyten mellom klassane.”[53]

Den politiske arbeiderrevolusjonen fjerner borgerskapets organ for å undertrykke andre klasser, men denne revolusjonen kan ikke direkte og fullstendig frigjøre hele arbeiderklassen og menneskeheten. De sosiale forholdene, delinga av mennesker i klasser som står mot hverandre, er vokst fram gjennom århundrer. De kan ikke endres fullstendig over natta. Etter at arbeiderklassen har tatt den politiske makta, mener kommunistene det vil følge en periode der klassekampen fortsetter – kanskje enda mer innbitt enn før. Denne klassekampen har vi sett i både Sovjet og Kina, og det var som resultat av klassekamp at sosialismen i disse landene ble erstatta av byråkratborgernes diktatur og statskapitalisme.

Lenin skriver følgende om statens rolle etter en revolusjon: ”Staten er ein særskilt tvangssamskipnad: Han er ein valdsorganisasjon til å undertrykkja ein eller annan klasse. Kva klasse må proletariatet undertrykkja? Sjølvsagt berre utbyttarklassen, dvs borgarskapet. Det arbeidande folket treng staten berre til å undertrykkja motstanden frå utbyttarane med, og berre proletariatet kan styra denne undertrykkinga og setja ho ut i livet. For proletariatet er den einaste klassen som er prinsippfast revolusjonær, og den einaste klassen som kan samla heile det arbeidande og utbytta folket i kampen mot borgarskapet, og fjerna det heilt.”[54]

Tjen Folket skriver følgende om arbeiderklassens diktatur i sitt program: ”Den sosialistiske statsmakta må være proletariatets demokratiske diktatur, der arbeiderklassen og det arbeidende folket har makta og imperialismen og kapitalistklassen blir undertrykt. Arbeiderklassens diktatur retter seg mot: * restene av det gamle borgerskapet og andre som holder fram med å kjempe for å utbytte andre * representanter for utenlandske imperialistiske makter i Norge * nye kapitalister * statsbyråkrater og andre som vil prøve å gjøre seg til en ny kapitalistisk utbytterklasse Disse klassene og gruppene er fiender av sosialismen.”[55]

Som i spørsmålet om partiet er den avgjørende forskjellen på anarkister og kommunister i synet på arbeiderstaten, at anarkistene undervurderer fienden på det groveste. Sosialismens fiender, kapitalistene og deres politikere, generaler og leiesoldater, forsvinner ikke etter en revolusjon. På grunn av den sprangvise og ujevne utviklinga i verden, seirer revolusjonene i ett land av gangen. I tillegg til at de indre fiendene består, vil revolusjonære land møte en fiendtlig omverden. Borgerskapet i resten av verden vil rotte seg sammen og gi all hjelp de kan til de avsatte kapitalistene. Etter revolusjonen i Sovjetunionen ble landet kastet ut i en fireårig borgerkrig der USA, England, Tyskland og en rekke andre kapitalistiske land sendte soldater og våpen til kampen mot kommunistene og revolusjonen.

Under hele den sosialistiske oppbyggingen i Sovjet, arbeidet utenlandske makters sikkerhetstjenester på spreng for å underminere sosialismen. Pengene strømmet til opposisjonsgrupper og sabotører i Sovjet. Arbeiderstaten hadde verdens mektigste fiender, slik sosialismen alltid vil og må ha. Dette er fiender som aldri har nølt med å drukne revolusjoner i blod og bruke alle metoder for å holde arbeiderklassen og verdens undertrykte nede. Det er umulig å stå imot disse kreftene uten en sentralisert ledelse og det voldsapparatet en stat innebærer.

Mao Zedong stiller anarkistenes spørsmål for dem: ”Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” og svarer for kommunistene: ”Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt.”[56]

For kommunistene er statens eksistens knyttet til delinga av mennesker i klasser. Kommunistene er også mot staten, men slår fast at så lenge det finnes klasser må det også finnes en stat. Om arbeiderklassen ikke etablerer sin statsmakt, vil borgerskapet gjenopprette sin egen.

Lenin siterer Fredrich Engels om at staten må forsvinne i framtida: ”Staten har såleis ikkje vore til i all æve. Det har vore samfunn som har greidd seg utan, og som ikkje hadde nokon tanke om staten og statsmakta. På eit visst steg i den økonomiske utviklinga, som var nøydd til å hengja nær saman med at samfunnet vart kløyvt i klassar, vart staten naudsynt på grunn av denne kløyvinga. No nærmar vi oss raskt eit steg i produksjonsutviklinga der det ikkje berre er slik at klassane ikkje lenger er naudsynte, men der dei vil verta eit røynleg hinder for produksjonen. Dei vil falla like uunngåeleg som dei oppsto på eit tidlegare steg. Saman med dei er staten nøydd til å falla. Det samfunnet som då kjem til å omorganisera produksjonen på grunnlag av ei fri og lik samanslutning mellom produsentane, kjem til å setja heile statsmaskinen der han då vil høyra heime: i oldsaksamlinga, ved sida av rokken og bronseøksa.”[57]

Denne visjonen er på overflata til forveksling lik anarkistenes visjon om et statsløst framtidssamfunn. Men kommunistene mener det er umulig uten at klassene forsvinner, og at dette ikke kan skje over natta. Selv om man tar eiendommen fra borgerskapet, vil disse fortsatt hate sosialismen intenst og jobbe for å knuse den. Borgerskapet vil ha ressurser og erfaringer som gir dem fordeler i klassekampen, også under sosialismen. De vil ha allierte i utlandet, og de vil kunne få støtte fra folk som er misfornøyd med det ene eller det andre. De og deres venner kan bruke alle metoder for å sabotere og undergrave sosialismen. I tillegg vil det lenge etter en revolusjon, fortsatt være en rekke sosiale og økonomiske forhold som er kapitalistiske. Disse vil avle ny kapitalisme, og utgjøre en konstant trussel mot den kommunistiske utviklingen.

I Sovjetunionen vokste kapitalismen fram under dekke av røde faner. Den vokste fram av sosiale og økonomiske forhold som avlet en ny herskerklasse, et nytt borgerskap i rød forkledning. Anarkistene tror dette må skje på grunn av partiet og staten. For anarkistene er arbeiderklassens diktatur like ille som eller ”enda mer forferdelig” enn borgerskapets diktatur. De har blikket rettet stivt mot overbygninga i samfunnet, mot statsmakta, og mot overflaten. Deres blikk trenger ikke ned i samfunnet og ser ikke de underliggende årsakene til at sosialisme kan snus til kapitalisme.

Anarkistene har sterk kritikk av byråkratiet i Sovjet og Kina – og mye av kritikken kan maoister langt på vei være enig i. MLM innebærer rasende kamp mot ”røde byråkrater” som vandret på den kapitalistiske veien. Både Lenin og Stalin, men spesielt Mao, var klar over denne faren, så at den utviklet seg under sosialismen i deres land og kjempet mot den. Anarkistenes lettvinte løsning på dette helt reelle problemet er å avvise både parti og stat, og legge alt i hendene på den direkte organiseringen av arbeidere i økonomiske organisasjoner – som fagforeninger, fabrikkråd og kooperativer. På den måten unngår de problemene i det sosialistiske samfunnet, fordi man aldri vil komme til noe slikt samfunn med anarkismen som rettesnor.

Mao Zedong tok i 1966 initiativ til Den store proletære kulturrevolusjonen. Denne rettet seg mot dårlige byråkrater som med sin arbeidsstil og ideologi la til rette for ny kapitalisme. Maos metode var å mobilisere massene i en enorm revolusjonær prosess. Et prakteksempel på samspillet mellom ”ovenfra” og ”nedenfra”. Kulturrevolusjonen er den største revolusjonen i menneskehetens historie og omfattet hele det kinesiske folket som talte flere hundre millioner mennesker. Kampen for kommunisme i Kina har gitt erfaringer om sosialisme og massenes frigjøring til hele verdens folk, erfaringer som anarkistene bare kunne drømme om å oppdage.

Alternativet anarkistene setter fram til arbeiderklassens diktatur, er å organisere hele samfunnet etter føderalistiske prinsipper. Proudhon kalte seg etter hvert heller føderalist enn anarkist. Og Bakunin bygget videre på hans føderalisme. Det framtidige anarkistiske samfunn skulle få en dobbelt struktur; økonomisk og administrativt. Økonomien skulle organiseres gjennom føderasjoner av selvstyrte arbeidersammenslutninger, det administrative skulle organiseres gjennom kommunene og føderasjoner av kommuner.[58]

Proudhon raste mot sentralisering og samling av mindre enheter i et udelelig hele og kalte det ”det virkelige tyranni for det moderne samfunn”. Proudhon mente dette var et system for imperialisme, kommunisme og absoluttisme, som i følge ham var synonymer.[59] Føderalismens prinsipp er fri tilslutning, og uttredelse. Individene slutter seg frivillig til kommunen, kommunene slutter frivillige forbund til regioner, de regionale føderasjonene danner nasjonale føderasjoner, og de nasjonale føderasjonene samles i en verdensføderasjon. Dette var Bakunins idé, og han slo fast at ”retten til den frie sammenslutning og til den like frie uttreden er den første, den viktigste av alle politiske rettigheter.”[60] Det betyr i prinsippet at ethvert individ når som helst kan tre ut av kommunen, kommunen kan når som helst tre ut av regionen og så videre.

Folkekommunene i Kina pekte framover mot det kommunistiske samfunnet. Folkekommunene hadde både politiske og økonomiske oppgaver. De organiserte produksjonen og alle produksjonsredskaper tilhørte folkekommunen. De hadde også folkekjøkken i stedet for at familiene hadde individuelt ansvar for mat. Denne formen for kollektivisme, desentralisering og folkemakt er i sitt vesen kommunistisk. Folkekommuner svarer til menneskets sosiale behov. Men i den sosialistiske overgangsfasen, der klassekampen fortsetter med uforminsket styrke, kan ikke folkets samla makt pulveriseres ved at kommuner og regioner trer inn og ut av fellesskapet fullstendig fritt. I arbeiderklassens diktatur, må man bruke prinsippet om demokratisk sentralisme – frihet til kritikk og diskusjon, men enhet i handling.

Videre er det mange spørsmål som kan reises mot Bakunins idé om en dobbel struktur og lag på lag med parallell føderalisme. Hvorfor er dette systemet mer motstandsdyktig mot byråkratisering? Hvorfor skulle et slik, relativt uoversiktlig system, ikke legge vel så mye til rette for maktmisbruk som et sentralisert arbeiderdiktatur? Vi ser i dagens verden at de kapitalistiske statene er organisert på hundrevis av forskjellige måter, med alle mulige slags ”demokratiske” tiltak. Dette er på ingen måte til hinder for at borgerskapet har den reelle makta. Jo flere regler, jo flere komiteer og valgordninger, jo mer innvikla systemet er, desto bedre passer det for borgerskapet og deres småborgerlige lobbyister.

Hva skjer om produksjonskollektivene i et område trekker seg fra føderasjonen, mens det administrative nivået blir der? En administrasjon uten økonomi? Hva skal de administrere? Bakunins ideer løser ingen virkelige problemer. Bare klassekamp i virkelighetens verden kan løse motsigelsen mellom styrende og styrte. Og bare den beste og mest kampdyktige organisering og ledelse kan legge grunnlaget for at arbeiderklassen og deres allierte seirer i denne kampen.

9. Anarkismen i Norge

Anarkismen har aldri vært sterk i Norge. I mellomkrigstida fantes en syndikalistisk bevegelse som aldri ble spesielt sterk, med unntak av noen få steder – for eksempel på Rjukan. Den falt snart sammen og anarkismen var så godt som død til ”ungdomsopprøret” kom til Norge på 60- og 70-tallet. Anarkismen oppsto da først som intellektuelle grupper som studerte anarkismen, og i såkalte frikermiljøer preget av opprørsk musikk og narkotika.[61] Disse gruppene havnet raskt politisk i skyggen av den marxist-leninistiske bevegelsen som ble svært sterk i Norge og appellerte til tusenvis av ungdommer i dette landet.

Bildet endret seg dramatisk på begynnelsen av 80-tallet. Den internasjonale ML-bevegelsen var i krise, og det gjaldt også Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene). Det kinesiske forbildet var svekka og ML-bevegelsen var blitt eldre. I Norge sveipet en ny inspirasjon innover enkelte ungdomsmiljø – husokkupasjon, punkmusikk og gatekamper.[62] I Oslo okkuperte ungdom Skippergata som ble starten på Blitz og i Trondheim ble Ungdom For Fri Aktivitet (UFFA) etablert gjennom okkupasjonen av Kjøpmannsgata 28. Husokkupasjoner ble gjennomført i flere byer, og disse miljøene har nå hatt egne hus i over tretti år. Både i Oslo og Trondheim fikk okkupantene etter kamp, tildelt hus av kommunen og har siden fått omfattende økonomisk støtte. Dette står i grell kontrast til hvordan slike hus og bevegelser blir behandla i andre land.

Disse husene – Blitz og UFFA-hus – har vært konsertscener, men også politiske samlingspunkt der anarkismen har hatt sterk innflytelse. Organiseringen har vært anarkistisk i den forstand at man ikke har valgt ledere og har hatt flat struktur med allmøter der alle kan delta. Men først og fremst har disse husene vært en subkultur, en stil, og ikke en politisk bevegelse. Svarte klær, nagler, hanekammer, feltstøvler og punkmusikk, vegetarisme, hasj og alkohol. En kultur med sterk forrakt for det som er ”main stream”, men også mot autoritære saker som ledelse og planlegging.

Andre hus har også oppstått, som Hjelmsgate og Hausmania i Oslo. I Trondheim har det vokst en hel bydel ut av omtrent samme kilde som UFFA; Svartlamon. Svartlamon er en kommunalt godkjent og støtta ”økologisk bydel” med allmøte som øverste organ, der folk bor billig men må søke om å få flytte inn. Kunstnere og andre som ”passer inn” blir prioritert. Denne typen bydel er helt i tråd med en tradisjon innenfor anarkismen for parallellorganisering, selv om anarkismen som ideologi ikke står svært sterkt i bydelen og selv om parallellorganiseringen her er godkjent og støtta av politikerne som et ”kulturprosjekt”.

Miljøpartiet De Grønne har også deler av sine røtter i anarkistbevegelsen. Dette er slett ikke uvanlig. Europas sterkeste ”grønne” parti, har en rekke av sine ledere fra den småborgerlige ”venstre”-kommunistiske og anarkistiske bevegelsen på 70-tallet. Baseområdet for De Grønne i Trondheim har vært Svartlamon. De grønne partiene i hele Europa er småborgerlige partier. På en side er de enkeltsakspartier som fokuserer ensidig på miljø, uten analyse av kapitalisme som rota til problemet. På den andre sida er det en klar tendens til at de grønne partiene utvikler seg til typiske sentrumspartier desto større og mer ”seriøse” de blir. I Tyskland har De Grønne sittet i regjering med sosialdemokratene, og hatt utenriksministeren som sendte tyske soldater til Afghanistan. De fører en klassisk småborgerlig sentrumspolitikk for småproduksjon og lokalt næringsliv. I Sverige er også det grønne partiet svært ansvarlig og samarbeider tett med sosialdemokratene, samtidig som de holder litt distanse ved å være mer sentrumsorientert (småborgerlig) i spørsmål om små bedrifter og privatskoler.

I Norge går Miljøpartiet De Grønne i den samme retningen. Logo og framtoning strømlinjeformes, og narkotikaliberalismen dysses ned. Mange gamle anarkister har ingen problemer med å tilpasse seg en mer ”seriøs” og ”ansvarlig” stil, og har i Trondheim kommune inngått i flertallet sammen med SV og Arbeiderpartiet. Kutt i velferden blir rettferdiggjort med flere sykkelstier og begrensninger av biltrafikken. Det kan synes ulogisk at anarkister går i denne retningen, men det er egentlig typisk. Enten avviser anarkisten alle valg og enhver parlamentarisme, eller så lar han seg svelge med hud og hår av det borgerlige ”demokratiet”.

De intellektuelle anarkistenes fane er hentet fram igjen av gruppa Motmakt. De går inn i en tradisjon som på 90-tallet ble ivaretatt av grupper som Folkemakt og Direkte Demokrati og skriver seg fra 70-tallets mange anarkistiske foreninger og grupper. Motmakt arrangerer diskusjonsmøter og har en relativt seriøs og ideologisk stil. De løfter fram klassiske anarkistiske prinsipper mot autoritet og for direkte aksjon og selvsagt antikommunisme. I plattformen sin sidestiller de Sovjetunionen fra 1921 med Hitler-Tyskland og Mussolinis Italia.[63] Motmakt har ellers blant annet skrevet en studiesirkel om kapitalisme[64] og legger der fram teorier utarbeidet av Karl Marx, for eksempel merverdiloven, uten å nevne at det kommer fra ham. Dette var en av Marx' største oppdagelser og et resultat av et enormt arbeid. Bare én gang krediteres Marx for å ha gitt navn til teorien om profittratens tendens til å minke.[65]

Motmakt gir ut en studiesirkel på over hundre sider om kapitalismen, men de evner ikke å presentere noen virkelig forståelse av kapitalismens særtrekk og utviklingslover. Motmakt skriver at ”kjernen i kapitalismen er økonomisk fåtallsstyre”.[66] Men fåtallsstyre var en del av både føydalismen og slavesamfunnet – de førkapitalistiske klassesamfunnene. Motmakt gjentar gang på gang at ”økonomisk fåtallsstyre” er roten til alle problemer og at dette er ”kjernen i kapitalismen”. For en marxist gir det forøvrig ikke mening å avgrense seg til økonomisk fåtallsstyre, da kapitalismen innebærer at borgerskapet også har den politiske makta. Borgerskapets diktatur utøves gjennom den borgerlige statsmakta og er meget politisk. Borgerskapets diktatur er et fåtallsstyre, men det er både økonomisk, politisk, militært, kulturelt og ideologisk.

Der anarkistene ikke klarer å identifisere hva som skiller kapitalismen fra andre systemer, avdekker marxismen at kjerna i kapitalismen er kapitalakkumulasjon. Produksjonen i kapitalismen handler om å øke kapitalen for kapitaleierne, gjennom å investere kapital og rane til seg merverdi. Kapitalistisk produksjon er til og med teoretisk mulig i et ”flertallsstyre”.

Marx og Engels beskriver dette særegne ved kapitalismen på følgende måte: ”Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre.”[67]

Det mest sentrale i kapitalismen er den kapitalistiske måten å organisere produksjonen på. Altså hjelper det ikke bare å avsette ”fåtallet” på toppen. Hele systemet må legges om fra topp til bunn, fra bunn til topp. Uten å identifisere hva som er særegent, hva som er spesielt, ved kapitalismen, hvordan skal man kunne avskaffe den? Det er mangelen på en slik forståelse som legger veien åpen for anarkister som Proudhon og hans ”selvstendige produsenter”. Det legger til rette for småborgerens utopi; forestillingen om en verden der alle er selvstendige, uavhengige og frie produsenter på et fritt marked uten monopoler og stater. Forskjellen mellom denne anarkismens og høyreorientert libertarianisme er hårfin, nesten umulig å se. At en del av disse kaller seg anarkokapitalister virker logisk.

De anarkistiske miljøene flyter over i hverandre og får næring av hverandre. Man kan bo på Svartlamon, stå på valgliste for De Grønne, være medlem av Motmakt og dra på konserter på UFFA. Ut av Blitz er det skapt mange avleggere, blant annet en gruppe som ble inspirert fra utlandet; Antifascistisk Askjon (AFA). Denne gruppa er liten sammenliknet med 1990-tallet, da de ga ut eget magasin og hadde lokalgrupper flere steder i landet. AFA har mottoet ”mot rasisme, sexisme, kapitalisme og homofobi”. Det opprinnelige AFA ble startet av de tyske kommunistene på trettitallet for å samle antifascister til militant kamp mot nazistene. Det moderne AFA har mange steder blitt anarkistgrupper med hovedfokus på konfronterende antifascisme, men også med fokus på feminisme, dyrevern, antinasjonalisme og antikapitalisme.

AFA i Norge har hatt sterke innslag av folk fra AKP og Rød Ungdom, så noen bevisst og gjennomført anarkistisk gruppe har norske AFA ikke vært historisk. Men de har støttet opp om en anarkistisk og trotskistisk linje for antifascisme. Den militante antifascismen skal føres på et antikapitalistisk grunnlag, men ikke underordnes en kommunistisk organisering. De er for militant antifascisme, men mot Maos linje om å legge all militær kamp under politisk ledelse. I Sverige har AFA-linja splittet kampen mot fascismen og tidvis hindret breie fronter mot nazigruppene.

Avslutning og oppsummering

Anarkismen er et blindspor. Den er til hinder for folkets kamp og skiller seg fra marxismen-leninismen-maoismen (MLM) først og fremst på følgende vis:

1) Anarkismen er småborgerlig. Anarkismens sosiale grunnlag er småborgerskapets desperate kamp mot kapitalismens utvikling, og den stadige tilførselen av folk med småborgerlig bakgrunn til arbeiderbevegelsen. MLM derimot er en proletarisk ideologi, en vitenskap for opphevelse av kapitalismen og arbeiderklassens frigjøring.

2) Anarkismen er mot alle former for autoritet. I motsetning til den vitenskaplige kommunismen påstår anarkismen at all påvirkning ”ovenfra”, ”utenfra” og fra et sentrum er negativ. De ser ikke autoritet og autonomi som relative saker, men som absolutter der det ene er absolutt ondt og det andre absolutt godt. Kommunistene derimot mener alle forhold mellom mennesker innebærer at man gir fra seg noe autonomi (selvstyre) og at dette ikke er ondt, men menneskelig. Kommunistene mener også at revolusjonære tanker og revolusjonær ledelse er bra, selv om det kommer ”ovenfra”, ”utenfra” eller fra et sentrum – og at revolusjonær tenkning må komme ”ovenfra”, ”utenfra” eller fra et sentrum i form av revolusjonære teoretikere, ledere og organisasjoner.

3) Anarkismen setter individet foran fellesskapet. All anarkisme er individualistisk og ser massens frigjøring som et resultat av individenes frigjøring, der kommunistene ser individenes frigjøring som et resultat av massenes frigjøring. Kommunister er kollektivister og mener dette er i tråd med menneskehetens behov for sterke fellesskap preget av samhold og samarbeid. For å seire over kapitalismen er sterke og disiplinerte kollektiver helt nødvendig. Veien til individenes frigjøring går gjennom frigjøring av kollektivet.

4) Anarkismen undervurderer fienden og behovet for revolusjonær ledelse. Borgerskapet bruker alle midler for å beskytte kapitalismen. Borgerskapet har aldri nølt med å drukne revolusjoner i folkets blod. De kan bare avskaffes gjennom arbeiderklassens revolusjonære kamp. En revolusjon kan ikke seire uten en generalstab i form av et parti, uten at virkelig revolusjonære klasser og organisasjoner samles i en enhetsfront og uten en revolusjonær folkehær. Verdens sterkeste makter står mot revolusjonen. De er sentraliserte, er eksperter på ledelse og de er væpna til tennene. Kommunistene ser dette og vet at en arbeiderklasse som ikke er bevisst på dette aldri kan avskaffe kapitalismen.

5) Anarkisme er knefall for spontanismen. Spontanismen er ensidig, den griper bare deler av helheten. Spontanismen forkaster de langsiktige strategiene, og oppløser seg i den daglige kampen og kortsiktige mål. Spontanismen kan gå til høyre i form av økonomisme, der man tror sosialismen vokser ut av den økonomiske kampen, eller til ”venstre” i form av terrorisme eller militarisme. Kommunismen setter den bevisste bevegelsen i stedet for spontanismen. Kommunistene står for disiplinert, organisert og planmessig handling der taktikken tjener strategien og kortsiktige mål settes for å lette kampen for langsiktige mål.

6) Anarkistene er mot arbeiderstaten. Kommunistene mener overgangen fra kapitalisme til kommunisme må være arbeiderklassens diktatur. Staten er et redskap for herskerklassen. Så lenge det finnes klasser vil det finnes en stat. Anarkistene mener at revolusjonen må opprette et statsløst samfunn umiddelbart, men kommunistene ser at så lenge det finnes klasser, så lenge det finnes fiendtlige borgerlige stater, så lenge det finnes rester av kapitalisme, trenger arbeiderklassen en statsmakt. Anarkistene har ikke noe alternativ som kan erstatte den sentraliserte og væpna makta til arbeiderstaten.

7) Anarkisme er antikommunisme. Gjennom alle anarkistiske teorier og verker går en rød tråd av antikommunisme. Både i ord og i praksis velger mange anarkister kapitalismen og borgerskapets diktatur framfor kommunistene og arbeiderklassens stat.

8) Anarkismen saboterer folkets kamp ved historiske vendepunkt. Under den russiske revolusjonen og den spanske borgerkrigen gjorde anarkistene opprør mot kommunistene, saboterte folkets bevegelse og splittet kampen mot reaksjonen og de kontrarevolusjonære.

Litteraturliste:

Marxistisk Uppslagsbok, Gidlunds förlag 1972
Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969
Anarkisme eller sosialisme, Josef Stalin
Oktoberhefte nr 5, Forlaget Oktober 1971
Revolusjonær Katekisme, Mikhail Bakunin http://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/1866/catechism.htm
On the Kronstadt Revolt, Vladimir Lenin, http://www.marxists.org/archive/lenin/works/1921/mar/15.htm
Enhetsfrontens og folkefrontens problemer, Georgi Dimitrov, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10407#1.1%20Fascismens%20klassekarakter.
Spania 1936-1939 folket i krig mot fascismen – Ein marxistisk analyse, Forlaget Oktober 1976
Kort utgreiing om meningsdivergensene innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, Vladimir Lenin
Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001
Om autoritet, Fredrich Engels, http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1873/autoritet.htm
Plattform, Motmakt, http://www.motmakt.no/om-oss/plattform
”Venstre” -kommunismen – en barnesjukdom, Vladimir Lenin, verker i utvalg bind 11, Oktober 1976
SAC:s Prinsipförklaring, Sveriges Arbetares Centralorganisation, https://www.sac.se/Om-SAC/V%C3%A5r-organisation/Styrdokument2/SAC-s-Principf%C3%B6rklaring
Hva må gjøres?, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10196#e%29%20Arbeiderklassen%20som%20forkjemper%20for%20demokratiet
Staten og revolusjonen, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189
Program for Tjen Folket, Tjen Folket, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10422#6.2:%20Sosialismen%20m%C3%A5%20v%C3%A6re%20arbeiderklassens%20diktatur
Folkets demokratiske diktatur, Mao Zedong, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10186
Jubilieumsboka ”UFFA 1981-2006”, Tapir akademisk forlag 2006
Motmakt, teori og praksis, bind 1, http://www.motmakt.no/publikasjoner
Det kommunistiske manifest, Marx og Engels, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10653

Noter:

[1] Marxistisk Uppslagsbok, Gidlunds förlag 1972, s. 15
[2] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 8
[3] Anarkisme eller sosialisme, Josef Stalin, sitert fra Oktoberhefte nr 5, Forlaget Oktober 1971, s. 13
[4] Oversatt fra Marxistisk Uppslagsbok, Gidlunds förlag 1972, s. 15
[5] Oversatt fra Revolusjonær Katekisme, Mikhail Bakunin http://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/1866/catechism.htm
[6] On the Kronstadt Revolt, Vladimir Lenin, http://www.marxists.org/archive/lenin/works/1921/mar/15.htm
[7] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 93
[8] Anarkismen, Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 69
[9] Anarkismen, Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 69
[10] Enhetsfrontens og folkefrontens problemer, Georgi Dimitrov, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10407#1.1%20Fascismens%20klassekarakter.
[11] Anarkismen, Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 70
[12] Spania 1936-1939 folket i krig mot fascismen – Ein marxistisk analyse, Forlaget Oktober 1976
[13] Spania 1936-1939 folket i krig mot fascismen – Ein marxistisk analyse, Forlaget Oktober 1976, s. 132
[14] Spania 1936-1939 folket i krig mot fascismen – Ein marxistisk analyse, Forlaget Oktober 1976, s. 133
[15] Anarkismen, Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 71
[16] Kort utgreiing om meningsdivergensene innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, Vladimir Lenin, sitert fra Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 4
[17] Kort utgreiing om meningsdivergensene innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, Vladimir Lenin, sitert fra Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 5
[18] Kort utgreiing om meningsdivergensene innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, Vladimir Lenin, sitert fra Oktoberhefte nr.5, Forlaget Oktober 1971, s. 6
[19] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 190
[20] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 141
[21] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 142
[22] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 142
[23] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 42
[24] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 143
[25] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 145
[26] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 145
[27] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 146 [28] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 147
[29] Om autoritet, Fredrich Engels, http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1873/autoritet.htm
[30] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 150
[31] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 22
[32] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 21
[33] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 28
[34] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 29
[35] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 32
[36] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 33
[37] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 161
[38] Plattform, Motmakt, http://www.motmakt.no/om-oss/plattform
[39] Anarkisme eller sosialisme, Josef Stalin, sitert fra Oktoberhefte nr 5, Forlaget Oktober 1971, s. 13
[40] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 34
[41] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 35
[42] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 36
[43] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 37
[44] ”Venstre” -kommunismen – en barnesjukdom, Vladimir Lenin, verker i utvalg bind 11, Oktober 1976, s. 128
[45] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 38
[46] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 19
[47] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 19
[48] SAC:s Prinsipförklaring, Sveriges Arbetares Centralorganisation, https://www.sac.se/Om-SAC/V%C3%A5r-organisation/Styrdokument2/SAC-s-Principf%C3%B6rklaring
[49] Hva må gjøres?, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10196#e%29%20Arbeiderklassen%20som%20forkjemper%20for%20demokratiet
[50] Hva må gjøres?, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10196#d%29%20Hva%20har%20%C3%B8konomismen%20og%20terrorismen%20felles?
[51] Revolutionärer Weg nr 3, Antiauthoritarianism and Working Class Movement, Verlag Neuer Weg 2001, s. 152
[52] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 16
[53] Staten og revolusjonen, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189
[54] Staten og revolusjonen, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189
[55] Program for Tjen Folket, Tjen Folket, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10422#6.2:%20Sosialismen%20m%C3%A5%20v%C3%A6re%20arbeiderklassens%20diktatur
[56] Folkets demokratiske diktatur, Mao Zedong, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10186
[57] Staten og revolusjonen, Vladimir Lenin, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189
[58] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 63
[59] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 63
[60] Anarkismen fra idé til handling, Daniel Guérin, Pax forlag 1969, s. 64
[61] Se jubilieumsboka ”UFFA 1981-2006”, kapitlet ”Syttitallets rebeller” fra side 13.
[62] Se jubilieumsboka ”UFFA 1981-2006”, kapitlet ”Gjør det sjøl!” fra side 23.
[63] Plattform, Motmakt, http://www.motmakt.no/om-oss/plattform
[64] Motmakt, teori og praksis, bind 1, http://www.motmakt.no/publikasjoner
[65] Motmakt, teori og praksis, bind 1, side 48
[66] Plattform, Motmakt, http://www.motmakt.no/om-oss/plattform
[67] Det kommunistiske manifest, Karl Marx og Fredrich Engels, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10653#I:%20Borger%20og%20proletar%203

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!