Fire studietekster om dialektisk materialisme og klassekamp

Dette er fire tekster som i stor grad er oppsummeringer av tre klassiske marxistiske verker skrevet av Stalin, Mao, Marx og Engels. Arbeidet er gjort av en aktivist til en lokal studiesirkel i 2011. Redigert første gang i 2012. Og andre gang - med en ny innledning - for publisering på nett i 2017. Den gir en innføring i marxismens lære om dialektisk og historiske materialisme, klasser og klassekamp.

Marxismen har sin filosofi - den dialektiske materialismen. Eller marxismen slutter seg til en metode som gjør filosofien unødvendig som egen vitenskap, i følge Friedrich Engels. Han skriver:

“I begge fall er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi som står over de andre vitenskapene. Så snart en stiller kravet til hver enkelt vitenskap om at den må klargjøre si stilling i helhetssammenhengen mellom tinga og kunnskapen om tinga, så er enhver spesiell vitenskap om helhetssammenhengen overflødig. Det som da blir igjen av hele den eksisterende filosofien som sjølstendig vitenskap, er læra om tenkinga og lovene til tenkinga den formelle logikken og dialektikken. Alt annet inngår i den positive vitenskapen om naturen og historia.”

Engels og Lenin mente at de to største oppdagelsene til Karl Marx, var den historiske materialismen (dialektisk materialisme brukt for å forstå samfunnsutviklinga) og oppdagelsen av merverdien. Videre mener maoistene at den kjerna i marxismen-leninismen-maoismen er politisk makt til proletariatet. Disse sammendragene er et forsøk på å lage forkorta og forenkla versjoner av tre klassiske marxistiske verker:
Josef Stalins “Om den dialektiske og historiske materialisme”.
Mao Zedongs “Om motsigelsen”.
Karl Marx og Friedrich Engels kapittel om borgere og proletarer i “Det kommunistiske manifest”.

Originalene er selvsagt best, og bør leses. Men disse forkorta versjonene kan for eksempel brukes til å lese sammen på studiesirkler.

    1.1 Dialektisk materialisme

    Basert på Stalins tekst Om den dialektiske og historiske materialisme fra 1938.

    Dialektisk materialisme er kommunistenes verdensanskuelse. Det vil si at den dialektiske materialismen er vårt grunnlag for å forstå verden. Den dialektiske materialismen er vitenskapen om de mest allmenne lovene for naturens, samfunnets og tenkningas bevegelse og utvikling.

    Stalin sier innledningsvis at: Dialektikken er en metode vi bruker til å utforske virkeligheten og forstå den. Tolkningen den gir og oppfatningen vi har av virkeligheten er materialistisk.

    1) Den dialektiske metoden kjennetegnes ved følgende grunntrekk:

    a) Den dialektiske metoden ser verden som en sammenhengende helhet, der alle ting og alt som skjer er bundet sammen, avhenger av hverandre og betinger hverandre. Ikke en eneste hendelse eller ting i naturen kan forstås isolert fra alt annet.

    b) Den dialektiske metoden ser verden som en tilstand av uavbrutt bevegelse og forandring, uavbrutt fornyelse og utvikling. Dialektisk metode krever at man ser ting ut fra deres bevegelse, utvikling, fødsel og død. Dialektikken ser ikke først og fremst på det som synes varig men er i ferd med å dø, men det som synes svakt og spinkelt men som fødes, vokser og utvikler seg.

    c) Den dialektiske metoden ser utviklingen fra kvantitet til kvalitet, ser utviklingen som sprangvise overganger fra en tilstand til en annen der kvantitet slår over i kvalitet. Ser utviklingen ikke bare som mer eller mindre av det samme, men at en ting endrer seg helt under visse forutsetninger. Noe som var flytende kan bli fast og noe som var bra kan bli dårlig. Dialektikken ser utviklingen ikke bare som evolusjon, men også revolusjonene i utviklingen.

    d) Den dialektiske metoden ser at alle ting og hendelser har iboende indre motsetninger. De har alle sin positive og negative side, sin fortid og fremtid, noe som dør og noe som utvikler seg. Utviklingen i sprang skjer ikke harmonisk men i form av kamp mellom de motsatte tendensene som virker på grunnlag av disse motsigelsene. I følge Lenin er dialektikken utforskningen av motsetningene i selve tingenes vesen og utvikling er kamp mellom motsetningene.

    Altså i kortform: Dialektikkens metode ser naturen og hendelser a) som en sammenhengende helhet og aldri isolert b) i en tilstand av uavbrutt bevegelse og forandring c) som utvikler seg i sprang, i revolusjoner d) som utvikler seg gjennom kamp mellom motsetninger

    Dette leder til den revolusjonære kommunistiske tenkningen som a) vurderer alle samfunnssystem ut fra de betingelser som har skapt det, og ser at kapitalismen er framskritt fra føydalismen, selv om sosialismen er overlegen kapitalismen

    b) ser at ingen samfunnssystemer varer evig, og at kapitalismen kan erstattes av sosialismen slik den selv erstattet føydalismen og ser at man må orientere seg ikke mot de døende klassene som er mektige i dag men de framvoksende klassene som i dag synes avmektige, som ser at man må se framover ikke bakover

    c) innser at revolusjonære omveltninger som gjennomføres av de undertrykte klassene er fullstendig naturlige og uunngåelige, og dermed kan kapitalismen ikke avskaffes gjennom kvantitative reformer men gjennom en kvalitativ forandring, gjennom revolusjon

    d) avdekker klassekampen og motsigelsene mellom klassene i det kapitalistiske samfunnet og ser at denne er naturlig og uunngåelig og at kommunismen kun kan nås gjennom å føre denne klassekampen til ende

    Slik er den dialektiske metoden når man bruker den på samfunnet.

    2) Den marxistiske filosofiske materialisme kjennetegnes ved følgende hovedtrekk:

    a) Verden er materiell og utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse. Den trenger ingen ånd. Materialismen ser verden slik den er, uten fremmede tilsetninger (i følge Engels).

    b) Materien er en objektiv realitet som eksisterer utenfor og uavhengig av bevisstheten. Materien er det primære og bevisstheten er det sekundære. Tenkningen kan ikke skilles fra hjernen, tenkningen kan ikke skilles fra materien den er et produkt av. Engels slår fast at materien ikke er et produkt av ånden, men ånden er kun det høyeste produktet av materien.

    c) Verden og dens lover kan helt ut erkjennes, våre kunnskaper om naturens lover, prøvd gjennom erfaring og praksis, er pålitelige kunnskaper. Det finnes ikke ting i verden som ikke kan erkjennes, bare ting som enda ikke er erkjent.

    Altså i kortform: Den marxistiske filosofiske materialismen ser at: a) Verden er materiell og utvikler seg etter materiens bevegelseslover. b) Materien er objektivt reell og tenkning er produkt av den og ikke omvendt. c) Alt i verden og alle dens lover kan erkjennes gjennom erfaring og praksis.

    Det har stor betydning å utvide den filosofiske materialismen til studiet av samfunnet. Når sammenhengene i naturen er underlagt lover for utviklingen, gjelder dette også menneskesamfunnet. Dermed slutter samfunnets historie å være tilfeldig og utforskningen av historien blir en vitenskap. Følgelig må arbeiderklassens parti ikke bygge på fromme ønsker, sunn fornuft eller alminnelig moral, men på lovene for samfunnets utvikling.

    Når verden kan erkjennes fullt ut, kan samfunnet erkjennes fullt ut og vitenskaplige kunnskaper om samfunnet må erkjennes som objektiv sannhet. Sosialismen er dermed forvandlet fra menneskets drøm om et bedre samfunn til en vitenskap. Følgelig må forbindelsen mellom vitenskap og praktisk virksomhet, mellom teori og praksis, deres enhet må være ledestjernen for arbeiderklassens parti.

    Når det materielle er det primære og bevisstheten det sekundære, må samfunnets materielle liv være det primære og det åndelige liv det sekundære. Samfunnets materielle liv er en objektiv realitet, mens samfunnets åndelige liv er en gjenspeilig av dette. Følgelig må kilden til tankene og forestillingene til folk i samfunnet ikke søkes i tankene, teoriene og politikken selv, men i samfunnets materielle liv og den samfunnsmessige tilværelse.

    I denne forbindelse sier Marx at det ikke er menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvent deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.

    Dette sier ingenting om de politiske og åndelige forestillingenes betydning i samfunnet, bare hvor de kommer fra. Den kommunistiske teorien ser at disse forestillingene spiller viktige roller i samfunnet og har innvirkning på samfunnets materielle liv.

    Det finnes gamle ideer og teorier som har overlevd seg selv og tjener de døende krefter eller klasser i samfunnet og bremser utviklingen. Det finnes nye og framskredne ideer som tjener interessene til de framskredne kreftene og letter samfunnets utvikling.

    Nye ideer oppstår bare etter at den materielle utviklingen har lagt til rette for det, men etter de har oppstått blir de svært viktige for å lette samfunnets framgang. Disse ideene innvirker etter hvert selv på samfunnets materielle liv og kan skape de betingelsene som kreves for å gjøre videre utvikling mulig. I samband med dette skriver Marx at ”teorien blir en materiell kraft så snart den har grepet massene”.

    Den kommunistiske teorien er en teori for utvikling av samfunnet, som kan sette massene i bevegelse, organisere arbeiderklassens veldige hær mot kapitalismen, knuse de kreftene som hemmer framskrittet og bane vei for framtidas nye materielle forhold. Økonomister og opportunister ser ikke den rollen denne teorien spiller, men forfaller til ”vulgærmaterialisme” til enkel og endimensjonal materialisme som reduserer teorien og ideenes rolle til nesten ingenting og fordømmer sine partier til å henge etter folket som halen på hunden.

    1.2 Historisk materialisme

    Del 2 av tekst basert på Stalins tekst Om den dialektiske og historiske materialisme fra 1938.

    Den historiske materialismen er den dialektiske materialismen brukt på samfunnet.

    3) Den historiske materialismen

    a) I følge den historiske materialismen er måten å skaffe seg midlene til livsoppholdet hovedkraften som bestemmer samfunnets organisering og utvikling. For å leve må mennesker ha mat, klær, bolig, brensel osv. For å skaffe dette må vi ha produksjonsredskaper. Sammen med menneskene som bruker dem, og de kunnskapene og erfaringene menneskene trenger for å bruke dem, danner produksjonsredskapene samfunnets produktivkrefter.

    Produktivkreftene er den ene sida av produksjonen av midlene til livsoppholdet. Den andre sida er produksjonsforholdene. Mennesker har alltid ført kamp med naturen for å overleve, men aldri som enkeltindivider, alltid som del av en gruppe, et fellesskap, et samfunn. Derfor er organiseringa av produksjonen alltid i alle samfunn like viktig som selve produktivkreftene, selv om den spenner fra det frivillige arbeidsfellesskapet til nakent slaveri og tvang.

    Produksjonen, produksjonsmåten, omfatter altså både samfunnets produktivkrefter og menneskenes produksjonsforhold, og er grunnlaget for utviklingen av samfunnet.

    b) Den første særegenhet ved produksjonen er at den aldri blir stående på et punkt i en lengre periode men er alltid i en tilstand av forandring og utvikling. Forandringer i produksjonsmåten tvinger uunngåelig fram endringer i hele samfunnssystemet, i ideer, politiske synsmåter, politiske institusjoner. Slik produksjonsmåten er, slik er i hovedsak også selve samfunnet – medregna ideer, teorier, politiske syn og institusjoner. Slik mennesket lever, slik tenker det.

    Historien om samfunnets utvikling er først og fremst historien om produksjonens utvikling. Følgelig er denne historien samtidig historien om produsentene, om de arbeidende massene som er hovedkrafta i produksjonen av de materielle godene som er nødvendig for samfunnets eksistens. Følgelig kan den historiske vitenskapen ikke redusere historien til det som konger og hærførere har bedrevet, men må egne seg til historien om de arbeidende massene. Følgelig må en søke nøkkelen til samfunnets lover i produksjonsmåten, ikke i menneskets hoder. Følgelig er den første oppgaven for historisk vitenskap å utforske og avdekke lovene for produksjonen. Følgelig må kommunister overalt og framfor alt gå ut fra lovene for produksjonens utvikling og lovene for samfunnets økonomiske utvikling.

    c) Den andre særegenheten ved produksjonen er at forandring og utvikling av den alltid begynner med forandring og utvikling i produktivkreftene, framfor alt i produksjonsredskapene. Produktivkreftene er det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Produksjonsforholdene kan hemme dem og ligge tilbake for dem en periode, men ikke så lenge. Ganske raskt må de bringes i samsvar med produktivkreftene, hvis ikke vil det føre til en grunnleggende forstyrrelse av enheten mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene, til et brudd i produksjonen, til en krise i produksjonen og til ødeleggelse av produktivkrefter. Dermed er produktivkreftene ikke bare det mest bevegelige og revolusjonære elementet i produksjonen, men også det bestemmende elementet i utviklingen av produksjonen. Produktivkreftene ligger til grunn for produksjonsforholdene.

    Et skjematisk bilde av produktivkreftenes utvikling fra de eldste tider til i dag ser slik ut: 1) overgang fra primitive steinredskaper til bue og pil, og i samband med dette overgang fra jegerlivet til temming av dyr og primitiv féavl,
    2) overgang fra steinredskaper til metallredskaper og i samsvar med dette overgang til dyrking av planter og til jordbruk,
    3) en videre forbedring av metallredskapene, innføring av blåsebelgen i smia, overgang til pottemakerarbeider, og i samsvar med dette utviklingen av håndverket, utskillelse av håndverket fra jordbruket, utvikling av en sjølstendig håndverkerproduksjon og seinere manufakturproduksjon,
    4) overgang fra håndverksmessige produksjonsredskaper til maskinen og forvandling av håndverk og manufaktur til maskinindustri og oppkomsten til moderne maskindrevet storindustri.

    Dette er et langt fra fullstendig bilde. Utviklingen og forbedringene skjedde sammen med forandringer av menneskene – det viktigste elementet i produktivkreftene – forandret erfaringene, ferdighetene og evnen til å bruke produksjonsredskapene. I samsvar med alle disse forandringene forandret også menneskenes produksjonsforhold seg.

    Historien kjenner fem hovedtyper av produksjonsforhold: 1) det primitive fellesskapet; urkommunismen
    2) slaveriet
    3) føydalismen
    4) kapitalismen
    5) sosialismen; kommunismens første fase

    I det primitive fellesskapet er grunnlaget for produksjonen er felleseie. I slaveriet er grunnlaget for produksjonen slaveeierens eiendomsrett til produksjonsmidlene og til arbeideren i produksjonen (slaven). Under føydalismen er grunnlaget for produksjonen føydalherrens eiendomsrett til produksjonsmidlene og hans begrensede eiendomsrett til arbeideren i produksjonen (den livegne). I kapitalismen er grunnlaget for produksjonen den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene, men arbeideren er fri fra personlige avhengighetsbånd.

    Med industrien og kapitalismen utvikler produktivkreftene seg i voldsomt tempo og mangedobler effektiviteten og produktiviteten. Kapitalismen samler millioner og hundretalls millioner arbeidere i veldige fabrikker og industrianlegg og gir produksjonsprosessen en samfunnsmessig karakter. Dette undergraver deres egen stilling, da samfunnsmessig produksjon krever samfunnsmessig eiendomsrett til produksjonsmidlene. Kapitalistenes private eiendomsrett, de kapitalistiske produksjonsforholdene, kommer i utakt med de samfunnsmessige produktivkreftene. Denne motsigelsen er rot til kriser, til konkurser og ruin, til ødeleggelse av varer og ødeleggelse av produksjonsredskaper, til arbeidsløshet og sult. De kapitalistiske produksjonsforhold har sluttet å være i samsvar med produktivkreftene. Kapitalismen er svanger med revolusjonen.

    Under sosialismen, kommunismens første fase, som vi har sett i Sovjet og Kina, er grunnlaget for produksjonsforholdene proletariatets politiske diktatur og den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene. De framstilte produktene ble fordelt etter prinsippet ”den som ikke arbeider skal heller ikke ete”, altså kunne ingen rike utbyttere leve av andres arbeid.

    Marx skriver at bruken og framstillingen av arbeidsmidler (redskaper) er karakteristisk ved menneskets måte å arbeide på, selv om den finnes i primitiv kimeform hos noen dyrearter. Derfor kan mennesket defineres som et dyr som lager redskaper. Det er ikke hva som lages men hvordan det lages og med hvilke arbeidsmidler som skiller de økonomiske epokene fra hverandre.

    I det tyske forordet til Det kommunistiske manifest skriver Engels at den økonomiske produksjonen og den historiske samfunnsstrukturen som følger av den, danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie. I samsvar med dette har hele historien siden det urgamle felleseiet til jord og redskaper gikk i oppløsning, vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttende, mellom beherskede og herskende klasser. Denne kampen har i følge Engels nådd et trinn der den utbyttede og undertrykte klassen (proletariatet) ikke lenger kan frigjøre seg fra borgerskapet uten samtidig å frigjøre hele samfunnet fra utbytting, undertrykking og klassekamp.

    d) Den tredje særegenheten ved produksjonen består i at de nye produktivkrefter og produksjonsforholdene som svarer til dem oppstår i det gamle samfunnet. De oppstår ikke atskilt fra det gamle systemet, de oppstår ikke som resultat av menneskenes bevisste og overlagte handlinger, men spontant, ubevisst og uavhengig av menneskenes vilje. Dette skjer ubevisst av to årsaker: 1) fordi menneskene ikke står fritt til å velge produksjonsmåte, men får overlevert disse fra tidligere generasjoner og må tilpasse seg disse 2) fordi menneskene når de skal forbedrer et eller annet produksjonsredskap, gjør de dette ikke bevisst ut fra hvilke samfunnsmessige resultater det vil føre til, men tenker bare på å lette sitt arbeid og oppnå en direkte og merkbar fordel for seg.

    Marx sier at i produksjonen av de materielle godene menneskene trenger, inngår menneskene bestemte, nødvendige produksjonsforhold, uavhengig av sin vilje, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av produktivkreftene.

    Dette betyr ikke at forandringene skjer glatt og uten konflikter og rystelser. Tvert imot skjer overgangene vanligvis gjennom revolusjonær styrting av de gamle produksjonsforholdene og opprettelse av nye. Inntil en viss periode foregår utviklingen av produktivkreftene og forandringene av produksjonsforholdene spontant og uavhengig av menneskenes vilje. Men bare inntil de som har oppstått og er under utvikling har nådd den nødvendige modningen. Når denne er nådd blir de gamle produksjonsforholdene og herskerklassene en hindring som bare kan fjernes gjennom revolusjonen. Her trer den veldige rollen til de nye ideene, til den nye politiske teorien, til de nye politiske institusjoner, til den nye politiske makt fram i all sin prakt. De er nødvendige for å rydde vekk det gamle som står i veien for det nye.

    Et maoistisk tillegg:

    For marxist-leninist-maoister er det to forhold Stalin i for liten grad går inn på, men som er helt avgjørende for utviklinga i menneskenes historie; 1) Motsigelsen mellom basis og overbygning, på den ene siden produktivkrefter og produksjonsforhold (basis) og på den andre sida statsmakta, lovene, kulturen osv. (overbygningen). 2) Klassemotsigelsene og klassekampen – folkets rolle i utviklingen av samfunnet.

    Stalin legger svært stor vekt på produksjonen. Han kommer inn på teorien og menneskenes rolle, men ikke like klart som Marx og Engels i det kommunistiske manifest, eller Mao når han sier at ”folket, og bare folket, er hovedkrafta i skapelsen av historien”. Det må understrekes igjen og igjen at utviklingen av produktivkreftene aldri spontant skaper sosialisme – eller andre systemer for den saks skyld. Kapitalismen skaper selv sine bødler i den moderne arbeiderklassen, men arbeiderklassen må føre klassekamp og opprette sin stat, for faktisk å avskaffe kapitalismen. Med andre ord – revolusjoneringa av produktivkreftene legger forholdene til rette for politisk revolusjon, men bare folket kan gjennomføre denne.

    Det må også understrekes at selv om basis er grunnlaget for overbygningen, selv om basis setter begrensninger og åpner muligheter, så er det ikke et mekanisk forhold mellom basis og overbygning. Overbygningen følger ikke basisen automatisk, den må endres av menneskers aktive innsats. Og noen ganger kan endringer i overbygningen være nødvendig før endringer i basis kan finne sted – for eksempel ved å opprette en arbeiderstat som legger til rette for kommunistisk utvikling i basisen.

    Og det kan også legges til at der Stalin skriver om motsigelsen i kapitalismen mellom samfunnsmessig produksjon og privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, skriver Engels at motsigelsens andre side er den private eller kapitalistiske tilegnelsen av produktene - og at den kapitalistiske eller private eiendommen er et middel til denne tilegnelsen. Det kan være en viktig forskjell, siden kapitalistisk eiendom ikke må være privat i den forstand at enkeltpersoner eier. Statskapitalisme er mulig, herskerklassen kan som tilegne seg arbeidet til proletariatet ikke bare gjennom personlig eiendom, men også gjennom andre former for kontroll.

    Kort sagt - klassekampen er nøkkelspørsmålet. Den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske produksjonen trer fram i samfunnet som kampen mellom proletariat og borgerskap.

    1.3 Om motsigelsen

    Basert på Mao Zedongs artikkel Om motsigelsen fra 1937.

    Tjen Folket mener at Mao utvikla marxismen videre til et høyere stadium. En av hans viktigste bidrag var i utviklinga av dialektikken og oppdagelsen av grunnloven i denne. Denne teksten er basert på hans artikkel Om motsigelsen fra 1937.

    Loven om motsigelsen i alle ting, det vil si loven om motsetningenes enhet, er grunnloven i den dialektiske materialismen.

    Eksempler på motsigelser: - Natt og dag - Krig og fred - Pluss og minus

    Eksempel på motsigelser i et menneske: - Liv og død - Bevegelse og stillstand - Borgerlig og proletær tenkning

    1) To verdensanskuelser

    Motsetningen til dialektikk er metafysikk. Gjennom hele menneskehetens historie har dette vært de to motsatte oppfatningene av lovene for utviklinga av verden.

    Dialektikken sier at den grunnleggende årsaken til utvikling av en ting ligger i motsigelsene i tingen sjøl, mens forholdet til ting utafor tingen sjøl er sekundær. Ytre årsaker virker gjennom indre motsigelser. Metafysikken ser ikke dette, og mener ytre årsaker er det primære.

    Metafysikerne ser at en ball spretter fordi den kastes i bakken, dialektikerne ser at en ball spretter på grunn av materialet ballen er lagd av. Om du kaster et ukokt egg i bakken vil det ikke sprette. Dette er fordi ballen og egget er forskjellig satt sammen. Deres indre motsigelser er forskjellige. Selvsagt ville ikke ballen sprette uten den ytre påvirkningen. Den ytre påvirkningen er ikke ubetydelig, men den virker gjennom de indre motsigelsene.

    Et anna eksempel på forskjellen på metafysikk og dialektikk: Noen mener at sosialismen i Sovjet ble avskaffet på grunn av press fra USA og andre kapitalistiske land. Vi maoister mener at Sovjet ble angrepet utafra, men at det var de indre motsigelsene i Sovjet sjøl som gjorde at sosialismen ble avskaffa. Om de indre motsigelsene ble behandlet annerledes, kunne Sovjet ha stått imot presset utenfra.

    2) Motsigelsens allmenngyldighet

    Motsigelsens allmenngyldighet har en dobbel betydning: a) Det finnes motsigelser i alle ting sine utviklingsprosesser. b) I enhver ting finnes det en bevegelse av motsetninger fra begynnelse til slutt.

    Helt fra en sædcelle befrukter et egg vil denne utvikle seg gjennom motsigelser. Denne utviklingen gjennom motsigelser vil fortsette helt til mennesket som utvikles dør og løses opp i jorda. Da løses enheten av motsigelser opp – og motsigelsene forsvinner.

    3) Det særegne ved motsigelsen

    Gangen i utviklinga av den menneskelige kunnskapen foregår alltid i en gradvis vekst fra kunnskap om særegne** ting, til kunnskap om ting i allmennhet. Fra det særegne til det allmenne og så fra det allmenne til det særegne, når man bruker den allmenne kunnskapen for å forstå en særegen ting bedre. Dette er de to erkjennelsesprosessene.

    Det vil si at skal vi lære noe generelt om dyret ulv, må vi først lære noe spesielt om mange individer ulv. Vi må studere en rekke særegne dyr som likner på hund, for engang å oppdage at det finnes noe allment som heter ulv. Når vi så har lært noe allment av alle disse særegne individene, kan vi bruke denne allmenne kunnskapen for å gå tilbake og studere særegne ulveindivider igjen. I denne omgangen vil vi lære flere ting på et høyere nivå, fordi vi har noe allment å gå ut i fra.

    Motsigelsen har sin særegenhet i hver form av materiens bevegelse. Når vi betrakter en bevegelse må vi merke oss hva den har felles med andre, men det er enda viktigere å merke oss hva som er særegent (unikt) for denne bevegelsesformen. Enhver form for bevegelse har sin særegne motsigelse. Lyd, lys, varme, spaltning, forbindelse og så videre er bevegelser i naturen som henger sammen med hverandre, men som er forskjellige fra hverandre. De har alle sine særegenheter.

    For å avdekke det særegne ved en motsigelse må man avdekke det særegne ved de to sidene i motsigelsen. Vi må forstå - hvilken spesiell stilling hver side inntar - hvilke konkrete former den antar i sin gjensidige avhengighet og i sitt motsetningsforhold - hvilke konkrete metoder som brukes i kampen i motsigelsen når sidene er avhengige av hverandre - og etter at avhengigheten er oppheva Det var dette Lenin mente da han sa at ”marxismens levende sjel er den konkrete analysen av konkrete forhold”.

    Den grunnleggende motsigelsen i en tings utviklingsprosess forsvinner ikke før prosessen er fullført. Men i en langvarig prosess vil vilkårene være forskjellig på forskjellige stadium (trinn) i utviklingen. Det er flere motsigelser enn bare den grunnleggende, og ettersom de kjemper og utvikler seg, vil tingen gå gjennom flere stadier i sin utvikling. Dersom man ikke ser forskjellene i stadiene så kan man heller ikke se hvordan man skal behandle motsigelsene forskjellig på forskjellige stadium. På de forskjellige stadier vil hver av de to sidene i en motsigelse også forandre seg og ha forskjellige roller.

    For å oppsummere må vi være konkrete når vi analyserer en motsigelse, og studere: - Motsigelsen i hver form av materiens bevegelse - Motsigelsen i hver av dens utviklingsprosesser - De to sidene av motsigelsen i hver prosess - Motsigelsen på hvert stadium (trinn) av prosessen - De to sidene av motsigelsen på hvert trinn

    Kvalitativt forskjellige motsigelser må løses med kvalitativt forskjellige metoder. Prosessene skifter og nye motsigelser oppstår som må løses på nye måter. Dette er ekstremt viktig, og Mao skriver om dette blant annet i Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket. Hvis man løser alle forskjellige motsigelser på samme måte, så er man dømt til å gjøre feil.

    En lege kan ikke skrive ut samme medisin for alle sjukdommer. Da vil den bare hjelpe i noen tilfeller, i en del tilfeller vil medisinen ikke gjøre noe fra eller til og i noen tilfeller vil medisinen forverre tilstanden til pasienten og kanskje ta livet av vedkommende.

    Å fornekte motsigelser er å fornekte alt. Alle ting består av motsigelser. Dette er en allmenn sannhet. Men hver ting består av spesifikke, individuelle, motsigelser – særegne motsigelser for denne tingen. Uten dette vil den allmenne sannheten bli kjent ugyldig. Altså – om ikke alle ting består av helt egne, spesielle, særegne motsigelser, så er ikke lenger loven om at alle ting består av motsigelser sann.

    4) Hovedmotsigelsen og hovedsida i en motsigelse

    a) Det er mange motsigelser i en sammensatt (ikke enkel) tings utviklingsprosess. En av disse må være hovedmotsigelsen. Denne vil bestemme eller virke inn på utviklinga av de andre motsigelsene i prosessen.

    Hovedmotsigelsen i det kapitalistiske klassesamfunnet går mellom borgerskap og arbeiderklasse. På ethvert trinn av en utviklingsprosess er det bare én hovedmotsigelse, selv om denne kan skifte fra trinn til trinn.

    Et eksempel på dette: Da Norge ble et sjølstendig kapitalistisk land i 1905, ble hovedmotsigelsen i det norske samfunnet den mellom den norske arbeiderklassen og det norske borgerskapet. Men da tyske soldater kryssa grensa 9. april 1940, skifta hovedmotsigelsen i Norge. Fra da av gikk den mellom hele det norske folket og den tyske okkupasjonsmakta. 8. mai var okkupasjonen avslutta og den dagen skifta hovedmotsigelsen igjen til å gå mellom arbeiderklasse og borgerskapet.

    Norges Kommunistiske Parti (NKP) gjorde både i 1940 og 1945. Sannsynligvis fordi de hadde et dårlig grep om den dialektiske metoden. Partiledelsen starta først sin aktive og planmessige motstand mot okkupasjonen i 1941. I okkupasjonens første år mente NKP at hovedmotsigelsen fortsatt gikk mellom norsk arbeiderklasse og norsk borgerskap. I 1945 gjorde partiet en ny men beslektet feil. Etter at de i fire år hadde hatt et vennskapelig forhold til norske borgerlige partier, klarte de ikke å endre sin innstilling i 1945. NKPs motstandsfolk la ned våpnene uten noen krav, partiet gikk inn i samlingsregjering med alle partiene – også her uten noen krav – og denne fredspolitikken klarte de ikke å rive seg løs fra før Arbeiderpartiet angrep NKP med voldsom kraft senere på 40-tallet.

    Kort sagt – det er helt avgjørende å se hva som er hovedmotsigelsen til enhver tid. Hvis ikke vil man gjøre alvorlige politiske feil.

    b) I enhver motsigelse er utviklinga av de to sidene i motsigelsen ujevn. Den ene av de motstridende sidene må være hovedsida – den andre er sekundær. Dette endrer seg også og er hele tiden i kamp. Men hovedsida spiller den ledende rollen, og avgjør tingens natur og vesen. Det er avgjørende å forstå at dette endrer seg. Det gjelder ALLE motsigelser. I motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, er produktivkreftene som hovedregel hovedsida, men produksjonsforholdene spiller hovedrollen i noen perioder. Det samme gjelder teori og praksis. Som hovedregel er praksis hovedsida i motsigelsen, men på enkelte utviklingstrinn kan teori bli det avgjørende. En annen innstilling er mekanisk. Å si at basis i samfunnet eller praksis alltid er hovedsida er metafysikk.

    5) Identiteten og kampen mellom sidene i en motsigelse

    Alle motsigelser består av både enhet og kamp. Med identitet menes to ting: a) Eksistensen av den ene sida i motsigelsen forutsetter eksistensen av den andre sida. b) Hver av de to motsatte sidene forvandler seg under gitte forhold til sin motsetning.

    Kan en motsatt side i en ting eller i en tanke eksistere uavhengig? Uten liv, ingen død. Uten over, ingen under. Uten ulykke, ingen lykke. Uten letthet, ingen vanskeligheter. Uten arbeiderklasse, ingen kapitalister. Under gitte vilkår har alle ting, begge sider i alle motsigelser, egenskapen å være forbundet med sin motsetning. De besitter alle egenskapen identitet.

    Enda viktigere enn identiteten, forbindelsen, mellom de to sidene, er at de forvandler seg til hverandre. Under gitte forutsetninger, under bestemte forhold, blir en side til sin motsetning. Den inntar stillingen som sin motsetning har innehatt. Å opprette arbeiderklassens diktatur er å legge til rette for å avskaffe alle klassediktatur. Å bygge den sosialistiske staten er å legge vilkårene til rette for å avskaffe alle statsformer.

    Motsetningenes identitet kan bare eksistere under gitte vilkår. Uten disse bestemte vilkårene, omgivelsene, forholdene, kan ikke motsetningenes enhet bestå. Det er identitet mellom krig og fred, men ikke mellom krig og en stein. Det er under konkrete historiske forhold at en motsigelse oppstår, fordi enheten mellom to motsetninger er mulig i disse.

    Lenin sa at enheten, identiteten er betinget og relativ, men kampen mellom motsetninger som utelukker hverandre er absolutt – på samme måte som bevegelse og utvikling er absolutt.

    Det betyr at alle prosesser har en begynnelse og en slutt. Alle prosesser forvandler seg til sine motsetninger. Eksistensen av en prosess er relativ, forbigående, men bevegeligheten og forandringen er absolutt og uunngåelig.

    Det er to tilstander av bevegelse i alle ting: a) relativ hvile b) iøynefallende forandring En ting som befinner seg i ”relativ hvile” er også i bevegelse, men bare kvantitativt. Utad ser den ut til å være i ro. Når tingen befinner seg i tilstanden av ”iøynefallende forandring” har den kvantitative forandringen i den første tilstanden kommet til et høydepunkt og skaper en kvalitativ – iøynefallende – forandring. Ting forandrer seg stadig fra den første til den andre formen for bevegelse. Eksempel er vann. Ved omtrent null grader er vannet frosset til is. Fra dette punktet til 99 grader celsius (under gitte forhold der lufttrykket er som ved havets overflate) stiger temperaturen umerkelig. Gjennom 99 grader celsius, en for mennesker relativt lang utviklingsprosess, er vannet i relativ hvile. Ved 100 grader celsius koker vannet og blir til damp – en tredje bevegelsesform for vann. Vannet vil gå gjennom disse stadiene igjen og igjen – fra fast til flytende form, til gassform og tilbake til flytende eller til fast igjen.

    6) Antagonismens rolle i motsigelsen

    Antagonismen er en av formene for kamp mellom motsetninger. Under gitte forhold blir en motsigelse antagonistisk. Før en bombe eksploderer er det enhet mellom motsetningene i bomba. Men når bomba antennes blir motsigelsen antagonistisk – kampen mellom motsetningene eksploderer og enheten brytes.

    Noen motsigelser kjennetegnes ved åpen antagonisme, andre gjør det ikke. Noen motsigelser blir antagonistiske etter å ikke ha vært det. Andre motsigelser blir ikke-antagonistiske etter å ha vært antagonistiske.

    Antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser må behandles veldig forskjellig av kommunistene. Behandler man en venn som en fiende, kan vennen faktisk bli en fiende. En ikke-antagonistisk motsigelse som behandles som en antagonisme, kan gjøre motsigelsen antagonistisk. På den andre siden – om revolusjonære behandler borgerskapet og deres lakeier som sine venner, kan de hindre at motsigelsen mellom borgerskap og arbeiderklasse blir akutt antagonistisk. På samme måte kan feighet overfor sosialdemokrati og vakling i politikken åpne for at en kommunistisk organisasjon forvandles til sin motsetning og blir en borgerlig organisasjon – eller den dør rett og slett.

    7) Oppsummering

    a) Loven om motsigelser i alle ting er den grunnleggende loven i naturen og samfunnet, og dermed også i tenkninga. b) Denne loven står i motsetning til den metafysiske verdensanskuelsen og betyr en revolusjon i menneskenes kunnskapshistorie. c) Motsigelsens allmenngyldighet består i at det er motsigelser i alle objektivt eksisterende ting fra begynnelse til slutt. d) Motsigelsens særegenhet består i at hver motsigelse og hver av sidene i alle motsigelser har sine kjennetegn. e) Under gitte vilkår/forhold har motsetningene identitet og kan forvandle seg til hverandre. Dette er også motsigelsens særegenheter og relativitet. f) Kampen mellom motsetningene er endeløs, så lenge tingen motsigelsen er en del av består. Dette er en del av motsigelsens absolutthet, motsigelsens allmenngyldighet. g) Under studiet av motsigelsens særegenhet må vi vie oppmerksomhet til forskjellen mellom hovedmotsigelsen og de sekundære motsigelsene. h) Under studiet av motsigelsens allmenngyldighet og motsetningenes kamp i motsigelsen, må vi vie forskjellen mellom de ulike kampformene oppmerksomhet.

    Gjør vi dette kan vi kvitte oss med dogmatiske og empiristiske feil, kvitte oss med ensidig teori og med ensidig praksis, der den første formen feil (dogmatismen) kommer av at man kun ser det allmenne og den andre formen feil (empirismen) kommer av at man kun ser det særegne.

    1.4 Klassekamp og klassestandpunkt

    Med utgangspunkt i første kapittel av Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Fredrich Engels fra 1848.

    Kommunister har ingen interesser som skiller seg fra proletariatets interesser. Vi vil ikke utnytte folk for å fremme oss sjøl. Vår eneste oppgave er å tjene folket gjennom alltid å stille oss på folkets side, gjennom organisering av folket, med skolering av folket og heve det politiske nivået for å gå framover. Å stille seg på arbeiderklassens standpunkt betyr framfor alt å ha tillit til, forene seg med og tjene de arbeidende massene.

    For oss er studiene et redskap i klassekampen. Vi studerer for å bli nyttige for folkets kamp. Man kan ikke ta arbeiderklassens standpunkt bare gjennom studier, men studiene er likevel til stor hjelp. Klassestandpunktet herdes likevel i første rekke gjennom kamp mot klassefienden.

    Denne teksten tar utgangspunkt i første kapittel av Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Fredrich Engels fra 1848. Det skildrer den historiske utviklinga av borgerskapet og arbeiderklassen.

    Borgere og proletarer

    All nedskrevet historie om alle samfunn til nå, er historia om klassekamper.

    Vår epoke, borgerskapets epoke, har forenkla klassemotsigelsene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to klasser og deres allierte, som står direkte mot hverandre: borgerskap mot proletariat.

    Borgerskapet vokste ut av middelalderens europeiske bysmåborgere, som i utgangspunktet dreiv handel og håndverk.

    Kolonialiseringa av Amerika og Afrika, markedene i India og Kina og veksten i antall varer ga handelen, skipsfarten og industrien et voldsomt oppsving. Dette åpna for nye produktivkrefter og tvang fram nye produksjonsforhold. Først manufakturen, der produksjonen skjedde i relativt små verksteder av håndverkere. Deretter dampen og maskinenes industrielle revolusjon som førte til storindustrien og opprettelsen av et verdensmarked.

    Dette betydde stadige framskritt for borgerskapets produksjon. Av dette fulgte tilsvarende politiske framskritt. Først småborgeren som undertrykt stand under føydalherrenes herredømme. Deretter bevæpna og i varierende grad sjølstyrt i bykommunene. På manufakturens tid ble de en motvekt til adelen, noe som gjorde kongemakta mulig på bekostning av de enkelte føydalherrenes makt. Reisninga av storindustrien og framveksten av verdensmarkedet gjorde det mulig for borgerskapet å kjempe til seg det politiske eneherredømmet i den moderne representativt sammensatte staten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter borgerskapets felles interesser.

    Borgerskapets herredømme har i stedet for den gamle utbyttinga som ble innhyllet og tilslørt av religiøse og politiske illusjoner, satt den åpne, skamløse, direkte og nakne utbytting.

    Borgerskapet kan ikke eksistere uten hele tiden å revolusjonere produktivkreftene, følgelig produksjonsforholda og dermed alle samfunnsmessige forhold. Der de gamle klassene måtte hindre forandring for å bestå, må borgerskapet forandre for å bestå. Dermed kjennetegnes den borgerlige epoken av rystelser, evig usikkerhet og større bevegelser enn noen tidligere epoke.

    Behovet for økonomisk vekst jager borgerskapet rundt hele kloden. Den nasjonale produksjonen løses opp i verdensproduksjonen. Også den åndelige produksjonen kan ikke lenger begrenses av nasjonale og lokale skranker – det dannes verdensomspennende kulturer og ideer.

    Borgerskapet tvinger alle nasjoner til å tilegne seg den borgerlige produksjonsmåten – om de ikke vil gå under. De skaper en kapitalistisk verden i sitt bilde. Landsbygda underlegges byen, de underutvikla landa legges under de utvikla kapitalistlanda, den tredje verden legges under den første verden.

    I sin relativt korte epoke som herskende klasse har borgerskapet skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner og klasser til sammen. Krefter er skapt og frigjort som ikke kunne forestilles tidligere.

    Begynnelsen av dette borgerlige samfunn vokste fram under føydalismen. Men de føydale produksjonsforholdene og føydalherrenes makt hemmet de nye produktivkreftene og sto i veien for utviklinga. De måtte sprenges, og borgerskapet sprengte dem. I stedet kom frikonkurransen og de politiske strukturene som passet den – under borgerskapets diktatur.

    I kapitalismen ser vi en liknende bevegelse. Borgerskapet har mista grepet om de veldige kreftene de har drevet fram. Vi ser de periodiske krisene som stadig vender tilbake og setter spørsmålstegn ved hele systemet. Et absurd paradoks der overproduksjon er rota til hungersnød. Produktivkreftene er blitt for mektige for samfunnets forhold og hemmes av dem.

    De våpnene borgerskapet knuste føydalismen med, har nå vendt seg mot borgerskapet sjøl. Borgerskapet har ikke bare skapt våpnene som skal knuse dem, men også skapt de som skal bruke disse våpnene – den moderne arbeiderklassen; proletariatet.

    Masser av arbeidere blir samla i kapitalistenes fabrikker, stues sammen og organiseres på soldatvis. De er ikke bare borgerskapets lønnsslaver, men også hver dag og time slave av maskinen, av oppsynsmenn og mellomledere.

    Ikke før arbeideren er ferdig utbytta av sin kapitalist og får sin del av verdien som lønn, overfalles han av andre deler av borgerskapet – av huseieren, kjøpmannen, banken osv.

    De lavere lag av middelstanden, små kjøpmenn, håndverkere, fattigbønder, alle disse synker gradvis ned i arbeiderklassen. Arbeiderklassen rekrutterer fra alle klasser i samfunnet.

    Spontant begynner arbeiderklassens kamp mot borgerskapet først som de enkelte arbeideres kamp mot sin kapitalist, så i en fabrikk, så i ei hel arbeidsgrein i et helt område. De kjemper ikke mot kapitalismen først, men mot de verste utslaga av denne, eller mot utviklingen og mot nye redskaper. I starten lar de seg lett lede av borgerskapet til kamp mot borgerskapets gamle fiender i adel, monarki, godseiere og de ikke-industrielle småborgerne.

    Med utviklinga av industrien vokser arbeiderklassen i antall, men de trenges også sammen i større masser. De kjenner og ser denne veksten, kjenner og ser at levekår og interesser smelter sammen og blir mer ensarta. Krisene og utviklinga skaper utrygghet og arbeiderne presses sammen og klassekampen skjerpes. Kampen organiserer arbeiderklassen, sentraliserer organisasjonene i et samfunn der veier og andre kommunikasjonsmidler er kraftig utvikla. Den enheten og sammenslutninga som borgerskapet trengte århundrer for å skape på middelalderens kjerreveier, får de moderne arbeiderne til med jernbanen på få år.

    Proletariatet organiseres først som klasse, så som politisk parti. Organiseringa sprenges stadig vekk av konkurransen mellom arbeiderne innbyrdes, men oppstår på ny – sterkere, fastere og mektigere. Det utnytter motsigelsene i borgerskapet og tvinger fram lover og forandringer som tjener arbeiderklassens interesser.

    Borgerskapet står i stadig kamp. Først med aristokratiet og føydalherrene. Deretter med seg sjøl. Det er motsigelser og kamp mot delene av borgerskapet som med tida kommer i motsetning med industriens framskritt. Og alltid står de i kamp met borgerskapet i andre land. De ser seg nødt til å appellere til arbeiderklassen for å trekke dem med på sin side – gjennom partier og politiske bevegelser under borgerlig ledelse. De trekker arbeiderklassen inn i politikken – og skaper på en måte enda flere våpen mot seg sjøl.

    Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. Middelstendene – den småindustrielle, småkjøpmennene, håndverkeren, bonden – alle kjemper mot borgerskapet for å bevare sin stilling som middelstender og berge seg fra undergangen. De er konservative eller reaksjonære, ikke revolusjonære. Filleproletariatet, det gamle samfunnets laveste og råtnende sjikt, er mer tilbøyelig til å la seg kjøpe opp av borgerlige krefter, enn til å lojalt slutte opp om revolusjonen.

    Her kan vi føye inn at Mao har en annen analyse av det han kaller filleproletariat i Kina. Han snakker om en del av proletariatet og mener de har stort revolusjonært potensial. De er satt utafor produksjonen, de er fattige og utslåtte i en usikker tilværelse som kan inspirere sterkt sinne og engasjement mot herskerne.

    Den moderne arbeiderklassen er eiendomsløs, har bare sin arbeidskraft å selge som vare på markedet. Tidligere klasser ville erobre makta for å sikre sin stilling. Om arbeiderklassen skal ta makta må de avskaffe sin stilling – de har ikke noe eget å bevare.

    Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser. Arbeiderklassens bevegelse er det overveldende flertallets sjølstendige bevegelse for det overveldende flertallets interesse. Arbeiderklassen kan ikke reise seg uten at alle klasser og lag over det blir sprengt i lufta.

    Arbeiderklassens kamp er nasjonal i formen og arbeiderklassen i hvert enkelt land må først gjøre opp med sitt eget borgerskap.

    Hittil har vi skildra de mest allmenne fasene i utviklinga i en mer eller mindre skjult borgerkrig innenfor det borgerlige samfunnet, fram til det punktet der arbeiderklassen styrter borgerskapet med vold – gjennom revolusjon.

    Kapitalismens elendighet kan ikke friste massene i verden med framskritt. Det trer åpent fram i dagen at borgerskapet er uskikka til å herske. Det er uskikka til å herske fordi det ikke engang er i stand til å sikre sin slave eksistensen selv i sin slavetilværelse. Fordi de må la hundretalls millioner mennesker synke ned i dyp fattigdom og sult.

    Forutsetninga for borgerskapets eksistens og herredømme er at rikdommen hopes opp og samles på få hender, at kapitalen skapes og vokser. Forutsetninga for kapitalen er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet hviler på konkurransen arbeiderne i mellom. Industriens framskritt erstatter arbeidernes isolasjon med sammenslutning i store arbeiderfellesskap. Storindustrien rykker grunnlaget for borgerskapets herredømme vekk under føttene på det og produserer kapitalismens banemenn. Kapitalismens undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!