Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Foran 2018 - blir verden fredeligere, eller?

Vi legger 2017 bak oss og ser fram mot 2018 - i en verden der opprør fortsatt lever, og der myten om en fredelig verden knuses i møte med virkeligheten.

Blir verden fredeligere?

I media hevdes det at verden blir fredeligere. Det er mulig at det finnes statistikker som peker i den retningen. Men det finnes også motstridende statistikk. Uppsalas universitet har ett program for konfliktforskning og deres nettside tegner et annet bilde: Uppsala Conflict Data Program.

I følge UCDP er det flere både ikke-statlige og statlige væpna konflikter i dag, enn på førti år. Tendensen er altså i følge disse at det blir flere konflikter. Også antall drepte har de siste årene vært høyere enn normalen de siste førti årene.

I et lenger perspektiv har de siste 100 årene vært svært blodige. Krig er ikke noe nytt i menneskehistorien, men våpenteknologien er ny. Og omfanget av krigene er også nytt. De totale krigene, krigene som omfatter hele befolkningen og der moderne superdødelige våpen er innblanda, er kvalitativt nytt.

Bilde uten navn

I 2017 er diskusjonen om atomvåpen igjen satt på dagsorden, og bør være en påminning om at imperialistene har teknologien til å utslette hundretalls millioner mennesker. Illusjonen om en fredelig verden brister fort om vi ser på Europas nærområde. Det er væpna konflikt i Ukraina, Tyrkia, Syria og Libya. På Europas dørstokk rives stater i stykker.

Kapitalismen bringer ikke fred til verdens folk. Det er vår plikt å utfordre imperialistene på hjemmebane, og på den måte avlaste de som kjemper i andre land - og bidra til den eneste muligheten for å skape en virkelig fredelig verden; kommunismen.

I moderne tid er opprør mer seierrike

Krigene bærer ikke bud om en håpløs framtid. Tvert om. Systemet fortærer seg selv. Krigene som på kort sikt er nødvendige for å sikre den politiske og økonomiske makta til imperialistene, undergraver på lang sikt denne samme makta. Og selv om krigene betyr voldsomme lidelser for massene, er det mulig å bekjempe dem og å vinne seire - gjennom geriljakrig, gjennom folkekrig.

Militærhistorikeren Max Boot har skrevet en bok om geriljakrigens historie. I et foredrag basert på denne boken, forteller han i et foredrag til publikum at før 1945 var 20% av alle opprør vellykka, mens etter 1945 har andelen vellykka opprør vært 40%. Han forsøker, som en venn av USAs imperialistiske militærapparat, å snu dette til at fortsatt taper de fleste opprør. Men tendensen kan han ikke skjule; de konvensjonelle borgerlige hærene taper oftere i møte med asymetrisk geriljakrig.

Bilde uten navn

Mao Zedong har sagt at det er folkets skjebne å gå gjennom mange nederlag på veien mot endelig seier:

Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en annen lov som marxismen har påvist. Det russiske folks revolusjon fulgte denne loven, og det samme gjelder det kinesiske folks revolusjon.Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en annen lov som marxismen har påvist. Det russiske folks revolusjon fulgte denne loven, og det samme gjelder det kinesiske folks revolusjon. Sitater av Mao Zedong

De som har makta tegner et bilde av seg selv som uovervinnelige. Og de får hjelp av alle slags folk. Alt fra konspirasjonsteoretikere til sosialdemokrater, bidrar til samme myte; at makta er for sterk til å bekjempes. Men hva ser vi i virkelighetens verden? USA-imperialismen og NATO invaderte i 2001 landet Afghanistan. Etter 16 år har de fortsatt ikke kontroll over hele landet. Fortsatt drepes imperialistenes soldater av veibomber og skarpskyttere.

Bilde uten navn

Situasjonen er den samme i Irak, der imperialistenes regjering slett ikke har kontroll. Det finnes ingen stabilitet. Imperialistenes soldater og quislinger får ikke fred. I Libya er det ingen som hevder at invasjonsmakta har kontroll. For de som håper på stabilisering innen kort tid, er dette slett ingen lovmessighet. Somalias president Barre ble kasta i 1991, og landet ble kasta inn i en krig der stormaktene også er involvert. Fortsatt den dag i dag, snart 30 år seinere, er landet delt og ingen har full kontroll. Dette er en mulig framtid for en rekke land der imperialistene og deres allierte herjer.

Det positive i dette er at fienden kan beseires, at de tross sine våpen og sine penger, slett ikke er uovervinnelige. Vi ser at folkekrigene i India og Filippinene fortsatt er vitale - etter nesten femti år. Seier for den enkelte krigen er langt fra garantert, og veien til seier er alltid pinefull og hard, men virkeligheten viser de enorme mulighetene om man tør å kjempe.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!