Skrevet av en aktivist til et hefte utgitt i 2011 av Tjen Folket Forlag. Undertittelen var "versjon 0.1" fordi det kun var et utkast til klasseanalyse for Tjen Folket. Teksten er siden blitt brukt til studier og diskusjoner, og deler er blitt kritisert og foreslått revidert siden. Teksten har aldri vært vedtatt politikk - se Tjen Folkets program for forbundets gjeldende beskrivelse av klassene i Norge.

Baksidetekst

Denne teksten om klassene i dagens imperialistiske Norge er skrevet av et medlem av Tjen folket. Den er ikke vedtatt politikk i forbundet, men kan brukes til studier og diskusjoner både innenfor og utenfor organisasjonen. Tjen folket oppfordrer folk til å komme med kritikk som kan forbedre teksten.

Våre analyser har ikke verdi i seg selv. Vi lager dem for å forstå samfunnet slik at vi kan forandre det. En beskrivelse av klassene i Norge lager vi for å forandre Norge. Bare klassekampen har kraft nok i seg til å avskaffe kapitalismen og innføre kommunismen.

Innledning

Denne teksten om klassene i dagens imperialistiske Norge er skrevet av et medlem av Tjen folket. Den er ikke vedtatt politikk i forbundet, men kan brukes til studier og diskusjoner både innenfor og utenfor organisasjonen. Tjen folket oppfordrer folk til å komme med kritikk som kan forbedre teksten.

Det finnes mange måter å lage klasseanalyse på. I kapitalistiske land dominerer de borgerlige sosiologenes lagdelingsmetoder. De kan for eksempel dele befolkninga i ti like store deler etter inntekt eller lager teorier der musikksmak sitestilles med kapitalistisk eiendom. For oss er slike inndelinger av liten verdi. De sier lite om hvilke grupper som virkelig har makta og de sier enda mindre om hvem som kan og må organiseres for å ta makta fra disse - slik målet med enhver revolusjon er.

Også innenfor den såkalte venstresida har det vært mange dårlige klasseanalyser. Flere har hatt en tendens til å lage statiske og firkanta analyser som blir livløse. Det er blitt sagt at om man fryser tiden, som i et fotografi, er det umulig å se klassene. Men når man ser på samfunnet i levende live, og ser hvordan grupper av folk oppfører seg, hvordan de handler, hvordan de tenker og hvordan de støter sammen i hverdagen - da kan man se klassene som danner seg, og kjemper.

På den såkalte venstresida har mange en tendens til å definere klasser ut fra svært få kriterier. For eksempel sier en del at klasse bare handler om du er kapitalist eller ikke, eller at det bare handler om hvor mye lønn man får. Dette er utbredt innenfor både NKP og Rødt, der en del tror at arbeiderklassen i Norge utgjør åtti eller nitti prosent av befolkningen.

Denne klasseanalysen forsøker å bruke den metoden Mao Zedong bruker i sin klassiske artikkel Om klassene i det kinesiske samfunnet fra 1927. Den bygger også på Lenin som skriver ”Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innefor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra 1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene 2) Sin rolle i den sosiale arbeids- organiseringa. 3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer. Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.”

Analyser har ikke verdi i seg selv. Vi lager dem for å forstå samfunnet slik at vi kan forandre det. En beskrivelse av klassene i Norge lager vi for å forstå og forandre Norge. Bare klassekampen har kraft nok i seg til å avskaffe kapitalismen og innføre kommunismen.

Klassene i det norske samfunnet

1) Norge er et høyt utvikla kapitalistisk land. Det vil si at nesten all produksjon skjer på grunnlag av kapitalistiske produksjonsforhold. De førkapitalistiske klassene, som jordeiere, er så godt som hundre prosent vekk eller de har blitt en del av de klassene som er typiske for kapitalistiske samfunn – borgerskapet, arbeiderklassen og de moderne delene av småborgerskapet.

2) Norge er et imperialistisk land. Den norske staten og de norske kapitalene høster store superprofitter fra utbytting av land og folk i den tredje verden. Norge har få innbyggere, men det norske borgerskapet har en enorm samlet rikdom. Dette viser seg tydelig ved at 115 land har flere innbyggere enn Norge, men bare 24 land har høyere Brutto nasjonalprodukt (BNP). Sagt på en annen måte har Norge 0,75 prosent av verdens samla bruttoprodukt, men bare 0,1 prosent av verdens befolkning. Norge har altså et BNP som er mer enn sju ganger snittet i verden. BNP er ikke et nøyaktig instrument for å måle rikdommen til Norge. Samla sett er den enda større, siden mye av det som kontrolleres fra Norge regnes med i andre lands BNP. Denne enorme rikdommen kan bare forklares gjennom det norske borgerskapets imperialistiske utsuging av folk i andre land.

3) Imperialismen gjennomsyrer den norske kapitalismen. Staten er den største imperialisten, spesielt gjennom de monopolistiske selskapene Statoil og Telenor, og gjennom oljefondet som er investert i selskaper med svært mye industri i den tredje verden. Det meste av norsk næringsliv er direkte eller indirekte knyttet til imperialisme. De store monopolistene (Statoil, Telenor, Aker osv) har tusenvis av ansatte i tredje verden og henter enorme mengder råvarer derfra. Videre har de tusenvis av datterselskaper og underleverandører som de henter monopolprofitt fra. De mindre norske selskapene har igjen kontrakter med monopolistene som underleverandører av varer og tjenester. Små tjenesteytere i Norge og offentlig velferde betjener de ansatte i de imperialistiske selskapene.

Hele den norske økonomien er vevd sammen med det internasjonale imperialistiske systemet som overfører enorme verdier fra den tredje verden til de imperialistiske landene. Hele den norske økonomien nyter godt av disse verdiene.

4) Hele det norske samfunnet hviler på den imperialistiske økonomiske basisen. Klassene og klassekampen er i dag svært påvirket av imperialismen og kan ikke analyseres løsrevet fra imperialismen. Borgerskapet er et imperialistisk borgerskap som utbytter og undertrykker, eller deltar i utbyttinga og undertrykkinga, av millioner av mennesker i den tredje verden og i avhengige/underordna kapitalistiske land (som landene i Øst-Europa).

Industriarbeiderklassen i Norge er redusert. Det meste av verdens industri er i dag bygd på den billige arbeidskrafta i den tredje verden. En del norsk industri er flyttet dit, og ny norskeid industri blir ikke bygd opp i Norge men i utlandet. Service og tjenesteyting, både privat og offentlig, har vokst enormt på bekostning av jordbruk og industri. Det er vanskelig å se for seg denne utviklingen uten superprofittene fra imperialismen. De produktive småborgerne – bonden og fiskeren – har i stor grad enten blitt overtatt av kapitalister, eller de konkurreres ut av monopolselskaper som henter varene fra utlandet. Funksjonærene og akademikerne i småborgerskapet har svulmet kraftig opp.

5) Klassene i Norge har forandra seg mye i løpet av kapitalismens utvikling i dette landet. For 150 år siden beskrev Marx og Engels hvordan kapitalismen forenkler klassemotsigelsene, og at det er en tendens til at folk enten blir en del av borgerskapet eller en del av arbeiderklassen. Utviklingen etter dette har bekreftet og bevist dette – på verdensbasis. Også i Norge er de gamle føydale klassene – jordeiere og livegne bønder – så godt som utradert. De tradisjonelle produktive småborgerne, den selveiende bonden, fiskeren som eier sin egen lille fiskeskøyte og den lille kjøpmannen, utgjorde på 1800-tallet og den første halvdelen av 1900-tallet, en stor og politisk sterk andel av den norske og europeiske befolkningen. I dag er de redusert til marginale grupper, som minker år for år. Denne tendensen beskrev Marx og Engels på utmerka vis, lenge før den var åpenbar.

6) Lenin beskrev i boka Imperialismen fra 1906 hvordan kapitalismen forlot sitt første stadium (frikonkurransekapitalismen) og gikk over i sitt monopolistiske stadium – imperialismen. Lenin beskriver hvordan imperialismen fører til en tendens som peker i motsatt retning av tendensen til at klassene polariseres i borgerskap og arbeiderklasse. Kapitalismen utvikler seg i sprang og rykk, og kapitalismens ufravikelige krav om å alltid øke veksten presser hele tiden fram nyvinninger og oppfinnelser. Dette skaper nye mellomlag, nye småborgerlige klasser og sjikt.

Nye industrier, teknologier og produkter, skaper nye grupper av folk som ikke går direkte inn i verken arbeiderklasse eller borgerskap. Et gammelt eksempel er sykkelproduksjon. Et moderne eksempel er utviklinga av datateknologi, som i noen år åpnet for et vell av små bedrifter og selvstendige næringsdrivende. Etter noe tid er tendensen at disse enten blir borgerskap eller arbeiderklasse, men kapitalismen vil hele tiden skape grunnlag for nye småborgerlige lag.

7) Marx beskrev også en tendens som gikk en annen vei, nemlig tendensen til at kapitalene spiser hverandre i konkurransen og blir så store at kapitalistene må ansette direktører og funksjonærer til å stå for den daglige driften. En enkelt kapitalist og familien kan ikke lenger styre hele selskapet selv. De enorme selskapene, og byråkratiene som følger med, og den enorme teknologiske utviklingen, skaper behov for flere teknikere og mellomledere, altså flere småborgelige mellomlag mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Tendensen til spesialisering og mekanisering skaper ikke bare flere proletarer til å trykke på knapper, reparerer maskiner og følge med samlebånd, men også større utdanningsinstitusjoner og flere høyt utdanna spesialister. Både Marx og Lenin er opptatt av denne sida ved utviklinga, spesielt fordi dette peker fram mot kommunismen. Med denne utviklingen gjør nemlig kapitalistene seg sjøl overflødige når all daglig drift overlates til betalte mellomlag.

8) Av punktene fra fire til sju kan vi trekke følgende konklusjoner: * Imperialismen reduserer den norske produktive arbeiderklassen i industri, bygg og anlegg, mens arbeiderklassen i service og tjenesteyting øker. * Det norske borgerskapet er knytta sterkt til imperialismen, og innehar en svært privilegert og framskutt stilling på internasjonal basis, spesielt om man tar det svært lave folketallet med i beregningen. * De produktive, arbeidende småborgerne er kraftig svekka. De uproduktive funksjonærsmåborgerne har økt enormt i antall. * Den moderne kapitalismen avler hele tiden fram nye småborgerlige grupper, innafor nye kapitalistiske sektorer. * Den moderne monopolistiske kapitalismen legger til rette for flere spesialister, teknikere, mellomledere og funksjonærer som verken er borgerskap eller arbeiderklasse. * Disse fem trekkene ved norsk kapitalisme har vært dominerende og styrende for de siste førti årene med utvikling av det norske samfunnet. Det har ført til at borgerskapets diktatur er svært sterkt og stabilt, det har ført til et i verdenssammenheng svært tallrikt småborgerskap og en arbeiderklasse som i stor grad er knytta til tjenesteyting og service. I tillegg er arbeiderklassen mer materielt velstående og mindre utbytta enn i nesten alle andre land.

9) Det er tre hovedklasser i det norske kapitalistiske samfunnet – borgerskapet, småborgerskapet og arbeiderklassen. Småborgerskapet er den minst homogene klassen, og består i realiteten av flere klasser, eller snarere rester av klasser, samt store grupper og lag på vandring og i spenning mellom borgerskap og arbeiderklasse. Så godt som alle folk i Norge – og de fleste land i verden – inngår i en av disse tre hovedklassene, som er typiske for kapitalismen og dens samfunnsorganisering.

10) Kjerna i det norske borgerskapet er monopolborgerskapet. Dette er en sammensmelting av kapitalistene og topplederne i staten, bankene og de store monopolistiske selskapene. Det er motsigelser i monopolborgerskapet også, for eksempel * mellom de enkelte bankene * mellom de enkelte monopolgruppene * mellom de overveiende privateide monopolene og staten * mellom disse monopolene og bankene Det er også motsigelser mellom de som i hovedsak produserer for eksport (som Statoil) og de som i hovedsak driver import av salgsvarer. På tross av disse motsigelsene er den sterke enheten det grunnleggende innenfor monopolborgerskapet.

Monopolborgerskapet er flettet sammen av felles eiere, av familiebånd, gjennom eierskapsforbindelser, gjennom felles styremedlemmer, gjennom gjeld og lån, gjennom samarbeidsprosjekter, gjennom sosial omgang og gjennom direktører og toppledere som går på rundgang mellom banker, staten og private monopolselskaper. Lederne i staten er uten tvil en del av denne enheten. Enheten kommer klart til uttrykk gjennom næringslivskonferanser, hvem som omgås hvem og hvem som har direkte kommunikasjon med hverandre. Monopolborgerskapet er imperialister og har den fulle makta over den norske staten, ledet av et fåtall finanskapitalister som kontrollerer enorme verdier.

11) Byråkratkapitalistene er en del av borgerskapet og er de som står nærmest monopolborgerskapet. Dette er direktører og ledere som styrer på direktiv av monopolborgerne, eller som ivaretar verdier som formelt eies av folket eller deler av dette. Byråkratkapitalistene finner vi statsselskapene, i landbruksmonopolene (for eksempel Tine), i samvirkelaget COOP, i LO-selskapene og så videre. Byråkratkapitalistene er den fremste rekrutteringskilden til monopolborgerskapet og deres nærmeste allierte, trass enkelte motsigelser mellom deler av byråkratkapitalistene og deler av monopolborgerskapet – som for eksempel kom til uttrykk i EU-kampen.

12) De ikke-monopolistiske kapitalistene driver i all hovedsak sin virksomhet lokalt og regionalt i Norge. Med noen titalls eller noen hundre arbeidere får de sin andel av merverdien gjennom å utbytte arbeidet til andre og utgjør sammen med monopolborgerskapet og byråkratkapitalistene ett samla borgerskap.

Som monopolistene og byråkratkapitalistene har de en overordna stilling i produksjonen, de eier selv eller kontrollerer produksjonsmidler, de lever av andres arbeid og de får en stor andel av verdiene som skapes sammenliknet med de fleste i samfunnet. De har altså stor objektiv interesse i å opprettholde kapitalismen gjennom å støtte monopolborgerskapets diktatur. På den andre sida har de også motsigelser med monopolborgerne – enten som debitorer med store lån hos finanskapitalen, gjennom skatter og avgifter til monopolborgerskapets stat, som avhengige av å kjøpe monopolkapitalistenes varer eller som avhengige av å selge sine tjenester til monopolkapitalister og byråkratkapitalister. Siden de stort sett er den svake parten i disse forbindelsene, går store deler av de ikke-monopolistiske kapitalistenes profitter rett i hendene og lommene til monopol- og byråkratkapitalen. En vesentlig andel av monopolborgerskapets superprofitter er henta fra de ikke-monopolistiske kapitalistene. Det som forener det monopolistiske og det ikke-monopolistiske borgerskapet veier likevel mye tyngre enn det som skiller dem.

13) Småborgerskapet består av en rekke forskjellige grupper og lag som er svært forskjellige. Graden av enhet er liten i småborgerskapet. Som klasse er de ute av stand til å enes om en felles linje og selv innta ledelsen og makta i samfunnet, uten å skille ut et nytt borgerskap, slik som byråkratene i Sovjet og Kina gjorde gjennom kontrarevolusjonene mot sosialismen i disse landene.

Småborgerskapet i Norge består historisk og i dag av fire hovedgrupper, nemlig * (1) det tradisjonelle, produktive småborgerskapet * (2) småborgerskapet i handel og håndverk * (3) funksjonærsmåborgerskapet * (4) akademia, intelligentsia og frie intellektuelle

14) Det tradisjonelle, produktive småborgerskapet arbeider i det som ofte kalles primærnæringene, og er de småborgerlige restene av virksomhet som har overlevd fra før industriens inntog. Industrialismen og kapitalismen har redusert bøndene ekstremt på verdensbasis, spesielt i de høyt utvikla kapitalistiske landene. I 1930 jobbet i førti prosent av de sysselsatte i Norge i de såkalte primærnæringene (jordbruk og fiske). I dag er det under fire prosent. I dag blir store deler av matvarene importert og den produksjonen som finnes er stort sett gjennomsyret av kapitalisme. Storbønder har blitt kapitalister og småbønder har blitt arbeiderklasse. Noen står likevel igjen enten med spesielt fruktbar jord, halvstore skogsområder, lakseelver eller spesielle nisjeprodukter, som gjør at de kan opprettholde en stilling som verken borgerskap eller arbeiderklasse. Disse er de tradisjonelle småborgerne, som for hundre år siden var arbeiderklassens viktigste potensielle allierte, men som i dag er svært marginaliserte i Norge.

Denne gruppa har sterke motsigelser til borgerskapet og spesielt monopolborgerskapet, men er samtidig sterkt knyttet til sine produksjonsmidler, til jorda si, og frykter at store forandringer kan true dette. Politisk er de ofte moderate og tilbakeskuende – de vil bevare ting som de er eller helst skru klokka tilbake. De kan vinnes for arbeiderklassens standpunkt om de overbevises om at kapitalismen bare betyr en langtrukket død for hele denne gruppa, og at sosialismen tross alt vil bety et oppsving for alt produktiv arbeid, på bekostning av borgerskapets og imperialismens parasittvirksomhet.

15) Handel og håndverk var utspringet til det moderne borgerskapet. Ut av handel og håndverk vokste de første manufakturkapitaler, som ble industrikapitaler i hendene på det framvoksende borgerskapet. Konkurransen dem i mellom gjorde noen til kapitalister og noen til arbeidere. Noen ble stående som et småborgerlig lag uten verken å klatre oppover eller falle ned. Dette småborgerskapet i handel og håndverk har på ei side blitt presset hardt av de stadig sterkere og stadig større handelsmonopolene. For eksempel er dagligvarebransjen i Norge nittiåtte prosent monopolisert av fire store monopolgrupper.

De små håndverkerne, som smeden, skredderen og skomakeren, de som drev sin lille butikk eller reiste fra gård til gård, er fullstendig utradert og gått opp i arbeiderklassen. Bare restaurant- og gatekjøkkenbransjen, samt uteliv og nisjehandel, holder til en viss grad stand eller har økt. Også disse opplever enormt press fra staten, bankene og monopolister som samler butikkene sine i store kjøpesentre, men gir for eksempel visse muligheter for mange innvandrere hvis eneste andre alternativ er å bli i de dårligst betalte lagene av arbeiderklassen eller være arbeidsløse.

Denne gruppa av småborgerskapet spenner fra fagutdanna urmakere og gullsmeder, som driver familiebedriften på femte og sjette generasjon – til barer og kebabsjapper som bare så vidt går rundt i et par år. De øverste sjiktene kan potensielt klatre over til borgerskapet – for eksempel den lille kjøpmannen som finner en nisje og utvider med flere butikker, gullsmeden som gjør gode penger og investerer i eiendom eller håndverkeren som får en storkunde, ansetter flere arbeidere og konkurrerer ut andre bedrifter. Hoveddelen av denne gruppa vil stort sett arbeide hardt, men likevel må balansere på en knivsegg der regninger, banklån, husleier og alle mulige avgifter hele tiden truer med å velte småborgeren ned i arbeiderklassen.

Et stort sjikt av denne gruppa småborgere vil leve i konstant usikkerhet for å realisere en drøm, men så lenge de i det daglige føler seg som sin egen herre, vil de foretrekke dette framfor lønnsarbeid for en kapitalist og de vil i likhet med de fleste andre småborgere ha en sterk skepsis til revolusjon og kommunisme. Likevel skal ikke denne gruppas hat mot monopolene med sin stat og sine banker, undervurderes. Det er en tendens til at dette hatet i større grad rettes mot byråkratkapitalistene og staten, enn mot såkalte privatkapitalister, som de kan ha en sterk beundring for – spesielt om de har ”jobbet seg opp” og ikke er født til rikdom. Denne beundringen vil man også finne i det meste av folket, dyrket fram av kulturprodusentene i film- og TV-bransjen, men spiller spesielt godt på strengene til den lille kjøpmann og håndverker som identifiserer seg sterkt med de som har ofret alt for å bygge noe eget.

16) Funksjonærsmåborgerskapet er statens, monopolenes og ikke-monopolistiske kapitalisters teknikere, spesialister, mellomledere og håndlangere. I de moderne kapitalistiske landene har dette vært den sterkest voksende gruppa ved siden av den moderne arbeiderklassen. I de imperialistiske landene har staten og selskapene bygget enorme byråkratier for å understøtte borgerskapets diktatur og ivareta deres politiske, økonomiske og sosiale interesser.

Det er et flytende skille mellom denne delen av småborgerskapet, og åndsarbeiderne i intelligentsiaen. Sammen med denne utgjør de den store rekrutteringskilden til byråkratborgerskapet, og sammen med denne utgjør det den sterkeste delen av småborgerskapet i de høyt utvikla kapitalistiske landene.

Småborgerskapet er den sosiale hovedstøtten til borgerskapets diktatur, og det gjelder i størst grad funksjonærsmåborgerskapet. Av alle gruppene utafor borgerskapet, er disse de mest lojale mot borgerlig lov og rett, mot borgerskapets stat og sammen med store deler av intelligentsiaen er de disse som i størst grad sprer borgerskapets tenkning i samfunnet.

De har en privilegert stilling sammenlikna med arbeiderklassen på flere forskjellige måter. Formenn og avdelingsledere kan fortelle arbeiderne hvordan de skal gjøre jobben sin, og kan rapportere ulydighet til sine overordna. Sosionomer på NAV-kontoret holder hele levegrunnlaget til sine klienter mellom hendene. Mange politifolk tar hver dag avgjørelser som har enorm innvirkning på livet til andre. Ingeniører, arkitekter og andre spesialister har gjerne en viss frihet i arbeidet, de er ettertrakta siden de selger ei spesialisert arbeidskraft som koster mye å utdanne. De tjener på grunn av dette som regel svært godt.

Også funksjonærsmåborgerne kan differensieres i flere lag, fra høy til lav, der de øverste står på nippet til å bli en del av borgerskapet – for eksempel ingeniøren som hentes til en lederstilling i en mellomstor håndverksbedrift eller overlegen som blir styremedlem i et helseforetak – og der de nederste – for eksempel mange lærere i barneskolen – står i en nærmest proletær stilling med relativt lav lønn, lite frynsegoder og lite frihet i arbeidet. Like fullt er hoveddelen av funksjonærsmåborgerne tydelig i en annen og mer privilegert stilling enn arbeiderklassen, selv om revisjonistene – som svært ofte sjøl er funksjonærsmåborgere eller akademikere – forsøker desperat å gjøre alle disse til arbeidere fordi de ”tjener sin lønn gjennom lønnsarbeid fordi de ikke eier produksjonsmidler”.

Revisjonistene er blinde for at de småborgerlige gruppene er historisk oppståtte, objektive grupper av mennesker som bevisst og ubevisst skiller seg fra arbeiderklassen på mange måter. Lærernes klassekarakter viser seg subjektivt i hvem de organiserer seg sammen med (politi og sosionomer) og hvem de sammenlikner seg med når de krever høyere lønn (ingeniører). Et annet trekk ved lærere – og sosionomer – som mange ser vekk fra, er den makta de har over mange mennesker. En lærer som leder en skoleklasse har mer til felles med en formann for et arbeidslag eller en avdelingsleder i et selskap, enn den jevne renholdsarbeider eller sveiser.

Skolen er i skjæringspunktet mellom barnehagens oppbevaring av unger og arbeidslivets trening og bruk av arbeidskraft. Således er læreren i skjæringspunktet mellom å oppbevare unger og å sjefe med arbeidere. På grunn av sin oppgave som borgerskapets ideologiformidlere og forlenga arm for disiplin og daglig ledelse, avstraffelse og dressur, som borgerskapets oppassere og oppdragere, blir disse gruppene ekstremt knytta til borgerskapets moral og verdensbilde. De får også et stort ego på vegne av sitt fag og store tanker om sin egen viktighet. Både politifolk, sykepleiere, sosionomer og lærere vil ofte omtale sitt yrke som ”det viktigste yrket”. Deres fagegoisme tar form av uegennyttig omsorg for ”samfunnet” og ”de svake”, akkurat som all borgerlig tenkning utgir seg for å være ”til det beste for alle”, og derfor kan det aldri bli mange nok av dem i deres egne øyne og de kan aldri tjene nok.

Dette gir rom for at de på tross av sin stilling som borgerskapets viktigste sosiale støtte, og deres svakhet for borgerlig tenkning, likevel kommer opp i stadige motsigelser med monopolborgerskapet og deres stat. Disse gruppene er også de som behersker det borgerlige systemet best av alle grupper utafor monopol- og byråkratborgerskapet – det er tross alt dem som står for den daglige driften av det – og de er derfor godt organiserte og kjemper iherdig for sine interesser, interesser som de ser på som objektivt gode ”for alle”.

Disse gruppene kan være allierte med arbeiderklassen i en del kamper. Deres daglige kontakt med arbeiderklassen, og gjerne de fattigste og utslåtte delene av den, kan også gjøre dem mer åpne for disses perspektiv og interesser. Det kan også slå den andre veien, og gjøre dem mer aggressivt innstilt til kravstore og kranglevorne filleproletarer, innvandrere og arbeiderungdommer. Vi ser i dag en sterk forrakt hos mange i politiet og sosialtjenesten mot alle utsatte grupper som er ”overrepresentert” blant kriminelle og mottakere av statlige ordninger.

Videre er funksjonærsmåborgerskapet overrepresentert i det politiske systemet, som folkevalgte og politisk organiserte. De er kanskje også den gruppa som er mest utsatt for hat fra store deler av arbeiderklassen. Dette fordi de gjør drittarbeidet for staten og er det direkte uttrykket for borgerskapets diktatur, enten det er som lærere ved kateteret væpna med borgerlige læreplaner, som politi som stopper ungdommer og mørkhuda folk på gata eller som sosionomen som sier nei til nødvendig økonomisk bistand fra NAV.

17) Småborgerskapet i akademia, intelligentsiaen og de frie intellektuelle har svært flytende overganger til funksjonærsmåborgerskapet. Deres fremste kjennetegn er at de driver med åndsarbeid og at de lever av sine egne intellektuelle ressurser og kunnskaper. Toppene blir professorer og dommere og går opp i borgerskapet. Bunnsjiktet lever på strøjobber, vikariat og prosjektmidler som gir dem lavere inntekter enn gjennomsnittet i arbeiderklassen, men til gjengjeld en del frihet til å legge opp egen arbeidshverdag.

Jurister, høyskolelektorer, journalister, forskere, kunstnere – disse svært forskjellige gruppene har likevel noen fellestrekk som forener dem og skiller dem fra andre grupper i småborgerskapet og fra arbeiderklassen og borgerskapet. Grunnlaget for skillet er at deres evner og kunnskaper på akademisk og/eller intellektuelt plan, og mulighetene til å utøve arbeidet sitt helt eller delvis uavhengig av andre, noe som gjør det mulig å legge opp sin egen arbeidsdag i stor grad. Som den selveiende bonden, kebabsjappeeieren og ingeniøren har de litt mer enn sine lenker å miste og på tross av alle de store forskjellene, blir de sjelden detaljstyrt i arbeidshverdagen. Mange av dem har også innflytelse og til en viss grad makt over andre, gjennom undervisning, artikler, kunstverk, saksbehandling og så videre.

I denne delen av småborgerskapet finner vi de fleste som skriver avisene, filmmanusene og både fag- og skjønnlitteraturen. De har dermed en viktig oppgave for borgerskapet som formidlere av borgerskapets verdensbilde og alle de forskjellige borgerlige politiske linjene, teoriene og ideologiene. Både prester og journalister faller inn i denne gruppa, som ideologiformidlere.

I denne gruppa finner man på en side sterk enhet med borgerskapet og deres verdensbilder, men på den andre sida finner man også de klareste kritiske røstene i offentligheten. På ei side er det falsk propaganda at disse er samfunnsrefsere, da de fleste fylker seg rundt borgerskapets diktatur og imperialismen, på den andre sida er arbeiderklassens fremste teorietikere fostret fram i disse samfunnslagene. Mulighetene, evnene og rommet denne gruppa har for å studere, diskutere, forske og lese gjør at de objektivt har bedre muligheter til å tilegne seg en vitenskaplig forståelse av verden eller i det minste skaffe seg innsiktig i nok særegne deler av virkeligheten til å skaffe seg et overblikk.

I en del spørsmål kan deler av disse, og en sjelden gang store deler av dem, alliere seg med arbeiderklassen og kommunistene. Likevel er den store majoriteten av denne gruppa i dagens Norge fullstendig infisert av borgerlig og småborgerlig tenkning. Som store deler av funksjonærsmåborgerskapet har disse gruppene et enormt ego på vegne av eget fag, noe som gjør dem ekstremt navlebeskuende og innsnevra til egne sosiale sfærer. Forblinda av borgerlige fordommer, klarer de svært sjelden å trenge til bunns i samfunnsspørsmål, og blir lett avleda fra å gripe hovedsida ved noe fordi de henger seg opp i avvik og nyanser som peker i andre retninger.

Deres overblikk gjør dem ofte overfladiske framfor å gi dem virkelig innsikt, og klarer de å engasjere seg dypt i noe, er det stort sett enkeltsaker eller aller helst skjebnen til enkeltindivider. Kunnskaps- og vitenskapsrevolusjonene har gjort det mulig for dem å nå svært dyp og mangesidig innsikt, men uten marxismens redskaper for å sortere sanseinntrykk og se informasjon fra arbeiderklassens standpunkt, blir verden og samfunnet totalt uoversiktlig for dem. Dermed dyrker de ”veien” foran målet, og moderne læreplaner fokuserer på metode framfor hva man skal oppnå.

Når radikalisme bryter gjennom i disse lagene, er det ofte knytta til livsstil eller metode (som pasifisme som mål i seg sjøl eller en klesstil, en musikkart eller en kunstform) i stedet for å sette fram et mål for samfunnsutviklinga. Arbeiderklassen og kommunistene kan sjølsagt finne mange og gode allierte og tjenere i denne gruppa. Som andre folk er de i hovedsak velmenende og kan overbevises om å velge riktig side, både i enkeltspørsmål og i den strategiske kampen. Men de kan ikke som gruppe bli ledende, tross sine verbale eller litterære evner. De utgjør heller borgerskapets ideologiske frontkjempere enn arbeiderklassens trofaste forbundsfeller.

18) Den moderne arbeiderklassen i Norge er i hovedsak en typisk europeisk arbeiderklasse. Den oppsto i hovedsak – og konsoliderte seg – på 1800-tallet gjennom den kapitalistiske industrielle revolusjonen. Industriarbeiderklassen var spydspissen i klassen, det var motoren og kjerna i skapelsen av klassen både som objektiv sosial klasse basert på merverdiskapende lønnsarbeid for kapitalistene og som subjektiv politisk og sjølbevisst kraft. Sammen med arbeiderklassen i gruver, bygg og anlegg var og er industriarbeiderklassen kjerna i arbeiderklassen.

I mange år etter andre verdenskrig vokste industriarbeiderklassen. Men på midten av 70-tallet endra verden seg dramatisk. Den kapitalistiske høykonjunkturen i Europa avslutta med et smell og borgerskapet skifta politisk generallinje fra sosialdemokratisk velferd til nyliberalisme. Et nytt byråkratborgerskap avskaffa arbeiderklassens diktatur i Folkerepublikken Kina og slapp imperialismen inn i landet for fullt, for å bruke denne til å gi egen kapitalisme en storstilt kapital- og vitamininnsprøytning. 70 år etter Lenins bok Imperialismen slo Lenins beskrivelse av imperialismens innvirkning på klassene i de imperialistiske landa til for fullt! Kina stilte sine hundretalls millioner bønder til disposisjon for en ”ny opprinnelig akkumulasjon”, det vil si voldsom overføring av arbeidskraft fra jordbruket til industrien.

Fra slutten av 70-tallet til i dag har industrien i Europa skrumpet inn. Sammensetninga av arbeiderklassen har blitt forskjøvet fra produktivt (for kapitalen) arbeid som skaper verdier gjennom industrien, til offentlig og privat service og tjenesteytelse. Lenin beskriver dette allerede i 1906 som et fenomen i deler av England og Frankrike, der arbeiderklassen tenderer mot å bli oppkjøpte arbeideraristokrater, teknikere og administratorer for borgerskapet, tjenere og servicearbeidere eller utslåtte, arbeidsløse filleproletarer, fordi det produktive (merverdiskapende) arbeidet blir flytta til koloniene. Denne utviklinga og forskyvinga fra produktivt og verdiskapende, til bearbeidende og merverdiflyttende tjenesteyting, svarer til den enorme veksten i funksjonærsmåborgerskapet på bekostning av industriarbeidere, bønder og fiskere.

Kort sagt ser det ut til at innføring av statskapitalisme først i Sovjet på femtitallet og i Kina på slutten av syttitallet og utover åttitallet, og kollapsen i Sovjetimperialismen i 1990 der USAs allierte i sovjetborgerskapet gjorde statskupp mot sine klassefrender, var en tretrinnsrakett som åpnet proppen i det imperialistiske systemet og endelig lot monopolborgerskapet i imperialistlanda – deriblant Norge – få flytta nesten hele industrien dit kapitalen gir maksimal profitt, samt gjøre de relativt billigere arbeiderne i Øst-Europa til en del av det europeiske fullstendig monopoldominerte arbeidsmarkedet. Dette er bakteppet for fire særtrekk ved den norske arbeiderklassen, samt utskillelsen av et sjikt arbeideraristokrater som strekker seg fra toppen i arbeiderklassen og helt opp til monopolborgerskapets indre. De fire særtrekkene er: * Den allerede nevnte reduksjonen av den norske industriarbeiderklassen. * Et enormt innslag av utenlandske statsborgere, hovedsakelig fra Øst-Europa, i hele kjernearbeiderklassen, både industri og bygg og anlegg, som har ført til lavere reallønninger og et mer oppsplitta kjerneproletariat. * En økning av arbeidere som jobber med offentlig og privat tjenesteyting, i stort sett kvinnedominerte yrker, også her med sterke innslag av arbeidere med utenlandsk opprinnelse. Disse er i dag mer tallrike enn kjernearbeiderklassen, men er til gjengjeld mer splitta på små arbeidsplasser eller aller helst i svært små arbeidslag innenfor enorme monopolkonserner (som ISS eller Adecco). * En økning av de utslåtte, filleproletarene og reservearbeidskrafta, i form av et trygdeproletariat, som lever av offentlige trygder og i noen grad private almisser og familie.

Innledningsvis til dette punktet sa vi at den norske arbeiderklassen er typisk europeisk – men det må understrekes at dette er sammenliknet med arbeiderklassen i Amerika, Asia og Afrika. Den norske arbeiderklassen har særegenheter som skiller den fra arbeiderklassen i de store imperialistmaktene USA, Japan, Tyskland, Frankrike og England og i enda større grad fra de mer avhengige kapitalistmaktene Polen, Portugal, Hellas og Spania. Dette er først og fremst kvantitative forskjeller, ikke kvalitative. Grunnleggende er utviklinga lik og tendensen den samme, men i for eksempel er arbeidsløsheten mange ganger så høy i disse landene sammenlikna med Norge. En annen forskjell er høyere offentlige hjelpesatser i Norge, og dermed mer levelige forhold for et trygdeproletariat. Ellers er den generelle materielle levestandarden lavere i de større imperialistmaktene, og mye lavere i de avhengige kapitalistlanda som ikke i like stor grad kan opptre som imperialister overfor mange andre land og folk.

Den norske arbeiderklassen deler seg i tre hoveddeler:
* (1) Kjerna i arbeiderklassen som jobber i industri og bygg og anlegg * (2) Arbeiderklassen i offentlig og privat service og tjenesteyting * (3) Filleproletariatet av trygda, arbeidsløse og utslåtte

19) Kjerna i arbeiderklassen er som nevnt fortsatt arbeiderne i industri og i bygg/anlegg – gruvedriften regnes også med her, men er ekstremt marginalisert i Norge sammenlikna med for bare tretti år siden. Kjerna i arbeiderklassen står i en særstilling fordi den produserer enorme verdier for monopolkapitalen, fordi de hver dag legger hendene på viktigste produksjonsmidlene i Norge og dermed potensielt har enorm makt og fordi de er den mest konsentrerte delen av arbeiderklassen, i svære arbeiderkollektiver i storselskaper med tusenvis av ansatte og forgreininger over hele verden og som ”tannhjul” i enorme arbeidsprosesser.

Kjerneproletariatet er direkte merverdiskapende. De produserer enorme verdier og får en svært liten andel av disse verdiene sjøl, og er dermed de mest utbytta arbeiderne i Norge. At mange av dem tjener godt er i stor grad en myte spredt av borgerskap og småborgere, men også av såkalt radikale feminister og revisjonister som vil rettferdiggjøre lønnskrav fra høyt utdanna kvinnedominerte grupper, ved å spre myter om den mannsdominerte delen av arbeiderklassen. Det er sant at en del industriarbeidere, for eksempel i oljeindustrien, tjener svært godt i norsk målestokk. Men jevnt over er ikke lønningene høye. Polakkene og de andre østeuroperne som utgjør en stor andel av kjernearbeiderklassen i Norge, tjener svært lite og gjennomsnittslønna er lavere enn blant for eksempel lærere, tross mytene om den lavtlønte læreren.

Uansett er det sammenliknet med den faktiske verdien de skaper at kjerneproletarene kommer enormt dårlig ut, og peker seg ut som de som bærer store deler av samfunnet på sine skuldre. De peker seg også ut som den mest grunnleggende kilden til verdier i Norge som ikke kommer fra den tredje verden. Denne posisjonen, som de mest produktive, mest konsentrerte, mest sentrale og mest utbytta i arbeiderklassen – gjør at de beholder sin plass som kjerne i arbeiderklassen. Dette på tross av at de stort sett aldri slåss mot monopolborgerskapet for rettighetene sine og sjøl om lederne i Fellesforbundet (fagforeningssammenslutninga for de aller fleste fagorganiserte kjerneproletarene i Norge) sannsynligvis er de politisk mest reaksjonære og korrupte arbeiderlederne. En dag eller to med delvis streik fra kjernearbeidernes side, er nok til at monopolborgerne skjelver på hånda når de skriver under på kompromissavtalen. Et siste viktig trekk ved kjerna i arbeiderklassen er at de fleste av dem står i en direkte klassekonfrontasjon med kjerna i borgerskapet – nemlig monopolborgerskapet.

20) Arbeiderklassen i service og tjenesteytelser er stor og mangfoldig. Der kjernearbeiderklassen er mannsdominert, er store lag av denne delen av arbeiderklassen kvinnedominert. Denne delen av klassen omfatter de underordna i hele helsesektoren, for eksempel barnehageassistentene og vernepleierne. Den omfatter kassapersonalet i monopolgruppenes tusener av butikker og frisørene som er ansatt i salongene. Den omfatter alle som jobber som underordna lønnsarbeidere på hoteller, i restauranter og barer. Den omfatter lave funksjonærer, svært underordna kontormedarbeidere og sekretærer. Den omfatter også gruppa av lastebilsjåfører, bussjåfører og lageransatte.

I noen skjæringspunkter er denne delen av arbeiderklassen knytta sterkt til kjerna i arbeiderklassen. Arbeiderne innafor lager og transport er ofte daglig i kontakt med arbeidere i industri, bygg og anlegg – ikke som tilfeldige forbipasserende på gata eller i et kunde-selger-forhold (som mellom en industriarbeider som blir klippa av lærlingen i en frisørsalong) men som arbeidskollegaer og en forlengelse av hverandres arbeid. Lager og transport er på samme måte knytta til de fleste deler av arbeiderklassen. Det hører også med at de sosiale bånda er sterke mellom for eksempel de kvinnedominerte arbeideryrkene og de mannsdominerte, da menn i industri og bygg og anlegg ofte er samboere, ektefeller eller kjærester med kvinner i velferd, omsorg, service og tjenesteytelse.

Arbeiderklassen i service og tjenesteyting tjener jevnt over dårligere enn kjernearbeiderklassen. Dette forklares utelukkende som et kjønnsspørsmål av småborgerlige feminister og revisjonister, men det er en for enkel analyse som ser vekk fra kjernearbeiderklassens spesielle rolle som svært produktive og som helt sentrale i den kapitalistiske kapitalakkumulasjonen. Det er typisk disse folka å se vekk fra dette, * fordi de ikke anerkjenner at industri og bygg/anlegg fortsatt utgjør kjerna i arbeiderklassen * fordi de gjør spørsmålet om produktiv eller ikke produktiv til et moralsk spørsmål og ikke et objektivt spørsmål om hvem som skaper merverdi for kapitalistene * fordi de baserer seg på føleri og subjektivisme framfor marxisme og leninisme * fordi de skal gjøre lærere og advokater til arbeiderklasse og derfor må gjøre så mange ideologiske snarveier at produksjonen av merverdi og forholdet til produksjonen faller helt ut av klasseanalysen deres * fordi de sidestiller kjønnsmotsigelsen med klassemotsigelsen, eller aller helst gjør spørsmålet kvinne/mann viktigere enn spørsmålet arbeider/kapitalist

Med denne subjektivistiske metoden blir det mulig å se vekk fra at der en ansatt i statens helsevesen er en ren utgift for monopolkapitalen om man ser strengt økonomisk på det, mens en arbeider i verftsindustrien produserer verdier for millioner av kroner i året. Det er totalt idealistisk om man ikke ser at dette spiller en viss rolle for lønna.

Videre er arbeiderklassen i service og tjenesteytelse ekstremt oppsplitta og har alltid vært det. Den preges av små arbeidslag og avdelinger, mye deltid, mye vikarstillinger, stort sett kortvarige arbeidsforhold, små bedrifter eller eventuelt små avdelinger av svære monopolistiske konserner. Det er vesensforskjeller mellom 200 industriarbeidere på et verft, og 10 ansatte med 10 forskjellige stillingsandeler i en dagligvarebutikk. Man skal heller ikke kimse av at arbeidere i både offentlig og privat tjenesteytelse ikke bare er underordna sin egen sjef eller avdelingsleder, som gjerne står rett bak ryggen på dem store deler av dagen, men også står i et underordna forhold overfor kunder, brukere og klienter. Man skal ikke blåse dette opp og gjøre det viktigere enn det er, men man skal heller ikke se vekk fra at det påvirker kampkrafta i negativ retning at de drilles i en slags ”tjener-mentalitet”.

På den andre sida er denne delen av arbeiderklassen hardt undertrykka. De opplever et like hardt fysisk slit som kjernearbeiderklassen, av og til hardere, og de preges ofte av mer usikkerhet, mer underordning og mer stress. At de i tillegg tjener enda dårligere, og at utbredt bruk av vikartjenester og deltidsarbeid gjør dem avhengig av en partner for å ha en ”normal” norsk materiell levestandard, er også viktig for å motivere til klassekamp og arbeid for et anna samfunn.

De siste tretti årene har denne ”kvinnelige arbeiderklassen” vært i fokus for hele den borgerlige og småborgerlige venstresida, fra Arbeiderpartiet til AKP. Ikke så rart, siden denne delen av arbeiderklassen er hoveddelen og ryggraden i velgermassen som stemmer ”til venstre” eller ”rødgrønt”. Slik sett er det logisk i et borgerlig-parlamentaristisk system at partiene som har mest appell blant disse, ønsker å holde på denne appellen ved å vise seg som ”kvinnelige arbeideres parti” eller ”partiet for offentlig sektor” eller de som er mest for velferdsstaten, som sysselsetter flertallet i denne delen av arbeiderklassen. Bevisst og ubevisst kappes nå Ap, SV og – i den grad de kappes om noe nevneverdig – Rødt om disse damene. De konkurrerer ved å spille på omsorgen (”alle skal med”), på myke verdier (”ulike mennesker – like muligheter”) eller ved å spre illusjoner om mulighetene for en eksplosjon i statens utgifter til offentlig, uproduktiv sektor i dagens kriseramma kapitalisme der profittraten har falt i seksti år (”for sekstimersdagen”).

Organisasjonsgraden er jevnt over lav i denne delen av arbeiderklassen, selv om det varierer sterkt fra sektor til sektor og fra arbeidsplass til arbeidsplass. Men med dagens puseaktige fagbevegelse har det dessverre ikke mye å si for kampviljen eller kampevnen om folk er organiserte eller ikke. Potensialet i denne delen av arbeiderklassen ligger ikke først og fremst som ledelse i klassekampen, men som viktigste allierte, hovedreserve og hovedstøtte for kjerna i arbeiderklassen. Det er stort potensial for enhet mellom disse to delene av den norske arbeiderklassen, selv om både borgerskapet og deres nyttige idioter i reformistene og revisjonistene gjør sitt for å splitte og sette dem opp mot hverandre.

21) Filleproletariatet ble av Marx definert som bunnfallet fra arbeiderklassen. De utslåtte som måtte livnære seg av løsarbeid, strøjobber, almisser, tigging eller kriminalitet. De som fungerte som reservearbeidskraft for kapitalistene i oppgangstider, og som potensielt spiller en politisk reaksjonær rolle som spesielt mottakelige for både fascisme og anarkisme, samt for å korrumperes til å bli borgerskapets bødler, slik vi ser i hver revolusjon. Nylig var dette aktualisert i Midtøsten der herskerne betalte og bevæpna kriminelle og fattigfolk for å slå voldelig ned på opprør mot staten.

Mao Zedong definerer filleproletariatet i Kina på 20-tallet som en forholdsvis stor andel av det arbeidende folket, som besto av bønder som mista jorda si og håndverkere som ikke finner arbeid. Mao ser at det er innenfor disse at det er grobunn for gjenger og organisert kriminalitet, men han ser slett ikke bare den destruktive sida, men også det revolusjonære potensialet da disse lever den mest usikre tilværelsen av alle og er de som kanskje har mest å vinne på å kjempe mot kapitalismen.

Det har ingen hensikt å innsnevre filleproletariatet slik det har vært tradisjon for i den norske ML-bevegelsen, der det kunne virke som man må være prostituert, narkoman eller vinningskriminell for å regnes som filleproletar. Det er en høyrefeil å legge ensidig vekt på den negative sida ved filleproletariatet og det er en høyrefeil å regne nesten alle trygda og utslåtte til den store ”arbeiderklassesekken” der revisjonistene forsøker å putte nesten alle som lever av lønnsarbeid.

Filleproletariatet er for det første ikke en egen klasse eller et klasseløst sjikt som AKP trodde. Mao og de andre kommunistiske klassikerne slår fast at filleproletariatet er en del av proletariatet – altså den moderne arbeiderklassen. Etter Maos anslag var de heller ikke en marginal gruppe, men derimot en relativt stor gruppe omstreifende, eiendomsløse løsarbeidere. Er det ikke naturlig å bruke den samme metoden til å plassere de mange titall millionene av arbeidsløse ungdommer i dagens Europa? Om betegnelsen filleproletar er en moralsk betegnelse har den ingen funksjon utover som unyttig skjellsord. Om den bare omfatter fullstendig utslåtte narkomane og prostituerte, har den ingen verdi i en analyse av klassene i Norge, fordi den da vil omfatte ekstremt få og marginale grupper av folk med liten eller ingen innvirkning på klassekampen. Med slike snevre analyser vil vi også stå igjen med flere hundre tusen mennesker som står fullstendig utafor arbeidslivet eller kun perifert er knytta til det gjennom dårlig betalte strøjobber, og som er avhengig av staten, almisser eller familie for å ha tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen. Kort sagt – de lever i stor grad ikke av eget arbeid, men av andres, og får sin del av merverdien ikke som lønn, men som trygder eller gaver.

Dette er ikke en moralsk analyse som sier noe om hva som er rett eller galt, men kaldt viser rota til disses frustrerte stilling som fullstendig prisgitt andre menneskers luner i en relativt usikker og relativt fattigslig stilling. I Norge er trygdeproletariatet et faktum av to årsaker. For det første er det, sammenlikna med andre land, relativt overkommelig å få og overleve på trygd. (Her er det viktig å presisere at situasjonen likevel er svært vanskelig for mange og at staten forsøker å kutte i den støtten folk får.) For det andre har det offentlige formelt et svært stort ansvar for folk, som løfter mye omsorgsansvar ut av familiene – på godt og vondt.

Likevel er denne gruppa sannsynligvis den delen av den norske befolkninga med størst direkte revolusjonært potensial, i den forstand at det er her man finner det sterkeste hatet mot staten og alle dens lakeier i forskjellige former. Det er her man finner de mest fortvilte økonomiske og sosiale situasjonene, fattigdommen, alkoholismen, narkomanien, barnevernssakene og i summen av dette den største objektive interessen av revolusjon og kommunisme. Denne gruppa er den mest oppsplitta delen av arbeiderklassen på den ene sida, og står på mange måter utafor både produksjon og klassekamp, på den andre siden kan nøden tvinge fram mer solidaritet og sterkere kollektiver. Å stå utafor betyr ikke bare ulemper, men også objektivt sett en friere stilling overfor kapitalistene og mindre å tape på å kjempe. Det er også rimelig å anta at hemningene er svakere blant folk som har kjent borgerskapets diktatur på kroppen og som har kjent sulten gnage i tarmene.

22) Arbeideraristokratiet ble først omtalt av Fredrich Engels og Lenin skrev seinere mer utførlig om disse korrumperte arbeiderne som kjøpes opp med monopolkapitalistenes superprofitter og får sine objektive klasseinteresser knytta sammen med ”sitt eget” imperialistiske borgerskap. Dette er ikke en klasse, eller en del av en klasse, men et eget sjikt som strekker seg fra toppen av arbeiderklassen, først og fremst de lokale tillitsvalgte i fagforeningene, i et bredt belte gjennom funksjonærsmåborgerskapet og opp i byråkratborgerskapet og med noen få representanter helt inn i monopolborgerskapet – med LO-sjefen i spiss. LO-lederens klassekarakter kommer klart fram av hans politiske CV, som viser at han i dag har elleve verv i utvalg og styrer i alt fra Bank 1 i Oslo til EXPO 2010 i Shanghai. Like talende er hans tidligere verv som nestleder i styret til monopolbedriften Kongsberg Gruppen og styreleder i Kongsberg Sparebank Noe.

Arbeideraristokratiet som LO-lederen regjerer over som en majestet, kontrollerer hele fagbevegelsen på vegne av borgerskapet. De står med røde fraser i kjeften, midt blant arbeiderklassen, men opptrer som agenter for monopolkapitalens interesser i alle viktige spørsmål. De er et viktig rekrutteringsgrunnlag for tillitsvalgte i de borgerlige ”arbeiderpartiene” AP og SV og som potensielle byråkratkapitalister.

23) Vi vil trekke følgende konklusjoner ut av denne klasseanalysen av Norge:
* Monopolborgerskapet har makta, med byråkratkapitalistene i stat og monopolsammenslutninger som nærmeste allierte, med de ikke-monopolistiske kapitalistene som sine klassefrender i borgerskapet, med arbeideraristokratiet i fagbevegelsen som sin forlenga arm i arbeiderbevegelsen og med småborgerskapet som sin sosiale hovedstøtte.
* Norges posisjon i verden blant de fremste og mektigste imperialistiske landa, tross svært lavt folketall, er hovedårsaken til at det er rom for et stort og uproduktivt funksjonærsmåborgerskap, og dermed et stort småborgerskap, tross tendensen under kapitalismen for å dele folk mer og mer i arbeidere og borgerskap.
* Funksjonærsmåborgerskapet har fylt plassen som de produktive norske bøndene og fiskerne har etterlatt seg, etter over 150 år i utarming og tilbakegang.
* Mot borgerskapets diktatur står den norske arbeiderklassen, med arbeiderne i industri og bygg og anlegg som kjerne, på tross av at mye av industrien i Norge er lagt ned, til fordel for industri i den tredje verden, på tross av oppsplitting reallønnsnedgang, blant annet som følge av massiv arbeidsinnvandring fra tidligere sovjetisk innflytelsessfære og på tross av at lederne og fagforeningene i denne sektoren er sterkt korrumpert, kompromissvillige og de mest monopolistvennlige av alle arbeiderledere i Norge.
* Det er objektivt grunnlag for sterk enhet mellom kjerna i arbeiderklassen og den tallmessig større, men mer oppsplitta og heterogene, arbeiderklassen i offentlig og privat tjenesteyting, men strategisk må kjerneproletariatet gå i spissen for å smi denne enheten.
* Det er et tallmessig stort filleproletariat i Norge, som er den delen av arbeiderklassen som lever mest usikkert og mest fattigslig fordi de er helt eller delvis slått ut av produksjonen og lever på trygd eller almisser. Det er i denne delen av arbeiderklassen man finner den største frustrasjonen og misnøyen med borgerskapets diktatur i dag, og det er stor grunn til å tro at det er her den største objektive potensielle revolusjonære krafta er å finne i dag, tross enorm oppsplitting og stort spillerom for destruktivitet og apati.
* Strategien til kommunistene må være å sveise sammen de tre hovedstrømningene av arbeiderklassen til en politisk bevisst enhet, gjennom å sette kjernearbeiderklassen, med sin nøkkelrolle i den monopolistiske kapitalismen, i spissen for hele klassen og ved å organisere størst mulig deler av filleproletariatet som revolusjonens soldater og mest offervillige klassekjempere. Kombinasjonen av industriens disiplinerende og organiserende effekt og fattigdommens og utslåtthetens fandenivoldskhet er en potensielt svært revolusjonær kraft.
* For at revolusjonen skal være mulig og skal kunne lykkes må arbeiderklassen bli en politisk kraft, men den må også finne allierte i store deler av alle de fire hovedgruppene av småborgerskapet. Klassekampen vil vise hvilke som er mulige å vinne, og taktiske vurderinger må gjøres fortløpende.
* Til syvende og sist vil ekte kommunister alltid omfavne alle ærlige revolusjonære som vil stille seg på arbeiderklassens side i kampen om statsmakta og i kampen for kommunismen.

24) Kort vil vi til slutt oppsummere klassestrukturen skjematisk:
a) Borgerskapet som deler seg grovt i
* monopolborgerskapet
* byråkratborgerskapet
* ikke-monopolistisk borgerskap
b) Småborgerskapet som deler seg svært grovt i
* det tradisjonelle, produktive småborgerskapet
* småborgerskapet i handel og håndverk
* funksjonærsmåborgerskapet
* småborgerlige i akademia, intelligentsia og frie intellektuelle
c) Arbeiderklassen som deler seg i hovedsaklig i
* kjerneproletariatet i industri og bygg og anlegg
* arbeiderklassen i offentlig og privat tjenesteyting
* filleproletariatet av arbeidsløse, trygda og utslåtte
Nesten alle i Norge inngår til daglig i en av disse klassene og underkategoriene.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!