Denne teksten ble første gang utgitt i 2013 som Kommunist nummer 8 ("MLM mot Carlsson"), og som et svar på antimaoismen til Anders Carlsson. Han var da leder for svenske Kommunistiska Partiet. Teksten ble skrevet av en aktivist i Tjen Folket, og ville nok vært formulert noe annerledes i dag. For eksempel kunne den vært klarere på at Kommunistiska Partiet er et revisjonistisk parti. Det er også et tillegg, forfattet av en veteran innenfor den svenske kommunistiske bevegelsen, som vi er glad for å publisere sammen med denne. Det ble valgt å legge kritikken ved i sin helhet, i stedet for å gjøre endringer i selve teksten. Og Kommunist 8 selges i dag som versjon 2 med dette tillegget. Vi gjør også oppmerksom på at Tjen Folket i dag har gode kameratslige forbindelser til svenske Kommunistiska Föreningen - stiftet etter 2012 - som arbeider for å skape et maoistisk kommunistparti i Sverige.

Forord (fra 2013)

Tjen Folket har ikke før gått i polemikk med partier eller grupper i andre land. Når vi likevel velger å skrive et svar på Anders Carlssons tekst ”När (r) bröt med maoismen” så skyldes det først og fremst et ønske om å få et enda bedre grep om marxismen-leninismen-maoismen (MLM), og forklare hvordan den skiller seg fra andre retninger som kaller seg kommunistiske.

Carlsson er leder for Kommunistiska Partiet (KP) som tidligere het KPML(r). Det er Sveriges største uttalt kommunistiske organisasjon. På 90-tallet innledet de et visst samarbeid med norske AKP og dag er de venner med partiet Rødt, men det finnes ingen organisasjon i Norge som står på samme politiske grunnlag som dem. Likevel dukker samme slags politiske feil som de Carlsson gjør opp overalt der kommunister organiserer seg. De har rot i reelle motsigelser og alvorlige avvik fra marxismen. Derfor er det nyttig å behandle dem slik vi forsøker i dette heftet.

For MLM

Carlsson kaller Maos bidrag for en teori for bonderevolusjon. Det finnes flere nyanser av denne nedvurderingen av Mao. En del ser for eksempel Mao som en stor marxist-leninist, men mener hans tenkning kun var marxisme-leninisme for Kina. Tjen Folket mener at MLM er vår tids marxisme – den mest avanserte revolusjonære kommunismen, et nødvendig verktøy for all verdens kommunister.

I sin artikkel angriper Carlsson Kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonen i Kina er den siste store proletære revolusjonen hittil. Vi ser på denne som et lysende eksempel på kreativ bruk av MLM til å mobilisere folkemassene mot borgerskapet og borgerlig innflytelse. Carlsson har en dogmatisk Hoxha-tilnærming til Kulturrevolusjonen.

I likhet med Hoxha anklager han Mao for “idealisme”, en anklage som dekker over en mekanisk materialisme der man ikke ser mylderet av motsigelser i verden, der én motsigelse - for eksempel arbeiderklasse mot borgerskap eller kampen mot USA - overskygger alle andre motsigelser. En vulgær materialisme som bare legger vekt på produksjon og økonomisk kamp, og ikke ser den avgjørende viktigheten av ideologisk og politisk klassekamp.

Den marxistiske militærstrategien – folkekrigen – blir behandlet som en taktikk blant flere, i stedet for en strategi som kan tillempes helt eller delvis over alt.

Front mot revisjonismen

Mao påviste at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta. På 60-tallet tok de kinesiske kommunistene ledet av Mao oppgjør med Moskva-revisjonismen. En rekke marxist-leninister deltok i dette oppgjøret over hele verden. Men Mao førte oppgjøret lenger. Han førte det fra å være et forsvar for marxismen-leninismen, til å bli et offensivt angrep på revisjonismen og kontrarevolusjonen.

Det var mange som bekjempet revisjonismen uten å forstå den, men Mao har beriket vår forståelse til å se at revisjonismen representerer borgerskapet i den klassekampen som fortsetter under sosialismen. Denne forståelsen har ikke Carlsson.

Carlsson og ledelsen i hans parti behandler revisjonismen som en venn med feil. De har rehabilitert Sovjet etter kontrarevolusjonen som ”realsosialisme” og omfavner Vietnam, Nord-Korea og Kuba. Dette åpner døra på vid gap for borgerskapet og deres ideologi – det åpner døra for nye kontrarevolusjoner i framtida.

Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?

Mao gjorde viktige bidrag til MLM-forståelsen av hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender. I artiklene ”Om motsigelsen” og ”Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket” går han grundig inn i hvordan forskjellige motsigelser må løses med forskjellige metoder. I teksten ”Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet” fra 1926 innleder han teksten slik:

”Hvem er våre fiender og hvem er våre venner? Dette spørsmålet har primær betydning i revolusjonen. Den viktigste grunnen til at alle tidligere revolusjoner kamper i Kina bare har ført til ubetydelige resultater, er at de revolusjonære ikke evnet å forene seg med sine sanne venner til slag mot sine virkelige fiender.”

Det virker som Carlssons tradisjon aldri har evnet å skjelne korrekt mellom venner og fiender, eller motsigelser innad i folket og motsigelser mellom folket og fienden.

I 1970 var hans gruppe mot å gjøre fagforeningene til kamporganisasjoner. De ville at kommunistene skulle jobbe utelukkende utenfor fagbevegelsen. Dette var ei linje for å ikke forene seg med sine sanne venner. På samme tid stemplet de hele småborgerskapet som allierte av borgerskapet. De var for å gjøre solidarietsbevegelsen med Vietnam til en front med sosialistisk perspektiv som direkte støttet kommunistene, og således splitte fronten for Vietnam. Dette var også ei linje for å skille de revolusjonære fra mange av sine venner.

I 1980 skiftet hans parti linje i synet på Sovjet. De gikk vekk fra analysen av Sovjetunionen under revisjonismen som imperialistisk og kapitalistisk. I dag støtter Carlsson revisjonistiske regimer i Vietnam, Nord-Korea og Kuba. De revisjonistiske lederne er ikke en del av våre venner. De er fiender av revolusjon, folkemakt og arbeiderklassens diktatur. De står på feil side i klassekampen. Den revisjonistiske tenkninga er borgerlig tenkning – revisjonismen er borgerskapets forlenga arm inn i arbeiderbevegelsen.

Carlsson opptrer i dag som ukritisk støttespiller for statsledere som Mugabe i Zimbabwe og Assad i Syria. Borgerlige despoter blir omfavnet fordi de står mot USA-imperialismen. Slik blir spørsmålet om hvem som er venner og fiender redusert til spørsmålet om hvem som er for eller mot USA. Dette er et syn som ikke ser at det også er motsigelser innad hos fienden. Det er motsigelser mellom imperialistene, og innad i borgerskapet. Kommunistene kan utnytte slike motsigelser og man kan også inngå kortvarige allianser med krefter som på lang sikt er fiender. Men det er en farlig feil å redusere kommunistiske organisasjoner til haleheng til forskjellige borgerlige krefter. Kommunistiske organisasjoner bør ikke være ukritisk haleheng til noen - ikke engang sosialistiske land.

Som motstrid til dette er MLM-metoden å forene alle som kan forenes i enkeltspørsmål, bygge rød makt utenfor borgerlig innflytelse som baser for revolusjonen og skape selvstendig kommunistisk organisering som avgrenser seg tydelig fra revisjonisme og reformisme.

Legalisme, reformisme og mekanisk tenkning

Carlssons feil kommer også til uttrykk i tre andre spørsmål som behandles i dette heftet: - Carlsson opptrer som legalist, og fordømmer sikkerhetspolitikken til Tjen Folket som absurd. For ham har det ingen hensikt å verne organisasjonen mot staten, fascister eller andre fiender av kommunismen. - Carlssons parti pleier vennskap med reformistpartiet Rødt. Riktignok virker det som om bare “venstrefløyen” i Rødt tør vise seg offentlig med fæle “stalinister” av Carlssons kaliber. Her pleier altså Carlsson vennskap med et parti besøker okkupasjonssoldater i Afghanistan for å “lære” og som støtter “rødgrønn” regjering. - Carlssons kritikk av maoismen avdekker mekanisk tenkning. Mekanisk tenkning står i motsetning til dialektikken, som ser verden som et mylder av motsigelser i stadig utvikling og kamp. Mekanisk tenkning fører til at man bare ser én motsetning, eller reduserer alle motsigelser til én eller at man ikke ser at ting forandrer seg. Eksempler på dette kan være; - Å bare se USA-imperialismen som fiende, og ikke andre imperialister eller andre borgerlige krefter. - Å redusere alle motsigelser til klassekamp mellom borgerskap og proletariat. Kvinnekamp handler bare om klassekamp, rasisme er bare klassekamp, osv. - Å ikke se at Sovjetunionen endret karakter og ble sin egen motsetning, fra sosialisme og revolusjon, til kapitalisme og imperialisme.

Kort oppsummert innebærer Carlssons “brudd med maoismen” et brudd med revolusjonær kommunisme - både i politisk linje og metode.

MLM mot Carlsson

Anders Carlsson er leder for Kommunistiska Partiet (KP) i Sverige. Dette partiet er tidligere kjent som Kommunistiska Partiet Marxist-Leninisterna (revolutionärerna); KPML(r).

Carlsson skrev i fjor (2012) teksten ”När (r) bröt med maoismen” til partiets interne medlemsblad Klasskampen. Teksten ble i år (2013) lagt ut på partiets nettsider[1].

Hans artikkel avslutter med et uforsonlig angrep på Tjen Folket: ”Tidigare nämnda Tjen folket i Norge stödjer till exempel det av imperialismen initierade upproret i Syrien, omskrivet som ”revolution”, och avvisar utan vidare spisning det kämpande Kuba som ”revisionistiskt”. Sekterister utan förankring klasskampen hamnar som regel i galen tunna.”

Carlssons tekst er først og fremst ment som vaksine i Kommunistiska Partiet mot innflytelse fra MLM. Alle Carlsson-sitatene i vår artikkel er fra denne Carlsson-teksten.

Tjen Folket har ikke tidligere gått inn i offentlig polemikk med partier eller grupper i andre land. Men Sverige er vårt naboland og KP sin kritikk av Tjen Folket og angrep på Mao og MLM bør ikke få stå uimotsagt. Vi vet at det er mange ærlige kommunister i Kommunistiska Partiet og ønsker ikke noe fiendskap med noen av disse, eller med partiet som helhet.

Kommunistiska Partiets opprinnelse

KP het tidligere KPML(r) – Kommunistiska Partiet Marxist-Leninisterna (revolutionärerna). Det har lenge vært den største svenske gruppen som har kalt seg revolusjonær og kommunistisk. Kanskje med unntak av Ung Vänster (tilsvarer Sosialistisk Ungdom i Norge) som har hatt både kommunisme og revolusjon i sitt program. KP-tradisjonen var kjent som (r)arna og har sine røtter i en splittelse i den maoistiske bevegelsen (KFML) i 1970.

KFML ble stiftet i 1967. Grunnleggerne var antirevisjonister fra Sveriges Kommunistiska Parti (SKP). SKP skiftet i 1967 navn til Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK) for å distansere seg fra Sovjet og kommunismen, og hadde allerede tatt viktige skritt vekk fra revolusjonær kommunisme. Deres utvikling var inspirert av danske Socialistisk Folkeparti. I dag heter de bare Vänsterpartiet, men fortsatt er det mye mer vanlig å kalle seg kommunist i Vänstern og deres ungdomsforbund, enn i deres norske søsterorganisasjoner SV og SU. For antirevisjonistene var navneskiftet og andre endringer på SKP/VPK-kongressen i 1967 den endelige spikeren i kista for kommunistpartiet. Den marxist-leninistiske opposisjonen brøyt med partiet og stiftet Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML) som første skritt mot å danne et ekte kommunistparti på nytt.

KFML besto av både unge og eldre tidligere medlemmer av SKP/VPK. De rekrutterte også fra den ungdommelige solidaritetsbevegelsen for Vietnam, fra De Förenade FNL-Grupperna (DFFG), der de hadde en ledende rolle.

Kort tid etter stiftelsen opplevde forbundet to alvorlige splittelser. Den første var Rebellrörelsen (Rebellbevegelsen). Dette var et brudd til ”venstre”, av folk som mente KFML-ledelsen ikke virkelig hadde omfavnet Mao Zedongs tenkning og var for kritisk til kulturrevolusjonen. En del av disse utbryterne var også inspirert av danske Appells teori om at vestlig arbeiderklasse var oppkjøpt og korrumpert av imperialismen[2].

Denne splittelsen skjedde i 1968 – altså året etter stiftelsen av forbundet. I følge Torbjörn Säfve utgjorde Rebell/Appell-utbryterne omtrent 400 folk – mens hele KFML ikke hadde mer enn 700 medlemmer.[3] Utbryterne var sterkest i universitetsbyene Uppsala og Lund, samt i hovedstaden Stockholm. Denne bevegelsen var ekstremt småborgerlig og spontan. Den falt sammen på under ett år, men ble beryktet for sin vanvittige oppførsel (blant annet uthenging av politiske avvikere på åpen gate med papirhatter og skilt rundt halsen, kinesiskinspirert militær gymnastikk i parker, selvplaging på interne ”kritikkmøter” og høytlesning på trikken fra Maos lille røde).

Neste splittelse skjedde i 1970. Dette bruddet ble ledet av Frank Baude, som satt i Sentralkomiteen til KFML og var ledende i Göteborg-avdelingen. Göteborg var Sveriges fremste industriby og Baude var en type faglig ansvarlig i KFML. Utbryterne ble kalt Baudegruppen av KFML, men kalte seg selv KFML(r) – (r) for revolutionärerna. I ord var også disse til venstre for KFML. Baudegruppen hevdet at KFML var småborgerlig og reformistisk – og kalte dem av og til KFML(s) – s for sosialdemokratisk. Vi skal gå inn i de konkrete motsigelsene et annet sted i denne teksten.

Vi kaller både Rebellbevegelsen og (r)-bevegelsen for utbrytere, men i begge tilfeller ble bruddet først fullstendig når KFML ekskluderte eller suspenderte opposisjonelle ledere og lokalavdelinger for angrep på ledelsen og forbundets politikk. Både i tilfellet med rebellene og (r)-erne starta bruddet først med at KFML-medlemmer organiserte opposisjon mot ledelsen og angrep den politiske linja uten å bryte med forbundet.

Lenge knyttet Baude og (r) seg sjøl til Mao og hans videreutvikling av marxismen – for eksempel i opposisjonsuttalelsen fra 1970 som avslutter med slagordet ”Leve den revolusjonære enheten på marxismen-leninismen Mao Tse-Tungs tenknings grunn!”. Etter hvert distanserte de seg mer og mer fra Mao. Det endelige bruddet kom formelt med artikkelserien ”marxism eller idealism” i 1979. I stor grad baserer Carlsson seg fortsatt på denne kritikken av Mao som idealist. Dette er i stor grad en parallell kritikk med den som kom fra Albania og Enver Hoxha.

De norske marxist-leninistene opprettholdt sine vennskapsbånd med KFML tross begge utbrudd til ”venstre”. I 1973 omdanna KFML seg til parti på grunnlag av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. De tok navnet Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), som var blitt ledig etter at gamle SKP skifta navn til VPK. Norske marxist-leninister publiserte kritikk av Baude og KFML(r), både i avisa Klassekampen og i et eget hefte.

KFML(r) hadde en periode kontakt med den lille norske gruppa KA, som var ledet av Kjell Hovden.Hovden ble ekskludert av NKP sammen med 28 andre seint på 60-tallet. De danna MLF som i en periode samarbeida med MLG og SUF(m-l) for å danne et nytt kommunistisk parti. MLF ble splitta på dette spørsmålet og de som ikke ville være med på å danne AKP(m-l) endra navn til Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) som aldri ble noe mer enn et par håndfuller, tross mer vellykka venner både i Sverige og på Island.

Splittelsen var ikke en bra sak

Tjen Folket har ingen ambisjoner om å skrive den endelige historien om den svenske ML-bevegelsen. Men vi tror at AKP(m-l) gjorde rett i å bevare kontakten med KFML (seinere SKP) og vi mener at KFML(r) ikke burde ha brutt ut av denne bevegelsen. Vi tror at både Rebell-splittelsen og (r)-splittelsen var grunnleggende negative for utviklingen av ML-bevegelsen i Sverige. Vi er ikke mot alle splittelser, slett ikke. Men vi tror at majoriteten av de som brøyt ut av KFML – og majoriteten av de som fortsatte i KFML – var gode revolusjonære kommunister som heller burde ha forsøkt å løse motsigelsene med kritikk og sjølkritikk. Vi tror at begge sider i motsigelsen kan ha behandla den for fiendtlig.

Men likevel må det sies at både KFML(r) og KFML (og senere SKP) på begynnelsen av 70-tallet hadde svært alvorlige avvik fra den revolusjonære kommunismen, på denne tiden oppsummert som marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning (MLMZT).

KFML(r) startet som sekterister og ”venstre”-avvikere. Etter hvert utvikla de seg, spesielt i analysen av sosialistiske land, til en sentristisk posisjon (da de omfavnet en rekke revisjonistiske land, som Vietnam og Nord-Korea og tok en ”uavhengig posisjon” ovenfor Sovjet). KFML/SKP gjorde på sin side høyreavvik. Etter hvert satte de kampen mot Sovjet foran kampen mot eget borgerskap og oppløste seg etter hvert fullstendig i sosialdemokrati. Her deler vi altså noe av kritikken som (r)-erne førte fram. Kanskje ville utviklingen blitt bedre om bevegelsen holdt seg samlet, kanskje ikke.

Uansett mener vi ikke at grunnlaget KFML(r) hadde for sitt brudd var et godt grunnlag. Vi mener ikke at det fant sted et brudd mellom et proletært revolusjonært sentrum og en småborgerlig revisjonistisk ledelse, men et brudd mellom to revolusjonære retninger med hver sine alvorlige avvik.

Det som likevel kommer klart fram i splittelsen i KFML, er store og inderlige personlige motsigelser mellom ledende personer i forbundet. Både fra Baudes side og fra den andre siden, florerte det etter hvert av hatske utfall – ja, direkte sjikane. Det ser ut til at ingen av sidene i motsigelsen ønsket å løse kampen med enhet-kritikk-enhet. Det virker også som en faktor som spilte inn var en kulturell motsigelse mellom marxist-leninistene i industribyen Göteborg og de som bodde i Stockholm og universitetsbyene som hadde rot i forskjellig klassebakgrunn, men kanskje også i forskjellig lokal mentalitet.

Skal man finne ut hvem som hadde mest skyld i splittelsen må man grave dypt – dypere enn vi har anledning til nå. Men uavhengig av dette tror vi at de store splittelsene i den svenske ML-bevegelsen var en viktig årsak til at den forble svakere enn i Norge.

Det er viktig å understreke at vår kritikk av KPML(r) ikke må leses som en vilkårsløs støtte til KFML/SKP på 70-tallet. Vi tror det hadde vært best om bevegelsen ikke opplevde de store splittelsene, men vi er også sikre på at det var grunnlag for oppgjør med viktige avvik. Og vi vil bemerke at det ble gjort forsøk på slike oppgjør med både høyreopportunisme, sekterisme og venstrisme – faktisk i begge disse ML-retningene.

Vi vil også bemerke at begge retninger opplevde relativt store splittelser også etter 1970. KFML opplevde at en fraksjon (MLF) gikk ut i 1972 og et år senere gikk inn i KPML(r). [4] På sin side opplevde KPML(r) harde fraksjonskamper fra 1974 til 1976, der opposisjonen omsider ble nedkjempet og opprettet Kommunistiska Enhetsgrupperna (KEG). Disse gikk visstnok stort sett gikk tilbake til SKP. [5] Denne opposisjonen utgjorde i følge KPML(r) sin oppsummering en fraseradikal ”venstre”-fløy som ikke ville prioritere den daglige klassekampen, men heller fokusere på nyheter fra Kina.

Splittelsene var ikke over i 1976. Også seinere opplevde de to ML-organisasjonene splittelser. I 1976 ble en høyrefløy kastet ut av SKP fordi de ønsket valgsamarbeid med VPK – noe SKP hadde gått inn for selv i 1973. AKP(m-l) gjorde samme forsøk på å ”samle venstresida” ved valget i 1973 og tok også oppgjør med dette i 1976. Formann Sigurd Allern måtte gå av, men i Norge ble det ingen splittelse. I 1980 gikk en venstrefløy ut av SKP på grunn av sterk høyrevridning. Disse stiftet SKP(ml) som seinere ble SKA. Det som i dag er igjen av disse er nettsida Nya Arbetartidningen (http://arbetartidningen.se/).

Det er ikke så rent lite som tyder på at mange av bruddene som skjedde ikke var nødvendige eller bra. Det er mye som tyder på at begge grupper hadde problem med å behandle motsigelser uten at det førte til splittelser. Vi tror at den kommunistiske metoden med kritikk og selvkritikk, og Maos berikelse av denne, kunne vært tillempa bedre enn den ble.

Uansett – vi mener at grunnlaget for KPML(r) sitt brudd med MLMZT var et dårlig grunnlag. Vi mener det var et sekterisk ”venstre”-avvik som også åpnet veien for nyrevisjonisme og sentrisme.

Nyrevisjonisme og sentrisme

Etter Maos død brøt det ut nye kamper om ledelsen av Kina. Kapitalistvandrere vant kampen og gjennomførte en revisjonistisk kontrarevolusjon. Mens det svenske SKP fortsatte å se Kinas nye ledelse som en venn av kommunismen, inngikk KPML(r) vennskap med andre revisjonister. De kalte Vietnam sosialistisk og inntok en sentristisk posisjon i kampen mellom revisjonisme og revolusjonær kommunisme. Dette er en form for nyrevisjonisme, som rehabiliterer revisjonismen og behandler den som en venn med feil i stedet for en fiende. Dette er ytterst skadelig. Det var revisjonismen som ga nådestøtet til sosialismen både i både Sovjet og i Kina, og det var revisjonismen som gjorde svenske VPK og norske NKP til sosialdemokratiske og klasseforræderske partier.

Etter kontrarevolusjonen i Kina endte altså de to største svenske organisasjonene som kalte seg revolusjonære kommunister opp med å støtte hver sin revisjonistiske retning internasjonalt. Carlsson holder fast på den linja som KPML(r) valgte på slutten av 70-tallet. Han kaller denne linja ”uavhengig”, men denne ”uavhengige” posisjonen baserer seg blant annet på: - Omtale av det Sovjetvennlige Vietnam som sosialistisk. [6] - Analyse av Sovjet som ikke-imperialistisk. [7] - At USA alene (uten Sovjet) utgjorde den fremste trusselen mot verdensfreden. [8] - Valgte side for Vietnam mot Kina i en grensekrig mellom disse. [9] - Støtte til Vietnams invasjon av Kambodsja. - Støtte til det Sovjetstøtta MPLA i Angola.

Vi mener ikke at dette var en uavhengig posisjon. Vi mener at (r) fra slutten av 70-tallet tilhørte en internasjonal ”sentristisk” posisjon, som tok avstand fra Sovjet-ledelsen og kalte den revisjonistisk, men i praksis opptrådte som en støtte til Sovjet. Det hjelper ikke å kalle Sovjet-ledelsen for revisjonistisk, når man likevel forsvarer deres angrep på andre land og hevder disse ikke er imperialistiske.

I 1979 var Sovjet en imperialistisk stormakt, som blant annet invaderte Afghanistan. KPML(r) gjorde seg selv – under dekke av å kjempe mot maoistiske SKP og Kina sin linje – til en ”kritisk” støttespiller for Sovjetunionens utenrikspolitikk. Akkurat som Enver Hoxha brukte KPML(r) den kapitalistiske kontrarevolusjonen i Kina som et argument for å forkaste Mao og hele hans bidrag til den revolusjonære vitenskapen.

Nyrevisjonisme handler dypest sett om en feilaktig forståelse av sosialisme. I likhet med trotskistene og Moskva-revisjonistene legger nyrevisjonistene ensidig vekt på sosialiserte produksjonsmidler (statseiendom) når de analyserer Sovjet og liknende land. For dem er nøkkelspørsmålet om fabrikkene eies av staten eller ikke. For MLM er arbeiderklassens politiske diktatur, spørsmålet om statsmakta, nøkkelspørsmålet for sosialismen. For dem som tar utgangspunkt i MLM er det ingen sosialisme uten arbeiderklassens diktatur. For revisjonister og diverse opportunister kan det finnes en form for sosialisme uten arbeiderdiktatur – en byråkratisk eller deformert ”realsosialisme”.

Å gjøre feil i dette spørsmålet er ikke bare snakk om å gjøre en historisk feilvurdering eller en språklig feil. En feil i dette spørsmålet åpner døra for allianser med revisjonismen. Det åpner for at man overdriver betydningen av økonomien og undervurderer den politiske kampen. Det åpner for kontrarevolusjon i rød frakk. For kommunister er dette et svært viktig spørsmål.

MLM er vår tids revolusjonære kommunisme

Anders Carlsson oppgir følgende som årsaken til at han har skrevet sin tekst om KP sitt brudd med maoismen: ”Drygt 20 år efter maoismens sorglustiga sorti ur svensk politik lockas en del unga kamrater åter av denna politiska riktning, dels på grund av maoistiska partiers aktiviteter i länder som Nepal och Indien, men också för att en maoistisk grupp (Tjen folket) etablerats i vårt grannland Norge.” [10]

Vi blir svært glade om vårt arbeid gjør ungdom interessert i marxismen-leninismen-maoismen (MLM). Vi tror også at kampen i Nepal og India sier noe om hvilken revolusjonær retning som er mest vital i dagens verden. Vi er en liten organisasjon, men vi mener at størrelsen ikke er avgjørende. Alt som er stort har vært smått. Og alt som er stort vil dø en gang. Det som er avgjørende er om man er livskraftig, om man har et levedyktig DNA. Det kommer an på om man har en god politisk linje og gode arbeidsmetoder.

Vi mener at MLM er den mest avanserte revolusjonære kommunismen i dag. MLM er vår tids marxisme. Å anerkjenne MLM gjør ikke underverker i seg selv. En riktig politisk linje er avgjørende, men det er ikke nok. Man må arbeide i praksis og man må ha gode arbeidsmetoder. Tjen Folket har hatt framgang i en periode der revolusjonen er i motvind i vesten. Vi har trukket en klar linje mellom oss og revisjonismen, vi har gjort et viktig praktisk arbeid i kampen mot fascismen og vi har gjort kommunisme synlig igjen i Norge. Det er langt fram til våre mål, men vi tror vi har et levedyktig og vitalt DNA. Vi er i utvikling og vi vokser, både kvalitativt og kvantitativt.

Vi mener at i dag bør alle kommunister ta utgangspunkt i MLM. En kommunistisk bevegelse må bygge på erfaringene og teoriene til de fem store; Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Kina og Mao Zedong kan ikke holdes utenfor utviklingen av en moderne kommunisme. Den kinesiske folkekrigen, masselinja, nydemokratiet, kampen mot sovjetisk revisjonisme, videreutvikling av sosialismens økonomi og den store proletære kulturrevolusjonen – dette er milepæler og kvalitative sprang i utviklingen av den kommunistiske bevegelsen. De som vil ”tilbake til Marx” eller mener at det meste av teori vi trenger i dagens verden ble utvikla før og under Lenin og Stalin, de avskjærer seg fra de siste store sprangene i kommunistisk utvikling.

Noen av Maos bidrag er - loven om motsigelsen, om motsetningenes enhet og kamp i alle ting, som grunnlov for bevegelse i natur og samfunn - masselinja, at folket og bare folket er drivkraften som endrer historien - korrekt behandling av motsigelser i folket ved bruk av dialektikken - folkekrigens vei, en marxistisk militærstrategi - nydemokratisk revolusjon i land underlagt imperialismen - marxistisk kritikk av sovjetisk økonomi og oppsummering av Sovjets feil - kampen mot kontrarevolusjonen i Sovjet og mot den moderne revisjonismen - kulturrevolusjonen som metode for å bekjempe kontrarevolusjon - viste at revisjonismen ved makta betyr borgerskapet ved makta Dette utgjør sammen et kvalitativt sprang i den marxistiske teorien. De utgjør en sammenhengende videreutvikling av marxisme-leninisme (ML) til marxisme-leninisme-maoisme (MLM).

Å ”gå tilbake til Marx” eller hevde at leninismen var det siste spranget i marxismen er en feil. De som gjør denne feilen havner i grøfta på den ene siden av veien. Men en like stor feil, er det å sidestille Mao med filosofer eller teoretikere som Luxemburg og Gramsci. Å behandle Mao (eller Marx, Engels, Lenin og Stalin) som alle andre marxistiske ledere og teoretikere, gjør at man havner i grøfta på den andre siden av veien. De fem store står i en særstilling – og Mao hører til blant dem.

Det er mye å lære av andre enn de fem store. Og det er slett ikke slik at de fem store er ”nok”, at disse har skrevet ned eller gjort alt vi noensinne kan lære av. Men de kinesiske erfaringene og Mao Zedongs bearbeidelse av disse, skiller seg kvalitativt fra en Gramsci – eller en Anders Carlsson for den saks skyld. Vi tror også at Gramsci skiller seg kvalitativt positivt fra Carlsson, men de har i alle fall én ting felles; ingen av dem har ledet en seierrik folkekrig, en revolusjon eller et sosialistisk land med hundrevis av millioner innbyggere. Ingen andre har hatt mulighet, posisjon og innsikt til å trekke sammen så mange og så framskredne erfaringer og lage så avanserte teorier på grunnlag av dette – som Mao og de han arbeidet tett i lag med.

Som marxister mener vi at praksis er prøvesteinen for sannhet. Store kvalitative sprang i teorien kan ikke prøves mot annet enn den praktiske virkeligheten. En teori som ikke er utprøvd er bare en teori. Derfor er de store teoretiske gjennombruddene nesten alltid knyttet til store praktiske gjennombrudd. De største praktiske gjennombruddene for kommunismen de siste 50 åra, skjedde i Kina. Det var ikke tilfeldig, og det er nødvendig at en revolusjonær kommunistisk bevegelse bygger på disse.

Vi kan stille spørsmålet skarpt: Hvordan kan man kalle seg marxist, om man ikke bygger på de siste 60 års erfaringer og teoretiske gjennombrudd? Tjen Folket er av den oppfatning at dogmatisme er like lite marxistisk som høyrevarianter av revisjonismen. Lenin sier at den konkrete analysen av den konkrete situasjonen er marxismens levende sjel. Kan man kalle seg marxist hvis man ikke forsøker å bygge på de mest framskredne revolusjonære analysene av de mest framskredne revolusjonære situasjonene?

Fører maoisme til begravelse av kommunistiske partier?

Carlsson fortsetter: ”Nu utgör brytningen med maoismen, genomförd under 1970-talet, en avgörande del av Kommunistiska Partiets identitet, utan den hade vi med största sannolikhet begravt oss själva, precis som dåvarande maoistiska SKP.”

Dette er en påstand uten begrunnelse. Norske AKP(m-l) gjennomførte aldri noe formelt brudd med Mao Zedongs tenkning. Det finnes også flere andre partier som overlevde 70-tallet uten noe slikt åpent brudd (blant annet belgiske PTB/PVDA og tyske MLPD). Det finnes en lang liste partier som brøyt med Mao Zedongs tenkning og MLM og som i dag er grundig begravd og glemt. Bruddet med Mao hjalp ingen av dem. Påstanden fra Carlsson er kun retorikk.

Vi kan svare at den kommunistiske bevegelsen i Sverige sikkert ville vært større og sterkere uten (r)-splittelsen i KFML. Det er også spekulasjon som har tilnærmet null verdi. Splittelsen skjedde og Carlssons parti brøyt med maoismen – hva som kunne skjedd hvis dette ikke hadde skjedd, vet vi ikke.

Vår kritikk av AKP(m-l) og svenske SKP er ikke at de var for maoistiske, men heller at de i for liten grad brukte Maos metoder og i for liten grad ble MLM-partier av en ny type. Som hos mange andre partier var det for mye kopi av 20-tallets kommunistpartier. De lærte for lite av Maos dialektikk og læren om korrekt behandling av motsigelser. Svenske SKP for eksempel, lot motsigelsen mellom Sovjetimperialismen og Sverige overskygge motsigelsen mellom borgerskap og proletariat. Norske AKP(m-l) tillot etter hvert alle slags motsigelser internt i en postmoderne grøt, blant annet legitimert av det Buddha-inspirerte slagordet ”Ut av det brennende huset” og tesen om ”flerstemmig revolusjon”.

MLM er ikke en ”teori for bonderevolusjonen”

Carlsson forsøker å definere MLM: ”Begreppet maoism måste därför definieras som summan av den teori och praktik som denna politiska tradition representerar, givetvis i Kina under Mao, men också och inte minst internationellt, då Mao fick trogna efterföljare i de flesta länder, som i Sverige. Politisk teori kan aldrig bedömas isolerat från praktiken och då rakt inte utifrån ståtligheten i dess utrop och storleken på dess insignier, utan bara utifrån teorins tillämpning och resultat i den verklighet den föresatt sig att förändra. Utifrån svensk horisont är det därför inte minst viktigt att granska maoismens tillämpning i Sverige och i länder av vår typ, då både dess dåtida och nutida företrädare hävdar att bonderevolutionens teori och praktik är allmängiltig och därmed tillämplig också i vår del av världen.”

Vi er enig med Carlsson i at en bevegelse må dømmes ut fra dens praksis, men dette kan ikke skje med mekanisk ”summering” og heller ikke med å omskrive historien, slik Carlsson gjør. Det er en grov forfalskning når Carlsson hevder at dagens og gårsdagens maoister mener ”bonderevolusjonens teori og praksis er allmenngyldig”. Hvor kan Carlsson finne belegg for at maoister i Sverige eller Norge har hatt en strategi for bonderevolusjon? Carlsson kan selvsagt ikke finne ett eneste eksempel på dette.

Men om Carlsson kritiserer oss for å ville lære av og bruke metoder for tenkning, organisering og ledelse, som Mao oppsummerte – hva da med leninismen? Hvis Lenins metoder fra Russland kan tillempes i våre land, hvorfor ikke Maos? Når Carlsson hevder at maoismen er en teori for bonderevolusjon, er dette en seiglivet myte spredt av dogmatikere og opportunister. Det er også en myte som er identisk med dogmatikernes kritikk av Lenin! I Europa ble Lenin framstilt som en revisjonist for sin parole om arbeidernes og bøndenes diktatur. Hans metode ble framstilt som noe som hørte jordbruksland til, og ikke var relevant i de industrialiserte landa. Eventuelt ble den kalt ”marxisme-leninisme for Kina”.

Dette er en type kritikk som har lite verdi. Det finnes vel knapt en kommunist som ikke har fått høre at Marx eller Lenin ikke har relevans i dagens samfunn fordi samfunnene de levde i var helt annerledes enn dagens samfunn. Men vi svarer dem – slik vi også svarer Carlsson – at for det første kjempet de alle mot en kapitalisme som har allmenne lover for sin utvikling, uansett tidsalder, og for det andre er det deres metoder vi vil tillempe, ikke deres konkrete taktiske veivalg til enhver tid. For eksempel kritiserte ofte Marx og Engels barnearbeidet – en kritikk som har liten relevans i dagens Norge eller Sverige.

Om kommunismens klassikere – eller Mao – ikke har relevans i dag fordi de levde i en annen tid, hva har det seg da at US Army den dag i dag studerer både Clausewitz og Sun Zi? Forstår ikke verdens største militærmakt at disses tekster er skrevet for veldig lenge siden og i helt andre slags samfunn? Eller er det slik at US Army klarer å skille mellom krigens allmenne lover og de særegne eksemplene i tekstene?

En av de som angrep den leninistiske parolen for arbeider- og bonderegjering var Trotskij, som – i likhet med KFML(r)? – sto fast på ”klasse mot klasse” og avskrev bøndene som reaksjonære. Her er det en metodisk forskjell, der Carlsson havner i samme leir som Trotskij og Hoxha – og der Tjen Folket heller vil være på parti med Lenin, Stalin og Mao.

Stalin skrev følgende om leninismen: ”Det fins noen som tror at det grunnleggende i leninismen er bondespørsmålet, at spørsmålet om bøndene, rollen de spiller og betydningen de har, er utgangspunktet for leninismen. Dette er fullstendig uriktig. Grunnspørsmålet i leninismen, det den tar utgangspunkt i, er ikke bondespørsmålet, men spørsmålet om proletariatets diktatur, forutsetningene for å erobre det og befeste det. Bondespørsmålet som spørsmålet om proletariatets forbundsfeller i kampen det fører om makten, er et spørsmål som er avledet av dette.” [11]

Slik er det også med Mao Zedongs teorier. Det grunnleggende i hans videreutvikling av marxismen-leninismen er like lite ”bondespørsmålet” som hos Lenin. Vi kan lære av hvordan de kommunistiske klassikerne behandlet bondespørsmålet, vi kan lære av hvordan de så på allianser mellom arbeiderklassen og andre klasser, vi kan lære av hvordan de forholdt seg til massene, hvordan de ville mobilisere folket og hvordan de ville isolere fienden – men vi kan ikke bruke en blåkopi av deres strategi. Det gjelder Mao – men i like stor grad Marx, Engels, Lenin og Stalin. De kommunistiske klassikerne kan lære oss svært mye, men vi må selv bygge den kommunistiske bevegelsen i vårt eget land. Vi må selv skape vår strategi og taktikk, basert på våre egne særegne forhold og forutsetninger.

Hvis Carlsson definerer MLM som en teori bare for bonderevolusjon, så har han enten ikke gått i dybden og forstått den, eller så ønsker han en enkel seier ved å kjempe mot en stråmann.

KFML(r) avviste fagforeningskamp

Frank Baude var leder for utbruddet fra KFML – og således ”bruddet med maoismen” som Anders Carlsson skriver om. Det er naturlig at Carlsson framstiller dette bruddet fra sitt ståsted. Men hvilke konkrete spørsmål var grunnlag for bruddet? Blant annet KFML(r) sitt venstristiske syn på fagforeningene. I et hefte med dokumenter fra den første kongressen i det maoistiske SKP siterer de fra Baude, som i 1969 skrev: ”denna metod blir med säkerhet den enda användbara i de kommande klasstriderna för arbetarklassen” da han beskriver hvordan havnearbeiderne satte fagforeningen ut av spill i en streik og valgte en egen streikekomité. Nøkkelordene her er ”den enda”. KFML(r) var fra starten mekaniske og sekteriske. I Göteborg gjorde de valgene til fagforeningskongressen til et valg for eller mot kommunister – ”kommunister till kongressen!” – i stedet for å forene arbeidsfolk på klassekampens grunn, på tvers av hvilket parti de støttet.

I denne beretningen (”verksamhetsberättelsen”) til den første kongressen i maoistiske SKP tar de selvkritikk for å ikke hatt en god nok linje for klassekamp og kamp i fagforeningene. Slik sett angrep Baude og KFML(r) en linje som KFML/SKP kort tid etter tok selvkritikk for. Men var Baudes linje bedre enn KFML/SKP sin? På avstand – både i tid og rom – ser det ut som om maoistene gjorde høyrefeil, men at KFML(r) sine svar var ”venstre”-avvik. Den kommunistiske linjen er at man kan jobbe i fagforeninger og at man ikke ønsker å dele fagbevegelsen etter partilinjer, men forene arbeidere på klassekampens grunn.

Baude og KFML(r) reiste en linje for å kjempe utenfor fagforeningene. Vi mener denne linjen kan ha vært en riktig taktikk, kanskje til og med en riktig strategi i denne perioden, men at det handler om hvor kommunistene var og hvilke muligheter de hadde. Vi er for den metoden som gir mest framgang for revolusjonær kamp – ikke den som ved første øyekast harmonerer best med bøkene. Vi er kritiske til linja med å dele bevegelsen etter hvem som støtter kommunismen eller ikke og vi er mot å erklære at metoden med å jobbe utafor fagforeningene er ”den eneste” som er brukelig.

Det er litt interessant å se at dagens KP har en helt annen linje enn Baude og KFML(r). I dag er det ”kamp mot högerpolitik” som gjelder, heller enn ”klass mot klass”…

En trotskistisk linje for sosialistiske fronter

Et annet stridsspørsmål var arbeidet med Vietnambevegelsen. Baude-fløyen i KFML (dette var før splittelsen) mente at Vietnambevegelsen De Förenade FNL-Grupperna (DFFG) burde støtte KFML åpent i valget. I 1980 skriver KPML(r) i sitt jubileumshefte:

”Medan högern (innenfor KFML, vår anm.) ville bibella rörelsens begränsade perspektiv strävade vänstern (Baudes folk, vår anm.) efter att utveckla det spontana engagemanget för Vietnams sak till en medveten socialistisk övertygelse och uppslutning kring den kommunistiska organisationen.” [12]

Med andre ord mente Baudes fløy, som sto sterkest i Göteborg, at KFML skulle kjempe for å gjøre fronten til en sosialistisk front som åpent og direkte støttet kommunistene. Denne metoden kjenner vi godt, både fra sosialdemokrater og trotskister. Trotskistene har siden Trotskijs tid argumentert mot avgrensa fronter, mot folkefronter, og for at alt arbeid skal ha ”sosialistisk perspektiv”.

Skyver allierte vekk og inviterer sosialdemokratiet inn

Som i mange splittelser ble rett og galt kastet sammen. Selv den mest feilaktige politiske retning vil som regel gripe fatt i enkelte reelle problemer. For eksempel har norske Frp blitt et stort parti ved å framstille seg som et folkets parti mot eliten. De griper ofte fatt i reelle problemer for folk – for eksempel skattetrykk eller velferdsutfordringer – for å fremme sin svært uriktige politikk. Selv konservative, rasister og fascister vil gripe fatt i reelle problemer. Hvis ikke ville de aldri bli noen trussel.

Baude og (r) angrep KFML for at intellektuelle dominerte forbundet. De kritiserte KFML for reelle svakheter i arbeidet med streiker og de kritiserte KFML sin støtte til politiet (!) da disse streiket for høyere lønn. Dette var korrekt kritikk fra Baude og (r)-erne, og traff nok KFML sin akilleshæl. Men dette ble blandet sammen med feilaktige linjer, for eksempel mente Baude-gruppen at det var feil å invitere med lokale ungdomsavdelinger av Centerpartiet og Folkpartiet (tilsvarende norske Senterpartiet og Venstre) i demonstrasjoner på første mai, men hadde ingen kritikk av å invitere sosialdemokrater og revisjonister.

Dette er en typisk trotskistisk metode – der man skiller skarpt mellom ”arbeiderpartier” og ”borgerlige”, eller ”vänster” og ”höger”. I bunn og grunn er dette en borgerlig forståelse av partiene. Inndelingen i “høyre” og “venstre” stammer fra det borgerlige parlamentet i Frankrike. Sosialdemokratiske partier er borgerlige partier – akkurat som de såkalte sentrumspartiene. De er alle representanter for den borgerlige parlamentarismen og krangler bare om hvem som skal få administrere borgerskapets skinndemokrati. Men i alle de borgerlige partiene finnes medlemmer og aktivister som kan forene seg med kommunistene i enkeltsaker. En av trotskismens viktigste krav er avvisningen av folkefronten – avvisning av fronter som ikke er sosialistiske og som forener både arbeidere, småborgere og borgere. Vi ser her at Carlsson forenes med trotskismen; de mener at akilleshælen til MLM er ”klassesamarbeid”.

Denne linjen åpner for to feil. For det første skiller den arbeiderklassen fra potensielle allierte i andre klasser. For det andre åpnes det opp for en feilaktig forståelse av sosialdemokrati og revisjonisme som ”arbeiderpartier”. Å skille skarpt mellom et borgerlig senterparti og et borgerlig sosialdemokrati setter det kvalitative skillet på feil sted.

Tjen Folket mener MLM-linja er å forene alle som kan forenes i hvert enkelt slag. Vi gjør unntak for fascister – vi kan aldri i noe tilfelle alliere oss med fascister. Fascistene må isoleres og bli forsøkt undertrykka fullstendig i alle stadier av klassekampen. Men ellers er det mulig å gjøre taktiske allianser med representanter for nesten alle slags borgerlige og småborgerlige politiske linjer – i saker der deres posisjoner kan overlappe med arbeiderklassens interesser.

Verden er et mylder av motsigelser. Det er motsigelser i alle ting. Selv om borgerskapet er forent i motstand mot sosialismen, så er det også i borgerskapet et vell av motsigelser vi kan utnytte. Dette mylderet av motsigelser åpner for en rekke allianser og fronter som på overflaten virker usannsynlige. Dette gjør at en direktør og en prest og en bonde og en kommunist kan forenes i enkelte saker – for eksempel i en kamp mot nazisme.

KPML(r) sin offisielle analyse av splittelsen

I KPML(r) sitt hefte til sitt eget 10 års jubileum finner vi på sidene 15 til 22 det de ser på som grunnlaget for splittelsen fra KFML. Konkret nevnes fire saker: 1) Behandlinga av LKAB-streiken i Kiruna, der de blant annet holder mot KFML-lederne at ledelsen ikke ble innkalt før etter at streiken var ferdig, og mener det var feil å ikke innrømme nederlaget og klandre sosialdemokratene og i stedet late som om kampen kunne fortsette. 2) Det at KFML i Stockholm og Uppsala inviterte ungdomsforbundene til Centern og Folkpartiet til å delta i demonstrasjoner på første mai. 3) At ”høyre” i KFML ikke ville gjøre Vietnambevegelsen DFFG til en sosialistisk front som støttet KFML ved valget. 4) KFML-ledelsens store forhåpninger til mange stemmer ved forbundets første valg og en opportunistisk valgkamp, blant annet demonstrasjon mot avgifter og slagord som ”bort med alle skatter”, kontra Göteborg-KFML sine slagord ”klass mot klass” og ”leve de vilda strejkerna”.

I tillegg til disse fire konkrete sakene, hevder heftet – slik Carlsson gjør i dag – at KFML ville forene folket mot monopolkapitalen, mens KFML(r) mente hovedmotsigelsen gikk mellom borgerskap og proletariat og at proletariatet er den eneste virkelig revolusjonære klassen. Fra denne erkjennelsen gikk KFML(r) i gang med sin kampanje ”vend ansiktet mot arbeidsplassene” der flest mulig medlemmer skulle jobbe i industrien, organisere celler i industrien og at disse skulle være ryggraden i forbundet.

Samme sted avviser KFML(r) parolen ”gjør fagbevegelsen til en kamporganisasjon” som en revisjonistisk parole som sto i motstrid til parolen ”leve de ville streikene” og ”still fagforeningene til side”. Og de trykker opp en gammel vitsetegning som gjør narr av parolen ”tjen folket”. På tegningen står fire KFML-ledere i speideruniform og en av dem hjelper en gammel dame inn i en bil. En av speiderne holder en plakat der det står ”tjen folket”. På andre sida av gata driver kommunister virkelig klassekamp med røde flagg og parolen ”klass mot klass”.

Bruddet skjedde på et utilstrekkelig og feilaktig grunnlag

I heftet selv innrømmer KPML(r) at det var noen venstristiske tendenser i denne splittelsen. Det kan vi levende se for oss. Vi ser like levende for oss at det var høyretendenser hos den andre fløyen og i ledelsen av KFML. Vi skal ikke gå inn i detaljene rundt LKAB-streiken – dette er ikke en sak der vi lett ser hva som var rett eller gal linje. Kanskje var Baudes kritikk helt legitim. Vi synes likevel ikke det er åpenbart at dette var nok til å rettferdiggjøre et brudd.

I spørsmålet om å invitere centerpartister og folkpartister med i demonstrasjoner, mener vi at det ikke er partitilhørigheten til folk som avgjør om en demonstrasjon er bra eller dårlig, men det politiske grunnlaget for den. Vi er sikre på at det ikke var lettere å oppnå en god kampenhet verken med sosialdemokrater eller revisjonister, og vi mener en prinsipiell kritikk av en slik invitasjon er helt feil og ligger svært nær trotskismen. I spørsmålet om Vietnamarbeidet mener vi (r)-linja om en sosialistisk front var like feil, og også den svært nær trotskismen.

I spørsmålet om en opportunistisk valgkamp, kan det godt være at kritikken er helt rett. Men er en opportunistisk valgkamp nok til å kløyve forbundet? Dette var et ungt forbund – bare tre år gammelt – der man forsøkte å gå inn nye sko og skape en ny kommunistisk bevegelse. Vi kan ikke se at opportunistiske feil i valgkampen er nok til å legitimere et brudd. Og senere tar KPML(r) noe selvkritikk for ”venstrisme” i spørsmålet om valgkampen, og KFML/SKP på sin side tok seinere selvkritikk for opportunisme. Altså hadde organisasjonene få år seinere en svært lik vurdering av KFML sine svakheter på dette området.

Ingen klassekamp i folkets tjeneste?

Vi står så igjen med spørsmålene om ”klasse mot klasse” versus ”tjen folket”, om parolen ”gjør fagbevegelsen til en kamporganisasjon” og proletarisering av forbundet.

I Norge gjennomførte AKP(m-l) en egen versjon av parolen om å vende ansiktet mot arbeidsplassene. Hundrevis, kanskje tusenvis, av norske marxist-leninister søkte seg til industrien, spesielt de største industriarbeidsplassene. Dette var en god linje for å få sterke røtter i arbeiderklassen. Altså var ikke Mao Zedongs tenkning noe hinder for at AKP(m-l) fikk et tydelig proletært preg.

Parolen ”gjør fagforeningene til en kamporganisasjon” er så vidt vi kan se helt i tråd med Lenin. Vi mener ikke dette står i motsetning til hans April-teser eller ville (ulovlige) streiker. Å støtte og lede ville streiker, å opprette streikekomiteer utenfor sosialdemokratiets kontroll, dette er god kommunistisk praksis. Om KFML var mot dette, så gjorde de en grov feil. Men å reise parolen om kjempende fagforeninger var ingen feil. Å kjempe sammen med andre arbeidere, i de faglige masseorganisasjonene, er langt å foretrekke framfor å bli isolert.

I Norge var det aldri noen motsigelse mellom ”tjen folket” og ”klasse mot klasse”. AKP(m-l) forsøkte å isolere monopolkapitalen i enkelte kamper – for eksempel i EEC-kampen – og arbeidet for at bønder og intellektuelle skulle alliere seg med arbeiderklassen under proletær ledelse. Det var aldri snakk om noen revisjonistisk ”antimonopolistisk enhetsfront” hos norske maoister, tvert imot ble denne revisjonistiske strategien grundig kritisert.

Monopolkapitalens diktatur og arbeiderklassens allierte

Hva med Sverige? Fra maoistiske SKP sine første vedtekter (stadger) kan vi lese at de ville bygge arbeiderklassens parti for sosialistisk revolusjon og proletariatets diktatur. De definerer dagens Sverige (anno 1973) som ”monopolkapitalens diktatur” og de sier at proletariatets diktatur må være demokratisk for det arbeidende folket og utøves ”i forbund med øvrige deler av folket”. [13] Er det denne analysen og dette standpunktet (r) og Carlsson ikke deler? Er de uenige i at staten under imperialismen – kapitalismens monopolistiske stadium – får karakter ikke bare som borgerskapets diktatur, men monopolborgerskapets diktatur?

Også innenfor borgerskapet finnes motsigelser, og monopolkapitalen står i en annen og langt mer dominerende stilling, enn det øvrige borgerskapet. Å se dette betyr ikke at man ser det øvrige borgerskapet som strategisk potensielt allierte for en sosialistisk revolusjon, men det gir muligheter for flere seiere i avgrensa saker.

Å se at arbeiderklassens diktatur i Sverige må utøves i forbund med øvrige deler av folket, som bønder og intellektuelle, er god marxisme-leninisme. Arbeiderklassens diktatur retter seg først og fremst mot borgerskapet, ikke mot de ikke-proletære lagene av det arbeidende folket. En fiendtlighet til disse vil være uhyre skadelig for arbeiderklassen. Fiendtligheten mot bøndene sto sterkt i den gamle sosialdemokratiske bevegelsen, og var i bunn og grunn et uttrykk for de mest tilbakeliggende tankene i arbeiderbevegelsen. Lenin var fremmed for en slik fiendskap – men KFML(r) skal i sin avis for eksempel ha gjort et stort nummer ut av politiet i storbyene ofte var bondegutter.

I dagens Norge og Sverige er det ikke mange bønder, men småborgerskapet er minst like stort i dag som for førti år siden. Det er like nødvendig med forbundsfeller for dagens arbeiderklasse som gårsdagens. Det er ingenting proletært eller revolusjonært i å dyrke fiendskap i arbeiderklassen mot for eksempel funksjonærer, lærere eller akademikere. Akkurat som det ikke er lurt for dagens fattigste, trygda og arbeidsløse å dyrke et fiendskap til arbeidere i relativt trygge jobber og med relativt god inntekt. Akkurat som det ikke er lurt å dyrke fiendskap mellom de som utsettes for rasisme og ”Ola Nordmann” eller ”svenner”.

Det er mye revolusjonært potensial hos de fattigste og kjerneproletariatet i industri og bygg har en spydspissrolle, men uten allierte kan de ikke seire. Arbeiderklassen har en ledende rolle, men de kan ikke spille solo.

Videre kan en spørre seg hvordan Baude og KFML(r) anno 1970 ville bedømt dagens Kommunistiska Partiet. Hvilken linje fører dagens KP overfor fagforeningene? Er valgarbeidet gjennomsyret av sosialistisk perspektiv, eller reformkrav som likner Vänsterpartiet? Hva ville KFML(r) sagt om det nye KP-slagordet ”100% vänster”? Finnes det partier som er åtti eller nitti prosent venstre? Forsøker KP å føre et sosialistisk perspektiv inn i Nej till EU? Har man forsøkt å vinne Nej till EU for valgstøtte til KP? Hvor er det sosialistiske perspektivet i Syria-solidariteten?

Vi har ikke gjort en grundig analyse av KFML/SKP sin holdning til dette spørsmålet. En kjapp gjennomlesning av dokumenter til SKP sin første kongress i 1973 gir oss inntrykk av at de sto for et reelt høyreavvik i synet på antimonopolistisk kamp og i synet på VPK. De ønsket for eksempel et valgforbund med Moskvarevisjonistiske VPK dette året. Dette likner på høyreavviket i AKP(m-l). Men akkurat som AKP(m-l) foretok SKP et oppgjør med dette høyreavviket noen få år seinere.

Vi skal ikke gjøre noen vurdering av om SKP sine avvik på dette området var verre enn AKP(m-l) sine. Men det er altså godt mulig at vi er enig i deler av kritikken som (r) gjorde mot KFML/SKP på dette området. Men det betyr ikke at maoismen har skylda for feilen. KFML(r) kritiserte denne linja i 1970 samtidig som de sa ”leve marxismen-leninismen Mao Tse-Tungs tenkning”. AKP(m-l) avviste denne teorien samtidig som de kalte seg maoister. Og ikke minst, KFML(r) sitt alternativ til dette avviket var jo et like feilaktig avvik i motsatt retning.

Det er ikke bare oss som mener KFML(r) var ”venstre”-sekterister på begynnelsen av 70-tallet. I 1980 ga KPML(r) ut heftet ”Kommunistiska Partiet 10 år” der kapittel 3, side 27 til 43, heter ”Kampen mot sekterismen”. [14] Det er sin egen sekterisme de tar oppgjør med her…

Kina og EEC

Carlsson fortsetter sin historie om KFML(r) med å snakke om Kina: ”Bildandet av KFML(r) innebar heller inget brott med Kina, tvärtom försökte vi r-are utan framgång upprätta kontakter med KKP. Men brytningen gav oss ett mer självständigt hållningssätt, som satte konkret analys av konkreta förhållanden före tolkningen av de senaste bulletinerna från Peking, såväl nationellt som internationellt. Vi behövde inte försvara den kinesiska politiken i vått och torrt, som maoisterna i det som några år senare blev SKP, utan vi tillät oss tvärtom att öppet kritisera Kina, som i en ledare i Proletären redan årsskiftet 1972/73.”

Borgerlige historiefortellere har beskrevet hvordan Baude og (r) oppsøkte Kinas ambassade, men ble avspist med at Kina allerede hadde forbindelser til KFML, og de hevder at dette kan ha vært grunnlag for KFML(r) senere angrep og kritiserte Kina. Det er spekulasjoner, men det kan være noe av forklaringen på hvorfor KFML(r) var mer villige til å kritisere Kina enn KFML/SKP var.

Å være selvstendig fra andre partier og andre stater er en bra ting. De norske maoistene markerte tidlig sin selvstendighet fra Kina, blant annet ved å kjempe mot EEC (EU) selv om Kina så på foreningen av Europa som en hovedsakelig positiv styrking av en motpol til både USA og Sovjet. Norske marxist-leninister lot ikke dette diplomatiske og antihegemonistiske standpunktet til kineserne komme i veien for å delta i en aktiv folkelig motstand mot norsk EU-medlemskap.

Det samme gjaldt svenske KFML/SKP. De førte også en hard kamp mot svensk medlemskap i EEC. De gikk inn for brede allianser mot monopolkapitalens samling av Europa, blant annet med bønder og ikke-monopolistiske kapitalister som fryktet konkurranse fra europeisk storkapital. I 1972 gjorde KFML kampen mot EEC til sin hovedprioritet. [15] Hva var KFML(r) sin innstilling til denne kampen på begynnelsen av 70-tallet?

Vi er ganske sikre på at også i dette spørsmålet har det skjedd et linjeskifte i KP. I 1972 overlot de denne kampen til andre med den forståelsen at EEC eller ikke, kapitalisme var det uansett og kommunister kjemper bare for sosialismen og ferdig med den saken. Mens de på begynnelsen på 90-tallet – og i dag – arbeider mot EU. Det er bra å korrigere en feilaktig linje. Det er synd at slike korrigeringer skjer, men at man likevel holder fast på at splittelsen var en bra sak – slik Carlsson gjør.

Spørsmålet om Sovjet og treverdenteori

Videre skriver Carlsson: ”Man kan säga att det vi numera kallar självständighetslinjen från början var en växande tendens i KFML(r), de första åren inte dominerande, men ändå uttryckt. Genombrottet kom i mitten av 1970-talet, då de maoistiska teorierna om ”två supermakter” och ”tre världar” ställde de maoistiska partierna, som svenska SKP, på världsreaktionens sida. Där av vår öppna brytning med maoismen.”

Måten enkelte MLM-partier praktiserte treverdenteori på kan absolutt kritiseres. AKP(m-l) støttet for eksempel i en periode Khomeini i Iran fordi han var mot både USA og Sovjet. Dette var en feil. Vi mener dette er et resultat av mekanisk – ikke-dialektisk – tenkning. Vi mener dette er å gå i samme felle som de som støtter alle som er mot USA. Også Kina gjorde grove feil på dette området – feil som kan ha hatt sin rot i de kapitalistvennlige elementene i det kinesiske partiet. Vi mener at dette er dårlig MLM, uansett hvor eller hvem det kom fra.

Men er det riktig at de svenske maoistene havnet på verdensreaksjonens side fordi de bekjempet Sovjetunionen? Vi mener Carlsson her avdekker en glidning i (r)-bevegelsen vekk fra antirevisjonismen. Bruddet Carlsson snakker om på 70-tallet, var ikke først og fremst et brudd med maoismen, men et brudd med antirevisjonismen. Da Vietnam etter frigjøringskrigen mot USA, valgte å slutte seg til den revisjonistiske leiren til Sovjetunionen, inntok ikke Carlssons bevegelse en uavhengig posisjon. Tvert imot – helt fram til den dag i dag forsvarer partiet ”det sosialistiske Vietnam”. Vietnams ambassadør – sammen med ambassadører fra Nord-Korea og Laos – besøker Carlssons partikongresser. Det tidligere statsbærende ”kommunistpartiet” i Tsjekkia (også kalt ”kirsebærpartiet” på grunn av sin logo) og dagens statsbærende parti på Kuba er venner av Carlsson. For ham er revisjonister venner med feil og ikke sosialismens dødelige fiender. For ham er Senterpartiet (Centern) en fiende, mens de som faktisk har likvidert sosialisme og som dreper fattigbønder er en slags progressive allierte. Forstå det den som kan…

Denne bevegelsens svar på ”maoistiske” avvik er en omfavnelse av alskens avarter av den sovjetiske revisjonismen. Bruddet med maoismen var en omfavnelse av revisjonismen. Den ”uavhengige” posisjonen ble i praksis en avhengighet av den revisjonistiske leiren og en støtte til denne mot Kina, mot nasjonal frigjøringskamp mot Sovjetimperialismen og mot revolusjonær kommunisme.

Carlssons syn baserer seg på Baudes tekst fra 1980 som heter ”Front mot revisionismen”. En mer misvisende tittel skal man lete lenge etter! Baude tar her oppgjør med KPML(r) sin opprinnelige analyse om et sosialimperialistisk Sovjet og dette markerer KPML(r) sitt endelige brudd med antirevisjonismen.

Rehabilitering av revisjonismen – det var ingen sosialimperialisme

Baudes hefte fra 1980 er verdt å dvele ved. Det meste av heftet er en kritikk av ledelsen i Sovjet. Baude og KPML(r) sier – helt korrekt – at ledelsen av Sovjet er revisjonistisk og at disse befesta makta si på den 20. partikongressen i 1956 – tre år etter Stalins død. Men dette er ikke noe nytt for KPML(r) eller antirevisjonismen. Dette var KPML(r) sin gamle analyse. Det nye i heftet er at Baude tar oppgjør med KPML(r) sine tidligere standpunkt som sa: - Sovjetunionen er sosialimperialistisk, og en fiende av verdens folk på samme vis som USA. - Sovjetunionen er statskapitalistisk, det har funnet sted en kontrarevolusjon som har gjeninnført kapitalismen.

Mot dette tidligere standpunktet, et MLM-standpunkt først formulert av de kinesiske kommunistene, så setter Baude fram den nye linja for KPML(r). Den går ut på at Sovjet ikke driver med imperialisme, men tvert imot er en alliert for verdens frigjøringsbevegelser og at Sovjet ikke er et kapitalistisk land fordi det ikke er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Baude skriver: ”Givetvis försöker Sovjetunionen som varje stormakt utvidga sitt inflytande i världen, på ett sätt man stundom kan kritisera. Men denna strävan har inte sitt grundval i ett ekonomiskt system med internationell räckvidd, som bygger på kapitalexport och exploatering. Sovjetunionens inflytande grundar sig istället på politiska faktorer, vilket betyder att det har en helt annan karaktär än imperialismens.” [16]

Baude legger bare fram ett eneste argument for denne analysen. I korthet er dette argumentet at Egypt kunne skifte fra å være alliert med Sovjet til å alliere seg med USA over natta, uten at det fikk særlig økonomiske konsekvenser – mens Angola ble politisk sjølstendig med Sovjets hjelp, men fortsatte å være økonomisk avhengig av vestlig imperialisme. Dette skal bevise at Sovjet ”bare” forsøkte å utvide sin politiske innflytelse men ikke drev med økonomisk utsuging. For oss framstår dette som et ekstremt svakt argument.

Et kjapt svar på dette er at Egypt var knytta til vestlig imperialisme i hundrevis av år før de ble alliert med Sovjet. Slik sett møter Baude seg selv i døra. Den egyptiske økonomien var knytta til vesten fra før, og dermed var det sikkert lettere å skifte den politiske tilhørigheten ”hjem” igjen.

Baudes premiss her er uansett feilaktig. Det er ikke sant at Sovjet ikke drev med kapitaleksport og utbytting. Hele det sovjetisk-styrte COMECON-samarbeidet av såkalte sosialistiske land og såkalte folkedemokratier, bygget på kapitaleksport fra Sovjet og utbytting av de andre landa i samarbeidet. Dette kunne for eksempel skje gjennom at Sovjet eksporterte maskiner (kapital) til sine ”partnere” og fikk tilbake så mye de bare ønsket av råvarer (utbytting). At dette ikke tok form av pengebytte har kanskje lurt Baude, men det er enkel marxisme at penger bare er et uttrykk for verdier, og ikke verdiene sjøl. Det er fullt mulig å forøke kapitalen sin og drive utbytting uten at en eneste pengeseddel skifter hender. Kapital er ikke lik penger. Råvarer, arbeidskraft og maskiner – alt dette er kapital når det settes i bevegelse for å skape mer kapital.

Baude ”beviser” Sovjets ikke-imperialisme med at nesten all verdens frigjøringsbevegelser ser på Sovjet som en alliert. Men Baude peker jo også på at siden Sovjet står i motsetning til USA så har de objektiv interesse av å støtte bevegelser som kjemper mot USA. Her sparker altså Baude unna sine egne bein. Han gir selv svar på hvorfor frigjøringsbevegelser kunne se på Sovjet som en alliert, uten at dette gjorde Sovjet til en venn av verdens folk. Sovjet opererte kun etter tesen ”min fiendes fiende er min venn”. Og vi vil tro at en rekke bevegelser sa ja til kalasjnikovgeværer uansett hvor de kom fra.

Men igjen er dette et svært svakt argument. For det fantes jo selvsagt en rekke frigjøringsbevegelser som ikke så på Sovjet som en alliert. Det fantes jo til og med en rekke frigjøringsbevegelser som kjempet mot Sovjet og Sovjets marionetter. At Baude og KPML(r) ofte havnet på samme side som Sovjet – noe Baude også bruker som et slags bevis for at Sovjet ikke er imperialistisk – er jo heller ikke noe argument med mindre man har stor tillit til KPML(r) og Baude sine orienteringsevner. Det tilliten viste de seg i alle fall ikke verdig når de rehabiliterte den sovjetiske revisjonismen.

Mer rehabilitering – heller ingen statskapitalisme

Videre skriver Baude om Sovjetunionen: ”Det er inte vår avsikt att söka analysera eller kannstöpa kring Sovjetunionens interna angelägenheter, det överläter vi med varm hand tills vidare åt alla de kremlologer som känner seg kallade till den uppgiften.” [17]

Man kan jo spørre seg hvordan man kan finne ut om et land er imperialistisk eller ei, uten å forsøke å analysere dets ”interne anliggender”. Baude skriver jo tidligere i heftet at enhver stormakt forsøker å utvide sin innflytelse – det må da bety uansett om de er kapitalistiske eller sosialistiske. Vi mener sosialistiske land må anerkjenne den nasjonale selvråderetten og ikke søke å utvide sin innflytelse på kritikkverdig vis. Men hvis man tar Baudes premiss for god fisk, så må man jo nesten gå til landets indre forhold for å finne svaret på om dette er imperialisme, eller om det ”bare” er stormaktsinteresser.

Baude klarer uansett ikke å holde nesa si helt ute av Sovjets indre anliggender: ”Även vid ett studium av sovjetsamhället av i dag måste vi som kommunister ha utgångspunkten att ägandefrägan är en ”grundfråga” för at bestämma den samhälliga karaktären av Sovjet.” [18]

Og Baude konkluderer: ”Sovjetunionen uppvisar en dualism. Överbyggnaden i samhället hålls av revisionisterna och basen är socialiserad med ett avskaffat privat ägande.” [19]

Baude avviser i sitt hefte den kinesiske MLM-tesen at Sovjet etter kontrarevolusjonen er blitt et borgerlig diktatur og således et statskapitalistisk samfunn. I stedet sverger Baude til teorien om en stat kontrollert av et revisjonistisk byråkrati i et samfunn med en sosialisert (sosialistisk) basis. Hvor har vi hørt dette tidligere?

Dette er den samme teorien som trotskistene utleder begrepet ”degenerert arbeiderstat” fra. Også for trotskistene er nøkkelspørsmålet ikke hvem som har den politiske makta, men om det er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene eller ikke. Dette har ingenting med marxisme-leninisme å gjøre. I Kritikk av Gothaprogrammet skriver Marx:

”Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunnet ligger den perioden da det ene revolusjonært omvandles til det andre. Dertil svarer også en politisk overgangsperiode, der staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.” [20]

Lenin skriver i Staten og revolusjonen: ”I den fyrste fasen av det kommunistiske samfunnet (den som til vanleg vert kalla sosialismen) vert den «borgarlege retten» såleis ikkje avskaffa heilt ut, men berre delvis, berre i samsvar med den økonomiske revolusjonen som er nådd til då, dvs berre i høve til produksjonsmidla.” [21]

Verken Marx eller Lenin definerer sosialismen – overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme – som ”et samfunn utan privat eiendomsrett til produksjonsmidlene”. Begge definerer denne fasen som ”en politisk overgangsperiode” som ikke kan være noe annet enn arbeiderklassens diktatur.

Essensen av Marx og Lenin er at nøkkelspørsmålet (grundfrågan) i spørsmålet om overgangsfasen til kommunismen ikke er spørsmålet om eiendomsrett, men spørsmålet om den politiske makta. Det er umulig å kalle seg marxist-leninist, men hevde at sosialisme er mulig uten at arbeiderklassen har den politiske makta – makta i overbygningen.

Mao formulerte det slik at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta. Så lenge man erkjenner at revisjonisme er borgerlig så må dette være korrekt. I et land der all viktig produksjon er sosialisert, der staten er den viktigste eieren, så blir ikke dette mindre sant. Tvert imot! Dette gjør jo bare spørsmålet om statsmakta mer avgjørende. Dette peker Mao på og han utleder dette til at revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta. Det kan ikke finnes sosialistiske produksjonsforhold uten arbeiderklassens diktatur. Og det kan ikke være arbeiderklassens diktatur hvis den politiske linja til staten og kommunistpartiet er revisjonistisk.

Det er interessant at der Baude og Carlsson bryter tydeligst med MLM, finner de sammen med trotskismen.

Litt om det allmenne og det særegne ved folkekrig

Carlsson berømmer folkekrigens ”taktikk” som gode greier i halvføydale land: ”Till folkkrigets taktik skall sägas att den utgick från Kinas förhållanden, med en minimal arbetarklass i ett hav av urfattiga bönder, utsatta för ett grymt feodalt förtryck. Taktiken har senare tillämpats framgångsrikt i Nepal och tillämpas ännu i ett delvis feodalt land som Indien.”

Det kan være flisespikkeri, men vi mener folkekrigens vei er en strategi og ikke bare en taktikk. Strategi er en langsiktig metode for å vinne langsiktige mål. Innenfor denne kan man tillempe en rekke forskjellige taktikker. Enten er dette kun en språklig glipp – alle som skriver gjør små feil her og der, det kan man finne mange eksempler på hos Tjen Folket også – eller så mener Carlsson at folkekrig er en taktikk som man kan skru av og på, og at det finnes andre veier til revolusjonen i halvføydale og halvkoloniale land. Hvilke veier skulle dette være i så fall?

Det er bra at Carlsson anerkjenner folkekrigen som nyttig i Kina og også i dagens tredjeverdenland. Men betyr dette at Carlsson og KP støtter folkekrigen i India? I en tekst fra 2011 på som ligger ute på deres nettsider omtaler mangeårig internasjonal sekretær i KPML(r), Teddy John Frank, de indiske partiene CPI og CPI-Marxist som ”kommunistiska partier”. Han inntar en sentristisk posisjon alá ”noen kommunister er for folkekrigen mens andre er mot den og noen kommunister styrer indiske delstater på borgerskapets premisser”.

På en side legger han fram en tekst fra indiske maoister som driver folkekrig, på den andre siden anerkjenner han revisjonistene i CPI og CPI-Marxist som kommunister. Men disse er ikke bare revisjonistpartier. I to delstater har CPI-Marxist vært regjeringsparti gjennom mange år. Denne makta har partilederne brukt til å berike seg selv. De velter seg i luksus mens befolkninga sulter. For å forsvare denne privilegerte posisjonen har disse organisert paramilitære grupper til fascistisk undertrykking av fattigbønder og folkekrigen. Her inntar altså Carlssons parti en sentristisk posisjon mellom retninger som kjemper på liv og død. Veldig ”uavhengig” – men det er forskjell på å ikke ta stilling til en kamp, og det å omtale begge sider i kampen på en kameratslig måte.

Tjen Folket har ikke som oppgave å lage teori for den revolusjonære kampen i andre land enn Norge. Men vi tillater oss å mene at folkekrigens vei er den rette strategien i et land som India. Vi har ikke noe behov for å behandle reformister og revisjonister – som voldelig undertrykker fattigfolk – på kameratslig vis. Vi mener videre at folkekrigens strategi ikke bare består av metoder som er nyttige i halvføydale og halvkoloniale land, men også i land som Norge og Sverige. Vi ser ikke for oss en bondekrig (slik Carlsson antyder), men det er slik at Maos folkekrigsstrategi inneholder en rekke allmenne lover for de undertryktes kamp. Et eksempel på dette er linja om å konsentrere kreftene og å bygge baseområder. Dette er metoder fra folkekrigens strategi. Om man står i en underlegen posisjon overfor fienden, kan man likevel være offensiv og vinne seiere, men bare om man konsentrerer sine krefter og slår der fienden er svakest. Videre må kommunister bygge baser for revolusjonen – rød makt – som skritt på veien mot å ta makta i hele landet.

Å se for seg revolusjonen som noe som plutselig bare skjer på grunn av en krise av et eller annet slag, er ikke i tråd med den kommunistiske vitenskapen. Revolusjoner går selvsagt gjennom kvalitative sprang, men for å utfordre borgerskapets statsmakt må revolusjonen bygge seg opp kvantitativt gjennom en langvarig kamp om makta. Vi ser denne tenkninga ikke som noe for tredjeverdenland generelt og Kina spesielt, men som noe allment. Hvert land har sine særegenheter. Selvsagt er det galskap å foreslå bondekrig i et land der bønder utgjør under 2% av befolkningen. Men det grunnleggende i folkekrigens strategi er ikke vektlegging av bøndene. Bøndenes rolle er en del av det særegne ved folkekrigen i Kina. Folkekrigens langvarighet, opprettelse av baseområder og bruken av masselinja er deler av det allmenne som kan og bør være en del av kommunistisk kamp i alle land.

Carlsson kaller kulturrevolusjonen anarkistisk og feil

Anders Carlsson angriper Den store proletære kulturrevolusjonen for å ha gått ”over styr”: ”Samma idealism gick igen under den av Mao initierade kulturrevolutionen i slutet på 1960-talet. Utgångspunkten var återigen god. Mao identifierade tilltagande byråkratism och borgerligt tänkande inom KKP och inom den kinesiska statsapparaten, som en dödlig fara för socialismen, och manade till kamp mot dessa tendenser, som före honom både Lenin och Stalin. Mao använde inte administrativa metoder, som han anklagade Stalin för att göra, utan förordade istället uppror underifrån. Men upproret gick snabbt överstyr, överlämnat som det var till spontanitet och ungdomliga överdrifter och utan förankring i arbetarklassen och dess organisationer.”

Og Carlsson kaller kulturrevolusjonen anarkistisk: ”Som politisk metod och faktisk företeelse ingår kulturrevolutionens snarare i anarkistisk tradition, än i marxist-leninistisk. Detta innebär inte att den skall avfärdas rätt av. Socialismen behöver upprepade kulturrevolutioner, rentav en permanent kulturrevolution, som ständigt bekämpar det borgerliga samhällets ideologiska rester, något som redan Lenin pläderade för. Men kulturrevolutionen kan inte överlämnas till anarki och spontanitet, som i Kina. Det är metoden som var fel. ”

Kulturrevolusjonen hadde en sentral politisk ledelse. Den utgikk fra et sentrum og ble igangsatt ”ovenfra”. Hva har dette med den anarkistiske teorien å gjøre? Ingenting. Carlsson har delvis rett i at kulturrevolusjonen utartet. Men dette er ikke noe særegent ved kulturrevolusjonen – dette er typisk for store omveltninger der massene settes i bevegelse. Også de kinesiske bondeopprørene og oktoberrevolusjonen gikk i perioder og områder ”over styr”. Men for revolusjonære kommunister er det likevel vakkert når massene reiser seg mot reaksjonære. Vi mener – slik Mao sa det – ”Marxismen består av tusenvis av sannheter, men de koker alle sammen ned til én; det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære”. Kapitalistvandrerne var reaksjonære – også Carlsson innrømmer dét – og ergo var det rett å gjøre opprør mot dem.

Carlsson og Hoxha med barnslig ”logikk”

Carlssons kritikk er sammenfallende med Nord-Koreas kritikk av kulturrevolusjonen – og for så vidt også kritikken fra Albanias Enver Hoxha. Disse fordømte også kulturrevolusjonen som spontanistisk og anarkistisk. Carlsson sier ikke klart hva som gjør kulturrevolusjonen mer anarkistisk enn marxist-leninistisk. Men man får fra albansk hold inntrykk av at disse ikke liker det ”uortodokse” i å mobilisere massene utenfra mot deler av partiet. Dette bryter kanskje med deres forståelse av den demokratiske sentralismen. Kanskje er det uttrykk for at man som ledere ønsker ro og ”orden i rekkene”, og nærer en dyp skepsis til å ”slippe løs” massene? Det er ofte en tendens hos ledere – også hos ledende kommunister – at man stivner og setter for stor pris på ro og orden. Slik var ikke Mao. Hele sitt liv var Mao en glødende revolusjonær, og oppfordringen til og ledelsen av kulturrevolusjon er i tråd med dette.

En oppsummering av kulturrevolusjonen må være kritisk, men vi synes Carlssons kritikk er svak og lite konkret. Vi mistenker at hans prat om ”permanent kulturrevolusjon” ikke innebærer svære folkemasser i bevegelse og opprør mot reaksjonære, men heller en partikontrollert og institusjonalisert kulturreform, der det statsbærende partiet oppdrar massene gjennom dekreter, tavleundervisning, lover og artikler – og ikke gjennom klassekamp, gjennom massemøter, veggaviser og revolusjonskomiteer. Mao formulerte klart – og på skuldrene av Marx, Engels, Lenin og Stalin – at klassekampen fortsetter under sosialismen. Er dette en innsikt som ledere i land som Vietnam og Nord-Korea også deler i praksis? Ser Carlsson viktigheten av denne innsikten?

Carlsson skriver videre: ”Det är omöjligt att säga hur det hade gått för Deng utan kulturrevolutionen. Men det är ett historiskt faktum att kulturrevolutionen misslyckades i föresatsen att stoppa kapitalistfarare som honom.”

Dette er et argument som også Hoxha brukte mot kulturrevolusjonen; kulturrevolusjonen var feil fordi den ikke lyktes i å stoppe Deng. Hoxha trekker det så langt som å mene at Mao aldri var kommunist, og Kinas Kommunistparti (KKP) alltid var revisjonistisk, fordi de ikke lyktes å hindre kontrarevolusjonen. Dette kommer klart fram i hans bok Imperialismen og revolusjonen, som har et eget kapittel for dogmatisk frontalangrep på Maos ”revisjonisme”. Men dette er et svært dårlig argument for folk som forsvarer Stalin som en stor revolusjonær. Lenin og Stalin blir ikke mindre revolusjonære, mindre marxister, fordi de ikke lyktes å hindre Krhutsjov og Bresjnev. Og kulturrevolusjonen – som i en periode isolerte Deng og hans krets av høyreavvikere – blir ikke feil fordi Deng kom tilbake senere og reverserte kulturrevolusjonens seire. For oss likner dette et barns logikk av typen ”det er ikke noe poeng i å vaske seg, man blir jo snart skitten igjen likevel”.

Kulturrevolusjonen i Kina kunne ikke permanent hindre kontrarevolusjonen. Det ser alle. Men hvilke andre og bedre alternativ har Carlsson? Hoxhas forslag var ”mer marxisme-leninisme” i partiet og ”mer monolittisk enhet”. Han mente en av Maos største feil var teorien om tolinjekamp i partiet. Mao mente at klassekampen med nødvendighet ville skje også innad i partiet og at borgerlige linjer måtte oppstå der. Hoxha mente at borgerlige linjer i partiet var som bensin i middagen. Han så for seg et parti kjemisk fritt for borgerlig innflytelse. Ren idealisme i våre øyne. Likevel er det Hoxha som anklager Mao for idealisme.

Hoxha mente videre at det nasjonale borgerskapet aldri skulle vært inkludert i den kinesiske revolusjonen og at nydemokratiet i seg selv var et avvik fra den ”rene” marxismen-leninismen. Er Carlsson enig med Hoxha? Eller inntar han også her en sentristisk posisjon – ikke mot men heller ikke for? Uansett er kritikken mot ”klassesamarbeidet” helt identisk hos dem begge.

Dogmatikeren Carlsson mot dialektikken

Tjen Folket ser på kulturrevolusjonen som den hittil siste store milepælen for verdens arbeiderklasse, den hittil siste av de store proletære revolusjonene – etter pariserkommunen, oktoberrevolusjonen og den kinesiske frigjøringa. Vi mener det er like mye å lære av denne revolusjonen, som av de foregående. Vi mener den er et lysende eksempel til etterfølgelse og en metode som kommunister må bruke også i framtida. Carlssons innvending – at den ikke hindret Deng og hans allierte fra å gjeninnføre kapitalismen seinere – er like verdiløs som å avskrive erfaringene fra pariserkommunen eller oktoberrevolusjonen, fordi også disse seirene var midlertidige. Pariserkommunen varte ikke ett helt år engang, mens kulturrevolusjonen holdt kapitalistvandrerne unna makta i ti år. Likevel feirer mange fortsatt pariserkommunen, og Marx og Lenin skrev artikler og bøker på grunnlag av erfaringene med denne. De holdt dette fram som det første lysende eksemplet på arbeiderklassens diktatur. Det er milevis mellom deres måte å behandle en revolusjon på, og Carlssons behandling av kulturrevolusjonen.

Carlsson hevder videre at Mao var idealist: ”Idealismen, tron på idéns företräde, och den därur sprungna voluntarismen, tron på att viljan är nog för att förändra verkligheten, är utmärkande drag i Maos tänkande. Det gör hans marxism halv och haltande.”

Vi kjenner ikke igjen denne karikaturen av Mao. Maos artikler om filosofi – Om motsigelsen og Om praksis, er artikler vi regner med at Carlsson har lest. Her kommer det klart fram at Maos tenkning er materialistisk – han legger materien til grunn for tenkninga og ikke omvent. I motsigelsen mellom idé og materie, er materien hovedsida – det primære. Men, Mao er også dialektiker. Han er ikke en mekanisk materialist som mener at ideen alltid kommer diltende etter materien. Akkurat som de tidligere klassikerne, legger Mao også vekt på at ideen kan bli en kraft. Stalin sier det slik, i Om den historiske og dialektiske materialismen:

”«Økonomistenes» og mensjevikenes bankerott forklares bl.a. ved at de ikke anerkjente den mobiliserende, organiserende og omskapende rolle som den framskredne teori, den framskredne ide spiller, men forfalt til vulgærmaterialisme og reduserte teoriens og ideens rolle til nesten ingenting, og følgelig fordømte partiet til passivitet, til en skyggetilværelse.” [22]

Og Stalin skriver i samme tekst: ”De nye ideer organiserer og mobiliserer massene, massene sveiser seg sammen til en ny politisk armé, skaper en ny revolusjonær makt og utnytter den for med vold å fjerne den gamle ordning på produksjonsforholdenes område og skape og befeste en ny ordning. Den spontane utviklingsprosess viker plassen for menneskenes bevisste virksomhet, den fredelige utvikling viker plassen for den voldelige omveltning, evolusjonen viker plassen for revolusjonen.”

Stalin så det samme som Marx, Engels og Lenin før ham – og Mao etter ham – nemlig at når massene griper en idé, og denne ideen er i samsvar med virkeligheten, blir ideen en materiell kraft som kan forandre den materielle virkeligheten. En sosialistisk revolusjon er en politisk revolusjon, en revolusjon som starter i samfunnets overbygning. Også her ser vi at virkeligheten ikke stemmer overens med en flat og mekanisk materialisme der samfunnets overbygning er en gjenspeiling av samfunnets basis (produktivkrefter og produksjonsforhold). Den relativt samme basisen kan ha kvalitativt forskjellige overbygninger. Det var ikke enorme forskjeller på basisen i Russland i september 1917 og november 1917.

Under kommunistisk ledelse vil de mest framskredne elementene i arbeiderklassen forsøke å vinne hegemoniet over massenes tenkning og bruke dette til å gjennomføre en revolusjon i overbygninga som kan fjerne alle hindre for utviklingen av et kommunistisk samfunn. Unntaksvis blir altså overbygninga hovedsida i motsigelsen mellom basis og overbygning. Er det denne forståelsen Carlsson mener er voluntarisme? Eller mener Carlsson at Mao sto for ei linje der ”hva som helst” er mulig med viljens kraft? En slik forståelse av Mao er ren vulgarisering, og man finner ingen holdepunkter for dette i Maos skrifter eller handlinger.

Carlssons kritikk av Mao som idealist og halv-marxist er igjen svært parallell med Hoxhas angrep på Mao. Dette er dogmatorevisjonisme. Det som virkelig er ”halv og haltende” marxisme, er den dogmatiske og mekaniske ”marxismen”. Dogmatisk marxisme er ikke marxisme. Det er skinnmarxisme, det er revisjonisme.

Carlsson tilbake til Moskva

Carlsson skriver videre: ”Det är oklart vilken roll Mao Tse-tung själv spelade när Kinas Kommunistiska Parti i slutet på 1960-talet lämnade polemiken inom den världskommunistiska rörelsen för att istället utmåla Sovjetunionen som en socialimperialistisk stat ”av Hitler-typ”, fientlig till alla världens folk. För denna artikel spelar dock Maos personliga betydelse marginell roll. Det avgörande är att skiftet sanktionerades av Mao och att de nya idéerna genast omfattades av maoistiska partier och organisationer runt om i världen. Kampen mot socialimperialismen blev snabbt maoismens signum, överordnad inte bara kampen mot USA-imperialismen utan också klasskampen.”

Det mest interessante er kanskje ikke hva Carlsson skriver åpent, men hva som ligger mellom linjene. KPML(r) vokste ut av den svenske bevegelsen (KFML) som også hadde ”forlatt polemikken innenfor den kommunistiske verdensbevegelsen” – altså brutt med det svenske revisjonistpartiet – og opprettet en ny kommunistisk bevegelse i kamp med den gamle. I dette avsnittet hos Carlsson er det tydelig at han egentlig mener at dette ikke var nødvendig og den logiske konklusjonen er at den nye kommunistiske bevegelsen skulle blitt værende innenfor den bevegelsen som nå var dominert av Moskva-revisjonismen.

Dette sier han ikke åpent, men det er helt i tråd med hvordan dagens KP orienterer seg internasjonalt. Som nevnt fraterniserer Carlssons parti med ambassadører fra såkalt ”sosialistiske land”. Store deler av den Sovjet-lojale ”kommunistiske verdensbevegelsen” er i dag Kommunistiska Partiets venner. Ungdomsforbundet RKU deltar som observatører World Federation of Democratic Youth (WFDY), en samling av verdens revisjonistiske ungdomsforbund. Et parti som KP omtaler med svært rosende ord i dag er det greske KKE, i perioder et av de mest Sovjetvennlige europeiske revisjonistpartiene.

Carlsson snakker om å være venner med partier som betyr noe i klassekampen i eget land. Men revisjonismen får konsekvenser også for hvordan man orienterer seg i klassekampen. KP er i dag venner med partiet Rødt. Dette partiet allierer seg med sosialdemokrati og har gitt taktisk støtte til ”rødgrønn” regjering i Norge. Å slå mot høyre og stå sammen med ”venstresiden” er i praksis å legge ned arbeidet for en sjølstendig arbeiderklasseposisjon. Man legger seg i stedet under den borgerlige ”venstresida”.

I India er CPI (Marxist) på fullstendig feil side i klassekampen. Dette er et folkeforrædersk parti som bruker kontrarevolusjonær og fascistisk vold mot fattigfolk som gjør opprør. Vi er også skeptisk til at å velge side for Castro og Kim Jong-Un er å velge rett side i klassekampen. For oss er det ikke slik at alle som er mot USA representerer arbeiderklassen.

KP for ”realsosialismen”

Carlssons forbundsfelle og arbeidsplassansvarlig i partiet, Robert Mathiasson, skrev en lang artikkel i 2010 om Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia. Vi siterer her avslutningen av artikkelen til Mathiasson:

”Räddade då invasionen det socialistiska systemet? Nej, den realsocialism som rådde i Tjeckoslovakien var redan vid denna tid så byråkratiskt deformerad att vägen till dess fall 1989 sedan flera år var beträdd. Slutsats: Lyckad operation, men patienten dog.” [23]

”Realsosialisme” er et ord sovjetrevisjonistene utvikla og som deres apologeter i alle land slengte rundt seg med. Der revisjonismen møtte kritikk, var svaret ”men dette er realsosialisme”. Eller med andre ord, ”ja, det er ikke perfekt, men det er det eneste vi har”. Ingen andre enn den revisjonistiske bevegelsen har brukt betegnelsen ”realsosialisme”. Enten er det sosialisme, eller er det ikke sosialisme. Kommunister har ikke bruk for en ”idealsosialisme” og en ”realsosialisme”. Dette hører mer til i Platons hulelignelse, enn i en analyse gjort av kommunister.

Revisjonismen derimot trenger uttrykket ”realsosialisme” for å legitimere et system som praktiserer overgrep, utsugning, undertrykking og invasjoner under røde flagg. Trotskismen kaller det derimot ”deformert arbeiderstat”. Mathiasson klarer med to setninger rett etter hverandre å knytte seg til både sovjetrevisjonismen og trotskismen, dette i en artikkel som de facto unnskylder Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia som ”lyckad operation”.

I denne artikkelen kommer det klart fram at Mathiasson mener det var sosialisme både i Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia i 1968. Riktignok en byråkratisk deformert realsosialisme – men like fullt ligger dette svært langt fra analysen som den marxist-leninistiske bevegelsen sto for da de stiftet KFML i 1967, og som (r) sto for formelt fram til Baudes brudd med denne analysen i 1980.

Med en slik analyse ville Mathiasson aldri blitt med i verken KFML eller KFML(r). Han ville derimot trivdes bedre i VPK, senere Vänsterpartiet, eller i en av de små revisjonistiske eller trotskistiske gruppene. Der var det også mange som var ”kritiske” til invasjonen, men som likevel la vekt på at dette tross alt var forhold mellom to sosialistiske land, og ikke snakk om et imperialistisk og stormaktssjåvinistisk overgrep. I Norge fant man disse synspunktene i NKP og SV, samt i perioder i smågrupper som KAG – og de ble nådeløst avkledd og nedkjempet av AKP(m-l) i politiske debattmøter og i tidskriftene Røde Fane og Materialisten.

Med dette bakteppet er det logisk at Carlsson fordømmer Maos angrep på Sovjetunionen. Ikke bare fordi Carlsson mener Mao tar for hardt i, at Sovjet anno 1970 kanskje var ille men ikke helt av ”Hitler-typen”, men fordi Carlsson faktisk mener Sovjet var et sosialistisk land, og at det sovjetiske partiet ledet en kommunistisk verdensbevegelse. Carlsson er tilbake der svenske marxist-leninister var før bruddet med VPK.

Kinas utenrikspolitikk og spørsmålet om Chile

Carlsson skriver om Maos tredeling av verden og den såkalte treverdenteorien: ”Teorins politiska tillämpning var att den tredje världen måste ena sig med den andra mot den första (som alltså snart nog bestod av enbart Sovjet). Det gav en global klassamarbetspolitik, där förtryckta länder skulle ena sig med sina förtryckare (de mindre imperialistiska länderna och snart nog också med USA) och där klasskampen i enskilda länder underordnades denna ”enhetsfront”. Denna maoistiska teori och politik gav absurda konsekvenser. Så stödde Kina fascistdiktaturen i Chile – för att Pinochet stod emot Sovjetunionen. Ekona i väst, som svenska SKP, följde med på tåget genom att in i det längsta motsätta kravet på en bojkott av det fascistiska Chile.”

Carlsson har ingen kildehenvisning om at maoistiske SKP motsatte seg boikott av Chile, og vi har ikke funnet noe belegg for det. Vi konstaterer at maoistiske SKP – akkurat som maoistiske AKP(m-l) i Norge – drev arbeid for Chilesolidaritet og aktivt propaganderte mot Pinochet, hjalp politiske flyktninger fra Chile og populariserte og spredte erfaringene fra Chile offentlig. For eksempel ga SKPs forlag Oktober ut et hefte i 1974 om klassekampen i Chile, skrevet av Bo Gustafsson og heftet avslutter med å legge vekt på nødvendigheten av Chilesolidaritet.

Tjen Folket har aldri gjort noen grundig og detaljert gjennomgang av Kinas utenrikspolitikk på 70-tallet. Det er meget mulig at Kina gjorde feil – kanskje grove feil – i sin utenrikspolitikk. Samtidig er det mulig at en del av kritikken mot Kina er en usaklig ”venstre”-kritikk som ikke ser at sosialistiske land må ha diplomatiske forbindelser og handelsforbindelser også med regimer man politisk er sterkt imot. Det er forskjell på de diplomatiske valgene til en stat, og de politiske valgene til et parti. Så vidt vi kan se, var verken norske eller svenske ML-partier på noe vis en støtte for Pinochet.

Om Carlsson har rett i at SKP ”i det lengste” var mot at solidaritetsbevegelsen skulle gå inn for boikott av Chile, så er vi enig med Carlsson i at dette var en feil. At MLM må klandres for denne feilen kan vi derimot ikke se – all den tid for eksempel norske maoister tok en annen stilling. Det er ingen allmenn del av MLM, ingen metodisk lovmessighet, som leder til at man er mot å boikotte Chile.

Når Carlsson først snakker om feil i spørsmålet om Chile, vil vi nevne at KPML(r) tok selvkritikk for sin egen linje i solidaritetsarbeidet med Chile. I 1980 oppsummerte KPML(r) at de ga mer ild mot Allende og reformismen, enn mot USA og det fascistiske kuppet, og at de på denne måten stilte seg på siden av solidariteten med Chile. [24] Kanskje ikke så mye bedre enn motsette seg boikott ”i det lengste”?

For å klargjøre vår egen linje så er det ikke veldig relevant hva vi mener om Chile – Tjen Folket ble dannet 25 år etter Pinochet-kuppet. Men vi knytter oss til AKP(m-l) sin tradisjon og vi tror at de norske marxist-leninistene hadde en bra linje over Chile med mye konkret solidaritet og kamp mot det fascistiske kuppet. Det var også rett å eksponere reformismens fallitt og nødvendigheten av væpna revolusjon, slik AKP(m-l) gjorde. Vi arrangerer den dag i dag minnemøter i anledning kuppet i Chile.

Det var altså slik at både AKP(m-l) og KPML(r) – i følge (r) selv i for stor grad – propaganderte for at Allendes vei for Chile var reformistisk og feilaktig. Med andre ord var det ingen revolusjonær og proletær regjering som ble kuppet vekk i 1973. Det var sjølsagt rett å fordømme det fascistiske kuppet, men man skal heller ikke ha illusjoner om at Allendes regjering var en kommunistisk regjering. Og det forklarer jo hvorfor Sovjetunionen var så varme i sin omtale av denne regjeringen.

Allendes Chile anerkjente folkerepublikken Kina og var det fjerde landet i verden som aksepterte Kinas krav om et forent Kina (mot Taiwans krav om å fortsette sin uavhengighet). Pinochet videreførte denne Kina-vennlige linjen og det finnes de som hevder at dette var bakgrunnen for Kinas relativt gode diplomatiske forbindelser til Chile. [25] Det hevdes at Kinas diplomati prioriterte isolering av Taiwan-regimet svært høyt. Dette handlet ikke bare om den direkte makta over en relativt liten øy i Sør-Kina-havet, der borgerlige kinesiske ledere forskanset seg etter nederlaget i 1949. Dette handlet for eksempel om Kinas plass i sikkerhetsrådet i FN, og andre diplomatiske posisjoner.

Så lenge Taiwan – også kalt Republikken Kina – ble anerkjent som like mye Kina som folkerepublikken, var Kinas juridiske posisjon i folkeretten truet. Det kan synes som en liten sak, men det var jo delingen av Korea som ga en viss juridisk legitimitet til USAs invasjon på siden til regimet i sør og delingen av Vietnam som rettferdiggjorde USAs invasjon for å ”støtte” Saigon-juntaen. Her er det mulig å se minst to årsaker til at dette var regna som viktig av Kina.

Videre hevdet den kinesiske ledelsen at Sovjetunionen var en supermakt i relativ vekst, og USA en supermakt i relativ tilbakegang. Analysen var at Sovjet hadde samme posisjon som Tyskland før 2. verdenskrig; nemlig en sterkere vekst enn sine konkurrenter, men mye mindre innflytelsessfære (kolonier), og dermed et desperat behov for å utvide denne. Med en – stort sett korrekt – analyse, hevdet Kina at Sovjet var den mest aggressive parten fordi de var på offensiven og i sterkest relativ vekst.

En del revisjonister har latterliggjort denne teorien fra kinesisk hold. De har hevdet – alá KP – at siden USA var mye større og sterkere enn Sovjet, så var det selvsagt at USA var den største trusselen. Dette er en blåkopi av de som i 1939 hevdet at Storbritannia var en større trussel mot verdensfreden enn Tyskland, siden de tross alt behersket nesten halve verden, mens Tyskland knapt hadde kolonier igjen. Det er grunnleggende dialektikk å legge stor vekt på hva som vokser.

Det er mer interessant å se hva som har fremtida for seg, enn hva som er størst og mektigst i dag. Det er ikke den dominerende supermakta, den største kolonimakta, som har mest å hente ved nyoppdeling gjennom krig. De vil naturlig frykte store forandringer. Det er de stigende maktene som må være mest aggressive og har mest å tjene på store omveltninger. På denne bakgrunnen var det slett ikke dumt å frykte at Sovjet ville sette i gang en ny storkrig.

Dette var altså bakteppet for Kinas diplomati – et behov for diplomatisk anerkjennelse og en analyse av Sovjet som den største direkte trusselen mot verdensfreden. Man kan være enig eller uenig i dette, men det gir en bedre forståelse av en kompleks situasjon enn ”Chile var slemme, Kina hadde forbindelser med Chile, Kina var slemme”. Og det gjør at påstanden fra Carlsson om at Kinas posisjon var ”absurd” er det som virkelig blir absurd. Kinas posisjon var forståelig. Den var kanskje feil, men den var forståelig. Og uansett feil eller ikke – den burde ha null å si for en bedømming av de skandinaviske maoistenes politiske posisjon overfor Pinochet. Den var tydelig anti-Pinochet og (minst) like god som (r)-posisjonen.

Carlsson unnskylder Sovjet igjen og igjen

Carlsson skriver videre om svenske SKP sin politikk overfor Sovjet: ”Exemplet är faktiskt inte enskilt. Här i Sverige pläderade maoistiska SKP på 1970-talet för militär upprustning inför hotet från Sovjet och SKP-företrädare föreläste om det sovjetiska hotet inför häpna militärer. I försvarsvänlighet stod SKP till höger om Moderaterna och i antisovjetism tävlade man med svurna antikommunister som Andres Küng, som SKP samarbetade med.”

Vi kjenner ikke Andres Küng, men vi kjenner til at SKP – og norske AKP(m-l) – prioriterte forsvar mot Sovjet svært høyt. I likhet med andre ml-parti i Europa, la disse utover 70-tallet og deler av 80-tallet stor vekt på såkalt ”antihegemonistisk” kamp – det vil si kamp mot at verken USA eller Sovjet skulle ha hegemoni (dominere) over europeiske land. Vi mener grunnleggende at motstanden mot begge supermakter var korrekt. For oss er det tydelig at Sovjet ikke var et sosialistisk land, verken i overbygning eller basis. Sovjet var et imperialistisk land, og det utgjorde en reell trussel mot europeiske lands nasjonale selvstyre – se bare på innblandingen i Finland, de facto nykolonisering av DDR eller den militære invasjonen av Tsjekkoslovakia.

Situasjonen i Finland var av en slik karakter at den fikk sitt eget begrep oppkalt etter seg; ”finlandisering”. Etter krigen hadde Finland inngått en pakt med Sovjet. Under revisjonistene ble denne pakten utvidet og praktisert på en slik måte at Sovjet fikk svært stor både militær, økonomisk og politisk innflytelse over sitt naboland. Under dekke av ”fredelig sameksistens” og ”gjensidige avtaler” ble Finlands nasjonale selvråderett trampa ned i myra av den sovjetiske ledelsen. En slik finlandisering kunne bli en reell fare i Sverige og Norge også. Deler av de sosialdemokratiske partiene var slett ikke så fiendtlige mot Sovjet at dette var utenkelig. Og i begge land var det deler av borgerskapet som drev utstrakt handel med sovjetiske selskaper.

Ble det gjort feil i kampen mot sovjetisk innflytelse? Ja, absolutt. Vi kjenner Norge best, og vi ser i AKP(m-l) tendenser til at krigsfare og ”antihegemonisme” fikk alt for stor plass. Også en sterk determinisme gjorde seg gjeldende: ”Det er ikke et spørsmål OM Sovjet vil angripe, men NÅR”. Vi har likevel inntrykk av at disse feilene var større i Sverige enn i Norge og at denne politikken etter hvert overskygget den hjemlige klassekampen. En av årsakene til dette kan være at AKP(m-l) – mer i likhet med KPML(r) enn med SKP – etter hvert fikk en sterk base i industriarbeiderklassen. Med så sterk tilstedeværelse i industrien, og spesielt med nye kriser, nedleggelser og utflagging, var det kanskje umulig for AKP(m-l) å neglisjere klassekampen. Derimot hadde SKP, som (r) og Carlsson helt korrekt påpeker, stor dominans av akademikere og intellektuelle. Slike har lett for å bli revet med av trender i tiden. Vi tror også at slike kan ha en viss hang til ”storhet” og overdreven tro på egne evner. Kanskje frister storpolitikken og diplomatiet mer enn daglig klassekamp og langsiktig revolusjonært arbeid?

Hovedfienden står i eget land og et kommunistisk parti må kjempe for innflytelse over egen arbeiderklasse og eget folk, mot borgerskapet. Om Norge hadde blitt invadert, hadde det selvsagt vært rett å alliere seg med alle krefter mot okkupanten, men så lenge dette ikke var tilfellet måtte kommunistene bekjempe borgerskapet. Vi mener hovedsida var at AKP(m-l) gjorde akkurat det. Om SKP ikke gjorde det var det et grovt avvik som nesten måtte bane vei for sosialdemokratisk forfall.

Svaret på disse feilene synes for Anders Carlsson være å framstille Sovjet som ufarlig og ikke noen trussel. Dette er logisk om man mener Sovjet var sosialistisk til ”the bitter end”. Det er ikke logisk om man ser at revisjonisme ved makta er borgerskapet ved makta og at imperialisme ikke er en valgt politikk for borgerskapet. Lenin viser at imperialismen er monopolistisk kapitalisme og en nødvendig følge av kapitalismens utvikling. Om Sovjet var styrt av et borgerskap, så var imperialisme en økonomisk lov for denne stormakten. I så fall var Sovjet i aller høyeste grad en reell trussel for land som Norge og Sverige.

Hvorfor noen parti havarerte og andre ikke

Carlsson skriver at: ”Flertalet maoistiska partier i Västeuropa havererade i slutet på 1970-talet, som SKP. De var avslöjade som fullständigt världsfrånvända och deras teori som humbug.”

Det han ikke nevner er at flertallet av alle uttalt revolusjonære partier og organisasjoner i vesten havarerte på denne tiden – eller før. Dette var ikke spesielt for maoister. Både hoxhaister, trotskister og andre typer opportunister opplevde hvordan vinden snudde ved slutten av 70-tallet. I USA snudde vinden tidligere. Der hadde bølgen av politisk opprør, klassekamp og antiimperialisme startet tidligere og den sluttet også før den gjorde i Skandinavia.

Vi skylder ikke først og fremst på den ytre påvirkningen når vi beskriver forfallet i den revolusjonære og såkalt revolusjonære bevegelsen. Mao lærer oss at ytre påvirkning virker gjennom indre motsigelser. Det var virkelige motsigelser i både de såkalte og virkelige revolusjonære organisasjonene som gjorde at de havarerte. Også i de maoistiske bevegelsene fant ikke majoriteten gode metoder for å møte kontrarevolusjonen i Kina og endringene i klassekampen og samfunnet som helhet. Men vi kjøper ikke Carlssons forklaring om at dette skyldtes at MLM-teorien er humbug – like lite som om havariet for sosialismen i Sovjet eller Kina skyldtes at den kommunistiske teorien er humbug.

MLM er et nyttig verktøy for revolusjonære kommunister. Vi mener det er mer enn nyttig, vi mener det er nødvendig. Men MLM er ikke en magisk formel som løser alle problemer. Å lære seg lovene om gravitasjon, om vinder og om oppdrift er ikke i seg selv nok til å kunne fly. Man må bygge flyet, og først ha redskaper for å bygge det, og så er det fortsatt et håndverk å lære seg å faktisk manøvrere flyet.

Å bygge en revolusjonær bevegelse og hindre at den havarerer er en praktisk oppgave. Organisasjon er et håndverk. Mao slår fast at utviklinga av materien er uendelig og dermed er også utviklinga av teori uendelig. Det lar seg ikke gjøre å løse ”alle” problemer med én teori. Og i det øyeblikket du løser ett problem, står du umiddelbart overfor nye problemer. Det vil være av stor nytte for oss å forstå hvorfor ML-bevegelsen havarerte. Og vi i Tjen Folket har noen tanker om dette. Men selv om vi finner disse svarene i dag, vil det ikke være noen garanti mot havari i framtida.

Uansett – vi finner det for bevist at en rekke av Carlssons ideologiske meningsfeller også har havarert. Og vi finner det for bevist at ikke alle som har kalt seg maoister har havarert. Og dermed blir Carlssons påstand verdiløs.

Derimot kunne det vært interessant å gå dypere inn i spørsmålet om hvorfor KPML(r) – senere KP – ikke havarerte. Vi mener partiet ble revisjonistisk, men som organisasjon vokste KPML(r) utover 70-tallet – tross splittelser – og eksisterer den dag i dag med en relativt stor organisasjon sammenliknet med andre som kaller seg revolusjonære i vesten. Noen ideer om årsakene kan være: 1) En ledelse med sterk autoritet, som ikke har vært preget av stadig utskifting og antagonistisk kamp innad. 2) En sterk forankring i arbeiderklassen, en stor andel av partiet var og er arbeidere. 3) En sterk, tydelig og særegen identitet som skilte partiet fra andre og sveiset folk sammen som ”(r)-are”. 4) Høy prioritering av en egen rød kultur (musikk og idrett), stadige kulturelle begivenheter og mange kulturarbeidere i bevegelsen. 5) Stort sett konsentrasjon om egne prosjekter, ikke endeløse sammenslåingsprosjekter og nettverk sammen med andre ”venstregrupper”.

Dette er positive egenskaper som alle revolusjonære kommunister kan lære av. Dette er fem egenskaper man fant hos AKP(m-l) – og i tyske MLPD – partier verken brøyt med MLMZT eller havarerte slik de fleste av den de nye revolusjonære bevegelsene fra 70-tallet.

Sikkerhetspolitikk og legalisme

Carlsson nevner igjen Tjen Folket og mener sikkerhetspolitikk er ”bisart”: ”Världsfrånvändheten tog sig också bisarra interna uttryck, som påskyndade sammanbrottet. Så gick flertalet maoistiska partiet, bland dem SKP, i mitten av 1970-talet i frivillig halvillegalitet, som en förberedelse inför kriget mot socialimperialismen, vilket isolerade partiet från det folk man ville företräda och som gjorde det inre partilivet outhärdligt för människor med normal verklighetsuppfattning. I efterhand anger SKP-företrädare den sk säkerhetspolitiken som huvudförklaringen till SKP:s närstan omedelbara hädanfärd, men märkligt nog tillämpas en variant av denna politik också av dagens maoister, som av Tjen Folket i Norge.”

AKP(m-l) i Norge hadde – i likhet med svenske SKP – en sikkerhetspolitikk. Helt til 2007 hadde AKP en viss sikkerhetspolitikk. Dette er ikke noe særegent ”maoistisk”. I Kominerns såkalte Moskvateser fra 1919, stilte den kommunistiske verdensbevegelsen som krav til alle medlemspartier at de ikke bare skulle utvikle legale strukturer, men også strukturer for illegalitet. Alle Kominternpartier måtte ha en illegal partistruktur i tillegg til legalt politisk arbeid. Partiene skulle være bolsjevikpartier, de skulle bli en generalstab for arbeiderklassens væpna revolusjon, ikke begrense seg til legal valgkamp og legalt fagforeningsarbeid alá de sosialdemokratiske høyreopportunistene.

Carlsson synes det er merkelig at Tjen Folket har en sikkerhetspolitikk. Vi for vår del synes det er ganske bisart at Carlssons parti offentliggjør bilder og navn på nye medlemmer og avdelinger på sine nettsteder, og har en fullstendig oversikt over sine lokalavdelinger på nett. Spesielt synes vi dette er merkelig når vi vet at nazismen er en mye sterkere organisert kraft i Sverige. Blir ikke kommunister i Sverige angrepet av nazister? Og hva med SÄPO? [26] Er det helt greit at man gjør det så enkelt for staten å holde rede på den kommunistiske organisasjonen?

I Sverige ble kommunister internert i egne kommunistleire under 2. verdenskrig. Det er blitt avslørt etterpå at den svenske staten fortsatte å ha lister over folk som skulle interneres om den politiske situasjonen skulle bli ustabil. Er det helt uproblematisk for KP at nettsidene deres i praksis blir en ferdig interneringsliste? Selv om det er avslørt i moderne tid at KPML(r) sin ledelse sto på liknende lister?

Tjen Folket har opplevd voldelige angrep fra nazister og polititrakassering fra både vanlig politi og politiets sikkerhetstjeneste. [27] Vi har også opplevd en vanvittig hetskampanje fra borgerlig media, spesielt den ”liberale” avisen Dagbladet. En journalist med fortid som lokal leder i Unge Venstre (tilsvarer svenske Liberala Ungdomsförbundet – LUF) har skrevet over 100 artikler med hets av SOS Rasisme og Tjen Folket. Han har eksponert kommunister med navn og bilde, og omtalt disse – og andre – som kriminelle banditter. Ikke ulikt 60-tallet, da unge norske marxist-leninister ble anklaget i media for å selge opiater for den kinesiske ambassaden! I denne hetsen har det vært interessant for antikommunistene å blottlegge alt de kan om den kommunistiske organisasjonen. Interne dokumenter, navn på medlemmer, antall medlemmer – alt slikt har vært av interesse. Og avisen har betalt angivere for å få tilgang på slikt. Vi unner ingen angivere en eneste krone, men vi forstår likevel ikke hvorfor KP vil gi vekk all informasjon om sin egen organisasjon gratis. Det kan ikke være noen annen grunn enn at KP-ledelsen ser for seg en lang fremtid uten virkelige fiender.

Et legalistisk parti, som ikke kjemper mot fascismen, som ikke har alvorlige ønsker om å gripe statsmakta og som ikke forfølges og hetses av borgerlig media trenger kanskje ingen sikkerhetspolitikk. Men det er ikke et slikt parti Tjen Folket forsøker å skape. For oss er det innlysende at revolusjonære kommunister må organisere seg på en måte som til en viss grad verner organisasjonen. Når Lenin skriver om et parti av en ny type så er dette et av hans poenger. Et leninistisk parti er noe annet enn vanlige valgpartier med døra på vid gap for hvem som helst.

Hvordan organiserer borgerskapet seg? Når styret i Statoil har styremøter, legger de mobiltelefonene fra seg utenfor lydtette møterom. Enhver borgerlig bedrift har forretningshemmeligheter og mange har hemmelige kundelister. Borgerskapet har en egen stat med et eget politi for overvåking. De har en hær med en generalstab og en egen etterretningstjeneste. Et kommunistisk parti skal lede kampen mot alt dette. Vi har ikke egne selskaper med lukka styremøter, vi har ikke en egen etterretningstjeneste eller generalstab. Alt som vi har er den kommunistiske organisasjonen. Skal vi ikke verne denne mot sabotasje, forfølgelse, svartelisting og spionasje?

Tross vår begrensa størrelse og vår unge alder har vi allerede sett flere ganger at sikkerhetspolitikk er nyttig for oss. Vi kan leve med at Carlsson finner det merkelig.

Mao – en idealist med god masselinje?

Carlsson skriver om Maos dialektikk: ”Maos apostlar hävdar att han också gjorde stora insatser på filosofins område, men till det finns anledning att vara skeptisk. Visst kan Maos analys av olika typer av motsättningar vara användbar, mer för sin enkelhet än för att den utgör ett nytillskott till marxismen, men det typiska för Mao var hans idealism, inte hans dialektiska materialism.”

Vi finner ikke noe hold for denne hoxhaistiske kritikken i Maos filosofiske tekster. Tvert imot er artiklene Om praksis [28] og Om motsigelsen [29] langt fra idealistiske. Carlsson kommer ikke med noen konkrete eksempler på Maos idealisme. Vi tenker at en person med tenkning der idealisme var mer typisk enn dialektisk materialisme, sannsynligvis ikke ville evnet å utvikle en vellykket strategi for den kinesiske folkekrigen, lede denne til seier, proklamere folkerepublikken, bygge sosialismen og bekjempe kapitalistvandrerne. Vi tenker som så at sannsynligvis var Mao en langt bedre dialektisk materialist enn for eksempel Anders Carlsson. Vi har ikke sett noe som taler for noe annet.

Vi er usikre på hva Carlsson legger i at Maos syn på behandling av motsigelser er ”enkel”. Kanskje mener han at Mao har forklart den på en så god måte at den er enkel å forstå. I så fall er jo det viktig ros av Mao. Men Carlsson tar ikke stilling til Maos nye tilskudd til den marxistiske filosofien, nemlig at loven om motsigelser i alle ting er grunnloven i dialektikken. Han nevner heller ikke Maos essay om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket, en tekst man kan lære mye av – for eksempel er disse tankene harde slag mot all mekanisk tenkning.

Carlsson tilskriver likevel ”idealisten Mao” noe ære: ”Mer användbar är då det Mao kallade masslinjen, som inte skall förväxlas med någon allmän folklighet, vilket ibland görs.”

Carlsson mener masselinjen kan brukes og han legger fram sin forståelse av denne, som vi ikke har noe særlig å utsette på. Masselinjen viser tydelig at Mao ikke først og fremst er en idealist, men en god dialektiker. Utformingen av masselinjen er en viktig tilførsel til den vitenskaplige kommunismen og kommunister bør studere og praktisere masselinjen.

Carlsson siterer Fidel Castros vurdering av Mao og slutter seg til denne ved å definere Mao Zedong slik: ”En stor revolutionär med stora brister; en skapande marxist med idealistisk slagsida.”

Vi undres i denne sammenheng over om Carlsson og Castro vurderer Marx, Engels, Lenin og Stalin etter like strenge kriterier. Vi tror at også disse hadde sine feil og slagsider, men for oss er det klart at disse fire er store kommunistiske klassikere, og vi ser ingen argumenter fra Carlsson som underbygger at Mao ikke tilhører dette selskapet.

Carlsson beskriver videre hvordan en kvantitativt stor andel av KFML(r) forlot forbundet i 1974 og søkte enhet med maoistiske SKP, og nok en gang var splittelsen bra i Carlssons øyne, for denne banet vei for det endelige oppgjøret med Mao Zedong.

Han fortsetter med å skrive: ”Vårt avståndstagande från maoismens svenska tillämpning (SKP) sammanfattades 1975 i boken ”Borgerlig eller proletär politik”, skriven av Frank Baude och Lasse Carlsson. Hela det maoistiska teorikomplexet kritiserades sedan i en artikelserie i Proletären våren 1979, samma år utgiven som broschyr med titeln ”Marxism eller idealism”. Processen avslutades sedan på sjätte kongressen 1980, då Mao Tse-tung ströks ur vårt dåvarande partiprogram.”

Hvem støtter imperialisme i Syria?

Carlsson skriver mot slutten av sin artikkel om partiets internasjonale forbindelser: ”Genom realsocialismens sammanbrott åren kring 1990 förändrades situationen i grunden. Med upplösningen av SUKP:s och Albanska Arbetets parti och med KKP som företrädare för en kapitalistisk politik i Kina förlorade de tidigare traditionerna sina centra.”

Og: ”I denna situation ansåg vår dåvarande centralkommitté att den tidigare linjen inte längre var relevant, utan att vi istället skulle sträva efter att upprätta vänskapliga förbindelser med partier som fortsatt kallade sig kommunistiska, oavsett ur vilken tidigare tradition de kom”

Og: ”I enlighet med denna linje undertecknade partiet Pyongyangdeklaration, som primärt samlade partier ur den tidigare Moskva-traditionen, vi deltar sedan 1993 i det årliga Internationella Kommunistiska Seminariet i Bryssel, arrangerat av Belgiska Arbetarpartiet, som initialt samlade framförallt partier ur den maoistiska traditionen (efterhand har seminariet breddats), och vi tog själva initiativ till ett skandinaviskt samarbete med AKP från Norge (ur maoistisk tradition) och DKPml i Danmark (ur albankommunistiskt tradition). Vår utgångspunkt i detta arbete har varit att framförallt söka kontakt med partier som spelar roll i sina länders klasskamp, med arbetarpartier, då vilken liten grupp som helst kan skriva teoretiskt oklanderliga deklarationer. Vi har satt klasskampen i centrum.”

Og: ”Vi har också förbindelser med Koreanska Arbetarpartiet, som stödde KKP i 1960-talets stora polemik inom den världskommunistiska rörelsen, men som intog en oberoende ställning när denna diskussion utvecklades till mellanstatlig konflikt. Vårt internationella kontaktnät har alltså breddats, inte minst genom förbindelser med kommunistiska partier (oavsett tidigare tradition), men grunden för vårt internationella arbete – självständighetslinjen – har inte ändrats, bara anpassats till nya förhållanden. Breddningen har stärkt vårt internationella arbete, ty utan den hade Proletären inte kunna gör reportage från folkkrigets Nepal (som möjliggjordes genom kontakter i APK i Norge), vi hade inte haft öppna kanaler till de strejkande stålarbetarna i Grekland (som upprätthölls via KKE) och vi hade inte haft kontakt med kommunistiska partier i Syrien (som vi knutit på det internationella seminariet i Bryssel). Vi har som sagt ännu förbindelse med några maoistiska partier – för att de är betydelsefulla i sina länders klasskamp. Som revolutionärer stödjer vi de krafter som organiserar de fattiga till uppror. Men vi har inga förbindelser med maoismens restprodukter i Europa, som trots alla stolta deklarationer utgör en salig blandning av sekterism och opportunism. Tidigare nämnda Tjen folket i Norge stödjer till exempel det av imperialismen initierade upproret i Syrien, omskrivet som ”revolution”, och avvisar utan vidare spisning det kämpande Kuba som ”revisionistiskt”. Sekterister utan förankring klasskampen hamnar som regel i galen tunna.”

Vi mener den kubanske staten er i revisjonismens hender. Vi mener revisjonisme er borgerskapet ved makta. Det er bra at Kuba bekjemper USA, men dette er uttrykk for et nasjonalt borgerskap sine interesser, og ikke resultat av arbeiderklassens diktatur.

Vi mener ikke at vi verken er sekterister eller at vi er uten forankring i klassekampen. Carlsson har lagt fram langt mer sekteriske standpunkt enn oss. Tjen Folket er ingen stor organisasjon. Og majoriteten av våre medlemmer er ganske unge. Men majoriteten er proletære folk. Vi organiserer mange fattige og mange flyktninger. Og vi arbeider tett med svært mange mennesker som er ”på bunnen” av dagens samfunn. Vi mener at de virkelige sekteristene er de som sitter i lukka kontorer og ikke er i kontakt med massene.

Carlsson skriver her at de støtter de kreftene som organiserer de fattige til opprør. Men er det slik? Hvorfor tar de ikke da klar stilling for folkekrigen i India, mot folkeforræderne i de revisjonistiske partiene CPI og spesielt CPI (Marxist)? Og er det ingen fattigfolk som har gjort opprør mot Assad i Syria?

Carlsson forsøker å selge en historie om at Tjen Folket støtter imperialismen i Syria. Dette stemmer ikke. Vi støtter – i motsetning til KP – ingen imperialistvenner i Syra. Og vi mener – i motsetning til Carlsson? – at Russland har imperialistiske interesser i Syria, som ivaretas av Assad-regimet. På dette viset er det Carlsson som går til sengs med imperialistiske interesser i Syria. Tjen Folket har hele tiden vært krystallklare i vår fordømmelse av imperialistisk innblanding.

Mange motsigelser i alle opprør

Da opprøret i Syria startet som del av den arabiske våren, var dette et folkelig opprør med et mylder av forskjellige klassekrefter. Mange var fattigfolk, arbeidere og arbeidsløse, folk som er ramma av krisa i kapitalismen og identifiserer det borgerlige regimet til Assad som fiender av folket. Deler av opprøret hadde også form av nasjonal frigjøringskamp, som den kurdiske minoritetens krav om politiske rettigheter og et frigjøring av det syriskkoloniserte Sørvestlige Kurdistan.

Som alltid fisker imperialistene i opprørt vann. Med USA i spissen, og med en aktiv fransk imperialisme på laget, har vestlig imperialisme vært aktive fra første stund og støttet deler av opprørerne. Vestlig etterretning har vært på plass som rådgivere og sponsorer for ”sine” opprørere. Saudi Arabia og Tyrkia har også deltatt i kampen mot Assad. Jihadistiske grupper har med sin kampvilje og offervilje inntatt en etter hvert sterk posisjon, spesielt militært, i opprøret. Mot dette står stormakta Iran, som er tett alliert med Assad-regimet og imperialisten Russland. Også Kina holder en hånd over Assad. Russland, og før det Sovjet, har vært den dominerende imperialisten i Syria og en fast støttespiller for Assads styre.

Det er med andre ord et relativt komplekst bilde, fullt av motsigelser, noe som er mer typisk enn atypisk i en revolusjonær situasjon. Lenin sier at en revolusjonær situasjon kjennetegnes ved at herskerne ikke lenger kan herske på den gamle måten og at de som herskes over ikke vil la seg herske over på den gamle måten lenger. Men Lenin sier også at for at en (sosialistisk) revolusjon skal lykkes trengs det et sterkt revolusjonært subjekt. Det finnes ikke noe sterkt revolusjonært kommunistisk subjekt i Syria, og dermed er kurdiske grupper de eneste med en viss tyngde som vi kjenner til og som er verdt å støtte. Mot disse står KP for svenske Syriensolidaritet sin parole ”for et fritt og forent Syria” – eller med andre ord ”kurderne gir vi faen i”.

Tjen Folket støtter ikke dem som inviterer NATO inn og vi er mot imperialistisk innblanding og imperialistisk intervensjon. Men vi stiller oss likevel ikke opp som Assad og Russland sine venner. De syriske ”kommunistene” som Carlsson snakker varmt om, er tidligere Sovjetmarionetter som lenge har vært en del av Assads politiske allierte. I motsetning til andre revolusjonære og i motsetning til kurdiske nasjonalister – som er blitt forbudt, forfulgt og undertrykt – har disse vært en del av det legale politiske livet i Syria. Vi forsvarer den syriske selvråderetten mot imperialistisk sjåvinisme, men har ikke den kurdiske nasjonen like stor rett til selvstyre? Og også rett til å kjempe for dette? Og har ikke folket i Syria rett til å gjøre opprør mot Assad?

Vi kjøper ikke myten om et demokratisk Syria der Assad setter massenes behov foran alt annet. Vi tror ikke et sekund at Assad er en folkets venn eller en strategisk alliert av kommunismen. Det er fullt mulig å foretrekke Assad framfor NATO-marionetter, uten å omfavne Assad. Vi klarer heller ikke helt å se vekk fra skrikene til de som har opplevd Assads brutale og antifolkelige side. Carlsson må gjerne kalle disse for løgnere i USAs tjeneste, men vi har ingen illusjoner om at Assads styrker ikke har begått overgrep mot folk – med Assads viten og velsignelse. Man må ikke bruke kjemiske våpen for å være kriminell i våre øyne. Man kan begå mange overgrep med konvensjonelle våpen også…

Hvorfor er det generelt riktig å organisere fattigfolk til opprør, men ikke i Syria? Hvorfor er russisk imperialisme bedre enn annen imperialisme? Hvordan kan man på forhånd vite at et opprør må bli dårlig fordi imperialistene forsøker å fremme sin agenda i opprøret? Det hevdes stadig vekk at Lenin ble brakt til Russland med hjelp av tysk etterretning. Om dette er sant, hadde da den russiske revolusjonen automatisk blitt dårlige saker og ”imperialistisk initiert”?

Det er mange motsigelser i verden og i Syria. For oss er det mest relevant å gripe tak i motsigelsene rundt NATO-intervensjon. Ikke fordi Russland sin intervensjon er mer legitim eller fordi Assad sine overgrep er bedre enn andres overgrep, men fordi dette er det vi kan gjøre noe med som kommunister i et NATO-land. Men når Carlsson kritiserer svenske maoister på 70-tallet for å sette kampen mot Sovjet og forsvarsvennligheten foran klassekampen i eget land, når han setter opp ”klass mot klass” mot denne ”antihegemonismen” – hvordan slår dette ut i et land som Syria, der det borgerlige regimet til Assad-familien har styrt i førti år? Har Carlsson ingen forståelse for at fattige syrere og undertrykka kurdere tenker at det å sette klasse mot klasse betyr å gjøre opprør mot Assad?

Carlsson – cheerleader og reformistvenn

Hvordan harmonerer Carlssons betoning av partiets uavhengighet og skryt av at de etter bruddet med maoismen slapp å forsvare hver minste handling til sine utenlandske allierte, med hans 100% støtte til Assad? Det er svært magert med Assad-kritikk i Proletären. Assad framstilles som demokrat, og nyhetene om voldelig undertrykking av eget folk er kun imperialistisk løgn. Vi har ingen problemer med å se at USA-imperialismen svartmaler Assad maksimalt, men vi har like lite behov for å forsvare Assad i tykt og tynt, som vi hadde for å forsvare Saddam Hussein eller Taliban. Vi kjøper ikke historien om folkets venn. Vi ønsker nederlag for USA-imperialismen og deres forbundsfeller, men vi ønsker heller ikke en situasjon der Assad knuser all motstand og sikrer sitt regime og den russiske imperialismen frie hender.

Vi støtter ikke NATO og FSA slik enkelte trotskister og det såkalte ”bombevenstre” gjør, men vi ser ikke at arbeiderklassen og folket har noe å tjene på at vi blir Assads cheerleadere i Norge.

Carlssons venner i Norge er partiet Rødt. Dette er et reformistisk valgparti som støttet den rødgrønne regjeringen i valget, som fordømmer Stalin som en massemorder og som har besøkt norske offiserer i Afghanistan for å lære om okkupasjonen av dem. [30] Carlsson kritiserer Tjen Folkets syn på Syria, men hva syns han om Rødt sine uttalelser? Leder for Rødt, Bjørnar Moxnes, har uttalt:

” – Når vi ser bildene fra Syria, har vi selvfølgelig alle lyst til å handle raskt. Men hvis vestens reaksjon bare forverrer situasjonen, hjelper vi ikke de sivile.” [31]

Og: ”I lengden er det kun en politisk løsning som presser Assad til å trekke seg, som kan gi en slutt på borgerkrigen.”

Rødt-leder Moxnes omtaler ”vesten” som ”vi” og prater om NATO som om de faktisk ønsker å hjelpe de sivile.

I denne uttalelsen sier Moxnes ingenting om imperialismen eller om imperialismens spill i Syria, og slik er det i samtlige av hans uttalelser om Syria. De er blottet for antiimperialistisk perspektiv. Og dette må også være grunnlaget for at Rødt ved valgene i 2009 og 2013 har støttet den ”rødgrønne” krigsregjeringa.

Carlsson sier at hans parti kun vil ha kontakt med partier som er aktive og er til å regne med i klassekampen i eget land. At dette er viktigere enn at de har programmene i orden. Vi tenker at hvilken side man deltar på i klassekampen også burde være av betydning…

Noter

1) http://www.kommunisterna.org/nyheter/2013/02/nar-r-brot-med-maoismen
2) http://fib.se/fib_1/forlopp.html
3) http://fib.se/fib_1/forlopp.html
4) http://www.kader.no/en_reim_av_68_huden.htm
5) Kommunistiska Partiet 10 år, Proletärkultur, Göteborg 1980, side 53
6) Till försvar för det socialistiska Vietnam, Proletärens skriftserie Nr 3-1979
7) Front mot revisionismen, Proletärens skriftserie Nr 1-1980, side 6
8) Front mot revisionismen, Proletärens skriftserie Nr 1-1980, side 6
9) Till försvar för det socialistiska Vietnam, Proletärens skriftserie Nr 3-1979
10) http://www.kommunisterna.org/nyheter/2013/02/nar-r-brot-med-maoismen
11) Josef Stalin, Om leninismens grunnlag, http://tjen-folket.no/sentralt/view/11282
12) Kommunistiska Partiet 10 år, Proletärkultur, Göteborg 1980, side 18
13) SKP dokument nr 1, Trycklund Offset AB, Uppsala 1973, side 38
14) Kommunistiska Partiet 10 år, Proletärkultur, Göteborg 1980
15) SKP dokument nr 1, Trycklund Offset AB, Uppsala 1973, side 24
16) Front mot revisionismen, Proletärens skriftserie Nr 1-1980, side 7
17) Front mot revisionismen, Proletärens skriftserie Nr 1-1980, side 12
18) Front mot revisionismen, Proletärens skriftserie Nr 1-1980, side 48
19) Front mot revisionismen, Proletärens skriftserie Nr 1-1980, side 49
20) Oversatt fra svensk, Marx, Kritik av Gotha-prgrammet, 1875, http://www.marxists.org/svenska/marx/1875/19-d014.htm
21) Lenin, Staten og revolusjonen, 1917, http://tjen-folket.no/sentralt/view/10189
22) http://tjen-folket.no/sentralt/view/10506
23) http://www.kommunisterna.org/politik/texter/socialismens-lardomar/prag-1968
24) Kommunistiska Partiet 10 år, Proletärkultur, Göteborg 1980, side 37
25) https://www6.miami.edu/hemispheric-policy/Final_Draft_Formatted-Navia.pdf
26) Säkerhetspolisen (SÄPO) – Sveriges overvåkingspoliti
27) http://tjen-folket.no/sentralt/view/11393
28) http://tjen-folket.no/sentralt/view/10178
29) http://tjen-folket.no/sentralt/view/10179
30) http://tjen-folket.no/sentralt/view/11169
31) http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2013/08/r%C3%B8dt-sier-nei-til-krig-mot-syria/

Synpunkter på häftet ”MLM mot Carlsson”

Av Per-Åke Lindblom

Jag har vissa synpunkter på häftet ”MLM mot Carlsson”. De gäller fr.a. påståenden som gäller förhållandet mellan KFML/SKP och KFML(r). Annars är kritiken mot Carlsson helt korrekt. Se mina synpunkter som information; jag antar att ni inte kommer att omarbeta häftet.

Sid. 11. - Splittringen mellan KFML och KFML(r) var djupgående och principiell. Den gällde alla grundläggande frågor: KFML(r) förnekade kampen för dagskraven och ställde dem i motsättning till kampen för socialismen, den fackliga linjen och enhetsfronttaktiken och utvecklades senare till att gälla inställningen till Sovjet och Kina samt maoismen. Sådana djupgående skiljelinjer är omöjliga att förena i ett parti. Detta står inte motsats till att FS-majoriteten gjorde vissa högerfel under gruvarbetarstrejken. KFML:s förbundsstyrelse, speciellt majoriteten, gjorde också ett viktigt taktiskt fel, när motsättningarna blossade upp. Man sköt upp den inre partidebatten på grund av att man menade att den skulle komma i motsättning till arbetet i valrörelsen 1970. Beslutet var dock enhälligt, d.v.s. även Frank Baude, Sven Strömberg och Leif Roland Jönsson röstade för beslutet! Enligt min mening var beslutet ett utslag av mekaniskt tänkande och fr.a. det blivande KFML(r) vann på detta beslut. Det står i bjärt kontrast till bolsjevikernas öppna debatt om Brest-Litovskfreden 1918. Det betydde att Frank Baude och compani i lugn och ro kunde bygga upp sina positioner inom förbundet. Min uppfattning är att de ledande r:arna saknade all vilja till enhet och medvetet gick in för att bli etta i en romersk landsby framför för att bli tvåa i Rom. De såg också KFML som sin huvudfiende, uppträdde mycket hätskt och drog sig inte för att starta direkta slagsmål.

För några år sedan publicerade Proletären en artikel av mig. I samband med publiceringen diskuterade Anders Carlsson och jag artikeln och andra frågor på telefon. När han påpekade att diskussionen mellan honom och mig hade varit omöjlig på 1970-talet, så svarade jag att jag ansåg splittringen 1970 var helt onödig med tanke på Kommunistiska Partiet var tillbaka på ruta ett vad gäller klasskampen i Sverige (bortsett från KP:s utrikespolitiska turer och avståndstagande från maoismen förstås).

Ni skriver: ”Etter hvert satte de kampen mot Sovjet foran kampen mot eget borgerskap og oplöste sig etter hvert fullstendig i sosialdemokrati.” Kom ihåg att den nya partihögern kunde genomföra denna politiska omläggning först efter 1978. Jag rekommenderar SKA:s verksamhetsberättelse, sid. 22 – 35 – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/ska/ska-82-verksamhetsberattelse.pdf – som är den bästa sammanfattningen av utvecklingen inom den maoistiska rörelsen i Sverige.

Sid. 13. - ”Det er mye som tyder på at begge grupper hade problem med å behandle motsigelser utan at det förte till splittelser.”

Jag tror att historiska tillfälligheter har spelat en stor roll. I både Sverige och Danmark fanns redan tidigt på 1970-talet flera vänsterorganisationer, inklusive trotskistiska, medan AKP(m-l) mycket tidigt vann hegemoni utanför SF/NKP. Med ”historisk tillfällighet” menar jag t.ex. rebellrörelsen i Sverige, som inte hade några motsvarigheter i Norge eller Danmark. Det var omöjligt att förutse och förhindra uppkomsten av rebellrörelsen, som ytterst berodde på att några karismatiska figurer hade inspirerats av kulturrevolutionen i Kina och i sin enfald trodde att det var möjligt att överföra den till svenska förhållanden. KFML togs helt med överraskning, men rebellrörelsen imploderade efter några månader. Jag kan inte se att KFML kunde ha agerat på något annat sätt än vad organisationen gjorde. KFML försökte faktiskt diskutera med rebellerna. Det är möjligt att rebellrörelsen senare hade en viss betydelse för KFML(r):s utbrytning; den visade hur lätt det var att bryta sig ur ett parti. En annan ”historisk tillfällighet” var Blekingegadebanden i Danmark. 1965 - 1966 splittrades det pro-kinesiska KAK, främst på grund av att dess ledande företrädare utvecklade den s.k. mutteorin. Några av de f.d. medlemmarna bildade sedan KFML 1968 (ombildat till KAP 1976 - 1994). Läser man denna artikel http://www.leksikon.org/art.php?n=1317 om KFML/KAP:s historia, så framgår det hur många vänsterorganisationer det fanns i Danmark i slutet av 1960-talet. Blekingegadebanden http://da.wikipedia.org/wiki/Blekingegadebanden (1972 – 1989) uppstod ur KAK och var unika i Norden såtillvida att de genomförde väpnade rån och skänkte pengarna först och främst till PFLP.

MLF, en mycket liten gruppering, bröt sig ur KFML 1972, men det fanns inget som hindrade dem att föra fram sina ståndpunkter i den interna partidebatten.

Den inre partikampen mellan partivänstern och den gamla partihögern (Bo Gustafsson/Sture Ring m.fl.) i SKP1975 – 1977 sköttes exemplariskt, eftersom utgången bestämdes i en öppen, demokratisk partidebatt. Den gamla partihögern förlorade först på valkonferensen oktober 1975 och deras förslag senare om att skjuta på partikongressen 1976 förlorade också i en medlemsomröstning. Mars 1977 bröt Sture Ring och hans följeslagare offentligt med SKP. Men ”VU tog initiativ till en partiförklaring, som senare sanktionerades av PS, varvid alla avdel-ningar och medlemmar uppmanades att fördöma Sture Rings splittringsförsök och försvara den demokratiska centralismen och partiets enhet. Huvudsidan med partiförklaringen var att den var otaktisk, att den drev över folk till gamla partihögern, försvårade politisk sakdiskussion och understödde framväxten av den blinda auktoritetstro som sedermera gjorde sig gällande understriden med de nya högerlikvidatorerna 1977-80.” SKP:s partivänster var i majoritet i partistyrelsen så sent som hösten 1977, men en tendens dolde en annan. Det uppstod en ny partihöger, som var inspirerad av dengxiaopingismen: ”Stefan Lindgren inledde sitt fraktionsarbete redan kring årsskiftet 1976-77. Han började informera och försöka bygga upp ett nät av allierade inom Gnistan-redaktionen, oktober-förlaget, andra partienheter och diverse utskott. Dessutom koordinerade han sina angrepp mot SKP:s andra kongress linje med Jan Myrdal, som kunde använda FIB/Kulturfront som en plattform för sina attacker. Det började dyka upp samtidiga artiklar i Gnistan och FIB/Kulturfront i till exempel narkotikafrågan, terroristaffären etc. som uttryckte en och samma förtröstan på den borgerliga staten. Samtidigt representerade en nationell konferens om Gnistan ett nederlag för Stefan Lindgren. Stefan Lindgrens strategi var att konsolidera en fraktion på toppnivå. Denna utökades under en Kina-resa med PA, VL och CL.”

Under hösten 1977 byggdes det upp en högerfraktion i SKP:s partistyrelse, som tog makten på PS-mötet januari 1978. Greger Bogården, Clartés och Röd Ungdoms ordförande avsattes från VU. Senare uteslöts Greger Bogården, Kurt Österlund och Göran Nilsson och alltså de ledande oppositionella partiavdelningarna i Södra Järva och Sundsvall. Strax därefter censurerades den inre partidebatten genom införandet av ”Partiarbete”, ett nytt internorgan, i vilket partivänstens inlägg i princip var portförbjudna. ”Partiarbete” utgick uttryckligen från Deng Xiaopings paroll för den inre partikampen ”Sök sanningen ur fakta!”, som gick emot Mao Zedongs uppfattning att det alltid pågår en kamp mellan två linjer i ett kommunistiskt parti och att dessa motsättningar bara kan lösas genom öppen åsiktskamp. Enligt ”Sök sanningen ur fakta!” kunde inte en partilinje, som beslutats, kritiserats internt medan den tillämpades.

Orsaken till den nya partihögern fraktionerade i partistyrelsen och vid makten censurerade den inre partidebatten var naturligtvis att den visste att den likt den gamla partihögern skulle förlora i en öppen demokratisk partidebatt. Så sent som inför Chile-demonstrationerna september 1977 hade partivänsterns linje en förkrossande majoritet inom partiet. Två förslag skickades ut till distriktsordförandena. Den nya partihögerns förslag, som saknade parollerna ”Stöd motståndskampen i Chile – stöd motståndskommittéerna!”, ”Störta den fascistiska Pinochetjuntan”,”Stöd det chilenska folkets kamp för demokrati och nationellt oberoende!”, ”Stopp för svenska investeringar i Chile!” och ”Sverige ut ur IDB!”, led ett förödande nederlag. Inte en enda distriktsordförande stödde uttryckligen deras förslag. Partivänsterns plattform innehöll inget uttryckligt bojkottkrav, men ” Stopp för svenska investeringar i Chile!” är ju ett bojkottkrav (se er kommentar på sid. 39). Plattformen fokuserade i stället på motståndskampen i Chile. SKP upprättade också aktionsenhet med en rad andra vänsterorganisationer inför chiledemonstrationen i Stockholm, förmodligen den största chiledemonstrationen i Sverige sedan själva kuppen.

Den nya partihögern såg trevärldar-teorin som ett helt partiprogram, vilket innebar att kampen mot det egna monopolborgerskapet successivt skulle inställas under förevändning av att bekämpa krigsfaran och den socialimperialistiska supermakten.

” I praktiken ersatte de huvudmotsättningen proletariat-borgerskap med huvudmotsättningen mellan Sovjet och den svenska nationen. Eftersom denna huvudmotsättning inte överensstämmer med de objektiva förhållandena kan resultatet bara bli utvecklandet av en klassamarbetspolitik.”

Redan 1980 besannades denna spådom; SKP slöt upp bakom LO i avtalsrörelsen och gick i SAP–LO:s 1-majtåg.

SKP:s partivänster, som uteslöts eller frivilligt gick ur SKP och bildade SKP(m-l)/SKA, var den första maoistiska riktningen i Sverige, som tog upp kampen mot dengxiaopingismen. Redan när vi fick en rapport från en partidelegation , som hade besökt Kina hösten 1977, om att KKP hade ändrat sin uppfattning om Jugoslavien och likt Chrustjev ansåg att Jugoslavien var socialistiskt, reagerade partivänstern.

SKP(m-l)/SKA tillämpade hela tiden 1980 – 1993 öppen åsiktskamp och partiledningen tog aldrig initiativ till uteslutningar i samband med olika splittringar. Alla partistrider i KFML/SKP har varit säregna på sitt sätt. Det har gjorts taktiska fel, men bara i den senaste striden 1977 – 1980 tog likvidatorer makten för att kunna kasta ut oppositionen. För detta fick den betala ett mycket högt pris. Sveriges starkaste organisation till vänster om VPK 1976 förvandlades till en vänstersocialdemokratisk sekt, som lades ner 1990.

Sid. 19: ”Baude og KFML(r) reiste en linje for å kjempe utenfor fagforeningene. Vi mener denne linjen kan ha vært en riktig taktikk, kanskje til og med en riktig strategi i denne perioden, men at det handler om hvor kommunistene var och hvilke metoder de hadde. ” Jag är helt oense. KFML(r):s fackliga linje var aldrig korrekt – se ” KFML(r) och facket”. Den enda korrekta linjen består i att förena legala och illegala metoder (exempelvis strejker, maskning och massjukskrivningar), vilket KFML/SKP gjorde. Denna linje bygger på den kommunistiska rörelsens samlade erfarenheter, alltifrån Lenin, Komintern till Mao Zedong. KFML(r):s linje var inspirerad av Kominternperioden 1929 – 1934, men inte ens under denna period formulerades en så korkad paroll som ”Leve de vilda strejkerna! Ställ facket åt sidan!”. Däremot lanserades Röd Facklig Opposition, som aldrig blev särskilt framgångsrik. Situationen 1929 – 1934 i Europa skilde sig radikalt från situationen i Sverige 1969 – 1975. 1929 inträffade Wall Street-kraschen, som åtföljdes av en djup depression och en omfattande massarbetslöshet. Strejkvågen i Sverige 1969 – 1975 kan inte alls jämföras med klasstriderna på 1930-talet. Den utlöstes av den allmänna radikaliseringen i Sverige (vietnamrörelsen och studentrevolterna i Europa) och på grund av ett utbrett missnöje med den byråkratiska socialdemokratiska fackföreningsapparaten, som hade distanserat sig från arbetarna. I Sverige rådde det högkonjunktur 1969 – 1974 och arbetslösheten uppgick till högst två procent. Arbetarklassens reallöner ökade varje år till 1976.

En linjes riktighet bevisas av praktiken. Den enda framgångsrika strejk, som blivande KFML(r):are deltog i, var taktäckarstrejken 1969 (d.v.s. före sprängningen av KFML), men det gjorde också KFML:are. Kurt Österlund, partistyrelseledamot i SKP och sedermera en av grundarna av SKP(m-l)/SKA, deltog i taktäckarstrejken. Hans uppfattning är att de blivande r:arna inte spelade någon ledande roll. Samtliga strejker som KFML(r) självt initierade var nederlagsstrejker. Om nu KFML(r):s linje var riktig, varför ändrades då den senare?

Sid. 23 - ”Å støtte og lede ville streiker, å opprette strejkekomiteer utenfor sosialdemokratiets kontroll, dette er god kommunistisk praksis. Om KFML var mot dette, så gjorde de en grov feil.”

KFML var naturligtvis aldrig emot vilda strejker och strejkkommitteér – se ”KFML (r) och facket” http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/kfmlr_och_facket.pdf . Däremot var vi emot r-arnas praxis att starta vilda strejker, trots att majoriteten av de berörda arbetarna inte var eniga om att strejka. Sådana strejker slutar alltid med nederlag. I Sveriges största vilda strejk, skogstrejken 1975, där 13000 - 15000 skogsarbetare deltog, hade SKP två partimedlemmar i strejkkommittén – se för övrigt ”Skogsstrejken” – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/skogsstrejken75.pdf .

Sid.41. ”En av årsakene till dette kan være at AKP(m-l) - mer i likhet med KPML(r) enn med SKP - etter hvert fikk en sterk base i industriarbeiderklassen… Derimot hadde SKP, som (r) og Carlsson helt korrekt påpeker, stor dominans av akademikerer og intellektuelle.”

Detta är faktiskt gripet ur luften. Jag undrar vad ni bygger denna information på. I samband med splittringen 1970 odlade KFML(r) frenetiskt denna myt. Sant är att KFML:s AU 1970 dominerades av intellektuella: Gunnar Bylin, Kurt Lundgren, Bosse Gustafsson, Sköld Peter Matthis, Sigyn Meder – undantaget var Frank Baude. Gunnar Bylin, läkare, var första generationens akademiker liksom Bo Gustafsson, som sedermera blev professor. Kurt Lundgren var gymnasieadjunkt, sedermera forskare, liksom Sigyn Meder, som var språklärare. Sköld Peter Matthis, medelklassbakgrund, var läkare. De båda sistnämnda är fortfarande aktiva i det anti-imperialistiska solidaritetsarbetet. Det är inget märkligt med en sådan dominans av intellektuella i kommunistiska partiledningar i inledningsskedet. Bolsjevikpartiets partiledning, som ledde oktoberrevolutionen, hade en majoritet intellektuella. Kinas Kommunistiska Parti dominerades av intellektuella då det bildades 1921.

Den s.k. ”principfasta arbetarminoriteten” i KFML:s FS 1970 bestod av Leif Roland Jönsson, Sven Strömberg och Frank Baude. Leif Roland Jönsson var proletariserad socionom. Frank Baude var visserligen byggnadsarbetare, men en ”småskuttare” enligt Nils Holmberg. Nils Holmberg var veteran från Komintern, hade suttit i SKP:s partistyrelse efter andra världskriget och senare en av KFML:s grundare. Han kände Frank Baude mycket väl, bl.a. på grund av en släktskapsrelation. Med ”småskuttare” menade han en som jobbade på små arbetsplatser eller hade egen byggfirma. Då ligger det naturligtvis nära till hands att ställa facket åt sidan i den personliga praktiken. Sven Strömberg var arbetare, oklart vilken slags. (Jag satt och pratade med honom flera timmar under en tågresa upp till Norrbotten; jag såg honom som en pratsam kuf.)

Redan 1972 koopterades fem arbetare, däribland jag själv, in i KFML:s förbundsstyrelse. 1973 valdes Roland Pettersson, byggnadsarbetare med 5 – 7 års folkskola, till partiordförande. I den nyvalda partistyrelsen 1973 ökade inslaget av arbetare ytterligare. Den dagliga ledningen på fyra PS-ledamöter 1975 – 1978 bestod av Roland Pettersson, undertecknad, ytterligare en arbetare och en proletariserad student. I mitt fall kom jag från en genuin arbetarmiljö; min far, farfar och farfarsfar var alla skogsarbetare. När jag blev partisekreterare, hade jag hoppat av gymnasiet i första ring och arbetat i LO-kollektivet i tio år, avbrutet av två års studier i Uppsala (som mest ägnades åt politik). I partistyrelsen från 1976 förstärktes det proletära inslaget ytterligare; bl.a. valdes Jan Frykholm, medlem i skogsarbetarnas strejkkommitté, in. SKP:s partistyrelse proletariserades alltså successivt och flera intellektuella byttes ut i Verkställande utskottet.

Om man jämför med AKP(m-l):s ledning, så ser man att Tron Ögrim kom från ett akademikerhem, sedan bryggeriarbetare och fri kulturskribent; Pål Steigan kom från ett lägre tjänstemannahem, tre års universitetsstudier, partianställd och sedan förlagsredaktör; Finn Sjue kom från ett bondehem, psykolog och senare universitetslärare. Sigurd Allern, Kjersti Ericsson och Sverre Knudsen blev samtliga professorer. Deras klassbakgrund känner jag inte till. KFML/SKP:s ledning genererade bara två professorer; utöver Bo Gustafsson även Klas Borell. Jag har träffat flera i AKP(m-l): s ledning, men bara en genuin arbetare såvitt jag kommer ihåg. Jag har glömt hans namn, men han kom från Mo i Rana. De flesta AKP(m-l):are träffade jag 1975 – 1978 och sedan från mitten av 1980-talet, då SKA och AKP(m-l) knöt kontakter.

SKP:s och KFML(r):s respektive klassammansättningar återspeglade ytterst klasstrukturen på respektive ort i Sverige. Det är givet att inslaget av studenter blir stort i Uppsala. Stockholm är den administrativa huvudstaden, som alltid varit mindre industrialiserad än Göteborg. Idag arbetar bara fem procent inom tillverkningsindustrin i Stockholm. Men Sverige består inte enbart av dessa städer. Det fanns massor av andra industriorter i Sverige. Andelen industriarbetare var för övrigt större i Sverige än i Norge på 1970-talet; det egentliga småborgerskapet, d.v.s. bönder och fiskare, var relativt sett större i Norge än i Sverige. SKP var ända fram till 1977 betydligt större än KFML(r) och fanns på många fler orter.

1975 inledde SKP den s.k. planmässiga utbyggnaden av partiet, d.v.s. en proletariseringskampanj, som gav gott resultat. I realiteten hade vissa partidistrikt redan inlett egna proletariseringskampanjer. Jag tillhörde KFML-Malmö 1970 – 1974, och tjänstgjorde både som avdelningsordförande och distriktsordförande och kände väl till förhållandena i Skåne. KFML/SKP hade en betydligt starkare ställning och bättre klassammansättning än KFML(r) i de tre västskånska industristäderna, Malmö, Landskrona och Helsingborg. I Malmö dominerade medlemmar från LO-kollektivet; vi hade knappt några akademiker. Vi var den enda vänsterorganisation med inflytande på Kockums varv med 4500 kollektivanställda. I de fackliga valen 1974, då två kandidater från SKP ställde upp mot den socialdemokratiska fackklubben (på en radikalt fackligt-politisk plattform, men alla visste att kandidaterna var SKP:are), fick de 25 procent av rösterna. Dessutom fanns vi företrädda inom sjukhussektorn och hade ett par fackordföranden därutöver. T.o.m. i Lund hade vi proletariserade studenter.

KFML/SKP fanns på alla viktiga orter i det mellansvenska industribältet i motsats till KFML(r). I Stockholm hade SKP en stark ställning i de grafiska fackklubbarna på Dagens Nyheter, Sveriges största morgontidning, och Svenska Dagbladet, den andra morgontidningen, med 25 – 30 medlemmar. Den förra fackklubben kontrollerades helt och på SvD var klubbordförande SKP:are. I SKP-Södra Järva (i Stockholm), sedermera SKA:s bas, som jag tillhörde från 1975, tillhörde majoriteten LO-kollektivet. SKP-Södra Järva hade 45 medlemmar i en förort med 30 000 invånare. Avdelningen hade fler aktivister och sympatisörer än socialdemokraterna och överflyglade dessa i hyresgästföreningen. Vi genomförde också en hyresstrejk. I riksdagsvalet 1976 fick vi två procent i en av stadsdelarna, Rinkeby. Det är också betecknande att KFML/SKP fanns med från första början i Svenska Hamnarbetarförbundet (i åtminstone tre hamnar), vilket förbund KFML(r) inledningsvis tog avstånd från (se ”KFML(r) och facket”) och hamnade därmed på samma sida som socialdemokraterna.

1976 genomförde SKP en intern analys av partiets klassammansättning. Tyvärr hittar jag inte den rapporten, men i denna artikel http://www.nat.nu/typo3/artiklar/article/varfoer-kapsejsade-skp/ , som förmodligen bygger på rapporten, anger jag att ”LO-anslutna medlemmar steg till 40 procent” 1976. Resten var alltså tjänstemän (TCO/SACO) eller studerande. Enligt en författare i antologin ”Utanför systemet” – http://media.rodarummet.org/2013/08/utanfor_systemet.pdf – gjorde KFML(r) en klassanalys av partiet inför kongressen 1974 och kom fram till följande resultat:

”Detta var också nytt. Ett nytt slag för en proletarisering av förbundet tas mot bakgrund av att en undersökning visat att förbundet fortfarande domineras till 60 % av icke arbetare (de proletariserade studenterna här inräknade). Då medlemskadern dessutom upp till 80 % visade sig vara under 30 år kan vem som helst föreställa sig förankringen i arbetarklassen. Den mellanskiktsdominerade ungdomsrörelsen KFML(r) behövde ännu en proletariseringskampanj.”

Det är en sak att skicka ut proletariserade studenter till arbetsplatserna; en annan sak att värva inne på arbetsplatserna. En proletariserad student kan alltid gå tillbaka till sina studier eller återuppta sin karriär när som helst – en genuin arbetare kan det inte. Den tidigare nämnde Roland Pettersson, som var född på 1930-talet, var en genuin arbetare med 5 – 7 års skolgång. Hans generations arbetare kunde bara lämna klassen genom att bli förman, bli betald fackföreningsfunktionär, starta egen firma eller studera vidare på korrespondens (vilket mycket få gjorde). Först 1968 infördes kommunal vuxenutbildning i Sverige.

Det finns ingen täckning för påståendet för att KFML(r) skulle ha haft en bättre klassammansättning än KFML/SKP. Om AKP(m-l) eller SKP hade den bästa klassammansättningen eller inte, kan i varje fall jag inte avgöra. På 70-talet utbytte vi inte den typen av information vid något tillfälle.

Sid. 52–53 - Apropå diagrammet. Där kan man tillägga att Vänsterns Ungdomsförbund , VPK:s ungdomsförbund, sprack i fyra delar 1970. En grupp bildade Marxist-Leninistiska Kampförbundet (MLK), som var prokinesiskt, men som under 1970-talet konsekvent stod till höger om KFML/SKP och som slogs samman 1983 med Röd Ungdom. Gudrun Schyman, som senare blev ordförande för Vänsterpartiet och FI, kom från MLK. En grupp bildade Förbundet Kommunist, som var inspirerat av Althusser/Gorz. FK var en halvtrotskistisk organisation och upplöstes 1982. En grupp gick över till KFML. Flera KFML-avdelningar, Malmö, Karlskoga, Växjö etcetera, initierades av f.d. VUF:are. Två f.d. VUF:are koopterades in i KFML:s förbundsstyrelse 1972 och i den partistyrelse som valdes 1976 satt tre medlemmar från denna grupp. Den minsta gruppen vid splittringen utgjordes av de VPK-trogna, som bildade Kommunistisk Ungdom.

För övrigt finns det tre trotskistiska organisationer, Socialistiska Partiet (f.d. RMF/KAF), Rättvisepartiet och en utbrytning ur Rättvisepartiet, idag i Sverige.

Texter om motsättningarna mellan KFML/SKP och KFML(r) på nätet:

”KFML(r) och facket” – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/kfmlr_och_facket.pdf

”Skogsstrejken” – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/skogsstrejken75.pdf - se sid. 14 – 17, som innehåller polemik mot VPK, KFML(r) och MLK.

”Utanför systemet Vänstern i Sverige 1968 – 78” – skribenterna tillhör varken KFML/SKP eller KFML(r): http://media.rodarummet.org/2013/08/utanfor_systemet.pdf

Dokument från en splittring KFML/KFMLr 1970 – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfmlr-kp/dokument_fran_en_splittring.pdf

Texter om motsättningarna inom KFML/SKP på nätet:

Dokument från Sveriges Kommunistiska Partis andra kongress (1976) –http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/skp_2_kongress.pdf . Se också appendixet, särskilt sid. 52 – 54.

Verksamhetsberättelse för Sveriges Kommunistiska Arbetarparti – SKA 1982 –http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/ska/ska-82-verksamhetsberattelse.pdf. Se särskilt kapitel tre och fyra.

Behöver ett revolutionärt parti en säkerhetspolitik? – http://www.nat.nu/typo3/artiklar/article/behoever-ett-revolutionaert-parti-en-saekerhetspolitik/

Maoisterna – http://www.nat.nu/typo3/artiklar/article/maoisterna-1/

Lärdomar av KFML/SKP:s sönderfall – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/intervju_med_pal_av_mf.pdf

”SKP i kris” – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/skp_i_kris.pdf – trotskistisk analys

Maoister om ”m-l-rörelsens” undergång – http://www.marxistarkiv.se/sverige/kfml-skp/maoister_om_m-l-rorelsen.pdf och i en längre version här: http://www.nat.nu/typo3/artiklar/article/varfoer-kapsejsade-skp/

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!