Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Oprah Winfrey seiler opp som en het kandidat som ny kandidat for det demokratiske partiet i USA. Det kan jo selvsagt ikke bli verre enn i dag. Men det kan ikke bli bedre heller. Uansett om en kandidat har gode hensikter, er det ikke én person som styrer USA. USAs politikk utformes og iverksettes av borgerskapet og deres stat. Og klasseorganiseringa og statsapparatet i USA er enda mer byråkratisk og tungrodd enn det som er vanlig i kapitalistiske land. Det er mange instanser som holder hverandre i sjakk. Selv en kaoskandidat som Trump, får i liten grad gjennomslag for sine ville ideer. Politikken som faktisk føres er til forveksling lik Obamas. Vil man forandre verden må man knuse systemet. Det kan ikke endres innenfra. Og vårt system, proletariatets politiske makt, må organiseres annerledes enn borgerskapets. Kjendispresidentene i USA er en god illustrasjon på hvordan systemets “demokratiske” fasade blir til rent skuespill. Måten borgerskapet organiserer politikken på, gjør ikke bare kjendispresidenter til en mulighet - det blir totalt logisk! Hvorfor skulle ikke Oprah og Trump være kandidater og presidenter? Hvorfor skulle ikke Arnold Schwarzenegger være guvernør i California?

Det er jo uansett ikke sånn at disse gallionsfigurene bestemmer. Det er jo ikke disse som sitter med makta. Det er ikke de som utformer politikken. De skal bare presentere saker, klippe snorer, formulere taler, være ansikt utad. Dette er arbeidsdelingen i borgerskapets politiske system i et nøtteskall. Topp-politikere skal prate, de skal spille en rolle, de skal sanke stemmer - og ingenting annet. De har en stab av folk rundt seg til å hjelpe med dette, og andre som holder kontakt med utvalg og komiteer som faktisk utvikler politikk. Denne utvikles igjen (selvsagt) under påvirkning av organisasjonsliv, lobbyister, rike onkler og så videre. Og alle disse jobber igjen innenfor de snevre rammene som det politisk-økonomiske systemet setter. Handler de i strid med maktas interesser, vil de møte en rad åpne og skjulte sanksjoner. Ingen kan handle i strid med de økonomiske lovene som ligger til grunn for det hele - uten at det straffer seg voldsomt.

Innen dette systemet, med en rekke rammer og begrensninger, opererer borgerskapet med en “tredeling” av makta, eller med rotasjon av posisjoner, tidsbegrensninger på tillitsverv og stadig mer “arbeidsdeling” og spesialisering innen hvert område. Da blir det logiske resultatet til slutt, at man får kjendispolitikere - slik vi har mange eksempler på, også før Trump. Et kjent fjes og gode talegaver er avgjørende. Andre aspekter er det andre som tar seg av. I et slikt mylder vinner borgerskapet enda enklere fram med sine klasseinteresser. De er best organisert, de har mest penger og ressurser. De har arméer av jurister og andre spesialister, som kan lose deres hjertesaker gjennom et tilsikta uoversiktlig og komplisert system. Og massene, spesielt de fattigste og mest undertrykka, får dermed en umulig jobb om de skal manøvrere innenfor dette og forsøke å vinne fram med sine saker - med mindre de skulle ha sammenfallende interesser med borgerlige krefter i en enkeltsak.

Kort sagt er arbeidsdelinga og de intrikate systemene en borgerlig måte å organisere politikken på. Den tjener borgerskapet som klasse. Og den tjener forsåvidt også en rekke småborgerlige yrkesgrupper, som får sitt levebrød nettopp i dette mylderet av institusjoner. Byråkrater, forretningsjurister, reklameagenter og andre, som tjener til salt i grøten og vel så det, på å forvalte de borgerlige institusjonene.

Mot dette står den proletariske sentralismen. Marx og Lenin slo fast at der proletariatet griper makta, så sentraliserer de den i sine hender. Den proletære tillitsvalgte forvalter makta åpent på vegne av proletariatet. Og den gjør det uten å for eksempel skille mellom lovgivende og utøvende. Heller enn kompliserte valgordninger og tekniske løsninger, kan proletariatet når som helst kalle tilbake sine tillitsvalgte. Dette er lærdommer fra tidligere proletariske statsmakter og organisasjoner. Og de øverste lederne er ikke bare et fjes, men må kunne representere proletariatet skikkelig ved å være dyktige politiske ledere i stand til å lede helheten og ikke bare delen.

Ingen mennesker kan gjøre “alt” - men noen må lede proletariatets organisasjoner, særlig denne klassens parti og stat. I de systemene der rotasjon eller “flat struktur” tilsynelatende gjør ledelse og autoritet overflødig, fungerer dette bare som en tåkelegging av hva som faktisk skjer. Den reelle makta tilsløres. Den skjules - og således unndras den fra demokratisk kontroll. "Flat struktur" og formell likhet på papiret, er borgerskapets yndlingsarena. Der kan de utøve sin makt fritt, samtidig som det på overflaten ikke ser ut som de har makta.

Åpen ledelse, åpen makt, er en forutsetning for virkelig demokrati. Og sentralisme er en forutsetning for en slik åpen og tydelig makt.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!