Skrevet av en kommentator for Tjen Folket Media.

Den norske militærfascismens historie – del 1 av Lars Borgersrud.

Borgersrud forteller historien om hvordan offiserer og næringslivstopper samlet seg i et militært parti som arbeidet for et fascistisk kupp i Norge. Bevegelsens ideologi, klassegrunnlag og utviklingen i mellomkrigstida blir godt dokumentert.

«Vi er jo et militært parti» går igjennom både den norske militærfascismens historie, og dens ideologiske sider. I mellomkrigstiden var Norge prega av uro, arbeidskonflikter og klassekamp. Nordisk Folkereisning og seinere Nasjonal Samling, mente dette måtte ordnes opp i, og at arbeiderbevegelsen og kommunister måtte slås hardt ned på. Hvem kunne være bedre til det enn de militære? Et militært parti ble dannet, et parti som skulle ta i bruk alle midler for å forsvare seg mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. De var imot et politisk system der arbeidere kunne organisere seg i egne foreninger, i kamp mot arbeidsgivernes foreninger. Men hva var alternativet til parlamentarisme og klassekamp? Fascistenes «løsning» var at arbeiderne og kapitalistene måtte samles i et nasjonalt felleskap, basert på biologisk opphav. Det nordiske rasefelleskap. I stedet for å kjempe mot hverandre burde arbeidere og kapitalister arbeide for det felles mål. Både en bedrift og et samfunn burde være styrt av korporasjoner, der klassene samarbeidet for å reise nasjonen. En sterk fører og et svært voldelig apparat for å underlegge seg folket var nødvendig for å få dette til.

Historiske høydepunkter var da Quisling ble valgt til forsvarsminister, og den videre dokumenteringen av hvordan Quisling brukte denne posisjonen til å planlegge et fascistisk statskupp i Norge. Men det er en rekke interessante observasjoner som gjør at boka har flere høydepunkter. Helt fra starten fortelles det om de sentrale personene i Nordisk Folkereisning (forløperen til NS), og dennes oppstart og organisering, også videre NS sin organsiering. Dette er interessant, særlig fordi at fokuset på Quisling i den offentlige debatten har overskygget at partiet slett ikke bare bestod av han, men av en rekke høytstående personer, spesielt militære, men også borgerlige og. Dette beskrives godt, med en rekke eksempler, og er til tider sjokkerende å lese om. I forbindelse med at Quisling ble forsvarsminister i 1931 skrev Folkereisningen til avisene, og undertegnet teksten med åtte direktører, en tidligere statsråd, en dobbeltdoktor og to advokater. Den mest sentrale personen i Folkereisningen, Frederik Prytz, var godseier, tømmerkapitalist og offiser. Dette var militære folk, og borgerlige og høyborgerlige krefter, som mente at det parlamentariske systemet burde byttes ut til fordel for et fascistisk militærdiktatur. Den fascistiske tendensen i det norske militæret og borgerskapet er en del av historien det er skrevet alt for lite om, men Borgersrud leverer, og gjør oss nysgjerrige på å lære mer om denne delen av historien.

I formen er boka detaljert og forholdsvis tung. Borgersrud dokumenterer og beskriver, nærmest i detalj hvordan dette foregikk. Dette innebærer at boka ikke er noe sengelektyre, men samtidig fører det til høy troverdighet. Dette er et godt dokumentert og kildebelagt bidrag til fascismens historie i Norge.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!