Statoil og den norske stat fører en politikk som holder Angola nede, en politikk som grovt utbytter den angolanske befolkning, samtidig som de skryter på seg at de hjelper og gir bistand.

Økonomisk politikk har konsekvenser for mennesker. Den utbyttingen som Statoil driver i Angola er rein plyndring og fører til massiv fattigdom. Konsekvenser av det er blant annet den desidert høyeste barnedødeligheten i verden. [1] [2] Mødredødeligheten er på nesten 5 av 1000 mens den i Norge er på 5 av 100 000. Levealderen er den 15 laveste i verden, på 54 år. [3] I Angola lever 30 % under fattigdomsgrensa. [4]

På en rekke områder ligger Norge høyt på statistikken og skryter av lav mødredødelighet, lav barnedødelighet, høy grad av utdanning og mange andre ting. Vi ser stadig reklame og informasjonskampanjer om arbeidet Norge gjør for å «hjelpe» i andre land. Vi blir solgt en ide om at Norge, på grunn av kun eget arbeid, er rikt, og bruker denne rikdommen til å hjelpe andre. Vi leser om hvordan kvinner i mange fattige land ikke går på skole, blant annet fordi at når familier er fattige og ikke har råd til å sende alle barna på skole, er det jentene som blir hjemme. Og vi leser så om hvordan Norge gir millioner i bistand for å hjelpe fattige jenter med å få gått på skole. Det hagler av ros og positive omtaler om Norges bidrag.

"Norway’s remarkable commitment to education will not only help more children go to school,” said Mr. Lake. “It will help more girls stay in school and make the most of their potential." [5]

Men vi leser ikke om hvor mye penger den norske stat, norske selskaper og kapitalister tjener på ressurser og billig arbeidskraft i fattige land. Hvordan de pumper ut profitt, og kun gir tilbake en liten andel i bistand – som et plaster på såret, og som betaling eller korrupsjon for å sikre seg større inntjeninger i det aktuelle land.

Økonomiske forhold henger sammen med både helsetilstand og levealder. Det bestemmer om folk går på skole, om de har jobb, og om de lever eller dør. Det er fattigdom som er den grunnleggende årsaken til at så mange mennesker i fattige land dør av diverse sykdommer. Det er fattigdom som er årsaken til at folk drikker skittent vann, spiser for lite mat, og ikke får en rekke andre grunnleggende behov dekket. Å få disse behovene dekket ville forhindret millioner av dødsfall hvert år.

Bilde uten navn

Tilfellet Angola og tilfellet Norge

Norge er som kjent en oljenasjon. Petroleumsutvinning er Norges desidert største inntjenende bransje. En rekke selskaper og kapitalister tjener milliarder av kroner på utvinning og salg av petroleumsprodukter. Den største av disse er Statoil. Den norske stat eier 67 % av aksjene i Statoil. Statoil har virksomhet i 37 land, og den største bidragsyter til Statoils oljeproduksjon utenfor Norge, er Angola. Med en produksjon på 200 000 oljefat om dagen, er Angola Norges viktigste samarbeidspartner i Afrika. [6]

Statoil selv skryter over å bidra til positiv utvikling i Angola: «Statoil har tro på å være en proaktiv kraft for vekst i de samfunnene vi opererer i. Vi er ansvarlige naboer og vil gå lenger enn kun økonomiske transaksjoner, vi vil ha mening i det vi gjør. I Angola fokuserer Statoil på aktiviteter fra forskning og teknologisk utvikling, til offentlig helse og infrastruktur.” [7]

Statoil nekter å oppgi hvor mye verdier de henter ut av Angola, men oppgir hva de betaler i skatt til den angolanske staten. I 2016 betalte Statoil 30 milliarder i skatt til Angola, nesten like mye som det norske bistandsbudsjettet. (Forslag til bistandsbudsjett for 2018 er 35,1 milliarder, av dette går 10 % til den største mottakeren; Norge.) Til tross for at Statoil holder inntjeningen hemmelig er det rimelig åpenbart at de tjener mer enn hele det norske bistandsbudsjettet på virksomhet i kun ett land, og dermed at mye større verdier hentes ut av fattige land, enn det som gis tilbake i bistand. Det er bare en tenkbar grunn til at Statoil nekter å oppgi hvor mye de tjener, og det er at det ikke ser bra ut. Det ser ikke bra ut å hente enorme verdier ut av et fattig land, og kun gi tilbake en liten del. Med en enorm oljeproduksjon burde ikke BNP i Angola være på 4102 (i dollar). Til sammenligning er Norges 74 735. [8] Olje er ikke en fornybar ressurs, og Statoil, og Norges grove utbytting av Angola holder landet nede i fattigdom, og fratar også fremtidige generasjoner av angolanere muligheten til å bygge opp eget land.

Bistand

Statoil selv støtter noen prosjekter i Angola, og det ble blant annet store medieoppslag i Norge da det ble funnet ut at teknologisenteret Statoil hadde gitt 420 millioner kroner til ikke eksisterte. [9] I begynnelsen av avsløringene sa Statoils landdirektør Marc Courtemanche at dette ikke var deres ansvar. Det var ikke deres skyld at korrupte angolanere ikke brukte pengene slik de skulle. [10] Det blir jevnlig satt fokus på at bistand «ikke nytter», og en av forklaringene er korrupte myndigheter og tjenestemenn. Det blir for lettvint kun å peke på korrupte tjenestemenn i Angola, selv om det definitivt finnes og er en faktor. For hva med resten av den norske bistanden? I 2016 var den norske bistanden til Angola på 64, 5 millioner kroner. Ifølge Norad var dette hovedsakelig på disse områdene «petroleum, menneskerettigheter, fornybar energi, fiskeri og samfunnsvitenskapelig forskning.» [11]
Ifølge RORG-samarbeidet (RORG er en forkortelse for RammeavtaleORGanisasjoner - et samarbeid blant norske, frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler og flerårige avtaler med Norad mottar offentlig støtte til å drive folkeopplysning i Norge om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål) hjelper ikke norsk bistand i Angola mot fattigdom, den legger til rette overfor myndighetene for å få tilgang til sokler, og altså mer norsk profitt. [12] Ifølge Norad har de norske pengene gått til støtte for utvikling av en petroleumslov, i tillegg til støtte til norsk næringsliv i Angola. CMI (Christian Michelsen Instituttet) hevder i en rapport at bistanden til Angola har høy risiko for korrupsjon og ikke gir noen mulighet for redusert fattigdom i Angola. Det antydes også at den norske bistanden brukes for å få bedre tilgang på sokler. [13]

Den norske stat gir altså penger til norsk næringsliv i Angola, for å sikre at Statoil (blant annet) får tilgang på så mye som mulig av angolansk olje, for så ta med seg haugevis av profitt ut av landet. Det sier seg selv at dette ikke er noen løsning på fattigdom i Angola, det er det direkte motsatte som skjer. I tillegg skryter staten og Statoil av at de bidrar til utvikling, noe som i denne konteksten er direkte motbydelig.

Bistand er en av de store grunnene til at Norge ses på som en «god stat». Dette er en viktig måte sannheten om Norges imperialistiske posisjon forties. Bistand fungerer på flere måter. En måte er å utvikle de delene av samfunnet som legger til rette for økt norsk inntjening. Det er tilfellet når bistand går til petroleum, fornybar energi og fiskerivirksomhet. Ved å støtte utvikling på disse områdene, enten det er ved opplæring av ansatte til et departement, eller utvikling av lover og kunnskap i bransjen, så fungerer det slik at staten gir penger til visse områder for å sørge for at egen inntjening, og inntjening til selskaper fra eget land, blir mer effektiv. Man gir penger inn for å få mer penger ut. En annen måte bistand fungerer på er å bruke det som et middel til å gi til de parter og personer innenfor myndighetene i et visst land som har beslutningsmyndighet, eller mulighet for påvirkning av dette, når det gjelder for eksempel tildeling av sokler, altså korrupsjon. En tredje måte bistand fungerer er å kun gi bistand for å få bedre anseelse. Det er alltid en rekke venstreorienterte som ivrer for mer bistand. En løsning som går ut på at utbyttingen fortsetter, mens en viss del av utbyttet går tilbake til humanitære formål, er uansett en elendig løsning. I ulike land er det ulik fortjeneste og bistand. I noen land er inntjeningen mindre, bistanden større, men helheten og grunnlaget for hvordan bistand fungerer forutsetter en grov utbytting av arbeidere i andre land, samt utsugning av ressurser der.

Næringslivet en større og større rolle i bistandspolitikken

Fra 2002 til 2011 har bistanden til næringsutvikling over statsbudsjettet blitt mer enn seksdoblet til 1,98 milliarder, ifølge en rapport som nylig ble utgitt av Forum for Utvikling og Miljø. Det er 7,2 prosent av det totale bistandsbudsjettet. Litt over halvparten av dette er overføringer til Norfund for å styrke fondets kapitalgrunnlag. Det sies at dette skal bety at Norge støtter næringsliv, og at det igjen fører til utvikling. Men det er lønnsomhet som prosjektene måles på, ikke utvikling i de gitte land. Man kan heller ikke vise til at det faktisk fører til utvikling, og det er heller ingen som måler det. [14] [15]

Angola – en lang kamp for selvstendighet

Norge, Angola, slavehandel, kolonialisering og imperialisme. Det er ingen tilfeldighet at Angola er utsatt for massiv utbytting i dag. Gjennom hundrevis av år, fra slavehandlernes rikdommer brukte inntjeningen på å industrialisere Europa, og gjennom kolonialiseringens undertrykking og frigjøringskampenes blod og tårer. Koloniene har blitt ekstra hardt undertrykket under kapitalismen. Landenes egen produksjon har blitt knust. Arbeidskraften i de tidligere kolonilandene selges for langt lavere priser, og ressurser selges til spottpris. Styringsorganene har blitt satt ut av spill, ledere drept og krig og undertrykkelse har satt sine spor i befolkningen. Bilde uten navn Norge har vært en egen stat i over 200 år (siden 1814, selv om Norge formelt sett var i union med Sverige til 1905), mens Angola ble en selvstendig stat i 1975, altså for mindre enn 50 år siden. Mens Norges løsriving foregikk ublodig, og hverken Danmark eller Sverige ville risikere å drepe tusenvis av mennesker for å holde unionen, er historien til Angola en helt annen. Portugal opprettet Angola. Som mange andre afrikanske kolonier ble landet opprettet helt uavhengig av opprinnelige nasjoner, kongedømmer og språklige og historiske skiller. [16] Som portugisisk koloni var Angola også lenge senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil. Mens norske kapitalister og redere tjente penger på frakt av slaver, ble angolanere solgt som slaver. Portugal sørget for å knuse de ulike kongedømmenes lokale/regionale makt og økonomi, og unge arbeidsføre mennesker ble solgt og transportert til andre land. Samtidig tjente norske kapitalister og redere på frakt av afrikanske slaver, og bygde ut industri i Norge som følge av dette. Et eksempel på dette er Thor Møhlen, som industrialiserte Møhlenpris i Bergen. [17] Bilde uten navn Norske redere og norske kapitalisters investeringer i skipstrafikk gjorde at en rekke nordmenn tjente på både kolonialisering og slavehandel. Etter slaveriet fortsatte kolonialiseringen. Portugal sørget for å lage lover som sikra mest mulig utbytte fra Angola. Fra 1960-tallet frigjorde stadig flere kolonier seg fra kolonimaktene, og også angolanerne grep til våpen for å sloss for frihet. I 1975 trakk Portugal seg ut. Etter frigjøringen fra Portugal ble det borgerkrig mellom partene i frigjøringsbevegelsen. Tre parter: UNITA, MPLA og FNLA kjempet mot hverandre, og dette hadde også røtter i den koloniale fortiden. UNITA baserte seg på Ovimbundufolket sør i landet, MPLA på Ambundufolket, og intelligensiaen i hovedstaden Luanda. FNLA baserte seg på Bakongofolket. UNITAs historie er spesiell, før frigjøringen baserte den seg til en viss grad på støtte fra Kina, blant annet fikk/kjøpte de våpen fra Kina, og de kalte seg maoister. Etter selvstendigheten distanserte de seg fra dette, og mottok mye støtte fra USA og Sør-Afrikas apartheid regime. Først hevdet de at de var maoister, deretter sosialister, deretter for et fritt marked. Etter hvert markerte UNITA seg som et konservativt høyreparti med sterk antikommunistisk framtoning og politikk. De ble en bastion mot kommunisme og USA oppfordret alle allierte til å støtte partiet. MPLA derimot ble støtta av Cuba og Sovjetunionen. Både cubanske og sør-afrikanske soldater var i Angola og kjempet i borgerkrigen. På slutten av 1980-tallet ga MPLA begynte partene å vurdere å legge ned våpnene. Det ble inngått en fredsavtale og holdt valg. MPLA vant valget i 1992 men UNITA nekta å legge ned våpnene, så borgerkrigen fortsatte. Etter dette ble «bloddiamanter» verdenskjent etter at UNITA finansierte krigen med salg av diamanter. [18] [19]

I 2002 ble UNITAs leder Jonas Savimbi drept og en ny fredsavtale ble påbegynt. Det er mindre enn 20 år siden krigen tok slutt. Borgerkrigen førte til at store deler av befolkningen endte på flukt i eget land, i tillegg til fattigdom og overgrep. Utviklingen i regjeringspartiet MLPA har vært stadig mindre kommunisme/sosialisme, stadig mer egeninteresse og kleptokrati. Alt dette har lagt godt til rette for at imperialistiske selskaper kan plyndre landet.

  1. ^Unicef: Hvert eneste barn teller
  2. ^FN: Barnedødelighet
  3. ^FN: Levealder
  4. ^Norad: Angola
  5. ^Unicef: Norway
  6. ^Statoil: Angola
  7. ^Statoil: Angola
  8. ^FN: BNP
  9. ^Aftenposten: Statoil trekker seg ut av omstridt virksomhet
  10. ^ABC Nyheter: Statoil om skandalen - Ikke vårt ansvar
  11. ^Norad: Angola
  12. ^RORG: Norges interesser vs Angolas utviklingsbehov
  13. ^RORG: Norges interesser vs Angolas utviklingsbehov
  14. ^Bistandsaktuelt: Norske firmaer må rapportere utviklingseffekt
  15. ^Bistandsaktuelt: Kartlegger norske bedrifter
  16. ^FN: Angola
  17. ^Wikipedia: Jørgen Thor Møhlen
  18. ^Wikipedia: UNITA
  19. ^Fowler rapporten, FN

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!