Skrevet av en aktivist og første gang publisert i Kommunust #9 i 2015. Dette heftet var del 1 av 2 hefter under tittelen MLM mot trotskisme. Les mer her.

Et av trotskismens særtrekk som egen politisk retning er deres variant av teorien om ”permanent revolusjon”. Både Marx og Lenin har brukt begrepet, men på et annet vis enn trotskistene. Trotskismens ”permanent revolusjon”-teori bryter med marxismen, leninismen og maoismen. Det er fra teorien om den permanente revolusjonen at trotskistene utleder sin motstand mot Stalins linje for å bygge sosialisme i ett land og mot Maos linje for nydemokratisk revolusjon i den tredje verden.

I Sovjetunionen ble det ført store politiske diskusjoner i begynnelsen av 1920-tallet. Det var politisk kamp i kommunistpartiet etter Lenins død, om veien videre, hvilken linje partiet skulle føre og hvem som skulle lede det. Debatten pågikk fra 1924 til 1926. Trotskismen og teorien om ”permanent revolusjon” led et sviende nederlag. Stalin var en av de som sto på den seirende siden, men spilte en noe tilbaketrukket rolle i debatten. Første runde i debatten dreide seg om trotskismen og Trotskijs teori om ”permanent revolusjon”. I denne debatten sto spesielt Sinovjev og Bukharin mot trotskistene. Andre runde med debatt dreide seg om ”sosialisme i ett land”, og der tok Sinovjev standpunkt mot ”sosialisme i ett land”, og spesielt mot Bukharins framstilling av den.

Da diskusjonene ble avslutta tok det sovjetiske kommunistpartiet og den Kommunistiske Internasjonale klare standpunkt mot Trotskijs ”permanente revolusjon” og for linja om å bygge sosialisme i ett land. Etter dette ble trotskismen senteret i den indre opposisjonen mot Sovjet-ledelsen og Stalin.

Fortsatt sentral teori for trotskister

Den trotskistiske teorien om ”permanent revolusjon” er fortsatt sentral for trotskister. Denne linja vil skille arbeiderklassen fra sine allierte, stikke kjepper i hjulene for nydemokratiske revolusjoner, tåke til forståelsen av sosialisme og forkaste mulighetene for rød makt og sosialistisk oppbygging i den virkelige verden.

Internasjonale Sosialister (IS) skrev følgende ved 90-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen:

”Den russiske revolusjonens nederlag i løpet av 1920-tallet skjedde som et resultat av at det ikke lyktes å spre revolusjonen til resten av Europa, og at en ny klasse, det stalinistiske byråkratet, kom til makten på ryggen av rådsmakten og det gamle bolsjevikpartiet.”

Forbundet Internasjonalen (FIN), den i praksis nedlagte sympatisørgruppa for en av den trotskistiske Fjerde Internasjonalen skriver i sin plattform, sist redigert i 2002:

”Det samme gjelder i kampen for sosialismen. Den kan bare overleve når trusselen fra imperialismen overvinnes ved at imperialismen selv overvinnes. Sosialismen må være internasjonal, eller så blir den ingenting.”

Disse to retningene – den halvtrotskistiske IS-tendensen og Mandels Fjerne Internasjonale – har stått for to forskjellige definisjoner av Sovjet under og etter Stalin. IS-tendensen har definert landet som statskapitalisme fra Stalin tok ledelsen i partiet. Mandels Fjerde Internasjonale har holdt på den ortodokse trotskistiske definisjonen av Sovjet som ”degenerert arbeiderstat”. Begge retninger hevder arbeiderklassen og sosialismen ikke kunne seire eller overleve fordi revolusjonen ikke ”ble spredd” til resten av Europa.

I Skandinavia er det fire trotskistiske retninger av en viss størrelse. IS-tendensen har vært sterkest i Norge og Danmark. Mandels Fjerde Internasjonale støttes av Socialistisk Arbejderparti (SAP) som er en del av danske Enhedslisten (Rødts søsterparti) og av Socialistiska Partiet i Sverige. Den tredje tendensen er del av* Commitee for a Workers’ International (CWI)* og heter Rättvisapartiet Socialisterna (RS) i Sverige. Den minste retningen er svenske Arbetarmakt og ungdomsgruppa Revolution. De er en del av Forbundet for en revolusjonær kommunistisk internasjonale (FRKI). FRKI ble i utgangspunktet danna av Workers’ Power i Storbritannia som brøyt ut av Socialist Workers’ Party. Samtlige retninger forsvarer den trotskistiske teorien om ”permanent revolusjon” og avviser av teorien om sosialisme i ett land.

Per-Åke Westerlund skriver følgende for Rättvisapartiet Socialisterna i 2010:

”Stalins forsøk på å tvinge tilbake økonomien innenfor den nasjonale rammen og gjøre dette til kommunistenes politikk, innebar både den Kommunistiske internasjonalens og til slutt Sovjetunionens undergang.”

Arbetarmakt er den minste av de trotskistiske gruppene i Skandinavia, men har de lengste programmene. De er grundige i sin tilslutning til Trotskijs permanente teori, og slår tydelig fast at:

”Parolen om ”proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur” er foreldet. Gjenopplivningen av denne frå ”venstrestalinister” eller tidligere ”trotskister” (SWP i USA) skaper bare en mensjevikisk felle for arbeiderklassen.”

Når Sovjet likevel hadde enorm framgang, likevel maktet å knuse Hitler-Tyskland, og likevel fungerte som et baseområde og støttepunkt for revolusjoner i andre land, når Kina lyktes i å kaste ut imperialismen gjennom Maos allianse mellom arbeidere, bønder, intellektuelle og det nasjonale borgerskapet og denne alliansen dannet grunnlaget for sosialistisk revolusjon, ble trotskismens spådommer om nederlag gjort til skamme.

Trotskijs teori om ”permanent revolusjon”

Trotskij skriver i 1929:

”I land med en sen borgerlig utvikling - især de koloniale og halvkoloniale land - betyr teorien om permanent revolusjon at den fullstendige og virkelige løsning på deres oppgaver med å oppnå demokrati og nasjonal frigjøring bare kan skje gjennom proletariatets diktatur, som leder den undertrykte nasjon - fremfor alt dets bondemasser.”

Trotskijs forestilling om permanent revolusjon bygde på Alexander Parvus’ teori om at den demokratiske revolusjonen i tilbakeliggende land ikke kunne gjennomføres av borgerskapet. I en samling av artikler i det russiske revolusjonsåret 1905 argumenterte Trotskij for dette synet – at en revolusjon i Russland måtte lede direkte til arbeiderklassens diktatur.

Lenin kaller teorien ”latterlig”

I 1914 omtaler Lenin teorien til Trotskij slik:

”I 1904-05 forlot han (Trotskij) mensjevikene og inntok ei vaklende stilling, og samarbeidet nå med Martinov (økonomisten) og kunngjorde nå den latterlige venstre-"permanent revolusjon"-teorien sin.”

Lenin kaller altså denne teorien ”latterlig venstre”, fordi den i utgangspunktet virker veldig radikal og ”venstre” men i innhold er en umarxistisk teori som overser at revolusjoner går gjennom forskjellige stadier. Lenin og bolsjevikene hadde i 1905 en linje som sto mot Trotskijs syn:

Lenin skriver i 1919 at ”Fra begynnelsen av 1905 gjorde bolsjevikene seg til talsmenn for tanken om proletariatets og bøndenes revolusjonær-demokratiske diktatur.”

Trotskisme mellom mensjevisme og bolsjevisme

Bolsjevikenes linje sto mot mensjevikenes høyrelinje i Russland. Mensjevikene mente at Russland ikke var modent for en revolusjon under arbeiderklassens ledelse. De mente borgerskapet måtte lede en demokratisk revolusjon og knuse føydalismen før det kunne bli snakk om noen arbeiderrevolusjon. Lenin slåss mot dette synet.

I 1905 skriver Lenin om arbeiderklassens rolle i den borgerlige revolusjonen:

”Marxismen lærer proletariatet å ikke holde avstand fra den borgerlige revolusjon, å ikke å være likegyldig til den, å ikke overlate ledelsen av revolusjonen til borgerskapet, men tvert imot å ta den mest energiske del i den, å kjempe mest resolutt for konsekvent proletarisk demokrati og føre revolusjonen helt til ende.”

Leninismen sto slik i skarp motsetning til anarkistene, som holdt avstand til all deltagelse i ”borgerlig politikk”, og til mensjevikene som ville overlate revolusjonens ledelse til borgerskapet. I samme tekst skriver Lenin:

*”En avgjørende seier for revolusjonen over Tsarismen er det revolusjonære demokratiske diktaturet til proletariatet og bøndene” og ”en slik seier vil på ingen måte forvandle vår borgerlige revolusjon til en sosialistisk revolusjon, den demokratiske revolusjonen vil ikke direkte overskride grensene for de borgerlige sosiale og økonomiske relasjoner”. *

Med andre ord – Lenin går i 1905 tydelig mot Parvus og Trotskijs teori for å gå direkte til arbeiderklassens diktatur, uten noe mellomstadium.

Forskjellige motsigelser må løses med forskjellige metoder

Leninismen avgrenser seg til høyre mot mensjevikenes linje for å underkaste seg borgerskapet, og mot ”venstre” i form av anarkistenes avstand til all politikk og trotskismens ”permanente revolusjon”. Frasemakerne til ”venstre” har vansker med å se at utvikling går gjennom stadier og at forskjellige motsigelser må behandles forskjellig, slik Mao beskriver i artikkelen Om motsigelsen:

”Kvalitativt forskjellige motsigelser kan bare bli løst ved kvalitativt forskjellige metoder. For eksempel blir motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet løst ved hjelp av metoden med sosialistisk revolusjon. Motsigelsen mellom de store folkemassene og det føydale systemet blir løst ved hjelp av metoden med demokratisk revolusjon. Motsigelsen mellom koloniene og imperialismen blir løst ved hjelp av metoden med nasjonal revolusjonær krig.”

Videre i samme tekst skriver Mao:

”Prinsippet om å bruke forskjellige metoder for å løse forskjellige motsigelser er et prinsipp som marxist-leninister må holde seg strengt til. Dogmatikerne holder seg ikke til dette prinsippet. De forstår ikke at vilkåra er ulike i forskjellige slags revolusjoner. Derfor forstår de heller ikke at vi må bruke forskjellige metoder for å løse forskjellige motsigelser. Tvert om, de bruker alltid det de innbiller seg er en uforanderlig formel og anvender den vilkårlig overalt.”

Trotskismen fornekter revolusjonens stadier

Trotskismens permanente revolusjon skiller seg tydelig fra Lenin og Mao sin tenkning:

”Et "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur", forstått som et regime som gjennom sitt klasseinnhold skiller seg fra proletariatets diktatur, ville bare kunne realiseres i det tilfelle der det ble skapt et uavhengig revolusjonært parti som uttrykte bøndenes og generelt småborgerskapets demokratiske interesser - et parti som ville være i stand til å erobre makten med større eller mindre grad av hjelp fra proletariatet, og til å fastlegge sitt revolusjonære program.” skriver Trotskij, og ”Mellom Kerenski og den bolsjevikiske makt, mellom Kuomintang og proletariatets diktatur finnes det ikke, og kan det ikke finnes, noe mellomstadium, dvs. intet "arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur".”

På den andre siden setter Mao Zedong fram en annen teori i sin tekst Om nydemokratiet fra 1940:

”Det følger klart fra den koloniale, halvkoloniale og halvføydale karakteren av dagens kinesiske samfunn at den kinesiske revolusjonen må deles i to stadier. Det første steget er å forandre den koloniale, halvkoloniale og halvføydale samfunnsformen til et uavhengig og demokratisk samfunn. Det andre steget er å føre revolusjonen videre og bygge et sosialistisk samfunn. I dag tar den kinesiske revolusjonen sitt første skritt.”

Mao skriver videre i samme tekst om nydemokratiet:

”Det tilhører en revolusjon av en ny type, ledet av proletariatet med mål om å i sitt første stadium etablere et nydemokratisk samfunn og en nydemokratisk stat under det felles diktaturet til alle revolusjonære klasser. Dermed vil denne revolusjonen tjene formålet om å åpne en stadig bredere vei for utviklingen av sosialismen. I sin utvikling vil det være en rekke understadier, på grunn av endringer på fiendens side og innen rekkene til våre allierte, men den grunnleggende karakteren til revolusjonen vil være uforandret.”

Mao skriver videre at den nydemokratiske revolusjonen er en del av den sosialistiske verdensrevolusjonen og at denne tesen er basert på Stalins teori og viser til Stalins tekst om oktoberrevolusjonens internasjonale betydning fra 1918.

MLM seirer, trotskismen lider nederlag

Motsigelsen trer her klart fram mellom marxismen-leninismen-maoismen (MLM) sin teori om revolusjonens stadier og trotskismens permanente revolusjon. Virkeligheten har bekreftet mange ganger at MLM er overlegen som revolusjonær teori. I historien blir denne teorien bekrefta av seieren i Kina. I moderne tid er teorien bekrefta i en rekke land i tredje verden, der maoister har kommet svært langt på vei med MLM som redskap. I dagens India ser vi igjen at linja for nydemokratisk revolusjon er et svært nyttig redskap og at MLM er et overlegent våpen for revolusjonære sammenliknet med trotskismen. Det er ikke tilfeldig at ingen trotskistiske bevegelser noensinne har stått i spissen for en revolusjon og heller ikke har ledet store massebevegelser noe sted de siste 50 årene, kanskje med unntak av i noen latinamerikanske land. Det er ikke tilfeldig at de partiene som oppnår virkelige revolusjonære framskritt i dagens verden, griper til MLM og ikke trotskismen.

Når dette er sagt, betyr det at MLM står i motsetning til uavbrutt revolusjon? I 1926 skriver Stalin følgende:

“Dette betyr selvsagt ikke at leninismen har vært eller er mot ideen om permanent revolusjon uten gåseøyne, som ble proklamert av Marx i 1840-årene. Tvert imot, Lenin var den eneste marxisten som forsto og utvikla ideen om permanent revolusjon. Det som skiller Lenin fra ”permanentistene” i dette spørsmålet er at ”permanentistene” forvrengte Marx idé om permanent revolusjon og forvandla den til livløs bokvisdom, hvor Lenin grep den i sin reneste form og gjorde den til en del av sin egen revolusjonsteori.”

Trotskismen avviser mellomstadier og kaller dette ”permanent revolusjon”. MLM ser nødvendigheten av at revolusjonen utvikles gjennom stadier. Lenin, Stalin og Mao var alle krystallklare i denne saken; den demokratiske (eller nydemokratiske) revolusjonen er et nødvendig stadium, men vil under arbeiderklassens ledelse gå videre til proletær, sosialistisk, revolusjon. I praksis er det trotskistene som avviser den uavbrutte revolusjonen, når de hevder at arbeiderklassen ikke kan komme til makta uten internasjonal revolusjon og når det skjer, går mot å bygge sosialismen i ett land. De bekjemper revolusjonen under den ”permanente revolusjonens” fane.

Trotskismen er mekanisk og vil hoppe over stadier

I boka ”Marxism eller trotskism” av Lars Gustafsson og Kurt Wickman hevder forfatterne at Trotskijs teori om permanent revolusjon har følgende kjennetegn:

1) Mekanisk oppfatning om verdensrevolusjonen. 2) Undervurdering av enhetsfrontens betydning og bøndenes revolusjonære potensial. 3) Evner ikke å forstå at revolusjonen går gjennom bestemte etapper, særegne stadier. 4) Mot muligheten for å bygge sosialisme i ett land.

Gustafsson og Wickman tilhørte Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML), forløperen til det marxist-leninistiske partiet SKP som var AKP(ml) sitt søsterparti. De bygde på marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning når de gjennomfører et grundig oppgjør med trotskismen.

Forfatterne skriver at trotskismen oppfatter verdensrevolusjonen mekanisk og ikke ser den ujevne utviklingen i verden. Den ujevne utviklingen gjør at forholdene for revolusjon modnes ulikt i ulike land. Videre mener de at trotskismens permanente revolusjon bryter med Marx og Engels sin tese fra det kommunistiske manifest som sier at hvert lands proletariat må gjøre opp med sitt eget borgerskap. Mot dette skriver Trotskij at ingen kommunistiske partier lenger kan ta hensyn bare, eller til og med hovedsakelig (!), til sine nasjonale vilkår og at tiden er over for alle nasjonale programmer. I stedet setter Trotskij fram at Europas arbeidere må kjempe for et ”nytt, mektigere og mer stabilt fedreland” i et ”republikansk Europas forente stater”.

De moderne trotskistene satte rundt år 2000 fram slagord som ”for et sosialt Europa” og ”for et rødt Europa” i store folkelige demonstrasjoner mot EU. De norske trotskistene forsøkte lenge å ikke ta stilling til EU, men følte nok til slutt at det var umulig. De begynte da en ”sosialistisk” EU-motstand og kritiserte sterkt alle nasjonale slagord, som ”nei til salg av Norge”. Dette er uttrykk for trotskismens avvisning av nasjonale programmer som ledd i den ”permanente revolusjonen”. I praksis splitter dette motstanden mot kapitalistisk globalisering og imperialisme, det vanskeliggjør allianser med andre klasser og organisasjoner med småborgerlig klassegrunnlag, og det ser ikke nødvendigheten av at arbeiderklassen først gjør opp med eget borgerskap og ”hever seg opp til den nasjonale klassen” slik Marx og Engels skriver i det kommunistiske manifestet. Trotskistene vil hoppe over alle stadier og gå rett fra dagens ujevnt utvikla kapitalisme til en internasjonal revolusjon og en internasjonal sosialisme.

Mot slike tanker skriver Lenin at* ”ujamn økonomisk og politisk utvikling er en absolutt lov under kapitalismen. Derfor er seier for sosialismen mulig først i noen eller til og med i et enkelt kapitalistisk land.”* og ”et Europas forente stater under kapitalismen (er) enten umulig eller reaksjonært”.

Trotskismen isolerer arbeiderklassen fra sine allierte

I 1924 skriver Stalin følgende i teksten Trotskisme eller leninisme:

”Trotskisme er teorien om “permanent” (uavbrutt) revolusjon. Men hva er permanent revolusjon i den trotskistiske forståelsen? Det er en revolusjon som ikke regner med de fattige bøndene som en revolusjonær kraft. Trotskijs ”permanente” revolusjon er, som Lenin sa, å ”hoppe over” bondebevegelsen, “å spille for å gripe makta.” Hvorfor er dette farlig? Fordi en slik revolusjon, om et forsøk ble gjort for å gjennomføre den, ville med nødvendighet ende i nederlag, for det ville skilt det russiske proletariatet fra sin allierte, de fattige bøndene. Dette er årsaken til kampen leninismen har ført mot trotskismen helt siden 1905.”

Teorien om den permanente revolusjonen betyr at arbeiderklassen isoleres fra sine potensielle allierte. Der Mao Zedong mener arbeiderklassen har trofaste forbundsfeller i fattigbøndene og vil gjennomføre en nydemokratisk revolusjon hvor arbeiderklassen går sammen med både bønder, småborgere og nasjonale borgerskap – mener Trotskij at alle disse kreftene er upålitelige. Trotskij skriver at politikken til de intellektuelle, bøndene og småborgerne er ”ytterst ubestemt, så full av muligheter og derfor full av overraskelser”. Dette er ikke en analyse som legger opp til en sterk enhetsfront mellom arbeiderklassen og disse klassene – tvert imot er det en linje for å splitte slike forsøk på allianser.

Trotskij angriper også leninismens syn på de intellektuelle. Der Lenin mener den sosialistiske bevisstheten må tilføres arbeiderklassen fra sosialistiske intellektuelle, at den revolusjonære teorien og vitenskapen ikke vokser opp av fabrikkgulvet, mener Trotskij at ”den gjennomsnitlige arbeideren vet av egen erfaring, at hans minste behov og selvsagte behov bare kan tilfredsstilles på det kapitalistiske systemets ruiner”. Lenin og Stalin derimot, viser at arbeiderklassen ikke griper denne innsikten spontant. Forståelsen av kapitalismens lover og nødvendigheten av sosialismen må tilføres fra intellektuelle og fra et revolusjonært parti. Den vitenskaplige sosialismen oppsto ved siden av arbeiderbevegelsen, blant intellektuelle som hadde ressurser og mulighet til å gjøre vitenskaplige studier. Å føre denne bevisstheten inn i arbeiderklassen og dens kamper er partiets og de intellektuelles oppgave i kampen for sosialismen.

Til spørsmålet om bøndene som alliert, er dette sitatet fra Trotskij sentralt:

*”Arbeiderklassen i Russland kommer med nødvendighet, om den utleveres til egne krefter, å knuses av kontrarevolusjonen når bøndene vender ryggen til den. Den har ingen andre alternativ enn å lenke sitt politiske veldes skjebne, og dermed hele den russiske revolusjonens skjebne, til den europeiske sosialistiske revolusjonens skjebne.” *

Dette betyr at Trotskij ikke så noen framtid i å bygge sovjetsosialismen på et fellesskap mellom arbeiderklassen og bøndene. Bare om arbeiderklassen i Tyskland og andre europeiske land gjorde revolusjon, kunne den russiske arbeiderklassen få den nødvendige allierte for å bygge sosialismen.

I teksten Om Leninismens grunnlag skriver Stalin at bøndene er en forbundsfelle, en reserve, for proletariatet. Mao Zedong skriver i teksten Om folkets demokratiske diktatur:

*”I vårt eget land må vi reise folkemassene. Det betyr å forene arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet, danne en enhetsfront under ledelse av arbeiderklassen, og med utgangspunkt i den opprette en stat som er et folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen, og som bygger på forbundet mellom arbeiderne og bøndene.” *

og senere i samme tekst:

”Vi kan sammenfatte erfaringene våre i ett punkt: Folkets demokratiske diktatur som blir leda av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og bygger på forbundet mellom arbeidere og bønder. Dette diktaturet må forene seg med de internasjonale revolusjonære kreftene. Dette er formelen vår, den viktigste erfaringa, hovedprogrammet.”

Det er altså slett ikke slik at leninismen, eller Stalin eller Mao, ikke legger noen vekt på de internasjonale perspektivene. De understreker gang på gang viktigheten av forbundet med den revolusjonære arbeiderklassen i andre land. Men Lenin, Stalin og Mao slår like ofte fast at revolusjonens første stadium i Russland og i Kina må bygge på forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene – at dette forbundet er selve grunnlaget for den revolusjonære statsmakten. Dette er et helt annet syn en trotskistenes nærmest fiendtlige holdning til bøndene.

Lenin karakteriserer i 1915 Trotskijs syn på bøndene slik:

”Trotskijs originale teori overtar bolsjevikenes kall til arbeiderklassen om besluttsom revolusjonær handling og erobring av den politiske makten, men overtar fra mensjevikene ”tilbakevisningen” av bøndenes rolle”.

Trotskismen og revolusjonen i Kina

I spørsmålet om den kinesiske revolusjonen trer motsigelsen mellom trotskisme og MLM tydelig fram i praksis. I dag forsøker en del trotskister å ta den kinesiske revolusjonen til inntekt for seg selv og sine teorier. De bruker også Stalins feilvurderinger i spørsmålet om Kina for å argumentere for sin linje. Lederen for den kinesiske revolusjonen, Mao Zedong, var krystallklar mot trotskistene i Kina. Mao skriver:

”Vi står for revolusjonens overgang, men ikke for den trotskistiske teorien om ”permanent revolusjon”. Vi er for at revolusjonen skal oppnås gjennom å passere alle nødvendige stadier av den demokratiske republikken. Vi er motstandere av halehengspolitikk, men vi er også mot eventyrpolitikk og impulsivitet. Å avvise borgerskapets deltagelse i revolusjonen av denne grunnen, at det bare kan bli midlertidig, og å framstille forbundet med de antijapanske sjiktene av borgerskapet (i et halvkolonialt land) som kapitulasjonisme er en trotskistisk innstilling vi ikke kan si oss enig i.”

I 1948 innrømmet Stalin at han og Komintern hadde gjort feil overfor Kina og at Mao og det kinesiske kommunistpartiet hadde valgt rett linje når de brøyt med disses råd. Men Stalins grunnleggende linje som ble formulert i 1927 var at den kinesiske revolusjonens første steg var en antiimperialistisk front for å kaste imperialistene ut av landet og at neste steg var demokratisk revolusjon mot føydalisme og for jordbruksrevolusjon. Han så en tett forbindelse mellom disse to stegene og han mente at arbeiderklassen og dets parti måtte ta ledelsen i begge disse revolusjonære stadiene. Denne linja var korrekt, og det var også generallinja som de kinesiske kommunistene førte – og som gjorde dem i stand til å seire.

Trotskij engasjerte seg i den kinesiske revolusjonen. Men hans linje sto mot Stalin og de kinesiske kommunistene. Han mente at sosialismen sto på dagsorden i Kina og gikk mot front med deler av borgerskapet. Han hevdet at det meste av borgerskapet ville stille seg på imperialismens side, og dermed avviste han en allianse med nasjonalt borgerskap mot for eksempel japansk imperialisme. Faktisk var Trotskij relativt positiv til den japanske imperialismen i Kina. Han så for seg at denne ville industrialisere Kina og skape en større og sterkere arbeiderklasse.

Det fantes trotskister i Kina og i kommunistpartiet, og Mao bekjempet dem konsekvent. Utgiverne av Maos utvalgte verker beskriver hvordan kinesiske trotskister fungerte som håndlangere for japansk imperialisme. Hele veien gikk trotskistene mot nydemokratisk revolusjon og mot allianser med borgerlige krefter – en linje som med sikkerhet ville ført til at kommunistene aldri ville kommet til makta i Kina. Etableringen av folkerepublikken Kina i 1949 på grunnlag av den nydemokratiske fronten bekrefter MLM-linja om revolusjonens stadier.

Trotskisten Ernest Mandel hevder tvert imot dette at den kinesiske revolusjonen bekrefter Trotskijs ”permanente revolusjon” fordi det var Kinas Kommunistparti (KKP) som kom til makta i 1949 og fordi det ikke skjedde noen politisk revolusjon i 1953 da kommunistene proklamerte overgangen fra nydemokrati til sosialisme. Dette er billige argumenter – fikenløv for å dekke til at trotskismen ble kledd naken av revolusjonen i Kina. Mandel hevder at KKP ved makta betydde arbeiderklassens diktatur – selv om han riktignok kaller KKP et ”byråkratisert” og ”småborgerlig” arbeiderparti…

Et viktig poeng er at den nydemokratiske revolusjonen under KKP sin ledelse ikke var noe som skjedde plutselig i 1949. Revolusjonen var en langvarig folkekrig som starta på 20-tallet. Den nydemokratiske revolusjonen starta fra da av, spesielt med opprettinga av baseområder der kommunistene etablerte nydemokratisk politikk og økonomi i de områdene der de etablerte seg. 1949 var ”bare” den endelige etableringa av nydemokratiet i hele Kina og forutsetninga for å gå videre fra nydemokrati til sosialisme.

Mot argumenter som de fra Mandel sier Mao Zedong noe helt annet:

”Hvem er folket? I det stadiet Kina er på nå, er det arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet. Disse klassene blir leda av arbeiderklassen og kommunistpartiet, og går sammen for å opprette sin egen stat og velge si egen regjering.”

I følge Mao ledet kommunistpartiet et folkets demokratiske diktatur – en foreldet umulighet ifølge trotskistene – som overgangsstadium til sosialismen og arbeiderklassens diktatur. Dette er den levende og skapende kommunismen, som utnytter motsigelser i den virkelige verden til å skape virkelig bevegelse. Mot dette setter trotskismen sitt døde program, og forsøker å ta virkeligheten til inntekt for det ved å spørre ”hvor var det uavhengige bondepartiet som tok makta sammen med bolsjevikene?” og ”hvor var de andre klassenes partier i den kinesiske regjeringa?”. Det virker som trotskistene tror at bønder, intellektuelle og nasjonale borgere bare kunne representeres i staten gjennom forskjellige partier i en samlingsregjering – og ikke ser at de kunne representeres gjennom statens organer, gjennom egne organisasjoner eller til og med i partiet.

I 1875 skrev Marx i et brev til Bracke:

”Hvert eneste skritt av virkelig bevegelse er mer verdt enn et dusin programmer.”

Vi holder de virkelige bevegelsene, virkelige uavbrutte revolusjoner, under ledelse av kommunismens klassikere som svært mye mer tungtveiende, enn trotskistenes utallige programmer for en ”permanent revolusjon” verden aldri har sett og aldri vil se.

Trotskismen mot sosialisme i ett land

Utviklingen av revolusjonen både i Russland og i Kina burde tjene som virkelighetens ettertrykkelige tilbakevisning av Trotskijs teori om permanent revolusjon og dennes avvisning av ”sosialisme i ett land”. Trotskij varslet den russiske revolusjonens nederlag om den ikke umiddelbart fikk støtte fra revolusjoner i Europa. Likevel seiret den russiske revolusjonen og det ble mulig å opprette et revolusjonært styre på grunnlag av alliansen mellom arbeidere og bønder. Trotskij fortsatte å spå nederlag for denne makten, og igjen og igjen spådde han sammenbrudd og økonomisk stagnasjon. Likevel økte produksjonen, likevel ble jordbruket kollektivisert, likevel klarte Sovjetunionen å knuse nazi-Tyskland og bidra til at det ble etablert rød makt fra Berlin til Beijing.

Er det slik at MLM og de marxistiske klassikerne mener at sosialismen kan oppnå en endelig seier i ett land? Stalin besvarer spørsmålet slik:

”Men partiet sier at for sosialismens endelige seier i ett land er det nødvendig å overvinne eller i det minste nøytralisere verdensborgerskapet… Derfor innebærer sosialismen endelige seier i ett eller annet land, at den proletære revolusjonen må ha seiret i det minste i noen land.”

En diskusjon om sosialisme i ett land forutsetter en definisjon av sosialisme. Marx og Engels skriver ikke om et sosialistisk samfunn i Det kommunistiske manifest. Der skriver de:

”Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet. Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.”

Og Marx og Engels fortsetter i samme tekst:

”Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.”

Marx og Engels skriver ikke om et sosialistisk samfunn eller en sosialistisk produksjonsmåte i manifestet. De skriver om kommunismens opphevelse av klassesamfunnet, og de beskriver denne opphevelsen i to trinn; først den politiske erobringen av makten, proletariatet som konstituerer seg som herskende klasse og hever ”seg opp til den nasjonale klasse” og deretter uviklingen til et klasseløst samfunn. Dette er kommunismens første og andre fase, eller først den politiske kommunismen og så den sosiale kommunismen; det klasseløse samfunnet.

En MLM-definisjon av sosialisme

I Marx’ kritikk av det tyske sosialdemokratiske partiets nye program i 1875, Gothaprogrammet, skriver han:

*”Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunnet ligger den perioden da det ene revolusjonært omvandles til det andre. Dertil svarer også en politisk overgangsperiode, der staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.” * I Lenins klassiske bok Staten og revolusjonen kan vi lese:

*”Men då Lassalle såg for seg ei slik samfunnsordning (som til vanleg vert kalla sosialisme, men som Marx nytta nemninga fyrste fasen i kommunismen om) og sa at dette er «rettferdig fordeling», og at dette er «likeretten alle har til eit likt arbeidsprodukt», då tek Lasalle feil, og Marx avslører mistaket.” *

og i samme kapittel:

”I den fyrste fasen av det kommunistiske samfunnet (den som til vanleg vert kalla sosialismen) vert den «borgarlege retten» såleis ikkje avskaffa heilt ut, men berre delvis, berre i samsvar med den økonomiske revolusjonen som er nådd til då, dvs berre i høve til produksjonsmidla.”

Det er altså klart at den marxist-leninistiske definisjonen av sosialisme er arbeiderklassens diktatur under overgangen fra kapitalismen til det klasseløse kommunistiske samfunnet. I disse sitatene understreker Lenin at dette fortsatt er et samfunn med ulik fordeling og der den ”borgerlige retten” enda ikke er avskaffa helt. Senere har Stalin beriket denne teorien med en teori om økonomien i dette overgangssamfunnet i teksten ”Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen”.

I denne teksten skriver Stalin:

”Finnes det en økonomisk grunnlov for sosialismen? Ja, det gjør det. Hva er de vesentlige trekk og krav i denne loven? De vesentlige trekk og krav i sosialismens økonomiske grunnlov kan formuleres omtrent slik: sikring av den maksimale tilfredsstillelse av hele samfunnets stadig voksende materielle og kulturelle behov gjennom uavbrutt øking og forbedring av den sosialistiske produksjon på grunnlag av den høyeste teknikk.”

I samme tekst slår Stalin fast at det finnes to typer sosialistisk eiendom; kollektiveiendom og statseiendom. Denne artikkelen av Stalin er kommentarer til utkast til læreboka i politisk økonomi som ble utarbeida i Sovjetunionen fra 1951 til 1954. Mao Zedong har i en egen tekst kommet med en rekke berikende og kritiske kommentarer til denne læreboka.

Mao skriver blant annet:

“Det er ikke nok å hevde at utviklinga av storindustri er grunnlaget for sosialistisk omforming av økonomien. All revolusjonær historie viser at den fullstendige utviklinga av nye produksjonskrefter ikke er forutsetningen for omforminga av tilbakeliggende produksjonsforhold. Vår revolusjon begynte med marxist-leninistisk propaganda, som tjente til å danne ny folkevilje til fordel for revolusjonen. Dessuten, det var bare mulig å ødelegge de gamle produksjonsforholda etter at vi hadde knust den tilbakeliggende overbygninga gjennom revolusjon.”

I samme tekst sier Mao at den framtidige overgangen fra sosialisme til kommunisme ikke handler om at en klasse tar makta fra en annen, men at det likevel vil bety en sosial revolusjon og at det å bygge et nytt system alltid vil innebære noe ødeleggelse av det gamle.

På bakgrunn av dette ser vi at den marxist-leninist-maoistiske definisjonen av sosialisme ikke bare er den samme som hos Marx, Engels og Lenin (kommunismens første fase under arbeiderklassens revolusjonære diktatur) og de viktigste produksjonsmidlene i arbeiderklassens hender, det er et overgangssamfunn med noen særskilte økonomiske lover (Stalin) der den politiske makta brukes til å ødelegge de gamle produksjonsforholda og legge til rette for nye kommunistiske forhold gjennom fortsatt og skjerpa klassekamp (Mao). Med en slik definisjon blir det meningsløst å hevde, som trotskistene gjør, at det å bygge sosialisme i ett land er umulig. Alt dette er mulig innafor ett land, og det er gjort!

Trotskijs argumentasjon mot sosialisme i ett land faller sammen

Ernest Mandel, den gamle sjefsideologen i en av de mange trotskistiske internasjonalene, skriver at fornektelsen av teorien om sosialisme i ett land er ”del og hele av teorien om permanent revolusjon” . Trotskij angriper denne teorien gjennom en lang tekst som er vedlegg 2 til del tre av hans bok ”Historien til den russiske revolusjonen”. I denne teksten stabler han Lenin-sitat på Lenin-sitat, ispedd sitater av en rekke andre bolsjevik-ledere (deriblant Stalin selv), for å underbygge tesen om at sosialismens endelige seier er umulig i ett land. Men treffer denne kritikken blink?

I Spørsmål i leninismen skriver Stalin om å bygge sosialisme i ett land:

”Det betyr muligheten for å løse motsigelsene mellom arbeiderklasse og bondestand med våre egne krefter i vårt eget land, muligheten for at arbeiderklassen kan gripe makta og bruke denne makta til å bygge et komplett sosialistisk samfunn i vårt land, med sympati og støtte fra arbeiderklassen i andre land, men foreløpig uten seirende arbeiderrevolusjoner i andre land.”

Men i samme tekst siterer Stalin en tidligere tekst, Leninismens grunnlag, og støtter en formulering som lyder:

”Kan denne oppgaven løses, kan sosialismens endelige seier bli oppnådd I ett land, uten de forente bestrebelsene til arbeiderne i flere framskredne land? Nei, det kan den ikke.”

Det var altså aldri Stalins tese at sosialismen kunne nå sin ”endelige seier” i ett eneste land, selv ikke i Russland, som er en verdensdel i seg selv. I tråd med de andre kommunistiske klassikerne, mener også Stalin at overgangen fra sosialisme til kommunismens andre fase, er avhengig av at flere land er slått inn på den kommunistiske veien.

Hele Trotskijs argumentasjon i den nevnte teksten faller sammen. Hans framstilling av teorien om sosialisme i ett land er en stråmann som avviker fra Stalins virkelige standpunkt. Spørsmålet handler ikke om sosialismens endelige seier, som for marxister må bety overgangen til det klasseløse kommunistiske samfunnet, men om det er mulig å bygge et ”komplett sosialistisk system” i ett land. Her har Stalin og Mao bidratt vesentlig til den kommunistiske vitenskapen, men trotskismen har enda til gode å vise hvorfor dette ikke lar seg gjøre. I stedet retter trotskismen harde angrep mot forsøkene på å bygge sosialismen, og spår dem alle en sikker død så fort den internasjonale revolusjonen lar vente på seg.

To grunnleggende forskjellige metoder

Kampen mellom MLM og trotskismen er en historisk kamp. Både i Russland og i Kina led trotskistenes linje nederlag og Lenin, Stalin og Mao sine linjer vant fram. Men disse teoriene er ikke bare historie.

Det er et spørsmål om metode og om avgjørende veivalg. MLM-linja har noen særpreg:

  • Forene de som kan forenes og splitte fienden. Skape bredest mulig allianser på hvert stadium i kampen.
  • Forene arbeiderklassen med sine potensielle allierte blant bøndene og i småborgerskapet, og til og med deler av borgerskapet der dette er mulig i en overgangsfase.
  • Gripe etter makta, skape rød makt der man kan og når man kan.
  • Bygge baseområder for revolusjonen og bygge sosialismen, være seg på landsbygda i tredje verden, i ett land eller i en verdensdel.

Mot denne linja står trotskistenes linje som er fiendtlig til folkefronten, allianser mellom arbeiderklassen og andre klassekrefter, som er grunnleggende fiendtlig til revolusjonære allianser med bondestand og småborgerskap, som dømmer rød makt til nederlag om den tar et øyeblikks pustepause og ikke går uavbrutt videre til flere land og som avviser muligheten for å bygge sosialisme i ett land.

Trotskismen er således også en fiende av den marxistiske militærteorien om langvarig folkekrig og for nasjonale revolusjoner mot imperialismen – med mindre disse umiddelbart fører til arbeiderklassens diktatur.

Det er to grunnleggende forskjellige metoder som avdekkes, mellom trotskistenes døde program for ”permanent revolusjon” og den levende virkelige bevegelsen til MLM – fra oktoberrevolusjonen, via femårsplaner, kollektivisering, industrireisning, den kommunistiske internasjonalen, seieren over Hitler-fascismen, folkerepublikken i Kina, kampen mot den moderne revisjonismen, opprettelsen av folkommunene og til den store proletære kulturrevolusjonen.

På den ene sida står frasemakeri og boklærdom, på den andre står den kreative bruken av vitenskaplig kommunisme i praksis. På den ene sida står en trotskistisk bevegelse ute av stand til å stå samlet, som stadig splittes over teorier og hvordan de skal forholde seg til andre bevegelser (sosialdemokratiske, revisjonistiske eller ”stalinistiske”) – på den andre står partier og bevegelser som leder virkelige revolusjonære kamper i Filippinene, Tyrkia, Nepal og India.

Å studere trotskismen er ikke først og fremst viktig fordi trotskismen er viktig, men fordi den trotskistiske metoden og de trotskistiske standpunktene også oppstår innenfor den kommunistiske bevegelsen og i andre revolusjonære grupper. En forståelse av trotskismens standpunkter vil fordype forståelsen av marxismen-leninismen-maoismen.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!