Alexandra Kollontaj har vært en ledestjerne i den kommunistiske bevegelsen og i den feministiske bevegelsen. Hun var verdens første kvinnelige minister som folkekomissær for sosial velferd i Sovjetunionen. Hun hadde ansvar for en rekke sosiale tiltak, fra barnehager, sykehus, trygd og kvinneklinikker. I 1923 ble hun Sovjetunionens utsending til Norge. En rekke av hennes artikler og tekster har blitt utgitt. Som en forkjemper for full kvinnefrigjøring avviste hun borgerlig feminisme, og bidro til å bygge opp en feminisme for arbeiderkvinner og for undertrykte kvinner. Her publiserer vi en av hennes tekster, som tar opp kvinnefrigjøring og prostitusjon.

Søstre

Av Alexandra Kollontaj, utdrag fra boka Revolusjon og kjærlighet.

Hun kom til meg som så mange andre kvinner: de ville ha råd, moralsk støtte av meg. Jeg hadde truffet henne av og til i de kvinnelige delegertes forsamling. Et pent ansikt med kloke øyne som så litt sørgmodige ut. Den dagen hun kom til meg, var ansiktet hennes blekere enn vanlig og øynene enda større og tristere. «Jeg kommer til dem fordi jeg ikke har noen annen som kan gi meg råd. I tre uker har jeg vært husvill. Uten penger, uten arbeid. Kan De skaffe meg arbeid? Ellers er det bare en utvei, gaten.» «Har de mistet arbeidet deres? Er De blitt oppsagt?» «Ja. Jeg arbeidet i en avisekspedisjon. For to måneder siden ble jeg oppsagt. På grunn av barnet, barnet ble sykt. Jeg måtte ofte forsømme jobben. Tre ganger fikk jeg utsatt oppsigelsen, men i august måtte jeg slutte. To uker etter døde barnet. Men de tok meg ikke inn igjen.» Hun satt foran meg med bøyd hode. De tette vippene hennes skjulte øynene. Var det tårer i dem? «Men hva var egentlig grunnen til at De ble oppsagt? Var man misfornøyd med arbeidet Deres?» «Neida, tvert imot. Jeg er flink til å arbeide. Men administrasjonen syntes ikke jeg trengte å tjene noe. Mannen min tjener bra, han er ansatt på en stor bedrift. Han er blitt en stor mann i statsindustriens tjeneste.» «Men da skjønner jeg ikke hvordan det kan ha seg at De er uten penger og husvill. Har dere gått fra hverandre?» «Nei, vi har ikke gått fra hverandre. Det er bare jeg som har gått fra ham. Og jeg går aldri tilbake til ham igjen. Komme hva som komme vil, det er bedre å sulte og drive rundt uten tak over hodet, bedre å gå til grunne enn å vende tilbake til ham. Det gjør jeg aldri.» Nå kan ikke de tette vippene lenger skjule de store tårene som ruller nedover. «Tilgi meg, nå greier jeg ikke å holde tårene tilbake. Nå når jeg merker medfølelsen Deres, mister jeg fatningen. Vil De høre alt? Kanskje De skjønner meg da, og kan gi meg et råd.»

Hun og mannen hennes var blitt kjent i revolusjonens stormår, 1917. Han var setter, hun var ansatt i en forlagsekspedisjon. Revolusjonens virvelvind grep dem begge. De var så fulle av tro, av brennende ønsker: nå måtte det være slutt på utsugingen av arbedierne, nå måtte folket kaste av seg utbytternes åk og bygge opp en ny, en bedre, en rettferdigere verden. De sluttet seg til bolsjevikene og kjempet for sovjetene. De var unge og friske begge to. De hadde greie på bøker og interesse for det og gjorde hva de kunne for å utvide sin beskjedne utdannelse. I oktoberdagene var de begge «aktivister». I kampens hete, blant knitrende maskingevær fant deres hjerter hverandre. Men det var en alvorlig og vanskelig tid, det var ikke til å tenke på å inngå noe formelt ekteskap og bygge opp et eget hjem. Så de ble boende hver for seg. Men de oppsøkte hverandre innimellom alle de alvorlige oppgavene de måtte utføre i revolusjonens tjeneste. Og hvert møte var en stor glede. De var så fulle av solskinn og lykke, disse korte, tilfeldige møtene. På den tida var de «virkelige venner og kamerater». Ved årets slutt ventet hun barn. De giftet seg og flyttet sammen. Barnet holdt henne borte fra arbeidet en tid, men så opprettet arbeiderkvinnene på hennes initiativ en «småbarnsstue»? for å hjelpe mødrene. Når det kom til stykke var arbeidet viktigere for henne enn familien. Mannen gnålte iblant: hun forsømte husarbeidet. Men han var jo så sjeldent hjemme selv. Hun ble valgt som delegat til kongressen, og da ble mannen stolt. «Nå klager du vel ikke om du får kald middag». «Nei, jeg bryr meg ikke om at middagen blir kald, bare ikke kjærligheten din blir det. Du treffer jo alle slags mennesker der, bare pass deg.» De spøkte og var lykkelige. De følte seg trygge i sin kjærlighet. De var ikke bare ektefeller, men kampfeller. Livet deres var opplyst av det store målet som folket strevde mot. De tenkte ikke på seg selv, bare på «saken». Men de gledet seg også over den lille jenta si, hun vokste seg stor og kjekk.

Når begynte ubehagelighetene? Omtrent på den tida mannen kom inn i industribedriften. De gledet seg begge over at han fikk fast stilling og lønn. Man blir jo litt sliten i lengden når man sulter og sliter og ikke har klær. Folk snakket også om at småbarnstua skulle stenges, det kostet staten for mye å drive den. Hva skulle man gjøre med barna da? Mannen var svært stolt over å kunne forsørge familien. Han foreslo for henne at hun skulle si opp plassen sin, men hun ville ikke. Hun hadde vent seg til å være sammen med kamerater, hun var glad i arbeidet, og hun følte seg dessuten friere, uavhengigere sånn, hadde forsørget seg selv fra barnsben av. Først var det bare hyggelig å leve uten tanke på det daglige brød. De flyttet til en egen leilighet, to værelser og kjøkken, ganske greit. Hun hadde råd til å ansette en barnepike, og så kunne hun arbeide enda ivrigere i kretsen. Mannen var svært opptatt og kom hjem sent om natten. Så måtte han ut på reise for industribedriften. Han reiste i tre måneder, sammen med noen menn fra den nye forretningsstanden, NEP-menn. Endelig var han hjemme igjen. Men hun merket det med en gang: det var ikke samme mannen, han virket fjern og fremmed. Han viste ingen interesse for det hun fortalte ham og så nesten ikke på kona si. Han hadde nye, fine klær og brukte til og med parfyme. Ikke før var han kommet hjem, så gikk han ut igjen. Ja, slik begynte det. Før var han ingen fyllik forde om han tok seg en dram på festdager. Men etter at han kom hjem fra reisen, ble de ikke spart for det heller. Da han kom hjem første natten og hun så at han var aldeles full ble hun mer bekymret enn bedrøvet. Hun tenkte bare: hva kommer folk til å si? Kommer ikke oppførselen hans til å skade ham på arbeidet? Neste morgen tok hun ham ordentlig fatt. Men mannen satt ved spisebordet, drakk teen sin og tidde. Så gikk ham uten å svare. Hun tenkte: han har dårlig samvittighet, derfor tidde han. Det var ikke gått tre dager før han igjen kom hjem i en forferdelig tilstand. Hun ble ulykkelig. Hun måtte opp om natten og rydde, det var ekkelt. Selv om hun var glad i ham, var det ekkelt. Dagen etter bestemte hun seg for å snakke ut med ham, men så snart hun begynte å snakke fornuft, så han på henne med hatefulle, onde øyne. Man skulle tro hun var hans fiende og ikke hans venn. Hun ble helt redd og tidde, visste ikke hva hun skulle si. Så ble det verre og verre. Mannen kom nesten aldri edru hjem, og hun måtte tidlig på jobben, før han våknet. Så bestemte hun seg for ikke å gå på jobben. Hun ventet til mannen stod opp og var edru, så hun kunne snakke med ham. Hun sa ham alt, at han ikke måtte leve slik, at det gamle, gode kameratskapet var borte, at hun ikke holdt ut å leve i et ekteskap der de bare hadde sengen felles. Hun snakket også om drikkingen hans, advarte ham, bebreidet ham. Og gråt, selvfølgelig. Det virket: det var ikke hans skyld, han var nødt til å være sammen med NEP-mennene, feste med dem. Det hørte med, det måtte hun da skjønne, ellers ble det ikke forretninger. Så ble han tenksom og trist, sa han ikke likte dette livet selv heller. Han ba henne ikke være ulykkelig og innrømmet at hun hadde rett. Da han måtte gå, kom han bort til henne, tok hodet hennes mellom hendene, så henne inn i øynene som i gamle dager og kysset henne slik han pleide den gang de var fattige og kjempet for revolusjonen. Den dagen tok hun fatt på arbeidet med glede.

Men snart gikk det som før, hver eneste kveld kom han full hjem. Da hun forsøkte å snakke til ham, slo han i bordet: «Det angår deg ikke. Slik lever alle. Passer det deg ikke – så er det ingen som holder på deg heller.» Også stormet han ut av huset. Hun ble veldig lei seg og tenkte og grublet. Var han ikke glad i henne lenger? Skulle hun gå fra ham? En kveld kom han helt uventet tidlig hjem. Han var edru og skyldbevisst og litt sår. Den kvelden snakket de sammen, og det letnet for henne. Hun skjønte at det ikke var hans skyld, han måtte være med på leken. Det var dårlige kamerater han hadde rundt seg – disse NEP- mennene. Pengene satt løst hos dem, og som forretningsmann måtte han henge med. Han fortalte om hvordan NEP-mennene oppførte seg mot konene sine, om kvinnene disse mennene festet sammen med. Han forklarte henne hvordan man «gjorde forretninger» og hvor vanskelig det var for en arbeider, en proletar, å passe på disse karene, holde et våkent øye med dem. Alt han fortalte gjorde henne trist. Sånn hadde det ikke vært i de første revolusjonsdagene, hun var ordentlig bedrøvet. Og nettopp i dagene som fulgte, fikk hun vite at hun skulle sies opp, personalet skulle innskrenkes. Hun ble alvorlig engstelig og sa det til mannen. Men mannen så ut til å ta det rolig, sa at han nærmest var glad: nå kom hun til å være mer hjemme og kunne ta seg bedre av huset. «Er det et anstendig hjem dette her? Du har jo aldri tid til husarbeid, vi kan jo ikke ta imot en skikkelig gjest hos oss.» Ordene hans gjorde henne litt forbauset. Hva mente han, likte han ikke hjemmet sitt? Hun protesterte. «Gjør som du vil», sa han, –«jeg hindrer deg ikke. Vil du beholde arbeidet, så gjør det.» Og borte var han. Hun likte ikke at mannen liksom hadde misforstått henne, var fornærmet. Men hun holdt på retten sin og oppsøkte kameratene. Etter langvarige forhandlinger ble avskjeden utsatt. Men en ulykke kommer sjeldent alene. Knapt var oppsigelsen ordnet, så ble barnet sykt… «En natt jeg sitter og våker hos det syke barnet mitt, er jeg så besynderlig urolig. Det ringer på entredøra. Jeg skynder meg og lukke opp for mannen min, er glad for at han endelig kommer hjem. Bare han er edru så jeg kan fortelle ham om barnet og alt sammen. Jeg lukker opp døra. Men – hvem er det han har med seg? En kvinne, en ung, pent sminket kvinne. Begge er beruset. «Hør her kone, la oss komme inn» sier han. «Jeg har en venninne med meg. Ikke vær streng da, jeg er ikke verre enn andre. Vi skal more oss litt, ikke forstyrr oss.» Jeg ser at han knapt kan stå på beina, så full er han. Selv skjelver jeg også i knærne så jeg nesten ikke kan stå. De to gikk inn i spisestuen der mannen min pleier å sove på divanen, og jeg skyndte meg inn til barnet. Der låste jeg meg inne, også satt jeg der hele natten, våken. Jeg var ikke engang sint på ham, hva kan man vente seg av en det står så dårlig til med? Men vondt var det likevel, veldig vondt. Også hørte jeg alt som foregikk i sideværelset. Kunne jeg bare holdt for ørene – men jeg måtte jo passe på det syke barnet. Heldigvis sovnet de snart, de var temmelig fulle, begge to. Utpå morgensiden fulgte mannen min henne ut og la seg til å sove igjen. Men jeg ble sittende, satt og tenkte. Neste dag kom mannen min hjem tidligere enn vanlig. Vi hadde ikke sett hverandre om morgningen. Jeg tok kaldt imot ham og så ikke på ham engang. Han ordnet i papirene sine. Vi tidde begge to, men jeg så at han fulgte meg med øynene. Jaha, nå skal han vel spille skyldbevisst, be om tilgivelse også begynne forfra igjen i morgen. Men jeg finner meg ikke i det lenger, nå går jeg. –Men mens jeg tenkte dette, følte jeg hvor vondt det var å gå fra ham, jeg var jo glad i ham også. Selv nå elsker jeg ham. Men nå vet jeg likevel at det er slutt med han for alvor. Men den kvelden levde kjærligheten min ennå. Mannen min fulgte meg med blikket. Han så at jeg tok ned kåpen (jeg hadde bare tenkt til å gå på et kretsmøte) og ble plutselig rasende. Han grep meg i armen så jeg fikk blåmerker, rev av meg kåpen og slengte den i gulvet. «Hva har du tenkt deg? Har du tenkt å spille hysterisk? Hvor skal du hen? Hva er det egentlig du krever av meg? Bare gå og se om du kan finne en bedre ektemann enn meg. Jeg gir deg alt du trenger, klær, penger og nekter deg ingenting. Og du, du klandrer meg og dømmer meg. Vil man at jeg skal gjøre forretninger for staten så må jeg leve slik.» Han snakket og snakket, det så ut som om han hverken ville eller kunne stanse. Snart kastet han seg rasende over meg, som om det var min skyld alt sammen, snart prøvde han å forsvare seg og renvaske seg. Det var innlysende at mannen led og var ulykkelig. Og da syntes jeg så synd på ham at jeg nesten glemte min egen krenkelse. Så begynte jeg å prøve å få ham rolig. Jeg sa til ham at han ikke måtte være så fortvilt, han hadde jo ikke begått noen forbrytelse, det var N.E.P-mennenes skyld, de var de ansvarlige.

Vi ble gode venner igjen. Men jeg likte ikke at han sa at jeg ikke trengte å være sint på ham – han var jo full den gangen. Da sa jeg til ham at han skulle holde opp med å drikke. ’Det gjør meg ikke så vondt at du tar en gatejente med deg inn i huset, men det gjør meg vondt at du drikker deg full og kommer hjem i så ekkel forfatning.’ Han lovet meg at han skulle passe seg vel for det. Men selv om vi ble forsonet den gangen, var jeg aldri lykkelig og trygg som før. Jeg sa til meg selv: han var vel full den kvelden og husker ikke hva han gjorde. Jeg prøvde å rettferdiggjøre ham inni meg. Men tvilen ble der og gnagde og gnagde. Hvis han hadde elsket meg som før, som i revolusjonens dager, da ville han ikke oppsøkt andre kvinner. Jeg husker hvordan en av venninnene mine la seg etter ham på den tida. Hun var vakker, mye vakrere enn jeg, men han så ikke på henne engang. Hvis han ikke elsket meg lenger, hvorfor sa han det ikke så rett ut?

Jeg spurte ham om det, men han ble bare opphisset og sint. Han sa at jeg plaget ham med ’kvinnfolktøys’ når han var opptatt med alvorlige forretninger, og at alle kvinner – inkludert meg – ikke var verd å spytte på. Så gikk han, og jeg ble alene med tvilen min, enda mer ulykkelig. Så hørte jeg igjen om oppsigelsen fra arbeidet. Barnet mitt var fremdeles sykt, jeg hadde forsømt mange arbeidsdager. Jeg ba og bønnfalt administrasjonen om å utsette oppsigelsen en tid. Jeg vet ikke selv hva jeg håpet på, jeg ba bare om utsettelse. Det skremte meg å bli økonomisk avhengig av mannen min, jeg kjente at i lengden kunne vi ikke holde sammen. Riktignok bodde vi under samme tak, men vi visste ingenting om hverandre, vi var som to fremmede. En gang iblandt kom han inn til den lille. For hennes skyld sløyfet jeg arbeidet i kretsen, jeg ville pleie barnet selv. På den tida gikk det litt bedre med mannen min, han kom hjem edru, men meg så han liksom ikke. Vi sov hver for oss, jeg inne hos barnet, han på divanen i spisestua. Det hendte at han kom inn til meg midt på natten, men jeg hadde ingen glede av at han var hos meg, jeg følte meg liksom enda mer krenket. Han ville bare kysse og omfavne meg og spurte ikke om hvordan jeg hadde det eller hva jeg følte. Det var ikke meg han ville ha, det var bare en ’kvinne’. Vi levde hver for oss, uten å snakke om hva vi hadde på hjertet. Han hadde sannsynligvis sine bekymringer og jeg mine. Men så kom den store sorgen – vi mistet ungen vår. Og akkurat da kom beskjeden om at jeg var sagt opp fra kontoret. I min dobbelte sorg trodde og håpet jeg at han ville tenke litt på meg nå, vi bar jo på samme sorg. Men jeg håpet forgjeves: ulykken og sorgen hjalp ikke. I begravelsen til den lille gikk jeg alene, mannen min skulle i et viktig møte, sa han. Så ble jeg gående hjemme uten barnet, uten arbeid og uten inntekt. Riktignok var det ulønnet arbeid å få i kretsen, men jeg trengte en sikker slant så jeg kunne klare meg uten å ta imot penger av mannen min. Men noe arbeid var ikke å få. De vet hvor pinlig det er å søke en stilling når man vet hvor mange det er som har det verre enn en selv og har gått uten inntekt i mange måneder, og særlig når alle vet at mannen min har god lønn. Hva kan man si på det? Jeg spurte her og der, uten resultat. Men det var svært pinlig å bli avhengig av mannen min, særlig fordi vi var blitt så fremmede for hverandre. Jeg ventet og håpet. Hva håpet jeg egentlig på, kunne jeg ikke se at mannen min ikke elsket meg lenger? Og jeg, elsket jeg ham ennå? Nei, jeg følte bare bitterhet mot ham. Men så dumme vi kvinner likevel er: jeg satt å håpet og ventet og tenkte at det gikk nok over, alt dette. Han ble nok glad i meg igjen, og da ville vi få det hyggelig og godt sammen, sånn som i gamle dager. Slik ventet og håpet jeg. Hver morgen våknet jeg med det samme dumme håpet. Og når jeg gikk for å hjelpe partifellene med arbeidet i kretsen, tenkte jeg bare: ’Kanskje han har kommet hjem? Burde jeg ikke skynde meg hjem til ham?’ Men for ham var det likegyldig om jeg var hjemme eller ei, han syntes ikke han trengte mitt selskap, var opptatt med forretningene sine eller med de nye vennene – N.E.P-mennene. Og likevel mistet jeg ikke håpet om at alt skulle rette på seg, jeg ventet og håpet inntil det hendte noe som hjalp meg å ta den faste bestemmelse å gå fra ham. Da gikk jeg. Og jeg vender aldri tilbake.

Jeg kom fra et møte rundt midnatt og fikk lyst på te. Jeg måtte sette fram samovaren. Mannen min var ikke kommet ennå, og jeg ventet ham ikke. Da hørte jeg entrédøra bli åpnet. Altså kom han. Han hadde egen nøkkel for å slippe å vekke meg. Mens jeg ordnet med samovaren, kom jeg på at det var kommet et ekspressbrev til ham, det lå på rommet mitt. Jeg lot samovaren stå og gikk inn for å gi ham brevet. Og akkurat som sist så jeg ham og henne og kunne ikke tro mine egne øyne, kunne ikke begripe at det ikke var en vond drøm. Der sto de, mannen min og hun, en pen, høyvokst ung kvinne. De hørte at jeg kom inn, og så på meg. Blikkene våre – mannen mins og mitt – møttes. Jeg så at han var edru. At han var edru, var enda mer forferdelig, det gjorde så vondt at jeg nesten skrek høyt. Kvinnen så på meg og ble forlegen.

Jeg vet ikke selv hvordan jeg greide å ta meg sammen, men jeg la brevet på bordet og sa til mannen min: ’Her har du fått en pakke med ilpost.’ Og så gikk jeg. Jeg satte meg ned og skalv som i feber. Jeg var redd de der inne skulle høre det, så jeg la meg på sengen og skjulte hodet under teppet. Ikke høre noe, ikke vite noe, ikke føle noe. Men tankene ville ikke stanse, de pinte meg. Jeg hørte at de hvisket sammen der inne, altså sov de ikke. Kvinnen hadde noe bebreidende i tonefallet. Kanskje var det hans ’faste’ venninne, kanskje hadde han narret henne og sagt at han ikke var gift? Kanskje han også benektet at jeg var kona hans? Jeg tenkte og tenkte og husket alt – all krenkelsen, alle skuffelsene. Den gangen han kom hjem med en gatepike og var full, var det ikke så vondt som nå. Jeg led ikke slik som nå. Nå skjønte jeg at han ikke elsket meg lenger, han var ikke engang glad i meg som i en kamerat eller søster. En søster ville han ha skånet, han ville ikke tatt med en sånn kvinne som trekker på gaten hjem til henne. Hun, kvinnen i det andre rommet, måtte være en slik en, ellers ville hun ikke blitt med til et fremmed hus midt på natten. Jeg var rasende på henne, og jeg syntes jeg hadde rett til å trenge inn til dem og kaste henne ut. Slik lå jeg å led helt til daggry, fikk ikke sove. Ved siden av var det blitt stille. Med ett hørte jeg skritt i gangen, forsiktige, liksom snikende. Jeg skjønte at det var henne. Jeg hørte kjøkkendøra bli åpnet. Hva skulle hun der? Jeg ventet og lyttet. Alt ble stille, hun vendte ikke tilbake. Da spratt jeg opp og skyndte meg ut på kjøkkenet. I stolen ved vinduet satt hun, satt med bøyd hode og gråt, så bittert som et ulykkelig barn. Hun hørte at jeg kom, og så opp. Jeg skal aldri glemme blikket hennes, det lå en slik sorg i det at jeg ble rent forskrekket. Jeg skyndte meg bort til henne. Da reiste hun seg og kom imot meg. ’Tilgi meg,’ sa hun, ’at jeg er kommet her i hjemmet Deres. Jeg visste ikke at han bodde sammen med kona si. Jeg er fryktelig lei for det.’ Jeg skjønte ikke hva hun mente og trodde at hun måtte være den ’faste’ venninnen hans, kjæresten, og ikke en tøs. Uten å tenke meg om spurte jeg: ’Elsker De ham?’ Hun så forundret på meg. ’Vi traff hverandre første gang i går. Han lovet meg ’god betaling’. Det er det samme for meg hvem det er, bare han betaler.’ Jeg husker ikke hvordan det gikk til, men hun fortalte meg alt om seg selv. Hun var blitt sagt opp på kontoret for et par måneder siden. Hun hadde ingenting å leve av, så hun solgte klærene sine og alt hun hadde. Hun ble kastet ut av losjiet sitt, hun sultet og kunne heller ikke sende penger til sin gamle mor som skrev at hun holdt på å dø av sult uten hjelpen hennes. For noen uker siden hadde hun bestemt seg for å prøve gaten. Hun var heldig, fikk ’gode kontakter’. Hun fikk råd til å kle seg skikkelig og spise seg mett, og hun kunne sende penger til moren i landsbyen igjen. Mens hun fortalte dette, ble hun mer og mer fortvilt. ’Jeg har jo realskoleeksamen og var flink på skolen, og livet har såvidt begynt, jeg er bare nitten år. Må jeg virkelig gå under, finnes det ingen redning for meg?’ Kanskje det lyder utrolig, men slik var det: da jeg satt der på kjøkkenet og hørte på alt hun fortalte meg og så hvor vondt hun hadde det, da ble jeg full av ømhet og medlidenhet. Jeg syntes synd på henne, stakkars jente. Og plutselig gikk det opp for meg at hvis jeg stod alene i livet, uten mann, da ville det samme skje meg. Arbeidsløs, hjemløs, uten penger.

I natt da jeg lå i sengen min, følte jeg bare hat og ondskap mot denne kvinnen. Men nå snudde hatet om mot mannen min. Hans skyld var det, bare hans. At han orket å utnytte en kvinnes fortvilte stilling. Som kamerat skulle han ha hjulpet et arbeidsløst menneske, men han tenkte bare på å kjøpe seg kyssene hennes, han tvang henne med pengene sine til å gi seg hen til en mann. Det var motbydelig, jeg kunne ikke tro det. Og med ett ble det klart for meg at med en slik mann kunne jeg ikke leve. Vi snakket om hvert vårt. Vi la i konfyren og kokte kaffe. Mannen min sov fremdeles. Plutselig fikk hun det travelt. Jeg skjønte – hun ville gå før mannen våknet. Jeg spurte henne: ’Har du fått betalt?’ Hun rødmet. Hun ville ikke snakke om betaling, sa hun, etter at vi hadde snakket så hyggelig sammen. Hun ville ikke ha penger, orket ikke. Jeg holdt henne ikke igjen. Det høres vel rart ut, men jeg var oppriktig lei meg over å skilles fra henne. Hun var blitt som en venninne for meg. Jeg syntes synd på henne, hun var jo så ung og ensom. Hun hadde det tungt, det så jeg. Så jeg kledde på meg og ble med henne. Vi drev omkring i byen, satt i parken og snakket om alt mulig. Jeg fortalte henne om sorgene mine og hva jeg følte for mannen min. Jeg hadde fremdeles den siste lønningen min i behold, den jeg fikk da jeg sluttet. Jeg ba henne ta imot den. Hun nektet. Så måtte jeg overtale henne, jeg lovet å henvende meg til henne hvis jeg selv kom i nød. Da sa hun ja. Så skiltes vi, ikke som fiender, ikke som fremmede, men som to søstre. Jeg gikk hjem. På veien hjem ble det helt klart for meg at jeg ikke elsket mannen min. Alle følelser for ham var liksom blåst ut, jeg følte verken smerte eller bitterhet. Jeg visste at jeg ikke var glad i ham mer. Den jeg elsket var død og begravd. Da jeg kom hjem, prøvde han å rettferdiggjøre seg. Jeg svarte ikke. Jeg bebreidet ham ingenting, og jeg gråt ikke. Neste dag flyttet jeg fra mannen min og til en venninne. Så begynte jeg å søke arbeid, men jeg søkte forgjeves. Det ble ubeleielig å bli lenger hos venninnen. Da oppsøkte jeg henne, kvinnen som hadde vært hos mannen min. Da jeg kom dit hun bodde, var hun borte, var bragt på sykehus dagen før. Så drev jeg omkring, uten arbeid, uten penger, uten hjem. Kommer det til å gå med meg som med henne? Må det gå slik?

De store, sørgmodige, vakre øynene hennes stilte livet dette spørsmålet. De spurte med all den pine og gru, all den avsky og fortvilelse som rommes i en kvinnes sjel når hun står ansikt til ansikt med sin verste fiende – arbeidsløsheten. I dette blikket var det også en utfordring fra en enslig kvinne til en livsordning som har overlevd seg selv. Hun gikk. Men blikket hennes forfølger meg, det krever et svar, det kaller til handling, til livsomveltning og til kamp.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!