Oversetternes forord

Teksten Urban Perspectives er opprinnelig utgitt av Indias kommunistiske parti (maoistene) (CPI (maoist)). Av denne har Tjen Folket Media oversatt kapittelet 3 om strategisk tilnærming til urbant arbeid.

Det opprinnelige dokumentet kan i sin helhet leses på engelsk her.

I teksten brukes ordet “urban” mye. Dette er ikke et like vanlig ord på norsk, men er likevel valgt opprettholdt i oversettelsen. Med urban menes byene - i motsetning til landsbygda. I Indias folkekrig er nemlig landsbygda sentrum for både partiet, hæren og de største kampene.

Kapittel 3 – Politikk og retningslinjer

3.1 Strategisk tilnærming til urbant arbeid

3.1.1 Det urbane arbeidets rolle i den politiske strategien

Som den niende kongressen sier: «Arbeiderklassens ledelse er det uunnværlige grunnlaget for den nydemokratiske revolusjonen i India. Arbeiderklassen utøver sin ledelse i revolusjonen gjennom sin direkte deltagelse. I tillegg til å stige frem under kommunistpartiets ledelse av den helhetlige kampen for demokrati og frigjøring, og på denne måten forene alle de andre delene av folket i antiimperialistiske og antiføydale kamper, organiserer arbeiderklassen den agrariske revolusjonen ved å sende sine fremskredne utsendinger til landsbygda.»

Ved å være sentre for konsentrasjonen av det industrielle proletariatet, spiller de urbane områdene dermed en viktig rolle i den nydemokratiske revolusjonens politiske strategi. I de urbane områdene er det partiets oppgave å mobilisere og organisere proletariatet i å utføre sin avgjørende ledende rolle. I første rekke betyr urbant arbeid derfor å skape tettest mulige forbindelser med arbeiderklassen, og gjennom klassekampen etablere partiet som en proletarisk fortropp. Videre betyr det mobilisering og forening av alle andre deler av folket under proletariatets ledelse i kampen for å oppnå målene for revolusjonen.

3.1.2 Det urbane arbeidets rolle i militærstrategien

De særegne trekkene ved revolusjonær krigføring i India «fastslår at den militære strategien er langvarig folkekrig – for å først etablere revolusjonære baseområder på landsbygda, hvor fienden er militært svak, og deretter gradvis omringe og innta byene, som er de fiendtlige kreftenes bastioner.»

Dermed er det klart at den væpna kampen og bevegelsen på landsbygda vil spille hovedrollen, og at arbeidet i byene vil spille en sekundær rolle, og utfylle arbeidet på landet. Men mens vi setter arbeidet på landet som hovedprioritet, må vi også presisere viktigheten av den urbane kampen. Uten en sterk urban revolusjonær bevegelse vil den pågående folkekrigen møte vanskeligheter – og videre vil det uten de urbane massenes deltagelse være umulig å oppnå landsomspennende seier. Som formann Mao sier: «revolusjonens endelige mål er å ta byene, fiendens hovedbaser, og dette målet kan ikke oppnås uten tilstrekkelig arbeid i byene.» (Mao, Selected works, Vol. II, side 317).

Derfor må det korrekte dialektiske forholdet mellom utviklingen av den urbane bevegelsen og utviklingen av folkekrigen opprettholdes. Vi bør gjennom oppbygging av en sterk urban bevegelse sørge for at de urbane massene bidrar til å skape forholdene som vil sikre suksessen for den væpna kampen på landsbygda. Som vi har sett i det tidligere underkapitlet har India en større befolkning i urbane områder og en mye større arbeiderklasse, enn Kina hadde under revolusjonen. Dette øker også den relative betydningen av urbant arbeid i de særegne forholdene for indisk revolusjon.

3.1.3 Langsiktig tilnærming

Byene og de store industrielle sentrene er reaksjonens festninger hvor fienden er mektigst. På disse stedene er politiet, hæren, andre statlige organer og andre kontrarevolusjonære krefter konsentrert, og i en dominant posisjon hvor de kan undertrykke folkets krefter. Samtidig er vårt partis arbeid ekstremt svakt og generelt kan det ikke oppnå en dominant posisjon inntil folkekrigens avsluttende stadier. Det er denne objektive virkeligheta som bestemmer vår holdning til arbeidet i de urbane områdene.

I en slik situasjon hvor fienden er mye sterkere, kan vi ikke ha en kortsiktig tilnærming med direkte konfrontasjon for å oppnå «raske resultater». Vi bør heller ha en mer langsiktig tilnærming. Partiets oppgave er å vinne massene over til seg, inkludert det store flertallet av arbeiderne, og å bygge opp arbeiderklassens enorme styrke i forberedelsene til den avgjørende kampen i framtiden. Dette er ikke tiden for den endelige kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, og vi burde derfor unngå å engasjere i en slik kamp så lenge forholdene ikke er til vår fordel. Det betyr at vi hovedsakelig burde opptre på defensiven (og ikke på offensiven). Vår politikk burde være en politikk for å beskytte, bevare, konsolidere og utvide partikreftene, mens vi mobiliserer og forbereder de brede urbane massene til revolusjonær kamp.

Som formann Mao forklarte, mens han skisserte partiets oppgaver i de urbane og andre hvite områdene dominert av de reaksjonære: «Kommunistpartiet må ikke forhaste seg og være dumdristig i sin propaganda og i sitt organisasjonsarbeid. (...) Det må ha velutvalgte kadre som arbeider under jorda, samler styrke og tar sin tid der. Gjennom å lede folket i kamp mot fienden må partiet ta i bruk taktikkene for å avansere steg for steg, sakte men sikkert, holde seg til prinsippet om å bare føre krig ved god anledning, til vår fordel og med måtehold, og gjøre nytte av åpne aktivitetsformer som er legale gjennom lov, dekréter og sosiale skikker: innholdsløst klammeri og hensynsløse handlinger kan aldri lede til suksess.» (Mao, Selected Works, Vol. II, side 318).

For å mobilisere de bredeste mulige seksjonene i kampen er det helt essensielt at vi bør utnytte alle mulige åpne og legale muligheter for arbeid (og ikke avvise å benytte seg av legalitet). Brede masseorganisasjoner hjelper partiet med å holde vid kontakt med massene, så det i lang tid kan jobbe under dekke og samle styrke. Mens vi utforsker de åpne mulighetene er det avgjørende at vi også organiserer folket inn i hemmeligere organisasjoner.

Brede, åpne og legale former for å organisere massene må likevel kombineres med de strengeste metodene for sikkerhet, spesielt med tanke på koblingen mellom den åpne organisasjonen og undergrunnsorganisasjonen. Alle forhåndsregler burde bli fulgt for å beskytte identiteten til kamerater i de åpne organisasjonene, og kontakt med undergrunnsorganisasjonen burde holdes til et minimum. Samtidig burde det tas særlige hensyn for å forsikre at undergrunnsstrukturene ikke blir eksponert og knust. For å få til dette, er en langsiktig tilnærming og tålmodighet helt essensielt. Vi burde til og med være klare til å ofre kortsiktige krav om å gjøre enkeltoppgaver godt, for å unngå å sette i fare den langsiktige eksistensen av og funksjonen til undergrunnsstrukturen.

3.2 Hovedmål for vårt urbane arbeid

Arbeidet i byene og på bygdene involverer flere oppgaver. Alle disse oppgavene kan likevel sammenfattes under tre hovedmomenter eller mål.

Disse er som følger:

Mobilisere og organisere de grunnleggende massene og bygge partiet på dette grunnlaget: Dette er partiets hovedaktivitet. Det er partiets oppgave å organisere arbeiderklassen, så vel som andre klasser og seksjoner, som halvproletariatet, studenter, arbeidstakere i middelklassen, intellektuelle osv. Det har også som oppgave å ta seg av problemene til spesielle sosiale grupper som kvinner, dalitter og religiøse minoriteter, og mobilisere dem for den revolusjonære bevegelsen. Det er på dette grunnlaget at massene blir politisert og at de framskredne sjiktene samles i partiet.

Bygge enhetsfronten: Dette involverer oppgaven med å forene arbeiderklassen, bygge arbeider—bondesolidaritet og -allianse, forene seg med andre klasser i byen, bygge frontene mot globalisering, mot hindufascisme, mot undertrykking osv. Dette er et veldig viktig aspekt ved partiets arbeid i byen.

Militære oppgaver: Mens de viktigste militære oppgavene blir utført av Folkets Geriljahær (PGA) og Folkets frigjøringshær (PLA) på landsbygda, utfører den urbane bevegelsen også oppgaver som utfyller den væpna kampen på landsbygda. Disse innebærer å sende kadre til landsbygda, infiltrere fiendens rekker, organisering i nøkkelindustrier, sabotasjeaksjoner i kordinasjon med den væpna kampen på landsbygda, logistisk støtte osv.

Av de tre punktene ovenfor er den første oppgaven, å organisere de grunnleggende massene, fundamental og primær. Uten bred mobilisering av massene er det ikke mulig å utføre noen av de andre oppgavene, slik som bygginga av enhetsfronten og å utføre de militære oppgavene.

3.3 Massemobilisering og partibygging

Vi må bygge en bredest mulig base blant massene ved å bygge ulike typer av masseorganisasjoner, som eksempelvis åpne revolusjonære masseorganisasjoner, legale demokratiske organisasjoner, hemmelige masseorganisasjoner, dekkorganisasjoner osv. Avhengig av situasjonen vil én type organisasjon bli viktigst i den perioden. Men med den langsiktige tilnærminga i bakhodet må vi bygge flere typer masseorganisasjoner samtidig.

Dermed er det generelle prinsippet for urbane former for organisering at masseorganisasjonene skal være så vide som mulig. Mens den indiske politiske situasjonen er ujevn, er vi nødt til å utforske den riktige kombinasjonen av ulike typer masseorganisasjoner. Mens det ikke er noen muligheter for å danne åpne revolusjonære masseorganisasjoner i AP (Andhra Pradesh, o.a.), er det flere stater der denne muligheten finnes.

Som følge av dette må vi organisere folket på flere måter avhengig av situasjonen. Men partibygginga bør alltid utføres med den ytterste sikkerhet. Som det vises av erfaringene med arbeid i Shanghai, der hvor den hvite terroren var sterkest under den kinesiske revolusjonen: «partiorganisasjonen bør være hemmelig, desto mer hemmelig desto bedre. Mens en masseorganisasjon burde være åpen, desto bredere desto bedre». Dette prinsippet kan bli kreativt anvendt på våre forhold. De organisasjonene som åpent propaganderer partipolitikken, burde generelt operere i hemmelighet. De organisasjonene som opererer åpent og legalt kan ikke åpent identifiseres med partiet, og burde arbeide under noe dekke med et begrensa program.

Mens vi korrekt koordinerer mellom illegale og legale strukturer, burde vi ha en tilnærming der vi steg for steg avanserer kampformene og forbereder massene til å stå opp mot statens makt.

3.3.1 Typene masseorganisasjoner

Vår POR (Political and Organisational Review of the Ninth Congress, o.a.) identifiserer tre typer masseorganisasjoner:

Hemmelige revolusjonære masseorganisasjoner Åpne og halvåpne masseorganisasjoner Åpne legale masseorganisasjoner som ikke er direkte kobla til partiet

Urbant arbeid innafor den tredje typen organisasjoner kan videre deles inn i tre brede kategorier: - Fraksjonsarbeid - Dekkorganisasjoner etablert av partiet - Legale demokratiske organisasjoner

3.3.1.1 Hemmelige revolusjonære masseorganisasjoner

Disse organisasjonene forblir strengt underjordiske og propaganderer partiets revolusjonære linje blant massene, gjør dem klare for væpna kamp. De kaller massene åpent til deltagelse i folkekrigen, propaganderer for de sentrale oppgavene som partiet til enhver tid har utarbeidet, organiserer i hemmelighet massene til kamper og tjener direkte som partiet og folkekrigens base for rekruttering. Disse masseorganisasjonene er bygd illegalt og utfører propagandaarbeid i hemmelighet. De er bygd rundt et entydig og eksplisitt revolusjonært program. Aksepten for revolusjonens mål og viljen til å jobbe i hemmelighet er dermed et minimumskrav for medlemskap.

I partiet vårt ble ikke slike masseorganisasjoner danna som en plan. De oppsto i og rundt kampområdene når de åpne revolusjonære masseorganisasjonene ble tvunget til å gå under jorda under hard undertrykking. Senere ble de bevisst danna i områder med relativt mindre undertrykking. I dag, med ileggelsen av det landsdekkende forbudet under Prevention of Terrorism Act (POTA), vil masseorganisasjonene etableres i mange flere områder. Mange av disse organisasjonene opererer hovedsakelig i urbane områder. Selv om slike hemmelige organisasjoner kan dannes blant alle deler av massene, har vi i de urbane områdene så langt satt dem opp blant ungdommer, studenter og arbeidere.

I de urbane områdene gjør disse hemmelige organisasjonene den viktige oppgaven med å propagandere partilinja blant de ulike delene av massene. De er de viktigste verktøyene for revolusjonær propaganda. Som følge av fiendens dominante posisjon i byene, må den viktige oppgaven med å vekke massene gjennom revolusjonær propaganda utføres gjennom en hemmelig struktur. Partiets hemmelige struktur kan likevel ikke være det eneste mediet for å propagandere revolusjonær politikk. Dette ville begrense utstrekninga og dybden på innvirkninga av vår propaganda. Det er derfor nødvendig å utvikle separate, hemmelige, organisasjonelle strukturer blant de ulike delene av folket, som vil bære med seg beskjeden om partiets oppfordringer til disse delene spesielt, så vel som andre deler av de brede massene. Dette er derfor den viktigste oppgaven til de hemmelige revolusjonære masseorganisasjonene i de urbane områdene.

Det er de hemmelige enhetenes og komiteenes oppgave å planlegge formene og metodene for propagandering av partilinja, formidlingen av partipropaganda, og formuleringen og propaganderingen av det revolusjonære standpunktet i de ulike dagsaktuelle sakene – særlig problemene som berører den delen av folket de organiserer. Disse kan bli gjort gjennom hemmelige plakater, stemmer, løpesedler, kassetter, hefter og andre former for propaganda. Det kan bli gjort gjennom personlig kontakt fra organisasjonens medlemmer. Det kan bli gjort gjennom planlagte dramatiske aksjoner, slik som angrep på mål tilhørende imperialistene, kompradorene og andre deler av herskerklassen osv. Gjennom vedvarende og effektiv propaganda, samt planlagte aksjoner, må den hemmelige revolusjonære masseorganisasjonen ta sikte på å nå en posisjon hvor den gjør innflytelse på, rettleder og til og med bestemmer aksjonene og avgjørelsene til organisasjonene utenfor partiet og massene i områdene der de jobber.

Det kan være noen begrensninger for de hemmelige masseorganisasjonene i organisering og mobilisering av massene i kamp på stor skala. Men det er tilfeller hvor hemmelige masseorganisasjoner – skjønt deres faktiske organisasjon er begrensa og innflytelsen er betydelig – kan lede viktige kamper der hundretusener av arbeidere danner hemmelige former for kamp kan og må brukes. Si Ka Sa er et eksempel på dette.

Hemmelige revolusjonære masseorganisasjoner kan kanskje ikke mønstre masser i en like vid og bred forstand som åpne revolusjonære masseorganisasjoner. Når en åpen revolusjonær masseorganisasjon er tvunget til å gå under jorda, mens de forandrer arbeidsmetodene fra åpne til hemmelige metoder ved å sende eksponerte kadre til UG osv., hvor enn mulig, burde ikke-eksponerte deler av organisasjonens krefter bli flytta til å arbeide i andre type organisasjoner, som dekkorganisasjoner, fraksjonsarbeid, legale demokratiske organisasjoner, og så videre.

Hemmelige organisasjoner er ikke organer for å lede og dirigere legale organisasjoner som ikke er direkte kobla til partiet. Dette vil skape et lag lignende et hemmelig halvparti mellom partiet og slike organisasjoner. Vi burde dermed altså generelt avstå fra å lage enheter av den hemmelige organisasjonen innafor den åpne organisasjonen på en måte for å lede de åpne delene. Denne ledelsen burde utføres av partifraksjonene og cellene som opererer i området. Den hemmelige organisasjonen utfører sin revolusjonære rolle ved å gi beskjeder og utføre propaganda for å rettlede og dytte de åpne organisasjonene i riktig retning. Likevel burde også dette unngås i områder hvor fraksjons- eller dekkarbeidet er for lite eller hvor den åpne revolusjonære propagandaen kan lede til eksponering av at vi gjør slikt arbeid i området. Hvis det er nødvendig for de hemmelige organisasjonsmedlemmene å aktivt arbeide innafor den åpne organisasjonen, vil de arbeide som ordinære åpne medlemmer av organisasjonen, mens de tar spesielt hensyn for å beskytte deres politiske identitet. Det er best å unngå å kombinere oppgavene som aktivist i den hemmelige organisasjonen og som leder i den åpne organisasjonen – hvor enn det er mulig, burde forskjellige kamerater bli satt til de separate oppgavene.

Derfor burde den hemmelige masseorganisasjonen tjene som et verktøy for revolusjonær partipropaganda i de urbane områdene. Dette er organisasjonsformen som passer til å implementere denne viktige oppgaven.

3.3.1.2 Åpne revolusjonære masseorganisasjoner

Dette er de åpne og halvåpne masseorganisasjonene, som åpent propaganderer den nydemokratiske revolusjonens politikk, og forbereder folket for væpna kamp. Disse organisasjonene gjør bruk av de tilgjengelige legale mulighetene for å fortsette revolusjonær propaganda, og åpen agitasjon, samt prøver å mobilisere de antiimperialistiske og antiføydale kreftene så bredt som mulig.

Partiet vårt har forma og drevet slike åpne revolusjonære masseorganisasjoner siden syttitallet, spesielt i perioden som fulgte etter opphevelsen av den nasjonale unntakstilstanden i 1977. Disse åpne organisasjonene var da de viktigste instrumentene for massemobilisering både på landsbygda og i de urbane områdene. Det var under deres faner flere hundretusener ble mobilisert, spesielt i kampområdene AP og Bihar. Disse mønstringene nådde sin topp i de «åpne» periodene fram til 1986, og i AP til og med 1991. De spilte rollen som de som trakk de brede massene inn mot revolusjonen. Likevel, med utbruddet av undertrykking av disse organisasjonene ble de fleste av disse nektet alle slags legale muligheter og tvunget til å gå under jorda. Direkte forbud ble ilagt i AP og Bihar, mens omfattende restriksjoner og overvåking av organisasjonene ble rettet mot dem i andre stater. Derfor har omfanget av slike organisasjoner blitt drastisk redusert med økningen av undertrykkingen av partiet vårt rundt omkring i landet. I dag eksisterer kun svært små instanser i noen byer.

Som erfaringer tydelig viser kan denne formen for organisasjon bare bli brukt når herskerklassene av diverse årsaker ikke iverksetter eller ikke er i stand til å iverksette undertrykkingen. Når situasjonen er slik, er det et begrensa rom for slike organisasjoner i de urbane områdene. Siden fienden generelt har overtaket i de urbane områdene er det få situasjoner hvor undertrykking ikke kan iverksettes. Når folkekrigen skjerpes vil et handlingsrom for legale muligheter finnes enten på grunn av herskerklassenes svakheter som følge av interne motsigelser, eller som følge av at myndighetene har en plan om å holde vakt med våre styrker, eller som følge av en annen midlertidig grunn.

Uansett bakomliggende årsak burde vi alltid evaluere situasjonen og forsøke å gjøre best mulig bruk av de legale mulighetene som finnes, mens vi ikke glemmer det langsiktige perspektivet. Dette betyr at dersom vi får muligheten til å mobilisere massene i stort antall under våre egne flagg, så burde vi utnytte denne sjansen. Samtidig burde vi bare eksponere en liten del av våre styrker, og forsikre oss om at flertallet av våre kadre forblir skjult for fiendens overvåking. Vi burde ikke i noen sammenheng kaste oss med i små demonstrasjoner hvor alle våre aktivister enkelt identifiseres, eller til og med filmes, for enkel gjenkjenning og utpeking i fremtiden. Vi burde forstå at muligheten for legale muligheter for åpne revolusjonære organisasjoner generelt vil være korte, og vi burde gjøre best mulig nytte av disse periodene for langsiktige gevinster. Mens vi forsøker å mobilisere et størst mulig antall av massene til kamp basert på den åpent revolusjonære platformen til de åpne masseorganisasjonene, burde partiet konsentrere seg om å styrke og konsolidere elementene fra disse kampene som vil tjene de langsiktige målene til den langvarige folkekrigen.

Dermed må vi være tydelige på at den åpne revolusjonære masseorganisasjonen ikke kan være en permanent form for masseorganisering i de urbane områdene. Den kan og må bli utnyttet i periodene og situasjonene med legale muligheter, og vi må alltid være årvåkne for å gjøre nytte av slike situasjoner når de dukker opp. Mens vi gjør dette må vi uansett være evig bevisst på partiet og klassekampens langsiktige interesser, og forsikre oss om at disse ikke lider for å nå kortsiktige mål.

3.3.1.3 Fraksjonsarbeid

Her arbeider partiet gjennom de mange tradisjonelle masseorganisasjonene som opererer i de urbane områdene. Disse tradisjonelle masseorganisasjonene er organisasjonene som normalt er danna av massene for å kjempe for deres seksjons interesser eller på andre måter oppfyller deres behov. Partiet, via dets medlemmer og andre aktivister, penetrerer slike organisasjoner uten å eksponere noen linker til partiet. Gjennom organisasjonens aktiviteter er massene forsøkt dratt mot revolusjonen, mens de blir mobilisert for sin seksjons interesser. Dersom det utføres riktig vil denne metoden for organisering tilby de beste mulighetene for dekkarbeid over lang tid. Det er derfor uunnværlig i områdene med sterk undertrykking. Formen kan og bør bli brukt i alle urbane områder, fordi den også gir svært gode massefora for å få kontakt med store deler av folket – og om vi ikke avslører linker til partiet kan vi arbeide slik under lange perioder uten å oppleve fiendens undertrykking.

Arbeid av denne typen kan bli utført i ulike typer organisasjoner. De beste organisasjonene er dem som er mer orientert mot kampen, som fagforeninger, slum- eller andre lokalbaserte organisasjoner, ungdomsorganisasjoner, organisasjoner for arbeidsløse, studentforeninger og kvinneorganisasjoner, pendlerorganisasjoner osv. I tillegg til disse finnes det også andre organisasjoner som er orientert mot velferd, selvhjelp og samfunn – slik som arbeiderkooperativer, kulturelle organisasjoner, sportsklubber og gymmer, biblioteker, bhajan mandaler (sosial samling, o.a.), ikke-statlige velferdsorganisasjoner, kaste- og nasjonalitetsbaserte velferdsorganisasjoner, minoritetsforeninger osv. Det finnes også mange organisasjoner som oppstår for en spesiell sak, for en spesiell periode eller for en spesiell festival osv.

De fleste av disse organisasjonene oppstår naturlig som følge av massenes behov. Men mange av dem har enten direkte tilhørighet eller indirekte forbindelser med herskerklassens partier og organisasjoner. Dette behøver derimot ikke å påvirke vår plan om å jobbe blant dem på de lavere nivåene. Våre hovedhensyn når vi skal bestemme oss for å jobbe med en bestemt organisasjon, er først og fremst hvorvidt massene blir og kan bli mobilisert gjennom denne organisasjonen, og sekundært hvorvidt organisasjonens situasjon tillater muligheter for å politisk påvirke massene og trekke noen elementer inn mot partiet.

Noen ganger er det ulike masseorganisasjoner med ulik tilhørighet som opererer i det samme området – for eksempel flere fagforeninger innenfor en og samme fabrikk. I en slik situasjon må vi velge hvilken av disse vi vil jobbe i. Denne avgjørelsen burde bli gjort i henhold til en god forståelse av forholdene beskrevet ovenfor. Vi må kanskje til og med bestemme oss for å jobbe i mer enn én organisasjon, dersom dette er i tråd med planene våre i området. Uansett vil vår generelle tilnærming være å gå imot splittinga av massene og å stå for eningen av alle representative masseorganisasjoner som jobber i et bestemt område.

Så snart vi har bestemt oss for å gjøre fraksjonsarbeid i en organisasjon burde vi bestrebe oss på å oppnå en ledende posisjon i denne. Dette betyr at vi burde være i en posisjon hvor vi kan påvirke og rettlede organisasjonens avgjørelser. Dersom det er nødvendig å overta postene til de som har verv for å oppnå denne innflytelsen burde vi gjøre forsøk på dette. Dette betyr derimot ikke at vi alltid burde kjempe for at våre partimedlemmer skal ta verv. Om våre planer kan bli utført gjennom folk som ikke er partimedlemmer, eller til og med gjennom ledere som tilhører andre partier, da er dette det beste. Dette vil ikke bare styrke effekten av vårt dekke, men vil også stille våre partimedlemmer være frie til å utføre andre oppgaver. Likevel, om det ikke finnes noe annet alternativ og det er flertallets vilje, burde vi ikke ha noe forbud mot at selv partimedlemmer tar slike verv.

Enten vi inntar et verv eller ikke, så er det avgjørende poenget ved fraksjonsarbeidet den kløktige avsløringa av reformistene og de reaksjonære som leder eller deltar i disse organisasjonene. Denne avsløringa er vesentlig for å trekke massene bort fra deres grep. Dette må imidlertid gjøres uten å eksponere oss selv overfor fienden. Formene for avsløring vil derfor variere, avhengig av den konkrete situasjonen. I store områder hvor det er liten risiko for direkte eksponering av våre fraksjonsarbeidende aktivister, kan vi bruke propaganda fra den hemmelige revolusjonære masseorganisasjonen, eller til og med oppfordringer direkte fra partiet. I mindre områder, som eksempelvis en enkelt fabrikk eller slum, kan vi bli nødt til å holde til i hovedsak eller kun muntlig propaganda. Noen ganger kan vi lage tilgjorte bannere som «sinte arbeidere», «bekymra slumbeboere» osv., for vår propagandering. Veldig ofte blir vi nødt til å bruke en kombinasjon av forskjellige metoder. Uansett hvilken metode det måtte være, så må den anvendes på en varsom, kløktig og gjennomført måte. Den bør sørge for at massene trekkes bort fra reformistenes og de reaksjonæres innflytelse, samtidig bør den også sørge for at vi ikke blir eksponert for tidlig og går på nederlag.

Det er to typer avvik i fraksjonsarbeidet. Den ene er å synke ned på nivå med reformistene og de reaksjonære som leder organisasjonen, og nekte å gjøre noe som helst politisk arbeid under påskudd av å ha en langsiktig tilnærming og for å unngå eksponering. Den andre er å bli tidlig eksponert på grunn av ønsket om å oppnå «raskt resultat». Begge avvikene burde unngås. Hovedproblemet ved vårt fraksjonsarbeid så langt, har imidlertid vært vår mangel på en langsiktig tilnærming. Våre feilskjær spenner fra overdreven revolusjonær retorikk til enkle feil som å synge partisanger eller dele ut partilitteratur uten å vurdere om de vi gir litteraturen til er å stole på. Skjønt det finnes mye erfaring i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og selv om vi selv har høstet viktige lærdommer i praksis, så har vi ennå ikke lykkes med å internalisere og implementere disse lærdommene i vår dagligdagse aktivitet. Selv om vi har erkjent disse feilene i våre dokumenter, så har vi ennå ikke utdanna alle nivåer for å konkret sette det ut i praksis. Ledelsens dybdedeltakelse er nødvendig for å få til dette.

Det avgjørende poenget er å oppnå den riktige balansegangen for å gjøre mest mulig nytte av de legale mulighetene, uten å trå over grensene satt av sosiale skikker, vaner, eksisterende former for kamp osv. Vår talemåte og våre handlinger bør tilpasses den normale funksjonen til aktivistene og massene i det bestemte området. Dette vil såklart variere fra situasjon til situasjon. Mens det ikke nødvendigvis er uvanlig å ty til gherao (en form for blokkade, o.a.) blant mange industriarbeidere, kan vi bli nødt til å begrense oss til “black badges” og dharnaer (sit in-aksjon, o.a.) for bankansatte. Mens det i enkelte områder og stater er vanlig med militant anti-medgifts- og anti-kastekamp, så kan de sosiale normene i andre stater og områder være sånn at det ville blitt møtt med umiddelbar mistenksomhet dersom vi forsøkte å starte slike kamper gjennom dekkorganisasjoner. Trolig ville vi bli nødt til å begrense oss til propaganda i slike situasjoner. Vi burde derfor planlegge våre aktiviterer, våre saker og kampformer i samsvar med den konkrete situasjonen for klassekampen, sånn at vår partitilhørighet ikke umiddelbart blir mistenkt og oppdaga. Vi burde såklart ikke redusere oss selv til et rent haleheng til massene. Vi bør være kløktig nok til å holde oss ett steg foran massene, uten å bli eksponert. Vi bør utnytte muligheter for å tvinge kampen til maksimumsgrensen for det sosialt akseptable, mens vi høyner den politiske bevisstheta til massene over deres tidligere nivå. Vi bør på denne måten gjennom en langsiktig tilnærming kontinuerlig avansere bevegelsen.

Straks vi har implementert den riktige tilnærminga og de riktige metodene i vårt fraksjonsarbeid, så vil dette kunne bli et kraftig redskap i vårt urbane arbeid. Dette var en viden brukt organisasjonsform for urbant arbeid i den kinesiske revolusjonen.

3.3.1.4 Partidannede dekkorganisasjoner

Det blir noen ganger nødvendig for oss å direkte danne masseorganisasjoner som er dekkorganisasjoner, uten å avsløre deres forbindelser med partiet. Oftest kommer en slik nødvendighet av fraværet av noen annen masseorganisasjon hvor vi kan gjøre fraksjonsarbeid. For eksempel er dette tilfellet med uorganiserte arbeidere, hvor de etablerte fagforeningene har begrensa tilstedeværelse og vi ofte ikke har mulighet til å danne vår egen fagforeningsorganisasjon for å sette frem de uorganiserte arbeidernes krav. Dette området er ikke det eneste hvor vi kan danne dekkorganisasjoner. Faktisk kan dekkorganisasjoner være av like mange varierte typer som organisasjonene for fraksjonsarbeid som vi har nevnt i det tidligere kapittelet. De kan være alt fra organisasjoner av typen fagforeninger til organisasjoner basert på en sak, osv. Metodene for massearbeid er heller ikke veldig ulik fra områdene med fraksjonsarbeid. Hovedforskjellen er så klart at vi ikke har eksponering som oppgave, som når vi arbeider innafor de reaksjonære og reformistiske organisasjonene.

Hvor vi enn danner slike dekkorganisasjoner vil programmet vårt være av en begrensa natur, i likhet med andre slike organisasjoner som jobber i området. Mens vi drar nytte av disse dekkorganisasjonene til å mobilisere massene på grunnlag av deres spesifikke krav, vil vi forsøke å trekke de beste elementene inn i partiet.

Vi burde være forsiktige (spesielt i områder med sterk undertrykking) for ikke å tiltrekke oss oppmerksomhet fra staten ved å tøye grensene for hva som er sosialt akseptabelt i det gjeldende området. For eksempel om de vanlige våpnene som blir brukt i området er kniver og sverd, burde vi ikke ty til skytevåpen, eller vi burde vanligvis ikke ty til utsletting i et nytt område hvor det ikke har vært noen historie med slike aksjoner.

Vi har nå fått noe erfaring med å bygge dekkorgansasjoner siden de siste få årene. Vi har begått ulike feil (nevnt i vår POR) som i mange områder leder til tidlig eksponering av våre styrker. Mens vi lærer av disse feilene burde vi innprente den korrekte, langsiktige tilnærminga for å bevare slike organisasjoner over en lang tidsperiode, mens vi gjør dem til sterke bastioner for massenes kamp.

3.3.1.5 Legale demokratiske organisasjoner

Disse er organisasjonene danna på en politisk basis med noen eller alle aspekter av et antiimperialistisk, antiføydalt program, og med et program for handling og former for kamp som i det store faller inn under et legalt rammeverk. Noen slike organisasjoner kan være de som retter seg mot en spesifikk del, slik som fagforeninger, studentorganer, kvinnefronter, organisasjoner for avskaffelse av kaster, nasjonalitetsorganisasjoner, forfatterforeninger, advokatforeninger, lærerorganisasjoner, kulturorganer osv. Andre kan være danna med et saksorientert program, med fokus på spørsmål som systemet for kontraktsarbeid, arbeidsløshet og tap av arbeidsplasser, grusomheter relatert til kastesystemet, kommunalisme, imperialistisk kultur, vold mot kvinner, saffronisering (indisk uttrykk, sikter til den reaksjonære nasjonalromantiske hindubevegelsen Hindutva, o.a.), korrupsjon, regional tilbakeliggenhet og statsdannelse, osv. Spennet til den legale demokratiske organisasjonen er veldig vidt, og strekker til de brede koalisjonene og alliansene danna mot undertrykking, globalisering, Hindutva, og hele veien til de altomfattende parolene for antikapitalisme og folkets kamper. Slike organisasjoner kan bli danna på ulike nivåer – by-/landsbynivå, distriktsnivå, delstatsnivå, regionsnivå, landsnivå eller på internasjonalt nivå.

Partiet vårt har kun de siste årene starta og deltatt i dannelsen av slike organisasjoner. Vår erfaring har derfor vært begrensa. Men i større grad enn begrensa erfaring, har problemet vært mangelen på en klar forståelse angående konseptet, rollen og viktigheten av de legale demokratiske organisasjonene. Dette har ført til spontanitet, en prøv og feil-tilnærming, og til en feilaktig praksis. Dette har resultert i at våre organisasjoner har blitt stående med en smal støttebase. Det har hindra oss fra virkelig å implementere i praksis den fulle målsettinga med de legale organisasjonene. Det har hindra oss fra å utnytte fullt ut de legale mulighetene for den bredeste mobiliseringen av massene.

Faktisk er de legale demokratiske organisasjonene viktige midler i partiets forsøk på politisk mobilisering av de urbane massene. Dette er fordi undertrykking normalt hindrer de åpent revolusjonære masseorganisasjonene i å fungere. Den legale demokratiske bevegelsen er derfor arenaen hvor massene i tusenvis og hundretusener kan oppnå politisk erfaring. Den har derfor en svært viktig rolle i revolusjonen, og utfyller den væpna kampen på landsbygda. Revolusjonære i andre land, spesielt på Filippinene, har svært effektivt deltatt innafor og gjort nytte av den legale demokratiske bevegelsen. I India finnes det også et utmerka spillerom til å bygge, promotere, utvikle og delta i legale demokratiske organisasjoner og bevegelser for å drive revolusjonens interesser fremover. Massene lider under imperialismens og føydalismens åk, og deltar i talløse små og store militante dagligdagse kamper. Disse ledes av utallige grasrotorganisasjoner og ledere med et begrenset perspektiv, og opererer innenfor et legalt rammeverk. Det er disse kampene og organisasjonene som sørger for den konkrete materielle basisen for å sette opp brede demokratiske organisasjoner. Og det er gjennom den legale demokratiske bevegelsen at disse kampene bringes ut av sine smale rammer, forenes og oppnår politisk retning.

Det er derfor nødvendig at vårt parti i de urbane områdene legger tilstrekkelig vekt på oppgaven med å delta i og bygge opp en sterk og bred legal demokratisk bevegelse. Vi burde bli med, danne eller tilslutte oss til dannelsen av legale demokratiske organisasjoner av ulike typer – seksjonelle, saksorienterte eller vidtspennende; avhengig av behov og gjennomførbarhet, dette kan være på alle nivåer fra bygd-/områdenivå til landsdekkende/internasjonalt nivå. Men mens vi griper fatt i disse oppgavene og tildeler dem våre styrker, må vi også være på vakt mot tendensen til å ensidig overfokusere på massemobiliseringene og kampene, på bekostning av de sentrale oppgavene som konsolidering og partibygging. Den legale demokratiske bevegelsen kan bare fortsette å styrke seg på nytt og på nytt, og holde seg på den korrekte politiske kursen, dersom vi konsentrerer oss tilstrekkelig og samtidig om å utvikle den hemmelige partikjernen innafor denne. Derfor bør vi mens vi legger tilstrekkelig vekt på den legale bevegelsen, være påpasselige med å bevare den korrekte dialektiske balansen mellom behovene og viktigheten av både det legale og illegale arbeidet, den åpne og den hemmelige organisasjonen.

Å ivareta relasjoner mellom det åpne og hemmelige betyr også streng etterlevelse av teknologiske forholdsregler. Dette betyr å beskytte partiledelsen fra eksponering og fare, så vel som å beskytte den legale ledelsen fra å bli eksponert som tilhørere av partiet vårt. Møter mellom åpen og hemmelig ledelse burde så langt som mulig unngås, og rettledning burde vanligvis skje gjennom skriftlig kommunikasjon og andre midler for å beskytte koblingen til partiet. Når et møte må holdes, burde tilstrekkelig hensyn tas for å hindre at de legale kameratene blir fulgt. På samme måte burde feil som det å møte offentlige personer foran en hel tropp, og slik direkte avsløre deres forbindelser også unngås.

Generelt burde vi unngå å avsløre vårt partis innflytelse innenfor en spesifikk organisasjon, så vel som identiteten til våre partimedlemmer og andre kamerater nærme oss. Når organisasjonens aktiviteter utvides og intensiveres kan vi derimot ikke forhindre at fienden blir mistenksom, starter overvåking og hengir seg til trakassering. Men dette betyr derimot ikke at de vil være i stand til å enkelt sette i gang fullskala undertrykking og ilegge et forbud. Så lenge organisasjonen forholder seg lydig til prinsippene av legal demokratisk funksjon, og så lenge den har en bred nok basis i støtte, vil det være vanskelig for staten å stenge den ned.

Det avgjørende, sentrale poenget i dette er dog hvor bredt organisasjonen favner. Om vi setter opp en smal organisasjon begrenset til bare våre partikrefter, kan vi ikke forvente at den vil fortsette særlig lenge, selv om vi bruker alle teknologiske forholdsregler for å skjule identiteten vår. På den andre siden, dersom store deler av massene er samlet og dersom et vidt spenn av krefter utenfor partiet er forent, vil ikke fienden være i en så enkel posisjon at den kan iverksette full undertrykking. Selv om den starter angrep, vil risikoen vokse for stadig bredere protester og støtte til fordel for organisasjonen.

For å oppnå bred enhet er det nødvendig for oss å ha en slik tilnærming uansett hvilken legal demokratisk innsats vi deltar i. Vi burde øke bredden av vår innsats langt forbi den revolusjonære leiren, og forsøke å involvere og forene oss med et vidt spekter av kjempende krefter på forskjellige fronter. Et minimum av politisk forståelse for enhver organisasjon burde være basisen for våre forsøk på forening. Vår grunnleggende betingelse burde være seriøs lydighet til et minimalt politisk program. Vi burde faktisk peke oss ut organisasjoner og individer som er seriøst forpliktet til kamp, og forsøke å involvere dem i alle forsøk på en bred enhet. Om vi har en slik tilnærming og kan tildele tilstrekkelige krefter, vil vi definitivt være i stand til å snart oppnå mye suksess. Det er gjennom slik innsats at vi vil være i stand til å se den legale demokratiske bevegelsen rykke fram som en mektig urban kraft, som komplimenterer den væpna kampen på landsbygda og hjelper til å drive revolusjonen framover over hele landet.

3.3.2 Organisering på bostedet

Selv om organisering på arbeidsplassen er den viktigste organiseringa av arbeiderne, burde vi også legge vekt på å organisere arbeiderne i slummene og nærområdene. Gjennom dette kan vi få kontakt med nye arbeidere fra ulike bransjer, vi kan trekke arbeidernes familier inn i bevegelsen, og vi kan organisere halvproletariatet og andre deler av de urbane fattige som bor i slummene og i fattigstrøk.

I slummene og andre fattigstrøk eksisterer allerede en rekke tradisjonelle organisasjoner. Boende i konstant prekære forhold samles de urbane fattige naturlig for å hjelpe hverandre og forenes innafor organisasjoner for å kjempe for sine rettigheter, for å sikre bedre leveforhold, løse problemer mellom seg og for å bedre organisere sine sosiale og kulturelle aktiviteter. De vanlige typene tradisjonelle organisasjoner er organisasjoner for slumbeboere, basti- eller chawlkomiteer, mahila mandals, ungdomsorganisasjoner, idrettsforeninger, kulturelle enheter, komiteer for ulike festivaler som Ganesh-festivalen, Durga-podja, Ambedkar Jayanti osv. Det finnes også noen organisasjoner som er særegne for visse regioner, byer og områder. Siden slike organisasjoner tilbyr det beste dekket, burde vi prøve å gjøre best mulig nytte av disse tradisjonelle organisasjonene og hovedsakelig arbeide innafor dem. Selv om det er et behov for å danne nye lovlige organisasjoner burde vi vanligvis gi dem de formene som allerede finnes blant massene.

Kampsaker er et vanlig trekk ved arbeid i lokalområder, spesielt arbeid i slummen. Kamper for grunnleggende fasiliteter som vann, elektrisitet, toaletter og avløp, mot korrupsjon og utbytting fra eiere av rasjonsbutikker, svindlere og representanter for det svarte markedet, mot bolighaier i slummene, gjenger av lønnede kjeltringer og andre filleproletære, og mot rivinger er noen av de vanlige problemene. Vi burde organisere kampene i disse sakene gjennom de lokale komiteene og organisasjonene for slumbeboere. Siden kvinner og arbeidsløs ungdom spiller en ledende rolle i de fleste av disse kampene, burde de tradisjonelle kvinneorganisasjonene (mahila mandal) og ungdomsklubbene bli involvert, og kamper kan til og med ledes under deres flagg.

Ved siden av kampsakene og organisasjonene nevnt ovenfor burde vi også vie oppmerksomhet til massenes velferd og kulturelle behov. Vi burde dra nytte av de kulturelle organene for å promotere demokratisk kultur. Vi kan også sette i gang etableringen av biblioteker og leserom som kan tilby progressiv utdanning. Vi burde også vie oppmerksomhet til å løse motsigelsene i folket. Tradisjonelle former som panchayater (lokale, dypt tradisjonelle myndigheter) burde bli forandret og ryddet for føydale og utbyttende praksiser.

Vi burde alltid propagandere og spre kunnskap mot hindufascistenes aktiviteter. I områder som er sårbare for kommunale spenninger burde vi sette opp permanente fredskomiteer og åpne selvforsvarslag for hele lokalmiljøet. Lignende og passende steg kan også bli tatt i områder som preges av spenninger basert på kaste og nasjonalitet. Selvforsvar burde også bli organisert mot gundaene og lumpens (filleproletære yrkeskriminelle). Om slike lag er godt organisert kan de også spille en rolle i ledelsens av massenes motstand mot tilfeller av riving (av landsbyer, o.a.).

Et problem som er særskilt for arbeidet i slummen, er de imperialist-finansierte NGOene. De eksisterer i dag i nesten alle slummene i landets viktigste byer. Vi bør utdanne massene i slummen og spesielt aktivistene om den skumle rollen til slike organisasjoner og byråene som finansierer dem. Vi burde spesielt avsløre dem når de står i veien for folkets kamper. Men om slike organisasjoner imøtekommer oss i en kamp, kan vi ha en saksbasert enhet med dem. I situasjoner med undertrykking kan vi også jobbe innenfor dem.

Gjennom de tradisjonelle masseorganisasjonene kan og bør vi organisere politisk propaganda, men den vil være av begrenset natur. For høyere nivå av propaganda og mobilisering burde vi bruke den legale demokratiske organisasjonens faner, eller vi kan til og med tilknytte noen av de tradisjonelle organisasjonene til disse legale demokratiske organisasjonene. Dermed kan spørsmålene i slummen bli utvida og knytta til den bredere kampen mot globalisering og imperialisme.

Men for propaganda om direkte partiposisjoner burde vi bruke hemmelige organisasjoner som den hemmelige revolusjonære arbeiderorganisasjonen og den hemmelige revolusjonære ungdomsorganisasjonen. De burde uansett bare bli brukt mens en husker på forholdsreglene for å forhindre avsløringer av vårt lokalarbeid. Om vårt arbeid i slum eller nærområdet er lite og smalt, burde vi unngå propaganda fra de hemmelige organisasjonene i et slikt område. . Vi burde konsolidere aktivistene som vokser fram av kampen, først inn i basti aktivistgrupper og deretter i partiets kandidatceller og fullverdige celler. Basti aktivistgruppene, particellene og basti partikomiteene er kjernene for planlegging og ledelse av alle aktivitetene og kampene i bastiene, for politisk propaganda og utdanning, og for rekruttering av nye medlemmer til partiet.

Situasjonen til de urbane fattige i slummene og i de fattige nabolagene forverres kontinuerlig. Befolkninga i Indias slummer utgjør i dag 4,1 crore (41 millioner, o.a.), fordelt på 607 byer. I den største megabyen, Mumbai, bor 49 prosent av innbyggerne i slummene. Vårt parti har så langt viet begrensa oppmerksomhet til organiseringa av dette sjiktet. Andre revolusjonære partier, spesielt Perus kommunistiske parti (PCP), har vært spesielt suksessrike i dette arbeidet. Faktisk har Limas brakkebyer vært de revolusjonæres høyborger over en lang periode. Vi burde også arbeide for å skape slike festninger i Indias storbyer.

3.3.3 Partibygging

Massekamper og masseorganisasjoner er helt nødvendig for å forberede massene på revolusjon. Men de er likevel ikke tilstrekkelige i seg selv, uten den bevisste konsolideringa og utviklinga av fortroppen – partiet. Derfor burde de beste elementene som stiger fram gjennom kampene gå gjennom en prosess av politisering i kamp, ideologisk og politisk utdanning i aktivistgrupper, studiesirkler og politiske skoler, og konsolidering inn i kandidat- og particeller. Denne prosessen er en relativt treg, møysommelig prosess, sammenligna med den spontane, feiende kraften til massebevegelsen. Konsolidering kan ikke oppstå spontant av seg selv, uten et bevisst program og en vedvarende oppfølging og implementering på alle nivåer. Likevel må alle høyere organer konstant følge opp og vie oppmerksomhet til denne oppgaven.

I de urbane områdene må hovedfokus være på konsolideringa av fortroppselementene fra den industrielle proletarklassen. Dette er dobbelt så viktig om vi tar i betraktning den nåværende svake arbeiderklassesammensetningen av partiet vårt. Vi må derfor konsentrere oss om kampene og organisasjonene til arbeiderklassen, både på arbeidsplassen og i de proletære bydelene, og ha som mål å trekke størst mulig antall fra arbeiderklassen til partiet. Ved siden av arbeiderklassen burde vi vektlegge viktigheten av konsolidering av halvproletariatet, studentene, de intellektuelle og andre deler av småborgerskapet.

3.3.3.2 Aktivistgrupper

Den hemmelige aktivistgruppa er en avgjørende enhet i prosessen med partibygging og rekruttering. Det er den begynnende organisasjonsformen for konsolidering av de mest aktive og dedikerte elementene som vokser fram gjennom klassekampen. Det er enheten hvor medlemmenes aktivitet får en politisk retning, hvor de kan motta ideologisk og politisk utdanning, hvor deres livsvalg blir politisert og hvor de blir valgt til å bli medlemmer av partiet.

Aktivistgruppa kan dannes på arbeidsplassen – i fabrikken, gruven, på industrieiendommer, i arbeidslaget, avdelingen, seksjonen, kontoret, filialen, eller hvilket som helst annet nivå som er en enhet for organisering; den kan bli danna på bostedet – i slummen, blokka, gata, samfunnet eller alle andre nivåer som er en enhet for organisering; den kan bli danna på skoler, universiteter eller andre institusjoner. Og der hvor organiseringa er basert på en spesifikk seksjon, kan aktivistgruppa dannes på nivået som passer for denne seksjonen.

Hovedgrunnlag for utvelgelse inn i aktivistgruppa er aktivitet. Alle medlemmer av aktivistgruppa burde være i regelmessig, eller forberede seg på å være i regelmessig aktivitet. Andre kriterier er bred sympati til revolusjonær politikk og standhaftighet til saken og interessene til seksjonen av massene som organiseres.

Aktivistgruppa vil bli bygd opp av de avanserte elementene av massene. Den bør bli danna så snart som mulig, etter et visst nivå av aktivitet. Avhengig av den konkrete situasjonen kan gruppa bestå av 3 til 7 medlemmer. Normalt burde minst ett kapabelt partimedlem gis ansvaret for å lede en spesifikk aktivistgruppe. Dette bør likevel skje uten å avsløre hans/hennes identitet som partimedlem.

Oppgavene og ansvaret til en aktivistgruppe vil variere konkret i henhold til arbeidsfeltet. Men for all organisering blant massene, kan dette ansvaret grovt sett deles inn i 3 kategorier. Den første er oppgaven med å veilede og omforme massenes organisasjoner til organer som oppriktig representerer massenes interesser. Om ingen masseorganisasjoner finnes, burde aktivistgruppa forsøke å danne slike organisasjoner. Den andre er at gruppa burde bli gitt oppgaven med å politisere de brede massene. Den tredje er at aktivistgruppa burde organisere selvforsvar. Disse ansvarsoppgavene burde diskuteres i aktivistgruppa og konkret fordeles mellom medlemmene.

Mens man leder gruppa i ansvarsoppgavene overfor, er det partimedlemmet med ledelsen sin oppgave å gjennomføre den ideologiske og politiske utdanningen av gruppa. Samtidig som forelesninger og felles studier burde gjennomføres, bør også stor innsats vies til andre mer fleksible metoder som uformell diskusjon, filmvisning, individuell lesning osv. Mens gruppa utvikles, der hvor det er mulig, burde det finnes kollektive diskusjoner om personlige problemer og familieproblemer, og dette burde brukes til å hjelpe medlemmene til å ta politiske avgjørelser i sitt personlige liv.

Gjennom den nevnte prosessen vil noen, alle eller til og med ingen av medlemmene i aktivistgruppa kunne utvikles til å bli kandidatmedlemmer og medlemmer av partiet. Dette vil lede til dannelsen av en celle i det samme område hvor aktivistgruppa har operert. Så snart en slik celle har blitt forma, burde aktivistgruppa oppløses eller rekonstitueres uten å eksponere celleformasjonen overfor ikke-partimedlemmene. Så langt som mulig burde en aktivistgruppe og en particelle ikke eksistere samtidig, slik at de har parallelt ansvar for den samme enheten på det samme nivået – f.eks. burde det ikke være en aktivistgruppe og en celle samtidig innafor samme avdeling på en fabrikk, derimot kan det være én celle for hele fabrikken og én aktivistgruppe for en avdeling samtidig.

Dermed er aktivistgruppa en forbigående organisasjonsform. Dens formål er å legge til rette for konsolideringa av de avanserte delene av massene, og bygge dem til å bli fortroppen. Om det gjennomføres på en systematisk og planmessig måte, kan det spille en avgjørende rolle i partibyggingsprosessen.

3.3.3.3 Politisk utdanning

Aktivister og kadre som arbeider med urbant arbeid, opererer i områder som er dominert av fienden, og møter derfor i langt større grad fremmede klassetrender og borgerskapets ideologiske innflytelse. Vanligvis fjernt fra sonene med væpna kamper, er det en tendens til å ty til ytterpunktene, og avvik fra vår grunnleggende linje. I situasjoner når den urbane bevegelsen er svak, er det en tendens til motløshet og mangel på tillit til den revolusjonære linja. Når den urbane bevegelsen er i oppsving, er det en tendens til å overspille betydningen av urbant arbeid og legge mindre vekt på den væpna kampen på landsbygda. Slike avvik kan forhindres og utbedres gjennom kontinuerlig ideologisk og politisk utdanning. Behovet finnes derfor alltid for solid og systematisk utdanning i marxisme-leninisme-maoismen og linja for langvarig folkekrig. Dette er nødvendig ikke bare for å drive bevegelsen fremover, men også for å bekjempe den degenererende innflytelsen til de reaksjonære.

Til tross for denne nødvendigheten er politisk utdanning i det urbane partiet et veldig forsømt område. Urbant arbeid er oftest gjennomført av selvstendige organisatorer som i lange tider står uten kontakt med de høyere komiteene. I fravær av systematisk planlegging og oppfølging, er oppgaven med politisk utdanning dermed overlatt til evnene og initiativet på det lavere nivået. Det er dermed også en større mulighet for å bli fanga i hasteoppgavene knytta til det umiddelbare praktiske arbeidet, og forsømme de langsiktige ideologiske behovene. Et annet problem er det tekniske problemet i gjennomføringen av forelesninger og skoler i byene. Mens farer fra staten kan reduseres ved å bedre metodene for sikkerhet, gjenstår fortsatt utfordringa med å lede flere små grupper for å forhindre eksponering av kamerater som jobber i ulike områder. Dette eksponeringsproblemet kan noen ganger reduseres ved å blande kamerater fra fjerne byer eller til og med fra andre delstater, men dette kan ikke alltid være løsninga.

Alt dette tyder på at oppgaver for politisk utdanning i byene ikke kan innfris uten den aktive innblandingen fra de overordnede komiteene. Kurs, metoder for å lede skoler og ta kurs, teknologiske metoder, trening av lærere, planer for utdanning på ulike nivåer – alt forutsetter den personlige oppmerksomheten til de overordnede komitémedlemmene.

I de høyere nivåene av områdekommandoen, og høyere, ville det for øyeblikket være nødvendig å systematisk innføre programmene og kursene bestemt av SCOPE. I framtida vil det uansett være nødvendig å utvikle spesielle kurs og trening for å spesielt imøtekomme behovene for urbant arbeid. Et konstant behov, særegent for urbant arbeid, vil være behovet for å utvikle et antall lærere som trengs for å ta seg av de forskjellige smågruppene som det urbane arbeidet krever.

Mens grundig og vedvarende politisk utdanning ved de høyere nivåene er nøkkelen til tilfredsstillende partiledelse, er politisk utdanning innafor masseorganisasjonene og på cellenivået nødvendig for å gi et godt grunnlag. Oppgaven med politisk utdanning er på disse nivåene desto viktigere i de urbane områdene, fordi det typiske aktivitetsområdet for slike kamerater er fraksjons- og dekk-masseorganisasjonene, hvor de ikke kan avsløre identiteten sin og hvor de konstant må operere blant krefter utenfor partiet og til og med elementer fra herskerklassen.

Masseutdanninga innafor organisasjonsarbeidet burde bruke åpne former for masseutdanning for alle emner som kan tillates uten å tiltrekke statens oppmerksomhet. Vi bør forsøke å adoptere og tilpasse alle lokale former som er utbredt brukt av herskerklassene og andre klasser. Dette kan være biblioteker, åpne leseplasser på gatehjørnene og andre lignende midler som kan brukes til å formidle progressiv litteratur iblant andre generelle bøker; forelesningsserier under festivaler, debattkonkurranser, konkurranser i taleteknikk osv., hvor våre kamerater uttrykker progressive syn; kurs i ferdigheter for offentlig tale, kurs i personlig utvikling osv., med politiske temaer som en del av pensumet; treningsleire for masseorganisasjoner og lignende. Nivået på den politiske utdanninga gjennom slike metoder vil selvsagt være veldig lavt, men det er helt essensielt at det gjennomføres på jevnlig basis for å holde på en politisk atmosfære selv blant de mer tilbakeliggende delene innen masseorganisasjonen. For de mer avanserte delene må vi selvfølgelig bruke andre forumer og metoder, for eksempel aktivistgruppa.

Politisk utdanning av aktivistgruppene, kandidatceller og particeller, må være planlagt på nivået til de ansvarlige komiteene. Mens læremateriell fremskaffa av SCOPE burde være basisen, burde komiteene også velge materiell som vil passe for de lokale, urbane forholda, og for de særegne seksjonene som utdannes. Når en planlegger må en huske på at det urbane utdanningssystemet må være så desentralisert som mulig. Dette betyr at kursene og materiellet burde være slik at de enkelt kan implementeres og brukes av de ansvarlige organisatorene og partimedlemmene som i siste instans har rollen som lærere. Der hvor det er nødvendig må de gis oppmuntring og hjelp som gjør dem i stand til å sette planen ut i live.

Et godt planlagt desentralisert politisk utdanningssystem, med dugende lærere og regelmessig oppfølging fra komiteen, er altså hva hvert urbant område behøver.

3.3.4 Partistruktur

Spørsmålet om partistrukturen i de urbane områdene presenterer ganske andre problemer enn på landsbygda hvor partiet vårt er basert. Disse er knytta til problemet med å bygge og drive stabile strukturer, kontinuiteten til partiledelsen, koordineringen mellom åpent og hemmelig arbeid, mellom høyere og lavere organer, og mellom byorganisasjonen og ledelsen basert på landsbygda. Vi kan ikke løse disse problemene uten nøye oppmerksomhet og studier i de høyere nivåenes organer, og utvikling av konkrete og praktiske løsninger. Vi behøver derimot en bred felles tilnærming i målsettingene, oppgavene og metodene som skal tas i bruk for bygging og avansering av den urbane partistrukturen.

Det essensielle prinsippet som former basisen for vår partistruktur, særlig i det urbane området, er politisk sentralisering kombinert med organisatorisk desentralisering. Dette betyr at alle partimedlemmer og alle organer, spesielt på et lavt nivå, bør ha et solid ideologisk-politiske fundament, slik at de er i stand til å selvstendig finne retning og ta de riktige organisatoriske avgjørelsene i tråd med partiets politiske linje. Dette er spesielt viktig i de urbane områdene, på grunn av de tekniske utfordringene ved å vedlikeholde tett og kontinuerlig kontakt mellom de hemmelige, høyere organene og organene på lavere nivå som er engasjert i direkte, åpent arbeid. Dette er også viktig fordi urbant arbeid ofte krever umiddelbare og raske svar på dagsaktuelle hendelser. Med hurtige framskritt innen elektronisk kommunikasjon og media, kan forsinka politisk reaksjonstid på dager og til og med timer knytta til viktige hendelser begrense slagkrafta som partiet vårt kan ha i den urbane bevegelsen. Dette avhenger dermed av styrken til organene som utgjør grunnlaget for vår urbane partistruktur – cellene og de lavere komiteene – så vel som partifraksjonene som knytter partiet til masseorganisasjonene.

3.3.4.1 Particelle

Den urbane particellen kan dannes på grunnlag av produksjonsenhet – for arbeidere kan dette være fabrikk, butikk, avdeling, avsnitt, skift, produksjonslinje, industribygg osv. For studenter og middelklasseansatte kan det være universitet, skole, institusjon, kontor osv. Cellen kan også dannes med geografisk basis (f.eks. bosted) – dette vil være slummen, arbeiderblokker, gate, samfunn osv. Der hvor antallet partimedlemmer i en særskilt enhet (f.eks. fabrikk) er færre enn tre, kan de kombineres med tilstøtende enheter for å danne en celle. Dette burde imidlertid ikke gjøres ukritisk i de urbane områdene, siden dette ville ført til unødvendig eksponering. Der hvor arbeidet er integrert kan en felles celle dannes. I andre tilfeller er det bedre å vente på videre rekruttering før dannelsen av en celle.

Cellen er organet som leder alle andre organisatoriske enheter under dens ansvarsområde. Den utfører sine grunnleggende oppgaver under ledelsen til den neste overordna komiteen. De grunnleggende oppgavene for den urbane cellen består i å organisere massene, politisere dem, utdanne de avanserte elementene og rekruttere dem til partiet, og forberede dens medlemmer og andre aktivister på å dra til landsbygda for å arbeide for jordbruksrevolusjonens suksess.

Cellen burde utvikle sitt eget hemmelige nettverk av tilfluktsrom og møtesteder. I så stor grad som mulig burde ikke møter holdes i områder hvor medlemmer gjør sitt politiske arbeid blant massene. Generelt burde medlemmer av cellen ikke bli overført fra celle til celle, ettersom dette vil lede til unødvendig eksponering.

Der det er minst tre profesjonelle revolusjonære som opererer i et område og som er kjente for hverandre, kan en Profesjonell revolusjonær celle (PRC) dannes. PRC-en burde derimot ikke leke rollen til en partikomité og bli et senter for planlegging av aktivitet i områdene til alle de profesjonelle revolusjonære. Dette ville resultert i unødvendig eksponering av ulike strukturer og arbeidsområder, og kan lede til tap. Med hensyn på arbeidsplanleggingen kan hver profesjonelle revolusjonære være medlem av cellen som har ansvar for hans/hennes arbeidsområde. Der hvor dette ikke er mulig burde planleggingen bli utført med den gjeldende organisatoren eller komitémedlemmet. Hovedfunksjonen til PRC er å tilby den politiske treningen og utviklingen til PRen, som ikke ville vært mulig innen tidsbegrensningene og de andre begrensningene til en celle som jobber på deltid. Lengre politiske utdanningsprogrammer, kollektive studier og debatt, og andre lignende aktiviteter kan bli ført gjennom PRC. Dermed kan den spille en positiv rolle i en rask utvikling av den fremtidige partiledelsen. Denne fordelen må likevel balanseres i forhold til risikoen for eksponering og tap i urbant arbeid. Altså, om en profesjonell revolusjonær opererer i et ikke-eksponert område, eller om han/hun viser tegn til vakling, burde han/hun ikke bli inkludert i en PRC.

3.3.4.2 Partikomiteer på deltid

Der hvor det finnes to eller flere celler som opererer på et bestemt sted, eller ved en produksjonsenhet, burde vi gripe fatt på oppgaven med å danne spesifikke partikomiteer på fabrikken/industriområdet eller basti partikomiteer eller partikomiteer på universitetet, slik det passer forholdene. Disse kan være sammensatt kun av folk på deltid, eller kan inkludere en profesjonell revolusjonær eller i noen tilfeller inkludere kamerater på organisatornivå. Dette er partikomiténivået mellom områdekomité/organisator og cellene. Det er organet som leder og veileder alle cellene, kandidatcellene, partifraksjonene og andre organer innen dets ansvarsområde. Det er organet som godkjenner rekrutteringen av kandidatmedlemmer og tildeler deres fullverdige medlemskap.

Fabrikk/Bastikomiteen er et veldig viktig lag i den urbane partistrukturen. Den forbedrer partiets funksjon ved å sørge for mer daglig oppsyn med funksjonen til particellene og de andre organene på lavere nivå. Den reduserer også risikoen for komiteene på et høyere nivå, ved å sørge for enda et lag og eliminerer behovet for at de høyere komitémedlemmene alltid må møte alle cellene.

Til tross for sin viktighet har vi i partiet ikke viet tilstrekkelig oppmerksomhet til å utvikle dette laget i de urbane områdene. Vi har per i dag svært få områder hvor slike komiteer har blitt danna, og vår erfaring er dermed veldig begrensa. Hovedaspektene vi burde fokusere på når vi setter opp disse komiteene, er tilstrekkelig hemmelig nettverk av skjulesteder, kommunikasjon og møter, og ekstrem varsomhet for ikke å avsløre identiteten til komitémedlemmene for alle partimedlemmene. Der hvor det er nødvendig kan forholdsregler også bli tatt når en rapporterer, slik at de faktiske identitetene til partimedlemmer og aktivister er beskyttet. Generelt burde vi tilpasse oss en langsiktig tilnærming for å bygge slike komiteer og opprettholde dem over lang tid. Et godt nettverk av slike komiteer kan betraktelig forbedre funksjonen til vår urbane partistruktur.

3.3.4.3 Partifraksjoner

Ved siden av cellene og partikomiteene, setter partiet opp fraksjoner i ulike organisasjoner uten tilhørighet til partiet for å sikre at medlemmer som opererer innenfor disse organisasjonene uttrykker en enhetlig vilje, følger ensartede taktikker og handler i harmoni. De er organene som partiet via disse utøver innflytelse over disse organisasjonene og gjennomfører sine retningslinjer. Siden det meste av arbeidet i urbane områder er gjort gjennom organisasjoner uten tilhørighet til partiet, er godt fungerende fraksjoner en svært viktig del av den urbane partiorganisasjonen. De er nødvendige for å forene og koordinere partiets krefter innad organisasjonene utenfor partiet, og sørge for at de spiller en ledende rolle.

Den relevante partikomiteen kan danne fraksjoner i enhver organisasjon eller ethvert utøvende organ hvor det er minst tre partimedlemmer. Der hvor alle partimedlemmene er fra en og samme celle, er det ikke nødvendig å danne en separat fraksjon, siden alle fraksjonens funksjoner kan utøves av cellen. På samme måte, dersom hovedkreftene innen en bestemt organisasjon eller administrasjon er i én celle eller partikomité, eller som følge av et annet praktisk hensyn, kan partikomiteen velge å ikke danne en fraksjon. Men der hvor medlemmene er fra ulike foraer, eller hvor organisasjonens arbeid er betydelig, er det en fordel å danne en fraksjon.

Fraksjonen opererer under rettledning og tilsyn fra den relevante partikomiteen. Dermed vil fraksjonen i en fabrikks fagforeningskomité operere under fabrikkens partikomité, mens fagforeningsfraksjonen på bynivå vil være underlagt partiets bykomité. Den relevante partikomiteen velger å danne fraksjonen med alle eller noen av partimedlemmene i dette området. Den har også retten til å sende partimedlemmer til fraksjonen og tilbakekalle ethvert av fraksjonens medlemmer. Urbant arbeid kan noen ganger kreve at partimedlemmer som er veldig eksponerte og under overvåking ikke inkluderes i fraksjonsforumet, selv om de spiller en fremtredende rolle i organisasjonen. Dette kan også noen ganger være nødvendig for å beskytte partiidentiteten til en kamerat. I slike tilfeller burde partikomiteen utarbeide spesielle midler og metoder for å koordinere med slike kamerater og se til at de fungerer i overensstemmelse med fraksjonen og i tråd med den valgte retningen.

Partifraksjonen veileder arbeidet til organisasjonen den opererer i. Alle spørsmål som kommer frem i organisasjonen den opererer, er diskutert i fraksjonen. Alle partimedlemmer må, i samsvar med bestemmelsene tatt av fraksjonen, snakke og stemme innenfor organisasjonen. På samme måte er det et ansvar tilhørende partikomiteene å arbeide gjennom fraksjonen for å tilse at hele organisasjonen er veileda i samsvar til en enkelt politikk og plan.

3.3.4.4 Lag/sjikt

Lag/sjikt refererer til de ulike nivåene i den urbane partiorganisasjonen, slik som bykomité, områdekomité, fabrikk-/bydel-/universitetskomité, celler, kandidatceller, så vel som forbindelsene til masseorganisasjonene, som aktivistgrupper og fraksjoner. På grunn av en større fiendtlig trussel i de urbane områdene, er det alltid nødvendig å bevare et antall sjikt fra de laveste til de høyeste nivåene, og det er viktig å arbeide gjennom disse sjiktene uten å gå utenom dem.

I våre dokumenter har vi i noen år nå lagt vekt på behovet og viktigheten av å i utgangspunktet fungere gjennom sjikt. Vi har likevel ikke oppnådd mye fremgang i denne sammenhengen. De fleste byorganisasjonene har ikke konsentrert seg om å bygge tilstrekkelige sjikt, og selv der noen sjikt finnes er det en tendens til å forholde seg direkte med de laveste nivåene for å oppnå raske resultater. Vi må raskt bli kvitt slike feilaktige forestillinger og praksiser, og utvikle et system av sjikt i hver by.

Det sentrale spørsmålet for hvordan fungere gjennom sjikt er å se at hvert sjikt er trent og utvikla til å selvstendig utføre funksjonen på det bestemte nivået. Dette krever tett oppfølging og rettledning fra det neste høyere nivået. Denne rettledningen burde ta sikte på å utvikle de individuelle ferdighetene til kameratene på dette nivået, så vel som gruppesamarbeidet til komiteen. Dette er nøkkelen til desentralisert organisasjonsvirksomhet i henhold til en sentralisert politisk linje og retningslinjer. Det er bare den langsiktige tilnærminga til bygging av partistruktur som vil ivareta våre kadre og ledere, og utvikle kreftene for fremtida.

3.3.4.5 Koordinering og forbindelser med andre partistrukturer

Det meste av vårt byarbeid, spesielt i områdene som er geriljasoner, blir koordinert og leda fra landsbygda. Selv distriktskomitémedlemmet som leder byarbeidet, er ofte basert på landsbygda og må i perioder kalle bykameratene til patruljeområdene for å diskutere og planlegge det urbane arbeidet. Dette resulterer på den ene siden i alvorlige eksponeringsproblemer, og på den andre siden til utilstrekkelig veiledning uten en dyp forståelse av de faktiske utfordringene i det urbane arbeidet.

Koordinering er derfor best utført gjennom en partistruktur i det minste på distriktskomiténivå som selv har base i de urbane områdene. I byer som er store nok og hvor omfanget av arbeidet og partistrukturen tillater det, kan distriktskomiteen bli bygget i denne byen. I noen stater hvor koordineringsproblemer er spesielt akutt som følge av undertrykking, kan det utføres gjennom en spesiell underkomité for urbant arbeid danna under SCen. Der hvor de egnede ledende kameratene er svært eksponerte, kan de forflyttes langt bort fra deres tidligere områder, eller til og med til andre stater. Et annet problem relatert til den urbane partistrukturen, er forbindelsene med den landlige partiorganisasjonen så vel som de funksjonelle avdelingene av de overordnede partiorganene. Det er ofte behov for urban hjelp av ulike slag, hvilket den urbane organisasjonen som er involvert i massearbeid på daglig basis ofte blir brukt til. Slike forbindelser på regelmessig basis er farlig for alle involverte, så vel som at de påvirker den ordinære funksjonen til den urbane organisasjonen. Det er derfor viktig å øyeblikkelig gjøre slutt på slike snarveisløsninger. Separate strukturer som ikke er forbundet med den løpende byorganiseringen bør settes opp i byene for dette formålet. Kamerater kan bli overført ut av den urbane organisasjonen og tildelt disse oppgavene.

Også her er det grunnleggende behovet en langsiktig tilnærming. Vi må innse at det bare er gjennom implementeringen av systematiske og langsiktige planer at vi kan bygge de forskjellige nødvendige strukturene for mobilisering av de urbane massene, for å sørge for logistisk og annen hjelp til arbeidet på landsbygda, så vel som for andre behov.

3.4 Enhetsfront

Byområdene er sentrene for forskjellige klassers kamp, under ledelse av en rekke organisasjoner som representerer dem. Det er helt essensielt at vi går sammen med slike kjempende organisasjoner og bygger opp bred motstand mot herskerklassene. Det vil si at en betydelig del av partiets arbeid i byområdene angår felles frontaktivitet. Dette inkluderer formasjonen av diverse taktiske enhetsfronter, så vel som å bygge arbeider—bonde-alliansen, som er grunnlaget for den strategiske enhetsfront. Dette spenner fra oppgaven med å bygge en grunnleggende arbeiderklasse-enhet, til solidaritet med bøndene, til enhet med de andre revolusjonære klassene, som halvproletariatet og småborgerskapet, helt opp til å holde ved like forholdet, til og med samlet aktivitet med det nasjonale borgerskapet, til og med herskerklasse-organisasjoner. La oss se på hovedformene for slik enhetsfrontlig aktivitet.

3.4.1 Arbeiderklassens enhet

Arbeiderklassen utgjør kjernen i vårt hovedfokus knytta til arbeid i byområdene. Siden arbeiderklassen i dag er på et ekstremt splitta stadie, er en helt avgjørende oppgave for partiet å bygge den bredeste mulige enheten innen klassen. Oppdraget med å oppnå enhet foregår på to plan – det ene er å organisere og forene det største mulige antallet av arbeiderne under genuine organisasjoner som følger en demokratisk linje og program, det andre er å bygge arbeidernes brede enhetsfront mot det imperialiststøttede borgerskapets pågående angrep mot arbeidernes rettigheter og økonomiske forhold. Dette betyr å ta initiativet, eller bli med i de andre initiativene, for å bygge forent motstand for å bekjempe forskjellige problemer som kontraktssystem, endringer i arbeidslover, privatisering, exit policy (politikk for industri-nedleggelse, o.a.) osv. Det betyr også å jobbe fram mot forente organisasjoner med faktiske krefter innen arbeiderklassebevegelsen, som er klare for å jobbe for et bredt antiimperialistisk, antiføydalsk program. Forente fagforeningsfronter er viktige for å øke kampstyrken til arbeiderklassen. Disse forente frontene kan være problembaserte eller basert på minimum politisk forståelse og program. De kan være organiserte på forskjellige nivåer – industri, område, by, region, all-indisk og internasjonalt.

Vår politikk er å være klare for problembasert enhet selv med de reaksjonære og revisjonistiske foreningene, hvis de har et massegrunnlag og er klare til å delta i kampen. Likevel, en beslutning om midlertidig enhet burde ikke gjøres bare for å tjene bevegelsens behov, men også å avansere det langsiktige målet om å trekke massene av arbeidere mot revolusjonen. Organisasjonene for arbeiderklassens lovlig-demokratiske forente front kan spille en svært nyttig rolle oppnåelsen av dette langtidsmålet. Det er slike organisasjoner som former den demokratiske kjerna i den bredere enheten med de reaksjonære. Dersom disse organisasjonene fungerer effektivt, kan de samle om seg større deler av arbeiderklassen på et demokratisk program. De kan spille den ledende rollen innafor brede problembaserte enhetsfronter. De kan bruke den midlertidige alliansen med de reaksjonære foreningene for å tjene interessene til det demokratiske programmet. De kan inspirere, mobilisere og forene de andre revolusjonære klassene i de urbane områdene på et antiføydalsk, antiimperialistisk program.

3.4.1.1 Industribasert enhet

På grunn av mangfoldet av fagforeninger i India, er det liten mulighet for å virkeliggjøre «én industri, én fagforening»-prinsippet i de fleste bransjene. I en slik situasjon burde vi arbeide for eller støtte det nest beste alternativet for å forme koordinasjonskomiteer av fagforeningene innen en spesiell bransje. Vi burde prøve å trekke alle fagforeningene med et betydelig antall medlemmer inn i slike organer. Slik enhet kan starte på basis av problemsak, og kan senere utvikle seg til en mer permanent minimum forståelse.

På lignende måte er det også nødvendig å forene de forskjellige fagforeningene på fabrikknivå innafor et bestemt firma. Slik enhet kan starte på koordinasjonskomité-nivå eller formes som en føderasjon.

Under det nåværende globaliserings-scenarioet hvor produksjonen i et land enkelt overføres på tvers av internasjonale grenser, er også arbeidernes internasjonale enhet svært viktig og nødvendig. Slik enhet er i dag veldig svak. Vi burde imidlertid støtte initiativer for å bygge den internasjonale enheten mellom arbeidere innenfor en multinasjonal eller en bestemt bransje. Selv der det ikke er mulig å gi enheten organisert form, burde vi presse for solidaritetskamp og streiker, og gjøre propaganda i denne forbindelsen.

3.4.1.2 Saksorientert enhet

Disse er felles fronter av forskjellige fagforeninger og politiske organisasjoner, danna som opposisjon for politikk eller handlinger fra regjeringen eller for å ta opp enkelte sosiale, politiske eller fagforeningsrelaterte problemer. Vår tilnærming i slike forente fronter er å bygge den bredeste mulige kjempende enheten av alle organisasjonene som har et minimum felles ståsted på problemet. Samtidig bør det ikke gjøres kompromiss med grunnleggende prinsipper. Veldig ofte har forente fronter en tendens til å bli ineffektive forum for endeløs debatt, med et høyt tyngdepunkt. Vår tilnærming burde være å se til at den forente fronten bygger den bredeste enheten av massene som mulig, og ikke kun er den forente fronten for noen få ledere. Forsøket burde være å ta massene fremover i militant motstand, og gjøre dem politiske i prosessen.

Vi burde følge godt med på både enhet og kamp i disse frontene. Mens behovet for enhet fordrer en viss justering med reformistene, revisjonistene og de reaksjonære, bør vi i formuleringen av krav konstant forberede massene og kjempe imot ethvert forsøk fra dem på å forråde kampen.

Når det er et bredt spekter av forskjellige politiske krefter innenfor en forent front, burde vi etablere koordinasjon med de som har en likere felles forståelse, for å handle i unison med en felles tilnærming og handlingslinje. Slik koordinasjon kan være på basis av relasjoner med andre partier av den kommunist-revolusjonære leiren, eller gjennom allerede eksisterende lovlig-demokratiske organisasjoner som har en felles programmatisk basis eller på en hvilken som helst annen basis.

3.4.1.3 Områdebasert enhet

Denne enheten kan gjelde for et industrielt område, en by, region, delstat, all-India osv. Enhet i et bestemt industrielt område eller lokalt område, kan begrenses til å kun sette opp en felles front mot problemer som arbeidere i området opplever, som innleide banditter, transport, hygiene, vann osv. Områdebasert enhet på høyere nivå, derimot, er vanligvis basert på en eller annen politisk forståelse. Det er enheten av likesinnede foreninger og andre enheter som er enige om å gjøre motstand sammen, for å løse et felles sett av krav eller problemer, eller som har felles politiske målsettinger. Dette er dermed den mest vanlige typen av lovlige og demokratiske arbeiderorganisasjoner.

Vi burde tilkjenne slike typer enhet betydelig viktighet. I den nåværende kampen mot globalisering, er omfanget av og behovet for slik enhet stadig voksende. Vi burde rette våre bestrebelser mot å gjøre denne enheten så bred som mulig, ved å presse på for vanlig og bred mobilisering av massene. Samtidig burde vi følge med på å konsolidere aktivistene som kommer frem fra disse mobiliseringene. Under planlegginga på lokalt nivå bør vi derfor fordele krefter både til å lede slike fronter og organisasjoner, samt til oppgaver knytta til konsolidering og partibygging innen bevegelsen.

3.4.1.4 Arbeidernes platformer

En annen form for å forene arbeiderklassen på politisk basis, er å forme lovlig-demokratiske arbeiderorganisasjoner direkte som forum eller plattformer med et minimalt arbeiderprogram. Slike plattformer prøver ikke hovedsakelig å samle foreningene, men målretter seg mot arbeideraktivister fra ulike fagforeninger og forsøke å samle dem politisk. Slike organer bruker møter, demonstrasjoner, foredrag, seminarer, kulturelle programmer og ulike former for propaganda for å trekke de avanserte seksjonene blant arbeiderne på et politisk grunnlag. De bør også mobilisere for agitasjon og kamp for politiske og andre problemer. Målet bør være å trekke de bredeste mulige ikke-parti-kreftene som kan forenes om programmet.

En annen variant av denne formen er å bruke banneret til en arbeiders kulturorganisasjon eller arbeidermagasin som en plattform for enhet. Her er plattformens program utbredt, og arbeideraktivister oppfordres til å utføre kulturprogrammer, eller skrive artikler og rapporter for magasinet, for å distribuere det osv., og å delta i å forberede og mobilisere massene i kampene.

Det er altså flere ulike former for å forene de arbeidende massene. Vi kan selvsagt ikke forsøke å gjennomføre alle former i et bestemt område. De relevante komiteene bør derfor bestemme hvilke metoder som passer, avhengig av den objektive situasjonen i deres område og de subjektive kreftene som er tilgjengelig. Det som er viktig, er imidlertid å anerkjenne viktigheten av denne oppgaven, spesielt under det nåværende oppsvinget av arbeiderkamp, og at vi derfor setter inn nødvendige krefter på den.

3.4.2 Arbeider—bonde-allianse

Dette er basisen for de fire klassenes strategiske forente front, og vi bør derfor arbeide for å bygge opp og styrke denne alliansen helt fra starten av. Målet er å skape arbeidernes støtte til bondekampene, og bygge opp de tetteste mulige koblingene mellom de to viktigste klassene i den demokratiske revolusjonen.

Arbeidet med å bygge opp og styrke arbeider—bonde-alliansen bør tas opp på alle områder av vårt arbeiderklassearbeid. Fokuset på bestemte sider kan imidlertid variere i henhold til arbeidsområdet. Dermed vil det i storbyområder, noe avkoblet fra landsbygda og fra landbrukskamp, være et noe større fokus på kontinuerlig utdanning og propaganda for å øke bevisstheten til arbeiderne. I byene i og nær geriljasoner hvor arbeider- og bondemassene er nært knytta, kan fokuset være på konkrete problemstillinger og praktisk hjelp til bevegelsen. Ulike organisasjoner utfører her forskjellige roller.

De revolusjonære arbeiderorganisasjonene har en spesielt viktig rolle å spille. Den må ta på seg hovedansvaret for propaganda og agitasjon knytta til jordbrukskrigen. Konstant og kontinuerlig propaganda om fremdriften av landsbygdsbevegelsen, oppnådde seiere og undertrykkelsen den står overfor, samt behovet for solidaritet til arbeiderne som er med i denne bevegelsen, bør være en viktig del av arbeidet i denne organisasjonen. Siden organisasjonen normalt må fungere i hemmelighet, vil det ikke være mulig for arbeiderne å arrangere åpne solidaritetsmarkeringer. Imidlertid kan de revolusjonære organisasjonsaktivistene bruke metoden for hemmelige sjokkaksjoner med propagandamessig formål å markere problemer knytta til jordbrukskampen.

De lovlig-demokratiske arbeiderorganisasjonene kan være forumene hvori den åpne mobiliseringa av arbeiderne er organisert. Former for slik mobilisering kan spenne fra underskriftskampanjer til solidaritetsdemonstrasjoner og protestaksjoner. Disse bør organiseres til støtte for den revolusjonære bevegelsen, så vel som bondekampene som ledes av ikke-revolusjonære organisasjoner. Vi bør imidlertid ikke organisere åpne demonstrasjoner som støtter vår bevegelse hvis vi forventer at mobiliseringen er lav, da dette bare vil medføre eksponering av våre krefter. Tvert imot bør vi planlegge slike aksjoner for å mobilisere ikke-partikrefter i store mengder. Et annet type program som kan tas opp gjennom de lovlig-demokratiske organisasjonene, er store, felles mobiliseringer av arbeidere og bønder på vanlige problemer som WTO, statlig undertrykking osv.

Arbeider-bonde-forbundsarbeidet kan også tas opp gjennom fagforeningene. Der hvor det er mulig, kan disse mobilisere og delta i programmene til den lovlig-demokratiske organisasjonen, med eller uten eget banner. Avhengig av saken, kan andre programmer også tas opp – som skolering gjeldende utnyttelse og undertrykkelse i tilbakeliggende bygdeområder, bistandspersonell under katastrofer, støtteuttalelser til de ulike organisasjonenes bondekamp osv.

De industrielle partikomiteene bør følge regelmessig med på og følge opp gjennomføringen av slike oppgaver. Avhengig av endringer i situasjonen, bør nye og mer kreative metoder utarbeides. Partiuttalelser og innkalling til arbeiderne skal utstedes når situasjonen krever det. Imidlertid, uansett nivået på aktiviteten som er mulig knytta til arbeider—bonde-alliansen, har den en helt sentral betydning i våre enhetsfrontoppgaver. Det bør ikke neglisjeres, gis sekundær betydning eller underordnes de andre enhetsfrontoppgavene i byen.

3.4.3 Enhet for byens utnytta klasser

I tillegg til arbeiderklassen omfatter de andre utnytta klassene og seksjonene av byområdene halvproletariatet, de fattige i byene som er konsentrert i slummen, studentene, lærerne, ansatte og andre deler av middelklassen osv. Partiet sender sine kadre til å organisere og lede masseorganisasjonene til alle disse klassene. Dette er imidlertid ikke den eneste måten arbeiderklassen og partiet forener og sørger for ledelse av alle disse klassene. Solidaritetskamp og forenet frontaktivitet er det viktige virkemidlet som arbeiderklassen inspirerer og leder alle andre klasser i kamp.

Propaganda og agitasjon om saker og tilfeller av undertrykking mot ulike andre urbane klasser er de viktigste midlene hvori arbeiderklassen og partiet uttrykker sin solidaritet med de berørte seksjonene. Problemer kan være av flere typer – utkastelse av hawkers (gateselgere, o.a.), riving av slummen, undertrykkelse av studentrettigheter, midler til lærerlønninger osv. Selv om det kanskje ikke er mulig å holde solidaritetsaksjoner på alle slike saker, bør partiet være konstant frampå og gi svar så langt som mulig – propagandabrosjyre, plakat, pressemelding eller dharna (ikke-voldelige sit down-protester, o.a.), demonstrasjon eller mer militant aksjon. Vår hovedinnsats bør imidlertid alltid være å trekke massene av arbeidere ut i solidaritet.

Det andre middelet som den urbane og forente fronten bygges gjennom, er felles fronter om ulike problemstillinger av betydning for størstedelen av massene i urbane befolkninga, som prisstigning, korrupsjon, nedleggelse av en nøkkelindustri eller flere industrier, eller ulike urbane problemer som vannmangel, pendlerproblemer, sanitetsproblemer osv. Slike problemer forener alle klasser, men involverer hovedsakelig de utnytta delene. De felles frontene på slike spørsmål kan være problembaserte eller bygges som lovlig-demokratiske organisasjoner på en politisk basis som knytter saken til det demokratiske programmet. Slike taktiske enhetsfronter trekker større deler av de urbane massene nærmere revolusjonen og baner veien for å bringe dem inn under ansvarsområdet for den strategiske enhetsfronten.

3.4.3.1 Enhet med halvproletariatet

Halvproletariatet, som lever i ekstremt mindreverdige forhold, er den urbane klassen som har det største potensialet for enhet med proletariatet. I de senere årene har de nye økonomiske politikkene leda til en drastisk økning i deres antall. Mange arbeidere blir kasta inn i halvproletariates rekker, og mange rurale migranter som kommer på leting etter jobb ender opp i småhandel eller med diverse strøjobber. På grunn av deres spredte natur er de ikke like godt organisert som proletariatet. Derfor er det partiets oppgave å organisere denne klassen og bygge oppunder dens nære enhet med de industrielle arbeiderne.

a) Halvproletariatets fagforeninger: I mange byer og småbyer forblir disse seksjonene helt uorganiserte. Ut i fra våre subjektive krefter og byplan kan vi ta opp oppgaven med å bygge deres organisasjoner. Gatehandleres foreninger, hamal- og hodebæreres foreninger og panchayater, rickshaw-trekkeres foreninger, auto-rickshaw- og taxiføreres/eieres foreninger, skrotplukkeres foreninger, er noen av organisasjonene som kan dannes. Siden halvproletariatet ikke er direkte ansatt av kapitalistklassen, er fienden vanligvis staten, gjennom ulike myndigheter, kommunale organer osv. Problemene vedrører trakassering og korrupsjon av tjenestemenn, pålegg av urettferdig skatt, kamp for økte satser, kamp mot utkastelse osv. Enkelte seksjoner som markedshamaler og skrotplukkere har krav rettet mot bestemte grupper som handelsmenn, skraphandlere osv.

På grunn av arbeidsstyrkens spredte natur og mangel på en proletarisk organisasjonsfølelse, er det en omhyggelig heltidsoppgave å bygge enhetene i disse seksjonene. Men når de er organisert, viser de seg å være militante krigere. I de fleste byer og småbyer der disse seksjonene forblir uorganiserte, vil arbeid i disse seksjonene innebære etablering av dekkforeninger. I de store byene der de allerede er organisert, kan vi ta opp fraksjonsarbeid.

b) Solidaritet med halvproletariatet: I mange store byer, spesielt de med ambisjoner om å bli «globale» byer, er enkelte betydelige seksjoner av halvproletariatet under harde angrep. Spesielt står gateselgere overfor et intensivt utkastelsesjag og trakassering fra offentlige tjenestemenn. Auto-rickshawer og drosjer anklages for forurensning. De blir også utpekt som målskive av domstolene, anti-folkelige miljøvernere og reaksjonære medier. De er anklaget for å forhindre disse elementenes pådriv for «rene og grønne» byer. Selv om de kjemper militant blir de ofte isolert i sine kamper. Det er derfor av største viktighet at arbeiderforeningene burde uttrykke solidaritet med gateselgerne og slike andre seksjoner. De lovlig-demokratiske arbeiderorganisasjonene bør også organisere kampanjer til deres støtte, og avsløre utviklingsmyndighetenes og de imperialistiske byråenes anti-fattige byplaner.

Et annet område for enhet av arbeiderne og halvproletariatet, er i slumarbeid. Disse klassene utgjør de viktigste delene av de urbane fattige som bor i slummen og i fattigstrøk. Foruten Basti-kampene hvor begge klassene kjemper side om side, bør fagforeningene og andre arbeidstakerorganisasjoner organisere solidaritetsaksjoner.

Der hvor det er mulig bør også allianser mot den nåværende reaksjonære trenden i byutvikling opprettes, med slumbeboerforeninger, gateselger-organisasjoner, fagforeninger og til og med grupper av progressive fagfolk og intellektuelle. Mens de forener alle direkte berørte seksjoner, bør de også ha som mål å utdanne mellomstore seksjoner som er tilbøyelig til å villedes av den «rene og grønne» propagandaen til de herskende klassene. Målet bør være å bygge bred enhet av alle utnytta seksjoner mot globalisatorenes anti-folkelige programmer.

3.4.3.2 Hvitsnippansatte

Den raske spredningen av digitalisering og automatisering i moderne industri og økende andel av tjenestesektoren i økonomien, har resultert i en betydelig økning i antall og andel hvitsnippansatte. Et stort antall av dem er i offentlig sektor og de er for det meste fagorganiserte. Eksempler er fagforeninger for banker, forsikringsselskaper, lærere, offentlige ansatte osv. Det har også vært en nylig tilvekst av fagforeninger og sammenslutninger av høyere fagpersonell som elektro-, telekommunikasjons- og andre avdelingsingeniører, hospiterende leger, piloter osv. Mange av de ovennevnte fagforeningene er kraftige og har vist sin evne til å slå og lamme økonomien.

Mens alle de ansatte er pålitelige allierte av arbeiderklassen og revolusjonen, henger enkelte seksjoner av og til etter borgerskapet og blir offer for reaksjonær propaganda. Det er derfor nødvendig for det industrielle proletariatet å alltid opprettholde tette forbindelser med ansattseksjonen og lede den bort fra vakling i klassekampen. I alle bransjer og bedrifter bør vi derfor alltid kjempe for enhet av både hvitsnipp og blåsnippseksjoner i en forening. Vi bør generelt motsette oss tilbakeliggende praksis med å ha separate arbeider- og ansattes fagforeninger. Hvor det finnes separate fagforeninger, bør vi der det er mulig tildele krefter for fraksjonsarbeid innafor dem.

I globaliseringsperioden har de herskende klassene lansert et målretta propagandaangrep mot denne delen som en overbetalt, underarbeidet seksjon hvis lønn og tall bør reduseres. Dermed blir enkelte avdelinger tvunget til å godta svært lave lønnsøkninger og kutt i tidligere goder. De har også vært målet for ulike privatiserings- og VRS-ordninger (VRS står for “Voluntary Retirement Scheme”, o.a.). Selv om de har kjempa kontinuerlig, mottar de ofte ikke sympati og støtte fra andre seksjoner. Våre fagforeninger, lovlig-demokratiske og hemmelige arbeiderorganisasjoner, og noen ganger også partiet, bør gjøre det til et poeng å uttrykke solidaritet på ulike måter med bankens ansatte, lærere, journalister osv. Når det etableres felles fagforeningsorganer på bynivå, bør vi forsøke å trekke inn alle de lokale filialene til de ansattes fagforeninger. Dette kan bidra til å organisere felles programmer og gjensidig solidaritet i tider med undertrykking og kamp.

3.4.3.3 Småborgerskapets andre seksjoner

Innafor småborgerskapet er ofte visse seksjoner eller andre seksjoner i kamp. Studentene kommer ut i agitasjoner, advokatene tyr til streik – også butikkeiere har sine protester og bandher (generalstreiker, o.a.). Når disse kampene tar en militant vending, møter de statens angrep. Arbeiderklassen skal være våken overfor kampene til disse seksjonene. Gjennom fagforeningene, de lovlig-demokratiske organisasjoner og til og med partiet, burde vi uttrykke solidaritet. Hvor det er mulig bør vi ikke avgrense oss til kun støtteuttalelser. Under store kamper og kraftig undertrykking, bør vi gjøre alle forsøk på å mobilisere arbeiderne i stort antall for å komme ut på gatene til støtte. Hvor det er tilstrekkelig støtte, bør vi forsøke å utvide omfanget av problemet og involvere så mange seksjoner som mulig til støtte.

Blant småborgerskapet i byene, utgjør studenter og unge en viktig kategori. De reagerer på hendelsene, og historisk ut fra den anti-britiske bevegelsen, hvor de spilte en betydelig rolle. Deres rolle i kjølvannet av Naxalbari, er eksemplarisk. Partiet vårt har god erfaring med å organisere dem. Mens vi jobber i de urbane områdene, må vi legge tilstrekkelig vekt på å organisere dem.

Det er behov for å understreke nødvendigheten av forening med intellektuelle. Vi må tildele nok kadre til å jobbe blant dem, og en viss ekstrainnsats bør legges ned for å forene og organisere dem.

3.4.4 Forhold til det nasjonale borgerskapet

På grunn av den vaklende og utnyttende karakter av det nasjonale borgerskapet, finner vanligvis dets brede deltakelse i den strategisk enhetsfronten bare sted på de senere stadiene av revolusjonen. Imidlertid er en målsetting i de urbane områdene å støtte og forene med forskjellige deler av det nasjonale borgerskapet gjennom taktiske enhetsfronter.

En stor del av vårt arbeiderklassearbeid er innafor det nasjonale borgerskapets smånæringer i de uorganiserte sektorene. De er ofte de umiddelbare fiendene til arbeiderne vi organiserer. Det er derfor ofte vanskelig for massene av arbeidere å akseptere konseptet om støtte eller forening med disse utbytterne og ‘fiendene’. Realiteta er imidlertid at det nasjonale borgerskapet går ut til kamp mot regjeringen, imperialisme og CBB (bank). Vi burde gi all støtte til dem i denne kampen, og til og med tilslutte oss hvor enn det er mulig for å føre felles kamp mot de herskende klassene.

En vanlig metode for forening med det nasjonale borgerskapet, er at partiet enten direkte eller indirekte gjennom en masseorganisasjon, erklærer støtte til det nasjonale borgerskapets krav og kamp mot regjeringen, imperialismen og/eller kompradorborgerskapet. Disse kan være på ulike problemer som reduksjon av skatter, redusert strømpris, politikk og rettskjennelser mot smånæringer, protest mot introduksjon av multinasjonale selskaper og utenlandske varer, storindustriens utnyttelse av underleverandører osv. Vår støtte kan ta form av propaganda eller til og med utvide til militant mobilisering av arbeidere omkring saken.

En annen form for enhet kan være gjennom felles frontorganer med nasjonalborgerlige organisasjoner. For det meste vil en slik enhet være saksbasert, som å hindre flytting eller nedleggelse av næringer, motstand mot lovgivning og skatteforhøyelser retta mot småbransjer osv. Men etterhvert som antiglobaliserings- og anti-WTO-bevegelsen får fart, må vi gjøre vårt beste for å trekke de mer progressive seksjonene og organisasjonene i det nasjonale borgerskapet inn i bevegelsen.

Mens det gjøres en innsats for å bringe det nasjonale borgerskapet til motstand mot CBB og imperialisme, kan ikke slik enhet under noen omstendigheter oppnås på bekostning av grunnklassene innafor den forente fronten. Når vi forener oss med det nasjonale borgerskapet bør vi derfor aldri miste av syne kampaspektet ved vårt forhold til dem. Vi bør ikke ha noen misoppfatninger om at enhet med det nasjonale borgerskapet innebærer fortrinnsrett i fagforeningskamp med disse seksjonene. Alle slike problemer vil bli avgjort i henhold til de normale prinsippene for fagforeningskampen, og vil i hovedsak avhenge av den relative styrken til de stridende partene og de generelle forholdene i bransjen der kampen foregår. Det er styrken i arbeiderklassen og ikke dens svakhet som vil utgjøre krafta som tiltrekker det nasjonale borgerskapet til fronten.

De ustanselige angrepene fra imperialistene og deres indiske agenter presser daglig det nasjonale borgerskapet inn i mer konflikt med de herskende klassene. Således er i dag de praktiske mulighetene for enhet nedenfra voksende. Disse mulighetene er større i byer med sterk nasjonal, borgerlig tilstedeværelse som Delhi-beltet, Coimbatore-Erode-beltet i Tamil Nadu, Surat i Gujarat osv. Lokale partiorganisasjoner bør utnytte slike åpninger der hvor det er mulig, samtidig som man tar hensyn til de ovennevnte prinsippene.

3.4.5 Front mot undertrykkelse

PR og POR, vedtatt av den niende kongressen, har påkalt mobilisering av massene mot den fascistiske undertrykkelsen av de herskende klassene og mot de svarte lover (se UAPA, TADA og POTA, o.a.). Alle deler av massene i byområdene står overfor denne undertrykkelsen og står imot det. Det er derfor partiets oppgave i byområdene å forene alle styrker som er klare til å lede militante kamper for å motsette seg disse politikkene og bygge en bred demokratisk bevegelse mot undertrykking.

Organisasjonene som mest konsekvent motsetter seg statlig undertrykking og svarte lover, er de ulike borgerrettighetsorganisasjonene som er aktive i ulike deler av landet. I en viss utstrekning kan vi arbeide gjennom dem. De har imidlertid et dårlig massegrunnlag og et begrensa politisk program. Mens vi bør arbeide for å utvide og styrke slike organisasjoner, kan de altså ikke være de eneste fora for bygging av fronten mot undertrykking.

Fronter mot spesifikke sorte lover som POTA, har potensial til å forene de bredeste seksjonene. Vi bør initiere eller bli med på slike fronter med vårt eget program. Siden slike fronter dannes på ulike nivåer, kan vi gripe inn på ulike fronter gjennom separate dekkorganisasjoner som er egna for slikt arbeid. Noen av disse frontene har imidlertid forskjellige styrende klassekrefter og partier med en lang historikk for undertrykking av folkebevegelser. Derfor bør vi kun bestemme oss for deltakelse dersom vi evner å sette i stand kraftig eksponering av slike opportunistiske krefter. Siden slik avsløring normalt bare er mulig på lavere nivåer, bør vi ikke delta på høyere nivåer, der vi bare ville bli en sjakkbrikke for disse kreftene.

En annen utmerka form for å bygge bred kampenhet mot undertrykking, er å ta opp særlige tilfeller av brutal statlig undertrykking og umiddelbart mobilisere alle deler av massene i militant kamp. Politiskyting, fengselsdødsfall, voldtekt gjort av sikkerhetsstyrker, er noen av eksemplene som kan brukes til å vekke massene til åpen kamp. Det har vært mange tilfeller tilsvarende Rameeza Bee-saken og andre, hvor slike hendelser viste seg å være vendepunkter for å bygge ikke bare militant kamp, men også mye bredere demokratiske bevegelser. I noen tilfeller hvor de ovennevnte metodene fører til brede bevegelser, kan vi samarbeide med andre for dannelsen av organisasjoner av mer langsiktig karakter med et bredt antifascistisk undertrykkelsesprogram.

3.4.6 Forent front mot hindu-fascistiske krefter

Ei viktig beslutning fra den niende kongressen er å bygge en bred forent front av alle sekulære krefter og forfulgte religiøse minoriteter, som muslimer, kristne og sikher mot hindu-fascistiske krefter. Siden en stor andel av minoritetene er urbanisert, og siden angrepene fra hinduistiske fascister ennå for det meste er konsentrert i byene, har denne forente fronten i utgangspunktet vært ansvaret til organisasjonen i byene. Denne oppgaven har vært omtalt i våre dokumenter gjennom mange år nå, men så langt har svært lite blitt gjort. En av forklaringene på denne feilen er svakheten i våre organisasjoner i urbane områder, men den andre og viktigere årsaken er at vi har neglisjert arbeid blant minoritetene.

Den forente fronten nevnt ovenfor kan ikke bygges bare ved å forene noen verdslige personer på grunnlag av et politisk program. For å være effektiv må den involvere massene, særlig massene fra minoritetene. Dette innebærer derfor at vi må ha et betydelig grasrotarbeid blant minoritetene, særlig blant de muslimske massene som er de mest tallrike og ofre for de verste av hindu-fascistenes grusomheter. På grunn av ekstrem ghettodannelse i nesten alle indiske byer, er dette imidlertid bare mulig hvis vi tar en bevisst beslutning om å overflytte, i alle fall noen styrker, fra hindu-dominerte områder og plassere dem i slummen og områder bebodd av muslimske fattige. Dette ville være det første skrittet mot å bygge en forent front.

De faktiske forente frontorganisasjonene vil generelt ta form av lovlig-demokratiske organer, som forener ulike genuint verdslige styrker samt organisasjoner av de forfulgte minoriteter. Slike organisasjoner bør ha et program rettet mot de hindu-fascistiske organisasjonene og ta sikte på å forene massene i alle lokalsamfunnene. Vi bør på denne bakgrunn utføre propaganda og agitasjon både blant minoritets- og flertallsbefolkningen, og forsøke å forene de mange til å isolere og beseire de få ‘hardkokte’ hindu-fascistene. Brosjyrer og andre propagandahjelpemidler som forklarer organisasjonens standpunkt og avslører de fascistiske organisasjonene, bør brukes. I områder med en historie med konflikter mellom ulike samfunn, bør det opprettes genuine fredskomiteer, mohalla-komiteer og enheter for samfunnsvern.

Saksbaserte forente frontorganisasjoner kan også bygges. Dette kan være for å kjempe for straff for forbryterne som står bak pogromene retta mot minoritetene, bekjempe påtvinging av hinduistisk lovgivning, kamp mot saffronisering (glorifisering av gammel hinduistisk kultur) av utdanning osv. Også disse frontene bør ha en massetilnærming og bestrebe seg på bred mobilisering av de sekulære delene, så vel som av de mest berørte. Etterhvert som hindu-fascistene presser frampå med sin agenda, blir oppdraget med å bygge denne forente fronten enda mer tvingende. Alle urbane organisasjoner bør legge en konkret plan for å omsette dette til praksis.

3.4.7 Front mot globalisering, liberalisering og privatisering

Dette er også en beslutning fra den niende kongressen, hvis gjennomføring krever betydelig innsats fra partiorganisasjonen i byområdene. Ettersom globaliseringspolitikken påvirker alle deler av de urbane massene vokser også deres misnøye, og det er et stort potensiale for at byområdene kan bli slagkraftige sentre for antiimperialistisk kamp. Selv om kampene ennå ikke har nådd høyden til de antikapitalistiske protestene og antiglobaliserings-protestene i mange byer rundt om i verden, vokser også bevegelsen i India. Den industrielle arbeiderklassen er den ledende kraften i disse kampene, med mange demonstrasjoner, samlinger, generalstreiker og langvarige streiker, mot privatisering, endringer i arbeidslov, kontraktssystem, exit-politikk og andre aspekter av globaliseringspolitikken. Disse kampene, som fikk en oppsving rundt år 2000, har ikke bare økt i størrelse og intensitet, men også tatt klarere politisk stilling mot WTO, mot globalisering og til og med mot imperialisme.

Aksjonslinja for å bygge antiglobaliseringsfronter bør derfor først og fremst bygge på arbeiderklassen, mens en samler alle de andre segmentene i kampene mot den imperialistiske politikken. Dermed bør vi sikte på å trekke de ulike arbeiderklassefrontene, som er imot ulike former for arbeiderfiendtlig politikk, inn i fronten mot globalisering. På samme måte bør anti-globaliseringsfrontene legge bevisst vekt på arbeidernes kampsaker i sine programmer.

Andre klasser og viktige deler av folket som vi bør forsøke å trekke inn i anti-globaliseringsfronten, er landarbeiderorganisasjonene og bøndenes organer, organer i slummen, studentorganisasjoner, intellektuelle, forfattere og kulturaktivister, pro-folkelige miljøorganisasjoner, lærere og andre middelklasseforeninger osv. Målsettinga med antiglobaliseringsbevegelsen er så omfattende at det inkluderer praktisk talt alle klasser som er en del av den strategiske forente fronten. Selv om de separate organisasjonene som er danna av disse seksjonene mot ulike aspekter av globalisering, er objektivt del av bevegelsen, bør vi likevel prøve å trekke alle slike organisasjoner med i felles kamp på et felles antiimperialistisk program.

Reaksjonære grupper som Swadeshi Jagran Manch, revisjonister som KPI, KPI (M) og utenlandsfinansierte NGOer, er noen av kreftene involvert i antiglobaliseringsbevegelsen. Disse kreftene er knytta til de herskende klassene eller deler av dem. Vi må holde oss unna de reaksjonære i enhver felles front. Når det gjelder revisjonistene som er en del av regjerende klasser, bør vi ikke selv invitere dem i en felles front, men hvis de er en del av en front som er oppretta av andre, må vi holde oss vekk på grunn av deres nærvær. Revisjonister og utenlandsk finansierte frivillige organisasjoner kan delta i en viss grad, men det er alltid en fare for at de forsøker å sabotere for bevegelsen når kampen når et høyere nivå. Vi må varsle om denne faren.

Fronten mot globaliseringen kan potensielt omfatte et bredt spekter av krefter. Den urbane partiorganisasjonen bør derfor planlegge konkret for mest mulig effektiv deltakelse i denne bevegelsen.

3.5 Militære oppgaver

Som forklart tidligere spiller den urbane bevegelsen en sekundær og komplementær rolle i revolusjonens militære strategi. Mens de militære oppgavene i hovedsak utføres av PGA og PLA på landsbygda, så utfører den urbane organisasjonen samtidig oppgaver komplementært til den væpna kampen på landet. Som en følge av urbanisering, økningen av megabyer, og det skarpere skillet mellom de rike og fattige delene av byene, har muligheten og viktigheten av urbane militære operasjoner økt. Disse er fortsatt underordna de landlige militære oppgavene. De forskjellige militære oppgavene som utføres i de urbane områdene gjelder:

1) Forsvaret av den urbane bevegelsen 2) Hjelp fra den urbane organisasjonen til den væpna kampen på landet. 3) Direkte militære operasjoner utført under sentral ledelse.

Dette er hovedkategoriene av militære oppgaver og former for organisering i de urbane områdene.

3.5.1 Forsvar av den urbane bevegelsen

Etter som det urbane arbeidet av natur primært vil være lovlig og defensivt, vil de militære oppgavene som er direkte relaterte til den urbane bevegelsen av natur være defensive, og vil forbli slik til den siste fasen av revolusjonen. Imidlertid trenger selv en defensiv urban bevegelse en militær organisering av det væpna forsvaret for de urbane massene mot folkets fiender. Disse fiendene er av forskjellige slag – goonda-gjenger som handler på vegne av de herskende klassene, Hindu-fascistiske organisasjoner og militsene deres, borgervernsgjenger spesifikt organisert av staten for å angripe aktivister og sympatisører av vår bevegelse, statens egne styrker, osv. Uten å stå opp mot sånne krefter vil det ikke være mulig for en organisasjon å overleve og utvikle seg. Mens vi hverken kan eller bør organisere oss for væpna offensiv konfrontasjon med staten nå, bør vi definitivt bygge organisasjoner for forsvar som er egnet for den konkrete situasjonen.

3.5.1.1 Åpne selvforsvarsgrupper

Hvor enn det er nødvendig, bør de lovlige organisasjonene organisere selvforsvar mot lokale fiender. Eksempler på slike selvforsvarsgrupper er fagforeningers selvforsvar mot streikebrytere, Basti sitt selvforsvar mot Goonda-gjenger, Mahila-organiseringens selvforsvar mot seksuell trakassering og voldtektsforbrytere, Mohallas borgervern under lokale opptøyer, masse-selvforsvar mot nedrivning av slumområder, osv. Åpne selvforsvarsgrupper bør organiseres på en måte som kan mobilisere store deler av massene til disse oppgavene, og særlig motivere de unge til å delta i store kvanta. Når slikt forsvar systematisk organiseres for å involvere de brede massene, styrker det den lovlige organiseringen, gir tillit til menige og den lokale ledelsen, og frigjør massenes kreative energi. Hvis slik aktivitet vokser i et område, gir det liv til nye kreative former for militant massekamp. På den annen side vil fienden demoraliseres og lammes, og bli stoppet fra å bruke sine gamle måter å undertrykke på.

Ofte er denne formen for åpent selvforsvar organisert midlertidig for en spesifikk situasjon eller periode. Tvert imot bør vi, over alt der det er mulig, planlegge og forsøke å gi dette masseselvforsvaret en permanent form og struktur, tildele spesifikke oppgaver, og koble dette opp med massenes organisatoriske komitéer. Slike strukturer kan drive vyayam shalas, kampsportsentre, sportsklubber, osv.

3.5.1.2 Hemmelige selvforsvarstropper

Hemmelige tropper er nødvendige for å supplere de åpne forsvarsgruppene, eller for bruk der det pga. undertrykking ikke er mulig å formere åpne forsvarsgrupper. Disse er også formet med hensikt å forsvare den urbane massebevegelsen. Derimot utfører de forskjellige oppgaver uten å eksponere seg selv. Én viktig form for aktivitet er å delta sammen med massene og gi dem selvtillit til å påta seg militant masseaksjon. En annen oppgave er å i hemmelighet angripe spesifikke mål som står i veien for fremgangen til massebevegelsen.

De hemmelige troppene trenger ordentlig militærtrening, og militær- og politisk utdanning. Omfanget og dybden av treningen vil avhenge av fasilitetene som er tilgjengelige, men vi må gjøre vårt beste for å forsikre oss om at troppene er skikkelig trente og tilstrekkelig bevæpna. Våpnene som blir brukt vil avhenge av situasjonen i det området. Om mulig bør man ikke benytte våpen som vanligvis ikke brukes i et område. Slike tropper trenger skikkelig disiplin. Valg av medlemmer bør ikke bare hvile på militære evner, men det må også tas hensyn til det politiske nivået og disiplinen til kamerater. Alle troppemedlemmer beholder jobbene sine og andre ansvarsoppgaver, og kommer bare sammen med hensikt om å trene eller utføre aksjoner. De sprer seg etter det.

Troppene må være underlagt streng kontroll av partiet, med hver tropp underlagt en ansvarlig partikader. Om mulig bør ikke to tropper gå sammen om samme aksjon. Bevisstheten om eksistensen av troppene bør også være så begrenset som mulig. Hver tropp er en separat enhet, og det bør ikke være noen separat kommandolinje innad i selvforsvarstroppene. Alle Statskomitéer bør periodevis gjennomgå aktivitetene til disse formasjonene og gi retningslinjer til komitéene med det umiddelbare ansvaret for disse.

3.5.1.3 Urban milits

På dette stadiet av revolusjonen vil alle de åpne og hemmelige organene til folkeforsvaret opprettholde en separat identitet, og Partiet vil være den eneste strukturen som koordinerer deres aktivitet. I dag er det ikke hensiktsmessig å gå sammen på tvers av alle eller mange av selvforsvarsgruppene og -troppene under én enkelt organisatorisk mekanisme for å forme en milits. Dette kan være mulig under enkelte perioder med økt militant aktivitet når betydelige deler av den urbane befolkningen er klare til å reise våpnene, enten mot fascistiske militser eller mot staten. I slike tider må Partiet umiddelbart ta initiativ for å starte urban militskamp uten å eksponere alle troppene sine. Den spesifikke organisatoriske formen for en slik urban milits vil avhenge av den spesifikke situasjonen og de spesifikke styrkene i aktivitet til en gitt tid.

3.5.1.4 Lokal etterretning

Etterretning er en ofte oversett funksjon i Partiet vårt. Ofte lider vi store tap, eller overser gode muligheter på grunn av fraværet av solid etterretning. I de urbane områdene er etterretning også helt nødvendig for å beskytte og ivareta det urbane Partiet, så vel som massebevegelsen. Derfor bør partiet starte oppgaven med å samle informasjon og å analysere denne, og ansvaret for dette må tildeles deretter. Etter som organisasjonen vokser, bør denne oppgaven og ansvaret for den eksistere på alle nivåer, og bør være integrert i organisasjonens funksjon.

Måletne med etterretningsarbeidet vårt bør være å lære om og studere fiendenes planer og taktikker i området, studere aktivitetene til informanter, beskytte organisasjonen mot inntrengere, osv. Metodene og strukturene, spesielt på de lavere nivåene, bør være så enkle som mulig for å bruke de av massenes krefter som er tilgjengelige for oss maksimalt.

3.5.2 Hjelp til den væpna kampen på landet

Den urbane bevegelsen kan hjelpe den væpna kampen på landet, særlig baseområdene og geriljasonene, på mange måter. Noen involverer direkte og umiddelbar hjelp i form av materiell og personell; annet involverer langsiktige forberedelser til de avgjørende kampene i de senere stadiene av folkekrigen.

3.5.2.1 Arbeid i viktige industrier

Enkelte industrier som transport, kommunikasjon, kraft, olje og naturgass, forsvarsproduksjon osv. kan spille en avgjørende rolle i folkekrigen. Ødeleggelse av produksjon i disse industriene har en umiddelbar innvirkning på fiendens mulighet til krigføring Hvis kampene i slike industrier koordineres med utviklingen i folkekrigen, kan det direkte hjelpe PGA/PLA. Enheter ledet av partiet i slike industrier kan også utføre industriell sabotasjeaksjoner, som kan være nyttige under visse stadier av krigen. Derfor er det den urbane organisasjonens ansvar å etablere tilstedeværelse og innflytelse i slike viktige industrier.

Slike aksjoner vil normalt være nødvendig på senere stadier av krigen, men vi må forberede oss langsiktig fra i dag av sånn at arbeiderne i slike industrier vil være tilstrekkelig politisert for å spille en slik rolle. Dette viser viktigheten av å tildele kadre til slike industrier allerede fra begynnelsen.

Disse viktige industriene har tradisjonelt vært i offentlig sektor, men nå med økende privatisering, er mange av de gamle industrienhetene privatisert, og nye blir ofte etablert direkte i privat sektor. Som en følge av dette har flere av disse industriene, som kraftindustrien og telekommunikasjons-industrien, opplevd væpna kamp mot privatiseringspolitikken. Man har også opplevd en merkbar gjenoppstandelse av fagforeningene. I kontekst av den generelle oppsvingen til arbeiderbevegelsen, tyr også arbeiderne i andre viktige industrier til kamp. Vi kan derfor bruke denne situasjonen til å prøve å skaffe oss innflytelse på arbeiderne i disse industriene.

Planen vår for de viktige industriene bør føres på to nivåer. På ett nivå kan vi bruke innflytelse hos arbeiderne fra utsiden gjennom flere former for propaganda, særlig under kampene om disse industriene. Dette kan gjøres gjennom lovlige, demokratiske fagforeninger, arbeiderblad, flygeblader og til og med gjennom uttalelser fra partiet. Vi kan også mobilisere i solidaritet med dem. Denne metoden kan skape en nokså bred innflytelse blant arbeiderne og et nivå av enhet ovenfra, mens fagforeningene opererer fra innsiden av industriene.

På et annet nivå bør vi sende inn kadre for i hemmelighet å utvikle fraksjonsarbeid fra innsiden. Dette arbeidet bør utføres etter en langsiktig plan, mens man passer på ikke å eksponere seg selv. Kadrene som driver propaganda og utvider solidaritet fra utsiden trenger ikke å vite om eksistensen av arbeidet som blir gjort på innsiden. Det er heller ikke nødvendig å arbeide på begge nivåer i samme enhet.

På grunn av den kritiske karakteren til noen av disse industriene, er fiendene også veldig bevisste på nødvendigheten av å avverge enhver form for revolusjonære eller andre kjempende krefter fra å komme seg inn i slike industrier. Vi må derfor være veldig beskyttende og forsiktige mens vi går inn og arbeider. Alt arbeid på slike plasser bør være under et form for dekke. Fraksjonsarbeid er den vanlige metoden. Arbeidet i slike industrier bør vanligvis være separert fra det andre arbeidet som gjøres i området. Til og med rapportering til komitéer bør være begrensa, særlig på de tidlige stadiene før noen base er etablert. Kadrene som utpekes til å utføre slikt arbeid, bør ikke være av typen som trekker seg lett. Straks de er utpekt, bør de normalt ikke forflyttes med det første. Partikandidater som rekrutteres fra slike industrier bør så langt som mulig holdes innenfor den samme industrien, uten å forlate jobben sin.

Med tanke på mulighetene som er åpne nå, og vår neglekt så langt, bør vi planlegge å bruke våre begrensa subjektive krefter umiddelbart på best mulig måte. Avhengig av våre kontakter og kvaliteten på våre krefter, bør vi bestemme oss for enkelte områder og industrier som vi konsentrerer oss om. Siden slikt arbeid er krevende å starte og opprettholde, trengs oppsyn og veiledning fra de høyere nivåene. Med tanke på viktigheten av denne oppgaven for den framtidige folkekrigen, bør statskomiteene vie den sin oppmerksomhet.

3.5.2.2 Infiltrering av fiendens leir

Det er svært viktig å penetrere gjennom militæret, para-militære krefter, politi og andre høyere nivåer i det statlige administrative maskineriet. Det er nødvendig å fremskaffe informasjon om fienden, bygge støtte for revolusjonen innenfor disse organene, og til og med oppmuntre til opprør når tida er moden. Andre typer teknisk bistand er også mulig.

Byene er fiendens festninger og har en stor konsentrasjon av fiendtlige krefter. Det er derfor fra byene denne oppgaven må vies oppmerksomhet. Slikt arbeid kan gjøres ved å følge opp kontakter vi har opparbeidet oss gjennom den sivile sfæren, eller gjennom å direkte sette kamerater til å trenge gjennom fiendens rekker. Uavhengig av metoden, er det en svært spesiell type arbeid, som forutsetter høy grad av politisk pålitelighet, ferdigheter og tålmodighet. Slikt arbeid bør gjøres uten involvering av lavere komiténivåer, og detaljene om arbeidet bør forbli kun mellom kameratene som er direkte ansvarlig.

I forbindelse med denne oppgaven trengs også en plan for arbeid i garnisonsbyene spredt utover landet. Slikt arbeid, selv blant sivilbefolkningen i disse byene, kan gi oss verdifull informasjon og åpninger for å trenge gjennom fiendens rekker.

3.5.2.3 Utsending av kadre til rurale områder og Folkets geriljahær og Folkets frigjøringshær (PGA/PLA)

En stabil tilføring av urbane kadre er nødvendig for å fylle folkekrigens og den rurale bevegelsens behov. Dette, så vel som tekniske ferdigheter er nødvendig for å gi ledelse av arbeiderklassen.

Dette er derfor hele den urbane partiorganisasjonens ansvar. fra cellen og oppover bør det kamerater oppfordres til å forberede seg på å følge opp det rurale ansvaret. Oppgaven med å generere nye kadre til den rurale bevegelsen bør alltid gjøres gjennom de forskjellige partiforundene, som bør foreslå kadre til overføring. Det er imidlertid organene på høyere nivå, særlig statskomiteene, som tar avgjørelsen i disse spørsmålene. Avgjørelser om overføring av kadre bør tas ut fra en overveid vurdering av behovene til bevegelsen og organisasjonen i de rurale så vel som de urbane områdene.

For å oppfylle behovet for rekruttering av et stort antall arbeidere og sende dem til de rurale områdene, må vi jobbe i de uorganiserte sektorene hvor den overveldende andelen av arbeiderklassen er. Vi må jobbe i nøkkelindustrier som av strategiske grunner er organisert. Vi må mobilisere og organisere millioner av arbeidere som ikke er organiserte. Arbeidsforholdene er forferdelige i denne sektoren, og militant kamp må nødvendigvis oppstå her. Mesteparten av arbeiderklassen har direkte tilknytning til de tilbakeliggende rurale lommene, hvor det enkelte steder allerede pågår væpna kamp. Om vi jobber tålmodig kan vi rekruttere godt, og sende til områdene med væpna kamp.

3.5.2.4 Logistisk hjelp til den væpna kampen

Fienden henter all sin logistiske støtte fra de urbane områdene. Folkehæren, derimot, støtter seg så langt som mulig på de rurale områdene og de rurale massene. Knytta til enkelte avgjørende oppgaver, er det imidlertid nødvendig med støtte fra de urbane områdene. Avhengig av de urbane organisasjonenes styrke, bør de anstrenge seg for å gi all mulig støtte.

Forsyninger, eller kontakter for enkelte typer forsyninger, er bare tilgjengelig i de urbane områdene. Eksempler på slike forsyninger er ammunisjon, reservedeler, visse typer medisinsk utstyr osv. Å hjelpe folkehæren med å etablere forsyningslinjer for disse tingene, er en oppgave som den urbane organisasjonen kan gjøre. Så snart en slik forsyningslinje har blitt etablert, er den imidlertid best opprettholdt av den rurale organisasjonen. Ettersom behovene for baseområder og geriljasoner vokser, vil det til og med være nødvendig å opprette en separat fløy for forsyning og transport.

Medisinske nettverk av sympatiserende leger og bruk av sykehuslokaler til behandling av PGA/PLA-krigere, er også nødvendig i de urbane områdene. Dette er nødvendig for enkelte tilfeller som ikke kan behandles i de tilgjengelige fasilitetene i geriljasonene. Også her bør det urbane partiet være på konstant søken og utkikk etter kilder og kontakter for å bygge nettverk i forskjellige byer. Så snart et nettverk er etablert, bør det imidlertid overdras fra partiorganene som leder det urbane massearbeidet.

Teknisk hjelp i form av reparasjoner og vedlikehold av kamp-, kommunikasjons- eller annet utstyr tilhørende PGA/PLA er et annet felt der den urbane organisasjonen må gi hjelp. Dette utføres best ved å forberede kamerater med tekniske, elektroniske eller andre ferdigheter til å påta seg slikt ansvar på landsbygda.. Det kan også gjøres ved å sende kamerater fra byene for å lede opplæringskurs for PGA/PLA. I noen tilfeller, der dette er nødvendig, kan reperasjoner av noe utstyr gjennomføres i de urbane områdene. Å skaffe kontaktene til å hjelpe til med å sette opp et nettverk for produksjon av visse ting i de urbane områdene er et annet felt der hjelp er nødvendig.

Utvikling av ny teknologi for folkekrigen er et annet avgjørende felt. Med teknologiens stadige framskritt finnes det flere nye apparater som kan innrettes i folkekrigens tjeneste. Siden storbysentrum er der hvor en kan få tak i slik teknologi eller informasjon om disse, er det enhver kamerat i slike områders ansvar å alltid være årvåken på muligheter i dette henseende. Forslag og gjenstander en har skaffet seg eller utviklet skal sendes til de overordnede komiteene for vurdering og implementering. Ettersom det i fremtiden vil bli nødvendig å sette opp separate avdelinger for dette arbeidet, er det den urbane organisasjonens ansvar å utvikle egnede kamerater til denne typen arbeid.

Alle de logistiske oppgavene som er nevnt overfor kan kun implementeres vellykket når alle urbane kamerater er våkne og oppmerksomme på disse behovene, og alltid presenterer forslag, tilbud og kontakter i forbindelse med dette. Og desto bredere og dypere den urbane massebasen er, desto bedre er muligheten for å faktisk kunne tilby assistanse til arbeidet på landet. Men vi må innse at denne oppgaven ikke kan utføres spontant som tilsvar på akutte behov. Logistiske nettverk bør etableres i full hemmelighet gjennom et tidsrom. Separate kamerater burde bli satt til slikt arbeid, og når de først er så tildelt dette arbeidet burde de bli fritatt fra annet arbeid og fullstendig frikoblet fra massearbeidet. Det er bare på denne måten vi kan skape nettverk som kan tjene folkekrigens langsiktige behov.

3.5.3 Urbane militæroperasjoner under sentral ledelse

Selv om landsbygda er hovedområdet for Folkehæren, finnes det visse militære oppgaver som må gjennomføres gjennom operasjoner i de urbane områdene. Dette krever til og med oppretting av permanente strukturer av PGA/PLA i byer og tettsteder.

3.5.3.1 Aksjonsgrupper i byene

Disse aksjonslagene er små hemmelige grupper av disiplinerte og trente soldater i PGA/PLA som er permanent lokalisert i byer eller tettsteder for å slå til mot viktige, utvalgte, fiendtlige mål. Slike mål kan være eliminering av individer av militær viktighet eller sabotasjeaksjoner som sprengning av ammunisjonsdepoter, ødeleggelse av kommunikasjonsnettverk, skade på oljeinstallasjoner, etc. Disse aksjonslagene danner deler av hovedstyrken til PGA/PLA, utfører disse aksjonene under rettledning og ordre fra deres respektive kommando. Derfor burde disse lagene ikke ha noen som helst forbindelse med den lokale urbane partistrukturen. Utvalget av mål og timingen av operasjoner vil også være basert på folkekrigens samlede politiske og militære behov. Likevel bør den hemmelige gruppa ha en vid forståelse av tidsplanene og planene til de åpne masseorganisasjonene. Dette kan, der hvor det er mulig, bidra til å forhindre problemer som følge av kollisjoner mellom de åpne og hemmelige planene.

Detaljer vedrørende rollen, oppgavene, treningen og utdanningen til aksjonsgrupppene i byene burde bli foretatt av den sentrale militærkommisjonen (CMC).

3.5.3.2 Sentral etterretning

Siden fienden er sentrert i de store byene, er det svært viktig at partiet vårt utvikler et nettverk for å få tak i, og analysere militær etterretning på høyere nivå. Ved siden av menneskelig etterretning, kan vi gjøre nytte av internett og andre moderne elektroniske midler for informasjonsinnsamling ved å ta oss inn i fiendens nettverk. Til denne oppgaven er det nødvendig å bevilge separat ansvar. Den urbane partiorganisasjonen kan fremskaffe kontakter og individer til dette arbeidet. Men når de først er satt til denne type arbeid skal de ikke opprettholde sine forbindelser med den lokale organisasjoner. Slike nettverk er ledet og rettledet av partiets høyeste organer.

3.5.3.3 Krigføring på nett

Vi burde, så langt det lar seg gjøre, gjøre nytte av datamaskiner og internett for å fremme revolusjonens militære oppgaver. Selv om vi i dag er ganske fjerne fra denne muligheten, burde vi ha et mål om å danne enheter som har som oppgave å skade militæret og andre av fiendens viktige nettverk. Muligheten for å etablere slike strukturer avhenger likevel først og fremst på utviklingen av den urbane massebevegelsen, og den urbane partiorganisasjonens mulighet til å trekke til seg og konsolidere kamerater med den nødvendige kompetansen på slikt arbeid.

3.6 Planer på lands- og delstatsnivå

Politikken og retningslinjene oppgitt ovenfor gir den politiske og organisatoriske retningen for vårt urbane arbeid. Dette er basisen som vårt arbeid i de ulike tettstedene og byene burde omorganiseres etter. Men det er ikke tilstrekkelig å bare re-orientere arbeidet på nivået til bestemte tettsteder og byer. Like viktig er oppgaven med å gi en plan og retning for det totale urbane arbeidet i en bestemt delstat, eller hele landet, basert på de konkrete objektive forholdene og situasjonen til de subjektive kreftene. Det er også nødvendig å relatere og koordinere oppgavene til den urbane bevegelsen til de fullstendige behovene til revolusjonen i landet eller en bestemt delstat. Til en viss grad er det også behov for å koordinere den urbane bevegelsen med våre internasjonale ansvarsområder både i Sør-Asia og globalt.

Arbeidet med å trekke opp slike planer og implementere dem burde tas av komiteene på sine respektive nivåer. Vi presenterer her det brede grunnlaget for å kunne legge slike planer. 3.6.1 Faktorer som styrer perspektivplanen for India på landsbasis

Å tegne opp perspektivplanen for hele India på landsbasis betyr grunnleggende å velge byene, industriene eller regionene hvor vi burde konsentrere oss om og gi prioritet. Det kan videre bety evaluering av tilgjengelige subjektive krefter og å bestemme seg for en egnet allokering.

De viktigste faktorene for å velge ut konsentrasjonsområder er:

1) Perspektivet for hele India og planen for geriljasoner og baseområder: Ettersom den urbane bevegelsen grunnleggende har en rolle som komplimenterer den væpna kampen på landsbygda, er planen for utviklingen av den væpna kampen i hele India en viktig faktor for å bestemme oss for konsentrasjonsmønsteret vårt for urbant arbeid. Vi burde prioritere byer og tettsteder som kan spille en direkte rolle i å hjelpe og styrke våre baseområder og geriljasoner.

2) Konsentrasjon av arbeiderklassen: Arbeiderklassen er det viktigste fokuset for vår innsats i de urbane områdene. Vi burde derfor sikte oss inn mot byer og regioner som har en høy konsentrasjon av den industrielle arbeiderklassen. Vi burde bedømme viktigheten av en regions arbeiderklasse, ikke bare med utgangspunkt i tall, men også ta med i betraktningen dens rolle når det gjelder kamp. Arbeiderklassen i noen sentre har en tradisjon for kamp, og derfor påvirker og tilbyr den ledelse til de omkringliggende områdene. Slike faktorer burde også tas i betraktning for prioritering av et bestemt sentrum. En annen viktig kortsiktig vurdering er skjerpingen av klassemotsigelser. Et sentrum eller en industri som opplever skarpe og voksende kamper er bedre egnet for å starte opp arbeid.

3) Viktighet for herskerklassene: Noen byer, som Delhi og Mumbai, har stor politisk og økonomisk betydning for herskerklassen. Sterke bevegelser i slike byer hemmer og er herskerklassen og har større påvirkning.

4) Nøkkelindustrier: Sentrene for nøkkelindustrien burde gis betydning siden de har potensialet for å spille en viktig rolle i folkekrigen.

5) Tettsteder av militær betydning: Disse burde også vektlegges fordi de gir muligheter for å infiltrere fiendens rekker.

3.6.2 Delstatsplaner

Delstatskomiteer burde analysere og identifisere de viktigste typene urbane og industrielle områder i sin delstat. På grunnlag av en slik analyse burde de prioriterte områdene bli valgt ut ifra følgende kriterier: I) perspektiv for hele India og delstat geriljasone/landsbygden, så vel som perspektivet for det urbane India som helhet II) konsentrasjon av arbeiderklasse og skjerping av klassemotsigelser III) konsentrasjonen av studenter og andre småborgerlige deler, og deres kamper IV) hva som er viktig politisk innad i delstaten V) Nøkkelindustrier. Det bør også gjøres klasseanalyse av de største byene vi arbeider i.

Hvilke områder vi bestemmer oss for å prioritere gir en bred rettesnor for fordeling av subjektive krefter som er, eller kan bli, tilgjengelige. Den konkrete planen avhenger av naturen til de krefter som faktisk er tilgjengelige.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!