Av en aktivist på vegne av Tjen Folket og Rød Blokk 8. Mars i Trondheim. Manus for innlegg på Rødt Forum.

Jeg skal snakke om vår hovedparole i dag - mot imperialismen - og om proletær feminisme. Etter innledningen håper vi på livlig diskusjon, spørsmål, kritikk og forskjellige synspunkter.

Hvorfor “knus imperialismen”?

Imperialismen er kapitalismen i sin siste og høyeste fase. Verden har vært inne i denne i fasen over 100 år. Imperialisme er systemet der noen stater og selskaper undertrykker og utbytter verdens fattigste land og folk. Rikdom kommer fra fattigdom. Når store selskaper i vesten tjener enorme profitter på å selge klær eller møbler i Norge, så er det mulig fordi arbeiderne som lager dette, får elendig betalt. Når folk har råd til å kjøpe mobiltelefoner annahvert år i Norge, så er det fordi det er små afrikanske barn som graver fram koltan og andre mineraler som brukes i telefonene, fra livsfarlige gruver i Kongo.

Imperialisme er systemet som gjør at noen få sterke stater og selskaper, kriger om makt og markeder. De bruker andre land som arena for sine proxy-kriger. Som når USA og Russland, Saudi Arabia og Iran, rivaliserer i brutale kriger i Syria og Jemen. Imperialisme må føre til krig, fordi alle markedene og alle landområdene er delt mellom stormaktene. For å vokse må de ta andeler fra andre. Og det kapitalistiske systemet er avhengig av vekst. Krig er derfor en nødvendig følge av imperialisme - akkurat som okkupasjon og kolonialisme er det.

Imperialismen er den største fienden til flertallet av verdens kvinner. Den er trusselen mot deres liv, mot deres helse, mot miljøet, mot sikkerhet og alt annet som er viktig for folk. Imperialismen er det eneste som står i veien for å løse alle de viktigste problemene i samfunnet. Og den norske staten og kapitalen er imperialistisk. De tjener enorme profitter på ressurser i land som Angola, Nepal og Chile. De bombet Libya og deltar i NATO-okkupasjonen av Afghanistan.

På bakgrunn av dette reiser vi kampen mot imperialismen som hovedsak på 8. mars.

Hva er proletær feminisme?

Vi maoister ser at dagens mannsmakt, patriarkatet, er en del av den imperialistiske kapitalismen. Dette systemet har tatt opp i seg mannsmakta fra tidligere tider og gjort den til en del av seg sjøl. Dette er et integrert system i dag, og ikke adskilte parallelle systemer.

Motsigelsen mellom kvinner og menn er ikke den grunnleggende motsigelsen i den imperialistiske kapitalismen. Den grunnleggende motsigelsen i dette systemet finner vi i systemets økonomiske basis, i motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse. Denne motsigelsen i basis uttrykkes i klassekampen mellom borgerskap og proletariat. Skal hele dette systemet avskaffes må klassekampen føres til ende ved at proletariatet tar makta og avskaffer klassene for alltid. Det vil si at patriarkatet ikke kan avskaffes - uten at proletariatet gjør revolusjon og skaper kommunisme.

Alle mennesker deles i klasser. Det gjelder også kvinner. Og i dette systemet er klasse viktigere enn kjønn. En fattig arbeiderkvinne lever et helt annet liv enn en rik borgerlig kvinne. Derfor finnes det forskjellige retninger i feminismen, og de som dominerer er i dag borgerlige og småborgerlige retninger.

Disse fremmer forskjellige feilaktige forestillinger, for eksempel:
- å se motsigelsen mellom menn og kvinner som den grunnleggende motsigelsen,
- å se alle menn som alle kvinners fiender,
- å forklare kvinneundertrykking med biologiske forskjeller, ikke med produksjon og politikk,
- å forklare kvinneundertrykking med kultur, og tro den kan avskaffes med kulturkamp aleine,
- i forlengelse av dette, for lite eller ikke noe fokus på økonomi og politikk,
- kun fokus på lover og formell juridisk likestilling,
- sekterisk separatisme fra massene og fra menn og forsøk på å bygge små idealsamfunn,
- reformisme og pasifisme, være mot disiplin, militans, revolusjon og kamp,
- imperialisme og rasisme, være for NATO, sjåvinister mot muslimer, for kvinnelige soldater,

Mot dette må proletær feminisme bety:
- å rette angrepene først og fremst staten og borgerskapet,
- å sekundært rette angrepene mot spesielt reaksjonære grupper, som fascister,
- å fokusere på saker som angår massene av kvinner, først og fremst proletære kvinner,
- å ikke fokusere først og fremst på saker som først og fremst angår hvite, velstående og høyt utdanna kvinner,
- å se at for massene av kvinner er tunge og dårlig betalte jobber, barnevelferd, skjønnhetstyranni og vold mot kvinner eksempler på viktige saker,
- å se at kvotering til bedriftsstyrer og skattefradrag for hushjelp er saker for borgerskapets kvinner som ikke er har noe positivt å si for proletære kvinner,
- å se at ikke alle krav om ”likestilling” er riktige krav, for eksempel er det et svik mot verdens fattigste folk å støtte militærets rekruttering av kvinner til imperialistisk krig,
- å utvikle radikale og militante metoder i kvinnekampen som utfordrer mannsjåvinismens framstilling av kvinner som passive og fredelige,
- for folkelig massekamp, i stedet for isolasjon i ”perfekte” smågrupper med fokus på selvutvikling overdrevent fokus på intern kultur,
- å dyrke disiplin, militans og kamp, som ledd i strategien for langvarig folkekrig for kommunismen,
- fokus på produksjon og politikk betyr ikke at man ikke kjemper om kultur, for eksempel vil vi bekjempe skjønnhetstyranni, kroppshysteri og pornokultur som er svært håndfaste uttrykk for undertrykking av kvinner,
- å bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM) i alt vårt arbeid, å bruke masselinja, demokratisk sentralisme og våre andre arbeidsmetoder også i denne kampen, fordi bare den kommunistiske kampen kan knuse patriarkatet og kapitalismen.

Avslutningsvis vil jeg si noe mer om militans og disiplin. Særlig i et patriarkat, der menns vold mot kvinner er et enormt problem og der systemet fremmer forestillinger om svake kvinner og dominante menn, er det viktig at kvinner organiserer seg militant og disiplinert. Å overlate fysisk arbeid, idrett eller militant organisering til menn, er å tilpasse seg til patriarkatet og gjør kvinner sårbare. Som motsetning ser vi at i folkekrigene i Peru, Filippinene og India, frigjør kvinner seg gjennom den revolusjonære krigen. Der kvinner organiseres som soldater, marsjerer kvinnefrigjøringen fram der de røde kvinnene marsjerer.

I løpet av den neste måneden starter vi opp en studiegruppe i proletær feminisme. Vi ønsker nye folk velkommen med i denne og håper dere vil organisere dere sammen med oss.

Rød front!

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!