Av en aktivist i Tjen Folket.

I forbindelse med krigen i Syria og truslene om storkrig, setter enkelte krigsmotstandere fram paroler som «fred er viktigst» og «vi må sikre freden». Det kommer fra ærlige hjerter, men er et ekko fra «fredsbevegelsen» på 70- og 80-tallet. Denne bevegelsen hadde ofte en viss støtte fra Sovjetunionen og deres satellittpartier i vesten, som norske «NKP».

Ingen fred under imperialismen

Problemet med slike paroler er ikke følelsene eller motivene bak dem, men at de i sitt vesen er bedragerske. Sannheten er at så lenge den kapitalistiske imperialismen dominerer i verden, vil det ikke bli fred. Det ligger i systemets natur at det avler krig. Og å snakke om å «bevare freden» er nærmest en hån mot massene av verdens folk, som lever i verdensdeler og regioner som ikke har sett fred på hundre år.

Måten enkelte fredsaktivister snakker om fred på, skaper illusjoner. Det tegner bilde av fred som normalen, at Vest-Europas relative fred de siste tiårene er «normalt». Det gir en ekkel bismak når disse er svært opptatt av å holde krigen vekk fra Vest-Europa, mens man i andre regioner har sett europeiske stormakter spre krig og ødeleggelse gjennom flere hundre år.

Bare folkekrig til kommunismen kan avskaffe krigen

Og disse sprer illusjoner om hva som kan stanse krig. Lenin pekte tidlig på at under imperialismen kan en enkelt krig stanses av krigsmotstand og mobilisering av massene, men krig generelt kan ikke stanses innenfor dette systemet. Kapitalismens konkurranse og konsentrasjon av makt og penger, samt oppdelingen av verden under imperialismen, må føre til krig. Herskerne ønsker ikke krig for enhver pris alltid, men de har ingen skrupler med å gå i krig så lenge det fremmer deres interesser.

Det eneste som kan stanse krigen, er krig mot krigen - slik Lenin konkluderte. Revolusjonær krig er eneste alternativet til imperialistisk krig. Eller som Mao Zedong sa: «Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at det ikke lenger skal finnes geværer – han må gripe til geværet.» Dette er den marxistiske – i dag maoistiske – linja. Bare ved at folket selv griper til våpen mot herskerne, kan de brutale monstrene stanses én gang for alle.

Imperialistene ønsker at folket skal være svakt, føyelig og fredelig, for da kan de herje fritt. Da kan de med sine profesjonelle hærer, der norske yrkessoldater skriker «til Valhall!» før de drar ut for å drepe afghanere, dominere folket.

Proletariatet er dømt til å seire

Men uansett propaganda, vil ikke imperialistene lykkes på lang sikt. De er selv avhengig av folkemassene. Og systemet vil disiplinere og herde folk, slik proletariatet organiseres, disiplineres og herdes av kapitalismen sjøl. Kapitalismen har ikke bare skapt en klasse som står i motsetning til systemet, denne klassen blir den tøffeste og hardeste klassen. Proletariatet herdes og disiplineres av sin posisjon i klassehierarkiet og produksjonen. Og folkemassene er et stort flertall – ikke et mindretall.

Disse særegenhetene ved proletariatet og folket gjør at de ikke bare kan vinne – de kan ikke tape. Sluttes de sammen i revolusjonær kamp, så er det bare svik fra ledelsen som kan stoppe folkekrigen. Proletariatet er en ung klasse, som bare har eksistert i et par hundre år. Allerede etter et knapt århundre tok klassen makta i verdens største land (Russland). Under femti år seinere tok proletariatet makta i verdens mest folkerike land (Kina). Kontrarevolusjonene og nederlagene som fulgte i disse landene er bare midlertidige nederlag for en klasse som har historiens utvikling på sin side.

Det er proletariatet som vil avskaffe krigen, gjennom sin egen langvarige folkekrig og ved å for alltid avskaffe klassene og deres politiske og militære strukturer. Verdenskommunismen vil for første gang på flere tusen år, etablere verdensfreden på alle kontinenter og i alle verdens hjørner.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!