Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Ikke alle revolusjonære forstår hvor banebrytende Mao Zedong har vært for folkemassene som slåss for frihet. Men i fiendens leir, blir Mao behandlet med respekt og han blir studert. Mao blir lest i CIA og i amerikanske sentre for å forstå - og motarbeide - opprør og motstand mot USA-imperialismen.

Et eksempel på dette er forskeren Thomas A. Marks. Hans artikkel Mao Tse-tung and the Search for 21st Century Counterinsurgency fra 2009, sier ikke bare at Mao er viktig, men at alle opprørsbevegelser må - bevisst eller ubevisst - følge Maos retningslinjer for krigføring. Han sier at Mao er for geriljakrigen (den irregulære krigen) det samme som Clausewitz og Napoleon var for den regulære krigen.

Bilde uten navn

Maoister sier at Mao Zedongs lære om langvarig folkekrig ikke er noe mindre enn proletariatets egen militærstrategi. Thomas A. Marks, som låner sitt intellekt til USAs krigsmaskin i et håp om å hjelpe den å bekjempe opprør, ser sjølsagt ikke klassekarakteren til denne vitenskapen. Men han slår fast at opprørere bruke Maos metoder, uansett om de er maoister eller ikke. Og om de mislykkes, vil opprøret mislykkes. Han slår fast at geriljakrigen er “den svakes krig”, og en metode alle opprørere må bruke før de er sterke nok til å utslette fienden fullstendig med regulær krig.

Da jeg leste artikkelen til Marks, merket jeg meg følgende vurderinger han gjør:

  1. Maos lære om folkekrigen, løftet den asymmetriske krigføringen fra et rent taktisk og militært nivå, til et strategisk og politisk nivå. Man kan derfor ikke diskutere opprør generelt, uten å komme innom Mao Zedongs verker.

  2. Maos artikkel “Om geriljakrig” (“On guerilla war”) er bare et springbrett til hans samlede verker, og må sees i sammenheng med disse. Maos linje er at folkekrigen må føres strategisk og politisk langs flere “linjer”, hvor vold bare er én av flere.

  3. Når opprørere er svake, må de føre “den svakes krig” som bruker “terror og geriljakrig” (Marks). I denne fasen, “den strategiske defensiven” (Mao), er lokale makthavere, representanter for staten, de som vil mobilisere folk mot opprøret og politiet hovedmålene for opprørernes vold. Når opprørerne blir sterkere, blir oppgaven å nøytralisere militære styrker.

  4. Etter Maos syn, var volden i den første fasen ikke så mye krig, men væpna politikk. Målene for volden var først og fremst politiske og propagandistiske, og å føre fram og beskytte politikken, og ikke først og fremst å vinne direkte militære seire.

  5. Det amerikanske militæret har stort sett misforstått opprørere dit hen, at ikke-voldelig kamp bygger opp til voldelig. At den ikke-voldelige kampen er “fase én” i den amerikanske militære litteraturen. Marks mener at Mao i motsetning til dette er tindrende klar; vold er en integrert del av alle faser av opprør. Forskjellen er bare at den brukes tilpasset til situasjonen.

  6. Målet med Maos revolusjonære vold er å eliminere tilstedeværelsen og makta til fienden, slik at opprørernes politikk kan vinne oppslutning og massegrunnlag. Maos kritikk av Ché Guevaras foco-teori likner den teoretiske konflikten mellom jihadistene al-Zawahiri og al-Zarqawi, der førstnevnte anklager sistnevnte for å legge for mye vekt på volden og for lite på politikken.

  7. Alle konflikter “likner Irak i begynnelsen” (Marks, 2009), der en rekke forskjellige grupper opererer sjølstendig og uten at én kraft har kontroll og kommando - men at de store deltakerne hele veien vil presse på for å dominere og utvikle en posisjon der det er ett senter som dominerer.

  8. Mao sier at vold er avgjørende for opprørsbevegelser, men at politikken er det viktigste. Vold var et verktøy for å føre politikken framover, og måtte gjøre det langs flere linjer parallelt; vold og politikk, ikkevold for å gjøre volden mer effektiv, vinne allierte utenfor bevegelsen og vinne allierte internasjonalt.

  9. Det er svært slående hvordan Mao evner å bruke en rekke forskjellige rammeverk, for å konseptualisere folkekrigen - han bruker både militær vitenskap og politisk ideologi.

  10. De fleste opprør er mislykka, og de mislykkes fordi de ikke evner å bevege seg samtidig langs alle de linjene Mao setter fram. FARC i Colombia er et eksempel på dette. Disse brukte Maos linje for folkekrig i teorien, men i praksis ble de bare en stor “foco” som la overdreven vekt på volden og ikke klarte å skape en sterk nok base blant massene.

  11. Maos innfallsvinkel kan, om den snus på hodet, gi makthaverne og imperialistene (“counterinsurgency”) innsikt i ethvert opprør og enhver asymmetrisk utfordring.

  12. Jo mer opprørerne henfaller til ren “terrorisme” og ikke evner å bygge støtte blant massene, jo mer kan makta fokusere på tradisjonell strategi mot opprør for å vinne “hjerter og hjerner”. Jo nærmere opprørerne er i å bruke Maos linjer korrekt og godt, jo viktigere blir det for makta å utvise “god styring” (“good governance”) og basere seg på legitimitet som myndighet.

  13. Maktas svar på revolusjonær krig må være væpna reform. Suksess avhenger av at man ikke bare forsvarer status quo.

Marks avslutter med å skrive: “Mao ville være den første til å innrømme at djevelen ligger i detaljene, men han ville konkludere med at taktikk er meningsløs i fravær av en god strategi og operasjonell kunst som er drevet av en presis og gjennomtrengende analyse av konflikten.”

For maoister er det ingen overraskelse at fienden leser og vektlegger Mao. Mao Zedong er ingenting mindre en den som formulerte proletariatets militærpolitiske vitenskap klart og tydelig for første gang; som langvarig folkekrig. Likevel må maoister kjempe ideologisk med andre “venstreretninger”, som bestrider de universelle egenskapene ved maoismen. For eksempel retninger som hevder at folkekrigen er lik “bondekrig” og at den kun er relevant i land i den tredje verden. For disse kan det være verdt å merke seg at en borgerlig forsker som Dr. Thomas A. Marks, ikke én gang nevner bønder eller tredje verden i denne artikkelen. Og at han, uten unntak, sier Maos lære om folkekrigen er relevant for alle opprør. De som er opptatt av å bekjempe opprør, ser altså til den fremste teorien om opprør. Hvorfor skulle opprørere sjøl være noe dårligere?

Bilde uten navn