Denne teksten er del av den politiske generallinjen til Perus Kommunistiske Parti som består av fem dokumenter:

  1. Militærlinjen
  2. Masselinjen
  3. Internasjonal linje
  4. Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
  5. Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Dette er noen av PKPs viktigste dokumenter, sammen med Grunnleggende dokumenter som består av «Om marxismen-leninismen-maoismen», «Om Gonzalos tenkning» og «Program og vedtekter».

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også noe korrigert i samsvar med spansk utgave.

Oversetterne tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen. Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være bevisst på dette. Oversetterne har også tatt seg noen små friheter i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere.

De norske oversetterne, 2018


Masselinjen

Av Sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti
Peru, 1988

Introduksjon

Ved å opprettholde, forsvare og tillempe marxisme-leninisme-maoismen, har formann Gonzalo etablert partiets masselinje. Han begynner med å stille seg bak den proletariske oppfatningen som vi må ha for å bedømme problemet med massene. Han forklarer den politiske rollen massene spiller i kampen for makt gjennom folkekrigens vei, og at kampen for dagskrav må tjene dette målet. Han skisserer hvilke av massene vi bør gå til, hovedsakelig massene på bunnen av samfunnet, arbeiderne og fattigbøndene og de mange kampfrontene i henhold til deres særegne krav og klagemål. Vi må bruke den eneste marxistiske taktikken om å gå til de dypeste massene, utdanne dem i revolusjonær vold og i kampen mot opportunisme. Han understreker at massearbeidet til partiet som leder folkekrigen gjennomføres gjennom folkehæren, og han indikerer viktigheten til de skapte organisasjonene, som en av formene for organisering av massene. Vi må utføre massearbeid gjennom og for folkekrigen.

1. STADFESTING AV PRINSIPPET OM AT «MASSENE SKAPER HISTORIEN»

Formann Gonzalo stiller seg bak det mektige marxistiske prinsippet om at «massene skaper historien» og lærer oss å smi vår egen kommunistiske oppfatning i kampen mot den borgerlige oppfatningen som er sentrert rundt individet som historiens omdreiningspunkt. Han sier: «Massene er selve lyset i verden … de er dens fiber, det ustoppelige hjerteslaget i historien … når de snakker skjelver alt, den gamle ordenen begynner å riste, de høye toppene bøyer seg, stjernene forandrer sin kurs fordi massene muliggjør alt og er i stand til hva som helst.» Denne stadfestelsen er svært viktig fordi det er en del av den proletariske oppfatningen. Den opprettholder masselinjen og kan brukes på alt, den tillater bedømming av alt fra internasjonale spørsmål til spesifikke retningslinjer, fordi det er et ideologisk problem. Ingen historisk hendelse, ingen progressiv bevegelse, ingen revolusjon kan gjøres uten massenes deltagelse. Dette gjelder partiet fordi det har en massekarakter og det kan ikke fjernes fra det, ellers ville det blitt utryddet eller utvannet. Massene må ledes av partiet for å kunne garantere retningen av deres kamp. Partiet har masser: De militante, som er kommunister og som derfor med nødvendighet må legemliggjøre dette prinsippet og gjennom konstant kamp styrte den råtne individualismen som ikke er del av den proletariske oppfatningen. En kan observere hvordan vår prosess i folkekrigen på mektig vis bidrar til denne transformasjonen. Et videre prinsipp for ledelse er «fra massene til massene». Dette gjelder også folkekrigen, fordi det er en krig fra massene – de er selve kilden til den. Det er med denne marxistiske oppfatningen at vi gjør folkekrig.

Han fremhever spesielt massenes opprør som historiens skapere, og forteller oss: «Siden gamle tider har massene levd som gjenstander for undertrykking og utbytting, men de har alltid gjort opprør. Dette er en lang og ustoppelig historie … Fra begynnelsen, siden massene har slåss mot sine undertrykkere, har de alltid ropt etter organisering av sitt opprør, sin bevæpning, deres oppstand, at det ledes, at det blir utført. Det har alltid vært slik og det vil fortsette å være sånn. Selv når det er en annen verden vil det fortsette å være slik, bare i en annen form.» «Massene ønsker innstendig å organisere opprøret, og derfor har partiet, dets ledere, dets kadre og militante i dag en definitiv forpliktelse, en skjebne: Å organisere massenes uorganiserte makt, og dette kan bare gjøres med våpen i hånd. Vi må bevæpne massene litt og litt, del for del, frem til den allmenne bevæpningen av folket. Når dette målet er nådd, vil det ikke finnes noen utbytting på jorda.»

Her uttrykker han sin absolutte tro på massene, på deres historiske og politiske behov for å gjøre opprør, for å væpne seg, deres krav om at de ledes og organiseres. Han innkaller de politiske partiene til å oppfylle kravet som kommer fra Marx og Engels, som lærte oss at det er to krefter på jorda: De reaksjonæres væpnede styrker, og de uorganiserte massene. Formann Gonzalo forfekter at om vi organiserer denne makten, vil det som bare er potensielt bli gjerninger, og det som bare er en mulighet bli virkelighet. Alt er et korthus om det ikke baseres på massene. Det konkrete problemet er å gå fra tilstanden av uorganiserte masser til masser som er militært organisert.

Vi burde organisere massene med våpen i hånd, fordi de krever å organisere opprøret. Som sådan må vi tillempe folkekrigen, som er hovedformen for kamp, og organisere massene for å gripe makten under partiets ledelse. Dette er tydelig i tråd med den grunnleggende motsigelsen i verden i dag, med verdensrevolusjonens strategiske offensiv, og med den politiske tendensen i dagens verden: revolusjon. Videre tar masselinjen sikte på å materialisere det Marx indikerte, den generelle bevæpningen av folket med mål om å garantere revolusjonens seier og forhindre kapitalistisk restaurering. Dette er en tanke av storslåtte perspektiver som skal bære oss fram til kommunismen: Bare ved å organisere dette havet av væpnede masser vil det være mulig å forsvare det som er erobret og utvikle de demokratiske, sosialistiske og kulturelle revolusjonene.

Han tilbakeviser de som forfekter at massene ikke ønsker å gjøre revolusjon, eller at massene ikke vil støtte folkekrigen. Han lærer oss at problemet ikke er hos massene, siden de er klare til å gjøre opprør, men tvert imot i kommunistpartiene som må anta deres forpliktelse til å lede dem og reise seg med våpen i hånd. Han skiller seg fra standpunktene som i dag baserer seg på «akkumuleringen av krefter», som foreslår å overdrevent sparsomt akkumulere massene gjennom såkalte «demokratiske rom» eller legalitet. En slik akkumulering av krefter korresponderer ikke med den type demokratiske revolusjon som vi setter i gang og som vil ha andre kjennetegn innenfor den sosialistiske revolusjonen, siden vi lever i en revolusjonær situasjon med ulikesidet utvikling i verden. Han er mot og fordømmer de opportunistiske standpunktene som vil at massene skal følge det øvre borgerskapet, enten det er på en parlamentarisk vei eller under væpnede handlinger under kommandoen til en supermakt eller makt.

Altså opprettholder han formann Maos store slagord: «Det er rett å gjøre opprør», og unnfanger at vår tids utfordring med massene er at kommunistpartiene må mobilisere, politisere, organisere og bevæpne massene for å gripe makten, og spesifiserer folkekrigen. Han understreker nødvendigheten av vitenskapelig organisering av fattigdommen. Formann Gonzalo fremhever igjen at de som er mest disponert for å gjøre opprør, som sterkest lengter etter organisering av opprøret, er de fattigste massene, og vi må vie spesiell oppmerksomhet til den revolusjonære og vitenskapelige organiseringen av massene. Dette står ikke i motsetning til klassekriterier, da han viser oss at fattigdom har sitt utspring i utbytting, i klassekampen: «Nød eksisterer ved siden av fabelaktig rikdom; selv utopister vet at de begge er forbundet: En kolossal og utfordrende rikdom ved siden av en avslørende og larmende fattigdom. Dette er fordi det finnes utbytting».

Denne tesen er avledet fra Marx, som oppdaget det revolusjonære potensialet i fattigdommen, og behovet for å organisere det vitenskapelig for revolusjonen. Marx lærte oss at proletariatet ikke har eiendom og er den kreative klassen, den eneste klassen som skal tilintetgjøre eiendom og dermed tilintetgjøre seg selv som en klasse. Denne tesen er forbundet til Lenin, som lærte oss at sosial revolusjon ikke stiger frem av programmet men av det faktum at millioner av folk sier vi foretrekker å dø i kamp for revolusjonen enn å leve som ofre for sult. Det er også forbundet til formann Mao, som etablerte at fattigdommen vil fore sulten for forandring, for handling, for revolusjon, at det er et blankt ark som de nyeste og vakreste ordene kan skrives på.

Han tar også de spesifikke forholdene i vårt samfunn med i beregningen, og lærer oss at i Peru er det å snakke om massene å snakke om massene av fattigbønder – at 1920-, 1940- og 1960-tallet demonstrerer at fattigbøndenes kamper ryster selve grunnlaget i staten, men at de mangler en retningslinje: ideologien marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning. At de mangler en motor: Folkekrigen og den rettferdige og korrekte ledelsen av kommunistpartiet. Fattigbøndenes kamper var ikke i stand til å ta den riktige veien til makt, og at blodet de spilte ble brukt til å trellbinde dem og forme dem til den gamle ordenen. Disse var uforglemmelige blodbad som etterlot seg ekstraordinære lærdommer. 1980-tallet viser at den sanne mobiliseringen av massene av bevæpnede fattigbønder organisert i kommunistpartiet har begynt, og at de gir sitt verdifulle blod for den nye makten som blomstrer og utvikles gjennom folkekrigen.

Denne særegenheten er strategisk fordi den tillater forståelsen av at revolusjonen i verden er definert på siden til de fattigste, som utgjør majoriteten og som er de mest disponerte til å gjøre opprør. I hver revolusjon må vi gå til de fattigste og ta i bruk de tre nødvendighetene som kreves for vitenskapelig organisering av fattigdom: ideologi, folkekrigen og et kommunistisk parti.

I denne forbindelse sier formann Gonzalo: «Fattigdom er en drivende kraft for revolusjonen. De fattigste er de mest revolusjonære; fattigdom er den vakreste blant sanger; … fattigdom er ikke en skam, det er en ære, våre fjell med deres masser er kilden til vår revolusjon, som med sine hender ledet av kommunistpartiet skal lede en ny verden. Vår retningslinje: Ideologi. Vår motor: Den væpnede kampen. Vår ledelse: Kommunistpartiet.»

2. MASSEARBEIDETS GRUNNLEGGENDE ASPET ER POLITISK MAKT, MEN KAMPEN FOR DAGSKRAV ER NØDVENDIG

Med utgangspunkt i formann Mao – som generaliserte revolusjonær vold som den universelle loven for erobring av makt og som slo fast at den viktigste formen for kamp er den væpnede kampen og den viktigste formen for organisasjon er de væpnede styrkene, og at før utbruddet av en krig burde alle kamper og organisasjoner tjene dens forberedelse – lærer formann Gonzalo oss at i massearbeid er kampen for makt og kampen for dagskrav (revindications) to sider av samme sak, med kampen for makt som er massenes første og fremste krav.

Organiser massene slik at de kan gå utenfor det som tillates av den eksisterte rettsorden, slik at de kjemper for å ødelegge den gamle orden og ikke for å bevare den. Dette oppnås ved bruk av revolusjonens tre verktøy: Partiet hvor de få kommer sammen, hæren med flere deltakere, og front/ny-stat som er basen som progressivt akkumulerer massene gjennom sprang. På landsbygden oppnås dette gjennom Folkekomiteene, og i byene gjennom Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse. Slik vil tradisjonen med valgfronter – som revisjonistene og opportunistene anvender for å kanalisere fattigbøndenes kamp og avlede massene i byene fra å gripe makt gjennom krig – ødelegges.

Å fokusere på politisk makt krever også organisering av massene i ulike nye kampformer, fordi krig pålegger forandringer til massenes kamp og organisasjon. Som Lenin lærte oss, i revolusjonære epoker må nye organisasjoner dannes og gå imot de gamle lederne som søker å selge ut revolusjonen for å tilpasse seg innenfor det reaksjonære systemet. Av denne grunn kan ikke de gamle formene for kamp og organisering av massene anvendes.

Kampen for makt som hovedaspektet betyr ikke at vi fra starten kommer til å inkorporere alle deler av massene på én gang. Formann Mao lærer oss at å utvikle støttebaser og væpnede styrker er det som genererer revolusjonens høyvann. Dette har å gjøre med loven for massenes inkorporering i revolusjonen, som ble slått fast av partiet i det andre plenum i 1980, en inkorporering som skal skje gjennom progressive sprang – med mer folkekrig vil det komme en større inkorporering av massene. Altså er folkekrigen en politisk hendelse som fortsetter å banke ideer i folks hoder gjennom kraftige aksjoner, som bit for bit vil oppnå forståelse av deres sanne vei, og ved dette utvikle sin politiske bevissthet. Folkekrigen påkaller alle de revolusjonære og åpner en ny sti mens den utvikles.

Massene ivrer for politikk og det er pålagt kommunistene å organisere og lede dem. Massene har konkrete problemer overalt, og vi må ha omtanke for dem og skjøtte dem. Massearbeid utføres innenfor klassekampen og ikke på dens marginer. Om vi ikke utfører massearbeid vil de reaksjonære og revisjonistene utnytte det til sin egen vinning, enten det er for å utvikle fascisme og koorporativisere dem, eller for å gi sine kamper til en annen imperialistherre. Dette er to viljer som er distinkte og står i motsetning til hverandre.

Massene søker røsten til dem som bekrefter og forsikrer, og ikke de som tviler. I partiet vårt, i dets begynnelse, krevde formann Gonzalo at ingen noensinne skulle betvile massene, slåss mot de som var blinde og døve for massenes stemmer, lyttet til deres svakeste rykter og viet seg til å løse deres daglige, konkrete utfordringer. Massene må aldri lures, de må aldri bli tvunget, de må kjenne risikoene som de kanskje står overfor. De må påkalles og dras med i den lange, blodige kampen for makt, men med dette målet skal de forstå at det vil være en nødvendig og seiersrik kamp.

Derfor er kampen for makt hovedsida, og en kan umulig separere fra kampen for økonomiske og politiske krav, siden de er to sider av samme mynt og den sistnevnte kampen er nødvendig.

Hvordan oppfatter vi kampen for dagskrav? Vi blir anklaget for å ikke ha en spesifikk linje for massenes økonomiske og politiske kamp. Sannheten er at vi fører denne kampen på en annen måte, i andre former, med en annen politikk, i motsetning til de som anvendes av opportunistene og revisjonistene. En ny og annerledes måte som skiller seg fra de gamle formene. Formann Gonzalo lærer oss at kampen for økonomiske og politiske krav er én side av en mynt, som på sin andre side har kampen for politisk makt. Det er fullstendig feil å separere dem – å bare snakke om kampen for økonomiske og politiske krav er revisjonisme. Ved å konkretisere Marx’ tese til vårt samfunn, forteller han oss:

«Krisen presenterer oss for to problemer: Det første er spørsmålet om hvordan vi forsvarer det som er vunnet, siden gevinsten tapes i krisene og mer vil tapes om de ikke ble forsvart. Dette er nødvendigheten av kampen for dagskrav …, en økonomisk og politisk kamp …, videre smir det klassene og arbeiderne i deres kamp for makt. For det andre, hvordan ende krisene? De kan ikke avluttes uten å avskaffe den rådende sosiale ordenen … [det finnes et] behov for revolusjonær kamp som tjener å gripe makten gjennom væpnet kamp under ledelse av partiet ... den ene kan ikke separeres fra den andre. Forholdet av begge problemene materialiseres i utviklingen av kampen for krav som en funksjon for politisk makt.»

For å drive kampen for dagskrav fremover brukes fagforeningen sammen med streiken, som er proletariatets hovedform for økonomisk kamp. Disse er utviklet inn i geriljakrigføring som utdanner klassen i kampen for makt. Dette forhøyer klassen gjennom konkrete væpnede aksjoner som styrker denne kampformen og gir den en høyere kvalitet.

Oppsummert må kampen for dagskrav utvikles til tjeneste for erobring av makten. Dette er et politisk prinsipp for utføringen av massearbeidet.

3. HVILKE MASSER ER DET VI GÅR TIL?

For å klargjøre hva slags masser vi går til, må vi starte ved klassekriteriet. Det er svært viktig å sørge for at massene er organisert i tråd med fellesinteressene til klassene de tilhører. Formann Gonzalo lærer oss at denne tilnærmingen er avgjørende for å bekjempe de som forsøker å separere massene fra klassene gjennom fabelfortellinger om «enhet» og som dermed forråder de sanne interessene til massene ved å gjøre byttehandel ut av deres kamp. Men også fordi det gjør det mulig for oss å forstå at massene alltid er en kamparena, hvor borgerskapet og proletariatet barker sammen om deres ledelse. Imidlertid er det kun kommunistpartiet som er i stand til å lede massene, fordi det er det eneste som kan representere dem og slåss for deres interesser. De som snakker om «massedemokrati» eller som skaper åpne masseorganismer – som om dette utgjorde en form for makt uten vold – forfekter simpelthen en borgerlig posisjon som benekter proletariatets lederskap og dets diktatur.

Utgangspunktet i klassekriteriet har med revolusjonens karakter å gjøre, med klassene som utgjør folkene som bør forenes under proletariatets ledelse. I den demokratiske revolusjonen i vårt tilfelle er det proletariatet som har ledelsen, bøndene er primære, småborgerskapet er en fast alliert og mellomborgerskapet har en dobbel karakter. De fremste massene vi må gå til, er proletariatet og bøndene – primært fattigbøndene – småborgerskapet og middelborgerskapet.

Samtidig som at vi er bevisste på de spesifikke dagskravene til massene, bør vi skille mellom sjiktene av massene som lider under tyngre undertrykking, med mål om å organisere disse slik at de kan slåss for å oppnå seire og løse deres spesifikke motsigelse. Dette henviser til massefrontene som vi må jobbe innenfor. Disse er: Arbeiderne, proletariatet, den ledende klassen for alle revolusjoner, en klasse hvis fremste og mest avgjørende politiske mål er å erobre makten gjennom folkekrigen for å frigjøre seg selv, frigjøre de andre klassene og endelig ødelegge seg selv som klasse. Deres spesifikke dagskrav er å gripe seire og rettigheter som bedre lønn, kortere arbeidsdag og bedre arbeidsforhold. Frem mot dette målet må arbeiderbevegelsen med dens kamper, mobiliseringer, marsjer, streiker og agitasjon utvikles gjennom væpnede aksjoner. «Ta hensyn til de grunnleggende problemene til klassen og også til arbeiderne, deres generelle og konkrete problemer som de til daglig slåss for.»

Bøndene utgjør en hovedkraft, særlig de fattige bøndene, i kampen for erobring av jordområder gjennom væpnet kamp under kommunistpartiets ledelse. Å ikke betrakte det på denne måten, leder til «landran» (toma de tierras) og videreføring av den gamle ordenen. Bondebevegelsen må videreutvikles gjennom å anvende de «tre med-ene»: Lev med, arbeid med og kjemp med dem, for slik å støpe bønder med en proletær mentalitet.

Kvinnene som utgjør halve verden og utvikler kvinnebevegelsen for kvinners likestilling, en oppgave som er kvinnenes eget verk, men under partiets ledelse. Vi må bekjempe den borgerlige tesen om kvinnefrigjøring. Kvinner kjemper imot den konstante økningen av levekostnader, noe som virker inn på den fysiske integriteten til klassen og folket, mobiliserer de arbeidende, jordbrukende og intellektuelle kvinnene, osv.

De intellektuelle, slik at disse kan oppfylle sin rolle som revolusjonære intellektuelle som tjener proletariatet og bondestanden gjennom folkekrigen. Blant disse er lærerskolestudentene, universitetsstudentene og profesjonstudentene, osv. Se til deres spesifikke dagskrav, at de bør forsvare det som er oppnådd, med mål om en ny nasjonal, vitenskapelig og folkelig kultur, og bevisstgjør dem om at de bare kan oppnå dette gjennom revolusjonen.

Mobiliser de fattige massene i byene, i brakkebyene og slummene mot sult og lidelse, slik at de kjemper for revolusjonens program. Innkall dem til folkekrigen slik at de kan gripe deres seire og deres rettigheter som for hver bidige dag blir tråkket på. Tillat ikke at overgrepene mot dem går ustraffet, lær dem hvordan de kan forsvare seg selv, slik at de kan stå imot fiendens aggresjon ved å benytte alle midler tilgjengelig til deres disposisjon. Bruk «Kamp og motstand!», som er klassens felles slagord.

Mobiliser ungdommen slik at de deltar direkte i frontlinjene i folkekrigens skyttergraver. La de unge arbeiderne, bøndene og studentene utvikle deres kamp for en ny verden, for deres rettigheter til utdanning, og mot arbeidsløshet og andre onder som plager dem.

Gjør barna til aktive deltakere i folkekrigen. De kan utføre en rekke oppgaver som vil hjelpe dem til å forstå nødvendigheten av å omforme verden. De er framtiden og til syvende og sist er det de som skal leve i den nye verden. Forandre deres ideologi slik at de antar proletariatets ideologi.

4. STÅ VED DEN ENESTE MARXIST-LENINISTISKE TAKTIKKEN

Med utgangspunkt i Engels’ tese: «I et land med en så gammel politisk og arbeiderbevegelse, finnes det alltid en kolossal søppelhaug arvet etter tradisjon som må renses steg for steg.» Lenin fastslo: «Den eneste marxistiske linjen i verdens proletariske bevegelse består i å forklare til massene at bruddet med opportunisme er uungåelig og nødvendig, og utdanne dem for revolusjonen gjennom en nådeløs kamp mot den.» Formann Mao ga uttrykk for at en periode med kamp mot imperialisme og revisjonisme var i emning, med revisjonisme som en av de viktigste kildene til imperialistiske kriger og en fare innenfor partiet for kommunister generelt. Formann Gonzalo oppfordrer til å fastholde den eneste marxistiske taktikken som innebærer fire saker:

Først, rydde unna den kolossale søppeldyngen som er revisjonisme og opportunisme, først og fremst valglinjen. Ingen av disse revisjonistene og opportunistene, eller noen av deres slag, kan representere, mye mindre forsvare, massene. Nå som før forsvarer de bare utbytterne på omgang, i går var de bare en tilhenger bak den fascistiske og kooperative Aprista-regjeringen, fordervelig drar de med seg fagforeningsorganisasjonene som er avhengige av dem. Ingen av disse politiske og fagforeningsorganisasjonene og deres ledere representerer folket. De representerer skorpen av arbeideraristokratiet, fagforeningsbyråkraiet og de borgerlige arbeiderpartiene, som alltid forsøker å dreie massene fra sin revolusjonære vei, og som ikke er noe annet enn en del av den kolossale søppelhaugen som gradvis må ryddes bort, som Engels sa.

For det andre, gå til de dypeste og bredeste massene som utgjør majoriteten, som i vårt land er arbeiderne og hovedsakelig de fattige bøndene, småborgerskapet, og husk også på det nasjonale borgerskapet. Av disse er arbeiderne og de fattige bøndene de viktigste, og vi må først og fremst henvende oss til disse, både på landsbygden og i byene. Vi må drive frem bevegelsen deres, lede den, mobilisere dem for makt for å velte og styrte den gamle staten. Dette er det viktigste taktiske spørsmålet. Derfor er det blant massene nødvendig å skille ut det overfladiske avskummet som er skorpen som tjener borgerskapet, fra den umåtelig store majoriteten av dype og brede masser som skal stige fram mer og mer inntil den gamle peruanske staten feies bort, i enda større grad når en folkekrig begynner å smuldre den gamle peruanske staten i stykker.

For det tredje må massene utdannes i folkekrigen, i dens teori og praksis. Å utdanne dem i bajonettenes fred er å tillate at de slaktes. Massene skal ikke lenger sløse sitt blod med straffefrihet, bare for å bli sveket av deres falske ledere, for kapitulering – tvert imot skal dette verdifulle blodet tjene erobringen av makt for klassen og folket.

For det fjerde er det nødvendig å kjempe uforsonlig mot revisjonisme og opportunisme, bekjempe den som en farlig kreft innenfor og utenfor partiet og blant massene selv, ellers vil de ikke støpes på sin revolusjonære vei. Dette er en kamp som vi har drevet siden partiets rekonstituering, og som i dag i den åpne folkekrigen er mer presserende og uforsonlig som følge av den stadig mer forræderske måten de opptrer på overfor oss, folket og revolusjonen. Desto mer så dersom sosialimperialismen opererer bak dem innenfor deres linjer for intrige og konkurranse om globalt hegemoni med Yankee-imperialismen. Dette er beskrivende for revisjonisme og opportunisme av alle typer, uansett hvem deres representanter er.

Angående dette forteller formann Gonzalo oss: «Hev dere over dette miasmaet (miasma, fra gresk mytologi: en smittsom makt som har et eget selvstendig liv), denne overfladiske revisjonismen, opportunismen og valglinjene som rir på massenes rygg. Hovedsaken er at under dette agiterer de selvdrivende massene hvorpå vi opererer med det mektigste verktøyet for opprør som finnes på jorden: væpnet kamp. Vi er ropet som sier: ‘Det er rett å gjøre opprør’.

5. ORGANISERINGEN AV MASSENE

Med utgangspunkt i den ideologiske og politiske basisen, parallelt med den organisatoriske oppbyggingen, etablerte formann Gonzalo formene for massekamp og formene for masseorganisering. Han lærer oss hvordan prosessen knyttet til partiets massearbeid har blitt utviklet: Gjennom konstitueringen. Han forteller oss at Mariátegui skisserte ut grunnlaget for partiets massearbeid og pekte ut spesifikke linjer gjennom å reise tolinjekampen mot anarkismen – hvilket omgikk nødvendigheten av partiet – og også mot Apra (peruansk sosialdemokratisk parti, overs. anm.) – hvilket benektet det marxist-leninistiske synet på kommunistpartiet og klassens evne til å konstituere seg selv som dette gjennom dens arbeid i fronten.

På 1930-tallet, etter Mariáteguis død, ble hans linje forkastet. Arbeidet sentreres rundt massene, og plasserer dem som haleheng til storborgerskapet, villeder dem henimot «frontisme», valg og revisjonisme, hvilket tynger ned den røde linjens forsøk på å motarbeide dem. Disse feilaktige taktikkene holder stand mer enn 30 år.

Formann Gonzalo, i rekonstitueringen, etablerer partiets masselinje og de organiske formene. Dette er gjennom en periode på mer enn 15 år med hard tolinjekamp, som oppnår delvise sprang. Gjennom den første politiske strategien for rekonstruksjonen utvikler han det begynnende massearbeidet til partiet. Eksempelvis gjorde alle de militante i Ayacucho jordbruksarbeid sammen med bygningsarbeiderne, og sammen med de intellektuelle og de fattige massene i slummene. Han støttet jordovertakelsene og satte i verk bondeaktiviteter, hvor den mest storslåtte var den 1. Regionale konvensjonen for bøndene i Ayacucho, hvor agrarprogrammet ble etablert. Han ledet de historiske kampene 20., 21. og 22. juni 1969 i Ayacucho og Huanta, hvor han mobiliserte massene blant videregåendeelever, foreldre og familier mot general Velascos lovdekret 006, et dekret som ble nedkjempet. Han organiserte Folkets forsvarsfront i Ayacucho, reorganiserte den Revolusjonære studentfronten (FER), skapte den Populære feminine bevegelsen (MFP), Senter for Mariáteguis intellektuelle arbeid (CETIM), Revolusjonære videregående elevers front (FRES), og framfor alt Fattige bønders bevegelse (MCP). I så henseende etablerte han en ny politikk for massearbeid, nye former for kamp og nye organiske former.

Gjennom tolinjekampen kjempet formann Gonzalo mot revisjonismen som ledet massene til elektoralisme og vekk fra revolusjonær vold for å bevare den gamle ordenen. Han kjempet mot Patria Roja, en form for revisjonisme som solgte seg ut under slagordet «makt vokser ut av geværløpet», som de fortsatt gjør, benektet halvføydalismen og sentrerte seg rundt småborgerskapet, særlig studenter og lærere. Han bekjempet også høyrelikvidasjonismen som utvannet partiets lederskap blant massene, som forkynte legalisme og hevdet at alt mulig kunne utrettes gjennom Perus bondekonføderasjon (CCP), at bøndene ikke forstod konfiskering men at de forstod ekspropriasjon, og at Velasco-styrets fascistiske og korporative tiltak burde forsterkes.

I den andre politiske strategien for rekonstitueringen etablerte han de skapte organisasjonene som det Tredje plenumet i 1973 ble enig om: «Bevegelsene selv har som organisasjoner, skapt av proletariatet gjennom arbeidet i de forskjellige frontene, tre kjennetegn: 1) tilslutningen til Mariátegui, 2) masseorganisasjoner og 3) forankring i demokratisk sentralisme.» Han grunnla karakteren, innholdet i og rollen til de skapte organisasjonene ved å anvende Lenins tese om det klandestine partiet og momenter knyttet til partiets støtte fra massene, og ved å lære av den kinesiske erfaringen med åpent og hemmelig arbeid. Han påpekte nødvendigheten av å åpne partiet mer for massene for slik å utvikle rekonstitueringen av partiet. For å komme frem til enighet om og iverksettelse av denne politikken måtte han bekjempe venstrelikvidasjonismen som sprang ut av oppfatningen at fascismen rydder unna alt, med mål om utslette partiet ved å isolere det fra massene – den nedvurderte bøndene og proletariatet, og forkynte at «linje er nok».

Med seieren over den venstrelikvidasjonistiske linjen vokste også båndene til massene, og folkeskoler begynte å dannes, skoler som politiserte massene med partiets linje og oppfatning, hvilket spilte en viktig rolle i agitasjonen og propagandaen ved å koble kampen for gjenreisning med kampen for politisk makt. De utførte en systematisk og planmessig studie på grunnlag av planskisser [en base a esquemas], og utløste gjennom dette tolinjekampen og utviklingen av massearbeidet.

Fremskrittene i arbeidet med de skapte organisasjonene ledet formann Gonzalo til å foreslå å utvikle dem til én enkelt strøm [torrente] under politisk veiledning for å initiere den væpnede kampen. Dette ledet til dannelsen av sonalt arbeid. Storbykoordinasjonen ble etablert for byene ved å anvende Lenins tese om åpent arbeid og formann Maos tese om arbeid i byene, slik at massenes kamp fortrinnsvis blir utviklet på en fornuftig, fordelaktig og presis måte. Deres anvendelse lot oss holde partiet klandestint, forskanset blant massene, holde et stort antall aktivister i bevegelse, distribuere propaganda over et kort tidsrom og å legge til rette for agitasjon og mobilisering under en sentralisert partiplan.

Alt dette utgjør hva vi kaller «de tre små føttene» i massearbeidet i byene: Skapte organisasjoner, folkeskoler og storbykoordinasjon. For landsbygden ble de første to formene benyttet.

I den tredje politiske strategien for rekonstitueringen videreutviklet partiet dets massearbeid i Sierra-sonene ved å knytte seg til bøndene, særlig de fattige bøndene. I byene knyttet det seg til proletariatet, og til massene i slummene og brakkebyene. De skapte organisasjonene har spilt en positiv rolle i kulmineringen av rekonstitueringen og lagt grunnlaget for den væpnede kampen. De spesifikke linjene ble også utviklet enda mer, slik at Arbeidernes og de manuelle arbeidernes klassebevegelse (MOTC) foreslo 15 grunnteser for arbeiderbevegelsen; Fattige bønders bevegelse (MCP) politiserte bøndene gjennom argarprogrammet for de nye forholdene; Brakkebyens klassebevegelse (MCB) publiserte Listen over folkets fordømmelser og krav; Studentenes revolusjonære front (FER) videreutviklet tesen om Forsvar av universitetet mot korporativisme; Revolusjonære videregående elevers front (FRES) drev frem studentenes kamp for folkets utdanning; den Populære feminine bevegelsen (MFP) fremmet tesen om kvinnenes likestilling, drev frem mobiliseringen av arbeiderkvinner, bondekvinner, brakkebyboere og studenter. Videre ble det tatt del i Peruanske utdanningsarbeideres forente syndikat (SUTEP), noe som ledet til at dets spesifikke klasselinje ble vedtatt på 1970-tallet. Også Peruanske universitetslæreres nasjonale føderasjon (FENTUP) ble grunnlagt. Alt dette arbeidet var begynnelsen på en bred ideologisk-politisk mobilisering for å initiere folkekrigen.

For å syntetisere: Alt av partiets massearbeid i rekonstitueringen utgjorde forberedelser for initieringen av folkekrigen. Som formann Mao lærte oss, før initieringen av krigen er alt forberedelse for den, og straks den har begynt tjener alt til å utvikle den. Formann Gonzalo har anvendt og på bestemt vis utviklet dette prinsippet.

Gjennom ledelsen under folkekrigen ble det gjort store sprang i partiets massearbeid. Et kvalitativt sprang, som bidro til å forme den primære formen for kamp – folkekrigen – og den primære formen for organisasjon – Folkets geriljahær. Denne høyeste oppgaven ble utført gjennom militariseringen av partiet, som med henblikk på massearbeidet betyr at alt massearbeid er gjort gjennom Folkets geriljahær, som oppfyller tre oppgaver som hær av en ny type: Kamp, mobilisering og produksjon. Vår oppfatning er at den andre oppgaven til hæren innebærer mobilisering, politisering, organisering og væpning av massene – en oppgave som ikke står i motsetning til å slåss, hvilket er hovedoppgaven, da prinsippet om konsentrering for kamp og spredning for mobilisering blir brukt. Videre blir massene utdannet i krigen. Dette er et prinsipp som styrer de tre kreftene: Hovedkreftene, de lokale kreftene og basestyrkene hvor forskjellige grader av aksjon er bestemt.

For mobiliseringen av massene løfter partiet gjennom EGP frem folkeskolene, former de skapte organisasjonene og støttegruppene. Dette er en politikk som anvendes på én måte på landsbygden – fordi dette er hvor den nye makten blir formet – og på en annen måte i byene. I byene ble Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse dannet, med sikte på det fremtidige opprøret.

På landsbygden hvor vi har makt, støttebaser og folkekommitteer, sørger vi for at alle massene engasjerer seg gjennom væpnet deltakelse, organisering gjennom partiet, hæren og fronten/staten. Om ikke alle massene er organisert, vil ikke den nye makten klare å opprettholde seg selv særlig lenge. Amorfe masser, eller makt uten masser organisert under partiets ledelse, er ikke nok.

Også i byene utføres massearbeidet av hæren, og hovedsaken er kampen for makt gjennom folkekrigen, hvor kampen for dagskravene tjener som den politiske maktens nødvendige kompliment. Såklart foregår dette gjennom en rekke væpnede aksjoner, med mål om å materialisere de nye formene for organisering. Vi formet Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse (MRDP), som trekker til seg massene blant arbeiderne, bøndene, brakkebyene og småborgerskapet, og nøytraliserer middelborgerskapet, for å innsirkle de demokratiske kreftene til støtte for folkekrigen. Målet er å lede massene til motstand og til å høyne deres kamp til folkekrig, og å hindre, undergrave og forstyrre den gamle staten og tjene det framtidige opprøret, forberede byene for komplementært spesifisert folkekrig. Vi tar i bruk den dobbelte politikken for utvikling av våre egne former, som er det primære, og å trenge inn i alle typer organisasjoner. Vi anvender Kamp og motstand!

Når det gjelder de skapte organisasjonene, har disse i folkekrigen uttrykt utvikling og deres karakter har vært forskjellig. De fortsetter å utgjøre partiets masseorganisasjoner, og er i dag: 1) ledet av marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning; 2) styrt av demokratisk sentralisme, og 3) tjenere av utviklingen av folkekrigen. På landsbygden er de skapte organisasjonene militariserte, i byene kan mange grader av militarisering anvendes. I dag har vi følgende: MOTC, MCP, MCB, MFP, MJP [Proletarisk ungdomsbevegelse, overs. anm.], MIP [Proletariske intellektuelles bevegelse, overs. anm.]. Perus Folkehjelp er også viktig, hvilket har sprunget frem gjennom folkekrigen som del av kampen for krigsfanger og bortførte. For partiets oversjøiske arbeid har Perus folkebevegelse (MPP) blitt dannet med dets spesifikke oppgaver.

Etter snart åtte år med folkekrig har partiet i dag gjort store sprang i dets massearbeid, og bevist at det er rettferdig og riktig å utvikle massearbeid gjennom og for folkekrigen. Som resultat av dets anvendelse lærer vårt folk hver dag at klassekamp med nødvendighet leder til kamp for makt. Deres voksende deltakelse i folkekrigen er svært tydelig uttrykk for dette, og selv om ikke alle kommer til en forståelse av den så ser de konkret håp i den for deres frigjøring. De utvikler deres kamp gjennom nye former for kamp og organisasjoner, og klassekampen i Peru har blitt løftet til sin primære form: Folkekrigen. Massene er organisert i folkekrigen, og er basisen og næringen til den. De er organisert i et kommunistparti, i Folkets geriljahær, og primært i den nye makten, folkekrigens fremste erobring hvor arbeiderne, bøndene og småborgerskapet deltar og utøver politisk makt som aldri før i historia.

Dette er de kvalitative sprangene som har sådd grunnen for et nytt kapittel i massearbeidet gjennom og for folkekrigen, mot erobringen av den landsomspennende makten.

LEGEMLIGGJØR PARTIETS MASSELINJE!

ORGANISER MASSENES ROP FOR DERES OPPRØR!

GJØR DET STORE SPRANGET FOR Å INVOLVERE MASSENE I OG FOR FOLKEKRIGEN!