25 år etter de såkalte 18. maj-urolighederne i København kommer det frem nye opplysninger om at politiledelsen visste om ordren om å skyte med skarpt mot demonstranter.

Først litt om bakgrunnen for 18. maj-urolighederne. 18. mai 1993 var det folkeavstemning i Danmark om den såkalte Edinburgh-avtalen. Året før hadde danskene stemt nei til innføring av EFs Maastricht-traktat, noe som skapte sjokkbølger i den politiske eliten i EF. Maastricht-traktaten markerte overgangen fra EF til det som i dag heter EU og var et resultat av ønsket om å opprette en politisk union med blant annet mål om et felles forsvar og valuta, slik at landene som var medlemmer i unionen ville være underlagt EU både i sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk.

Det danske nej’et ville ødelegge for hele prosjektet siden en forutsetning var at traktaten skulle ratifiseres i samtlige av EUs medlemsland. Etter forhandlinger mellom den danske regjeringa og EU kom man derfor frem til en avtale hvor Danmark fikk visse unntak fra traktaten – de såkalte fire forbehold.

Borgerskapet nekter å respektere folkets nej

Det ble dermed utlyst en ny folkeavstemning, til tross for at folket under ett år tidligere hadde sagt nei til å innføre traktaten i Danmark. Antifascistisk Aktion (AFA) søkte derfor om tillatelse til å demonstrere i bydelen Nørrebro samme kveld som folkeavstemningen skulle finne sted. Søknaden ble innvilget, og politiet ble satt i beredskap.

Svært mange var sinte over at folkets nei ikke hadde blitt respektert. En enorm kampanje fra tilhengerne av EF gjorde at 57 % stemte ja til den nye avtalen. Mange rasende EF-motstandere støttet derfor opp om AFAs demonstrasjon. Til å begynne med forløp det hele fredelig, men da demonstrasjonen var over i ti-tida på kvelden fortsatte et par tusen mennesker mot Nørrebrogade, hvor det ble hengt opp et banner med teksten «EF-Fri zone». Politiet kunne ikke finne seg i dette, og skjøt tåregassgranater mot de fredelige demonstrantene, uten å ta hensyn til beboere i området som ikke deltok i demonstrasjonene.

Politiet infiltrerer demonstrasjonen

Skt. Hans Torv, som var åsted for demonstrasjonen, var under ombygging, og det var derfor løs brostein på stedet. Store mengder brostein ble derfor samlet opp med hjelp fra sivile politibetjenter som hadde infiltrert demonstrasjonen. Imidlertid ble det etter hvert lagt merke til at disse folkene også hadde vært bak politiets linjer tidligere, og de blir derfor jaget fra demonstrasjonen. Enkelte demonstranter kaster brostein mot de sivile politibetjentene, som dermed trekker våpen og varsler til sin ledelse at demonstrantene «angriper sivile».

De første skuddene løsnes noen minutter senere, og er veldokumentert av både fjernsynsteam som dekket demonstrasjonen og av mer enn hundre uavhengige vitner. Først skyter politiet varselskudd i lufta, før det ropes «skyd efter benene!». På opptakene fra demonstrasjonen kan man klart og tydelig høre og se hvordan det skytes med skarpt rett inn i menneskemengden. Det samme gjentok seg åtte minutter senere, da demonstrantene var i ferd med å trekke seg tilbake og politiet var på offensiven.

Etterspillet

Som ved et mirakel ble ingen drept av politiet denne kvelden. Elleve demonstranter og tilskuere fikk skuddskader. Av de 113 skudd som ifølge politiet selv ble avfyrt, så ble bare sju kuler samlet inn for ballistisk undersøkelse. Samtlige av disse ble samlet inn fra Rigshospitalet, seks fra skadde demonstranter og ei kule som graves ut av ei vindusramme i 16. etasje, mer enn 600 meter vekk fra der hvor demonstrasjonen fant sted.

De første dagene etter hendelsene er både politiske partier og presse unisone i sin fordømmelse av demonstrantene og forsvar av politiets innsats. Men ledende krefter både i det autonome miljøet, fra DKP/ML (den gang søsterpartiet til norske AKP) og fra den antiimperialistiske masseorganisasjonen Internationalt Forum danner en gruppe som skal jobbe for å endre dette bildet. 21. mai blir det avholdt en ny demonstrasjon på Skt. Hans Torv i protest mot politiets innsats. Demonstrantene krever en uavhengig gransking av hva som egentlig skjedde. Fra Internationalt Forums side tar man initiativ til å be Amnesty Internationals hovedkontor i London gjennomføre undersøkelsen, da man ikke forventer at danske myndigheter vil gjennomføre en uavhengig granskning. Amnesty International gjennomfører faktisk granskningen, og fordømmer i 1994 politiets bruk av våpen.

I media fastholdt politiet hardnakket de første dagene at de utelukkende hadde skutt varselskudd opp i lufta. Men en fotograf fra Vesterbro Lokal TV viser til at hans bilder fra demonstrasjonen viser at politiet skyter med skarpt inn i menneskemengden. Disse opptakene når ut i mediene 25. mai. Ikke overraskende konkluderes det imidlertid med både fra politiets egne granskninger og myndighetenes granskninger at politiets handlinger var helt i orden. Men ingen av rapportene – seks i tallet – har konkludert med hvem som gav ordren om å skyte og om dette var klarert med politiets ledelse.

Nye opplysninger 25 år etter

Dansk fjernsyn har i forbindelse med 25-årsmarkeringen for hendelsene på Nørrebro laget en dokumentar som heter «Skydeordren der forsvant». Her går den tidligere politimannen Flemming Sloth Andersen ut med opplysninger om at politiledelsen visste om og godkjente handlemåten allerede samme natt.

At politiet slår til med alle midler mot politisk opposisjon er ikke bare noe som skjer i land langt borte. At de forsøker å legitimere sine handlinger med skitne triks, løgn og fortielse er heller ikke uvanlig. Dette skjer også i relativt fredelige og «demokratiske» land som Norge og Danmark. Det som skjedde for 25 år siden i København er typisk – først det skitne spillet hvor den politiske eliten ikke vil godta resultatet i en folkeavstemning, deretter provokasjoner og hensynsløs bruk av vold mot demonstranter som i utgangspunktet var fredelige. Da en del av disse forsøkte å forsvare seg mot tåregass og kuler med brostein, spredte løgnene seg i borgerlige media om at demonstrantene hadde angrepet politiet.

Dette handler om politiets og politikerelitens klassekarakter. Politiet er statens voldsapparat, og redskapet borgerskapet har for å disiplinere og straffe opposisjonelle – gjerne med alle midler. De lyver og manipulerer og vet at de har støtte fra den politiske eliten. Lærdommene fra Danmark for 25 år siden er at våre teorier om dette bekreftes.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!