Av Ragnar Røed.

Denne teksten må sees i sammenheng med klasseanalysen “Klassene i det norske samfunnet” fra april 2018. Dette er en videreføring av analysen, og de to tekstene hører sammen. Flere kamerater har bidratt i arbeidet med teksten.

AKP(m-l) og industriproletariatet som kjerne

Den forrige kommunistiske bevegelsen i Norge, den marxist-leninistiske bevegelsen og partiet AKP(m-l), prioriterte klasseanalysen høyt - slik andre kommunistpartier også har gjort. I AKP(m-l) var klasseanalysen en del av partiets program.

Dette partiet falt for revisjonismen på slutten av 1970-tallet. De fulgte Kinas ledelse under kontrarevolusjonen 1976-1978, fordømte “firerbanden” og satset for fullt på Rød Valgallianses valgkampanjer. Bare noen få partier i verden gikk videre under forvirringen i den internasjonale kommunistbevegelsen. Det fremste av disse var Perus Kommunistiske Parti som innledet folkekrigen i Peru i 1980 og formulerte maoismen som et tredje og høyere nivå av kommunistisk ideologi. På samme tid gikk mange parti under og la seg ned, eller fulgte Albanias dogmato-revisjonisme og Mao-kritikk. AKP(m-l) var stolte over at partiet fortsatte og ikke ble oppløst eller splitta, men den ideologiske linja forvitret og ble erstatta av opportunisme og revisjonisme. Partiet skifta farge.

Før denne tiden, var AKP(m-l) det norske kommunistpartiet. Det var proletariatets parti i Norge, og deres klasseanalyse var i sin tid den fremste beskrivelsen av klassene i Norge. På 1970-tallet pekte partiets klasseanalyse ut en kjerne av proletariatet - og denne analysen utgjorde en del av grunnlaget for partiets politiske arbeid.

Analysen av hvor kjerna i proletariatet var, må ha vært utgangspunktet for proletariseringskampanjen i AKP(m-l). Som følge av kampanjen avsluttet store deler av medlemmene sine studier og småborgerlige karrierer og tok proletært arbeid, først og fremst i industrien. Proletariseringskampanjen ble først kalt “Kampanje X”, da den måtte skje i skjul fra bevegelsens fiender. Både LO-pamper, “NKP”-revisjonister og kapitalister hadde interesse av å hindre marxist-leninister å bli en politisk faktor på industriarbeidsplassene.

I programmet til AKP(m-l) fra 1976 står det: “Innanfor proletariatet er det arbeidarane i storindustrien og dei største arbeidsplassane som er fortroppen, kjernen i proletariatet.”

Legg merke til at de vektlegger størrelsen på arbeidsplassene, altså at antall arbeidere på stedet var et viktig kriterium.

AKP og “tospissteorien”

Partiets analyse ble endra på 1980-tallet. I kjølvannet av store endringer i sysselsettinga i Norge, med nedleggelse eller nedbygging av en rekke viktige industriarbeidsplasser (for eksempel Akers mekaniske verksteder), partiets ideologiske orientering mot reformisme og revisjonisme og etter “kvinneopprøret” som rettet seg mot sjåvinisme i partiet, omfavnet partiet den såkalte “tospissteorien”.

I 1999 skriver Sissel Henriksen, et sentralt medlem av AKP, om endringen av analysen til partiet: “Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram "kjerneproletariatet", arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren, som de mest kampvillige - en "spiss" i arbeiderklassen. En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte "tospissteorien", som peker ut arbeiderkvinnene som en ny "spiss". Dette er formulert slik i det nåværende programmet: "Kvinnene i arbeiderklassen er undertrykt både som klasse og kjønn. De trekkes mellom stillinga som arbeidere og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Økt deltaking i arbeidslivet gjør at presset blir hardere. Denne posisjonen fører til at kvinnene går i spissen i kampen for krav som er viktige for heile arbeiderklassen. Økt kvinnebevissthet og eiga kvinneorganisering er viktig for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene i arbeiderklassen som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen." (hentet fra akp.no)

Dermed hadde AKP(m-l) (seinere bare AKP) én analyse på 1970-tallet, og en annen fra 1980-tallet og til nedleggelsen i 2007.

Maos kriterier for å finne kjerna

Marxismens (i dag maoismens) klassikere, har gitt oss de viktigste redskapene for å definere kjerna i klassen.

Mao Zedong skriver i sin analyse av klassene i Kina at: “lndustriproletariatet er ikke særlig tallrikt, men det er det som representerer de nye produktivkreftene i Kina. Det er den mest progressive klassen i det moderne Kina, og den er blitt den ledende krafta i den revolusjonære bevegelsen.” og “Den første årsaka til at industriarbeiderne har denne stillinga, er at de er så konsentrert. Ingen annen del av folket er så konsentrert. Den andre årsaka er at de står i ei lav økonomisk stilling. De er blitt fratatt alle produksjonsmidler. De har ikke noe annet igjen enn hendene sine. De har ikke noe håp om å bli rike noen gang, og dessuten blir de utsatt for svært hensynsløs behandling av imperialistene, krigsherrene og borgerskapet. Det er derfor de kjemper spesielt godt.”

Kort sagt slår Mao fast at det er konsentrasjonen, mange på ett sted, og den lave økonomiske stillingen, at de er fattige, som er de to viktigste faktorene.

Jeg mener vi grovt sett har fire alternativ når vi skal ta stilling til spørsmålet om kjerne av proletariatet i dag:
1. Proletariatet i Norge har ingen kjerne, ingen fortropp, ingen del eller deler som er mer ledende eller mer konsentrerte enn andre.
2. Kjerna i proletariatet er fortsatt industriproletariatet, slik AKP(m-l) definerte det i 1976.
3. Det er to kjerner; “kvinnene i arbeiderklassen” og “arbeiderne i industri og transport” - altså “tospissteorien”, slik AKP etterhvert hevdet.
4. Det finnes en kjerne, men verken AKP(m-l) sin analyse i 1976 eller på 1980-tallet er korrekt i dag.

Klassen har en kjerne

Det første alternativet må avvises fordi det er i strid med virkeligheten, slik marxismen hjelper oss å se den. Ingen levende ting, ingen prosess i den virkelige verden, er i total likevekt. Alt deler seg, alt har ei tyngre eller ei lettere side. Alt som finnes består av motsigelser. Og alle grupper av folk deler seg - for eksempel i tråd med Maos beskrivelse av at folk deler seg i tre; de relativt mest framskredne, de mellomliggende og de relativt tilbakeliggende. Alle klasser kan deles i øvre, midtre og lavere sjikt. Alle klasser kan deles i kjerne og periferi.

Det må finnes deler av det revolusjonære proletariatet som er mer revolusjonære og noen som er mindre revolusjonære. Det må finnes deler av klassen som er mer konsentrerte, og noen som er mer spredt og splitta. Om ingen store sjikt eller grupper i klassen tar rollen i dag som politisk fortropp, så er det likevel noen som har større potensial for å ta denne rollen i morgen. Derfor kan det første alternativet avvises.

Industriprolateriatet, alene eller som helhet, utgjør ikke kjerna i dag

Til det andre alternativet må vi først slå fast at industriproletariatet i Norge i dag er mindre enn på lenge. Det utgjør fortsatt en stor bransje, men som andel av klassen er det mye mindre enn i 1976. Men viktigere, det er også mye mindre konsentrert. De gamle fabrikkene med mange hundre og til og med flere tusen arbeidere på samme arbeidsplass, finnes knapt lenger. Dagens fabrikker har som regel noen titalls eller maksimalt noen hundre under samme tak. Og disse er mer splittet enn før. De deles inn etter forskjellige fag og mellom vikarbyråer og innleide, og faste ansatte. En større andel av de som jobber der i dag er spesialister og utdanna teknikere. Og deler av industriproletariatet er ikke blant de med lavest lønn innenfor klassen. Noen er til og med relativt høyt lønna, for eksempel innen olje og gass.

I tillegg er den store industrien nærmest forsvunnet fra bysentre i Norge. Verft og mekaniske verksteder som sysselsatte hundrevis og tusenvis av folk midt i landets største byer, er lagt ned.

Deler av industriproletariatet, spesielt i næringsmiddel-, tekstil- og kjemisk prosessindustri er fortsatt relativt høyt konsentrert og relativt lavt lønna. Men de skiller seg nok ikke fundamentalt fra en rekke andre grupper i proletariatet. Deres arbeidshverdag, livssituasjon, stilling i produksjon og samfunn og deres forhold til produksjonsmidlene, er alle forhold som de i hovedsak deler med mange proletarer i varehandel, lager, helse og omsorg, tjenesteyting og bygg og anlegg. Dette er forsåvidt i tråd med Marx og Engels beskrivelse i Det kommunistiske manifestet av en tendens i proletariatet til at skillene blir mindre på grunn av industrialisering og automatisering av arbeidet. Verken industriproletariatet som helhet, eller én del av det, peker seg tydelig ut som en særegen kjerne i proletariatet.

“Tospissteorien” gir oss ikke svaret

Å hevde at det er to likestilte kjerner eller “spisser” er en kompromissløsning, men dessverre en umulighet i virkeligheten. Det finnes aldri to likestilte spisser. Er det to spisser, må den ene være lenger fram enn den andre. Det kan heller ikke finnes to likestilte kjerner. Den ene vil være sterkere enn den andre. Det er i strid med marxismen å hevde at det kan være fullstendig likevekt eller balanse. Det er en hypotetisk mulighet at det er to “spisser” som er nesten like langt framme, men jeg mener det ikke er slik det forholder seg i dag.

Å definere “kvinnene i arbeiderklassen” - som utgjør over halvparten av proletariatet - som én av to spisser, virker ulogisk. Det er sjelden at flertallet går i spissen. Når flertallet er i bevegelse, er det gjerne fordi et mindretall har gått i front, som fortropp. Man kan innvende at AKP ikke skriver at de to spissene er like, men de presiserer heller ikke hvilken som er lengst frem - og dermed blir det i praksis en likestilling av de to spissene.

En slik definisjon tar videre ikke hensyn til at også kvinnene deler seg på flere sjikt og grupper i proletariatet, der noen er mer fortropp enn andre. Og tospissteorien sier også at den gamle spissen “industriproletariat og transportarbeidere” (hvorfor akkurat transport?) fortsatt er den ene spissen.

Det virker på en side som om kvinner nærmest bare pliktskyldigst er lagt til i analysen, og det taler mot den. Men på den andre siden er begrunnelsen med mer kamp og organisering ikke en dårlig begrunnelse. Dette er en indikator på at det gamle kjerneproletariatet ikke skiller seg ut som kjempende, og at andre og nye grupper - særlig lavtlønte “kvinneyrker” - kjemper mer. Teorien har feil premiss og feil metode, men konklusjonen kan likevel ligge nærmere den faktiske situasjonen fra 1980-tallet av, enn om man hadde opprettholdt at kjerna fortsatt var proletariatet i storindustrien.

Jeg mener det er en logisk konklusjon at ingen av de tre første punktene er god marxistisk klasseanalyse for Norge i dag. Og at ingen av dem har vært en god nok analyse på kanskje førti år. “Tospissteorien” bærer mer preg av å være en nyttig bekreftelse av AKP sin fra før vedtatte linje om å fremme kvinneperspektivet i alle spørsmål. Det er mulig at først kom teorien, og så “analysen” som “bekreftet” den.

Vi må unngå å orientere oss til de øverste sjiktene

Lenins linje var å gå “djupere” og “breiere” i proletariatet, at det var dit kommunistene måtte orientere seg, og ikke først og fremst til de øverste sjiktene i klassen. Kommunistpartiet er partiet til hele proletariatet, og vil også trekke med grupper utenfor proletariatet i den revolusjonære kampen, men disse er sekundære i den revolusjonære organiseringa. Sekundære er også de relativt mest priviligerte i proletariatet.

Lenin skriver i boka “Imperialismen”: “Og den borgerlige gransker av «britisk imperialisme ved begynnelsen av det 20. århundre» er, når han taler om den engelske arbeiderklasse, tvunget til systematisk å skjelne mellom de «øvre lag» av arbeiderne og de «egentlige proletariske lag». De øvre lag leverer medlemsmassene til kooperasjonen og fagforeningene, til idrettslagene og de utallige religiøse sekter. Tilpasset etter deres nivå er også valgretten, som i England «fremdeles er begrenset nok til å holde de egentlig proletariske lag borte»!! For å pynte på den engelske arbeiderklasses kår pleier en bare å snakke om dette øvre lag, som utgjør et mindretall av proletariatet; når det tales om arbeidsløsheten dreier det seg overveiende om et spørsmål for London og de laveste proletariske lag, og dette lag har bare liten betydning i politisk henseende».En burde egentlig ha sagt: og dette har bare liten betydning for de borgerlige politikusser og de «sosialistiske» opportunister.”

Revisjonistene orienterer seg til “toppen” av klassen, fordi denne er relativt mer tilfreds og mindre revolusjonær, samt enklere å organisere politisk innenfor systemet. Enkelte opportunister av mer sentristisk slag, vil også naturlig søke mot samme øvre sjikt. Det kan være fordi disse er bedre organisert, mer representert i fagorganisasjonene og dermed mer “lukrative” og lette å organisere, for valgkamp og liknende politisk arbeid. Eller det kan være så enkelt som at de sjøl tilhører dette øvre sjiktet av klassen eller småborgerskapet, som står nærmere de øvre sjiktene i proletariatet enn de lavere.

De revolusjonære må orientere seg dypere - til de mer utbytta og relativt mer fattige i klassen - fordi disse er relativt mer revolusjonære.

Særlig her i de imperialistiske landene, må vi se nøye på dette spørsmålet. I “Imperialismen” skriver Lenin at: “Imperialismen, som betyr oppdeling av verden og utbytting ikke bare av Kina, og som betyr monopolistisk høye profitter for en håndfull av de rikeste land, skaper den økonomiske mulighet for å bestikke de øverste lag av proletariatet; dermed nærer, former og befester den opportunismen. En må likevel ikke overse de krefter som den sosialliberale Hobson naturligvis ikke ser, og som motvirker imperialismen i alminnelighet og opportunismen i særdeleshet.”

Og han skriver: “Imperialismen har en tendens til å utskille priviligerte kategorier også blant arbeiderne og skille dem ut fra proletariatets store masse.”

Lenin advarer mot å se ensidig på dette spørsmålet, men vektlegger altså tendensen til at de øverste sjiktene av proletariatet “kjøpes opp” i de imperialistiske landene, og således danner grunnlaget for opportunismen og sjåvinismen i arbeiderbevegelsen. I Norge i dag finner vi disse først og fremst i de største monopolbedriftene med mye virksomhet i utlandet, eller med mye eksport.

Vi må finne kjerna der klassen er mest konsentrert

Mao sier videre at industriproletariatet ikke bare går i spiss fordi det er mer utbytta og fattig, men også fordi det er mer konsentrert. Det er samla i de største gruppene og kollektivene. AKP(m-l) legger også vekt på dette i 1976, når de snakker om proletariatet i storindustrien på “de største arbeidsplassene”. I tråd med Lenin og Mao - som igjen bygger på Marx og Engels - må vi søke kjerna i proletariatet blant de lavest lønna og mest utbytta i proletariatet. Deretter må vi søke blant de av disse som er mest konsentrert, de som samles i de høyeste antallet tettest på hverandre, altså et relativt stort antall på et relativt lite område.

Blant maoister i Sverige og Frankrike søker de disse gruppene i forstadene i de største byene. Der er proletariatets fattigste sjikt mest konsentrert i blokkhusbebyggelsen utenfor byenes sentrum. Titusenvis og hundretusenvis av proletarer er samla på noen relativt få kvadratkilometer. Der er potensialet for klassekamp størst, og det har også vist seg å være mer militant her i form av en rekke opptøyer i moderne tid. Det har vært opprør i forstader i både England, Frankrike og Sverige de siste tjue årene. Og her er behovet åpenbart størst - også på kort sikt - for makt til proletariatet og kommunistisk kamp. Her bor en svært stor andel av proletarene innenfor offentlig og privat tjenestesektor, varehandel og helse, bygg og anlegg, transport og industri. Her bor de arbeidsløse, sosialklientene, de fattige barna, de marginaliserte ungdommene, minoritetene og de mest undertrykte i dette systemet. Og her bor det mange mennesker - en stor andel av proletariatet.

Høy konsentrasjon i forstader og store bedrifter

Forstadene, drabantbyene, de overveiende proletære nabolagene, har en klar strategisk betydning for kampen om den politiske makta. Uten de proletære massene i disse områdene blir det ingen proletarisk revolusjon.

I Norge er slike områder mye mindre enn i Frankrike og Sverige. Men de finnes uten tvil i Oslos drabantbyer, særlig i Groruddalen. Det er steder som Fossum, Vestli, Romsås, Rommen og Haugenstua. Og verdt å nevne er også nabolagene i Gamle Oslo, særlig Tøyen og Grønland. Det finnes også tilløp til slike områder i de andre byene. Dette er ikke noe særegent nytt. “Østkanten” i Oslo har historie som den proletære delen av byen. I store deler av 1900-tallet har det vært fattige områder der - og liknende fattige proletære områder i alle de store byene. Det har vært arbeiderstrøk med utedoer fram til 70-tallet. Det har vært hele bydeler bygga rundt store industribedrifter. Og arbeiderbevegelsen har vært særlig godt organisert i disse strøkene.

Verdt å nevne er også de mest lavtlønte utenfor de store byene, i gruvedrift, verft, håndverk, transport, industri, landbruk og fiskerinæring. Disse har fysisk tungt arbeid, og relativt lav lønn - og har mange likheter med proletarer i drabantbyene. Både bygd og forstad har kjennetegnene til periferi, de har en avstand til senter og kjerne i systemet. Først og fremst sosialt, økonomisk og politisk - men også geografisk. Det er en avgrunn av forskjell mellom de pene og dyre nabolagene i hovedstaden, og de proletære forstadene og bygda.

Utover dette er konsentrasjonen størst i de største bedriftene i de største næringene - i fabrikker, på sjukehus, på store byggeplasser, i store varehus og så videre. De dårligst betalte er ungdommene, kvinnene, vikarene, de midlertidig ansatte, de som er lavest på rangstigen - særlig butikkmedarbeidere, renholdere, hjelpearbeidere (ufaglærte) i bygg og anlegg, barnehageassistenter, kantinearbeidere, arbeidere i næringsmiddelindustri.

I følge SSB bodde 17 prosent av befolkningen i blokk i 2013. Sannsynligvis betyr det at minimum 17, men gjerne 20-30 prosent av proletariatet bor i blokk i drabantbyer og borettslag. I Oslo bor over 60 prosent av innbyggerne i blokk, i Bergen over 40 prosent. I tillegg peker enkelte mer sentrale områder seg ut, som for eksempel Grønland i Oslo. Disse områdene er også områdene med flest innvandrere - noe som henger logisk sammen med at disse er overrepresentert i proletariatet, og særlig de laveste sjiktene i klassen. Kort sagt konsentreres proletariatet i Norge mest i blokkbebyggelsen i de største byene - akkurat som i andre europeiske land.

I spørsmålet om hvem som er kjerna så er ikke bare inntekten og om man er høyt eller lavt i hierarkiet viktig. I forholdet til produksjonen, i graden av konsentrasjon og i kampkrafta, så er de arbeidende mer sentrale enn de ikke-arbeidende. De som står i fullt arbeid har gjerne høyere inntekt enn langtidsledige, pensjonister og trygda folk, men de er også direkte utbytta av kapitalistene, de inngår daglig i produksjonshirarkiet, de konsentreres på en arbeidsplass sammen med andre i samme posisjon. De inngår mye mer direkte i proletariatet som arbeidere, enn det trygda folk gjør. De får sine livsmidler i form av lønn, ikke trygd, og de tilbringer dagene sammen med andre i samme situasjon og samme klasse. Kort sagt er proletarer i arbeid mer kjerne enn de som står uten arbeid. Og proletarer på store arbeidsplasser er mer sentrale enn de som deles på små.

Viktigheten av stillingen i produksjonen og forholdet til denne

I perioder der svært store deler av det arbeidsføre proletariatet står uten arbeid, kan massene av arbeidsløse innta en mer aktiv og kampvillig posisjon. Det er ikke unaturlig at i en stor depresjon eller krise, kan store deler av kjerna stå utenfor arbeidslivet. Dette så man for eksempel på 30-tallet i Norge, da arbeidsløsheten var enorm (mer enn én av tre), og de arbeidsløse proletarene organiserte seg og kjempet. De gikk ofte i spissen for klassen på denne tiden. Og kommunistene hadde en ledende stilling, særlig innen de arbeidsløses foreninger. Men som hovedregel vil iallfall tyngdepunktet i kjerna, være aktive produsenter på store arbeidsplasser.

På topp av norske arbeidsgivere, medregnet deres ansatte i utlandet, finner vi blant annet ISS facility services (privat tjenesteytelse), Helse Sør-Øst RHF (helse og omsorg på østlandet), Telenor ASA (telekommunikasjon), Aker ASA (industri), Statoil ASA (olje og gass), Posten Norge AS (post), Orkla ASA (industri), Yara International ASA (kjemisk industri), Aker Solutions AS (industri), Norges Statsbaner AS (transport), Norsk Hydro AS (kjemisk industri), Marine Harvest ASA (sjømat), DNB ASA (bank og finans) og Kongsberg Automative ASA (våpenindustri). Hver av disse selskapene har omtrent 10 000 til 60 000 ansatte - men det varierer veldig hvor mange av disse som jobber i Norge - og hvor store arbeidsplassene er.

Disse store selskapene har mange ansatte og er viktige i norsk økonomi. Slik sett er de strategisk viktige i klassekampen og kampen mot norsk imperialisme. Men vi ser også tendenser til borgerliggjøring og arbeideristokrati tydeligere i de store og rike selskapene. Her har klassen stort sett ordna arbeidsforhold, relativt høy lønn, høy organisasjonsgrad og befinner seg kort sagt ofte i de øvre sjiktene i klassen. De er også nærere knytta ideologisk til imperialismen. Det er mulig å appellere til “vi sitter i samme båt” og argumentere for våpensalg (Kongsberg) og oljeutvinning i Nigeria (Statoil/Equinor). De fattigere arbeiderne finner vi oftere i støttebedrifter til disse, datterselskaper, vikarbyrå, servicenæringer og så videre.

Spørsmålet om merverdiskapende arbeid

I spørsmålet om hvem som tilhører proletariatet er det ikke relevant om man direkte skaper merverdi. Ikke alt arbeid skaper merverdi. Merverdi er forskjellen mellom verdien på varene som selges av kapitalistene, og lønna arbeiderne som har lagd varene får. Men ikke alle arbeidere produserer varer. For eksempel de som jobber med offentlige helsetjenester eller de som jobber i sirkulasjonen av varer - i varehandelen. Men disse er like fullt proletarer. Og de bidrar indirekte til merverdien ved å reprodusere arbeidskraft eller tilrettelegge for omsetningen av varer. Det som er relevant er stillingen i produksjonen, forholdet til produksjonsmidlene og hvordan og hvor mye man lønnes, for å avgjøre klassetilhørigheten.

Det mest relevante for å avgjøre om man tilhører kjerna i klassen, er om man er blant de mer konsentrerte og lavest lønna. Merverdien er sjølsagt viktig for kapitalistene, og å kunne ramme merverdien direkte gjennom streik er sjølsagt svært viktig. Men for eksempel har man innen næringen olje og gass, utviklet et svært godt betalt sjikt av proletariatet, så godt betalt at de tilhører lønnstoppen i Norge. Disse har mer til felles med det Engels og Lenin definerte som arbeideraristokrati, enn de som Mao definerte som et fattig og utbytta kjerneproletariat. Og også proletarer som ikke sjøl skaper merverdi i sitt arbeid, kan ramme merverdien gjennom sine aksjoner. Om man skaper merverdi bør derfor ikke være avgjørende for om man regnes som en del av kjerna.

De subjektive forholdene, klassen for seg, og det subjektive elementet, partiet

Ut av de objektive materielle forholda, vokser særegne subjektive forhold fram. Man snakker om “klasse i seg” som den objektivt eksisterende klassen, og “klasse for seg” som klassebevissthet, om proletariatet er bevisst seg selv som klasse og som politisk subjekt. Rett og slett om klassen ser klassekampen og vil delta bevisst i denne, eller om den i hovedsak kjøper den borgerlige ideologien om klassefred og klassesamarbeid.

Kjerna i proletariatet utvikler raskere klassebevissthet. Og de utvikler spontant et sterkere klassestandpunkt. Her vokser det også fram en sterkere disiplin, organisasjons- og kampevne, og en større åpenhet for revolusjonær og proletarisk politikk. Slik var det med industriproletariatet, slik er det fortsatt i industrien i store deler av verden, og slik er det også med de mest konsentrerte, lavtlønna, arbeidende proletarene den dag i dag i de europeiske landa.

Partier representerer klasser. Partier er klasseorganisasjoner. Partier er det organiserte uttrykket for en klasses politiske interesser. Kommunistpartiet er proletariatets parti. Kommunistpartiet er i følge maoismen den høyeste, viktigste og mest avanserte formen for proletarisk klasseorganisering. Det er logisk at den mest avanserte formen for klasseorganisering, må basere seg først og fremst på den mest framskredne delen av proletariatet, på kjerna i klassen. At partiet må smelte sammen med kjerna i proletariatet, være blant den, og i stor grad bestå av folk derfra. Den mest framskredne, den relativt mest aktive delen av proletariatet - er kjerna.

Dette er like logisk som at borgerskapets generalstab og ledelse, overlapper med kjerna i borgerskapet. At det er roterende svingdører mellom statens øverste organer og styrene i de største selskapene. At ministre, generaler og storkapitalister går på møter med hverandre, legger planer i lag men også omgås sosialt og går på de samme festene. Alternativet ville vært at regjeringen og byråkratiet lente seg på andre deler av borgerskapet, men således ble kraftig svekka. De ville møte på enorme problemer i møte med den mektige kjerna i borgerskapet, ikke ulikt krisa som møter den venstreorienterte regjeringen i Venezuela eller kuppet i Chile 1973. Eller Arbeiderpartiets første regjering, Hornsrud-regjeringen, som måtte gå av etter under 20 dager. En borgerlig stat som ikke har enhet mellom statsledelsen, hærledelsen og kjerna i borgerskapet, er en svak stat i krise.

Proletariatets frigjøring må være klassens eget verk. Og det kan aldri skje om kjerna ikke går i spissen. Ikke hele kjerna fra begynnelsen av, men en bevegelse i periferien av klassen vil ikke oppnå det gjennomslaget som trengs. En slik vil ikke evne å sette hele klassen i bevegelse og organisere den gjennom kamp.

Kommunistpartiet, folkekrigen og masselinja

Siden proletariatet er en revolusjonær klasse, som må ta makta fra borgerskapet med vold, om det skal ha noen makt som helst - må det være et parti for revolusjonær krig. Organiseringen av proletariatet, og organiseringa av kjerna av klassen, må derfor ikke bare være politisk men også militær. Dette er ikke et sekundært spørsmål, men kjerna i strategien for å ta makta slik Mao slår fast: “Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hånd, dvs. at spørsmålet løses ved krig. Dette marxismen-leninismens revolusjonære prinsipp er riktig overalt, det er ubetinget riktig både for Kina og alle de andre statene.”

Videre må partiet praktisere Maos metode for ledelse, det må ha masselinja som standpunkt og metode. En av masselinjas metoder tar utgangspunkt i Maos måte å dele folk i tre på.

I sin artikkel om metoder for ledelse skriver Mao: “Massene på et gitt sted er som regel sammensatt av tre kategorier: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Lederne må derfor være dyktige til å samle de få aktive elementene rundt ledelsen og med støtte i dem heve aktiviteten hos de mellomliggende og vinne de tilbakeliggende elementene over til seg.”

Brukt på proletariatet vil de maoistiske prinsippene innebære at ledelsen (kommunistpartiet) må jobbe for å samle kjerna i proletariatet rundt seg for folkekrigen og kommunismen, støtte seg på dem for å heve resten av proletariatet, og vinne over til seg deler av småborgerskapet, og nøytralisere og passivisere andre deler av det. Dette er bare mulig om partiet er forent med kjerna i proletariatet. Foreningen med kjerna i proletariatet kan bare skje ved å være politisk aktive blant den, ved å jobbe politisk tett med kjerna for å politisere, mobilisere og organisere den, ved å leve og bo der kjerna lever og bor, omgås sosialt og kulturelt med kjerna i proletariatet og ikke minst, ved at store deler av partiets kadre sjøl kommer derfra og er en del av den.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!