Denne artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Tjen Folket Media. Den spanske originalutgaven sto opprinnelig på trykk i den nydemokratiske chilenske avisen Periódico El Pueblo, nr 70, Juni 2018. Vi tar forbehold om feil eller mangler som har oppstått iløpet av oversettingen fra spansk til norsk.

Å gjenoppta Recabarren er å forsvare marxismen

De første byggeklossene i arbeiderklassens ideologi ble lagt av Karl Marx og Friedrich Engels. Og disse, i tillegg til en håndfull andre kommunister, ga sine kropper og sjeler for å utstyre proletariatet med sin ideologi og sitt politiske program. På denne måten vokste proletariatets ideologi fram under navnet marxisme, med navnet til Marx, og ikke Engels eller noen annen revolusjonær.

Om dette, forklarer Friedrich Engels i sin tekst: «Ludwig Feuerbach og klassisk tysk filosofi (1886)»:

«Her må jeg få lov til å komme med ei personlig forklaring. Det er i det siste gjentatte ganger blitt pekt på min del i denne teorien. På den måten kommer jeg ikke unna å si de få orda her som skal til for å bli ferdig med dette punktet. Jeg kan sjøl ikke nekte for at jeg før og iløpet av de førti åra samarbeidde med Marx hadde en viss sjølstendig del både i å grunnlegge og særlig i å utarbeide teorien. Men størstedelen av de ledende grunntankene, særlig på det økonomiske og historiske området, tilhørte Marx. Det gjelder spesielt den endelige, skarpe formuleringa de fikk. Det jeg har bidratt med, kunne nok Marx ha greid å få ferdig uten meg – i alle fall bortsett fra noen få spesialområder. Det Marx gjorde, kunne ikke jeg ha greid. Marx sto høgere, så lengre, hadde et breiere og raskere overblikk enn alle vi andre. Marx var et geni, vi andre var i beste fall talenter. Uten han hadde teorien langt fra vært det den er i dag. Derfor bærer den også med rette navnet hans.»

Det F. Engels fremhever her er ikke påtatt høflighet, men anerkjennelsen av et objektivt faktum som finnes i enhver revolusjon, ut av en konkret situasjon: at revolusjonen og arbeiderklassens revolusjonære organisasjon har ledet Karl Marx til å ta rollen som enestående leder av revolusjonen. Grunnene er lagt fram med storslått av Engels:

«Marx sto høgere, så lengre, hadde et breiere og raskere overblikk enn alle vi andre.… Uten han hadde teorien langt fra vært det den er i dag. Derfor bærer den også med rette navnet hans.»”

I 1920, med respekt for de enestående lederne, slo Lenin fast at massene er inndelt i sosiale klasser, at sosiale klasser er organisert i partier og at disse politiske partiene er ledet av enestående ledere. Denne konklusjonen kom etter tre år med seiersrik erfaring med proletariatet ved makta.

Senere utdypet formann Mao Tse-tung disse konklusjonene i lys av den revolusjonære kampen og tolinjekampen mot de borgerlige strømningene, og slo fast at de enestående revolusjonære lederne ikke sprang fram spontant eller som følge av flaks, men snarere i midten av klassekampen, ved å tillempe prinsippene og organisere kampen til arbeiderklassen og folkets masser.

Det grunnleggende om revolusjonært enestående lederskap er at det anerkjennes av arbeiderklassen og dens parti. Det er det viktigste. Mye vil bli sagt av de undertrykkende klassene og fra de uresolutte delene i folket, men de revolusjonære må klynge seg rundt sine ledere og forsvare sin leder. Dette har vært og vil fortsette å være tilfelle inntil klassekampen er et historisk minne.

Det fundamentale om enestående ledelse er ikke den administrative rollen. Lenin hadde ikke formelt en stilling som formann, men den russiske revolusjonen hadde, uten tvil, selv brakt han til denne posisjonen. Blant andre slike bemerkelsesverdige ledere som Sverdlov, Stalin, Molotov, Manuilski, for å nevne noen få, sto Lenin, slik som Marx, høyere og så lenger, og foretok et bredere og raskere overblikk. Det samme var tilfelle med formann Mao Tse-tung, som ble sabotert og isolert innenfor partiet, men som klassen og partiet alltid anså som sin leder.

Når [Luis Emilio] Recabarren gikk gjennom fengsling, sa ikke arbeiderne «la oss velge en annen, siden han er fengslet og kababel til å endre standpunkt». Fordi de visste at i fengsel var Recabarren fortsatt revolusjonens leder i Chile og dette var blitt demonstrert.

Framveksten av enestående ledere er en lov, oppfylt uten unntak. For eksempel var Spartakus leder av slavene i opprør; Francisco Villa og Emiliano Zapata var lederne for den meksikanske revolusjonen; Sandino var lederen av den antiimperialistiske kampen i Nicaragua; Farabundo Martí utførte den samme oppgaven i El Salvador, mens Leftraru (Lautaro) var leder for mapuchenes motstand mot spansk kolonialisering. Kort sagt, der vi leter finnes det alltid en person som står fram blant de mest fremstående, og i deres hender er oppgaven å innta ledelsen av den revolusjonære kampen. Ledelsen vokser frem fra utviklingen av den revolusjonære kampen, arbeiderklassen og dens parti.

Klassestandpunkt i hensyn til revolusjonær ledelse

For å bekjempe de revolusjonære enestående lederne, setter de undertrykkende klassene opp løgner og forvrenger rollen deres. For eksempel var det 5. mai [2018] 200 år siden Karl Marx fødsel og El Mercurio (stor chilensk avis) har presentert han som en «artist, journalist og sosialdemokrat» (Arts and Letters, 04.27.2018). Slik kunne storborgerskapet som eier El Mercurio, som ikke er i stand til å angripe hans gigantiske arbeid direkte, plukke det fra hverandre og gjemme hans rolle som revolusjonær leder.

Innenfor samme minnesjubileum står ikke småborgerskapet langt tilbake for dette, og lager en rekke seminarer i universitetene om det de kaller «marxismer», som om arbeiderklassen kunne ha flere ideologier, flere marxismer. Utvilsomt tar dette, slik som El Mercurio, sikte på å skape forvirring, skape en forvrengt Marx for å gjemme den sanne Marx, hodet til den proletariske verdensrevolusjonen.

I Chile har arbeiderklassen sin enestående leder. Lange år med revolusjonær kamp og organisering av arbeiderklassen i den chilenske seksjonen i Den kommunistiske internasjonale, smidde Luis Emilio Recabarren som det høyeste hodet, som den mest kapable til å bli en kommunistisk leder. Det er opp til oss å anerkjenne hans rolle og forsvare han, både mot de som åpent angriper han og de som forvrenger han, og fremhever han ene og alene som en fagforeningsleder og gjemmer hans rolle som en kjemper og ekte kommunistisk leder.

El Pueblo n° 70, June 2018

Kilder: 1. http://elpueblo.cl/2018/07/03/retomar-a-recabarren-es-defender-el-marxismo/ 2. http://www.redspark.nu/en/theory/to-return-to-recabarren-is-to-defend-marxism/