Denne artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Tjen Folket Media. Den spanske originalutgaven er skrevet av Komiteen for Folkets Kvinnebevegelse (Comité Movimiento Femenino Popular, MFP), og utgitt i utgave 67 av den nydemokratiske chilenske avisen Periódico El Pueblo, mars 2018. Vi tar forbehold om feil eller mangler som har oppstått iløpet av oversettingen fra spansk til norsk.

Proletarisk feminisme og veien til kvinnefrigjøring

Kvinner i de folkelige klassene er en viktig del av reisningen av massenes kamp. I hjertet av kvinneorganisasjonene begynner en kamp mellom proletarisk og borgerlig feminisme. Mødre, koner, arbeidere, kjempere, søker en riktig vei å ta, derfor er det av avgjørende betydning at det er arbeiderklassens ideologi som leder deres innsats.

Ideen om kvinnen, en gjenspeiling av politikk og økonomi

I hvert samfunn gjenspeiler de dominerende tankene den økonomiske og politiske basisen som bærer dette samfunnet. Disse ideene spres først og fremst gjennom utdanning og media. Derfor blir ideene om kvinner også avledet fra denne basisen. I landet vårt er kapitalismen tilbakeliggende og har halvføydale grunnlag, dermed er ideologien og oppfatningen om kvinnens rolle tilbakeliggende og føydal. I andre ord, historisk reaksjonær og patriarkalsk.

Av dette forstår vi at ideen om kvinner som underlegne menn ikke falt ned fra himmelen. Den vokste heller ikke fram av kapitalismen, den er mye eldre, faktisk ble den født som et produkt av fremveksten av klassesamfunnet og privateiendommen, for århundrer siden. På grunn av dette, kan kvinnens undertrykkelse bare forsvinne i det kommunistiske samfunnet, hvor privateiendommen ikke lenger finnes over produksjonsmidlene.

I Chile, selv om de ønsker å ligne et «moderne» land, er vi kvinner politisk, økonomisk og kulturelt undervurdert. De elendige livsforholda som byråkratisk kapitalisme (kapitalisme som er tilbakeliggende og underlagt utenlandsk kapital) gir, faller tyngst på kvinner i de folkelige klassene.

Kvinner kjemper ikke alle den samme kampen

Proletarisk feminisme forklarer at kvinnen i de folkelige klassene er utbyttet og undertrykt, først, for å være en del av folket, og sekundært, for å være en kvinne. Med andre ord utsettes hun for undertryking basert på klasse og kjønn. På grunn av dette befinner ikke alle kvinner seg i samme skyttergrav, fordi det også finnes kvinner som utbytter folket, tjener monopolet og ågrerklasser i landet vårt.

På den andre sida, har vi kvinner i de folkelige klassene, som utgjør den overveldende majoriteten: arbeidere, fattigbønder, midlertidige arbeidere, husholdsarbeid, migranter, små handelsfolk, studenter, intellektuele og fagutdannede, etc. Alle disse, i tillegg til å jobbe med produktivt skapende arbeid, arbeider også vederlagsfritt i hjemmet med å oppdra barn og støtte familien. Det er også disse kvinnene fra de folkelige klassene som i møte med motgang er de sterkeste når de slåss for bolig, for lønn i streikene, eller retten til utdanning. Det høyeste eksempelet på tapperhet og mot er mapuchekvinnene, i deres kamp for land og overlevelse som folk.

Ikke-proletariske ideer om kvinner splitter folket

Borgerlig og småborgerlig feminisme møter problemet hovedsaklig fra et kulturelt ståsted, og deler kampen fra dens politiske og økonomiske basis. Og enda verre, de fremholder en individualistisk vei til frigjøring, som aldri vil vinne rettigheter for kvinner, som følge av det vi har antydet, at kvinneundertrykkingens røtter er i produksjonens sosiale forhold. Og på grunn av dette, må vi slåss for å forandre disse, ødelegge den gamle staten som forsvarer dem, og ta plass i kampen for den nydemokratiske revolusjonen.

Innenfor synene som splitter oss som folk finnes det mer motspenstige standpunkt, som slår fast at problemet er at menn «er dårlige», mens andre hevder at kvinnefrigjøring assosieres nesten eksklusivt med seksuell frihet og til og med sosial framgang, sentrert i å konkurrere med menn. Samtidig, som følge av en manglende forståelse for den klassemessige og materielle basisen, ser småborgerlig feminisme etter løsningen på problemet med dobbel undertrykking i individuell frigjøring: «min kropp, mitt valg», «jeg frigjør meg selv», og ikke i den kollektive kampen mot klasse- og kjønnsundertrykking av kvinner i de folkelige klassene sammen med deres mannlige motstykker.

Ideen om at vi kan feie bort mannssjåvinisme gjennom individuell frigjøring er en illusjon, ettersom roten av problemet finnes i den politiske og økonomiske basisen i samfunnet vårt. Bare ved å forandre dette vil vi være i stand til å feie bort mannssjåvinismen som kjennetegner patriarkatet. Som konsekvens, er alle steg mot å forene kvinner i kampen og bekjempe mannssjåvinisme samtidig en framgang i denne sammenhengen.

Vi hedrer kvinnene i de folkelige klassene som organiserer seg, som tørr marsjere, debattere og søke etter veien til frigjøring. Vi hedrer deres modige momentum, som demonstrert i mobiliseringstider og i deres daglige kamper. De folkelige klassenes modige kvinner som gjør framgang i sin klasseposisjon, og står imot enhver form for undertrykking og utbyttng, løfter hodet for å kjempe mot overgrepene og volden begått mot dem, akkurat slik som et voksende antall mannlige motparter gjør.

Uten kvinnens likestilling vil det ikke bli noen frigjøring av menneskeheten. Uten kampen til de klassebevisste kvinnene vil det ikke bli noen revolusjon. «Kvinnespørsmålet» er ikke en liten sak. Kvinners rolle er avgjørende i den revolusjonære kampen.

Slipp løs kvinnenes revolusjonære sinne!

Kilder: 1. http://elpueblo.cl/2018/03/07/el-feminismo-proletario-y-el-camino-para-la-liberacion-de-la-mujer-2/ 2. http://www.redspark.nu/en/proletarian-feminism/proletarian-feminism-and-the-path-to-womens-liberation/

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!