Av William Johnsen, aktivist i Tjen Folket

Torsdag ettermiddag ble seks antifascistiske aktivister pågrepet og satt i varetekt av politiet i forbindelse med “Arendalsuka” som denne uka har pågått i sentrum av Arendal.

Som Tjen Folket Media tidligere har omtalt, deltar blant annet fascistiske organisasjoner som SIAN og Alliansen på Arendalsuka. En rekke antirasister og antifascister, herunder Aktivistkomiteer fra flere deler av landet og aktivister fra Tjen Folket, har mobilisert for å stoppe fascistene og hindre de fra å bruke Arendalsuka som talerstol.

Ifølge politiet selv ble torsdagens pågripelser gjort som “forebyggende tiltak” i frykt for “omfattende ordensforstyrrelser” mot arrangementet.

Mens en rekke debattanter helt korrekt har kritisert politiets åpenlyst lovstridige framferd, og påpekt at man vanligvis ikke går til pågripelse og varetektsfengsling av folk som ikke har gjort noe ulovlig, har arrangørene bak Arendalsuka så langt forholdt seg taus om det forhold at de her slår ring om fascismen.

Som antifascister er vi i imidlertid like lite overrasket over politiets aggresjon overfor antirasister og antifascister, som vi er over Arendalsukas passivitet og knefall for fascistisk organisering.

Noe mer oppsiktsvekkende er politiets villighet til å tre utover vanlig, borgerlig lov og orden, og deres kreative bruk av “forebyggende” strategier for å pågripe og varetektsfengsle politiske aktivister, uten annet grunnlag enn “frykt for ordensforstyrrelse”. Slike strategier er imidlertid ikke nye, verken i norsk sammenheng eller internasjonalt, og konsekvensene av disse er nokså forutsigbare.

I første omgang er dette strategier som effektivt slår bein under enhver forestilling om politiets rettslighet, og dermed også den relative tilliten og troverdigheten politiet måtte ha som offentlig institusjon.

Dernest stiller politiet døra på vidt gap for fascistiske og reaksjonære krefter, både i det offentlige og innad i egen organisasjon, ved å signalisere at fascisme og reaksjon ikke bør forebygges, ikke bør fryktes – at det i det hele tatt ikke bør anses som et forstyrrende element på den borgerlige ordenen, men tvert imot som noe velkomment på den og noe som bør forsvares, omså gjennom bruk av utenomrettslig politimakt.

I kombinasjon bidrar dette til å gjøre det svært vanskelig og atskillig mer risikofylt for vanlige folk og folk som er direkte utsatt for fascistisk vold og terror å ta del i ordinær, lovlig, politisk virksomhet og agitasjon, og tvinger dem i økende grad til politisk illegalitet, og til intensivert kamp utenfor konvensjonelle arenaer, og hvor regulære politistyrker ikke lenger har det taktiske og strategiske initiativet.

I den grad politiets strategivalg er bevisst, er det i så måte uttrykk for klassejustis i særdeles renskåren form, fordi den uvilkårlig forfølger enhver som i det hele tatt kan mistenkes(!) for ikke å føye seg etter borgerlig lov og orden, og fordi det like uvilkårlig er det borgerlige etablissementet selv som hermed signerer den fascistiske reaksjonens offisielle fullmakt.

Imidlertid er strategien politiet her tar i bruk en rein tapsstrategi, en strategi som verken kan eller vil føre til annet enn knusende nederlag for politiets vedkommende, slik det også historisk har gjort det. For hver hvitegardist politiet lar gå fri, og for hver sortegardist de trener opp, skaper de nemlig ti nye rødegardister. Sperrer de inne én rødegardist, så skolerer vi ti nye. Fengsler de våre ledere, vil før eller siden hundrevis av kampherdede kadre danne en ny ledelse. Mens hvitegardistene og sortegardistene har alt å tape, har vi rødegardister ingen verdens ting å tape, kun å vinne.

Det er med dette som bakgrunn at vi retter vår resolutte fordømmelse av Arendalsuka og politiets angrep på antifascistiske aktivister, og ønsker videre å gjøre det uomtvistelig klart at politiet er dømt til å tape kampen de legger opp til.

Leve rødegardistene!

Opprør mot reaksjonære er alltid riktig!