Oversetters innledende merknad:

Teksten er fra Perus Kommunistiske Partis Grunnleggende dokumenter som består av «Om marxismen-leninismen-maoismen», «Om Gonzalos tenkning» og «Program og vedtekter». Dette utgjør sammen med den politiske generallinja, partiets viktigste dokumenter. Den politiske generallinja består av fem dokumenter:

  1. Militærlinja
  2. Masselinja
  3. Den internasjonal linja
  4. Linja for den nydemokratiske revolusjonen
  5. Linja for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også noe korrigert i samsvar med spansk versjon.

Oversetter tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen. Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være bevisst på dette. Oversetter har også tatt seg noen små friheter i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere.

Militærlinjen

Introduksjon

Ved å opprettholde, forsvare og ta i bruk marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen har formann Gonzalo etablert partiets militærlinje. I den første utvidede nasjonalkonferansen i november 1979, ble det enighet om at denne er sentral for generallinjen, og den blir nå utviklet videre gjennom folkekrigen.

Formann Gonzalo har konsekvent inkorporert marxismen-leninismen-maoismens universelle sannhet med den peruanske revolusjonens konkrete praksis, kjempet imot og knust revisjonismen og de høyreopportunistiske linjene. Gjennom tillempingen av den dialektiske materialismen i spørsmålet om krig, uttrykker militærlinjen også formann Gonzalos filosofiske tenkning og oppsummerer krigens lover, lovene for revolusjonær krig generelt, samt de spesifikke lovene for den revolusjonære krigen i Peru. Militærlinjen er avgjørende for vår ideologiske, politiske, militære, økonomiske og kulturelle arbeid, og er det som gjør det mulig for oss å skille mellom den proletariske militærlinjen og den borgerlige militærlinjen.

Militærlinjen består av lovene som styrer folkekrigen i erobringen av makt og dens forsvar. Den inneholder tre elementer: 1) Folkekrigen, i vårt tilfelle spesifisert som en forent folkekrig, med landsbygda som hovedsiden og byen som komplementær. 2) Konstruksjon av de revolusjonære væpnede styrkene, i vårt tilfelle spesifisert som Folkets geriljahær, som har den særegenheten at den inkorporerer militsen for å gå framover mot havet av de væpnede massene. 3) Strategi og taktikk som formes gjennom innsirkling- og utslettelseskampanjene og motkampanjene for innsirkling og utslettelse. I vårt tilfelle er dette spesifisert gjennom bruken av politiske og militære planer med en politisk og militær strategi, utviklet gjennom kampanjer med spesifikke mål.

I. Folkekrigen

1. Om folkekrigen i Peru

Formann Gonzalo stiller seg bak den universelle loven om revolusjonær vold, tar opp proletariatets høyeste militærteori som ble etablert av formann Mao: Folkekrigen, hvilket er universelt gyldig og anvendbar i alle slags land, i henhold til forholdene i hver revolusjon. Verdensfolkekrigen er den viktigste formen for kamp som proletariatet og verdens undertrykte folk må sette i verk for å bekjempe den imperialistiske verdenskrigen. Hans utgangspunkt er at folkekrig er massenes krig og bare kan utføres ved mobilisering av massene og ved å stole på dem. Han sier: «Massene kan gi oss alt, fra brødskorpene som er tatt fra deres egne munner til deres verdifulle blod som rører sammen med stridende og militante, som nærer folkekrigens vei for den Nye Makta.» Massene bør være organisert med våpen i Folkets geriljahær. I de landlige støttebasene organiseres alle menn og kvinner i hver Folkekomité militært. I byene opptrer og vokser Folkets geriljahær mer og mer av massene i de ulike nye organisasjonene i og for folkekrigen. Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse [Movimiento Revolucionario de Defensa del Pueblo] er frontens konkretisering i byene, og dens mål er å mobilisere massene for motstand, for å tjene krigen, og å tjene det fremtidige opprøret.

Han sier at for å kunne bringe folkekrigen fremover må vi ta hensyn til fire grunnleggende spørsmål: 1) Proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen som må spesifiseres med en rettledende tenkning – derfor baserer vi oss på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig det siste. 2) Behovet for Perus kommunistiske parti som leder folkekrigen. 3) Folkekrigen er spesifisert som fattigbøndenes krig som følger veien for å omringe byene fra landsbygden. Og 4) støttebasene eller Den nye makta, konstruksjonen av støttebaser, som er essensen i veien for å omringe byene fra landsbygda.

Han analyserer den historiske prosessen til folket vårt, og viser at de alltid har kjempet, at det «har blitt vugget og avansert gjennom revolusjonær vold. Det er gjennom denne volden, i dens ulike former og grader, at vårt folk har erobret deres dagskrav, rettigheter og friheter, siden ingenting falt fra himmelen, ei ble det heller delt ut. ‘Forbannet være svikernes ord’: i sannhet ble alt vunnet gjennom revolusjonær vold, i ildfull kamp mot reaksjonær vold. Dette er hvordan åtte timers arbeidsdag ble vunnet, hvordan våre land ble erobret og forsvart, hvordan våre rettigheter ble vunnet og tyranner styrtet. Revolusjonær vold er derfor selve essensen av vår historiske prosess… Det er lett å forstå at utviklingen og seieren til den peruanske revolusjonen, vår demokratiske revolusjon, frigjøringen av folket og klassen, vil oppnås ene og alene gjennom den mest storslåtte revolusjonære krigen til vårt folk, reiser massene med våpen i hånd gjennom folkekrigen».

Han trekker den historiske lærdommen at disse politiske og militære hendelsene har avgjort de store forandringene i landet. Han forteller oss at først kommer den militære dåden og senere politisk forandring. Slik understreker han at krig er fortsettelsen av politikk med andre midler. Han lærer oss hvordan massene av vårt folk har kjempet mot utbytterne. Siden det syvende århundre, hvor den peruanske staten sprang fram, har massene kjempet mot undertrykking og utbytting. Incaimperiet etablerte sin dominans gjennom erobringskriger som kulminerte i slaget i Yahuarpampa mot Chancas [1]. Senere utvidet imperiet seg gjennom kriger. Dette er et politisk og militært faktum.

Den spanske kronens erobring var en annen politisk og militær hendelse som ble tvunget gjennom, som knuste urfolkenes motstand og utnyttet de erobredes interne stridigheter. Uansett burde vi blant andre fremheve Manco Incas kamp, som ledet et opprør mot spanjolene.

Visekongedømmets inntreden var en annen politisk og militær hendelse som ble brukt for å knuse conquistadorene selv. For å holde ut måtte de utstå store opprør fra fattigbøndene – slik som det som ble ledet av Juan Santos Atahualpa, og i 1870 samlet Túpac Amarus mektige bevegelse 100.000 mann, og strakk seg fra Cusco og Puno inn i Bolivia, og satte visekongedømmet under alvorlig trussel, som igjen ga ettervirkninger i Argentina, Colombia og Mexico og rystet Amerika. Bevegelsen ble bekjempet, men den hadde slått visekongedømmet ut av balanse og undergravd det, og dermed forberedt forholdene for løsrivelsen. For å se dens klassekarakter burde vi huske at Túpac Amaru var en cacique.[2]

Løsrivelsen var en annen militær og politisk hendelse, og den har tre momenter: Først, i det 19. århundre, fattigbønders opprør, for eksempel Túpac Amaru. Dernest, oppstandene i byene, slik som opprøret i Francisco de Zela i Tacna og geriljaene, spesielt de i Cangallo og Yauyos, blant mange andre. Det tredje, konfrontasjoner mellom store hærer som fullfører San Martíns og Bolivars frigjørende bragder i slaget i Ayacucho i 1824. Det er viktig å forstå at selv om løsrivelsen ble ledet av kreoler, tjente den til å ødelegge dominansen til den spanske kronen. San Martín var en stor militær strateg, og Bolivar beviste at han var både en politisk og militær strateg. De sloss begge for løsrivelsen av flere amerikanske land, uten å søke personlig vinning, og viste slik at vi alltid må sette de allmenne interessene først for å tjene en stor sak, og aldri de personlige, og de gjorde dette uten å være kommunister.

I republikken har landeieren forblitt ved makten men konfrontert fattigbøndenes store kamper med ild og blod, blant disse dem i Atusparia og Uscho Pedro, eller det i Llaccolla[3] i Ocros. Her har vi det mørke kapitlet om krigen mot Chile, hvor landene ble stilt opp mot hverandre gjennom manipulasjon av interessene til engelsk- og franskmennene som søkte våre rikdommer i guano [avføring fra sjøfugl og flaggermus som egner seg godt som gjødsel og til militære formål] og nitrater. Dette var en krig som slakket ned landets gryende kapitalistiske utvikling og avslørte de dominante klassenes skitne rolle, der deler av disse kapitulerte til Chile. Men vi må understreke massenes heroiske motstand mot inntrengeren i forsvar av folket og terretorial integritet, en motstand som var spesielt sterk i landets fjellrike sentrale og sørlige regioner hvor geriljaer ble dannet. Cáceres[4], som var en landeiersoldat, spilte en viktig rolle under disse omstendighetene.

Krigen med Chile ble ført fra 1879 til 1883, og den ledet til kollaps i den peruanske økonomien. Kort tid etterpå, i 1895 entret Peru starten av byråkratisk kapitalisme som startet utviklingen av det nåværende peruanske samfunnet. Iløpet av det 19. århundre gikk Peru fra å være en koloni til en halvkoloni og fra føydal til halvføydal. Byråkratisk kapitalisme forbundet med yankee-imperialisme begynte å utvikles, og tok plassen til den engelske. Det moderne proletariatet sprang frem, noe som forandret betingelsene for den politiske kampen.

Av denne historiske prosessen kan vi trekke de følgende lærdommene: At folket alltid har kjempet – de er ikke fredelige, men tar i bruk revolusjonær vold med de midlene de har for hånden. At bondekampene er de som i størst utstrekning har endevendt grunnsteinene i samfunnet, men har mislyktes fordi de har manglet et proletært lederskap, representert ved det kommunistiske partiet. Og at det er de politiske og militære begivenhetene som avgjør de store, sosiale forandringene.

Med utgangspunkt i militærlinjen har dagens Peru gjennomløpt tre perioder [moments] med hensyn på fremveksten av proletariatet og dets grunnlegging av partiet for å gripe makten gjennom revolusjonær vold, og for å peke ut veien og prosessen som syntetiserer partiets militærlinje.

Den første perioden (1895 til 1945). Perus kommunistiske parti blir konstituert, og med hensyn på militærlinjen utarbeider Mariátegui «Bemerkninger og riss av veien» [“Señalamiento y esbozo del camino”]. Den heroiske kampen til arbeiderne for bedre lønn, åtte timers arbeidsdag, for anstendige arbeidsforhold. Bondebevegelsen for landjord og den jordbruksproletære bevegelsen i de sørlige fjellkjedene. Og bevegelsene for universitetsreformer. Alt dette ledet til en omfattende skjerping av klassekampen, hvorigjennom det peruanske proletariatet fikk sin modning, og hvor Mariátegui under marxismen-leninismens fane den 7. oktober 1928 grunnla Perus kommunistiske parti.

Mariátegui bemerker og skisserer ut noen grunnleggende idéer om revolusjonær vold, og sier: «Det er ingen revolusjon som er avmålt, balansert, rolig og stillferdig»; «Makt erobres gjennom vold… det er oppretthold kun gjennom diktatur.» Han oppfatter krig som langvarig i selve sin natur: «En revolusjon kan ikke fullføres før etter mange år. Ofte oppstår skiftende perioder hvor de revolusjonære styrkene dominerer i noen av dem, mens de kontrarevolusjonære styrkene dominerer i andre.» Han stadfester forholdet mellom politikk og krig, og fremhever at revolusjonen skaper en helt ny type hær med særegne oppgaver som er forskjellig fra utbytternes hær og dennes oppgaver. Han forsto også bøndenes rolle og den vitale deltakelsen til arbeiderklassen i den ledende rollen. At revolusjonen vil komme fra Andesfjellene. At «dersom latifundista-føydalismen blir beseiret, vil den urbane kapitalismen mangle styrken til å stå imot den voksende arbeiderklassen». Og at det å gjøre revolusjon krever rifler, et program og en doktrine. Han oppfattet revolusjonen som en totalkrig med forbindelser mellom de politiske, sosiale, militære, økonomiske og moralske elementene, og hvor hver av fraksjonene bringer spenning og mobiliserer alle ressurser de kan. Valgveien avviste han totalt.

Da Mariátegui døde april 1930, ranet høyresiden med Ravines i spissen til seg ledelsen over partiet, og Mariáteguis vei ble benektet og mistenkeliggjort. De fremmet opprør i ord, men sank ned i valgpolitikk. Partiets såkalte «Konstitusjonelle kongress» i 1942 vedtar den kapitulasjonistiske taktikken til «Nasjonal forening» [Uníon Nacional, tidligere peruansk anarkist-parti, overs. anm.], knyttet til både innenrikspolitikk så vel som internasjonalt. Browderistiske idéer, en forløper til moderne revisjonisme, fikk innflytelse på partiet – hvilket innebar en klar avvisning av revolusjonær vold, og hvor en valgpolitisk taktikk sentrert særlig rundt «Nasjonal demokratisk front», ble promotert. Likevel kjempet den røde linjen i partiet for å forsvare den marxist-leninistiske posisjonen, skjønt den ble bitter kjempet imot og den interne striden ble løst gjennom ekskluderinger.

Den andre perioden (1945 til 1980). Perus kommunistiske parti blir rekonstituert, og med hensyn på militærlinjen utarbeider formann Gonzalo «Definisjon og grunnlag for veien» [“Definición y Bases del Camino”]. Denne andre perioden består av to deler: Den første perioden er den fra 1945 til 1963, markert av «nye impulser for utviklingen av partiet og for starten på kampen mot revisjonismen». Den andre er perioden fra 1963 til 1980, med «etablering av den generelle politiske linjen og rekonstitueringen av partiet».

I den første delen av den andre perioden, i løpet av midten av 1950-tallet, begynte kampen for å reaktivere partiet, som etter Odrías statskupp hadde hensunket i full forvirring. Etter dette fortsatte partiet med de første skrittene i kampen mot revisjonismen. Denne prosessen foregikk midt oppe i tilbakeslagene mot den cubanske revolusjonen, og hovedsakelig fordi kampen mellom marxismen og revisjonismen begynner på verdensnivået. Veien til revolusjonen begynner å diskuteres, den væpnede kampen blir igjen snakket om, og i den Fjerde partikongressen i 1962 ble det enighet om de såkalte «to veiene» som muligheter i Peru: «Den fredelige veien og den voldelige.» Samt at «revolusjonen kan følge veien for å omringe byene fra landsbygden, så vel som fra byene til landsbygden.» Men til tross for dette tomsnakket holdt partiet i essens fortsatt fast på den gamle valgstrategien, som da var formet etter den såkalte «Nasjonale frigjøringsfronten». Dette var Khrusjtsjovs revisjonisme. Her begynner også den politiske posisjonen til formann Gonzalo å tre frem, som her legger grunnlaget for den røde linjen, og i kampen mellom marxismen og revisjonismen holder fast på formann Maos posisjon.

I den andre delen av perioden, fra 1963 til 1980, har vi «etableringen av den generelle politiske linjen, og rekonstitueringen av partiet». Dette arbeidet ble drevet fremover av formann Gonzalo ved å konstituere partiets røde fraksjon gjennom intens kamp over mer enn 15 år, og gjennom tre politiske stadier:

Fra 1963 til 1969 ledet han den røde fraksjonen under den politiske strategien for å følge «Veien for å omringe byene fra landsbygden». Fra 1969 til 1976 ledet han partiet under den politiske strategien for «Rekonstituering av partiet for folkekrig». Fra 1976 til 1979 var den politiske strategien «Fullfør rekonstitueringen og legg byggesteiner», for å påbegynne den væpnede kampen.

Gjennom den første strategiske perioden frem mot «Veien for å omringe byene fra landsbygden», rystes Perus kommunistiske parti på en svært dyptgående måte av kampene mellom marxismen og revisjonismen, og marxistiske posisjoner siver inn i organisasjonen. På 1960-tallet mobiliserer en kraftfull bondebevegelse en plass mellom 300.000 og 500.000 bønder til kamp for landjord, men uten å omforme kampene til væpnet kamp, på grunn av revisjonistisk ledelse. En storslått bevegelse for arbeidsstreiker vokser frem i arbeiderklassen, og universitets-kampen utvikles til et høynet nivå. Alle disse hendelsene fikk ringvirkninger for partiet, og hvor formann Gonzalo kom til å herde den røde fraksjonen i Ayacucho med den klare oppfatningen om at partiet må gripe makten, og at det må basere seg på marxistisk teori. Han lanserer et frontalangrep på revisjonismen, med dens senter i Sovietunionen, og han holder standhaftig fast på posisjonen til Kinas kommunistiske parti og her hovedsakelig formann Maos posisjon. Han poengterer at: «Landbygden er i sterkt revolusjonær emning», «vi må vie landsbygden og de fattige bøndene særlig oppmerksomhet», og at «vår revolusjon vil skje fra landsbygden inn mot byene». På den IV. Nasjonalkonferansen januar 1964, møter han de forskjellige basene i partiet for å drive bort revisjonismen og dens forsurede representanter ved Jorge del Prado, Acosta og Luan Barrio. Vårt parti blir med dette blant de første til å bryte med og forvise revisjonismen fra dets rekker.

Formann Gonzalo påbegynte konsolideringen av partiet i Regionskomiteen i Ayacucho. Han plasserte senteret for partiarbeidet på landsbygden. I byene organiserte han de fattige massene i Nabolagenes føderasjon, og han omorganiserte den Revolusjonære studentfronten. Men av overskridende betydning er det at formann Gonzalo – til tross for motstanden fra den nye sentralledelsen – gjennom anvendelsen av partivedtak iverksatte «Spesialarbeidet», det vil si Regionskomiteens militære arbeid, og hvor han tildelte komiteene tre funksjoner: politisk, militært og logistisk. I det påfølgende reiste han skarp tolinjekamp mot posisjonen til sentralledelsen som ønsket å kontrollere militærarbeidet, og han bekjempet militarisme, leiemilitarisme og focoisme. [Dette refererer til Che Guevaras foco-teori, overs. anm.] Under disse omstendighetene utvikler også MIR-geriljaene seg [Bevegelse for det revolusjonære venstre, overs. amn.], en posisjon som uttrykte vårt folks kamp sett fra et småborgerlig synspunkt, og som fulgte en militaristisk linje og tilsidesatte partiet. Til tross for å være ute av takt med den voksende bondebevegelsen, viste denne bevegelsen at perspektivet på væpnet kamp er mulig, forutsatt at kampen er ledet av en korrekt og riktig linje under partiets ledelse. Av denne grunn var det at formann Gonzalo gikk imot å oppløse partiet til fordel for å bli et haleheng til MIR og ELN [Nasjonal frigjøringshær, overs. anm.] gjennom en foreslått front. På det Utvidede politiske byråets møte i september 1967, utdyper han en strategisk plan med et sett av tiltak som sentralkomiteen burde sette i verk for å bygge de tre verktøyene, og hvor dannelsen av de væpnede styrkene, vedtatt på den V. Nasjonalkonferansen i 1965, ble satt som hovedoppgave. Dette foregår midt oppe i kamper mellom forskjellige leire, hvor særlig «Patria Roja»-leiren og høyrelikvidasjonismen til Paredes kappes om å tvinge partiledelsen inn i hjørnet. Paredes’ intensjon var å gjenta taktikken med å henge seg fast som haleheng på en av storborgerskapets leire, mens de i «Patria Roja» stupte rakt over i høyreopportunisme.

Gjennom den andre polititiske strategien, for «Rekonstituering av partiet for folkekrig», utdyper formann Gonzalo om den underliggende revisjonismen i partiet, og om nødvendigheten av å rekonstituere partiet på Grunnlaget for partiets enhet: Marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning, tenkningen til Mariátegui, og den politiske generallinjen. Disse posisjonene ble kjempet imot av de tidligere nevnte fraksjonene. Paredes’ feilhåndtering av tolinjekampen fører til partiets fragmentering. Formann Gonzalo forstod her nødvendigheten av å rekonstituere Partiet, og nødvendigheten av å reise intern kamp for å realisere denne ved å feie bort revisjonismen – som vist gjennom lederartiklene han skrev i Bandera Roja desember 1967, «Utvikle den interne kampen i dybden», og i april 1968, «Utdyp og intensiver den interne kampen gjennom revolusjonær praksis». Han arbeider utrettelig for å kanalisere den revolusjonære volden frem mot folkekrig, for veien for å omringe byene fra landsbygden, for på denne måten å fullføre hovedoppgaven satt av partiet: Byggingen av de revolusjonære væpnede styrkene. Han utdyper at det uunnværlige grunnlaget for denne oppgaven, er utviklingen av revolusjonært bondearbeid, og at uten godt arbeid blant bondemassene – det vil si arbeid styrt av marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning, og under kommunistpartiets ledelse – lar det seg verken gjøre å utvikle de væpnede styrkene eller folkekrigen. Senere sier han også at vi ikke bare må gjenoppta den fortsatte gyldigheten av Mariáteguis tenkning, men at vi også må utvikle denne. Han etablerer partiets jordbruksprogram i mai 1969. I 1972 legger han den strategiske planen for Regionalkomiteen i Ayacucho. Han beseirer høyrelikvidasjonismen – og i partiet står to leire igjen: Den røde leiren, med hovedsete i Ayacucho, ledet av formann Gonzalo, og «Bolsjevik»-leiren, hovedsakelig aktiv i Lima. De såkalte «bolsjevikene» utviklet en venstrelikvidasjonistisk linje – en form for revisjonisme som isolerte partiet fra massene. Deres oppfatning var at det var umulig å sloss under fascismen, og at det å ha den riktige linjen var nok. De hadde en militærlinje som stod i motsetning til folkekrig. De ble knust i 1975 og deres ledere flyktet.

Under den tredje politiske strategien, «Fullfør rekonstitueringen og legg byggesteiner», sto utfordringen i å ferdigstille, å vurdere fullførelsen av parti-rekonstitueringen, og å legge grunnlaget for å påbegynne den væpnede kampen. Disse spørsmålene blir definert i det VII. Plenum april 1977, hvorigjennom hele partiet arbeidet under slagordet «Bygging for å tjene den væpnede kampen», i kamper mot spirene til en høyreopportunistisk linje som hevdet at Velasco hadde utført jordbruksreformene, at det var nødvendig å organisere bøndene rundt Perus bondeføderasjon, og at folkekrigen måtte føres i tråd med «massenes mest dyptfølte [mas sentidas] behov for gjenoppreisning», mens de glemte helt problemene knyttet til landjord og makt. I byene utviklet de «arbeiderisme», rettet klassen inn mot arbeidsledere [gremialismo] og gikk imot at klassen tok den ledende rollen. Straks disse posisjonene ble knust, lanserte formann Gonzalo i juni 1977 den «Nasjonale planen for oppbygging». En rekke kadre ble sendt til landsbygden for å møte folkekrigens strategiske behov, og for å bygge Regionalkomiteene med blikk for de fremtidige støttebasene. Under VIII. Plenum i juli 1978 legger han «Skisse for den væpnede kampen». I essens utdyper han her at folkekrigen i Peru må utvikles som et forént hele, både på landsbygden og i byene, med landsbygden som hovedscenen for væpnet aksjon, på veien for å omringe byene fra landsbygden. Videre må man ta i betraktning den historiske, sosiale prosessen i landet – særlig det militære aspektet, viktigheten av fjellkjedene – og fra de sentrale og sørlige delene i vår historie, viktigheten av hovedstaden – og behovet for å se Peru i kontekst av Latin-Amerika, særlig Sør-Amerika, og i kontekst av det internasjonale og av verdensrevolusjonen. Hele partiet undergikk en generell omorganisering, hvor landsbygden ble satt som senteret for utvikling av hovedformene for kamp og organisering. Med dette som utgangspunkt ble grunnlaget for byggingen av revolusjonens tre verktøy lagt.

Som oppsummering førte hele prosessen rundt rekonstitueringen til et parti av ny type, beredt til å initiere folkekrigen, og til å lede denne frem mot erobringen av den landsdekkende makten. I denne prosessen ble de historiske betingelsene støpt, som gjennom proletariatets ideologi og under formann Gonzalos ledelse sådde grunnen for erobringen av makt gjennom folkekrigen.

Den tredje perioden (1980 frem til i dag). Partiet begynner å lede an folkekrigen. Dets militærlinje blir utformet med utgangspunkt i «Anvendelse og utvikling av veien». Denne tredje perioden innebærer fire milepæler: 1) Definisjon, 2) forberedelse, 3) initiering, og 4) utvikling av folkekrigen.

1) Definisjon. I essens bygger partiet på den historiske og grensesprengende overenskomsten om initiering av folkekrigen i Peru slik den ble definert i det IX. Utvidede plenumsmøtet i juni 1979. Denne overenskomsten ble landet midt mellom tre omfattende kamper: Den første var kampen mot den høyre-opportunistiske linjen som gikk imot initiering av væpnet kamp, som herigjennom benektet den revolusjonære situasjonen, mente at forholdene ikke lå til rette, og at det var «stabiliteten» som rådde. Disse ble utvist, og partiet ble enig om et nytt stadium og en ny målsetting. Den andre kampen var mot en ny høyrelinje som anså initieringen av den væpnede kampen som en umulighet – at det var en «drøm», og at det på prinsipielt grunnlag ikke var nødvendig å ta fatt på denne overenskomsten. Den tredje kampen sto i uenigheter på venstresiden, hvor nyanser knyttet til hvordan utvikle folkekrig ble diskutert. Det ble her stadfestet at den proletære posisjonen var formann Gonzalos posisjon, og at det derfor var denne som burde håndheves. Hele partiet forpliktet seg her til å styres av formann Gonzalos lederskap.

Når det gjaldt oppbyggingen av de væpnede styrkene, ble det tatt grep for å forme militære kadre, spesifikke aksjonsgrupper og grupper for å motarbeide de reaksjonære styrkene, med særlig vekt på soldatene. Knyttet til strategi og taktikk ble det organiske systemet på nytt foreslått.

2) Forberedelse. I denne milepælen blir partiprogrammet sanksjonert, samt den peruanske revolusjonens generelle politiske linje og partistatuttene. Utfordringer med politisk strategi knyttet til revolusjonær vold, folkekrigen, partiet, hæren og enhetsfronten, er løst. Følgende beslutning blir tatt: «Smi det Første kompaniet gjennom handling! La volden blomstre og virkeliggjøre seg gjennom initieringen og utviklingen av den væpnede kampen. Vi åpner med bly og ofrer vårt blod for å skrive det nye kapitlet i historien om partiet og om vårt folk som smidde det Første kompaniet gjennom handling.» (Peru, 3. desember 1979)

Partiet måtte ta grep om to problemer knyttet til forberedelsene for den væpnede kampen: 1) Problemer knyttet til politisk strategi, som definerer både innholdet og målsettingene for folkekrigen, på lengre sikt og på kortere sikt, samt retningslinjene som folkekrigen bør ha, de militære planene for den, og konstruksjonen av de tre verktøyene og deres kobling til den nye makten. 2) Initieringen av den væpnede kampen. Dette avgjørende og høyst viktige spørsmålet ble viet særegen oppmerksomhet fra formann Gonzalos side, som utarbeidet «Plan for initiering» ledsaget av slagordet «Initier den væpnede kampen!», som sammenfattet at hovedpolitikken var nødt til å utvikles militært. Dets innhold innbefattet: Først de politiske oppgavene som må gjøres, hvilket er å initiere den væpnede kampen, boikotte valgene, militær promotering av den væpnede kampen for landjord og etablering av baser for de nye erobringene, og særlig for den nye makten. Det andre, former for kamp: Geriljakrigføring, sabotasje, propaganda og væpnet agitasjon, samt selektiv utsletting. Det tredje, organiske og militære former: væpnede utsendinger, med eller uten moderne våpen. Det fjerde, en tidfesting, dato for initieringen og planens varighet, samt parallelle aksjoner knyttet til spesifikke datoer. Det femte, slagord: «Væpnet kamp!», «For arbeidernes og bøndenes regjering!», og «Ned med den nye reaksjonære regjeringen!»

Forberedelsene ble utført gjennom kamp mot høyreposisjonen i partiet som benektet forholdene, mente partiet ikke var forberedt eller at massene ikke ville gi oss deres støtte. Lederen for disse posisjonene deserterte og de ble knust.

3) Initiering. 17. mai 1980 startet folkekrigen i Peru. Dette «var et trassig, politisk knyttneveslag av overskridende betydning, hvor opprørske røde flagg, hammer og sigder ble heist opp og satt frem med erklæringer som: ‘Det er rett å gjøre opprør’ og ‘Makt vokser ut av geværløpet’. Det kalte på folket, særlig fattigbøndene, til å ta opp våpen, til å tenne opp i bålet og la Andesfjellene riste, til å skrive den nye historien langs slettene og i de skjulte krokene i vårt kuperte landskap, til å rive ned de råtne veggene til den undertrykkende ordenen, til å erobre toppene, til å storme himmelen med våpen og åpne opp for en helt ny daggry. Begynnelsen var beskjeden, nesten uten moderne våpen. Men det ble kjempet, det ble gjort fremstøt og det ble bygget fra det lille til det store, og det spede brenselet og de små glørne har blitt til en mektig, vilter og rasende brann som blir stadig større, som egger til revolusjon og eksploderer i enda mer oppildnet folkekrig.»

Arbeidet med denne tredje milepælen strakk seg fra mai til desember i 1980, det løste problemet knyttet til hvordan initiere den væpnede kampen, og hvordan går fra en tid med fred til en tid med krig. Militariseringen av partiet gjennom aksjoner, og den mesterlige Planen for initiering, var nøkkelen. Dette er hvordan det nye ble født: Hovedformen for kamp var den væpnede kampen, og hovedformen for organisering var utsendingene og lagene. De mest fremragende aksjonene ute i felten, var geriljaaksjonene i Ayrabamba og Aysarca [områder i Ayacucho, overs. amn.], og i byen, brannstiftingen på kommunebygningen i San Martín [distrikt i Lima, overs. amn.]. Aksjonen for valgboikott i byen Chuschi, var aksjonen som ledet til begynnelsen av folkekrigen. Denne planen ble utført og slo tilbake høyreposisjonene som hevdet at planen var «hoxhaistisk» og at aksjonene var sentrert i byen. Disse argumentene la overdreven vekt på fremtredenen og misforsto den reelle essensen, siden den reaksjonære propagandaen skapte store overskrifter om sabotasjene i byene og forminsket aksjonene på landsbygden. En spesifikk side ved folkekrigen i Peru er å gjøre landsbygden til hovedscenen for aksjon, med byene som nødvendig støtte.

4) Utvikling av geriljakrigen. Dette har har blitt utført gjennom tre militære planer: Utstasjonering av geriljakrig, Erobring av baser og Utvikling av baser.

Om Utstasjonering av geriljakrig. Dette ble fullført gjennom en plan som varte fra mai 1981 til desember 1982, og med en pilotperiode fra januar 1981. Slagordet «Opprett geriljasoner som en funksjon av støttebasene» innebar et ideologisk-politisk sprang ved å sette marxismen-leninismen-maoismen og den styrende tenkningen til formann Gonzalo som grunnlaget for partienheten. Militært sett bredte geriljakrigføringen seg utover som en håndvifte gjennom landet, med mål om å «Sanke våpnene og midlene for krig, og la landsbygden dirre av væpnede aksjoner» og å «Slå til for å avansere frem mot støttebasene». Disse planene ble delvis fullført med den sistnevnte – «Slå til» – som koblingen til den etterfølgende planen. Det ble gjort fremskritt for å rasere de føydale produksjonsforholdene, rettet særlig mot gamonalismo som dets spydspiss, og for å kjempe imot spesialpolitiets [policiales conjuntos] operasjoner. En rekke angrep på politiposter og selektive utslettinger rettet mot gamonal-makten ble utført, hvilket innebar en storslått mobilisering av bondemasser som også ble med i militsen, og som resulterte i et maktvakuum hos de reaksjonære. Det resulterte også i opprettelsen av folkekomiteene, deres vekst og fordobling. Dette er hvordan støttebasene ser ut og er konkretisert.

Vi fremhever her særlig aksjoner som angrepet på byfengselet i Ayacucho, hvor det Første kompaniet gikk til verks for første gang, og plaget byen og satte fri flere titalls krigsfanger. Angrepet på politipostene i Vilcashuamán, i Totos og i San José de Secce. Sabotasjeaksjonene på strømnettet og kommunikasjonslinjene. Herjingene blant annet de i Pincos, Toxama, Allpachaca, Huayllapampa. I byene var det sabotasjeaksjoner rettet mot byråkratkapitalismen og mot imperialismen, så vel som streikestøtte gjennom væpnede aksjoner.

Høyreposisjonene som her ble nedkjempet var posisjonene for personlig makt, lensmakt og aksjonstilbaketrekking. Utstasjoneringen av geriljakrigen førte oss frem til den desidert viktigste erobringen: Den nye makten, de klandestine folkekomiteene som utgjør selve ryggraden til støttebasene.

I møte med folkekrigens fremstøt, svarte den reaksjonære Belaúnde-regjeringen allerede fra starten av med forfølgelse, undertrykking, tortur, fengsling og drap på militante, stridende og på massene. De har satt i verk både felles og uavhengige politioperasjoner gjennom deres politistyrker, gjennom sivilgarden, den republikanske garden, etterforskningspoliti, og gjennom kontraopprørskorpset kjent som "los sinchis" [fallskjermjeger-enhet organisert under peruansk nasjonalpoliti, overs. anm]. De utstedte D.L. nr. 046 [lovdekret for avvikling av ordinær lov om strafferett og straffeprosess, overs. anm.], en i sannhet terroristisk lov som bryter med de mest grunnleggende prinsippene innen borgerlig strafferett. Men resultatet av alle deres planer har vært en høyst allsidig fiasko – massene har avvist og stått imot deres aggresjon. Fremveksten av den nye makten gjorde slutt på Belaúnde-regjeringens beskjedenhet, som allerede fra starten forminsket problemene for å ivareta dens falske demokratiske fasade, og forsterket klassebehovene til de to utbytterne, det vil si storborgerskapet og landeierne hovedsakelig under yankee-imperialismens beskyttende hånd. Belaúnde betrodde her de væpnede styrkene (hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret) – ryggraden i staten – oppgaven med å gjenopprette den offentlige ordenen, med støtte fra politistyrkene, og ved å innføre unntakstilstand under politisk-militær kontroll i Ayacucho-, Apurímac- og Huancavelica-regionene fra desember 1982 og helt frem til i dag.

I den Utvidede sentralkomiteen fra januar til mars 1983, og med utgangspunkt i folkekrigens utvikling og den kontrarevolusjonære responsen, hvilket innebar et kvalitativt sprang, skisset formann Gonzalo ut Den store planen for baseerobring, hvor fire politiske oppgaver ble definert: Den generelle omorganiseringen av partiet, opprettelsen av Folkets geriljahær og Folkets revolusjonære forsvarsfront, konkretiseringen av disse i form av Folkekomiteer på landsbygden og som Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse i byene, og Den militære planen for baseerobring. I politisk forstand ble motsigelsen ny stat—gammel stat løftet frem under slagordet «Forsvar, utvikle og bygg» støttebaser. En skarp væpnet konflikt ble utfoldt hvor de reaksjonære kjempet for å gjenreise den gamle makten, mens de revolusjonære kjempet for å mot-gjenreise den nye makten. Dette er hva vi omtaler som kampen mellom gjenreisningen og mot-gjenreisningen, som foregikk årene 1983 og 1984. Militære planer ble konkretisert for sonene, og taktikken for innsirkling og slag mot fiendens svake punkt ble anvendt. To vellykkede kampanjer ble utført, hvorigjennom den nye makten fikk sin herding og ilddåp, og hvor partiet ble stålsatt og Folkets geriljahær utviklet.

De reaksjonære væpnede styrkene fulgte på med den kontrarevolusjonære krigen, i tråd med konseptene til deres yankee-imperialistiske herrer, og med teori om kontrarevolusjonær krig basert på deres erfaringer fra Vietnam, og ikke minst fra striden mot de væpnede kampene i Latin-Amerika, særlig i Sentral-Amerika. Dette utgjør den teoretiske basiskilden, sammen med den israelske «anti-terror»-erfaringen og dens motstykke i Argenina, og rådgivere fra Den tyske forbundsrepublikken, Taiwan, Spania osv. Dette i kombinasjon med deres få måneders erfaringer med anti-geriljakamper i 1965 og mer begrensede erfaringer fra kampene i La Convenvión [provins i nordlige Cusco, overs. anm.]. Operasjonene ligger under de væpnede styrkenes felleskommando, som handler ut fra Det nasjonale forsvarsrådets vilje, styrt av presidenten, i dag under Alan García, som har det direkte og ufravikelige ansvaret. Denne kontrarevolusjonære strategien har blitt beseiret flere ganger. Den har blitt knust, og grundig og fullstendig nedkjempet av folkekrig, hvilket igjen og igjen viser overfor verden at proletariatets strategi er overlegen imperialismens strategi.

Den spesifikke politikken som ble anvendt av den folkemorderske regjeringen: masser mot masser; folkemord, massegraver; forsvinninger av hele landsbygder. For å sammenfatte slapp de løs den hvite terroren på landsbygden, særlig i Ayacucho, Huancavelica og Apurímac. Resultatet av dette folkemordet er åtte tusen syv hundre peruanere døde. Av disse var fire tusen syv hundre av de myrdede blant de fattigste og mest utbyttede, hovedsakelig bønder, beboere i brakkebyene og slummene i byene, samt fire tusen forsvunnede. Dette folkemordet har ikke bidratt til resultatet de ønsket, det har ikke knust folkekrigen. Tvert imot, «folkekrigen vokser seg stadig sterkere, og utvikler og deler ut kraftige slag», og beviser formann Maos læresetning om at undertrykking er det som oppildner revolusjonen.

Som del av Planen for erobring av baser, er «Planen for det store spranget», hvilket er et av temaene for den spesifikke politiske strategien for «to uttrykte republikker, to veier, to poler» og for den militære strategien for «generalisering av geriljakrigføringen». Fire vellykkede kampanjer ble utført under de politiske retningslinjene: «Åpne opp det politiske rommet vårt», «Gå imot 1985-valgene – bryt opp, destabiliser og stopp dem hvor enn det er mulig», «Gå imot den nye Aprista-regjeringens makttiltredelse», «Svekk den fascistiske og korporative Aprista-forsamlingen». Folkekrigen ble utviklet i Ayacucho-, Huancavelica- og Apurímac-regionene, ble utvidet til Pasco, Huánuco og San Martín, strakk seg over et område fra Cajamarca-departementet på grensen til Ecuador i nordvest til Puno på grensen til Bolivia i sørøst, og slo til mot og rystet byene, særlig hovedstaden. Grunnleggende foregår folkekrigen i fjellkjedene – de historiske grenselinjene i det peruanske samfunnet, og dets mest tilbakeliggende og fattigste deler – ved å omforme dem til det storslått teateret for den revolusjonære krigen. Den skred fremover til kanten av jungelen og til oddene langs kysten. Folkekrigen ble altså ikke unnfanget i noen enkelt region, men ble utviklet i flere regioner samtidig, skjønt i ulike former, og med et hovedområde som ut fra nødvendighet kan variere. Alt dette inngår i en plan som er strategisk sentralisert og taktisk desentralisert.

Blant de mest fremtredende aksjonene kan vi se slagene mot anti-geriljabasene under Ayacucho-departementet, ødeleggelsen av de kontrasubversive bosettingene [nucleamientos], forstyrring av etableringen av de lokale mikroregionene, rivingen av elnettet og ødeleggelsen av motorveisystemet i Huancavelica, ødeleggelsen av Cinto- og Vichincha-jordbruks-kooperativene, omfordeling av storfe og appropriering av landjord, samt gjennombrudd i Apurímac. I den sentrale regionen ble det utført bakholdsangrep, som i Michivilca, sabotasje på trafostasjonen til Centromín [statlig gruveselskap, overs. anm.], sabotasje mot SAIS Túpac Amaru [statsdriftet kooperativ, overs. anm.]. I nord ble det gjort beslag av jordmark under slagordet «Grip jordene!», hvilket mobiliserte 160.000 bønder og konfiskerte 320.000 hektar, for det meste beitemark, og 12.000 husdyr [reses], sabotasje på «Norperuano»-oljerørledningen, og på APRA-hovedkvarterene i Trujillo. I sør ble landspørsmålet vekket til live gjennom mobiliseringen av mer enn 10.000 bønder, i Huallaga et angrep på politistasjonen i Aucayacu, ødeleggelsen av det store [tealera] kompaniet, og baholdsangrep på den republikanske garden, i Lima-metropolen sabotasjer mot ambassaden til de russiske sosialimperialistene, mot flere dusiner av APRA-partiets lokalkontorer, og mot banker og fabrikker, som alle ledet til en unntakstilstand og portforbud [toque de queda] i hovedstaden under de væpnede styrkenes regi i februar 1986.

Alan García Pérez har videreført den kontrarevolusjonære politikken til sin forgjenger, og søker å knuse folkekrigen gjennom folkemord, som de i Accomarca, Llocllapampa, Umaru og Bellavista på landsbygden. I hovedstaden av republikken har han iverksatt to folkemord mot krigsfanger, det første var den 4. oktober 1985, hvor 30 militante og stridende ble utslettet i Luriganchos-kampens skinnende skyttergraver. Dette knakk imidlertid ikke den heroiske motstanden til krigsfangene, som med deres blod grunnla Krigsfangenes dag. Det andre var 19. juni 1986, hvor de mest usle og avskyelige overlagte forbrytelser ble utført som troløst forsøk på å knuse folkekrigen og utslette krigsfangene som gjennom standhaftig motstand påførte de folkemorderske Aprista-myndighetene de mest grundige politiske, militære og moralske nederlag. Dette belyste og definerte deres dilemma knyttet til å tjene storborgerskapets byråkratiske fraksjon for å utvikle fascisme og korporativisme, og som for evig tid har stenket García og Aprista-partiet i folkemordets blod. Dermed ble også Heltenes dag grunnlagt med den monumentale trilogien hvor 250 døde i de skinnende skyttergravene i El Fronton-, Lurigancho- og Callao-kampene.

Vi fordømmer og avslører opportunismen og revisjonismen i alle dens inkarnasjoner: Den pro-russiske, den pro-kinesiske, de falske mariateguistene, alle de som har virket og fortsetter å virke som informanter, og som haleheng til kontrarevolusjonen, som benekter og motarbeider folkekrigen og stempler den som terrorisme ved å repetere det Reagan, de verdensreaksjonære og de peruanske reaksjonære sier. De slynger omkring seg med adjektiver og fordømmer vold «uansett opphav» uten å være i stand til å belegge deres anklager, fortsetter med deres gamle valgpolitiske holdninger med mål om å båssette folket gjennom parlamentariske kretinisme, og for hver dag synker de stadig dypere ned i den gamle ordenens livbøye, deres rotne parlament, deres valgpolitiske farse, deres konstitusjon og deres lover, hvor de lever i skjelvende frykt og den ærbødigste gru overfor de reaksjonære væpnede styrkene og statskuppet. Vi fordømmer Barrantes Lingán, hans nikkedukker og kumpaner, og deres krypende holdning og kapitulasjon.

Siden 1983 har den politiske strategien i forbindelse med Den store planen for erobring av baser blitt utført gjennom to kampanjer for å forsvare, utvikle og bygge Del I og II. Og Planen for det store spranget med dens fire kampanjer inn mot desember 1986, viser oss fremskrittene i folkekrigen og at vi er solid koblet til massene, i motsetning til alt de sier, da kjensgjerningene uomtvistelig er imot dem. Folkekrigen har erobret et område som strekker seg fra fjellkjedene, jungelen og kysten, marsjerer kraftfullt og energisk, bygger det nye og åpner opp det som skal bli. Støttebasene som utgjør kjernen på veien for å omringe byene fra bygdene, har allerede blitt erobret.

Angående Den store planen for baseutvikling. Dette har en spesiell stilling i folkekrigen, da essensen i folkekrigen er å utvikle støttebaser. Derfor dreier Den store planen for baseutvikling seg om konstruksjonen av den nye makten og dens utvikling, og det dreier seg om perspektivet som her åpner for erobringen av den landsdekkende makten. Den politiske strategien er å utvikle støttebaser, og den militære strategien er å utvikle folkekrigen for å tjene verdensrevolusjonen – en plan som blir oppfylt gjennom en pilotplan.

Revolusjonens triumf fostrer frem og knuser en mektig kontrarevolusjon. Vi nærmer oss av den grunn avgjørende år, uten noen videre strategisk plan fra APRAs side – de snakker om en «ny strategi», men noen slik finnes ikke. Det eneste de kan gjøre, er å iverksette sterkere tiltak, flere politiske, økonomiske og sosiale lover, styrke militæret for på denne måten å tilrettelegge for de væpnede styrkenes kamp mot oss, og å utløse nye folkemord under nye forhold, for oss så vel som for dem. For oss viser det fremskridende folkemordet seg under nye omstendigheter. Vi har gått gjennom folkemordene i 1983 og 1984, hvilket demonstrerte en enorm folkelig fordømmelse, og styrking av revolusjonen. Reaksjonen kan kun ty til folkemord, men dette befester bare folkekrigen ytterligere. Innledningsvise retretter eller avbøyninger kan forekomme, men ved å holde fast på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, skal vi vinne frem med vår politikk for de fem nyvinningene, gjennom den uovervinnelige folkekrigen og gjennom støtten til folkene som skaper og for alltid vil skape historie under kommunistpartiets ledelse.

Når det gjelder de konkrete situasjonene og mulighetene som Den store planen for baseutvikling legger foran oss, så må vi være oppmerksom på:

1) Fremveksten og gjendannelsen av væpnede grupper som MRTA og CRP [det kortlivede Folkets revolusjonære kommando, overs. anm.], men som mangler en veldefinert marxistisk oppfatning. Dermed marsjerer de for å tjene imperialismen, sosialimperialismen og den angivelige dialogen med fascistene som de allerede har inngått unilateral våpenhvile med.

2) At APRA allerede har begynt å slå om til fascisme og korporativisme. Det står overfor alvorlige og økende vanskeligheter, som eksempelvis dets stadig mer omfattende og buktende sammensvergelser og drakamper med kompradorborgerskapet, samt andre enda mer dyptgripende motsetninger.

3) At klassekampen skjerpes og intensiveres stadig mer, at massene begynner å forsvare seg selv og gjør motstand – og gitt sosiale eksplosjoner i de urbane områdene, kan de bli utnyttet av sosialimperialismen så vel som av reaksjonære i øvrighet, via disses representanter.

4) Et statskupp er mulig når som helst. García Pérez kan selv nøre under et selvkupp for på denne måten å bevare sin egen politiske fremtid.

5) Sett i perspektiv kan de reaksjonære også spille spill med en Allende-aktig myndighet, ved å bruke Apristas Barrantes eller noen andre lignende – med hensyn på denne muligheten må en ta i betraktning den illevarslende rollen til Det forente venstre [tidligere valgallianse av peruanske venstrepartier, kalt Izquierda Unida, idag oppløst, overs. anm.].

6) Den peruanske staten har grenseproblemer som kan blusse opp når som helst, noe som viser seg gjennom andre latinamerikanske lands erfaring. Dette problemet må tas alvorlig.

7) Utsendingen av yankee-tropper er allerede et reelt faktum, og ikke kun en mulighet. Deres tilstedeværelse har sammenheng med lignende tilstedeværelse i andre land, særlig langs grensen, og må ses i kontekst av militære tiltak utført av Brasil.

8) De imperialistiske krigene og deres aggresjon fortsetter å øke. Verdenskrigen mellom USA og SSSR om hegemoni forberedes fortsatt gjennom sammensvergelser og drakamper på global skala. Følgelig er folkekrigen en tvingende nødvendighet, og global folkekrig [la guerra popular mundial] et uunngåelig perspektiv. Alle disse mulighetene må betraktes svært grundig for å håndtere folkekrigen slik at politikken har styringen, og særlig med tanke på erobringen av den landsdekkende makten, som kan komme til å øynes og som må gripes fatt på. Av disse grunnene må vi være ideologisk, politisk og organisatorisk forberedt.

Den Første kampanjen i forbindelse med Pilotplanen for den store planen for baseutvikling, har innebåret dyptgående rystninger og omfattende nasjonale og internasjonale ringvirkninger. Den gamle staten går mer og mer i oppløsning, den har aldri tidligere blitt ristet i av noen på denne måten i Peru. Nå er det opp til oss å oppfylle den historiske og politiske nødvendigheten knyttet til den Andre kampanjen – «Fullfør gjennom den briljante etableringen av en historisk milepæl!» – og med forståelse for at Pilotplanen er som det innledende slaget i Den store planen for baseutvikling.

For å oppsummere har vi etter nærmere åtte år med folkekrig fullført mer enn førtifem tusen aksjoner som utviser deres høye kvalitet. Det militariserte partiet har blitt herdet. Folkets geriljahær har blitt utviklet og økt sin slagkraft. Og vi har hundrevis av organisasjoner i den nye makten og en økende andel av de fattigste massene som støtter oss. Folkekrigen har løftet klassekampen til vårt folk til sin høyeste form, noe som virker inn på massenes egen kamp og oppmuntrer dem til å kaste seg inn i folkekrigen med store stavsprang. I så måte «vender folkekrigen landet opp ned, den ‘gamle muldvarpen’ [el topo viejo] røsker i selve grunnvollene til det gamle samfunnet. Ingen kan stoppe det, fremtiden har allerede tatt bo blant oss, det gamle og råtne samfunnet synker og er forbi enhver redning, revolusjonen vil seire. Lenge leve folkekrigen!» Vår oppgave er å utvikle folkekrigen for å tjene verdensrevolusjonen under fanene til marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning.

2. Veien for å omringe byene fra landsbygden og de revolusjonære støttebasene

Formann Mao etablerte veien for å omringe byene fra landsbygden, med dens hjerte i støttebasene. Han tok med i beregningen at de mektige imperialistene og deres reaksjonære kinesiske allierte var forskanset i de største byene, og at dersom revolusjonen nektet å kapitulere men ønsket å fortsette kampen, så var den nødt til å gjøre de tilbakeliggende rurale sonene om til avanserte og solide støttebaser – til revolusjonens mektige militære, politiske, økonomiske og kulturelle bolverk, for å slåss imot den voldsomme fienden som benyttet byene for å angripe de rurale sonene – og føre revolusjonen fremover skritt for skritt til full seier gjennom langvarig krig.

På grunnlag av denne maoistiske tesen har formann Gonzalo etablert fremgangsmåten for en forent folkekrig hvor landsbygden utgjør hovedscenen for væpnet aksjon: Da det i vårt land er et overveldende flertall av bondemasser, er det også her vi må bygge støttebasene. Som formann Mao sa: «den langvarige revolusjonære kampen i de revolusjonære baseområdene [er] i hovedsak geriljakrig som bøndene fører under ledelse av kommunistpartiet. Derfor er det galt å se bort fra at det er nødvendig å bruke områdene på landsbygda som revolusjonære baseområder. Det er galt å ikke bry seg om å drive omhyggelig arbeid blant bøndene, og forsømme geriljakrigføringa.» [«Den kinesiske revolusjonen og kommunistpartiet», desember 1939, Verker i utvalg, bind 2. Overs.] Videre presiserer formann Gonzalo at væpnede aksjoner i byene bør drives fremover som en støtte, siden internasjonal erfaring, samt vår egen, viser at dette er gjennomførbart. Eksempelvis trekker han lærdom av det som skjedde med geriljaene på Filippinene, som brukte landsbygda for å omforme seg selv og lot byene være i fred, særlig hovedstaden, noe som førte til at geriljaene ble isolert. I Brasil utførte de revolusjonære også væpnede aksjoner på landsbygden og i byen, men de forsømte å angi hvilke som var overordnet. I Vietnam ble viktige væpnede aksjoner utført i byene. Tatt de latinamerikanske byenes særegenheter i betraktning, hvor prosentandelen av proletariatet og de fattige massene i byene er høy, er massene derfor klare til å utvikle aksjoner for å støtte de på landsbygden. Imidlertid blir ikke den nye makten eller støttebasene bygd i byene, derimot konsoliderer fronten seg gjennom Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse (MRDP), samt motstandssentre som utfører folkekrigen og forbereder det fremtidige opprøret, som oppstår når styrkene på landsbygden angriper byene i kombinasjon med opprøret innenfra.

Støttebasene er de strategiske basene som geriljastyrkene avhenger av for å oppfylle deres strategiske oppgaver, og for å nå målet om å bevare og forøke deres krefter så vel som å utslette og drive fienden tilbake. Uten slike strategiske baser ville vi ikke ha noe å støtte oss på for å utføre alle våre strategiske oppgaver eller for å oppnå krigens mål.

Formann Mao utdypet tre grunner for dannelsen av støttebaser: For å ha væpnede styrker, for å beseire fienden og for å mobilisere massene. Dette ble konkretisert i vår folkekrig i 1982 gjennom anvendelsen av Plan for utstasjonering av geriljakrigen i delen om å «Slå fienden», som tok sikte på å knuse de gamle føydale produksjonsforholdene. Politistasjoner ble angrepet, selektiv utsletting av føydal jordeiermakt ble anvendt, og politistyrkene forlot landsbygden og ble regruppert i provinshovedstadene. Resignasjonen hos den gamle maktens myndigheter var massiv, hvilket skapte et maktvakuum, samtidig som at titusenvis ble mobilisert. Det er under disse forholdene at støttebasene oppsto og ble konkretisert i de klandestine folkekommiteene. Derfor er det feil å betrakte den kinesiske erfaringen dogmatisk – for dersom forholdene var gitt og prinsippene var satt i verk, så ville vi hatt tilstrekkelig grunn til å bygge støttebasene. Å enes på dette forutsatte en kamp mot høyresiden som argumenterte med at vi ikke hadde beseiret en stor fiendtlig styrke, mens problemet var at de fiendtlige styrkene hadde forlatt landsbygda som en konsekvens av retningen i deres politiske og militære planer.

Formann Gonzalo har etablert et system av støttebaser omringet av geriljasoner, operasjonelle soner og aksjonspunkter, og med hensyn på både politiske og sosiale forhold, tradisjoner for kamp, geografiske karakteristikker, samt utviklingen av partiet, hæren og massene.

Å støtte gyldigheten av veien for å omringe byene fra landsbygden og dens hjerte i støttebasene, er fundamentalt, fordi med kun omstreifende opprørsgeriljaer ville ikke Folkets geriljahær ha noen støttebase som baktropp for å opprettholde seg, og heller ikke ville den nye makten ha blitt bygd. Vi er fullstendig imot foquismo.

3. Den langvarige krigen

Folkekrigen er langvarig fordi den bygger på sammenhengen mellom faktorer knyttet til fienden og faktorer knyttet til oss, slik disse er bestemt av følgende fire grunntrekk: Det første er at Peru er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn hvor byråkratkapitalismen er i anmarsj. Det andre er at fienden er sterk. Det tredje er at Folkets geriljahær er svak. Og det fjerde er at Kommunistpartiet leder folkekrigen. Fra den første og fjerde karakteristikken kan vi slutte at Folkets geriljahær ikke vil vokse for fort og ikke vil beseire fienden raskt. Disse særegenhetene fastsetter krigens langvarige karakter.

Fienden er sterk og vi er svake – i dette faktumet ligger faren for vårt nederlag. Fienden har ett enkelt fortrinn – det tallmessig store korpset av styrker og våpenmateriellet de rår over – men på alle de andre sidene har de deres svake punkter. Deres mål er å forsvare den gamle og råtne makten til den jordeier-byråkratiske staten. De har en borgerlig militærlinje – det er en leiehær. De har ingen bevisst disiplin og deres moral er lav. De preges av dyptgripende motsetninger mellom offiserer og soldater, og de har ingen tillit i massene. Videre er selve grunnlaget for den reaksjonære hæren bygd på arbeidernes og bøndenes lest, som kan gå helt i oppløsning under forløpet av en urettferdig krig. Uavhengig av dette så har de peruanske væpnede styrkene aldri vunnet en krig, de er eksperter på nederlag. Videre har de gjentatte ganger støttet seg på, og fortsetter å støtte seg på den internasjonale reaksjonen, mens vi baserer oss på støtten fra de undertrykte nasjonene, på verdens folk og på det internasjonale proletariatet, som er de nye styrkene.

Folkets geriljahær har ett enkelt, svakt punkt, nemlig dens tilkortkomne utvikling, men de andre sidene utgjør verdifulle fortrinn: Den driver frem en folkekrig for å skape en ny makt. Den har en proletær militærlinje, ledet helt og fullt av Kommunistpartiet. Den er basert på klasse-tapperhet, på revolusjonært heltemot, og på en bevisst disiplin. Dens moral er høy, det er en tett forening mellom offiserer og soldater, og dens hær består av folket selv, i hovedsak fattige arbeidere og bønder.

Men det objektive faktum er at det er store ulikheter mellom fiendens styrker og våre styrker, og hvor det vil ta oss en tidsperiode å gå fra svak til sterk, en periode hvor fiendens mangler blir avslørt og hvor våre fortrinn blir utviklet. Derfor sier vi at vår hær fremstår svak men i essens er sterk, og at fiendens hær fremstår sterk men i essens er svak. For å gå fra svak til sterk må vi derfor drive frem den langvarige krigen, hvilket innebærer tre stadier: Det første er perioden under fiendens strategiske offensive og våre styrkers strategiske defensiv. Det andre vil være perioden under fiendens strategiske konsolidering og våre forberedelser for kontraoffensiven. Det tredje vil være perioden under vår strategiske kontraoffensiv og fiendens strategiske tilbaketrekking.

Ut fra dette lærer formann Gonzalo oss at folkekrig er langvarig – lang og nådeløs, men seierrik – og forteller oss at lengden på dens forløp vil forlenges eller forkortes i rammene av dens langvarige karakter for så vidt som vi slåss innenfor den proletære militærlinjen, siden høyrelinjen utgjør hovedfaren som kan forårsake alvorlige tilbakeskritt i krigen.

I dag befinner vi oss i perioden under fiendens strategiske offensiv og vår egen strategiske defensiv. Vi må styrke folkekrigen gjennom å anvende generalisert geriljakrigføring, legge grunnlaget for det neste stadiet, og betale de kostnader som er nødvendig men slåss for å minimere disse.

II. Byggingen av folkets geriljahær

For å iverksette folkekrigen må vi basere oss på hovedformen for organisering, hvilket er Folkets geriljahær, da ryggraden til den gamle staten er de reaksjonære væpnede styrkene og fordi en først må ødelegge denne reaksjonære hæren for å ødelegge den gamle staten. Partiet må basere seg på en kraftfull hær: «Uten en folkehær har folket ingenting», som formann Mao lærte oss.

Byggingen av hæren gjenspeiler seg i linjen for oppbygging basert på marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning. I korthet har formann Gonzalo bidratt ved å innlemme militsen i folkets geriljahær. Dets opprettelse er et skritt i retning av folkehavet av væpnede masser, og en løsning på det å gå fra uorganiserte masser til masser som er militært organisert.

III. Strategi og taktikk

Formann Gonzalo vektlegger syv punkter knyttet til formann Maos strategi og taktikk, og konkretiserer noen av dem. For å lede folkekrigen må vi vie disse nøye oppmerksomhet.

1. Om strategi og taktikk. Han begynner med formann Maos tese om at strategiens oppgave som en vitenskap er å studere lovene for ledelse av militære operasjoner slik de virker inn på krigssituasjonen som helhet. Oppgaven for vitenskap om kampanjer og taktikk er å studere lovene for ledelse av militære operasjoner i sin delvise karakter. Han gjør en strategisk utvikling når det gjelder hvordan føre krigen i landet som helhet og i hver sone, og med tanke på dens koblinger til den internasjonale situasjonen. Han etablerte aksene, under-aksene, retningslinjene og føringene for bevegelse, som gjør det mulig for oss å ivareta krigens strategiske kurs under enhver omstendighet, og til å møte alle typer politiske og militære operasjoner som kontrarevolusjonen lanserer. På dette grunnlaget etablerte han den Nasjonale militærplanen, som er strategisk sentralisert og taktisk desentralisert, og som starter ved premisset om at alle planer er ideologiske, at de må reflektere både virkeligheten og den krunglete stien som denne virkeligheten vil gi seg uttrykk i. Gjennom å fortsette med Stalin kobler han strategi med taktikk, og etablerer de strategisk-operasjonelle planene, som utgjør de konkrete måtene strategien kobles til de taktiske operasjonene på. Som resultat må hver komité utdype deres strategisk-operasjonelle planer innenfor den strategisk-operasjonelle planen som er felles for hele partiet.

Den korrekte disposisjonen utgår av den rettmessige vurderingen til kommandøren. Med grunnlag i den uunnværlige forståelsen og den nøye studien av fiendens situasjon, vår egen situasjon, og vekselforholdet mellom begge. Det vil si at vi alltid må ha «de to bakketoppene» i mente. Vi må være styrt av en politisk strategi og av en militær strategi.

For utdyping av planene, ta alltid hensyn til de følgende generelle trekkene: 1) Den internasjonale klassekampen mellom revolusjonen og kontrarevolusjonen, ideologi, den internasjonale kommunistbevegelsen, RIM. 2) Klassekampen i landet, kontrarevolusjonen, det politiske tidspunktet, og den kontra-subversive krigen. 3) Utviklingen av folkekrigen, dens balanse, dens lover og lærdommer. 4) Behovet for undersøkelse. 5) Folkekrigen og konstruksjon. 6) Folkekrigen og massene. 7) Tolinjekamp. 8) Programfesting og tidfesting. 9) Holdning og slagord. «Stå opp mot vanskelighetene og vinn større seire!»

Gjennom nesten åtte år med folkekrig har vi hatt fire planer: Plan for iverksettelse, plan for utstasjonering av folkekrigen, plan for erobring av baser, og plan for baseutvikling.

2. Grunnprinsippene for krig. Alle de retningsgivende prinsippene for militære operasjoner stammer fra ett enkelt grunnprinsipp: Gjør alt som er mulig å gjøre for å bevare våre egne styrker og for å utslette fiendens styrker. All krig innebærer kostnader, av og til svært høye. For å spare våre egne styrker må vi utslette styrkene til fienden – men for å utslette fienden, må vi betale prisen for å bevare helheten. Formann Gonzalo lærer oss at man må være forberedt på å betale krigens høyeste kostnader, men vi bør alltid slåss slik at kostnadene alltid er de minste mulige. Det er en motsetning og problemet avhenger av holdning og god planlegging – i hovedsak er det et spørsmål om lederskap. Han herdet oss gjennom «dødens utfordring» [reto a la muerte], gjennom «revolusjonært heltemot» [heroicidad revolucionaria] og gjennom å «høste laurbær i døden» [conquistar lauros a la muerte]. I krig ser vi alltid de to aspektene – det destruktive og det konstruktive – og hvor hovedsiden er det sistnevnte.

3. Geriljataktikk eller basetaktikk. «Fienden rykker fram, vi trekker tilbake. Fienden slår leir, vi forstyrrer dem. Fienden blir utmattet, vi angriper. Fienden trekker tilbake, vi jager.» Denne grunntaktikken må innforlives og anvendes slik at en manøvrerer rundt fienden, finner hans svake punkt og knuser det.

4. Kampanjer for «innsirkling og utsletting» og kontra-kampanjene, folkekrigens hovedform. Det er en lov at kontrarevolusjonen lanserer kampanjer for «innsirkling og utsletting» rettet mot hver enhet av folkegeriljahæren eller mot støttebasene, for å knuse revolusjonen. Folkegeriljahærens operasjoner tar form som kontra-kampanjer, og formann Mao har understreket ni trinn for å knuse en «innsirkling og utslettings»-kampanje: 1) det aktive forsvaret, 2) forberedelsene for en kontra-kampanje, 3) den strategiske tilbaketrekkingen, 4) den strategiske kontraoffensiven, 5) iverksettelsen av kontraoffensiven, 6) konsentreringen av styrker, 7) mobil krigføring, 8) de raske beslutningers krigføring, og 9) utslettelseskrigen. Gjennom å anvende denne loven på folkekrigens forhold, har formann Gonzalo skissert ut de fem delene av kampanjen som gjør det mulig for oss å overvinne de politiske og militære planene til de reaksjonære. Hver kampanje har et spesifikt politisk og militært mål, som oppfylles ved det overraskelsesmoment at vi angriper dem når vi vil, hvor vi vil og slik vi vil. Han konkretiserer de fem skrittene som må følge etter hver militæraksjon for alltid å tjene det politiske målet, i motsetning til kriterier om aksjon for aksjonens skyld. Han understreker viktigheten av å skille mellom essens og framtreden ved fiendens bevegelser. Han har også stadfestet for oss folkekrigens fire former for kamp: 1) gerilja-aksjon med dens to former, angrep og bakholdsangrep, 2) sabotasje, 3) selektiv utsletting, og 4) propaganda og væpnet agitasjon, og forskjellige metoder knyttet til dette.

5. Geriljakrigføringens strategiske rolle. Formann Mao har hevet geriljakrigføring til et strategisk nivå. Før ham ble det oppfattet kun som et taktisk spørsmål som ikke avgjorde krigen i seg selv – men selv om geriljakrigen ikke avgjør krigens utfall som sådan, da dette forutsetter konvensjonell krigføring, så utfører den en serie av strategiske oppgaver som bringer oss frem mot et gunstig utfall av krigen. Vi tenker på storskala geriljakrig, en generalisert geriljakrig som må støtte den langvarige og blodige krigen. Her tar vi utgangspunkt i de seks strategiske utfordringene ved geriljakrigføring: 1) Initiativ, fleksibilitet og planlegging ved gjennomføring av offensive operasjoner innenfor forsvarskrigen, slag basert på raske avgjørelser innenfor den langvarige krigen, samt operasjoner langs de utvendige linjene innenfor krigen i de innvendige linjene [org. sp. “operaciones en las líneas exteriores dentro de la guerra en las líneas interiores”]. 2) Koordinering med den regulære krigføringen. 3) Dannelsen av støttebaser. 4) Strategisk defensiv og strategisk angrep i geriljakrigen. 5) Omdannelsen av geriljakrigen til mobil krigføring. 6) Forhold knyttet til kommando.

6. De ti militære prinsippene. I desember 1947 syntetiserte formann Mao på mesterlig vis den rettmessige og korrekte strategiske linjen fulgt gjennom mer enn 20 års folkekrig i form av ti militære prinsipper. Disse er å finne i del tre av hans artikkel «Situasjonen nå og våre oppgaver». Vi anvender disse prinsippene og det er svært viktig å utvide bruken av dem.

7. Glimrende oppsummering av strategi og taktikk. Formann Mao har på briljant måte oppsummert folkekrigens strategi og taktikk gjennom følgende setning: «Dere kan kjempe på deres vis og vi kjemper på vårt vis. Vi kjemper når vi kan vinne, og trekker oss unna når vi ikke kan vinne.»

«Med andre ord: Dere stoler på moderne våpen og vi stoler på sterkt bevisste, revolusjonære mennesker. Dere utfolder deres overlegenhet i fullt monn, og vi utfolder vår i fullt monn. Dere har deres måte å kjempe på, vi har vår måte. Når dere ønsker å kjempe mot oss, tillater vi dere ikke å gjøre det, dere vil ikke engang greie å finne oss. Men når vi ønsker å kjempe mot dere, sikrer vi oss at dere ikke slipper unna, og vi treffer dere rett på haka og tilintetgjør dere. Når vi er i stand til å tilintetgjøre dere, da gjør vi det så det forslår, men når vi ikke kan, da sørger vi for at dere ikke greier å tilintetgjøre oss. Hvis en ikke vil kjempe når en kan vinne, da er det opportunisme. Hvis en pukker på å kjempe når en ikke kan vinne, er det eventyrpolitikk. Kampen er krumtappen i hele vår strategi og taktikk. Nettopp fordi det er nødvendig å kjempe, innser vi også nødvendigheten av å trekke unna. Hensikten med å trekke seg unna er ene og alene å kjempe og på avgjørende og fullstendig vis tilintetgjøre fienden. Denne strategien og denne taktikken kan bare brukes hvis en setter sin lit til folkets brede masser, og anvendt slik bringer den folkekrigens overlegenhet til full utfoldelse. Hvor overlegen fienden enn er med hensyn til teknisk utstyr, og hvilke knep han enn måtte ty til, vil han alltid finne at han kommer i en passiv posisjon hvor han må motta slagene, og initiativet vil alltid ligge i våre hender.» (Fra «Lenge leve seieren i folkekrigen!», september 1965.)

Gjennom anvendelsen av dette prinsippet viser vi uovervinneligheten ved folkekrigens overlegne strategi, fordi proletariatet som den siste klassen i historien har skapt sin egen overlegne form for krig, og som ingen annen klasse, inkludert borgerskapet med dets fremste politiske og militære strateger, er i stand til å beseire. De reaksjonære drømmer om å utarbeide mer «overlegne strategier» enn folkekrig, men er dømt til å feile siden de er imot historie. Etter nesten åtte år vinner vår folkekrig flammende seire, og demonstrerer folkekrigens uovervinnelighet.

De militante i Perus kommunistparti antar helt og fullt partiets militærlinje, etablert av formann Gonzalo, som med basis i marxismen-leninismen-maoismen – det internasjonale proletariatets fremste skaperverk – har angitt vår militære linje gjennom Gonzalos tenkning og dermed gitt oss et uovervinnelig våpen – den forente folkekrigen først og fremst på landsbygden sammen med byene som støtte.

Vi bærer den frem som den høyeste formen for kamp, det er den strålende fakkelen i verden, og fremsetter den universelle gyldigheten ved den evig levende marxismen-leninismen-maoismen.

LENGE LEVE PARTIETS MILITÆRLINJE!

FOLKEKRIGEN ER UOVERVINNELIG!


[1] Den største kulturelle folkegruppen i Ayacucho- og Apurímac-regionen.

[2] En cacique var en høvding over indiene i Cusco-området, oppnevnt av visekongen.

[3] Autsparia, Uscho Pedro og Llaccolla var ledere for opprør sør i Peru.

[4] Andres A. Caceres organiserte en mektig geriljabevegelse mot inntrengerne.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!