Av to kommunistiske aktivister

Dette er et spørsmål som vi kommunister ofte blir spurt om. Svaret er at kommunister tar i bruk en rekke forskjellige metoder for å beskytte aktivister mot identifisering og offentlig eksponering – sladding og maskering er to av disse metodene.

Når kommunister tar i bruk slike metoder, så er det flere grunner til dette:

1) Fascister forfølger kommunister og radikale folk. De tidligste fascistiske organisasjonene, som eksempelvis det paramilitære “Samfundsvernet” her i Norge, ble grunnlagt nettopp som reaksjon mot kommunismen. Deres uttalte mål var å slå ned på den politiske radikaliseringen av arbeiderne, og tjene som den borgerlige ordenens væpnede forsvarere – som dens “hvite garde”. Også i dag peker fascister ut kommunistene som deres hovedfiende, sammen med andre “fiender” som jøder, muslimer, feminister, lhbt-folk, funksjonshemmede, innvandrere, osv. Mange av disse har opplevd fascistisk vold og terror på kroppen, og atskillig flere lever under konstant trussel om vold og terror av denne typen, eksempelvis gjennom registrering, oppsøk på hjemmeadresser, hatpropaganda, trusselbrev og liknende. Flere maoister har opplevd at nazister har oppsøkt hjemmeadressen deres for å forsøke å skremme dem. Som kommunistiske aktivister er det vår plikt å beskytte våre kamerater, venner, familier og oss selv mot slik forfølgelse.

2) Overvåkings- og etterretningstjenester overvåker kommunister. Politiets sikkerhetstjeneste (tidligere POT) registrerer kommunister og folk som mistenkes for å være kommunister. I det hele tatt ble det moderne politiet i sin tid etablert på sammenslåingen av de fascistiske “hvite gardene” og de tidligere kommunale politiforordningene, med “opprørsbekjempelse” som deres viktigste “samfunnsoppdrag”. Typiske metoder som politiet historisk har brukt, er eksempelvis kartlegging, razziaer, vilkårlig varetekt osv. (Se eks. “Opprørspolitiets røtter”) Det er imidlertid ikke bare politiet som driver med denne typen virksomhet. Også militærets etterretning og spesialenheter gjør det, herunder norsk e-tjeneste gjennom det såkalte UKUSA-samarbeidet. Dette er ikke en virksomhet som retter seg kun mot kommunister og revolusjonære, men også mot folk som driver med solidaritetsarbeid, hjelpearbeid, uavhengig journalistikk, granskningsarbeid, osv. Kort sagt enhver organisasjon eller person som ut fra de imperialistiske statenes syn oppfattes som non grata eller motstandere av den imperialistiske doktrinen.

3) Borgerlige medier, politikere og etatsledere angriper systematisk alle de oppfatter som trussel mot borgerlig “demokrati” og “forretningsorden”, og mot den økonomiske bunnlinja til disse aktørene selv. Dette har blant annet gitt seg utslag i at kommunister og andre revolusjonære har blitt gjort til mål for mange av de største og mest sensasjonsprega svertekampanjene og straffeprosessene i moderne historie. Mest kjent er prosessene i USA under HUAC (House Un-American Activities Committee) og det senere SACB (Subversive Activities Controll Board) under McCarthys ledelse. Et eksempel fra norsk hold er de anti-kommunistiske forfølgelsene i kjølvannet av Kråkerøy-talen og de såkalte "beredskapslovene".

4) En dramatisk konsekvens av overvåking så man eksempelvis i Danmark under 2. verdenskrig, da de tyske okkupantene kunne arrestere tusenvis av kommunister på grunnlag av informasjon fra politiet. Det samme skjedde i Norge. Slik havnet hundrevis av skandinaviske kommunister i tyske konsentrasjonsleire, der flere døde og de fleste overlevende ble preget for livet. På 70-tallet ble den svarte bevegelsen i USA nesten ødelagt av politi og FBI, dels på grunn av overvåking og infiltrasjon. I 1973 ble en norsk-marrokaner likvidert av israelsk etterretning på Lillehammer, mistenkt for å være palestinsk aktivist. Overvåking har altså fått fatale følger også i perioder uten intensiv revolusjonær kamp i vesten. I land som India, Brasil, Peru, Tyrkia og så videre, blir tusenvis av mennesker drept årlig som følger av overvåking, som fiender av staten.

5) Det er mange sjefer som av naturlige årsaker er antikommunister. Kapitalistene og staten har historisk “svartelistet” kommunister, gjerne i samarbeid med politi eller politisk motiverte overvåkere, for å holde dem vekk fra arbeidslivet. Mange sjefer ønsker ikke “bråkmakere” på sin arbeidsplass. Vi har en rekke eksempler fra norsk historie med dette. Med sosiale medier trenger ikke sjefene å svarteliste kommunister – det kan være nok med et google-søk på navnet til den som søker jobb. Det er svært vanlig at sjefer gjør dette i en ansettelsesprosess. Men også noen foreldre kan være et problem, for en del unge folk. Det er ingen grunn til å eksponere unge kommunister for antikommunistiske foreldre eller onkler.

6) Å forsvare våre aktivister er å forsvare den kommunistiske og antifascistiske organiseringen. Dette er ikke et individuelt valg eller et spørsmål om “mot”. Å gi fascister og reaksjonære informasjon om aktive kommunister er potensielt livsfarlig. Det er ingenting “modig” ved å blottlegge seg selv eller andre revolusjonære – være seg på nett eller i fysisk offentlighet – det er dumdristig og å ta en unødvendig risiko. Får fiender oversikt over én aktivist, er veien betydelig kortere til den neste – og til full oversikt over hele organisasjoner og miljøer. Om én aktivist blir skadd eller trakassert, får det ringvirkninger for oss alle.

Kort oppsummert: vi anonymiserer bilder for å beskytte aktivister og organisasjoner mot forfølgelse, trakassering, sabotasje og overvåking fra fiender, særlig fascister og overvåkingspoliti.

I tillegg tar vi en rekke andre tiltak, og vi oppfordrer alle antifascister og revolusjonære til å være på vakt og til å utvikle gode sikkerhetsrutiner.