Av en aktivist.

Svenske kommunister organiserte en "valgkritisk kampanje" i forbindelse med høstens valg i Sverige. Slik som norske kommunister, har de svenske kameratene kommet fram til at valgsirkuset er en bløff, og at det ikke dreier seg om noe "skjebnevalg" mellom høyrepopulisme og rødgrønne der kommunister og antifascister velge side. De har etter valget lagt ut en analyse her:

Valresultatet: Det blir pest eller kolera

En uke etter valget, er de fleste litt ferdig med saken. De fleste har gått videre i hva de tenker på, media er ikke lenger dominert av temaet. Men jeg ønsker likevel å kommentere kort om dette, og forhåpentligvis si noe som er relevant også i framtidige valg, og for kampen mot fascismen.

1) For det første - media fordreier virkeligheten. De som kun har fulgt valget via mediene, ville trodd at Sverigedemokraterna kom til å bli største parti. Nesten hver eneste sak har handlet om disse. Men over 80% av velgerne stemte ikke på dette partiet. Det er lov å føle seg lurt. Men la det heller være en advarsel om å aldri stole på borgerlig media. Vær kritisk, gjør egne undersøkelser, ikke kjøp verdensbildet som journalister og redaktører presenterer med sterkt motiv om å maksimere klikk og inntekter.

2) For det andre - media forandrer virkeligheten. Hvor hadde Sverigedemokraterna vært uten media-hype? De andre partiene elsker å angripe dette partiet. Og media elsker å skrive om den store striden mellom høyrepopulismen og de mer etablerte partiene. Slik media i Norge alltid har elsket å skrive om Frp. Og slik de dekker valg i Nederland og Frankrike, på en slik måte at norske lesere tror "høyrepopulistene" har vunnet valgene der, selv om også de har manglet støtte fra 80% av velgerne. Media og de gamle partiene bidrar enormt til framgangen til slike parti. Og en av måtene de bidrar på, er å gjøre "innvandring" og islam til hovedsak i valg og nyhetsbilde. Det er rimelig å anta at dette har bidratt til framgangen. Når Trump gjorde media til sin "fiende", var dette en stor løgn verdig en propagandasjef av Goebbles-typen. Media var Trump sin viktigste venn. Og de stiller også gladelig opp for sverigedemokrater - slik de også gjør det for Listhaug. Som en dressert elefant i sirkusmanesjen, kravler journalistene fra de tunge gamle mediene opp på nok en vaklevoren krakk, og forsøker å balansere på ett bein. Når de forsøker å "ta" høyrepopulistene, er det et trist skue. Slett ikke underlig at høyrepopulistene smiler lurt...

3) For det tredje - det er et falskt skille mellom høyrepopulistene og de andre partiene. Begge parter tjener, eller tror de tjener, på å framstille forskjellen som større enn den er. Hvor like partiene er, ser man tydeligst i land der høyrepopulistene for lengst er tatt inn i den såkalte varmen. I Norge der de sitter i regjering. I Danmark der de lenge har vært støtteparti for danske liberale og konservative. I Østerrike der Frihetspartiet har regjert med de kristenkonservative. Og så videre. Det er ikke et vannskille av før og etter. Med Frp i regjering har flere flyktninger fått opphold i Norge årlig, enn med de såkalt "rødgrønne". Moralprekener for eller mot flyktninger blir gjort til skamme av virkeligheten. Også flyktningpolitikken styres av helt andre forhold, enn antall stemmer hit eller dit. Som all annen politikk i borgerlige stater, settes det svært snevre rammer for hva politikere kan gjøre. Partiene framstår forskjellig i valgkampen, for det er jobben deres. De skal, som produkter i butikkhyllene, gi velgeren (konsumenten) illusjonen av valgfrihet. Jo mer det bugner, jo flere fristende farger og gode røverkjøp, jo bedre er det - for kapitalistene. Kapitalismen kan administreres noe forskjellig, men nyansene er svært små for massene. Og særlig er nyansene små for alle dem som er utenfor - for mennesker på flukt og fattigfolk på bunnen.

4) For det fjerde - å avsløre at forskjellen er liten, er ikke et forsøk på å renvaske høyrepopulistene. Tvert om, det er å avsløre sosialdemokrater, liberalere og konservative. De kan ikke slippe unna med å framstille seg selv som store humanister. De administrerer kapitalismen, som plyndrer fattigfolk. De administrerer grotesk undertrykking av verdens fattigste. De administrerer sønderbombing av verdens fattigste land. De slår seg på brystet over å slippe inn noen flyktninger, samtidig som våpenleveransene direkte til krigene disse menneskene flykter fra, får fortsette helt uhemmet. Rett til alle parter i Syria, rett til Saudi Arabias krig mot Jemen. Man kan rett og slett ikke, ikke som antiimperialist eller revolusjonær eller sosialist, bidra til å hylle disse partiene inn i et slags falskt humanistisk og demokratisk slør. Når man framstiller høyrepopulistene som noe fundamentalt annet, er det nettopp dét man gjør. Om man framstiller det som om kampen mot disse er en viktig ideologisk kamp, er det å gi opp den offensive kapitalismekritikken og antiimperialismen. Dette må man forene med en viss respekt for alle de ærlige menneskene, som i forakt mot den utilslørte rasismen fra høyrepopulistene, stemmer mot dem ved valget. Mange av disse vil vi ofte være enig med, når det gjelder en rekke saker og spørsmål. Vi må kunne innta en vennlig holdning til disse, uten å legge skjul på vår egen analyse. Men mer enn det, kommunister må kunne innta en vennlig holdning til majoriteten av høyrepopulistenes velgere også. Svært mange av disse stemmer i protest mot et korrupt system, og for det de ser som eneste alternativ. Å holde tunga rett i munnen, innebærer å avvise samtlige borgerlige partier og hele deres valgsirkus, og samtidig arbeide for å komme massene av velgere i møte. I mange land avstår majoriteten av proletariatet helt fra å stemme, men i de skandinaviske landene deltar flertallet fortsatt i valgene. Å avvise valget, er ikke å avvise disse, men å jobbe konsekvent for å gi alle disse et virkelig alternativ - i stedet for å bli kooptert av det bestående systemet.

5) For det femte - det er sånn at ikke engang fascismen kan man bekjempe effektivt, fra en posisjon som framstiller høyrepopulistene som noe kvalitativt annet enn de andre borgerlige partiene, og ved å forene "alle" mot høyrepopulistene. Forskjellen mellom sosialdemokrater og sverigedemokrater er ikke forskjellen mellom demokrati og fascisme. Det finnes et fascistisk potensial i hele den borgerlige partifloraen. Fascistlederne og fascistenes lakeier ble i mellomkrigstida rekruttert fra hele partispekteret. Mussolini begynte karrieren i det sosialdemokratiske Sosialistpartiet, Quisling begynte i Bondepartiet (som seinere ble Senterpartiet) og den britiske fascistlederen Oswald Mosley begynte i det konservative Tory-partiet. I Tyskland ble Htiler utnevnt til kansler av konservative Hindenburg, etter at nazistene fikk en tredjedel av stemmene. I siste valg der både kommunister og sosialdemokrater deltok, var det over 60% som ikke stemte på nazistene. Likevel fikk Hitler oppdrag å danne regjering, fra det konservative statsoverhodet og på anbefaling av den gamle konservative kansleren von Papen. Historien er en viktig læremester, for den tar livet av noen myter og feilaktige forestillinger som fort danner seg. Fascismen oppstår historisk ikke mot systemet, men hovedsakelig innenfor det. Fascismen kommer historisk ikke bare fra "høyre" innenfor parlamentarismen, men trekker næring fra hele spekteret av borgerlige og småborgerlige partier. Og fascismen er slett ikke avhengig av å "vinne valg" - historisk har den aldri vunnet valg, den har bare brukt dem som én del av arenaene de spiller på. Og dermed kan fascismen slett ikke bekjempes ved å forene de demokratiske partiene eller ved å påføre den valgnederlag. Det kan derimot argumenteres for at antifascistene gjorde en strategisk brøler, da de slo ring om Weimar-republikken for å bekjempe fascismen, da Weimar-republikken selv ga Hitler nøklene til regjeringskontorene. Jeg mener SD ikke er et fascistparti. Jeg mener til og med at det gir liten mening å si at de ligger vesentlig nærmere fascismen enn de andre Riksdagspartiene gjør. Som Frp har de hatt mange fascister i sine rekker. Men den norske staten trenger ikke Frp i regjering, for å opptre fascistisk overfor andre land (bomber og okkupasjoner) eller for å stenge grenser eller overvåke og forfølge opposisjonelle. Fascismen er ikke et sett politiske ideer, det er kapitalismens siste skanse mot revolusjonen. Fascisme er når borgerstaten slipper den "demokratiske" masken, og utøver kapitalistdiktaturet åpent og hemningsløst. Om fascisme var å stenge ute mennesker på flukt, så er fascismen her for lenge siden. Europa har i mange tiår trukket piggtråd over sine grenser for å kunne sluse inn en for kapitalen behagelig mengde billig arbeidskraft, og samtidig stenge den humanitære krisen i den tredje verden ute. Videre er det slik at de fascistiske terrorgruppene må bekjempes på gata, og når fascismen i krisetid blir et foretrukket alternativ i store deler av borgerskapet, kan det ikke stanses med parlamentarisk spill og "forsvar av demokratiet". Da borgerskapet grep til fascismen, da tyske industriherrer tok Hitler inn i varmen og sponset hans vei til makten, var det som siste utvei for å stoppe det revolusjonære proletariatet og den sosialistiske revolusjonen. I en slik situasjon kan fascismen bare stanses med revolusjonær krig. Historisk kom fascismen til å spise alle kompromisser villig, fordi hvert kompromiss med fascismen, betydde enda et skritt mot deres fulle maktovertagelse. Å "bekjempe" dette, med kompromisser med de andre borgerlige partiene, er en strategisk feil som man kan komme til å betale dyrt for. Særlig i en situasjon der stadig fler mister troen på de gamle partiene og det gamle systemet, slik tendensen er i store deler av Europa.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!