Av Ragnar Røed.

Innledningsvis – dette er kun et forsøk på å gi en kort framstilling av hva maoisme er og hvorfor kommunister i dag må være maoister. For å kunne holde det nettopp kortfattet, vil ikke teksten inneholde mye argumentasjon og mange eksempler, men den vil kun legge fram noen av de viktigste konklusjonene som maoistene er kommet fram til.

  1. Maoismen er marxismen-leninismen-maoismen. Den er det tredje stadiet av marxismen, som har løftet marxismen opp til et høyere og mer avansert nivå. Det er marxismen i vår epoke, etter at marxismen ble etablert på 1800-tallet, etter Pariserkommunen i 1871, etter leninismen ble etablert etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og opprettelsen av en sosialistisk leir i en tredjedel av verden med Russland og Kina som viktigste land, etter folkekrigen i Kina og kulturrevolusjonen i 1966 til 1976 – og etter bølgen av nasjonale frigjøringskriger fra 50-tallet og fram til vår tid.

  2. Maoismen er marxisme i dag, maoismen er leninismen i dag. Lenin sa at marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete situasjonen. Marx, som ga navn til ideologien, etablerte denne som en vitenskapelig sosialisme. Marxismen, i dag maoismen, er vitenskapen om hvordan proletariatet kan gjøre revolusjon og skape kommunisme. Ingen vitenskap kan stå stille. En vitenskap om proletariatets revolusjon og makt kunne ikke bli ferdig utforma på 1800-tallet, før de store proletære revolusjonene på 1900-tallet! Som vitenskap må den være praktisk. Teorien må prøves mot praksis og brukes i praksis. Den må forandre seg i tråd med at praksis forbedres og løftes til et høyere nivå. Det er bare maoismen som gjør dette fullt ut i dag, og derfor er det bare maoismen som er marxisme i dag. Den som vil være marxist eller leninist i dag må være maoist.

  3. Maoismen er proletariatets ideologi. I klassesamfunnet har all tenkning klassekarakter. Ideologiene til borgerskapet og småborgerskapet dominerer tenkninga i kapitalismen. Dette er en gjenspeiling av at borgerskapet har den økonomiske og politiske makta, de har makta over stat og kapital, og det er en gjenspeiling av at deler av småborgerskapet er dem som har i oppgave å forvalte staten og kapitalen på vegne av borgerskapet. Småborgerlige sjikt står i en særstilling som produsenter av ideologi i kapitalismen. For eksempel er det dem som lager reklame, de er prester, politikere, lærere, journalister, designere og så videre. Deres ideologi har samme klassekarakter, den er borgerlig, men den opptrer i uendelig antall former. Den opptrer som anarkisme, liberalisme, konservatisme, sosialdemokrati, fascisme og så videre. Ideologien er en del av alle slags produkter og institusjoner, fra nyheter og reklame, til kirker og skoler. Hele kulturen gjennomsyres av kapitalismen, av borgerskapets verdensbilde og småborgerskapets tolkning av dette. Mot alt dette står én proletarisk ideologi: den vitenskapelige kommunismen, i dag maoismen.

  4. Maoismen må være proletariatets ideologi fordi proletariatet er den mest revolusjonære klassen i kapitalismen. Bare proletariatet er sterkt og stort nok til å organisere en ny statsmakt og ødelegge borgerskapets makt. Proletariatet har dette som sin historisk oppgave. Proletariatet er klassen som samles i svære kollektiver, på store arbeidsplasser og i proletære nabolag. Proletariatet er klassen som skaper verdiene i samfunnet, og som utbyttes og dermed er proletariatets arbeid kilden til kapitalen. Da Marx avslørte merverdien avslørte han hvordan kapitalismen er avhengig av proletariatet, men at proletariatet ikke er avhengig av kapitalistene – at det tvert om er slik at kapitalistene er en parasitt på proletariatets rygg. Men Marx slo fast at oppdagelsen av klasser eller merverdi ikke var hans største oppdagelse, men at denne lå i at han avslørte at kapitalismen bare eksisterer på et bestemt trinn i utviklingen til menneskeheten, og at det er en historisk nødvendighet at proletariatet avskaffer kapitalismen ved å organisere seg som politisk parti, gjøre revolusjon og etablere seg som herskende klasse gjennom proletariatets revolusjonære diktatur. Dette gjelder også i en verden, der semi-føydale forhold hersker i store deler av verden og der fattigbønder i mange land utgjør hovedkraften for nydemokratisk og sosialistisk revolusjon. Også i disse landene, i fast allianse med bøndene, må proletariatet og dets parti lede revolusjonen.

  5. Maoismen er utviklet i første rekke av seks store kommunistiske ledere, av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. Karl Marx og Friedrich Engels utviklet det første trinnet, marxismen. Engels mente at de to viktigste oppdagelsene i dette trinnet, var loven om merverdien som viste hvordan kapitalismen fungerte og den historiske materialismen, som var marxismen anvendt på historien for å avdekke hvordan og hvorfor menneskesamfunnet utvikles gjennom klassekampen. De påviste at historien ikke beveger seg i sirkel eller tilfeldig, men at det er en lovmessighet at menneskesamfunnet utvikler seg framover og oppover – på tross av tilbakeslag – og at dette skjer i rykk og napp, at det skjer i evolusjon og i revolusjoner. Det var den historiske materialismen som avslørte proletariatets historiske rolle. Marxismen ble utviklet på grunnlag av tre kilder – britisk politisk økonomi, tysk filosofi og fransk sosialisme. Og marxismen forvandlet, med sin dialektiske materialisme, sosialismen fra utopi til vitenskap – som proletariatets ideologi.

  6. Vladimir Lenin og Josef Stalin utviklet og formulerte leninismen, det andre trinnet i marxismen. Stalin sier at dette var marxismen i imperialismen sin tidsalder og i tidsalderen til den proletariske revolusjonen. Lenin påviste med marxistisk økonomi at kapitalismen på 1900-tallet gikk inn i sin nye, høyere og siste fase: den monopolistiske kapitalismen, kjent som imperialismen. Han utviklet videre kampen mot revisjonismen og reformismen, og for den proletære revolusjonen. Han utviklet tesen om bolsjevisering av kommunistpartiet, for partiet som en revolusjonær fortropp og generalstab. Og i tråd med dette bygde Lenin og Stalin opp Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) som ledelse for den russiske revolusjonen, den sosialistiske oppbyggingen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Lenin utviklet teorien om proletarisk ledelse av den demokratiske revolusjonen i tilbakeliggende land, om arbeider- og bonderegjeringen, og la grunnlaget for ideologien som veiledet den sosialistiske oppbyggingen i Sovjetunionen under Stalins ledelse.

  7. Mao Zedong ga navn til maoismen, men maoismen ble formulert klart og konsist av formann Gonzalo, lederen for Perus Kommunistiske Parti. Maoismen utviklet marxismen videre innenfor alle dens tre deler: For det første, innenfor filosofien, der maoismen slår fast at den dialektiske forståelsen av utvikling har en grunnlov: nemlig loven om motsigelsen. Alle ting og forhold er en enhet av motsigelser, derfor må vi bruke denne loven for å forstå alle fenomeners utvikling. For det andre, innen økonomien, der maoismen avslører byråkratkapitalismen som en særskilt form for underutviklet kapitalisme i de tilbakeliggende landa, holdt tilbake av imperialismen, samt i forståelsen av den sosialistiske økonomien og politikken i førersetet, at politikk er konsentrert økonomi. For det tredje innen den vitenskapelige sosialismen, særlig med utviklingen av masselinja som metode og verdensbilde, langvarig folkekrig som proletariatets militærpolitiske strategi og utviklingen av kulturrevolusjon som metoden med å revolusjonere sosialismen helt fram til kommunismen. Dette er framstående eksempler på maoismens videreutvikling av marxismen, men det er bare toppen av isfjellet. Maoismen innebærer mer enn dette, og en rekke andre store fremskritt i forståelsen av proletarisk revolusjon.

  8. Maoismen kunne ikke formuleres klart og tydelig før etter Maos død, og etter at sosialismen i Kina falt i kontrarevolusjonen fra 1976 til 1978. Maos linje forsvart av venstrelinja i Kinas Kommunistiske Parti (KKP), først og fremst Maos kone Jiang Qing, Shanghai-lederen Zhang Chunqiao og to andre kamerater. Disse sto for den røde linja med kulturrevolusjon for proletariatets diktatur på alle områder. De sto mot høyrelinja sin teori om at det ikke var klassekampen som var nøkkelleddet, men at det var først og fremst produksjonen som skulle utvikle sosialismen. Høyrelinja førte Kina tilbake til kapitalismen, og omdanna proletariatets diktatur til en fascistisk stat. Venstrelinja sine ledere ble fengslet og flere av dem ble dømt til døden. Lokale ledere ble fengslet, drept eller de forsvant. Men kulturrevolusjonen og Mao Zedongs tenkning inspirerte millioner av mennesker over hele verden, og førte til at det ble dannet en rekke nye kommunistpartier på revolusjonært grunnlag. Disse startet folkekriger i Peru, India, Filippinene, Tyrkia og Nepal.

  9. Perus Kommunistiske Parti (PKP) ble gjenreist under ledelse av formann Gonzalo på 1970-tallet. Han hadde vært i Kina under kulturrevolusjonen, og lærte mye der. I 1980, etter at sosialismen hadde falt i Kina og en rekke partier ble oppløst i forvirring eller ble reformister slik som norske AKP(m-l), innledet PKP folkekrigen i Peru. Og de innledet denne under maoismens fane. De formulerte for første gang maoismen som “-isme” og som noe mer og noe annet enn “Mao Zedongs tenkning”. Mao Zedong inspirerte kommunister over hele verden. Maoismen er ikke Maos tanker om Kina, men hva som er universelt fra disse - altså hvilke aspekter ved Mao og KKP sin utvikling av marxismen-leninismen, som er gyldige i hele verden og for hele proletariatet. Maoismen er allmenngyldig.

  10. Gonzalo og PKP slår fast at Maos masselinje, linja for langvarig folkekrig og linja for kulturrevolusjon, er de fremste eksemplene på maoismens universelle gyldighet, sammen med maoismens videreutvikling av marxismens filosofi og økonomi. De slår fast at kjerna i maoismen er politisk makt til proletariatet. Kort betyr dette: Masselinja som arbeidsmetode og som verdensbilde. At man ser at det er massene – folket sjøl – som skaper historien. Og at man ikke bare ser dette, men jobber i tråd med dette verdensbildet for å politisere, mobilisere og organisere massene sjøl, særlig proletariatet og de fattigste og mest utbytta delene av proletariatet. Den langvarige folkekrigen som militærpolitisk strategi. At man ser at politisk makt vokser ut av geværløpet. At bare et væpna folk kan beseire den gamle staten og etablere proletariatets nye stat. Å praktisere væpna kamp som den kjerna i kampen om statsmakta, og væpne hele folket, skape en folkehær og en folkemilits som del av denne, og å føre krigen først på lavt nivå med enkle midler, bygge rød makt og røde baseområder som er kjerna i folkekrigen, og sakte men sikkert ødelegge den gamle staten og særlig deres voldsapparat og byråkrati og erstatte dette med proletariatets egen politiske makt. Å føre folkekrigen ved å bygge proletariatets tre verktøy: kommunistpartiet, folkehæren og enhetsfronten, den nye staten. Kulturrevolusjonen som en fortsettelse av tolinjekampen, kampen mot revisjonismen og av den proletære revolusjonen i sosialismen sjøl. Å føre den revolusjonære kampen i kommunistpartiet sjøl og innad i arbeiderstaten. Å føre politisk og ideologisk kamp om hvilken vei sosialismen skal gå, om den skal fortsette på den kommunistiske veien eller gå over på den kapitalistiske veien. Å mobilisere massene dristig i denne kampen for å utbre proletariatets diktatur på alle områder, helt fram til hele verden er kommunistisk. Innen både folkekrigen og kulturrevolusjonen brukes masselinja, masselinja ligger til grunn for disse, og loven om motsigelsen ligger til grunn for alt, fordi bare ved å gripe hvilke motsigelser som finnes og peke korrekt ut hva som er den viktigste motsigelsen (hovedmotsigelsen) og hvilke motsigelser som er underordna, kan proletariatet gjennom sitt parti være i stand til lede kampen og føre den helt fram til seier.

  11. Formann Gonzalo har, i formuleringen av maoismen og anvendelsen av den på de konkrete forholda i Peru, gjort flere presiseringer og videreutviklinger: Linja for konsentrisk oppbygging av revolusjonens verktøy. Det vil si oppbyggingen av kommunistpartiet som kjerne i revolusjonen. Som bolsjevisert parti, som fortropp, som generalstab, som utgjør senter i hele proletariatet og hele klassens politiske organisasjon. Oppbyggingen av folkehæren rundt partiet, som en ny type hær som fører væpna kamp, produserer for egen overlevelse og som fører politisk og ideologisk kamp blant massene for å politisere, mobilisere og organisere massene. Oppbyggingen av den revolusjonære enhetsfronten rundt folkehæren, som kime og frø til den nye staten. Oppbyggingen av denne enhetsfronten som proletariatets organisasjon for politisk makt, for revolusjon og særlig i de røde baseområdene der proletariatet først er i stand til å knuse den gamle makta og nøytralisere fienden. Linja for militarisering av kommunistpartiene. Erkjennelsen av at et parti som skal føre krig må være et parti for krig. At en militær organisasjon må være militært organisert. At et parti av en ny type, et virkelig bolsjevikparti, ikke kan være et vanlig borgerlig parti for parlamentarisme, valg og reformer – men derimot et hemmelig parti, organisert med sterk sikkerhet, organisert militant og for militans, med streng sikkerhet. Linja for et væpna folk, for at massenes makt sikres ved massenes egen organisering, i det Gonzalo kaller “havet av væpna masser”. Om makta vokser ut av geværløpet må hele folket holde i geværet. Det kan ikke utskilles til noen få “eksperter” i en profesjonell vervehær, men må innebære linja fra Marx og Lenin og Mao, om å organisere arbeidermilitser og folkemilitser – hele folket som én eneste stor folkehær for å forsvare og utbre proletariatets revolusjonære makt, helt fram til kommunismen, altså folkekrig fram til kommunismen. Disse punktene, og flere andre – som analysen av byråkratkapitalisme og vektleggingen av Jefetura ("stor ledelse") – inngår i Gonzalos tenkning. Gonzalos tenkning er maoismen anvendt på de konkrete forholdene for revolusjonen i Peru, men det er allmenngyldige konklusjoner i denne tenkningen, som derfor også gjelder i resten av verden.

  12. Maoismen er ikke en “fin tanke” – det er en den nødvendige oppsummeringen, konkretiseringen og praktiske bruken av vitenskapen om proletarisk revolusjon. Det er den integrerte og sammenhengende forståelsen av hvordan proletariatet kan ta makta, holde på den, forsvare den, bruke den til å avskaffe klassene for alltid og etablere verdenskommunismen. Den er en universell vitenskap for alle kontinenter og for alle land, i dagens kapitalistiske verden. Den erklærer ærlig at den er proletariatets eneste ideologi – slik kommunistpartiet også må være proletariatets eneste parti. Én klasse, med én historisk oppgave, under ledelse av én ideologi og ett parti. Maoismen avdekker historiske lover, er utprøvd i praksis og oppsummert fra praksis, og dermed er den uovervinnelig fordi den er sann. Proletariatet er den største og sterkeste klassen noensinne i historien. Under korrekt ledelse og korrekt ideologi, politisert, mobilisert og organisert i og for folkekrigen, så kan ikke proletariatet tape. Vi er dømt til å seire. Den neste bølgen av proletarisk verdensrevolusjon vil skje under maoismens fane.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!