Av Ragnar Røed.

Forandringene i samfunnet skyldes først og fremst utviklingen av de indre motsetningene i samfunnet, dvs. av motsetningene mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene, av motsetningene mellom klassene, av motsetningene mellom det nye og det gamle. Utviklingen av disse motsetningene driver samfunnet framover og fører til at det gamle samfunn avløses av et nytt samfunn.
- Mao Zedong

Vår oppgave er å organisere proletariatet. Kommunistpartiet skal være organisasjonen av de mest framskredne og aktive i proletariatet. Den høyeste formen for proletariatets organisering. Og vår organisering av massene må bygge på organisering av større deler av proletariatet.

Vår revolusjon baserer seg ikke fundamentalt på “alle som har det vondt” eller “alle som opplever marginalisering og undertrykking”. Vår revolusjon er å erstatte borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur - å erstatte kapitalisme med sosialisme på vei mot kommunismen.

Dette er ikke et moralspørsmål. Det er et spørsmål om historiens utviklingslover. Menneskesamfunnet drives framover av klassekamp. Klassekamp er uttrykk for grunnleggende motsigelser i produksjonen, i kapitalismen mellom samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse - motsigelsen mellom sosialisert produksjon og kapitalistisk tilegnelse av produktene.

Dette er videre et spørsmål om politisk makt og staten. Alle stater i et klassesamfunn er klassestater. Ingen stater kan eksistere om de ikke er uttrykk for en klasses politiske organisering, og representerer en klasses (eller flere klassers) interesser. Borgerskapets stat kan ikke erstattes av noe annet enn en stat ledet av proletariatet. Ingen andre klasser vil lede et brudd med kapitalismen og en utvikling til kommunismen.

Dette er ikke irrelevant for oss nå. Tvert om. Dette er fundamentet i vår strategi. Vi må organisere proletariatet for seg ved å skape klassebevissthet og klasseorganisering for revolusjon. Uten dette vil vi ikke lykkes med vårt mål. Dette er hele poenget med vår eksistens.

Proletariatet må samles rundt noe felles - rundt sine felles klasseinteresser. Proletariatet kan ikke samles ved å “legge sammen” alle undertrykka grupper. Vi får ikke et samla politisk proletariat ved å si LGBT-folk pluss kvinner pluss svarte pluss muslimer. Alle disse gruppene består av både borgerskap, småborgerskap og proletariat. Det er riktig og viktig å slåss for frigjøring for alle undertrykka grupper. Og det er også riktig og viktig med særegen organisering innenfor en rekke kampavsnitt. Men hovedoppgaven for kommunistene er å samle proletariatet til kamp med sine klasseinteresser som fundament.

Vi tar klassestandpunkt for proletariatet. Og vi søker enhet med de som har klassetilhørighet i proletariatet. Dette er to forskjellige saker. Klassestandpunktet kan tas på ideologisk grunnlag. Småborgere kan ta proletariatets klassestandpunkt - akkurat som de kan ta standpunkt for borgerskapet og borgerskapets stat. Men klassetilhørigheten bestemmes av objektive forhold. Det bestemmes av hvilken gruppe i samfunnet man inngår i - det bestemmes av forholdet man har til produksjonsmidlene (besitter eller eiendomsløs), stillingen i organiseringa i samfunnet (overordna eller underordna), andelen av den sosiale rikdommen (hvor mye penger og andre goder man har til å leve av) og hvordan man får denne (lønn, utbytte eller andre måter). Vi søker å organisere det faktisk objektive proletariatet, i organisasjoner som tar et virkelig klassestandpunkt for denne klassen.

Den harde kjerna i det norske proletariatet er de som arbeider i lavtlønte jobber, nederst i den sosiale organiseringa, uten særlig frihet i sitt arbeid, uten stor grad av spesialisering (høy utdanning) og uten å eie produksjonsmidler. Typiske proletarer er de fleste arbeidere innenfor industri, bygg- og anlegg, offentlig tjenesteytelse (helsevesen), privat tjenesteytelse (butikker), transport og lager. De absolutt fleste funksjonærer, kontorister, intellektuelle og akademikere er ikke en del av denne klassen - de tilhører småborgerskapet, klassen “mellom” proletariat og borgerskap.

Vi bruker Mao Zedongs teori om de tre verktøyene; kommunistpartiet, folkehæren og enhetsfronten - og sier at dette er de tre formene for proletariatets klasseorganisering, med partiet som kjerna og ledende innenfor hær og front. Vår eneste oppgave er å politisere, mobilisere og organisere proletariatet og dets allierte for og i disse organisasjonsformene - med mål om å ta den politiske makta.

Dette er den røde tråden i vår organisering. Dette er vår politiske generallinje. Dette må gjennomsyre vår innretning, vårt fokus og våre planer. Det må settes opp mot tendenser til å behandle politikk som et koldtbord, der man kan plukke det man spontant har lyst på. Det må settes opp mot spontanisme, å jakte på populære og dagsaktuelle mediesaker for et blaff av oppmerksomhet. Det må settes opp mot tendenser til å leke “privelegieleken” for å finne den minst privilegerte, som om det gir noen ny innsikt i seg selv.

Vi må ta utgangspunkt i Mao Zedongs klasseanalyse, i hans utforming av en generallinje for revolusjonen i Kina, i masselinja og hans linje for å tjene folket. Vi må ta utgangspunkt i idealet om at kommunister må svømme blant massene som fisken svømmer i vannet. Og vi må ta utgangspunkt i Lenins linje om å gå til de dypeste og bredeste massene, altså til vanlige proletarer og særlig de fattigste proletarene. Dette er en linje av avgjørende strategisk betydning. Det er ikke moralisme, men marxisme, som ligger til grunn for vårt klassestandpunkt. Og det må veilede oss i alle politiske spørsmål.

“Vårt standpunkt er proletariatets og folkemassenes standpunkt. For medlemmer av det kommunistiske parti betyr det at de må stå på partiets standpunkt og være trofaste mot partiets ånd og partiets politikk.”
- Mao Zedong

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!