Av Ragnar Røed.

Boka Hva må gjøres? er en av Lenins store og klassiske bidrag til marxismens skattekiste. Den leninistiske partimodellen, tesen om at proletariatets revolusjonære parti må være et parti av en ny type, kommer blant annet fra denne kilden.

Hele boka ligger i klassikerarkivet til Tjen Folket Media. (Lenke.)

Lenin skrev mye mer om partiet, og Stalin og bolsjevikpartiet bidro ytterligere til klarhet innenfor teorien som de russiske kommunistene utviklet under Lenins ledelse. Hva må gjøres? er blant annet et kraftig oppgjør med økonomismen, som sto for en linje der sosialistene ble hengende etter resten av klassen i stedet for å gå i spissen. Hele den leninistiske partiteorien kulminerer i bolsjeviseringen av kommunistpartiet, og utgangspunktet er Lenins lære om partiet av en ny type.

Leninismens partimodell er en modell der partiet bygges som fortropp og generalstab for proletarisk revolusjon. Partiet er av en ny type, fordi det skiller seg grunnleggende fra de borgerlige partiene av den gamle typen. Partiet omfatter ikke hele den revolusjonære bevegelsen, men er kun en organisering av de mest ledende innenfor denne bevegelsen. Når partiet skal ha en slik særegen rolle, må de revolusjonære stille helt særegne krav til organiseringen av det. Lenin skriver:

De revolusjonæres organisasjon derimot må først og fremst bestå av folk hvis yrke er revolusjonær virksomhet (...). Overfor dette alminnelige kjennetegn på medlemmer av en slik organisasjon må enhver forskjell mellom arbeidere og intellektuelle utviskes fullstendig , for ikke å snakke om forskjeller mellom de enkelte fag innenfor den ene og andre gruppen. Denne organisasjonen må nødvendigvis være ikke meget omfattende og så konspirativt som mulig.

Kort sagt mener Lenin at partiorganisasjonen ikke skal være en organisasjon som omfatter alle som støtter saken. De gamle sosialdemokratiske partiene var bygd på samme måte som de vanlige borgerlige partiene. Alle som ville kunne bli medlem. Lenin derimot, mente den ledende organisasjonen måtte bestå hovedsakelig av folk som prioriterte revolusjonær virksomhet foran alt annet, at den dermed ikke ville telle så mange folk (ikke være “meget omfattende”) og også være organisert med streng sikkerhet (“så konspirativt som mulig”).

Lenin skiller i Hva må gjøres? mellom et eneveldig land som Russland og et land med flere demokratiske rettigheter. Men dette var før fascismen slo over Europa som en svart bølge på 20- og 30-tallet. De gamle borgerlige “demokratiene” falt korthus for borgerlig fascisme. Og de kommunistiske partiene var de første ofrene for de nye fascistiske regimene.

De vestlig-europeiske partiene var i hovedsak bygget som svære partier, som “meget omfattende partier”. De hadde medlemslister og stilte til valg. De var verken organisert så konspirativt som mulig, eller med streng utvelgelse av medlemmer. Og det største av disse partiene var tyske KPD, som var verdens største kommunistparti utenfor Sovjetunionen. Da Hitler og nazistene grep makten ble disse raskt rullet opp, knust, og titusenvis av kommunister endte sine dager i konsentrasjonsleirene. Det samme skjedde med kommunister i Italia, Frankrike, Danmark - og Norge.

Det er naivt å organisere seg for legalitet, når enhver revolusjonær forstår at en revolusjon ikke vokser ut av legaliteten. Ingen sosialistisk revolusjon har noensinne blitt innledet av et parlamentarisk flertall innenfor en borgerlig stat. Lenge før noe slikt er engang teoretisk mulig, vil borgerskapets mest ytterliggående krefter iverksette fascistisk terror og forfølgelse. Legalitet vil vike for illegalitet. Dette har vi sett i de fleste land der revolusjonære bevegelser har fått en viss styrke. Fascismen i Vest-Europa var et fenomen Lenin ikke kunne ta høyde for i 1902. Men de mer enn 100 årene som er gått siden den gang, må være en læremester for dagens revolusjonære.

Kort sagt - revolusjonære bør organisere seg for “eneveldet” (for fascismen) før dette er for sent. Maoistene i Peru har utviklet tesen videre til militariseringen av kommunistpartiene, altså å organisere kommunistpartier for å føre revolusjonær krig, fordi revolusjon er at folket griper makta med våpen og den dermed ikke kan være noe annet enn en folkets revolusjonære krig.

Videre skriver Lenin:

Ja, denne erkjennelse er utrolig sterkt avbleket. Vår hovedsynd i organisatorisk henseende er at vi med vårt dilettanteri har svekket den revolusjonæres prestisje i Russland . Holdningsløs og vinglet i teoretiske spørsmål, med en trang horisont, henvisende til massenes spontanitet for å unnskylde sin egen slapphet, mer lik en fagforeningssekretær enn en folketribun, uten evne til å legge fram en omfattende og djerv plan som kunne inngyte også motstanderne respekt, uerfaren og klosset i sin yrkeskunst – kampen mot det politiske politi – herregud!, dette er – ikke en revolusjonær, men en ynkelig dilettant. Ingen praktiker bør bli fornærmet på meg for disse skarpe ord, for når det gjelder manglende skolering, adresserer jeg dem først og fremst til meg selv. Jeg arbeidet i en sirkel som satte seg meget vide, altomfattende oppgaver, og alle vi medlemmer av denne kretsen fant det hardt å måtte erkjenne at vi var dilettanter i et slikt historisk øyeblikk, da en med en omskrivning av et gammelt ordtak kunne si: gi oss en organisasjon av revolusjonære, – og vi skal rokke hele Russland!

Store norske leksikon definerer dilettant slik: “Dilettant er en person som bare for sin fornøyelses skyld sysler med kunst eller vitenskap. Begrepet brukes ofte nedsettende om en som ikke har tilstrekkelige kunnskaper i et fag.”

Sitatet står ellers støtt på egne bein. Skal massene ta de revolusjonære på alvor, må de revolusjonære ta sine oppgaver på alvor. Lenin mener dette var en hovedsynd for russiske revolusjonære før revolusjonsforsøket i 1905. Og han mener dette er utgangspunkt for en rekke feil:
* At man vingler og ikke tar stilling i teoretiske spørsmål.
* At man har trang horisont, altså tenker kortsiktig.
* At man overlater initiativet til massene, at man venter på at folk skal være “klare” eller “mer modne” og så videre.
* At man unnskylder sin egen slapphet eller inaktivitet med at “folk er ikke klare for noe mer nå”.

Dette bør være saker en revolusjonær kan kjenne igjen hos seg selv eller hos andre den dag i dag. Lenin er uforsonlig, men han slår fast at dette er en kritikk som aller mest rammet han selv som ung revolusjonær. Og han slår inspirerende fast at om man derimot har en organisasjon av folk som behandler revolusjon som et yrke og et fag, som ikke er dilettanter men profesjonelle revolusjonære, så kan man snu opp ned på et land!

Lenin skriver også:

For deltakelse i vår bevegelse må det eneste alvorlige organisatoriske prinsipp være: den strengeste konspirasjon, det strengeste utvalg av medlemmer, utdannelse av yrkesrevolusjonære. Når først disse egenskaper er til stede, vil noe langt større enn «demokratisme» være sikret: full kameratslig tillit mellom de revolusjonære. Og dette større er ubetinget mer nødvendig for oss, fordi det hos oss i Russland ikke kan være tale om å erstatte det med en alminnelig demokratisk kontroll. Og det ville være et stort mistak å tro at umuligheten av en virkelig «demokratisk» kontroll gjør medlemmene av den revolusjonære organisasjonen ukontrollerbare: de har ikke tid til å tenke på barnaktige former for demokratisme (demokratisme innenfor en liten kjerne av kamerater som har full tillit til hverandre), men de føler sitt ansvar meget levende, for de vet samtidig av erfaring at en organisasjon av virkelige revolusjonære ikke viker tilbake for noe middel for å kvitte seg med et uskikket medlem.

Lenin slår altså fast at i hans ånd, må den revolusjonære organisasjonen ha som organisatorisk prinsipp at ikke hvem som helst kan bli medlem. Og han går mye lenger enn som så, han tar til orde for den strengeste utvelgelsen av medlemmer og at man ikke viker tilbake for noe middel for å kvitte seg med medlemmer som ikke holder mål.

Da er det ikke snakk om å bruke borgerlig målestokk for hvem som er skikket eller “verdig”, men om nettopp å se på Lenins krav - om at organisasjonen skal utdanne yrkesrevolusjonære, at den skal skape “folketribuner” i stedet for “fagforeningssekretærer”.

Lenin skriver om forskjellen på den revolusjonære (parti-)organisasjonen og fagforeningene (og andre masseorganisasjoner). Maoismen har utviklet dette lenger og systematisert det. Yrkesrevolusjonære må utdannes slik Lenin skriver. De vokser ikke på trær eller faller ned fra himmelen. De må fostres i massekampen og dermed er det ikke bare avgjørende for revolusjonen å organisere massene, men det er avgjørende for å kunne skape dedikerte revolusjonære, at man organiserer folk som enda ikke er dette. Og at man jobber systematisk med utdanning av revolusjonære.

Maoismen er marxismen-leninismen i dag, og den bygger på Lenin men har også utviklet teorien lenger. Den gir oss enda bedre redskaper for å forstå samspillet mellom partiorganisasjonen og masseorganisasjonene. Det kan hjelpe oss å forstå nødvendigheten av å bolsjevikisk kaderorganisering og breie masseorganisasjoner. Men ved hvert skritt framover må kommunistene bekjempe tendenser til høyreavvik og “venstre”-avvik. Også i spørsmålet om bolsjevikpartiet og masselinja, finnes det en høyrelinje og en falsk “venstre”-linje.

Høyrelinja fornekter kaderpartiet og viktigheten av yrkesrevolusjonære. Høyrelinja vil ikke stille strenge krav til utvelgelse av medlemmer, og har alltid som ideal at partiet skal være “meget omfattende”. Høyrelinja fornekter den konspiratoriske organiseringen (i dag klandestiniteten), militariseringen og bolsjeviseringen. Og høyrelinja vil forvrenge Maos masselinje, til ren økonomisme. Det vil si at man forveksler masselinja med populisme, og tror at masselinja betyr å si det som folk flest liker å høre. Altså at man ikke ser seg selv som en fortropp, eller vil ta det tunge ansvaret som hviler på dem som må gå i spissen, men ender i den mer behagelige posisjonen som haleheng til enkelte undertrykte grupper eller “folk” generelt.

På den andre sida har man “venstre”-avviket, som kun ser verdien av kaderpartiet og “glemmer” eller systematisk nedprioriterer massearbeidet og masseorganisasjoner. Det er også uttrykk for “venstre”-avvik å se ned på massene, å se ned på de mindre dedikerte og å behandle seg selv og de relativt mest aktive som de eneste som betyr noe. Lenins poeng om å organisere yrkesrevolusjonære er at disse må fostres og utdannes. Og hvorfra skal disse komme, om ikke fra alle dem som enda ikke er yrkesrevolusjonære i dag? Hvor kommer rekruttene fra, om man ikke tar organiseringen av de relativt mindre aktive eller passive sympatisørene på det største alvor? “Venstre”-avviket tar også lett på enhver semi-legal eller legal organisering, siden den klandestine organiseringen er hovedsida og det viktigste, men glemmer at veien til slike organisasjoner svært ofte går via legal og semi-legal kamp.

Både til høyre og “venstre” ser man hele tiden dilettanteri. Folk som ikke tar oppgaven på det største alvor, som et yrke, og som ikke stiller spørsmål vitenskapelig. Men som lar seg veilede av “magefølelsen”, tro eller spontane innfall. Å finne den korrekte veien framover krever et bevisst brudd med denne metoden.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!