Av Ragnar V. Røed.

Populister, nazister og sjåvinister samles i ånden rundt påstanden om at vår tids store konflikt står mellom “globalisme” og “nasjonalisme”. Dette får de god hjelp til av media og liberalistene, som i bunn og grunn er enige, bare at de mener å stille seg på den andre siden i den innbilte skjebnekampen. Men påstanden samsvarer ikke med virkeligheten, den er falsk retorikk som tjener borgerskapets politiske interesser.

Imperialisme, ikke “globalisme”!

Selve ordene “globalisme” og “globalist” brukes ofte av fascister og konspirasjonsteoretikere. De bruker disse begrepene konsekvent, og de inngår i deres ideologi som kodeord for jøder og jødisk innflytelse. Dessverre har også en rekke ikke-fascister adoptert “globalisme”-begrepet. Sosialsjåvinister (sosialister i ord, sjåvinister i handling) bruker gjerne dette begrepet i stedet for imperialisme, som er et marxistisk begrep som faktisk gir en god beskrivelse av virkeligheten.

Kamp, konflikt - eller motsigelser som vi maoister sier - er utgangspunktet for all utvikling, fremskritt og forandring. Verden er full av disse, og det er kampen mellom sidene i motsigelsene som gjør at verden hele tiden er i bevegelse og endring. I dag hevder maoistene at de tre grunnleggende motsigelsene i verden er:
* Motsigelsen mellom imperialistene på den ene siden og undertrykte land og folk på den andre.
* Motsigelsen mellom proletariat og borgerskap i de kapitalistiske landene.
* Motsigelsen mellom de forskjellige imperialistene.

Imperialismen er vår tids kapitalisme, der et knippe kapitalistiske stormakter, land og monopolselskaper har delt verden mellom seg. Overgangen til imperialismen skjedde for hundre år siden. Den direkte kolonialismen var i hovedsak over til fordel for en noe mer fordekt form for kolonialisme. Aldri i denne perioden har herskerne i realiteten vært “globalister”. De har ikke jobbet for å forene verdens folk, eller å gjøre verden til én samla homogen enhet. Det gjør de fortsatt ikke. De jobber for å ekspandere så mye de kan og overta land, folk og ressurser. Men imperialismen vil ikke bare samle verden i et system, men også dele den mer og mer både politisk, økonomisk og sosialt.

Imperialisme betyr murer og piggtråd

Hånd i hånd med ekspansjonen, har de imperialistiske statene bevart sine grenser og gjerne sine tollmurer. Verdens største imperialist, verdens eneste supermakt, USA, har aldri bygget ned sine grenser. De kjemper for sine selskaper, sine arméer, sin politiske, økonomiske og militære innflytelse. De kjemper for å bryte ned andres grenser. Men deres egne grenser beskytter de med armert betong, piggtråd og soldater. Deres egne tollmurer beskytter de med handelskriger. De billige råvarene “deres” beskytter de med å invadere land og gjennomføre “regimeskifte”.

Slik jobber også de europeiske statene. Tysk og fransk kapital jobber i tospann for å bryte ned grensene mellom europeiske land sjøl, fordi dette tjener deres interesser. De kan dominere innenfor Eurosonen. Og de trenger denne sonen for å kunne konkurrere på verdensplan. Sammen er EU-landene på størrelse med USA økonomisk. Men alene er Frankrike eller Tyskland mye mindre. Yttergrensene er ikke hermetisk lukket. Og kapitalistene har ingenting imot billig arbeidskraft og en reservearmé av arbeidsløse eller vikarer som kan presse ned lønninger, men dette betyr slett ikke at den europeiske herskerklassen har revet ned grensene mot Asia og Afrika. Eller at latinamerikanere bare kan fly over og bosette seg der de vil. Europas grenser er tungt militariserte, det er høye gjerder, krigsskip og helikoptre på vakt. I store interneringsleire samles titalls tusen av verdens fattigste og mest fortvilte mennesker, ved Europas dørstokk.

Teorien om “globalisme” er gammel og feil

Når folk snakker om “globalisering” (og “globalisme”) er det som oftest imperialisme og liberalisme de snakker om. Når fascistene snakker om det, handler det om en fantasifull konspirasjonsteori der jødene eller “eliten” jobber dels fordekt for å skape én verden under én regjering (“New World Order”). Når den liberale intelligentsiaen snakker om disse tingene, handler det om å relativisere og “pynte” på imperialismens ødeleggelser. Men de eneste eksemplene som har rot i noe virkelig, beskriver enten imperialistisk økonomi og politikk, eller liberalistisk ideologi. Idéen om at herskerne kjemper for en “ny verdensorden” er ikke ny, like lite som liberalernes flørting med de samme idéene er det. Også blant enkelte “marxister” har det vært en forestilling om at dette er tendensen i vår tid. Karl Kautsky så for seg at systemet skulle bli “ultraimperialisme”. I sin bok om imperialismen fra 1916 raljerte Lenin over dette, og han avslørte at dette var en falsk forestilling. Lenin skriver:

“Hvilke gode hensikter de engelske prestene og den søtladne Kautsky enn har hatt – den objektive, dvs. virkelige sosiale betydning av hans «teori» er ene og alene denne: på høyst reaksjonær vis å trøste massene med håpet om at en varig fred er mulig under kapitalismen, idet en avleder oppmerksomheten fra nåtidens skarpe motsetninger og tilspissede problemer og retter den mot en eller annen foregitt, ny, framtidig «ultraimperialismes» forløyede perspektiver. Et bedrag mot massene og ingenting annet, det er innholdet i Kautskys «marxistiske» teori.”

Kautsky så nemlig for seg at “ultraimperialismen”, den forente verdenskapitalismen, betydde en form for stabilitet. Et verdensmonopol innenfor alle sfærer av samfunnet. Lenin river dette i filler. Imperialismen fører ikke til fred, men til krig. Monopolisering leder ikke til ett forent verdensmonopol, men til en stadig mer tilspisset kamp mellom stadig færre store monopoler. Dannelsen av imperialistiske stormakter og deres imperier, og deres deling av verden mellom seg, fører ikke til at krigen forsvinner, men til at nye kriger for omfordeling blir spørsmål om overlevelse for imperialistene.

De hundre årene som er gått etter Lenins store verk, har vist at dette er fullstendig sant. To verdenskriger og en blodig og langvarig “kald krig”, har til sammen krevd langt over 100 millioner døde. I tillegg har vi en rekke kriger på siden av disse største konfliktene. Og de fortsetter den dag i dag. Se på Syria og Jemen! Det er verken “ultraimperialisme” eller noen forent verdensregjering å se på bakken i disse landene.

Imperialisme betyr både mer likhet og mer ulikhet

Imperialisme betyr ikke en samling av verden. Imperialisme betyr at kløften mellom noen få rike imperialistiske land, og massene i den tredje verden, blir en stadig dypere og bredere kløft. Forskjellen mellom fattig og rik øker dramatisk. Og selv i de imperialistiske landene selv, er det for lenge siden slutt på høykonjunkturen som fulgte av 2. verdenskrig. Det er slutt på de store velferdsreformene, siden 1970-tallet er det innstramming, velferdskutt og liberalisering som har stått øverst på agendaen.

Å kalle dette for “globalisering”, som om tendensen eller ideologien går i retning å forene verden, er farlig upresist. For det er det motsatte som skjer. Karl Marx og Friedrich Engels har avdekket at kapitalismen ganske riktig sosialiserer produksjonen. Den knytter samfunnet sammen, og snart hele verden, til et sammenhengende system. Den fører til en kompleks og innviklet arbeidsdeling, der vi i dag ser varer settes sammen i Kina, med bestanddeler fra Afrika og Asia, for å selges på markeder i Europa og Nord-Amerika. Denne tendensen har imperialismen virkelig satt i system og aksellerert. Og Lenin påviser hvordan dette er én side av imperialismen (kapitalismen i vår epoke), at den sosialiserer og knytter sammen. Men, som marxismen avslører, betyr kapitalisme at selv om produksjonen er sosial, så er tilegnelsen kapitalistisk. Makta, eiendommen, kontrollen, forbruket, tilbudet, etterspørselen - alt dette er mer privat, mer kapitalistisk, enn noensinne! Dette er den grunnleggende motsigelsen i det kapitalistiske systemet selv, motsigelsen mellom sosial produksjon og kapitalistisk tilegnelse.

Slik får vi en verden, der varer produseres i lange produksjonslinjer som strekker seg over hele verden, før de konsumeres fjernt fra der de produseres, samtidig som beslutningen om hva som skal produseres er fullstendig i kapitalistenes hender. Samtidig som det rår anarki, som gjør at det stadig produseres alt for mye av ting folk ikke trenger, og svært mange trenger mer enn de kan kjøpe. Dette er kapitalismen, dette er imperialismen, dette er systemets vesen. Og dette gjør ikke verden homogen i ordets rette forstand. Riktignok forenkler den motsigelsene. De kokes ned til klassemotsigelser og motsigelser mellom utbytta og utbyttere. Og de skaper et internasjonalt proletariat som kan begrave kapitalismen for alltid. Men kaoset, krisene, krigene, konfliktene, de enorme forskjellene, de forsvinner slett ikke. Tvert om, de er en del av systemet selv.

“Globalisme” og “nasjonalisme” går hånd i hånd

I dette tilsynelatende kaoset, er ikke “globalisme” og “nasjonalisme”, eller mer presist liberalisme og sjåvinisme, egentlig et motsetningspar. Den tilsynelatende konflikten vi ser mellom politikere som står på den ene eller andre siden i dette spørsmålet, er ikke noe annet enn den eldgamle motsigelsen mellom pisken og gulrota. Det er en stadig spenning i enhver herskerklasse, i hvordan man skal herske. Videre er motsigelsen også et uttrykk for konflikter av en mer “håndfast” type innad i borgerskapet. Mellom kapital som trenger forsvar i form av en tollmur, og den kapitalen som hindres i å flyte fritt av denne tollmuren. Eller mellom sektorer og grupper i småborgerskapet som er knytta til de forskjellige kapitalinteressene. Som vanlig er de moralske forestillingene hovedsakelig en “glasur på kaka”. Eller som Bertolt Brecht sa “først kommer flesket, så kommer moralen”...

Liberalismen og sjåvinismen er et tospann, som liberalismen og konservatismen. De jobber best når de kan jobbe sammen. På den ene siden vil imperialistene bryte seg tvers gjennom andre imperialister sine grenser og sperringer, på den andre siden vil de samle “sine egne” tett rundt seg og holde andre imperialister ute eller nede. På den ene siden vil de ha billig arbeidskraft og nok arbeidsløse til at de som er i arbeid blir redde for å drive lønnskamp, på den andre siden tjener de på å sette utlendinger opp mot borgere, sette svarte opp mot hvite, i klassisk “splitt-og-hersk”-manér. På den ene siden må de legitimere sin makt med at den er moralsk god, med “menneskerettigheter” og “demokrati”, på den andre siden må man være “realistisk” og “stille krav”. Og grenser må vi ha, for “vi kan ikke ta imot hele Afrika”, som den norske kongen sa på en så “folkelig måte”...

Da borgerskapet kjempet gjennom kapitalismen, måtte de også kjempe gjennom nasjonen. Den franske revolusjonen forente Frankrike som nasjon, på en helt ny måte. Og som marxismens teori om nasjonene sier, var opprettelsen av nasjonale markeder en nødvendighet for kapitalismen. Stalin beskriver i sitt klassiske verk om marxismen og det nasjonale spørsmålet, hvordan de moderne nasjonalstatene er kapitalismens verk. Riktignok er det svært mange stater i verden, som ikke på noe vis er homogene nasjonalstater. De som kan kalles noe slikt er, og har alltid vært, i mindretall. Men selve nasjonen oppsto først med kapitalismen. Før dette hadde man stammer, folkegrupper, klaner, ætter, småkongedømmer, riker, og alle slags varianter og overgangsformer av slike. Og borgerskapet gjorde seg med én gang til politisk talsperson for hele nasjonen. De trengte bøndene og arbeiderne sin hjelp, for å nøytralisere de gamle adelige herskerne. Nasjonalismen var svært nyttig, og fra begynnelsen av tett knyttet til det borgerlige prosjektet om å etablere forente kapitalistiske markeder og akkumulere stadig mer kapital på grunnlag av disse.

Både liberalisme og sjåvinisme tjener imperialismen

Sjåvinismen som fulgte, var fra begynnelsen av nyttig for kapitalistene. Den var en nødvendighet da Europa koloniserte resten av verden. Og den ble enda viktigere da imperialismens epoke begynte. Den har vært helt nødvendig for å legitimere alle kriger etter dette. Og den er avgjørende i land som Norge i dag, for å legitimere at et rikt imperialistisk land plyndrer fattige folk i den tredje verden. Forskjellige former for sjåvinisme har også vært svært nyttig for å splitte proletariatet, for å sette menn opp mot kvinner, for å sette hvite opp mot svarte, kristne opp mot jøder eller muslimer, og så videre. Alt dette har tjent kapitalen, og tjener kapitalen, enten borgerskapet er bevisst på det eller ikke.

Den såkalte “nasjonalismen” i vesten, er sjelden noe annet enn sjåvinisme. Det er “våre egne først”, samtidig som man “glemmer” at rikdommen i stor grad skyldes at “de andre” holdes nede i fattigdom og blir plyndret av “våre egne” selskaper. Det er “vi kan ikke ta imot alle flyktninger”, samtidig som norske bombefly ødelegger Libya og norske våpen dreper barn i Jemen. Man kan se mellom fingrene med at den norske staten skaper flyktninger, men man kan ikke akseptere at disse kommer hit. Og når polske bygningsarbeidere søker arbeid i Norge, er sjåvinismen ikke langt under overflaten, selv om den fort kan bli forkledd på et eller annet vis.

I den tredje verden er den nasjonale revolusjonen en del av, og første stadium av, den sosialistiske revolusjonen. Disse nydemokratiske revolusjonene bygger på en klasseallianse mellom proletariatet, bondemassene, småborgere og deler av borgerskapet. Målet er i første omgang å etablere et sjølstendig land, løsrevet fra imperialismen. Denne revolusjonen er nasjonaldemokratisk, men også her er sjåvinisme og snever nasjonalisme et giftig blindspor.

Liberalisme og sjåvinisme er borgerlig ideologi. De bekjemper klassekamp innbitt, fra hvert sitt ståsted, men med samme intensitet. Både liberalismen og sjåvinismen har sin “venstrefløy”, som kan prate om arbeiderklassen når det gir politisk gevinst. Eller kanskje om “svake” og “marginaliserte” grupper som rammes av “globalismen”/”nasjonalismen”. Men deres varme ord er som et kyss av Judas eller Brutus, nåde den som får en varm omfavnelse av slike krefter… Bare borgerskapet og deres lakeier har noe å tjene på dette systemet, uansett om det kommer i “global”-liberalistisk eller “nasjonal”-sjåvinistisk form, og alle andre skal få bære byrdene.

Når dét er sagt, må det igjen presiseres at motsigelsene i borgerskapet på ingen måte er rene skinnmotsigelser. Det er ikke bare overflatiske og retoriske stridigheter dem imellom, men virkelige fløyer og klassefraksjoner som på enkeltområder har dypt motstridende interesser. Denne kampen kan være knallhard. Som gamle dagers fyrster og konger kunne stikke kniven i ryggen på hverandre og utkjempe store slag om tronen, kan fraksjoner i borgerskapet gå til innbyrdes krig mot hverandre. De kan mønstre politiske “soldater” til kamp seg imellom. De kan stille kandidater mot hverandre i valg. De kan pumpe opp hver sin side i politiske kamper. Slik man så forskjellige deler av borgerskapet fylke seg bak Clinton og Trump, og sprøyte inn midler til de forskjellige kampanjene. Det finnes millionærer som finansierer rasistiske alternative medier, og millionærer som støtter såkalt antirasistiske NGOer. Eller borgerlige institusjoner kan, slik den norske staten gjør det, gi penger til både islamofobe Human Rights Service og til Islamsk Råd Norge. Altså de kan sette noe penger på begge parter, en såkalt “helgardering” som man sier innenfor tipping.

Den politiske kampen mellom fraksjoner i borgerskapet er virkelig, men vi må avsløre at det som alltid i det borgerlige demokratiet bare dreier seg om hvilke representanter for borgerskapet som skal få administrere kapitalismen. Klasseinnholdet og de store linjene i politikken er ikke på valg. Vi får ikke stemme over hvem som skal bære byrdene, enten av det ene eller det andre. Og i virkeligheten er den store forskjellen på de to sidene, for eksempel mellom AP og Frp eller mellom Clinton og Trump, i realiteten høyst symbolsk. I praktisk og konkret politikk, er det svært liten reell forskjell. Krever den kapitalistiske økonomien en innstramming så strammes det inn, krever den en oppmyking så mykes det opp. Og ingen politiske krefter kan velge vekk den imperialistiske politikken, uten sosialistisk revolusjon.

Fram for den proletariske internasjonalismen!

Proletariatets kamp for befrielse er i sin natur internasjonal. Den historiske oppgaven til proletariatet er å feie kapitalismen vekk fra kloden, og slik legge klassesamfunn i grava én gang for alle. Målet er verdenskommunismen, et lysende mål for menneskeheten. En forutsetning for å fjerne sult, nød, krig, elendighet, epidemier, miljøødeleggelser og en rekke andre enorme utfordringer, som er direkte knyttet til kapitalismen som system. Det finnes ingen annen vei til verdenskommunismen, enn proletarisk revolusjon. I landene i den tredje verden tar den proletariske verdensrevolusjonen en nasjonal form, som nydemokratisk revolusjon. Denne vil først feie imperialismen ut av landet og knuse restene av føydalismen som fortsatt finnes i disse landene. I de kapitalistiske landene tar den direkte form av sosialistisk revolusjon.

Proletariatet er den samme klassen over hele verden. Proletarer kommer i alle slags farger og fasonger, proletarer kommer med alle aldre, språk, kulturer og religioner. Men proletariatet har én felles klasseinteresse, og det er å overta den allerede sosialiserte produksjonen, sentralisere den i sine hender, og sosialisere også tilegnelsen. Slik oppheves den grunnleggende motsigelsen i systemet. Et nytt system reiser seg. Et kommunistisk system av planøkonomi og fellesskap. Et virkelig menneskelig system. Enhver form for liberalisme eller sjåvinisme, uansett hvilken politisk farge den kler seg i, vil videreføre kapitalismen i en eller annen form. Dermed videreføres krisene og krigene, og miljøkatastrofen som setter hele arten og millioner av andre arter sin framtid på spill.

Verken en innesluttet “proteksjonistisk” kapitalisme eller en “fri” og liberal kapitalisme, tilbyr noe virkelig alternativ. Fabler om selvstendige kapitalistiske land, uavhengig av verdenssystemet eller uberørt av kriser og kriger, er mer utopisk og urealistisk enn de villeste feberfantasier. Det er rett og slett umulig. Som Lenin slo fast er ikke imperialisme en “valgt politikk”, men vår epokes form for kapitalisme. Selv de som ikke vil spille spillet, tvinges like fullt til å delta eller opptre som brikker i det. Og det er umulig å la det regne imperialisme over alle andre, uten at man selv preges. Som Marx sa kan ikke et folk som undertrykker et annet folk, selv bli fri. Eller som amerikanere sier det: “what goes around comes around”.

Fram for verdenskommunismen!

Liberalisme og sjåvinisme er ikke noe nytt, og de feies lett vekk av et kjempende proletariat som forenes på klassekampens grunn. De forsvinner ikke av seg selv, men de er like dødsdømt som alle andre former for borgerlig ideologi. De tjener kun til å bevare dette systemet, hvis dager er talte for lengst. Imperialismen ser mektig ut, og den er farlig, men den er døende og råtnende. De reaksjonære er, som Mao sier, papirtigre. Tross tenner og klør, kan de reduseres til en haug brennende aske av folkekrigens flammer. Når asken blåser bort kan verdens folk virkelig forene seg.

Med kommunismen forsvinner ethvert behov for storstilt migrasjon, som følge av dyp sosial nød eller krig, for disse finnes ikke lenger. Miljøødeleggelsene kan tøyles og presses tilbake, fordi anarkiet i produksjonen er vekk og erstatta med planøkonomi. Sult og de store sykdommene kan raskt fjernes fullstendig, da det allerede lages nok mat til alle, og mange av de mest livsnødvendige medisinene og vaksinene allerede er kjent og velutprøvd. Det eneste hinderet for verdens masser er manglende kjøpekraft, et konsept for historiebøkene i en kommunistisk verden. Ingen arbeidsløshet, ingen mafia eller kriminelle bander, ingen narkotikahandel eller trafficking. Ingen sultelønn for asiatiske tenåringer som syr klær for vestlig konsum. En lysende framtid åpner seg for våre etterkommere. Det er ikke bare mulig, men dømt til å skje, som følge av kapitalismens egne utviklingslover og proletariatets enorme potensial. Hvor lang tid det vil ta, kommer blant annet an på din innsats!

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!