Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Nettstedet e24 som fokuserer på finansnyheter, gjengir foran 2019 en liste over 30 "risikofaktorer" som er utarbeidet av en av toppene i den store tyske banken Deutche Bank:
Se Deutsche Bank-toppens liste: 30 risikofaktorer for 2019

Han beskriver et markant børsfall fra oktober 2018 og framover, men ser ingen åpenlys forklaring:
"Slok bruker mye av sin tid på å finne ut hvorfor aksjemarkedet stiger eller faller, men denne gangen mangler han svar."

For kommunister er ikke dette iøynefallende. Den borgerlige politiske økonomien opererer innenfor rammene satt av de herskende tanker. Eller, litt enklere sagt, dagens økonomer må legge til grunn at kapitalismen enten er bra eller minimum "det minste ondet". Den marxistiske økonomiske teorien derimot, har sitt utgangspunkt i Karl Marx sin kritikk av den politiske økonomien. Altså stiller marxismen seg grunnleggende kritisk ikke bare til kapitalismen, men også til den kapitalistiske (politiske) økonomiske teorien. En av marxismens teser, bevist igjen og igjen av historiske økonomiske data, er kapitalismens sykliske kriser. Med relativt jevne mellomrom, gjennomgår kapitalismen en periode av krise. Krisa er i sitt vesen en overproduksjonskrise. Krisa skyldes ikke egentlig en mangel eller "feil" ved kapitalismen, men er en del av dens vesen. For å maksimere profitt, produserer kapitalistene maksimalt med varer, og i lengden kan ikke alle disse omsettes på markedet. Det lages mer varer enn det er mulig å selge. Denne overfloden fører til krise, til nedgang, til konkurser, og dermed til knapphet. At oveflod fører til knapphet, er en av kapitalismens absurde økonomiske lover. På linje med andre absurditeter, som at konkurranse fører til monopol, altså en relativ opphevelse av konkurransen, som igjen fører til en skjerpet konkurranse mellom de stadig større og mer dominerende kapitalgruppene seg i mellom.

Den grunnleggende årsaken til de sykliske krisene, er kapitalismens grunnleggende motsigelse mellom sosial produksjon og kapitalistisk tilegnelse. Eller anarkiet i produksjonen, som følge av den kapitalistiske tilegnelsen. Kapitalismen er kronisk ustabil. Og parallelt med de sykliske krisene, preges også kapitalismen av den allmenne krisa. En generell og altomfattende krise i hele det kapitalistiske systemet, som stadig forsterkes av de sykliske krisene. Det er påvist av marxistiske økonomer at de sykliske krisene slår inn i den kapitalistiske verdensøkonomien med omtrent 8 til 12 års mellomrom. Den forrige sykliske krisen, som innen borgerlig økonomi kalles "finanskrisen", begynte i 2008. Før dette hadde man den såkalte ".com-krisen" som begynte rundt år 2000. Vi er dermed inne i en periode der vi kan forvente en ny syklisk krise. Toppen i Deutche Bank kan ikke forklare fallet på børsene, og hans beste forklaring er latterlig nok å skylde på dataprogrammene til finansinstitusjonene (!) og e24 skriver: "Han (...) peker på at algoritmehandel og store investorers regelbaserte investeringer kan være noe av årsaken til fallet i høst."

Marxismen understreker viktigheten av å skille mellom form og innhold, mellom hvordan et fenomen framstår, og hvordan det faktisk er. Hvordan krisene kommer til uttrykk, om det er "boligkrise", "finanskrise", ".com-krise" eller "oljekrise", er egentlig ikke årsak til krisa. Det er kun hvor den først slår ut eller gir seg til kjenne for markedet. Selve årsaken må søkes dypere, i systemets vesen, slik Karl Marx har gjort. Når den sykliske krisa igjen er et faktum, er den igjen en overproduksjonskrise. Den er rett og slett det samme problemet med at det i kapitalismen produseres mer varer enn kapitalistene får omsatt på markedet. Problemet er ikke mangel på behov, det er milliarder av mennesker som har udekte behov i verden. Men de har ikke penger til å få disse behovene dekket. Og deres fattigdom er et direkte resultat av utbytting, en forutsetning for og nødvendig del av den kapitalistiske produksjonen.

Kort oppsummert: en syklisk krise er med stor sannsynlighet på vei, vi ser sannsynligvis konturene av den nå, og den er en nødvendig følge av kapitalismens økonomiske lover. Innenfor kapitalismen finnes det ingen alternativer til krisa. Løsningen på krisa er krisa sjøl. Når krisa har ødelagt en del kapital, når selskaper er gått dukken eller blitt kjøpt opp på billigsalg, når mange varer er "gått ut på dato", råtnet vekk eller på annet vis har forsvunnet fra varesirkulasjonen, er grunnlaget lagt for ny vekst. Fra lavkonjunktur til høykonjunktur, fra nedgang til oppgang - en oppgang som fortsetter til neste krise. Eventuelt kan man gå inn i langvarig depresjon, der krisa ikke får "tømt seg" og forsøkene på å stå imot krisa fører til en lang periode av lavkonjunktur og lite eller ingen vekst.

Keynsianisme, eller andre teorier om krisefri kapitalisme, dukker som regel opp i slike situasjoner selv om de har bevist igjen og igjen at de ikke kan stoppe krisene. Like feilslått er enhver teori om "nasjonal kapitalisme", "proteksjonisme", "america first" eller andre former for pro-kapitalistisk "antiglobalisering". Også de retningene som kaller seg sosialistiske, om det er "demokratisk sosialisme" alá Bernie Sanders eller "nasjonal sosialisme" alá Adolf Hitler, kan slett ikke få krisene til å forsvinne. Deres statskapitalisme og korporativisme bryter ikke grunnleggende med kapitalismen. De verken kan eller vil fjerne profittmotiv og utbytting. De slår ring om privat (kapitalistisk) eiendom og tilegnelse. Det beste de kan se for seg er da capo for mellomkrigstida eller etterkrigstida sine store reformer (trygd, arbeidstidsforkorting, minstelønn, velferdsstat), noe vi med fasit i hånd kan slå fast at verken kunne stoppe 2. verdenskrig eller på lengre sikt få en slutt på krisene. Vi trenger ingen gjentagelse av veien til dagens verden som preges av miljøkriser, storkriger, flyktningestrømmer og kriser. Vi trenger en ny verden, en ny epoke, av menneskelig fellesskap.

Om intensjonen er god eller dårlig, de nevnte teoriene og alle avarter av dem, kan ikke stoppe krisene eller få dem til å forsvinne. Krise er en del av kapitalismen og kommunisme er det eneste alternativet til dette systemet. Verdenskommunismen er ikke bare en mulighet, men en nødvendighet. Og den er et skinnende og lysende alternativ, til dagens råtne system. De kapitalistiske krisene er mye mer dramatiske, enn piler som peker nedover eller fallende grafer og kurser. Kriser er håndfaste, og i de fattige landene får krisa fatale følger. Krisa river maten ut av munnen på verdens fattigste mennesker. Krise fører til arbeidsløshet, for folk som allerede lever på sultegrensa. Krise fører til eksplosjon i antall sultne. Krise aksellererer den generelle krisa i kapitalismen og får hele land til å rakne i alle sosiale sømmer. Dette skjedde i kjølvannet av 2008-krisa. De økte matvareprisene og økt arbeidsledighet var sannsynligvis de viktigste årsakene til den såkalte arabiske våren som feide over Nord-Afrika og Midtøsten. Det er lett, men utilgivelig, når man bor i et land som imperialistiske Norge, å glemme at krisene er ekstremt ødeleggende for hundretalls millioner av verdens fattigste mennesker. Det gjør spørsmålet om sosialisme eller barbari til et langt mer akutt spørsmål, enn det kan synes ved første øyekast fra et land der flertallet ikke kjenner sulten på kroppen.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!