Denne teksten er del av den politiske generallinjen til Perus Kommunistiske Parti som består av fem dokumenter:

  1. Militærlinjen
  2. Masselinjen
  3. Internasjonal linje
  4. Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
  5. Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Dette er noen av PKPs viktigste dokumenter, sammen med Grunnleggende dokumenter som består av «Om marxismen-leninismen-maoismen», «Om Gonzalos tenkning» og «Program og vedtekter».

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også noe korrigert i samsvar med spansk utgave.

Oversetterne tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen. Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være bevisst på dette. Oversetterne har også tatt seg noen små friheter i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere.

De norske oversetterne, 2019


Den demokratiske revolusjonen

Av Sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti
Peru, 1988

Innledning

Ved å fastholde, forsvare og tillempe marxisme-leninisme-maoismen, hovedsakelig maoismen, fastslår formann Gonzalo at den peruanske revolusjonen i sitt historiske forløp først må være en demokratisk revolusjon, deretter en sosialistisk revolusjon som igjen må innlede kulturrevolusjoner for å nå kommunismen, alt som en uavbrutt prosess i gjennomføring av folkekrigen, slik han forklarer den. Hans utgangspunkt for å komme til denne konklusjonen, var Marx’ lærdom om at Tyskland måtte gjenta bondekrigene fra det 16. århundre, at de måtte kanalisere de tyske fattigbøndenes demokratiske energi. Senere utviklet Lenin dette poenget videre og fremholder at siden borgerskapet er en døende klasse og siden fattigbøndene har reist behovet for å knuse føydalismen, kan de bare virkeliggjøre en demokratisk revolusjon under proletariatets ledelse. Senere utarbeidet formann Mao Om nydemokratiet som del av den proletariske verdensrevolusjonen, hvor han fremholder et fellesdiktatur av de revolusjonære klassene, som må dannes i opposisjon til det borgerlige diktaturet, og som kun kan gjennomføres under proletariatets ledelse.

Han tar de spesifikke forholda i Peru i betraktning, som blant annet at dets historiske utviklingsprosess ikke har gjennomløpt noen borgerlig revolusjon da det ikke har eksistert noe borgerskap i stand til å lede den. Derfor er jordspørsmålet og det nasjonale spørsmålet to problemer som fortsatt må løses. Han tar i betraktning at vi befinner oss i imperialismen og den proletariske verdensrevolusjonens tidsalder og at det derfor er proletariatet som må ta på seg å ødelegge imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydalismen – ikke for å tjene borgerskapet men for å tjene proletariatet selv, den hovedsakelig fattige bondeklassen, småborgerskapet og mellomborgerskapet. Han tar i betraktning at det peruanske proletariatet har modnet og har et kommunistisk parti av en ny type med kapasitet til å lede revolusjonen – at den demokratiske revolusjonen av den gamle typen ikke lenger duger, men at det trengs en borgerlig revolusjon av en ny type og at denne typen og alle revolusjoner i dag kun kan realiseres gjennom folkekrig – som er den primære kampformen – og ved de væpnede revolusjonære styrkene – som er den primære organisasjonsformen.

Med dette fastslår han det peruanske samfunnets karakter som halvføydalt og halvkolonialt, der byråkratkapitalismen utvikles. Han legger også frem målene for revolusjonen, oppgavene som må gjøres, definerer de sosiale klassene, og han løfter frem kjerna i den demokratiske revolusjonen og gir oss perspektiver på hvordan denne skal realiseres i dag.

1. Karakteren til dagens peruanske samfunn

Med sitt utgangspunkt i den historiske materialismen analyserer han utviklingsprosessen i den peruanske historien, og viser at en organisering av jordbruket vokste frem basert på ayullu, en agrarisk[1] samfunnsorden som begynte å utvikle en form for slaveri, og på hvis grunnlag Inkariket ble reist gjennom kriger om herredømme. I det 16. århundre brakte spanjolene med seg et utdatert føydalsystem som de gjennom våpenmakt tvang på urbefolkningen, til tross for deres motstand, og Peru ble føydalt og kolonialt. Senere, med uavhengigheten, ble det spanske herredømmet brutt, men det føydale systemet besto. De som ledet uavhengighetskampen var jordeiere og fattigbøndene var ikke i stand til å ta over jorden. Gjennom det 19. århundre var det en intens kamp mellom England og Frankrike for å underkue oss, og på midten av århundret begynner de første kimene til kapitalisme å utvikle seg på føydalistisk grunnlag. Hele denne utviklingsprosessen i Peru innebærer en forvandling: fra føydalisme til halvføydalisme, og fra kolonialisme til halvkolonialisme.

Når han fortsetter sin beskrivelse av dagens peruanske samfunn sier formann Gonzalo: «... Vår tids Peru er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn hvor byråkratisk kapitalisme utvikler seg.» Selv om Mariátegui har definert dette godt i det tredje punktet i Programmet for konstituering av partiet, er det i lys av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, at formann Gonzalo har vist hvordan halvføydalismen og halvkolonialismen opprettholder seg selv og utvikler nye egenskaper, og spesielt hvordan byråkratkapitalismen på dette grunnlaget har utfoldet seg gjennom det samtidige samfunnets utviklingsprosess. Dette er et spørsmål av særlig betydning for å forstå samfunnets karakter og den peruanske revolusjonen.

Byråkratisk kapitalisme er en av formann Maos grunnleggende teser som mange marxister verden over ennå ikke har forstått eller anerkjent, som av åpenbare historiske årsaker ikke var kjent for Mariátegui, men som formann Gonzalo anvender på de konkrete forholda i landet vårt. Han fastslår at for å analysere nåtidens sosiale utviklingsprosess, må en starte med tre nært beslektede spørsmål: Periodene som byråkratkapitalismen går gjennom, prosessen som former proletariatet i sitt høyeste uttrykk, kommunistpartiet, og veien som revolusjonen må følge. Han lærer oss at siden 1895 kan tre historiske perioder skjelnes fra hverandre i det samtidige peruanske samfunnet: 1. periode. Utviklingen av byråkratkapitalismen. Konstitueringen av PKP. Definering og skissering av veien for å omringe byene fra landsbygden. 2. periode. Den byråkratiske kapitalismens fordypning. Rekonstitueringen av PKP. Utmeislingen av veien for å omringe byene fra landsbygda. 3. periode. Den allmenne krisen i byråkratkapitalismen. PKPs ledelse av folkekrigen. Anvendelsen og utviklingen av veien for å omringe byene fra landsbygda.

Samtidig understreker han at nåtidens peruanske samfunn er i en allmenn krise og er alvorlig og uheldbredelig sykt, og at dette kun kan forvandles gjennom væpnet kamp, slik Perus Kommunistiske Parti har gjort, og at dette leder folket og at det ikke finnes noen annen løsning.

Hvorfor er Peru halvføydalt? Som formann Gonzalo sier: «Det råtnende halvføydale systemet fortsetter å eksistere, og preger landet ned til dets dypeste fundament og i dets mest grunnleggende ideer. Ved sitt vesen sørger det for at jordproblemet fortsetter å stå uløst, hvilket er motoren i bøndenes klassekamp, spesielt de fattige bøndene som utgjør det overveldende flertallet.» Han understreker at jordproblemet fortsetter å vedvare fordi de halvføydale utbyttingsforholdene er det som lar halvføydalismen utfolde seg, hvilket gjør at samfunnets grunnleggende problemer gir seg uttrykk gjennom land, slaveri og gamonalismo [2]. Vi må se alle sidene ved disse forholdene, både de økonomiske, politiske og ideologiske, både i basisen og overbygningen. Bøndene utgjør omtrent 60 prosent av befolkningen, har arbeidet på jorden i århundrer, og er bundet til storeiendom og slaveri. Videre lærer han oss at en enorm konsentrasjon av jord på noen få hender, både gjennom direkte og indirekte eiendomsformer, og at det overveldende flertallet av bøndene er fattigbønder som ikke eier jord, eller de som gjør det er svært få, og er bakgrunnen for at minifundioen (liten jordeier, oversettelse) er prisgitt latifundioens (stor jordeier, oversettelse) grådighet.

Denne tilstanden knuger fattigbøndene i et system av trelldom som viser seg på tusen-og-én forskjellige måter, som Lenin lærte oss, men hvis kjerne er personlig underkuelse. Dermed ser vi former sentrert rundt underdanige forhold, slik som ubetalt arbeid i SAIS, CAPS, bondegrupper, Cooperación Popular, PAIT, PROEM, osv. [3] Utover dette er det kjent at på landsbygda er det bare en av tre arbeidsføre fattigbønder som jobber, og staten forsøker å kanalisere det uutnyttede arbeidet til å tjene seg selv gjennom ubetalt arbeid. Vi kan også se en eneveldig økonomi i ytterkanten av den nasjonale økonomien, spesielt i Sierraregionen.

Gjennom på nytt å ta utgangspunkt i marxismen-leninismen-maoismen holder formann Gonzalo fast ved prinsippet om at landbruksreform innebærer å knuse den føydale jordeier-eiendommen, som gjennom den individuelle omfordelingen av land til fattigbøndene, under slagordet «jord til jordbrukeren», utføres gjennom folkekrigen og av den nye makta, ledet av kommunistpartiet. Dette i tråd med Lenins tese om at det finnes to veier i jordbruket: jordeiernes vei – som er reaksjonær, avler føydalisme og støtter den gamle staten – og fattigbøndenes vei – som er fremskreden, knuser føydalismen og peker frem mot en ny stat.

Dernest gir han en presis påvisning av karakteren ved og resultatene av de statsautoriserte landbrukslovene, og beviser at halvføydalismen, hvis eksistens i dag ofte blir benektet, vedvarer. Han beskriver den grunnleggende loven for landbruksreform (Ley de bases) av 1962 under Pérez Godoy, lov 15037 fra 1964 og lov 17716 fra 1969 (som hovedsakelig fremmer de store eiendomsselskapene) som tre lover for kjøp og salg, innført av det byråkratiske apparatet i staten for å utvikle byråkratkapitalisme. Han advarer om at Loven for fremming av landbruket fra 1980 behandler spørsmålet om jord som løst, samtidig som den fremmer samling av eiendom og gamonalenes (gamonalene er store landeiere som regel av europeisk opprinnelse, oversetter) retur for å styrke byråkratkapitalismen, hvilket også er underlagt storbankeiernes kontroll og direkte deltakende i yankee-imperialismen. Dette er retningen fascistene og den korporativistiske Aprista-regjeringen følger, ved å gjenoppta den fascistiske og korporative «landbruksreformen» til Velasco, og rope om å «revolusjonering av landbruket», utelukkende for å styrke gamonalismen – hvor spørsmålet om jord behandles som løst og sentrert rundt produktivitet, hvor kommunelovverket og lovene knyttet til fattigbøndenes rondas bidrar til å gi byråkratkapitalismen dypere rotfeste og spre den til hver krik og krok i landet, som oppfordrer til korporativisering overfor massene og hvor bondesamfunnene gjøres til mål og fundament for deres korporativistiske iver, og som på en og samme tid tjener til opprettelsen av mikroregionene, regionene, CORDES og andre fascistiske og korporativistiske skapelser. Alt dette innebærer ikke annet enn nye metoder for å konsentrere den gamle latifundistiske eiendommen, som fortsatt ikke har blitt knust – og utgjør den samme gamle jordeierens vei fulgt opp gjennom samtidens Peru, som ble drevet frem på 1920-tallet, styrket på 1950-tallet og spesielt 1960-tallet, og som består den dag i dag under nye forhold.

Den omtalte jordeier-veien kommer til politisk uttrykk i den gamle staten gjennom gamonalisme. Som Mariátegui sier betegner ikke gamonalisme kun en sosial og økonomisk kategori, men et helt fenomen, og ikke utelukkende representert ved gamonalene, men som også innbefatter et stort hierarki av funksjonærer, mellommenn, agenter, parasitter, osv., og at den sentrale faktoren ved dette fenomenet er den store halvføydale eiendommens hegemoni i politikken og i statens maskineri, hvilket må angripes ved sin rot. Videre, ved å betrakte gamonalismen som den politiske manifesteringen av halvføydalismen hvorpå dette trelldomsregimet blir opprettholdt – der sjefer og lakeier som snur kappa alt etter hvem som regjerer utgjør den gamle statens representanter i de mest avsidesliggende landsbygdene i landet – viser formann Gonzalo ettertrykkelig hvordan halvføydalismen manifesterer seg i politikken og i statsapparatet. Det er denne faktoren den demokratiske revolusjonens spydspiss retter seg mot, da dette er en agrar krig.

Hvorfor er det halvkolonialt? Formann Gonzalo lærer oss at den moderne peruanske økonomien ble født i lenker og underlagt imperialismen – kapitalismens siste fase – som på mesterlig vis har blitt karakterisert som monopolistisk, parasittisk og døende. Selv om imperialismen innvilger oss politisk uavhengighet, så lenge det tjener dens interesser, kontrollerer den fortsatt hele den økonomiske utviklingsprosessen i Peru: naturressurser, eksportprodukter, industri, bank- og finansvesen. Kort oppsummert suger den blodet ut av vårt folk, sluker energien i den fremvoksende nasjonen vår, og mest påfallende i dag utbytter den både oss og andre undertrykte nasjoner gjennom utenlandsgjeld.

Formann Gonzalo starter med å bekrefte Lenins tese, senere presist videreutviklet av formann Mao, for å definere vårt samfunns halvkoloniale karakter. Som oppsummering fastslo Lenin at det finnes mange former for imperialistisk herredømme, men hvor to er særlig typisk: Koloniene, der det imperialistiske landet har det fulle og hele herredømmet over nasjonen eller nasjonene som undertrykkes, og en mellomliggende form; halvkoloniene, hvor den undertrykte nasjonen er politisk uavhengig men økonomisk underordnet. Det er en uavhengig republikk, men tett innfiltret i imperialismens ideologiske, politiske, økonomiske og militære floke, selv om det har sine egne styresmakter. Han avviser begrepet «nykoloni» som revisjonismen tok i bruk på 1960-tallet, da grunnlaget for dette er forestillingen om at imperialismen anvender en mykere form for herredømme, hvilket igjen ledet til karakteristikker som «avhengige land». Gjennom anvendelsen av formann Maos tese om at det er vokst fram en periode med kamp mot de to supermaktenes rivalisering om å dele opp verden på nytt, påviste han at hovedformen for imperialisme som dominerer Peru, er yankee-imperialismen, men understreket at man samtidig må bekjempe den russiske sosialimperialismen som gjør seg gjeldende i landet i stadig økende grad, og også aktiviteten til de imperialistmaktene som ikke er supermakter. Som følge av dette kan ikke proletariatet gjennom ledelsen av den demokratiske revolusjonen binde seg til noen supermakt eller imperialistmakt, men må fastholde sin ideologiske, politiske og organisatoriske uavhengighet. Oppsummeringsvis påviser han at det peruanske samfunnet fortsatt er en nasjon under utvikling, at dets halvkoloniale preg fortsetter å vedvare, og viser seg som sådan på alle områder, også under de nye forholdene.

Når det gjelder byråkratkapitalismen poengterer formann Gonzalo at det å forstå denne er nødvendig for å kunne forstå det peruanske samfunnet. Han tar for seg formann Maos tese og lærer oss at denne har fem kjennetegn: 1) At byråkratkapitalismen er kapitalismen som imperialismen utvikler i de tilbakeliggende landene – bestående av kapitalen til de store jordeierne, storbankeierne og herrene i storborgerskapet. 2) At den utbytter proletariatet, bøndene og småborgerskapet, samt at den holder tilbake mellomborgerskapet. 3) At den går gjennom en utviklingsprosess hvor byråkratkapitalisme kombineres med statsmakten og blir til komprador- og føydalstatlig monopolkapitalisme – hvorpå en kan slutte at den i første omgang utfolder seg som en ikke-statlig stormonopolkapitalisme, for dernest å utfolde seg som statsmonopolkapitalisme når den kombineres med statens makt. 4) At den gjør forholdene for den demokratiske revolusjonen modne idet den når toppunktet av sin utvikling. Og 5) at konfiskering av byråkratkapital er avgjørende for å nå høydepunktet for den demokratiske revolusjonen og for overgangen til den sosialistiske revolusjonen.

Gjennom anvendelsen som er nevnt viser han at byråkratkapitalismen er kapitalismen som imperialismen skaper i de tilbakeliggende landene, og at denne er knyttet til en råtnende føydalisme og underlagt imperialismen som er kapitalismens siste fase. Dette systemet tjener ikke flertallet av folk, men kun imperialistene, storborgerskapet og jordeierne. Mariátegui har fastslått at borgerskapet eksempelvis ved å opprette banker skaper en kapital som er blitt overgitt til imperialismen og som er knyttet til føydalismen. På mesterlig vis fastslår formann Gonzalo at kapitalismen som utfoldes i Peru er en byråkratisk kapitalisme som holdes tilbake av at halvføydalismens gjenværende lenker tjorer dens ene hånd fast, mens dens andre hånden handler i imperialismens tjeneste, hvilket utelukker muligheten for utvikling av den nasjonale økonomien. Det er derfor en byråkratisk kapitalisme som undertrykker og utbytter proletariatet, bøndene og småborgerskapet, og som holder mellomborgerskapet tilbake. Hvorfor? Fordi kapitalismen som her utfoldes går gjennom en forsinket utviklingsprosess som kun tillater en økonomi som tjener imperialistiske interesser. Det er en kapitalisme som representerer storborgerskapet, jordeierne og den gamle typen rike bønder – klasser som utgjør en minoritet, men som utbytter og undertrykker massene, det overveldende flertallet.

Han analyserer den byråkratiske kapitalismens utviklingsprosess i Peru, fra den første historiske perioden som går fra 1895 til andre verdenskrig, hvor kompradorborgerskapet i løpet av 1920-tallet tar kontroll over staten og fjerner jordeierne, samtidig som de respekterer deres interesser. Den andre perioden går fra andre verdenskrig til 1980, hvor systemet vokser seg dypere og en del av storborgerskapet utvikler seg til byråkratborgerskapet – en utvikling som startet i 1939 under Prados første regjering, hvor staten begynner å ta del i den økonomiske prosessen. Senere har denne deltakelsen vokst stadig mer, og dette skyldes det faktum at storborgerskapet på grunn av manglende kapital ikke er i stand til å fordype byråkratkapitalismen. Dette skaper sammenstøt mellom de to store fraksjonene i storborgerskapet, som er byråkratborgerskapet og kompradorborgerskapet. Med Velascos militærkupp tar byråkratborgerskapet i 1968 ledelse over staten, noe som skaper en stor vekst i statsøkonomien. For eksempel økte antallet statsbedrifter fra 18 til 180, og staten ble motoren i økonomien som ledes av det byråkratiske borgerskapet. Men det er også i denne perioden at økonomien går inn i en alvorlig krise. Den tredje perioden varer fra 1980 og fremover, der byråkratkapitalismen går inn i en alvorlig krise og mot sin endelige tilintetgjørelse. Det er ingen tiltak som kan redde den. Dens beste muligheter er å forlenge sine lidelser. Men samtidig vil den som et rovdyr med forferdelige smerter forsvare seg ved å forsøke å knuse revolusjonen.

Dersom vi ser på denne prosessen fra folkets ståsted, så ble PKP i første omgang konstituert med Mariátegui i 1928, og landets historie delte seg i to. I den andre delen ble PKP under formann Gonzalos ledelse rekonstituert som et parti av en ny type og revisjonismen ble rensket ut. Og i den tredje, da PKP innledet folkekrigen, en banebrytende milepæl, som gjennom et kvalitativt overlegent sprang forandret historien radikalt ved å gjøre erobringen av makt til en realitet gjennom våpenmakt og folkekrig. Alt dette beviser det politiske aspektet ved byråkratisk kapitalisme som sjelden vektlegges, men som formann Gonzalo anser som nøkkelspørsmålet: byråkratisk kapitalisme modner forholdene for revolusjon, slik den i dag går inn i sin endelige fase og modner forholdene for revolusjonens utvikling og seier.

Det er også svært viktig å legge merke til hvordan byråkratkapitalismen formes av ikke-statlig monopolkapitalisme og statlig monopolkapitalisme. Det er dette som er grunnen til at han skiller mellom de to fraksjonene i storborgerskapet – byråkrater og kompradorer – for å unngå å bli et haleheng til den ene eller andre, en feil som tidligere har ledet partiet vårt til 30 år med feil taktikk. Det er viktig å forstå det på denne måten, siden den nye maktens konfiskering av byråkratkapitalismen leder til den demokratiske revolusjonens fullføring og den sosialistiske revolusjonens fremgang. Dersom bare den statsmonopolistiske kapitalismen angripes, vil den andre fraksjonen – den ikke-statlige monopolkapitalen – forbli fri og det øvre kompradorborgerskapet vil bevare den økonomiske styrken til å røve til seg ledelsen av revolusjonen og forhindre dens mars fram mot den sosialistiske revolusjonen.

Videre sier formann Gonzalo at byråkratkapitalisme ikke utgjør en prosess som er enestående for Kina eller for Peru, men at den følger de hemmende forholdene som de forskjellige imperialistene underkuer de undertrykte nasjonene med i Asia, Afrika og Latin-Amerika, i en tid hvor disse undertrykte nasjonene ennå ikke har knust de siste restene av føydalismen, og i enda mindre grad utviklet kapitalisme.

For å oppsummere ligger nøkkelspørsmålet for å forstå prosessen i dagens peruanske samfunn og revolusjonens karakter i denne tesen om byråkratkapitalisme, basert på marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning, et bidrag til verdensrevolusjonen som vi marxist-leninist-maoister stiller oss urokkelig bak med Gonzalos tenkning.

Hvilken type stat er det som opprettholdes av dette halvføydale og halvkoloniale samfunnet der byråkratkapitalismen utfolder seg? Gjennom analyser av samtidens peruanske samfunn og gjennom å forankre seg i den mesterlige maoistiske tesen i «Om nydemokrati» – som utdyper at de mange statssystemene i verden ut fra deres klassekarakter kan klassifiseres i tre grunntyper: 1) republikker under borgerskapets diktatur, hvilket også inkluderer de gamle demokratiske statene og som også kan inkludere statene under jordeiernes og storborgerskapets fellesdiktatur; 2) republikker under proletariatets diktatur; og 3) republikker under de revolusjonære klassenes fellesdiktatur – viser formann Gonzalo at den gamle, reaksjonære peruanske statens karakter er av den første typen, et fellesdiktatur under jordeierne og storborgerskapet, hvor byråkrat- eller kompradorborgerskapet arbeider sammen og slåss om ledelsen over staten. Da den historiske tendensen i Peru er at byråkratborgerskapet trenger seg fram, leder dette med nødvendighet til en svært akutt og langvarig kamp, særlig med tanke på at byråkratborgerskapet i dag sitter med styringen over den gamle jordeier-byråkratiske staten.

Samtidig skiller han mellom statssystemet og regjeringssystemet. De er deler av et hele: det første utgjør det stedet som klassene har tilhold i innenfor staten, mens det siste er den formen som makten er organisert på. Formann Mao lærte oss at hovedsaken består i å definere statens klassekarakter, da regjeringsformene som introduseres kan være sivile eller militære, gjennom valg eller ved dekret, liberaldemokratisk eller fascistisk. Men de representerer alltid de reaksjonære klassenes diktatur. Å ikke betrakte den gamle staten på denne måten er å trå i den fellen at man identifiserer et diktatur som et militærregime, og tenker at en sivil regjering ikke er et diktatur, med resultat at en stiller seg som haleheng til en av storborgerskapets fraksjoner, bak fortellinger om å «forsvare demokrati» eller «unngå militærkupp», posisjoner som heller enn å knuse den gamle staten støtter den og forsvarer den. Dette er i Peru tilfellet med revisjonistene og opportunistene i Forente Venstre (IU).

Den gamle staten er underlagt imperialismen, i vårt tilfelle først og fremst yankee-imperialismen, understøttet av de reaksjonære væpnede styrkene som dens ryggrad, og som er avhengig av et stadig voksende byråkrati. De væpnede styrkene er av den samme karakteren som staten de støtter og forsvarer.

Formann Gonzalo forteller oss klart: «Det er dette sosiale systemet som de herskende klassene og deres yankee-imperialistiske herrer bruker, lever av og forsvarer med ild og blod, gjennom deres jordeier-byråkratiske stat, opprettholdt av deres reaksjonære væpnede styrker – de bruker hele tiden sitt klassediktatur (av det store borgerskapet og jordeiere), enten gjennom en de facto militærregjering (…) eller gjennom valgte og såkalte konstitusjonelle regjeringer (...)» og, «(...) dette foreldede systemet basert på utbytting ødelegger og setter kjepper i hjulene til de veldige kreative kreftene til folket, de eneste kreftene i stand til den dypeste revolusjonære forandringen (...)»

2. Den demokratiske revolusjonens angrepsmål

Formann Gonzalo lærer oss at den demokratiske revolusjonen har tre angrepsmål: imperialismen, den byråkratiske kapitalismen og halvføydalismen, med én som hovedmål i henhold til perioden som revolusjonen er inne i. Under dagens periode med jordbrukskrig, er halvføydalismen hovedmålet.

Imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen, fordi denne utgjør den viktigste imperialismen som dominerer og som forsøker å sikre sitt herredømme i større grad og utnytter vår situasjon som et halvkolonialt land, men vi må også avverge inngripen fra russisk sosialimperialisme og andre imperialistmakter. Vi må bruke de ulike fraksjonene i den gamle staten til å skjerpe motsigelsene blant dem og isolere hovedfienden for å påføre den skade. Byråkratisk kapitalisme utgjør det vedvarende hinderet for den demokratiske revolusjonen: den opptrer i imperialismens tjeneste gjennom å opprettholde halvføydalismen og halvkolonialismen. Slik er det også at halvføydalismen i dag eksisterer i nye former, men fortsetter å utgjøre det grunnleggende problemet i landet.

3. Den demokratiske revolusjonens oppgaver

1. Å ødelegge imperialistisk herredømme, i Perus tilfelle hovedsakelig yankee-imperialisme, og samtidig avverge innblanding fra den andre supermakten, russisk sosialimperialisme, og fra de andre imperialistiske maktene. 2. Å ødelegge byråkratkapitalisme, og konfiskere både den store statlige og ikke-statlige monopolkapitalen. 3. Å ødelegge eiendommen til de føydale jordeierne, konfiskere både de store sammenslåtte og ikke-sammenslåtte eiendommene, med individuell distribuering av land under slagordet «jorda til den som driver den», først og fremst og hovedsakelig til fattigbøndene. 4. Å støtte mellomkapitalen, som tillates å arbeide samtidig som den pålegges visse restriksjoner. Alt dette forutsetter den gamle statens kollaps gjennom folkekrigen med væpnet revolusjonær makt og kommunistpartiets ledelse i byggingen av en ny stat.

4. Sosiale klasser i den demokratiske revolusjonen

Formann Gonzalo definerer de sosiale klassene som må forenes ut fra revolusjonens forhold: proletariatet, bondestanden (hovedsakelig fattigbøndene), småborgerskapet og mellomborgerskapet. Klassene vi retter vår kamp mot er: jordeiere av den gamle og nye formen, det store byråkratborgerskapet og kompradorborgerskapet.

Formann Gonzalo forteller oss: «(...) bondestanden er den viktigste drivende kraften (...) med et grunnleggende krav om ‘jord til jordbrukeren’ reist mange ganger hvert århundre, og som til tross for sine heltemodige kamper fortsatt har tilgode å oppnå det»; «(...) proletariatet (...) den ledende klassen i vår revolusjon (...) som i den lange, harde kampen bare har karret til seg sultelønn og bare har oppnådd smuler fra sine utbyttere, bare for å miste dem gjennom hver økonomiske krise samfunnet går gjennom – et proletariat som kjemper innenfor en ond jernsirkel (...) »; «et småborgerskap med brede lag, som befinner seg i et tilbakeliggende land, som ser sine drømmer knuses over tid av den ubønnhørlige nøden som den nåværende sosiale orden påtvinger dem»; og «et mellomborgerskap, et nasjonalt borgerskap som er svakt og mangler kapital, som utvikles vaklende og delt mellom revolusjon og kontrarevolusjon(...)» «Fire klasser som historisk utgjør folket og revolusjonens drivkrefter, men blant alle disse er det hovedsakelig fattigbøndene som er den ledende drivkraften.»

Han gir spesiell viktighet til den vitenskapelige organiseringen av fattigdom, en tese som kommer fra Marx og som for oss innebærer å organisere hovedsakelig fattigbøndene og de fattigste blant massene i byene i et kommunistparti, en folkets geriljahær og en ny stat som konkretiseres gjennom folkekomiteer. Han slår fast et forhold, at det å snakke om bondespørsmålet er å snakke om jordspørsmålet, og at å snakke om jordspørsmålet er å snakke om det militære spørsmålet, og at å snakke om det militære spørsmålet er å snakke om spørsmålet om makt, om den nye staten som vi vil oppnå gjennom den demokratiske revolusjonen ledet av proletariatet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. Han slår fast at i folkekrigen er spørsmålet om fattigbøndene grunnlaget og det militære spørsmålet retningslinjen. Videre, uten en bevæpning av bøndene finnes det ikke noe hegemoni i fronten. Det er dermed av stor viktighet å forstå at bondespørsmålet ligger til grunn for alle handlinger i den demokratiske revolusjonen. Det er viktig også i den sosialistiske revolusjonen.

Proletariatet er den ledende klassen, og Gonzalo lærer oss at det er den klassen som garanterer revolusjonens kommunistiske retning, og at forent med bondestanden utgjør den bonde-arbeider-alliansen, fundamentet i fronten. Det er et proletariat som i stor grad er konsentrert i hovedstaden og som er proporsjonalt større enn i Kina, men som i prosent minsker dag for dag i Peru, en særegen situasjon som oppstår når vi tillemper den demokratiske revolusjonen, som vi komplementært fører folkekrigen i byene for. En klasse som i dag har dannet et kommunistisk parti, et marxistisk-leninistisk-maoistisk Gonzalos tenkning-parti, som har dannet en Folkets geriljahær som partiet direkte styrer og en ny stat som klassen styrer i et fellesdiktatur. Et parti som gjennom nesten 20 år med rekonstituering og sju år i ledelsen av folkekrigen, har ført folket gjennom et stort historisk sprang. Det er avgjørende å forstå dets ledende rolle i den demokratiske revolusjonen, siden det garanterer den korrekte retningen frem mot kommunismen. Uten proletariatets ledelse vil den demokratiske revolusjonen utvikles til en væpnet kamp under borgerskapets ledelse, og kommet under formynderskapet til en supermakt eller annen imperialistmakt.

Til de to nevnte klassene legges småborgerskapet til, og sammen er de den faste stammen i den revolusjonære fronten, som ikke er noe annet enn en front for folkekrigen og et rammeverk for alliansen av klasser som utgjør den nye staten, folkekomiteene på landsbygda og folkets revolusjonære forsvarsbevegelse i byene.

Når det gjelder mellomborgerskapet deltar ikke disse i revolusjonen i dag, men deres interesser respekteres. Det er ikke en målskive for den demokratiske revolusjonen. Det er en klasse som lider under stadig større restriksjoner fra de reaksjonære, men den er av en dobbel karakter og kan i den demokratiske revolusjonens løp når som helst velge revolusjonens side. Om mellomborgerskapets interesser ikke tas hensyn til vil revolusjonen forandre karakter, den vil ikke lenger være demokratisk men sosialistisk.

Fra alt dette kommer Gonzalo frem til at den nye staten som vi danner i den demokratiske revolusjonen skal være et fellesdiktatur, en allianse av fire klasser ledet av proletariatet gjennom sitt parti, kommunistpartiet: et diktatur av arbeidere, bønder og småborgerskapet, under bestemte betingelser også for det nasjonale borgerskapet eller mellomborgerskapet. Et diktatur som i dag består av tre klasser, siden mellomborgerskapet ikke deltar i revolusjonen, selv om deres interesser respekteres. Disse klassene utgjør nydemokratiets diktatur i statsform med folkeforsamlingen som regjeringsform.

5. Grunnleggende motsigelser i den demokratiske revolusjonen

I den demokratiske revolusjonen finnes det tre grunnleggende motsigelser: Motsigelsen mellom nasjonen og imperialismen, motsigelsen mellom folket og byråkratkapitalismen, og motsigelsen mellom massene og føydalismen. Avhengig av hvilken periode revolusjonen er i, kan hver av disse utgjøre hovedmotsigelsen. Når vi i dag utvikler en krig på landsbygda, og når vi ser nøye på de tre, er hovedmotsigelsen nå mellom massene og føydalismen. Denne går gjennom en utviklingsprosess i de forskjellige fasene i krigen, og hovedmotsigelsen massene mot føydalismen har i vårt tilfelle vist seg som massene mot myndighetene, og vil i framtida stå mellom den nye og den gamle staten, og kommunistpartiet mot de reaksjonære væpnede styrkene.

6. Revolusjonens stadier

Formann Gonzalo lærer oss at den demokratiske revolusjonen er det nødvendige første stadiet av revolusjonen i undertrykte land, som skal gjennomgå forskjellige etapper avhengig av hvordan forskjellige motsigelser blir løst. Han så et ubrytelig forhold og en uavbrutt vei fra den demokratiske revolusjonen til det andre stadiet, som er den sosialistiske revolusjonen, og dens utvikling gjennom kulturrevolusjoner helt frem til kommunismen, i verdensrevolusjonens tjeneste. I sammenheng med dette har vi et maksimumsprogram og et minimumsprogram. Minimumet er programmet for den demokratiske revolusjonen som er særegent for hver periode, og som innebærer en ny politikk: Et felles klassediktatur mellom fire klasser. En ny økonomi: Konfiskering av den store imperialistiske kapitalen, den byråkratiske kapitalen og den store føydale jordeiereiendommen, med individuell omfordeling av land til de hovedsakelig fattige bøndene. En ny kultur: Nasjonal, altså anti-imperialistisk, demokratisk, altså for folket og vitenskapelig, og basert på ideologien marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Maksimumprogrammet innebærer at vi som kommunister må sikte mot å løse de tre motsigelsene mellom by og land, mellom intellektuelt og manuelt arbeid, og mellom arbeider og bonde. Dette er to program som vi gir våre liv for, tross alle slags fornærmelser, ydmykelser og avskyelige handlinger. Bare kommunistene kan slåss for å holde fast på revolusjonens retning.

På bakgrunn av dette sier Formann Gonzalo: «Hva er kjernen i denne demokratiske revolusjonen? Det er en bondekrig ledet av det kommunistiske partiet, som har som hensikt til å etablere en ny stat bestående av fire klasser for å knuse imperialismen, det store borgerskapet og jordeierne for å oppfylle dens fire oppgaver. Den demokratiske revolusjonen har en hovedform for kamp: Folkekrigen, og en hovedform for organisasjon: Den væpnede styrken. Den er løsningen på spørsmålet om land, det nasjonale spørsmålet og spørsmålet om ødeleggelsen av den jordeier-byråkratkapitalistiske staten og de reaksjonære væpnede styrkene som er ryggraden som holder den oppe. Den vil oppfylle det politiske målet om å bygge en ny stat, en nydemokratisk stat, og få den nydemokratiske folkerepublikken til å umiddelbart fortsette den sosialistiske revolusjonen. Kort sagt: Den demokratiske revolusjonen blir konkret gjennom bondekrigen ledet av det kommunistiske partiet. Enhver annen vei tjener bare jordeier-byråkrat-staten.»

Formann Gonzalo har dermed slått fast gyldigheten til de to stadiene av revolusjonen i de undertrykte landene og har etablert at den proletariske verdensrevolusjonen har tre typer revolusjoner. Dermed, ved å føre den demokratiske revolusjonen, tjener Perus Kommunistiske Parti verdensrevolusjonen og formann Gonzalo bidrar til den. Vi som opprettholder marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, vil følge linjen for den demokratiske revolusjonen etablert av formann Gonzalo.

7. Hvordan blir den demokratiske revolusjonen anvendt i dag?

Over perioden av over syv år med folkekrig i Peru så har Gonzalos tenkning vist seg som rettferdig og korrekt og vi kan se at Perus Kommunistiske Parti, under den store ledelsen til formann Gonzalo, leder de væpnede fattige bøndene, skaper et felles diktatur av arbeidere, bønder og småborgerskapet under proletariatets ledelse, respekterer mellomborgerskapets interesser og gjør slutt på tretten århundrer under de reaksjonære. Det er et diktatur som bygges gjennom folkekomiteene, som i dag er klandestine og som er et uttrykk for den nye staten som utøver makt gjennom folkeforsamlingene, hvor alle uttrykker sine meninger, velger, dømmer eller sanksjonerer ved å anvende ekte demokrati. De nøler ikke med å utøve diktatur, bruke makt til å ivareta deres maktposisjon og til å forsvare den mot utbytterklassene og undertrykkerne, gamonales eller deres lakeier. Dette representerer en ny politikk og et skritt framover for å gripe makten nedenfra.

Basisen i det nåværende samfunnet, halvføydalismen, blir knust og nye sosiale forhold i produksjonen blir innført idet den nye økonomien blir innført. Den bruker den agrare taktikken for å bekjempe utviklingen til halvføydalismen gjennom å ta sikte på felleseiendom og å unngå privateiendom, nøytralisere de rike bøndene, vinne mellombøndene på vår side og å basere oss på de fattige bøndene. Landbruksprogrammet «jord til jordbrukeren», som utføres ved konfiskering og individuell omfordeling, utvikler seg gjennom en prosess: Med omfordeling som har som mål å ødelegge halvføydale forhold slik at man deler opp den produktive prosessen, dvs. retter revolusjonens spydspissen mot å oppheve makten til gamonalene gjennom væpnede aksjoner; anvender kollektiv planting og høsting, selv om vi enda ikke har makten og de fattiges geriljahær FGH (Folkets geriljahær) ikke er tilstrekkelig utviklet. Alle bøndene jobber på alles land og de hovedsakelig fattige bøndene favoriseres alltid. Ved et overskudd blir en form for skatt kalkulert og produktene eller frøene omfordelt til de fattigste bøndene og mellombøndene. Jordene til de rike bøndene blir ikke rørt med mindre det er behov for dem, men de får visse rammer. Denne politikken har gitt svært positive resultater. Den har tjent de fattigste, økt kvaliteten på produktene, og ikke minst gitt langt bedre beskyttelse. Utgangspunktet for denne politikken er konfiskering av jord og personlig tildeling.

Vi har også innført konfiskasjoner av land og personlig eiendom i de nye bondesonene, noe som nører opp under kampen på landsbygda og forstyrrer den gamle statens planer, og enhver av dens regjeringer, samt organiserer det væpnede forsvaret i den særegne situasjonen. I dag har vi gjort landkonfiskasjonene til eksempel over hele landet. Videre blir organiseringen av produksjonen til et helt folk oppnådd. For eksempel med utvekslingen av frø og produkter, samlingen av ved eller cochinilla [en type plante som brukes til å lage fargestoff], kommunale butikker, handel og transport. Denne prosessen tjener aksjonene i byene, sabotasjen av borgerligdemokratiske eller fascistisk-korporativistiske statsorganer, statlige eller private imperialistiske banker, sentrene til de imperialistiske stormaktene, industri- eller «forskningsområder», forretningene til den byråkratiske kapitalismen som Centromin Peru [statlig gruveselskap]. Den tjener også de utvalgte likvidasjonene, agitasjons- og propagandakampanjene, både væpnede og ikke-væpnede.

På grunnlaget av denne nye politikken og nye økonomien blir en ny kultur opprettet som banker i hjertene til hovedsakelig fattige bøndene. Grunnleggende utdanning er en sak som fortjener vår fulle oppmerksomhet og som får nettopp det under omskolering, utdanning og arbeid med grunnleggende programmer for barn, voksne og for massene generelt. Dette er veldig viktig. Helse og fritid for massene er også svært viktige saker. Videre organiseres massene og for å gi form til deres mobilisering, politisering, organisering og bevæpning, som peker fram mot det væpnede havet av masser, basert på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, under ledelsen av partiet, med erfaringene fra folkekrigen og hovedsakelig med utøvelsen av den nye makten som er erobret, forsvart og utviklet gjennom folkekommiteer, støttebaser og som til slutt skal utvikle den nydemokratiske folkerepublikken.

Dette er den demokratiske revolusjonen slik partiet formulerer den for det peruanske samfunnet. Å styrte imperialismen, den byråkratiske kapitalismen og halvføydalismen i landet, gjennom en forent folkekrig, hovedsakelig på landsbygda men også i tillegg i byene. Og ikke den «demokratiske revolusjonen» som falskt løftes frem av den nåværende fascistiske og korporativistiske APRA-regjeringen, som fornekter karakteren til det peruanske samfunnet, klassene og klassekampen, spesielt den diktatoriske jordeier-byråkratiske karakteren til den gamle staten, så vel som nødvendigheten av vold for å styrte denne. Det er en demokratisk revolusjon ledet av marxisme-leninisme-maoismen-Gonzalos tenkning, som utgjør en glødende og voksende flamme som tjener den proletariske verdensrevolusjonen som garanteres av formann Gonzalos enestående ledelse.

Ned med den jordeier-byråkratiske staten! For folkets nydemokratiske republikk! Lenge leve den peruanske revolusjonen!


Noter:
  1. Agrar-, som angår jordbruket. Store norske leksikon.

  2. «Begrepet gamonalismo betegner mer enn bare en sosial og økonomisk kategori: Den betegner et helt fenomen. Gamonalismo er ikke bare representert av los gamonales, men av et vidt hierarki av offiserer, mellommenn, agenter, parasitter, osv. En belest representant fra urbefolkningen som går inn i gamonalismens tjeneste blir en utbytter av sitt eget folk. Fenomenets sentrale faktor er hegemoniet til den halvføydale jordeiendommen i myndighetenes politikk og mekanismer.» J.C Mariátegui, Seven Interpretive Essays on Peruvian Reality, p. 30. Sitatet lagt til av engelsk oversetter.

  3. Forkortelsene er navn på forskjellige statlige og ikke-statlige jordbruks-kooperativer og programmer for arbeidsløse.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!