Mot kritisisme, karrierisme og kameraderi

Alle gjør feil. Verken enkeltmennesker eller organisasjoner vil noensinne bli feilfri. Men vi kan jobbe for å gjøre mindre feil.

Hvis vi ikke arbeider bevisst for dette, fanges vi i dårlige spiraler. Vi ender med å sabotere oss sjøl, vårt arbeid og stå i veien for egne mål.

En rekke nedbrytende tendenser avles fram av klassesamfunnet og kapitalismen. Kapitalismen avler egoisme og individualisme, noe som er gift for ethvert menneskelig kollektiv. Kapitalismens ideologi og kultur preger alle som vokser opp og lever i dette systemet.

I de forskjellige klassene er det forskjeller på tenkninga. I borgerskapet faller det folk tilsynelatende naturlig å være midtpunkt og å dominere. Innenfor småborgerskapet er det å hevde seg en dyd, å utmerke seg og å klatre, men også å lære reglene og vokte samfunnets moral. I arbeiderklassen er samhold, tilhørighet og fellesskap helt avgjørende.

Denne teksten skal kort ta for seg tre feil som er svært farlige for kommunistiske organisasjoner.

Kritisisme

Tjen Folket har sagt at man ikke kan kritisere fram et kommunistparti. Kommunister legger stor vekt på metoden med kritikk og sjølkritikk. Vi må kritisere feil og mangler for å forbedre oss. Samtidig må vi også bruke MLM-metoden enhet-kritikk-enhet. Vår kritikk av oss selv og våre venner tar utgangspunkt i det som forener oss og har som mål å fornye og forsterke denne enheten.

Mange – også kommunister – bruker metoden kritikk-kritikk-kritikk. De tar utgangspunkt i det som splitter, der det finnes uenigheter, kritiserer dette – men uten mål om å komme til enighet. Det er ikke uvanlig å gjøre uenigheter mellom folk som egentlig har felles interesser, til fiendtlige uenigheter.

Kritisisme kan ha flere årsaker. Kritisisme kan vokse fram fra et behov for å hevde seg og briljere. Det kan komme av at folk dras mot det de oppfatter som feil og ”ujevnheter”, uten blikk for nytteverdi eller sammenheng. Det kan komme av ensidig fokus på teori, eller ensidig fokus på det negative framfor det positive. Sannsynligvis er kritisisme mer framtredene i deler av småborgerskapet og intelligentsia.

Kritisisme er en grøft alle kan gå i. På den andre sida av veien er opportunisme den andre grøfta. Opportunisme er det negative motstykket til kritisisme, der man overser alle feil og der man ikke tar standpunkt. Kritisisme kan bli forsøkt rettferdiggjort som kamp mot opportunisme og prinsippløshet. Men også kamp mot opportunisme må hovedsakelig føres med metoden enhet-kritikk-enhet, ikke med kritisisme.

Det positive motstykket til kritisisme er å søke å forene de som kan forenes på et best mulig grunnlag. Det krever tålmodighet og at man hovedsakelig fokuserer på det som forener oss framfor det som skiller oss.

Karrierisme

Kapitalismen dyrker karrierisme. Å strebe prinsippløst etter egen personlig framgang er et uttrykk for individualisme og egoisme. Karrieristen kan ty både til opportunisme og kritisisme, alt etter hva som tjener egen framgang. Målet er å mele sin egen kake, hovedsakelig gjennom posisjoner og verv.

Karrieristen bruker politisk arbeid til å gjøre karriere. Selvsagt er dette mest utbredt i de borgerlige organisasjonene. I en rekke organisasjoner og partier ansees det som legitimt å samle titler for å ha det på CV-en. For karrierister er det selvsagt mest lukrativt å søke seg til store organisasjoner som kan gi dem framgang innafor det kapitalistiske systemet.

Men karrierisme er ikke medfødt, og det er heller ingen som er ensidig og tvers gjennom karrierist. Og selv folk som stort sett bare ønsker å tjene folket, kan gjøre karrieristiske feil. Til en viss grad kan karrierisme være uttrykk ikke bare for negative egenskaper, men også for sunne behov for å ta ansvar, å utvikle seg sjøl og om å realisere seg sjøl.

Karrierisme er ikke å søke makt, men å søke makt for maktas egen skyld. Karrierisme er ikke ta ansvar, men å ta på seg ansvar for å få prestisje og anerkjennelse. Det negative motstykket til karrierisme er ansvarsfraskrivelse. Å ikke melde seg til å løse oppgaver av frykt for at man ikke duger, eller til og med for å slippe å stå ansvarlig slik at man bevarer en ”fri” posisjon.

Det positive motstykket til karrierisme er stille seg til disposisjon for ansvarsoppgaver og posisjoner fordi man oppriktig tror man kan gjøre en god jobb eller fordi man tror man kan utvikle seg og lære nye ting. Man samler ikke oppgaver og verv for seg selv og gjør dem til sine egne små ”kongedømmer”. Man takker ja eller melder seg når man behøves, med et mål om å stå til tjeneste for organisasjonen og folket.

Kameraderi

Tjen Folket arbeider for å bygge et sterkt fellesskap. Vi trenger kamerater som står skulder ved skulder, som passer på ryggen til hverandre og som viser evne og vilje til ubrytelig samhold. Men vi trenger ikke kameraderi. Kameraderi er å sette vennskap og kjennskap over interessene til organisasjonen eller folket.

Kameraderi er å dekke over feilene til venner og skjerme disse for kritikk. Kameraderi er å støtte venner uten hensyn til om de har rett eller tar feil. Innad i en organisasjon fører kameraderi til klikkdannelser, der folk ikke tar stilling til politiske spørsmål ut fra politikken, men ut fra hvem man har best vennskap med. Kameraderiet kan også bestå i rakke ned på og baksnakke andre, for å hevde ”sine egne”. Kameraderi trenger ikke være kun overfor enkeltpersoner, men også overfor egne grupper eller lokallag innad i organisasjonen.

Gode kamerater driver ikke med kameraderi. Kameraderi er ikke noe godt grunnlag for kameratskap eller virkelig vennskap. Kameraderi er også medvirkende til at ansvarspersoner i kirker og organisasjoner har sluppet unna med overgrep, maktmisbruk og korrupsjon.

Også overfor andre miljø kan kameraderi være svært skadelig. Hvis våre kamerater gjør feil eller oppfører seg dårlig, er det ikke slik at andre kamerater skal glatte over dette, skjule det eller forsvare det. Med en slik oppførsel vinner ikke kommunistene tillit blant folk.

Vi trenger et svært sterkt fellesskap, der kamerater kan stole på hverandre fullt og helt. Der vi ikke angriper hverandre, der vi ikke driver skittentøyvask i offentligheten, der vi står enhetlig i handling – selv der vi er uenige oss i mellom. Vi trenger et fellesskap uten mobbing, baksnakking og illojalitet.

Kameraderi skaper ikke slik enhet. Tvert imot – det undergraver denne enheten.

Kritisisme, karrierisme og kameraderi er vanlig i mange organisasjoner og miljø. De er ikke uttrykk for ondskap eller at folk er råtne folk, men er resultat av tillært adferd og strukturer i samfunnet – samtidig som de ofte tar utgangspunkt i positive følelser og behov.

Vi bekjemper kritisisme, karrierisme og kameraderi med kritikk og sjølkritikk, med enhet-kritikk-enhet. Vi må motarbeide det tålmodig, med sterk tro på at folk kan forandre seg. De mest uforbederlige, de som ikke vil eller kan rette på slike feil hos seg sjøl, kan være til stor skade for organisasjonen og må holdes utenfor.