1

Kommunistisk ungdom i Uppsala bryter med sjåvinistisk moderparti

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Revolutionär Kommunistisk Ungdom (RKU) i Uppsala har brutt med sitt gamle forbund og med moderpartiet Kommunistiska Partiet. De skriver at som en gave til andre og opposisjonen som er igjen, har de lagd en grundig oppgjørstekst som heter “Vart gick det Kommunistiska Partiet”.


Teksten er et ramsalt oppgjør med revisjonisme og opportunisme, og kanskje særlig oppsiktsvekkende, med den sjåvinistiske og politivennlige linjen til Kommunistiska Partiet. RKU Uppsala viser til paroler som “stärk gränsskyddet” (“forsterk grenseforsvaret”) og “fler närpoliser” (“mer nærpoliti”). Og de viser til en lefling med innvandringsmotstand, under dekke av motstand mot sosial dumping og generelt mot sosiale problemer. En lokalavdeling av KP mener sin kommune må ha innvandringsstopp pga sosiale utfordringer lokalt.

Kommunistiska Partiet i Malmö foretrekker bannere i blått og oransj, og er ivrige tilhengere av mer politi og sterkere forsvar av den svenske grensen.

Ingen marxist påstår at det er uproblematisk å flykte. Eller at det er “lett”. Eller at samfunnet er harmonisk og konfliktfritt og at alle motsigelser i folket kan løses med å synge Barn av regnbuen. Men kommunister er antiimperialister. Virkelige marxister er ikke i stand til å se på flyktingespørsmålet og spørsmålet om migrasjon, uten å se det i lys av at vi lever i en verden som er kløyvd i to av imperialismen. Vi er ikke i stand til å se på sosiale problemer i Skandinavia isolert fra den imperialistiske verdenen der de skandinaviske landene er imperialister som utsuger den tredje verden. Men opportunistene, slik som Kommunistiska Partiet og deres norske forbilde Rødt, er derimot ute av stand til å se imperialismen som kapitalismen i dag.

Valgpropaganda for mer politi.

De vil fokusere på “realistisk” reformarbeid og stemmesanking. De vil selge visjonen om fredelig overgang til “fellesskap” og “folkhem”. Og det kan de bare gjøre, om de omfavner sosialpatriotismen. Det vil si – en sosial kapitalisme er kun (teoretisk!) mulig, om man setter en grense for innvandring. Disse partiene kan være humane, men bare så lenge det ikke går ut over velferden til borgerne i verdens rikeste imperialistiske land. Og den sosiale ordenen skal bevares med nærpoliti, grenseforsvar og anmeldelser.

Den logiske følgen av opportunisme er overgang til sjåvinismen. Enten i form av den (ny-)liberale sjåvinismen, som ivrer for militær utbredelse av vestlig “sivilisasjon”. Slik vi ser med Hillary Clinton, Stoltenberg og SV, som kler imperialistisk intervensjon i humanistisk og sosial retorikk. Eller i form av illiberal, konservativ eller direkte reaksjonær sjåvinisme. Som vi ser hos Pål Steigan og Kommunistiska Partiet, der man ikke bare slår ring om “velferdsstaten” (“folkhemmet”), men gjerne setter opp murer og trekker piggtråd på toppen av dem også. Scandinavia first og så litt symbolsk støtte til Assad og Maduro.

At sosialsjåvinismen er virkelig og reelt farlig har vi sett mange eksempler på i historien. I første verdenskrig sluttet sosialdemokratene seg til sine egne lands borgerskap under parolen om “forsvar av fedrelandet”. Etter andre verdenskrig var det franske revisjonistiske “kommunistpartiet” passive og dels forræderske i spørsmålet om Frankrikes kolonikrig mot Algerie. På slutten av 1970-tallet var det “marxist-leninister” som støttet fascistjuntaen i Tyrkia og det islamistiske regimet i Iran på grunnlag av den dengistiske “tre-verden-teorien”, og aktivt forrådte virkelige revolusjonære.

Sosialsjåvinismen er den logiske følgen av opportunismen, og den må bekjempes på et proletarisk, internasjonalistisk og hovedsakelig maoistisk grunnlag, fordi den skaper splittelse der klassen behøver enhet, og fordi den i en rekke spørsmål skaper enhet med klassens fiender i “vårt eget” borgerskap.